NOU 2013: 12

Uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger— Utredning nr. 28 fra Banklovkommisjonen

Til innholdsfortegnelse

13 Ikrafttredelse og overgangsregler

13.1 Utgangspunkter

Banklovkommisjonen legger til grunn at Kongen gis hjemmel til å fastsette tidspunktet for ikrafttreden av lovgivning basert på lovutkastet. Lovutkastet inneholder regler for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon som er tilpasset folketrygdlovens nye regelverk for uføretrygd. Det legges derfor også til grunn at tidspunktet for ikrafttreden ikke kan settes tidligere enn tidspunktet for ikrafttreden av den nye uføretrygdordningen i folketrygden, etter planen 1. januar 2015.

Den umiddelbare virkning av at ny lovgivning om tjenestepensjonsordninger med uførepensjon settes i kraft, vil være at foretak deretter bare kan opprette nye pensjonsordninger med uførepensjon med pensjonsplan og annet regelverk som er i samsvar med de krav som stilles i den nye lovgivningen. Dette skjer ved inngåelse av en kollektiv forsikringsavtale med en pensjonsinnretning, og pensjonsordningen vil kunne sikre uførepensjon til medlemmer som får nedsatt inntektsevne etter at forsikringsavtalen er trådt i kraft.

At den nye lovgivningen trer i kraft, vil i seg selv ikke få direkte virkning for eksisterende pensjonsordninger med uførepensjon etter reglene i foretakspensjonsloven kapittel 6. Virkningene for eksisterende pensjonsordninger og rett til uførepensjon opptjent av medlemmene i pensjonsordningene, må i tilfelle fastlegges ved overgangsregler inntatt i den nye lovgivningen.

Behovet for overgangsregler skyldes først og fremst at folketrygdens nye regelverk om uføretrygd vesentlig endrer grunnlaget og forutsetningene for regelverket om uførepensjon i foretakspensjonsloven, og at eksisterende pensjonsordninger som skal gi uførepensjon i tillegg til uføreytelser fra folketrygden, ikke er tilpasset ytelsesnivået og vilkårene i den nye uføretrygden. Ved ikraftsettelse av regelverket for ny uføretrygd må det derfor samtidig etableres et nytt lovgrunnlag for videreføring av tjenestepensjonsordninger med uførepensjon. Ved utarbeidelsen av utredningen her med tilhørende lovutkast, har Banklovkommisjonen søkt å klarlegge prinsippene for ny lovgivning om tjenestepensjonsordninger tilpasset regelverket for ny uføretrygd. Lovgivning på grunnlag av lovutkastet kan imidlertid vanskelig gjennomføres uten at det samtidig avklares hvilke virkninger endringene i folketrygd- og pensjonslovgivningen skal få for de eksisterende uførepensjonsordningene og for rett til uførepensjon opptjent av medlemmene i uførepensjonsordningene på det tidspunkt den nye lovgivningen trer i kraft. I utredningen her med tilhørende lovutkast fremmer derfor Banklovkommisjonen forslag til lovbestemmelser som skal avklare de overgangsproblemer som vil oppstå i forhold til eksisterende uførepensjonsordninger.

Banklovkommisjonen legger til grunn at gjennomføring av lovgivning basert på lovutkastet ikke skal gjøre det påkrevd for foretaket å avvikle eksisterende uførepensjonsordninger. Eksisterende uførepensjonsordninger er av stor betydning for et betydelig antall foretak og deres ansatte, og dette tilsier at en så vidt mulig legger til rette for at uførepensjonsordninger kan bli videreført tilpasset de krav som følger av den nye pensjonslovgivningen. De overgangsregler som foreslås, adresserer derfor to hovedgrupper av spørsmål:

  • En første gruppe spørsmål gjelder selve tilpasningen av pensjonsplanene i eksisterende pensjonsordninger til regelverket i den nye lovgivningen, og fra hvilket tidspunkt de nye pensjonsplanene skal tre i kraft.

  • En annen gruppe spørsmål gjelder hvilke virkninger tilpasningen av pensjonsplanene skal få for rett til uførepensjon opptjent i eksisterende pensjonsordninger og fra hvilket tidspunkt disse virkningene skal inntre.

13.2 Overgang til ny lovgivning for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon

Banklovkommisjonen viser til at endringene i folketrygdloven og gjennomføringen av den nye uføretrygdordningen krever tilpasninger og endringer i lovgivningen om tjenestepensjonsordninger med uførepensjon, og at denne lovgivningen vil måtte få virkninger også for eksisterende pensjonsordninger med uførepensjon.

For det første, folketrygdlovens regelverk for uføretrygd vil generelt medføre prinsipielt viktige endringer i den eksisterende uføreordningen i folketrygden og dermed også i selve grunnlaget for foretakspensjonslovens regelverk for uførepensjon fra skattegunstige tjenestepensjonsordninger i privat sektor. I motsetning til gjeldende folketrygdlov er regelverket for folketrygdens uføreytelser nå utformet som en ren risikobasert trygdeordning knyttet til selve tapet av inntektsevne, og retten til ny uføretrygd er derfor uavhengig av alderspensjonssystemet og av pensjonsopptjening etter tjenestetid. Dessuten har ny uføretrygd et ytelsesnivå som er knyttet til 66 prosent av lønn inntil 6 G, og som for det store flertall av medlemmer i tjenestepensjonsordninger vil innebære at ny uføretrygd i hovedsak også dekker en betydelig del av den samlete uførepensjon tilsvarende om lag 66 prosent av lønn, som det hittil har vært en oppgave for uførepensjon fra tjenestepensjonsordninger å dekke. En kombinasjon av ny uføretrygd og uføretjenestepensjon fra eksisterende pensjonsordninger vil derfor generelt gi et utilsiktet høyt ytelsesnivå.

For det annet, den nye uføretrygdordningen vil gjelde for og gi rett til uføretrygd til alle personer som etter at endringen i folketrygdloven er satt i kraft, får sin inntektsevne nedsatt som følge av sykdom, skade eller lyte. Dette gjelder også personer som er yrkesaktive medlemmer i eksisterende pensjonsordninger og innehavere av fripolise(r) med rett til uførepensjon utstedt under slike pensjonsordninger. Hovedformålet med lovutkastet i utredningen her er derfor å dekke behovet for oppdatering av tjenestepensjonsregelverket til den nye uføretrygdordningen, særlig å få fastsatt nye vilkår og rammer for hvilke tillegg til ny uføretrygd som uførepensjon fra tjenestepensjonsordningene i privat sektor skal kunne gi i framtiden. Dette krever at ny lovgivning om tjenestepensjonsordninger med uførepensjon basert på lovutkastet også må gjøres gjeldende for eksisterende tjenestepensjonsordninger med uførepensjon, blant annet slik at det må fastsettes nye pensjonsplaner for medlemmenes rett til uførepensjon som følge av nedsatt inntektsevne i framtiden.

Banklovkommisjonen viser videre til at overgangen til et nytt lovverk så vidt mulig bør gjennomføres på en måte som ikke vil føre til avvikling av eksisterende uførepensjonsordninger etter reglene i foretakspensjonsloven, noe som vil føre til at det må utstedes et betydelig antall fripoliser for opptjent rett til uførepensjon. Det bør ikke kreves at foretak som fortsatt vil ha uførepensjonsordning, først må avvikle den eksisterende pensjonsordningen og deretter opprette ny uførepensjonsordning etter den nye pensjonslovgivningen. Av hensyn til sammenhengen mellom ny uføretrygd og ny uføretjenestepensjon bør derfor foretak som vil videreføre sin pensjonsordning med uførepensjon, sørge for nødvendige regelverksendringer så snart som mulig etter at den nye uføretrygdordningen og lovgivningen basert på lovutkastet er satt i kraft, jf. lovutkastet § 9-13 første ledd første punktum. For foretak som fortsatt ønsker å ha tjenestepensjonsordning med uførepensjon som supplement til ny uføretrygd, vil dette blant annet innebære:

  • Foretaket må så snart som mulig og senest innen en frist fastsatt av Kongen, tilpasse pensjonsordningens pensjonsplan for uførepensjon på en måte som er i samsvar med prinsippene for ny uføretrygd og de rammer og krav som er fastsatt i den nye lovgivningen for uførepensjonsordninger.

  • Uførepensjoner i henhold til ny pensjonsplan må knyttes til framtidig tap av inntektsevne og utformes som en risikoytelse, frikoblet fra alderspensjonsytelsen og fra prinsippet om årlig opptjening av rett til uførepensjon.

  • Uføreytelsene etter pensjonsplanen må være tilpasset ytelsesnivået i ny uføretrygd i samsvar med de rammer som er fastsatt i den nye lovgivningen.

  • Den nye pensjonsplanen må gjelde tilfeller av uførhet som inntreffer etter at den er fastsatt. Av hensyn til kontinuitet i pensjonsordningens uføredekning bør opptjening av uførepensjon etter eksisterende pensjonsplan først opphøre på samme tidspunkt.

Banklovkommisjonen legger til grunn at en del foretak nok ikke vil ønske å videreføre sin pensjonsordning med uførepensjon. Det er viktig å få avklart dette forholdet så snart som mulig, og lengden av fristen for tilpasning av pensjonsplanen bør fastsettes i lys av dette. Virkningen av at et foretak unnlater å utforme ny pensjonsplan for sin pensjonsordning innen den fastsatte fristen, vil være at pensjonsordningens uføredekning må avvikles etter reglene i foretakspensjonsloven ved utstedelse av fripoliser som sikrer de uførerettigheter som er opptjent av medlemmene ved tjenestetid etter den eksisterende pensjonsplanen, jf. lovutkastet § 9-13 fjerde ledd. Dette har imidlertid ingen virkning for medlemmer som allerede på opphørstidspunktet mottar eller har ervervet rett til uførepensjon, jf. lovutkastet § 9-13 fjerde ledd annet punktum.

13.3 Skjæringspunktet mellom tidligere og ny pensjonsplan

Banklovkommisjonen legger således opp til en overgangsordning basert på at eksisterende pensjonsordninger kan videreføres etter tilpasning av pensjonsplanene til de krav som stilles i den nye lovgivningen. Av hensyn til helheten i uførepensjonssystemet bør et slikt opplegg være gjennomført innenfor en tidsramme som gjør at perioden mellom ikraftsettelse av folketrygdens uføretrygdordning og tilpasningen av pensjonsplanene for eksisterende tjenestepensjonsordninger blir så kort som mulig. Ulike forhold må imidlertid her tas i betraktning.

For det første, tjenestepensjonsordninger med uførepensjon er basert på en kollektiv forsikringsavtale. Rettslige og praktiske forhold knyttet til slike forsikringer vil derfor også måtte få vesentlig betydning også for overgangen til et nytt lov- og regelverk på uføreområdet. At ny lovgivning om folketrygdens uføreordning og at tjenestepensjonsordninger med uførepensjon er satt i kraft, vil i seg selv ikke føre til nødvendig omlegging av uførepensjonssystemet. I alle tilfelle vil tilpasningen av eksisterende pensjonsordninger til den nye lovgivningen i tillegg kreve både at nye pensjonsplaner blir utarbeidet, og at disse blir gjennomført i avtaleverket mellom foretakene og pensjonsinnretningene. Dette vil bli bestemmende for overgangstidspunktet som i tid vil måtte ligge noe etter at selve lovgivningen er på plass. Banklovkommisjonen har derfor funnet det praktisk at Kongen fastsetter fristen for når det senest må foreligge en tilpasning av pensjonsordningenes pensjonsplan til den nye lovgivningen om uførepensjon, jf. lovutkastet § 9-13 første ledd.

Hensynet til kontinuitet i uførepensjonsordningen tilsier derfor at skjæringspunktet mellom rett til uførepensjon etter pensjonsplan i eksisterende pensjonsordning og rett til uførepensjon etter pensjonsordningens nye pensjonsplan, må knyttes til det tidspunkt den nye pensjonsplanen trer i kraft i henhold til foretakets avtale med pensjonsinnretningen. Dette vil skape en forutberegnelighet for alle involverte parter. Av hensyn til vesentlige endringer i grunnlaget for pensjonsinnretningens uføreansvar og beregninger av premier og avsetninger på grunnlag av ny pensjonsplan, kan den nye pensjonsplanen forsikringsrettslig og praktisk bare gis virkning i forhold til medlemmer som har fått nedsatt inntektsevne etter dette tidspunkt, jf. lovutkastet § 9-13 første ledd annet punktum. Overgangen til ny pensjonsplan som vil gi rett til uførepensjon ved nedsatt inntektsevne, og som er utformet som en risikoytelse uavhengig av opptjening etter tjenestetid, vil innebære at pensjonsinnretningens uførepensjonspremier deretter må beregnes på nytt grunnlag og ut fra ytelsesnivået i ny pensjonsplan (foran i avsnitt 12.2). Kravet til pensjonsinnretningenes avsetninger til dekning av framtidig risiko og ansvar for uførepensjon må også beregnes ut fra nye utgangspunkter og forutsetninger (foran i avsnitt 12.3). Dette vil gjelde uavhengig av om selve lovgivningen om tjenestepensjonsordninger med uførepensjon er satt i kraft på et tidligere tidspunkt.

13.4 Virkninger for rett til uførepensjon opptjent i eksisterende pensjonsordninger

Gjennomføringen av en overgang til ny lovgivning om tjenestepensjonsordninger med uførepensjon basert på tilpasning av pensjonsordningenes pensjonsplaner til kravene i den nye lovgivningen, vil først og fremst få virkninger i forhold til medlemmer av pensjonsordningen som deretter får sin inntektsevne nedsatt, jf. lovutkastet § 9-13 første ledd. Det er imidlertid også behov for overgangsregler som klargjør i hvilken utstrekning endringen av pensjonsplanen skal få betydning i forhold til den rett til uførepensjon som medlemmene har opptjent før ny pensjonsplan er satt i kraft. Det må her skilles mellom medlemmer som er blitt uføre før ny pensjonsplan er satt i kraft og de medlemmer som blir uføre etter dette tidspunktet.

1) I forhold til medlemmer som har fått inntektsevnen nedsatt før den nye pensjonsplanen er trådt i kraft, og som derfor allerede mottar uførepensjon eller har ervervet rett til uførepensjon etter den eksisterende pensjonsordningens tidligere pensjonsplan, må hovedregelen være at disse medlemmer, uavhengig av den senere endring av pensjonsplanen og av folketrygdens nye uføreordning, fortsatt vil ha retten til uførepensjon fra pensjonsordningen i behold, jf. lovutkastet § 9-13 annet ledd. Denne retten til uførepensjon er direkte hjemlet i det forsikringsforholdet som gjaldt på det tidspunkt uførerisikoen materialiserte seg og medlemmets inntektsevne ble nedsatt.

En del av de medlemmer som allerede mottar uførepensjon fra pensjonsordningen, vil i tillegg motta uførepensjon etter folketrygdens tidligere regelverk i henhold til vedtak truffet før den nye uføretrygdordningen er satt i kraft. Overgangsreglene i uføretrygdlovgivningen medfører at slike medlemmer ikke har rett til ny uføretrygd, men vil få sin uførepensjon fra folketrygden omregnet til ny uføretrygd på et fiktivt pensjonsgrunnlag slik at pensjonistene vil motta ny uføretrygd som gir samme nettoytelse etter skatt som tidligere (foran i avsnitt 5.1.7). Slike uførepensjonister vil derfor ikke motta samlet uførepensjon på samme nivå som tidligere, med mindre det fortsatt blir utbetalt uførepensjon fra pensjonsordningen etter tidligere pensjonsplan.

Overgangen til nye pensjonsplaner vil måtte ta noe tid (foran i avsnitt 13.3), og det vil derfor oppstå en viss periode etter at endringen av folketrygdloven er satt i kraft, hvor de eksisterende pensjonsplaner fortsatt vil gjelde. Medlemmer som blir uføre i denne perioden, vil ha rett til ny uføretrygd og dessuten uførepensjon etter tidligere pensjonsplan. Som nevnt foran i avsnitt 5.1.7, gjelder den nye uføretrygdordningen både tilfelle av nedsatt inntektsevne etter at uføretrygdordningen er satt i kraft, og tilfelle hvor inntektsevnen er nedsatt forut for dette tidspunkt, men hvor selve vedtaket om rett til ny uføretrygd er truffet etter at lovendringen er satt i kraft. Det er ikke til å unngå at det i slike tilfeller vil bli utbetalt uførepensjon fra eksisterende pensjonsordninger til medlemmer som i tillegg har rett til og mottar ny uføretrygd, uavhengig av om dette medfører at samlet ytelsesnivå blir høyt. Dette vil rettslig neppe kunne motvirkes på annen måte enn ved en tilsvarende avkortning av uføretrygden i enkelttilfelle, noe som vil kreve endring av reglene for uføretrygd og skape betydelige administrative problemer innenfor uføretrygdordningen. I samsvar med dette legger Banklovkommisjonen til grunn at innbetaling av premie til en eksisterende pensjonsordning basert på tidligere pensjonsplan først kan opphøre med virkning fra det tidspunkt da den nye pensjonsplanen for pensjonsordningen er satt i kraft.

Dersom en arbeidstaker som mottar uførepensjon etter tidligere pensjonsplan, får ytterligere nedsatt inntektsevnen etter at pensjonsordningens nye pensjonsplan er satt i kraft, kan dette skyldes at inntrådt uførhet viser seg å føre til et større tap av inntektsevne enn opprinnelig lagt til grunn, eller at arbeidstaker senere under fortsatt arbeid i foretaket (for eksempel i deltidsstilling) er rammet av nytt uføretilfelle etter at den nye pensjonsplanen er trådt i kraft. Uavhengig av dette vil arbeidstakeren ha rett til uførepensjon etter den tidligere pensjonsplanen beregnet ut fra den økning i uføregrad som dermed er inntrådt. Samtidig vil imidlertid et uføretilfelle inntrådt en tid etter at den nye planen er i kraft, også gi en arbeidstaker i deltidsstilling rett til uførepensjon etter den nye planen, men da beregnet ut fra det tap i inntektsevne som det nye uføretilfellet medfører. Det bør imidlertid ikke gjelde dersom arbeidstakeren i stedet vil motta uførepensjon etter den tidligere pensjonsordning beregnet etter økt uføregrad. Banklovkommisjonen legger til grunn at den enkelte arbeidstaker i stedet bør kunne kreve uførepensjonen etter den nye pensjonsplanen som et tillegg til den uførepensjon som den tidligere pensjonsplanen ga rett til etter opprinnelig uføregrad, jf. lovutkastet § 9-13 annet ledd annet punktum. I forhold til ny uføretrygd følger en tilsvarende løsning av folketrygdloven § 12-9 fjerde ledd fordi vedtaket om økt uføregrad vil være truffet etter at uføretrygdordningen er satt i kraft og vil dermed gi rett til økning i uføretrygd i samsvar med den høyere uføregraden. Bestemmelsen gjelder også uførepensjonister som allerede har fått omregnet uførepensjon til uføretrygd etter den nye lovgivningen med virkning fra ikrafttredelsestidspunktet (se foran i avsnitt 5.1.7).

2) De medlemmer av eksisterende pensjonsordninger som ikke har fått sin inntektsevne nedsatt forut for det tidspunkt den nye pensjonsplanen trer i kraft, vil ikke ha ervervet rett til uførepensjon etter pensjonsordningens tidligere pensjonsplan, men vil fram til dette tidspunkt ha opptjent rett til uførepensjon etter tidligere pensjonsplan for pensjonsordningen som kan komme til utbetaling ved framtidig uførhet. Opptjent rett til pensjon før dette tidspunkt vil måtte beregnes ut fra lønn og tjenestetid i samsvar med det forsikringsforhold som ligger til grunn for den eksisterende pensjonsordningen. At ny pensjonsplan er fastsatt, kan ikke uten videre medføre at tidligere opptjente uførerettigheter bortfaller. Det kan heller ikke legges til grunn at pensjonsordningenes nye pensjonsplaner i alle tilfelle vil gi like god uføredekning som eksisterende pensjonsordninger. Selv om uføretrygd blir utbetalt, vil dette bero først og fremst på hvilke regler de enkelte pensjonsplaner fastsetter om krav til uføregrad og når det gjelder tilleggsprosenten for lønn mellom 6 og 12 G skal medregnes.

Utgangspunktet må være at en tidligere opptjent rett til uførepensjon ikke vil bortfalle som følge av tilpasningen av pensjonsordningens pensjonsplan til den nye lovgivningen om tjenestepensjonsordninger med uførepensjon, og at uførerettigheter allerede opptjent av yrkesaktive medlemmer av pensjonsordningen etter lønn og tjenestetid, vil måtte videreføres i pensjonsordningen. I tilfelle hvor et medlem får sin inntektsevne nedsatt etter at den nye pensjonsplan er satt i kraft, vil imidlertid medlemmet også ha rett til uførepensjon etter den nye pensjonsplanen for pensjonsordningen og dessuten rett til uføretrygd fra folketrygden. For å unngå at nivået på samlet uføreytelse og kompensasjonsgrad i forhold til lønn blir for høy, bør derfor den ytelse som tidligere opptjent rett til uførepensjon gir grunnlag for, likevel ikke kunne gjøres gjeldende i den utstrekning inntektstapet ved senere uførhet blir dekket på en like god måte ved den uførepensjon som medlemmet vil ha rett til etter den nye pensjonsplanen for pensjonsordningen, jf. lovutkastet § 9-13 tredje ledd. Sett fra foretakets side vil i så fall tidligere opptjent rett til uførepensjon i pensjonsordningen reelt være avløst av medlemmets rett til uførepensjon etter den nye pensjonsplanen for pensjonsordningen. Dette kan imidlertid ikke gjelde dersom opptjente uførerettigheter etter tidligere pensjonsplan dekker inntektstap ved uførhet som ikke omfattes verken av uføretrygden eller uførepensjon i henhold til den nye pensjonsplanen, noe som først og fremst vil bero på hvilke regler pensjonsplanen for pensjonsordningen har om krav til uføregrad og når det gjelder om lønn mellom 6 til 12 G skal medregnes.

Dersom et medlem i pensjonsordning med ny pensjonsplan, fratrer sin stilling i foretaket og opphører å være medlem, vil medlemmet deretter ikke ha rett til uførepensjon etter pensjonsordningens nye pensjonsplan. Medlemmet vil derimot kunne ha rett til uførepensjon i henhold til uførerettigheter opptjent før pensjonsordningens overgang til ny pensjonsplan også når uførhet inntreffer etter fratredelsen. Et medlem som senere fratrer sin stilling i foretaket uten å være ufør, bør derfor sikres den rett til uførepensjon som var opptjent av arbeidstakeren i henhold til pensjonsordningens tidligere pensjonsplan, ved utstedelse av pensjonsbevis i samsvar med reglene i lovutkastet § 9-12 fjerde ledd, jf. § 9-13 tredje ledd siste punktum. Blir arbeidstakeren etter ansettelse i annet foretak omfattet av ny pensjonsordning med rett til uførepensjon, vil imidlertid fradragsreglene i lovutkastet §§ 9-12 femte ledd og 9-14 annet ledd føre til at det i uførepensjon fra dette foretakets pensjonsordning gjøres fradrag i den utstrekning uførepensjonen etter pensjonsbeviset vil medføre at samlete uføreytelser vil dekke inntektstap ut over de maksimale rammene som er satt for uførepensjon i lovutkastet § 9-8, jf. foran i avsnitt 11.1 hvor avkortningsreglene er nærmere beskrevet.

13.5 Særlig om fripoliser

1) På det tidspunkt ny lovgivning om tjenestepensjonsordninger med uførepensjon trer i kraft, vil det foreligge et betydelig antall fripoliser utstedt under pensjonsordninger i henhold til foretakspensjonsloven til arbeidstakere som har fratrådt sin stilling og opphørt å være medlem av pensjonsordningen eller til arbeidstakere som fortsatt er medlem av pensjonsordningen, men hvor uføredekningen i pensjonsordningen er brakt til opphør, jf. lovutkastet § 9-13 tredje og fjerde ledd. Fripolisene etablerer et eget rettsforhold mellom innehaveren og pensjonsinnretningen, og fripolisens uførerettigheter er del av dette rettsforholdet. At det gjennomføres ny lovgivning om tjenestepensjonsordninger med uførepensjon vil derfor som hovedregel ikke ha virkning for dette rettsforholdet, og for fripoliseinnehaverens rett til uførepensjon i henhold til fripolisen uavhengig av om inntektsevnen er nedsatt før eller etter at den nye lovgivningen er trådt i kraft. Etter fripolisens ordlyd utløser framtidig uførhet – uavhengig av tidspunkt – rett til uførepensjon i henhold til fripolisen. Likevel vil den nye lovgivningen om uføretrygd i folketrygden og om tjenestepensjonsordninger med uførepensjon på flere måter kunne få betydning for innehavere av tidligere utstedte fripoliser.

For det første, etter at den nye uføretrygdordningen er satt i kraft, vil fripoliseinnehaveren kunne få rett til ny uføretrygd. Regelverket om ny uføretrygd skal gis virkning i tilfelle hvor inntektsevne er nedsatt etter dette tidspunkt. Det samme gjelder også ved tilfelle av tidligere inntrådt uførhet dersom vedtaket om uføretrygd først treffes etter ikrafttredelsestidspunktet, men derimot ikke hvis vedtak om uførepensjon etter tidligere folketrygdlov er truffet før dette tidspunkt, jf. foran i avsnitt 5.1.7. At fripoliseinnehaveren mottar ny uføretrygd, kan imidlertid etter Banklovkommisjonens oppfatning ikke være til hinder for at fripoliseinnehaveren ved senere uførhet i tillegg gjør gjeldende retten til uførepensjon etter fripolisen. Dette som er utgangspunktet for lovutkastet § 9-14, må gjelde selv om uførepensjonen fra fripolisen bidrar til at samlet uførepensjonsnivå vil ligge høyere enn det som kan oppnås etter den nye lovgivningen om uføretrygd. Dette er et forhold som rettslig neppe kunne motvirkes på annen måte enn ved en tilsvarende avkortning av uføretrygden i det enkelte tilfellet, noe regelverket for uføretrygd ikke gir adgang til.

For det annet, et betydelig antall fripoliseinnehavere vil etter hvert bli ansatt i foretak som har pensjonsordning med uførepensjon tilpasset ny lovgivning om uføretrygd og tjenestepensjonsordninger med uførepensjon. Ved uførhet vil arbeidstakeren i så fall ha rett både til uføretrygd og uførepensjon etter den nye pensjonsplanen for foretakets pensjonsordning. Dette medfører et behov for en viss samordning av uførepensjon fra ulike pensjonsordninger. Etter Banklovkommisjonens oppfatning bør det i så fall kunne gjøres fradrag i uførepensjonen fra pensjonsordningen i det foretak hvor arbeidstakeren da er ansatt, i den utstrekning arbeidstakerens rett til uførepensjon etter tidligere fripolise(r) medfører at samlete uføreytelser vil dekke inntektstap ut over de maksimale rammene som er satt for uførepensjon i lovutkastet § 9-8, jf. foran i avsnitt 11.1 hvor avkortningsreglene er nærmere beskrevet. Samlet kompensasjonsgrad i forhold til lønn vil ellers kunne bli for høy. Banklovkommisjonen har vurdert om fradragsreglene i stedet bør knyttes til det høyeste pensjonsnivået i henholdsvis den nye pensjonsordningen eller i den pensjonsordning fripolisen er utstedt i henhold til. Etter Banklovkommisjonens oppfatning følger det imidlertid av de skatteøkonomiske hensyn som ligger til grunn for den skattegunstige behandlingen av tjenestepensjonsordninger, at det ikke bør foretas reduksjon av rett til uførepensjon med mindre dette er nødvendig for å unngå at de lovmessige maksimalrammer for uførepensjon fra tjenestepensjonsordninger fastsatt i lovutkastet § 9-8 blir overskredet. Denne bestemmelsen gir også en enkel og forutsigbar ramme i praksis.

Medlemmene Andreassen, Juliussen og Mildal støtter ikke de foreslåtte rammene i lovutkastet §§ 9-14 annet ledd og 9-15 første ledd (se nedenfor i avsnitt 13.6) for fradrag for overskytende uførepensjon i den utstrekning ytelsene fra uføretrygden, foretakets pensjonsordning og de samlede ytelsene fra fripoliser, pensjonsbevis og oppsatte rettigheter fra offentlige pensjonsordninger overstiger en kompensasjonsgrad som er høyere enn uføretrygden og de maksimale grensene fastsatt i lovutkastet § 9-8. Det bør ikke være slik at den enkelte uføre på grunn av modellomlegging oppnår bedre samlet kompensasjon, enn det både tidligere og ny pensjonsordning hadde til hensikt å gi. Spesielt kritisk er disse medlemmene til løsningen gitt at den også skal anvendes i tilfellet der et foretak før ny lov trer i kraft har lukket sin uførepensjon med fripoliseopptjening og gått over til en uførepensjonsordning uten fripoliseopptjening. Dette er det svært mange foretak som har gjort i de senere år. Hvis en ansatt som har vært i samme foretak hele denne tiden først får avkortning hvis maksimalrammen overskrides anser disse medlemmene dette som en svært urimelig løsning for foretaket. Gitt for eksempel at tidligere uførepensjonsordning var en 66 prosents ordning og ny ordning for eksempel er en 3 prosents ordning. At avkortning da først skal skje ved 10 prosent og dermed gi den ansatte en mye høyere ytelse enn arbeidsgiver noen gang har tiltenkt, mens arbeidsgiver får tilsvarende lavere fradrag ved premieberegningen av ny ordning, brister det med det som disse medlemmene anser som et balansert og rettferdig system. Det vises for øvrig til disse medlemmenes merknader ovenfor i avsnitt 11.1 til lovutkastet § 9-12 femte ledd.

Banklovkommisjonen legger til grunn at uførepensjonen fra fripolise(r) likevel ikke bør gi grunnlag for fradrag i den utstrekning uførepensjonen etter fripolisen dekker inntektstap ved uførhet som ikke omfattes verken av uføretrygden eller uførepensjonen fra den nye pensjonsordningen, noe som først og fremst vil bero på hvilke regler pensjonsplanen for pensjonsordningen har om krav til uføregrad og når det gjelder om lønn mellom 6 til 12 G skal medregnes. Man vil også kunne ha tilfeller hvor fripolisen er basert på et høyere lønnsgrunnlag enn det uførepensjonen fra pensjonsordningen baseres på, fordi arbeidstakeren har gått ned i lønn etter utstedelsen av fripolisen. I slike tilfeller vil uførepensjonen etter fripolisen dekke inntektstap som ikke dekkes verken av pensjonsordningen eller uføretrygden.

Fradragsordningen er inntatt i lovutkastet § 9-14 annet ledd. Det følger av lovutkastet § 9-14 tredje ledd at ordningen ikke gjelder i de tilfelle hvor fripoliseinnehaveren mottar uførepensjon etter fripolise som følge av uførhet inntrådt før den nye lovgivningen om tjenestepensjonsordninger med uførepensjon er satt i kraft. For øvrig vil fradragsordningen heller ikke få betydning i tilfelle hvor uførhet inntreffer mens fripoliseinnehaveren er ansatt i et foretak som ikke har pensjonsordning med uførepensjon i samsvar med den nye lovgivningen.

Et tilsvarende behov for samordning av uførerettigheter i ulike pensjonsordninger foreligger også dersom en fripoliseinnehaver som er blitt medlem av en uførepensjonsordning etter lovutkastet, under tidligere ansettelse hos arbeidsgiver i offentlig sektor har opptjent en «oppsatt rett» til uførepensjon. I så fall vil reglene i lovutkastet § 9-15 komme til anvendelse, se nedenfor i avsnitt 13.6.

2) Gjennomføringen av fradragsordningen i lovutkastet § 9-14 annet ledd kan by på visse problemer i praksis. Pensjonsinnretningene vil således ha behov for informasjon om fripoliser utstedt til de enkelte arbeidstakere under tidligere pensjonsordninger som de har vært medlem av og i tilfelle hvilke ytelser fripolisen vil gi. Banklovkommisjonen har derfor vurdert om det av kostnadshensyn bør ses bort fra fripoliser som gir rett til uførepensjon under et fastsatt nivå.

Finans Norge har innhentet informasjon om størrelsen på uførerettigheter i fripoliser fra de tre største livsforsikringsselskapene. Disse selskapene representerer en markedsandel i dag på 94 prosent og dataene fra disse er illustrert i figur 13.1 nedenfor.

Figur 13.1 Størrelsen på uførerettigheter i fripoliser i de tre største livsforsikringsselskapene per januar 2013.

Figur 13.1 Størrelsen på uførerettigheter i fripoliser i de tre største livsforsikringsselskapene per januar 2013.

Kilde: Finans Norge.

Figur 13.1 viser at om lag 90 prosent av opptjente fripoliserettigheter gir rett til årlig uførepensjon på mindre enn halvparten av G (kroner 42 600 per 1. januar 2013). 50 prosent av fripoliserettighetene gir rett til årlig ytelse på under 15 prosent av G (kroner 17 040 per 1. januar 2013).

Det legges til grunn at teknisk sett vil pensjonsinnretningene kunne skaffe informasjon om eksisterende fripoliser med rett til uførepensjon gjennom databasen Norsk Pensjon. Norsk Pensjon må da bygges ut med tekniske løsninger som gjør det mulig å registrere uførepensjonsrettigheter i basen og det må gjøres en jobb med å foreta registrering av disse rettighetene. En slik utbygging vil medføre en del kostnader.

Banklovkommisjonen legger til grunn at det vil være nødvendig å bygge ut et system slik at man teknisk sett i hvert fall fanger opp fripoliser som gir rett til uførepensjon av en viss størrelse. Om dette gjøres i databasen Norsk Pensjon eller andre plattformer ut fra hensiktsmessighetsvurderinger, vil her ikke være noe avgjørende forhold. Gjennom et slikt arbeid vil man uansett ha etablert en teknisk løsning som gjør det mulig og gjør det relativt enkelt å fange opp også mindre fripoliserettigheter som gir rett til uførepensjon. Kostnaden ved å ta hensyn til samtlige fripoliser med rett til uførepensjon og ikke bare de som overstiger en viss grense, vil dermed anses som akseptable ut fra samfunnsmessige hensyn når systemet for samordning først er bygget ut. Ved å ta hensyn til samtlige fripoliserettigheter ved samordning etter lovutkastet § 9-14 annet ledd, vil man også fange opp de situasjonene hvor den enkelte uføre har flere fripoliser som gir rett til uførepensjon ved siden av retten til uførepensjon fra pensjonsordningen hos siste arbeidsgiver.

Medlemmene Heldal, Kierulf Prytz og Søyland vil overordnet understreke at et system med samordning av uførepensjon etter denne loven med tidligere opptjente uførerettigheter må være administrativt håndterbart. Et system for slik samordning forutsetter at pensjonsinnretningene har elektronisk tilgang til nødvendig og relevant informasjon fra både privat og offentlig sektor. Effektiv tilgang til informasjon som skal danne grunnlag for samordning og eventuell avkortning mot opptjente uførerettigheter etter fripoliser kan gjerne utvikles med basis i Norsk Pensjon, men dette forutsetter at selskapet og pensjonsinnretningene får nødvendige konsesjoner til å utveksle slik informasjon. Det vises for øvrig til disse medlemmenes merknad i avsnitt 13.6 nedenfor hva gjelder samordning med oppsatte rettigheter i offentlige tjenestepensjonsordninger.

13.6 Særlig om opptjente rettigheter i offentlige tjenestepensjonsordninger

Arbeidsdepartementet har i Prop. 202 L (2012–2013) side 19 valgt å ikke foreslå at uførepensjon i offentlige tjenestepensjonsordninger utformes som rene risikoordninger, men departementet har lagt til grunn at de tar sikte på å arbeide videre med dette spørsmålet, blant annet i lys av løsningen som velges for privat sektor, se ovenfor i avsnitt 4.5. I høringsnotatet av 21. juni 2013 avsnitt 4.4 drøftet Arbeidsdepartementet spørsmål om håndtering av «oppsatte rettigheter» og «fripoliser» i et opplegg for uføretjenestepensjon utformet som en forsikringsordning som gir full uførepensjon uavhengig av krav om tjenestetid (ren risikoordning). I denne sammenheng mener Arbeidsdepartementet at hovedspørsmålene i så fall vil være:

  • Forholdet til opptjent pensjon og oppsatt pensjonsrett i offentlig pensjonsordning når det nye opplegget for offentlig uførepensjon gjennomføres (høringsnotatet avsnitt 4.4.2). Hovedsynspunktet er at i en ny forsikringsbasert offentlig tjenestepensjonsordning som er uavhengig av tjenestetid, skal den nye ordningen gi uføre medlemmer full offentlig uførepensjon i stedet for tidligere rett til uførepensjon opptjent etter tjenestetid, og at dette også må gjelde for arbeidstakere som er fratrådt med «oppsatte rettigheter», men senere igjen er blitt medlem av offentlig tjenestepensjonsordning. Løsningen som der er skissert har mye til felles med den løsningen som Banklovkommisjonen foreslår i utredningen her i lovutkastet §§ 9-13 annet og tredje ledd og 9-14 annet ledd, se ovenfor i avsnittene 13.4 og 13.5.

  • Hvilken vekt skal behovet for helheten i et samlet system for uførepensjon gis på bakgrunn av det tradisjonelle skillet mellom tjenestepensjonsordninger i offentlig og i privat sektor (høringsnotatet avsnitt 4.4.3). Arbeidsdepartementet drøfter i denne sammenheng ulike spørsmål om samordning.

Et første spørsmål om samordning er om det i ny offentlig uførepensjonsordning skal gjøres fradrag i den offentlige tjenestepensjonen for uførepensjon som utbetales i henhold til fripolise fra pensjonsordning i privat sektor. Dette med sikte på at samlet uførepensjon ikke skal overstige det nivå for uførepensjon som følger av den offentlige ordningen. Etter gjeldende regler er det ikke hjemmel for å foreta slikt fradrag.

I høringsnotatet side 29 viser Arbeidsdepartementet til at regelverket i offentlige og private tjenestepensjonsordninger ikke er harmoniserte, og at det derfor «vil være ønskelig å samordne ytelsene for eksempel slik at utbetalingen fra den offentlige ordningen avkortes mot eventuelle utbetalinger fra ordninger i privat sektor». Arbeidsdepartementet mener at «det prinsipielt sett er uheldig dersom det samlede regelverket fører til at noen kan få 'mer enn full uføredekning'. Dette tilsier at en bør avkorte utbetalingene fra den offentlige ordningen mot eventuelle utbetalinger fra fripoliser fra privat sektor. På den annen side vil en slik avkortning, som nevnt, trolig kreve et komplisert regelverk og være administrativt krevende».

Det andre samordningsspørsmålet er om det skal gjøres fradrag i uførepensjonen fra pensjonsordninger i privat sektor for medlemmets rett til uførepensjon utbetalt i henhold til oppsatte rettigheter i offentlig pensjonsordning. Dette er et spørsmål som ikke direkte omtales i Arbeidsdepartements høringsnotat eller i proposisjonen, men som omfattes av departementets prinsipielle syn på behovet for samordning av samlete utbetalinger av uførepensjon fra offentlige og private pensjonsordninger. Arbeidsdepartementet avventer Banklovkommisjonens vurderinger av mulighetene for og ønskeligheten av slik samordning.

Som beskrevet foran i avsnitt 13.5 har Banklovkommisjonen i lovutkastet § 9-14 annet ledd, jf. § 9-12 femte ledd, lagt opp til en fleksibel ordning for avkortning av uførepensjonen fra pensjonsordningen i tilfelle hvor det også skjer utbetaling av uførepensjon i henhold til fripoliser. Avkortningsordningen forutsetter at retten til fripolisen(e) fortsatt består. Hovedsynspunktet er derfor at avkortning i uførepensjonen fra pensjonsordningen bare skal skje i den utstrekning summen av uføretrygd, uførepensjon i henhold til fripolise(r) og uførepensjonen fra pensjonsordningen uten avkortning vil overstige det maksimale ytelsesnivå som uføretrygden og en privat uførepensjonsordning skal kunne gi et medlem innenfor de ytelsesgrenser som lovutkastet § 9-8 angir. Det maksimale ytelsesnivået er fastlagt med sikte på at uførhet i medlemskapstiden vil gi rett til full uførepensjon fra pensjonsordningen uavhengig av tjenestetid på uføretidspunktet.

Banklovkommisjonen legger til grunn at det i forhold til regler om avkortning av uførepensjon fra en pensjonsordning i privat sektor prinsipielt ikke foreligger grunnlag for å behandle uførepensjon utbetalt i henhold til fripoliser og i henhold til oppsatte rettigheter i offentlige pensjonsordninger på forskjellig måte. Noe annet ville medføre at rekkefølgen på valget av jobb innenfor offentlig og privat sektor ville slå ut på størrelsen av den uførepensjon man fikk utbetalt og at mobiliteten i arbeidsmarkedet mellom offentlig og privat sektor kunne påvirkes. Prinsippet bør være at den nye lovgivningen ikke skal begrense retten til uførepensjon etter tidligere fripolise eller oppsatt rettighet, men at det skal gjøres fradrag i uførepensjon fra pensjonsordning etter lovutkastet i den utstrekning de tidligere opptjente pensjonsrettigheter medfører at samlet uførepensjon blir høyere enn de grenser for det maksimale pensjonsnivå som er fastlagt i lovutkastet § 9-8 (overskytende uførepensjon).

Medlemmene Andreassen, Juliussen og Mildal har bemerkninger til at fradrag først skal skje i den utstrekning ytelsene fra uføretrygden, foretakets pensjonsordning og de samlede ytelsene fra fripoliser, pensjonsbevis og oppsatte rettigheter fra offentlige tjenestepensjonsordninger overstiger en kompensasjonsgrad som er høyere enn uføretrygden og de maksimale grensene i lovutkastet § 9-8. Det vises til disse medlemmenes merknad til tilsvarende bestemmelser i § 9-14 annet ledd inntatt ovenfor i avsnitt 13.5.

Banklovkommisjonen har i lovutkastet § 9-15 tatt inn en bestemmelse som åpner for samordning av ny uførepensjon fra private tjenestepensjonsordninger og medlemmets uførepensjon fra oppsatt rett til uførepensjon fra tidligere medlemskap i offentlig pensjonsordning og i tilfelle fra fripolise(r). Ved utformingen av lovutkastet § 9-15 er det, på samme måte som i lovutkastet §§ 9-12 femte ledd og 9-14 annet ledd, lagt vekt på at det skal framgå klart 1) at bestemmelsen gjelder avkortning av uførepensjonen som skal utbetales fra den private pensjonsordningen, og 2) at forutsetningen for slik avkortning er at retten til uførepensjon i henhold til oppsatt rett i offentlig tjenestepensjon fortsatt kan gjøres gjeldende fullt ut.

Bakgrunnen for en slik fradragsordning er at det maksimale ytelsesnivået etter lovgivningen er fastlagt med sikte på at uførhet i medlemskapstiden vil gi rett til full uførepensjon fra pensjonsordningen uavhengig av tjenestetid på uføretidspunktet. I Arbeidsdepartementets høringsnotat side 26 synes dette spørsmålet å være sammenkoblet med spørsmålet om fratrådte arbeidstakere skal ha rett til fripolise fra eller oppsatt rett til uførepensjon etter tjenestetid ved fratreden. I lovutkastet i utredningen her er dette spørsmålet regulert som et særskilt spørsmål i lovutkastet §§ 9-1 fjerde ledd og 9-12, hvor en tilsvarende samordningsregel er inntatt i § 9-12 femte ledd, se ovenfor i avsnitt 11.1. I den utstrekning ordningen med «oppsatt rett til uførepensjon» ikke blir videreført som endelig løsning i offentlige tjenestepensjonsordninger, vil bestemmelsen i lovutkastet § 9-15 bare få betydning i forhold til «oppsatte rettigheter» opptjent før den nye lovgivningen for offentlige pensjonsordninger er trådt i kraft. Det må således skje en tilpasning av lovutkastet i forhold til hvordan de offentlige tjenestepensjonsordningene endelig blir seende ut på dette punkt.

Medlemmene Heldal, Kierulf Prytz og Søyland viser til sin merknad ovenfor i avsnitt 13.5, og vil peke på at samordning med oppsatte uførerettigheter i offentlig tjenestepensjon reiser særlige administrative utfordringer. For det første, er uførepensjon i offentlige tjenestepensjonsordninger en bruttoordning, og oppsatte rettigheter reguleres også etter at en person har gått ut av ordningen. For det andre, forutsetter et effektivt system for samordning betydelig informasjonsutveksling mellom offentlige og private pensjonsleverandører. Det er uvisst hvordan slik informasjonsutveksling skal kunne skje.

Disse medlemmene mener at de praktiske implikasjoner av samordning med oppsatte uførerettigheter fra offentlig tjenestepensjon ikke er tilstrekkelig utredet, og at det av den grunn er vanskelig å ha en endelig oppfatning av om nytten av samordning står i forhold til administrative kostnader. Disse medlemmene vil også påpeke at systemet for samordning bør være lik i offentlige og private tjenestepensjonsavtaler. Det framstår som urimelig om det foretas avkortning for tidligere offentlig ansatte som etter jobbskifte er medlemmer av private tjenestepensjonsordninger om ikke det samme gjøres for medlemmer som skifter arbeidsgiver fra privat til offentlig sektor. Disse medlemmene viser for øvrig til at spørsmål om samordning har vært drøftet i høringsnotat av 21. juni 2013 om «Tilpasning til offentlige tjenestepensjonsordninger til ny uføretrygd i folketrygden». Arbeidsdepartementet skriver der at slik samordning «trolig vil kreve et komplisert regelverk og være administrativt krevende. Det er antageligvis relativt få som blir uføre i offentlig sektor som har fripolise fra privat sektor med høy årlig utbetaling. Dette kan tilsi at en prioriterer å ha et enklest mulig regelverk, og derfor ikke avkorter.»

13.7 Premiereserve opptjent etter tidligere pensjonsplaner i eksisterende pensjonsordninger

13.7.1 Uførepensjon, uførerisiko, premier og premiereserve i eksisterende pensjonsordninger

Eksisterende pensjonsordninger med uførepensjon gir medlemmene rett til uførepensjon ved uførhet som inntreffer i medlemskapstiden før nådd opptjeningsalder for alderspensjon. Etter pensjonsplanen opptjenes rett til uførepensjon etter tjenestetid (se også ovenfor i avsnittene 4.2 og 11.1). Uførepensjonen skal tilsvare en alderspensjon beregnet ut fra lønn og beregnet folketrygd på uføretidspunktet, og den tjenestetid medlemmet ville ha hatt ved nådd opptjeningsalder (foretakspensjonsloven § 6-3 første ledd, jf. §§ 4-3 tredje ledd og 5-5).

Det enkelte medlems rett til uførepensjon oppstår først på uføretidspunktet, og uførepensjonspremien må derfor beregnes som en risikopremie. Ved premieberegningen tas det hensyn til blant annet hvilken uførerisiko de enkelte medlemmer representerer, størrelsen av den uføreytelse som i tilfelle kommer til utbetaling, og lengden av forventet utbetalingsperiode (foran i avsnitt 12.2). Dette er forhold som varierer blant annet med de enkelte medlemmers alder til enhver tid, alderen på uføretidspunktet og tjenestetiden når uførhet inntreffer. I tillegg tas det hensyn til forventet avkastning av innbetalte premier, og forventet bortfall av retten til uførepensjon ved nådd opptjeningsalder for alderspensjon eller ved død før dette tidspunkt. Uførepremien vil således variere fra år til år.

I samsvar med kravene til avsetninger til dekning av framtidige forsikringsforpliktelser i forsikringsvirksomhetsloven §§ 9-15 følgende, plikter pensjonsinnretningen å foreta avsetning til dekning av framtidig ansvar for uførepensjon. Praksis i pensjonsinnretningene er at avsetningskravet beregnes for det enkelte medlem hvert år, og at avsetningen tilordnes som opptjent premiereserve for det enkelte medlem på beregningstidspunktet til sikring av opptjent rett til uførepensjon fra pensjonsordningen, se avsnitt 4.2 ovenfor. Hvis et medlem fratrer sin stilling vil således både medlemmets opptjente uførepensjonsytelse og den tilhørende uføreavsetning bli knyttet til den fripolise som utstedes ved fratreden.

Avsetningen til premiereserve for det enkelte medlem varierer imidlertid med alder og tjenestetid og vil ligge betydelig under nåverdien av det til enhver tid beregnete utbetalingsansvar overfor medlemmet dersom uførhet inntrer i løpet av året. Pensjonsinnretningens ansvar opphører ved død eller senest ved nådd opptjeningsalder, og størrelsen på eventuell avsetning til uførepensjon reduseres på grunn av kortere utbetalingstid (foran i avsnitt 12.3). I årene før nådd opptjeningsalder blir derfor fripolisens premiereserve gradvis nedtrappet og frigjort premiereserve tilført pensjonsinnretningens risikoresultat, se figur 13.2.

Denne avsetningspraksis medfører at tilordnet avsetning til premiereserve for et medlem ikke vil være tilstrekkelig til fullt ut å dekke det krav til avsetning for de forpliktelser til å utbetale uførepensjon som vil oppstå dersom medlemmet rammes av uførhet. På uføretidspunktet må derfor pensjonsinnretningen foreta en betydelig forhøyelse av medlemmets uføreavsetning slik at den fullt ut dekker beregnet nåverdi av de framtidige utbetalinger av uførepensjon. Figur 13.2 viser utviklingen av premiereserve for en lineær opptjent uførepensjon.

Figur 13.2 Premiereserve for å dekke en lineær opptjent uførepensjon på 1 krone.

Figur 13.2 Premiereserve for å dekke en lineær opptjent uførepensjon på 1 krone.

Kilde: DNB Livsforsikring ASA, januar 2013.

Årlige risikopremier for tjenestepensjonsordninger, herunder uførepremier, inngår ved beregningen av pensjonsinnretningens årlige risikoresultat. På den annen side blir premiereserve for uførhet eller årlige endringer i kravet til premiereserve for uførhet, belastet årets risikoresultat. Det samme gjelder den forhøyelse av et medlems uføreavsetning som er påkrevd dersom et medlem rammes av uførhet. Etter uføretidspunktet skal blant annet den framtidige forpliktelse til å utbetale uførepensjon til et medlem, til enhver tid være fullt ut sikret ved en tilstrekkelig avsetning, se nedenfor figur 13.3 som svarer til figur 4.1 ovenfor.

Figur 13.3 Elementer i premieberegning for uførepensjon i en pensjonsordning etter foretakspensjonsloven kapittel 6.

Figur 13.3 Elementer i premieberegning for uførepensjon i en pensjonsordning etter foretakspensjonsloven kapittel 6.

Kilde: DNB Livsforsikring ASA, januar 2013.

Dersom et medlem dør før opptjeningsalderen for alderspensjon, vil retten til uførepensjon falle bort, og den avsetning til premiereserve som da frigjøres blir tilbakeført til pensjonsinnretningens risikoresultat. Det samme gjelder når retten til uførepensjon faller bort fordi et medlem når opptjeningsalderen og får rett til alderspensjon.

13.7.2 Premiereserve for uførepensjon i eksisterende pensjonsordninger ved overgangen til ny pensjonsplan

1) På det tidspunkt det i en eksisterende pensjonsordning fastsettes ny pensjonsplan (foran i avsnitt 13.3) har pensjonsinnretningen allerede foretatt tilstrekkelige avsetninger til dekning av forpliktelsen til fortsatt utbetaling av uførepensjon for de medlemmer av eksisterende pensjonsordninger som mottar uførepensjon i henhold til den tidligere pensjonsplanen (forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd). Forholdet vil være det samme for arbeidstakere som på dette tidspunkt mottar uførepensjon i henhold til tidligere utstedt fripolise. Beregningen av premiereserven til dekning av uførepensjonen under utbetaling vil likevel kunne bygge på forutsetninger om forventet avkastning (beregningsrenten) og dødelighet som ikke er upåvirket av utviklingen, men dette er forhold som ikke har sammenheng med folketrygdreformen eller med endring av pensjonsordningenes uførepensjonsplan i samsvar med ny lovgivning. Det må derfor legges til grunn at disse forhold er uten innvirkning på pensjonsinnretningens plikt til fortsatt utbetaling av uførepensjon til disse medlemmer og fripoliseinnehavere. Premiereserve knyttet til løpende uførepensjon må derfor fortsatt være en del av pensjonsordningens midler.

2) For medlemmer som ikke er blitt uføre før overgangen til ny pensjonsplan for pensjonsordningen, er forholdet et annet. Ved framtidig uførhet vil slike medlemmer motta ny uføretrygd og uførepensjon etter den nye pensjonsplanen, forutsatt at foretaket har videreført pensjonsordningen med uførepensjon etter ny pensjonsplan. Disse medlemmene har imidlertid opptjent en rett til uførepensjon i eksisterende pensjonsordning beregnet ut fra lønn og tjenestetid på skjæringstidspunktet, og som på dette tidspunkt er tilordnet en premiereserve for opptjent rett til uførepensjon ved framtidig uførhet. Overgangen til ny pensjonsplan for uførepensjon vil medføre vesentlige endringer i forutsetningene for beregningen av rett til uførepensjon ved framtidig uførhet:

  • Uførepensjonen etter en pensjonsplan tilpasset ny uføretrygd vil ha karakter av en risikoytelse som er uavhengig av tjenestetid.

  • Uførepensjonens størrelse vil bli fastsatt i pensjonsplanen som tillegg til ny uføretrygd som tilsvarer 66 prosent av lønn inntil 6 G.

  • Prinsippene for beregning av premier for uførepensjon etter ny pensjonsplan vil måtte bli andre enn tidligere.

Dette medfører også at pensjonsinnretningene må beregne avsetningene for framtidig ansvar for uførepensjon ut fra andre forutsetninger enn hittil. Det oppstår da også spørsmål om hvordan en skal håndtere premiereserve som allerede er tilordnet medlemmene for rett til uførepensjon opptjent etter den tidligere pensjonsplan. I mange tilfelle vil forholdet være at den nye pensjonsplanen reelt avløser den rett til uførepensjon som allerede er opptjent (foran i avsnitt 13.4). I så fall bør også avsetningen til premiereserve kunne inngå i den nye avsetningen til dekning av framtidig ansvar for uførepensjon i pensjonsordningen, jf. lovutkastet § 9-13 tredje ledd. I den utstrekning de opptjente uførerettigheter innebærer risiko for ansvar som ikke omfattes av den nye pensjonsplanen, bør det imidlertid foretas omberegning og en del av den foreliggende tilordnede premiereserve benyttes til dekning av det framtidige ansvaret for slike utbetalinger, jf. også fradragsreglene i lovutkastet § 9-12 femte ledd.

3) Et tilsvarende spørsmål om håndteringen av premiereserve oppstår også i forhold til rett til uførepensjon etter tidligere utstedte fripoliser fra eksisterende pensjonsordning. Innehaveren av fripolisen vil da ikke lenger være medlem av pensjonsordningen, men vil ved framtidig uførhet normalt ha rett til å gjøre uførerettigheten etter fripolisen gjeldende (foran i avsnitt 13.5). Fradragsregelen i lovutkastet § 9-14 annet ledd vil imidlertid få betydning for avsetningene for ansvaret etter ny pensjonsplan for pensjonsordningen i det foretak hvor fripoliseinnehaveren senere er blitt ansatt. For øvrig bør avsetninger knyttet til fripoliser videreføres av pensjonsinnretningen uten endringer. I den utstrekning etterfølgende forhold medfører endring i pensjonsinnretningens risiko for framtidig uføreansvar vil dette kunne tas i betraktning ved den vanlige – årlige – justering av avsetninger til dekning av slike uførerettigheter (se foran i avsnitt 13.7.1).

13.7.3 Avsetningskrav og beregning av uførepremier

Dersom opptjente rettigheter til uførepensjon etter tidligere pensjonsplan i eksisterende pensjonsordninger, herunder fripoliser, ikke kan forventes å bli gjort gjeldende fullt ut ved senere uførhet, vil dette innvirke på behovet for premiereserve knyttet til slike uførerettigheter (foran i avsnitt 13.7.2). Dette vil kunne innebære en kostnadsreduksjon for pensjonsinnretningene. Det oppstår derfor spørsmål om det kan og eventuelt skal tas hensyn til denne kostnadsreduksjonen ved fastsettelse av premien for uføredekningen etter den nye pensjonsplanen. Livsforsikringsbransjen har opplyst at praksis har vært at det for medlemmer som har opptjent rett til uførepensjon i henhold til fripolise fra tidligere pensjonsordning, tas hensyn til slike rettigheter ved at det gjøres fradrag i den premien foretaket skal betale knyttet til uførepensjonen i den nye pensjonsordningen. Fradraget er gjort krone for krone i forhold til den beregnete uføreytelsen fra fripolisen og pensjonsordningen.

Det normale er at premien vil reflektere pensjonsinnretningens behov for avsetninger for å dekke den framtidige pensjonsforpliktelsen i tillegg til kostnader. Dette skulle tilsi at en reduksjon av avsetninger knyttet til tidligere opptjente uførerettigheter, herunder fripoliser, burde få effekt på den premien som foretaket i den nye pensjonsordningen skal betale. Det kan for øvrig by på problemer å beregne hvilken effekt ulike vilkår for rett til uførepensjon vil få i ulike situasjoner. Dette er derfor forhold som må vurderes konkret av de enkelte pensjonsinnretninger med utgangspunkt i de alminnelige reglene omberegning av premier i livsforsikring, jf. foran i avsnitt 12.3.

Til dokumentets forside