12 Avsetninger og premieberegning

12.1 Utgangspunkter

Kollektiv uføreforsikring er en form for livsforsikring. De alminnelige prinsipper og regler for livsforsikring i forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter gjelder derfor for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon, og lov- og forskriftsverket for livsforsikring vil derfor komme til anvendelse også i forhold til pensjonsordninger etter lovutkastet. For pensjonsinnretningene vil dette få betydning først og fremst på tre områder:

• Prinsippene for beregning av årlige uførepremier.

• Beregningen av de krav til avsetninger til sikring av forpliktelser knyttet til overtatt uførerisiko som pensjonsinnretningene plikter å ha til enhver tid.

• Beregningen av årets risikoresultat knyttet til uføreforsikring. Risikoresultatet beregnes normalt på grunnlag av innbetalte uførepremier, avsetninger til dekning av overtatt uførerisiko, midler som blir frigjort eller medgår ved justering ned eller opp av tidligere avsetninger i samsvar med bortfall eller endring av overtatt uførerisiko, og pensjonsutbetalinger og økning av avsetning til premiereserve som følge av inntrufne uføretilfeller.

Det er foran i avsnitt 4.2 gitt en oversikt over gjeldende regelverk på disse områdene. Det framgår der at bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven og tilhørende forskrifter i hovedsak inneholder forholdsvis generelt formulerte prinsipper for beregningen av premier og avsetningskrav. Lovgiveren har utvist betydelig tilbakeholdenhet når det gjelder å gi detaljerte regler på disse områdene, noe som lovforarbeidene til forsikringsvirksomhetsloven bekrefter. Enkelthetene er derfor i første rekke blitt avklart som ledd i pensjonsinnretningenes forsikringspraksis og i tilfelle tilsynspraksis. Det er foran i avsnitt 4.2 redegjort for de prinsipper som pensjonsinnretningene har lagt til grunn ved beregningen av premier, avsetninger og risikoresultat ved kollektiv uføreforsikring etter foretakspensjonsloven, se særlig figur 4.1.

Lovutkastet vil medføre vesentlige endringer i gjeldende lovgivning for uførepensjonsordninger og i forutsetningene for pensjonsinnretningenes forsikringsforpliktelser, som ligger til grunn for gjeldende forsikringspraksis. I motsetning til foretakspensjonsloven bygger lovutkastet på det prinsipp at medlemmene av uførepensjonsordning skal ha rett til full uførepensjon etter pensjonsplanen ved uførhet som inntreffer i medlemskapstiden, uavhengig av tjenestetid i foretaket og medlemstid på uføretidspunktet (foran i avsnitt 11.1). Etter lovutkastet er således retten til uførepensjon knyttet til uføretilfellet (forsikringstilfellet) og har derfor ikke sitt grunnlag i prinsippet om lineær årlig opptjening i medlemstiden. Kollektiv uføreforsikring etter lovutkastet vil således i hovedsak ha karakter av risikoforsikring, fordi pensjonsinnretningene overtar selve risikoen for at arbeidstakere rammes av uførhet mens de er medlemmer av pensjonsordningen. Dette er etter Banklovkommisjonens oppfatning imidlertid ikke til hinder for at gjeldende lov- og forskriftsverk for livsforsikring også vil komme til anvendelse på uførepensjonsordninger opprettet i henhold til lovutkastet.

Banklovkommisjonen legger således til grunn at prinsipper i lov- og forskriftsverket for livsforsikring vil være retningsgivende for pensjonsinnretningenes utforming av beregningsgrunnlag for kollektiv uføreforsikring etter lovutkastet, og for beregningen av uførepremier, avsetningskrav for overtatt uførerisiko og årets risikoresultat knyttet til uførepensjonsordninger etter lovutkastet. Den omlegging av pensjonsinnretningenes uførerisiko og uføreforpliktelser knyttet til tjenestepensjonsordninger med uførepensjon som lovutkastet vil medføre, vil imidlertid gi til dels nye utgangspunkter for forsikringspraksis på disse områdene og kreve en del tilpasninger i gjeldende praksis for kollektiv uføreforsikring. I forhold til kollektiv uføreforsikring etter lovutkastet vil hovedpunktene være følgende:

• Årlig premie beregnes ut fra den uførerisiko som overtas av pensjonsinnretningen ved kollektiv uføreforsikring, det vil si ut fra den samlete uførerisiko som til enhver tid knytter seg til medlemmene i pensjonsordningen, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 som krever at premier skal stå i forhold til den risiko pensjonsinnretningen overtar.

• Pensjonsinnretningens forsikringsmessige avsetning til dekning av overtatt uførerisiko knyttet til uførepensjonsordninger, beregnes årlig ut fra nåverdien av pensjonsinnretningens forventede framtidige ansvar for utbetaling av uførepensjoner til medlemmer av de enkelte pensjonsordningene, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-15.

• Avsetningen til dekning av overtatt uførerisiko knyttet til en pensjonsordning er en uspesifisert avsetning, og utgjør ikke en avsetning til premiereserve for rett til uførepensjon som blir å fordele på de enkelte medlemmer av pensjonsordningen. Det enkelte medlems pensjonsrett i forhold til pensjonsinnretningen oppstår først på uføretidspunktet (ved forsikringstilfellet), jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd.

• Inntrer det i løpet av året et uføretilfelle (forsikringstilfelle) som gir et medlem rett til utbetaling av uførepensjon, skal det foretas egen avsetning til premiereserve som fullt ut tilsvarer kapitalverdien av pensjonsinnretningens framtidige utbetalingsforpliktelser, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd.

• Pensjonsinnretningens risikoresultat for kollektiv uføreforsikring beregnes på grunnlag av innbetalte uførepremier, avsetninger til dekning av overtatt uførerisiko til enhver tid, midler som blir frigjort eller medgår ved justering ned eller opp av tidligere avsetninger i samsvar med bortfall eller endring av overtatt uførerisiko, og pensjonsutbetalinger og særskilt avsetning til premiereserve ved inntrufne uføretilfeller. Etter lovutkastet § 9-10 tredje ledd skal imidlertid inntektsfradrag ved utbetaling av varig uførepensjon ikke inngå ved beregningen av risikoresultatet, men overføres til foretakets premiefond, se foran i avsnitt 10.2.3.

Prinsipielt faller spørsmål knyttet til disse forhold, utenfor rammen av det regelverk for uførepensjonsordninger som framlegges i lovutkastet. I samsvar med den tilnærmingsmåte til reguleringen av slike spørsmål som ligger til grunn for gjeldende lov- og forskriftsverk for livsforsikring, mener Banklovkommisjonen at slike spørsmål i første rekke bør håndteres og finne sin løsning innenfor pensjonsinnretningenes forsikringspraksis og i tilfelle tilsynspraksis. Det har likevel vist seg å foreligge behov for å få avklart noen enkeltspørsmål i lovutkastet (foran i avsnitt 10.2.3). Banklovkommisjonen er kommet til at det for øvrig bare er grunn til generelt å omtale noen av de prinsipper i lov- og forskriftsverket for livsforsikring som også vil bli retningsgivende for premieberegning og avsetningspraksis for uførepensjonsordninger etter lovutkastet, se nedenfor i avsnittene 12.2 og 12.3.

Dersom en uførepensjonsordning etter lovutkastet er påbygget med en ordning for medlemmenes opptjening av rett til uførepensjon etter tjenestetid som nevnt i lovutkastet § 9-12, må pensjonsinnretningen beregne et tillegg til årlig premie til dekning av medlemmenes årlige lineære opptjening av rett til uførepensjon. I så fall må pensjonsinnretningen også foreta avsetninger til premiereserve for medlemmenes opptjente rett til uførepensjon til enhver tid. De spørsmål som oppstår i denne sammenheng vil i hovedsak kunne løses i samsvar med gjeldende forsikringspraksis, og en går derfor ikke her nærmere inn på de spørsmål som knytter seg til slike regelverksfastsatte ordninger.

12.2 Premieberegning

1) De alminnelige prinsippene for premieberegning i livsforsikring er fastsatt i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 9. Av lovens § 9-3 følger det at livsforsikringsselskapet skal ha pristariffer for samtlige av de produkter som livsforsikringsselskapet tilbyr. Bestemmelsen er gitt tilsvarende anvendelse for pensjonsforetak, jf. lovens §§ 7-10 og 8-4. Videre er det med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 femte ledd gitt nærmere regler om pristariffer i forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring mv.) kapittel 2 som blant annet fastsetter krav om at pristariffene skal spesifisere premietariffen knyttet til uførerisiko og de ulike grupper av kontrakter. Dette innebærer at pensjonsinnretningene skal ha pristariffer for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon som både omfatter premie for overtatt uførerisiko og kostnader knyttet til administrasjon av uførepensjonsordninger.

En hovedregel i forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 femte ledd bokstav a) er at beregnete premier skal «stå i rimelig forhold til den risiko som overtas og de tjenester som ytes». Anvendelsen av dette prinsippet i forhold til premieberegning for uførepensjonsordninger etter foretakspensjonsloven kapittel 6 er nærmere beskrevet ovenfor i avsnittene 4.2 og 11.1. Det framgår der at det ved premieberegningen normalt legges vekt på den uførerisiko som antas knyttet til medlemskollektivet i pensjonsordning overtatt av pensjonsinnretningen, størrelsen av den uføreytelsen som vil være opptjent på uføretidspunktet etter tjenestetid fram til opptjeningsalder og i tilfelle kommer til utbetaling, og lengden av forventede utbetalingsperioder. Dette er forhold av vesentlig betydning for omfanget av pensjonsinnretningenes mulige ansvar i kollektiv uføreforsikring. I tillegg kommer forhold som forventet bortfall av rett til uførepensjon ved nådd opptjeningsalder for alderspensjon eller ved død før dette tidspunktet, forventet reaktivering av uføre, og forventet avkastning av innbetalte premier. Uførepremien reflekterer de forsikringsmessige avsetninger som er nødvendig for å sikre pensjonsinnretningens uførerisiko og pensjonsforpliktelser, og den rett til uførepensjon som medlemmene har opptjent etter tjenestetid til enhver tid, samt kostnader ved administrasjon av pensjonsordningen.

Videre gir forsikringsvirksomhetsloven § 9-3a pensjonsinnretningen adgang til å benytte «kjønn som faktor ved beregningen av pris for dekning av risiko knyttet til person og ved beregning av premier og ytelser dersom kjønn er en bestemmende faktor ved beregningen av risiko, og dette er basert på relevante og nøyaktige aktuarmessige og statistiske data». I samsvar med dette har pensjonsinnretningene benyttet kjønn som beregningsfaktor også ved kollektiv uføreforsikring. Dette har sammenheng med at det erfaringsmessig er atskillig forskjell på hvilken uførerisiko kvinner og menn representerer i de ulike aldersgrupper. Statistikk utarbeidet av NAV (inntatt foran i avsnitt 3.5) og av Finans Norge (inntatt foran i avsnitt 4.3) bekrefter at det, uavhengig av aldersgruppe, er flere kvinner enn menn som blir uføre, men forskjellen varierer en del med alder.

Den uførerisiko pensjonsinnretningen overtar varierer også på annen måte med sammensetningen av medlemskollektivet i den enkelte pensjonsordning. Pensjonsordningens bransjetilknytning, medlemmenes yrke eller annen gruppetilknytning blir derfor også tatt i betraktning ved premieberegningen.

I forsikringspraksis har det ut fra disse forhold vært vanlig å benytte et antall risikoklasser som grunnlag for beregningen av uførepremien for det enkelte foretaks uførepensjonsordninger. Kjønnsfordelingen i medlemskollektivet inngår som ett av kriteriene ved klasseinndelingen.

2) Som nevnt foran i avsnitt 12.1, legger Banklovkommisjonen til grunn at prinsipper i lov- og forskriftsverket for livsforsikring fortsatt vil være retningsgivende for pensjonsinnretningenes utforming av beregningsgrunnlag for kollektiv uføreforsikring etter lovutkastet, og for beregningen av uførepremier, avsetningskrav for overtatt uførerisiko og årets risikoresultat knyttet til uførepensjonsordninger etter lovutkastet. Den omlegging av pensjonsinnretningenes uførerisiko og uføreforpliktelser knyttet til tjenestepensjonsordninger med uførepensjon som lovutkastet vil medføre, gir imidlertid til dels nye utgangspunkter for forsikringspraksis på disse områdene og vil derfor kreve en del tilpasninger i gjeldende praksis for kollektiv uføreforsikring.

Ovenfor i avsnittene 6.2.4 og 11.1 framgår det at lovutkastet i utredningen her er basert på at uførepensjonen skal være en ren risikoytelse der arbeidstakeren sikres uførepensjon etter reglene i pensjonsplanen så lenge vedkommende er medlem av pensjonsordningen, og at uførepensjonsytelsens størrelse ikke er avhengig av tjenestetid i foretaket og pensjonsordningen. Premien skal således beregnes som en forskuddsvis årlig risikopremie basert på den uførerisiko medlemskollektivet i den enkelte pensjonsordning representerer.

Overgangen til en ren risikobasert uførepensjonsordning, hvor størrelsen av medlemmenes uførepensjon er fastsatt i prosent av medlemmets lønnsgrunnlag på uføretidspunktet og beregnes etter uføregrad, vil medføre at beregning av premier for uførepensjonsordninger i første rekke må baseres på en vurdering av overtatt uførerisiko og forventet framtidig ansvar for utbetaling av uførepensjon. Så lenge foretaket ikke regelverksfastsetter en ordning for opptjening av rett til uførepensjon i samsvar med lovutkastet § 9-12, skal således ikke premien også omfatte et tillegg for å finansiere opptjening av rett til uførepensjon etter tjenestetid og oppbygging av individuelle avsetninger til premiereserve i pensjonsinnretningen i denne forbindelse. Dette vil innebære at nivået på ordinær årlig uførepremie generelt sett vil bli tilsvarende lavere. Det vises til figur 13.3 nedenfor i avsnitt 13.7.1.

Banklovkommisjonen viser videre til at pensjonsinnretningene ved premieberegning for overtatt uførerisiko må antas generelt å ta i betraktning forventet omfang av ulike fradrag i løpende uførepensjon. Inntektsfradrag i uførepensjon i henhold til lovutkastet § 9-10 tredje ledd, står her i en særstilling. I hvilken utstrekning det vil foreligge grunnlag for inntektsfradrag, vil bero på individuelle forhold hos de enkelte uføre som vil kunne variere over tid. Det vil derfor knytte seg betydelig usikkerhet til ethvert anslag over framtidig omfang av inntektsfradrag. Det må også tas i betraktning at inntektsfradrag i uførepensjon skal overføres til foretakenes premiefond, jf. lovutkastet § 9-10 tredje ledd. En må derfor regne med at pensjonsinnretningene vil være tilbakeholdne når det gjelder å legge vekt på omfang av forventet inntektsfradrag ved beregningen av uførepremier og i stedet legge vekt på at det erfaringsmessig alltid vil knytte seg risiko til de vurderinger av de enkelte uføres restinntektsevne og inntektsmuligheter etter uførhet som må foretas ved fastsettelse av uføregrader, jf. lovutkastet § 9-4.

Videre vil lovutkastets bestemmelser om at det etter særlige regler skal kunne skje avkortning av uføreytelsen fra pensjonsordningen dersom medlemmer ved uførhet også vil motta uførepensjon fra fripolise eller annen tidligere opptjening av uførepensjon i privat eller offentlig pensjonsordning, jf. foran i avsnitt 11.1, også kunne ha betydning ved premieberegningen. Den reduksjon av uførerisikoen som slike avkortningsregler vil kunne medføre, vil imidlertid ved premieberegningen kunne inngå som et element i pensjonsinnretningens vurdering av samlet uførerisiko ved kollektiv uføreforsikring, med mindre pensjonsinnretningen har tilgang til opplysninger om hvilken rett til uførepensjon som medlemmer i en uførepensjonsordning etter lovutkastet tidligere har opptjent.

3) I NOU 2012: 13 og NOU 2013: 3 med utkast til ny lov om tjenestepensjonsordninger med alderspensjon, har Banklovkommisjonen lagt til grunn at årlige pensjonsinnskudd og senere levealdersjustering ved beregningen av årlig alderspensjon skal skje på alders- og kjønnsnøytralt grunnlag. Dette innebærer at levealdersjusteringen – som ved folketrygdens alderspensjon – vil være nøytral i forhold arbeidstakerens uttakstidspunkt og at levealdersjusteringen baseres på statistikk for gjennomsnittlig dødelighet for kvinner og menn. Høringsuttalelsene til de to utredningene viser at det er atskillig uenighet om det skal og bør stilles et slikt krav om likebehandling. I Prop. 199 L (2012–2013) side 47 følgende har Finansdepartementet valgt å basere seg på kjønnsdifferensierte beregninger.

Banklovkommisjonen viser til at spørsmål om kjønn som beregningsfaktor også oppstår i forhold til kollektiv uføreforsikring, og til at det kunne være ønskelig å stille krav om kjønnsnøytrale premier også i ny uførepensjon. Spørsmålet om likebehandling av kvinner og menn oppstår imidlertid på en annen måte i forhold kollektiv uføreforsikring enn ved kollektiv alderspensjonsforsikring. I forhold til tjenestepensjonsordninger med alderspensjon er hovedspørsmålet om forskjellen i forventet levealder for kvinner og menn skal få betydning for størrelsen av innskuddspremier og/eller pensjonsytelser. Ved kollektiv uføreforsikring derimot knytter forskjellen mellom kvinner og menn seg i første rekke til uførehyppigheten, og hovedspørsmålet blir om kjønnssammensetningen av medlemskollektivet i den enkelte pensjonsordning skal være en beregningsfaktor ved premieberegningen. Foreliggende statistikk viser som allerede nevnt at det er en markert forskjell i uførerisiko for menn og kvinner, og Banklovkommisjonen legger til grunn at dette fortsatt vil være tilfellet.

Banklovkommisjonen viser på den annen side til at størrelsen av uførepensjoner i alle tilfelle vil bli beregnet ut fra det enkelte medlems uføregrad og lønnsgrunnlag på uføretidspunktet, det vil si etter kjønnsnøytrale beregningsfaktorer. Også utbetalingsperiodens lengde vil i hovedsak være kjønnsuavhengig. Retten til uførepensjon vil opphøre ved nådd alderspensjonsalder (normalt 67 år) eller ved tidligere død. Arbeidstakerens alder på uføretidspunktet vil derfor være bestemmende for hvor lenge uførepensjon må utbetales dersom uførhet inntrer i premieåret og uførepensjonen skal løpe fram til fylte 67 år. Fra forsikringshold er det opplyst at forskjellen i dødelighet for kvinner og menn i utbetalingsperioden og dermed forskjellen i utbetalingsperioden beregnet ut fra alder er så liten at den normalt ikke tillegges betydning ved premieberegningen. Dette innebærer at forventet lengde av uføreperioden generelt vil bli bestemt etter alder og være kortere jo eldre medlemmet er på uføretidspunktet. Det blir dermed en direkte sammenheng mellom medlemmenes alder og størrelsen av pensjonsinnretningens mulige framtidige pensjonsansvar dersom uførhet inntrer. Effekten dette har på premien vil avdempes noe ved at uførerisikoen er økende med alder, jf. statistikk fra Finans Norge inntatt foran i avsnitt 4.3.

De øvrige beregningsfaktorer som vil bli tatt i betraktning av pensjonsinnretningene ved premieberegningen, er pensjonsordningens bransjetilknytning og medlemskollektivets sammensetning når det gjelder yrke eller annen gruppetilknytning, samt forventet avkastning av innbetalte premiemidler. Heller ikke dette er kjønnsrelaterte beregningsfaktorer.

Hovedspørsmålet i forhold til kollektiv uføreforsikring er derfor om forskjellen mellom kvinner og menn når det gjelder uførehyppighet, fortsatt skal tillegges betydning ved selve premieberegningen. Det er ikke tvilsomt at foreliggende statistikk oppfyller de krav til «relevante og nøyaktige aktuarmessige og statistiske data» som stilles i forsikringsvirksomhetsloven § 9-3a, og at denne bestemmelsen derfor gir pensjonsinnretningene adgang til å benytte forskjellen mellom kvinner og menn når det gjelder uførehyppighet som faktor ved selve beregningen av premier for uførepensjonsordninger etter lovutkastet. Som det framgår ovenfor vil imidlertid de øvrige faktorer som benyttes av pensjonsinnretningene ved premieberegning, i hovedsak være uavhengige av kjønn.

Etter Banklovkommisjonens oppfatning har pensjonsinnretningene allerede i dag en plikt etter likestillingsloven til å bygge på kjønnsnøytrale kriterier så langt som mulig i forhold til kravet til forsvarlig premieberegning. Det vises til at premieberegning innenfor individuell skadeforsikring baserer seg på kjønnsnøytralitet etter at Klagenemnda for likestilling i en avgjørelse 21. januar 2004 (LKN-2004-1) la til grunn at bruk av kjønn som premieelement for ulike skadeforsikringer var i strid med likestillingsloven § 3 og således ulovlig. I alle tilfelle kan kjønn som beregningsfaktor ved kollektiv uføreforsikring bare benyttes ved beregning av uførerisiko dersom dette er basert på «nøyaktige aktuarmessige og statistiske data», jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-3a. Det er også på dette området en forutsetning at det i tilfelle benyttes oppdatert statistikk.

Banklovkommisjonen viser til at det hittil ikke er utarbeidet forsvarlige og gjennomførbare metoder for beregning av premier i kollektiv uføreforsikring uavhengig av forskjellen mellom kvinner og menn når det gjelder uførehyppighet. Et krav om kjønnsnøytral premieberegning i kollektiv uføreforsikring kan derfor neppe gjennomføres uten videre ved ikraftsettingen av ny lovgivning om uførepensjonsordninger samtidig med gjennomføringen av ny uføretrygd i folketrygden som planlagt 1. januar 2015. I et noe lengre perspektiv vil spørsmålet om kjønnsnøytral premieberegning i kollektiv uføreforsikring også måtte ses i sammenheng med hvordan forskjellen mellom kvinner og menn når det gjelder forventet levetid vil bli håndtert i kollektiv alderspensjonsforsikring på sikt. På det nåværende tidspunkt vil derfor Banklovkommisjonen ikke foreslå at det stilles krav som innebærer at forskjellen mellom kvinner og menn når det gjelder uførehyppighet, ikke skal kunne benyttes av pensjonsinnretningene som en faktor ved beregningen av overtatt uførerisiko.

4) Når det gjelder hvilke renteforutsetninger som pensjonsinnretningene kan legge til grunn ved premiesettingen i form av beregnet avkastning på innbetalt premie, følger det av forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring mv.) § 2-3 at Finanstilsynet fastsetter den høyeste tillatte beregningsrente til enhver tid. Som følge av metoden for oppbygging av alderspensjon i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger og den nærmere sammenhengen mellom alderspensjon og uførepensjon med rett til opptjening, har det hittil vært naturlig å bruke den samme beregningsrente for alderspensjon og uførepensjon, se forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring mv.) § 5-1.

Etter en overgang til pensjonsordninger med risikobasert uførepensjon og risikobasert beregning av uførepremier er det ikke gitt at behovet for fastsatt beregningsrente eller felles beregningsrente for alders- og uførepensjon vil være det samme. Lovutkastet er basert på at uførepensjonen skal framstå som en separat risikobasert ytelse atskilt fra alderspensjonen, og at beregningen av årlige uførepremier normalt kan foretas uavhengig av elementer av opptjening og oppbygning av individuell sparekapital. Det er da ikke gitt at det ved beregningen av årlig risikopremie bør benyttes samme prosentsats ved beregningen av forventet avkastning av innbetalte premiemidler som ved beregningen av kravet til uspesifiserte avsetninger til dekning av forventet framtidig ansvar for utbetaling av uførepensjon som følge av overtatt uførerisiko, jf. nedenfor i avsnitt 12.3. Fra bransjehold er det anført at premieberegningen bør skje på et nullrentegrunnlag i samsvar med det som er lagt til grunn for alderspensjon i utkastet til tjenestepensjonslov i NOU 2012: 13, jf. Prop. 199 L (2012–2013). Bruk av beregningsrenter over null, vil føre til premierabatter som går på bekostning av regulering av uførepensjoner, se ovenfor i avsnitt 10.3. Fastsettelse av en beregningsrente over null vil sannsynligvis i praksis også medføre at maksimalt tillatte beregningsrente brukes. Dette kan også få konsekvenser for pensjonsinnretningene i forhold til solvenskapitalkrav, med mindre det fastsettes en særlig diskonteringsrente for pensjonsutbetaling. I så fall bør en adgang til å fastsette særskilte rentesatser for kollektiv uføreforsikring framgå av forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring mv.) §§ 2-3 og 5-1.

Uavhengig av om det ved premieberegningen gjøres bruk av beregningsrente for forventet avkastning på pensjonsinnretningens premiemidler og midler tilsvarende avsetninger til dekning av ansvar for uførepensjon, vil avkastningen inngå i risikoresultatet for pensjonsinnretningen. For uførepensjonsordninger med rett til overskudd på risikoresultatet (jf. lovutkastet § 9-1 tredje ledd tredje punktum) skal imidlertid overskudd på risikoresultatet fordeles etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-10 mellom kontraktene som inngår i de ulike gruppene av pensjonsordninger og kontrakter som er knyttet til beregningen av risikoresultatet. Fordelingen skjer etter forholdet mellom de risikopremier som er betalt for den enkelte kontrakt. Pensjonsinnretningen har imidlertid adgang til å sette av en andel av overskuddet til et risikoutjevningsfond. Pensjonsinnretningens fortjeneste forutsettes lagt inn som egne elementer i premieberegningen i form av pris på forvaltningsmessige og administrative tjenester, jf. forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring mv.) §§ 2-2 og 2-5.

Banklovkommisjonens lovutkast inneholder ikke forslag til særlige regler om renteforutsetningene i kollektiv uførepensjonsforsikring. Dette er forhold som eventuelt kan og bør reguleres ved forskrift gitt i medhold av forsikringsvirksomhetsloven. Det skillet som etableres i ny tjenestepensjonslovgivning mellom alderspensjon og uførepensjon vil imidlertid kunne gi grunnlag for å benytte forskjellige beregningsrenter for alderspensjon og uførepensjon, noe forsikringsvirksomhetslovgivningen gir hjemmel til.

5) Når det gjelder kostnadene knyttet til opprettelsen av tjenestepensjonsordning med uførepensjon og den løpende administrasjon av uførepensjonsordningen, herunder utbetaling av løpende pensjoner, viser Banklovkommisjonen til at forsikringsvirksomhetsloven forutsetter at de alminnelige kostnadene knyttet til pensjonsordningen skal dekkes av foretaket, jf. også foretakspensjonsloven § 9-2 første ledd. Dette er i samsvar med lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 tredje ledd som fastsetter at kostnadene ved administrasjon av pensjonsordningen skal dekkes av foretaket. I utkastet til tjenestepensjonslov er det for alderspensjon også lagt til grunn at foretaket skal dekke årlige kostnader for administrasjon og forvaltning av pensjonsordningen, jf. lovutkastet §§ 4-11 første ledd og 4-14 første ledd (se § 4-8 i lovutkastet i Prop. 199 L (2012–2013)). For grunnmodellen er det i lovutkastet § 4-14 annet ledd fastsatt særlige regler for vederlag for avkastningsrisiko, premie for levealdersrisiko og administrative kostnader i utbetalingsperioden som skal dekkes ved fradrag i årlig avkastning av pensjonsbeholdningen i utbetalingsperioden eller om nødvendig i den årlige pensjonsytelsen som skal utbetales. Finansdepartementet har i Prop. 199 L (2012–2013) valgt å slå sammen grunnmodellen og standardmodellen til én modell. I lovutkastet i proposisjonen er det derfor ikke tatt inn noen tilsvarende særregel. Siden uførepensjon vil være en tilleggsytelse til alderspensjonen i tjenestepensjonsordningen som det er opp til foretaket å velge om å ha eller ikke, mener Banklovkommisjonen at hovedprinsippet i lovgivningen om at det er foretaket som har kostnadsansvaret for pensjonsordningen bør følges og at det ikke foreligger hensyn som tilsier at det skal gjøres unntak fra dette prinsippet for kostnader som er knyttet til uførepensjoner under utbetaling.

Dersom foretaket har valgt å anvende adgangen i lovutkastet § 9-12 og fastsatt i regelverket at arbeidstakere skal ha rett til opptjent uførepensjon etter opphør av medlemskap i pensjonsordningen, skal pensjonsbeviset som omfatter slik rett og som utstedes ved fratreden omfatte administrasjonsreserve til dekning av framtidige kostnader, jf. lovutkastet § 9-12 fjerde ledd og forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring mv.) § 5-2.

12.3 Avsetninger

1) Kravene til forsikringstekniske avsetninger i livsforsikring følger av reglene i forsikringsvirksomhetsloven §§ 9-15 følgende og forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring mv.) kapittel 5. Som det fremgår av lovens § 9-15 første ledd skiller loven generelt mellom 1) avsetninger til premiereserve til dekning av ulike kontraktsfastsatte forpliktelser (§ 9-15 første ledd bokstavene a) til c), jf. annet ledd) og 2) avsetninger til dekning av institusjonens «øvrige forpliktelser» (§ 9-15 første ledd bokstav d)). Dette skillet er av vesentlig betydning for beregningen av avsetningskravene i kollektiv uføreforsikring, også for tjenestepensjonsordninger med uførepensjon etter lovutkastet.

Forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 første til fjerde ledd, samt §§ 9-17 til 9-19 inneholder en del regler om beregningen av krav til avsetninger til premiereserve for ulike kontraktsfastsatte forpliktelser. Disse reglene har stor praktisk betydning fordi de er bestemmende for avsetning til premiereserve for alderspensjonsforpliktelser og andre typer av kontraktsfastsatte forpliktelser i henhold til tjenestepensjonsordninger etter foretakspensjonsloven. Dette gjelder blant annet avsetninger til premiereserve for den rett til uførepensjon medlemmene opptjener etter tjenestetid, herunder slik rett sikret ved fripolise, samt avsetninger til premiereserve for løpende uførepensjoner til medlemmer som er blitt uføre, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd. Avsetninger til premiereserve skal tilordnes de enkelte kontrakter og de forsikrede i samsvar med institusjonens forpliktelser, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 fjerde ledd.

Ved å overta tjenestepensjonsordninger etter foretakspensjonsloven påtar en pensjonsinnretning seg som regel også forsikringsforpliktelser overfor medlemmene som ikke vil være kontraktsfastsatte i den forstand at de følger direkte av den kollektive forsikringsavtalen. Skal tjenestepensjonsordningen også gi rett til uførepensjon og/eller pensjon til barn eller etterlatte ektefelle, vil den kollektive forsikringsavtalen ikke medføre noen plikt for pensjonsinnretningen til å utbetale slike pensjonsytelser til medlemmer før det har inntruffet et forsikringstilfelle, det vil si et medlem av pensjonsordningen blir ufør eller dør. Før et uføretilfelle inntreffer, vil pensjonsinnretningens forsikringsforpliktelser overfor de enkelte medlemmene i pensjonsordningen derfor være betinget, og først og fremt innebære at pensjonsinnretningen generelt har overtatt risikoen for at et eller flere medlemmer av pensjonsordningen blir ufør i løpet av premieåret, og for at uførhet vil utløse plikt til utbetaling av uførepensjon til de forsikrede.

For å sikre at pensjonsinnretningen vil være i stand til å oppfylle sine forpliktelser og utbetale uførepensjon i de tilfeller hvor overtatt risiko viser seg å føre til pensjonsansvar som følge av medlemmers uførhet, plikter pensjonsinnretningen til enhver tid å ha uspesifiserte forsikringsmessige avsetninger til dekning av overtatt risiko som generelt er tilpasset omfanget av forventete forsikringstilfeller i premieåret og av det forventete framtidige pensjonsansvar disse kan utløse. Dette følger av forsikringsvirksomhetsloven § 9-15 første ledd bokstav d). Først når det har inntruffet et uføretilfelle, vil det således oppstå en plikt for pensjonsinnretningen til å foreta særskilte avsetninger til premiereserve til dekning av ansvaret for framtidig utbetaling av uførepensjon til enkeltmedlemmer, og til også å tilordne en egen premiereserveavsetning til den enkelte forsikrede. Dette følger av forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd, jf. fjerde ledd. Avsetningen til premiereserve skal i så fall fullt ut tilsvare beregnet kapitalverdi av framtidige utbetalinger av pensjon den enkelte forsikrede vil ha rett til.

Forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter inneholder imidlertid ikke egne regler om kravene til eller beregningen av uspesifiserte forsikringsmessige avsetninger til dekning av overtatt risiko. Prinsippene for beregning av slike avsetninger er derfor utviklet i forsikringspraksis. Skal avsetningene bli tilstrekkelig til å sikre pensjonsinnretningenes soliditet og sikre at pensjonsytelser vil bli utbetalt når forsikringstilfelle er inntruffet, må avsetningene minst tilsvare nåverdien til enhver tid av pensjonsinnretningens samlete ansvar for framtidige pensjonsutbetalinger som følge av forsikringstilfeller som må forventes å inntreffe i løpet av forsikringsåret. Slike avsetninger må derfor beregnes på en annen måte enn avsetninger til premiereserve etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 første ledd, blant annet fordi pensjonsinnretningen ikke har rett til ytterligere premieinnbetaling som følge av at forsikringstilfeller inntreffer.

2) Det er foran i avsnitt 4.2 redegjort utførlig for beregning av avsetninger til dekning av overtatt uførerisiko i tjenestepensjonsordninger etter foretakspensjonsloven. Det framgår der at det dreier seg om en generell avsetning på institusjonsnivå til dekning av samlet uførerisiko overtatt av pensjonsinnretningen, og at omfanget av avsetningene årlig må justeres opp eller ned i samsvar med endringer i overtatt risiko og i forutsetninger for beregningen. Videre framgår det av figur 4.1 at det er nær sammenheng mellom omfanget av uspesifiserte avsetninger og avsetninger til premiereserve til sikring av den rett til uførepensjon medlemmene i en foretakspensjonsordning har opptjent etter tjenestetid til enhver tid. Dette skyldes at behovet for uspesifiserte avsetninger reduseres etter hvert som medlemmenes tjenestetid og opptjeningsgrad øker og fører til økte premiereserveavsetninger. Som det fremgår av figur 4.2 blir derfor uspesifiserte avsetninger til dekning av overtatt risiko beregnet på en annen måte og har en annen karakter enn avsetning til premiereserve til dekning av kontraktsfastsatte alderspensjonsforpliktelser. Pensjonsinnretningens uspesifiserte avsetninger til dekning av overtatt risiko skal således heller ikke fordeles på og tilordnes til de enkelte kontrakter og de forsikrede etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 fjerde ledd. Etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd er det som nevnt først etter at et uføretilfelle er inntruffet og plikt til utbetaling av uførepensjon er oppstått, at pensjonsinnretningen skal foreta særskilt avsetning til premiereserve tilsvarende kapitalverdien av framtidige pensjonsutbetalinger.

3) Som nevnt foran i avsnitt 12.1 legger Banklovkommisjonen til grunn at prinsipper i lov- og forskriftsverket for livsforsikring også vil komme til anvendelse ved beregningen av forsikringsmessige avsetninger til dekning av pensjonsinnretningenes forpliktelser etter tjenestepensjonsordninger med uførepensjon etter lovutkastet. Den omlegging av pensjonsinnretningenes uførerisiko og uføreforpliktelser knyttet til tjenestepensjonsordninger med uførepensjon som lovutkastet vil medføre, gir imidlertid til dels nye utgangspunkter for forsikringspraksis på dette området. Det fremgår foran i avsnittene 6.2.4 og 11.1 at lovutkastet er basert på 1) at uførepensjonen skal være en ren risikoytelse der arbeidstakeren sikres fastsatt uførepensjon ved uførhet som inntrer i medlemskapstiden, 2) at uførepensjonsytelsens størrelse ikke er avhengig av tjenestetid i foretaket og pensjonsordningen, og 3) at medlemmene i medlemstiden normalt ikke har opptjening av rett til uførepensjon etter tjenestetid.

I forhold til kravene til forsikringsmessige avsetninger til dekning av uførerisiko vil disse forhold innebære 1) at pensjonsinnretningen ikke lenger vil ha plikt til å foreta avsetning til dekning av rett til uførepensjon opptjent av medlemmene etter tjenestetid, og 2) at pensjonsinnretningens uspesifiserte forsikringsmessige avsetninger til dekning av overtatt uførerisiko i sin helhet må beregnes ut fra nåverdien til enhver tid av pensjonsinnretningens samleteansvar for framtidige pensjonsutbetalinger som følge av uføretilfeller som må forventes å inntreffe i løpet av forsikringsåret. De viktigste forhold ved årlige nåverdiberegninger vil fortsatt være pensjonsinnretningenes forventninger med hensyn til uførehyppighet og forventede pensjonsutbetalinger ut fra lønnsnivå, uføregrader og utbetalingsperioder knyttet til medlemskollektivet i de enkelte pensjonsordninger, samt generelle forutsetninger om mulig rehabilitering, reaktivering og vanlige renteforutsetninger. Endringer i beregningsforutsetninger vil fra år til annet kunne medføre justering opp eller ned av årlige avsetningskrav. Uavhengig av disse forhold, de forsikringsmessige avsetninger til dekning av overtatt risiko vil fortsatt være uspesifiserte risikoavsetninger på institusjonsnivå, og ikke avsetninger til premiereserve som skal fordeles på og tilordnes de enkelte medlemmer av pensjonsordningen etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 fjerde ledd. Det er først når et uføretilfelle inntreffer, at pensjonsinnretningen får plikt til å foreta avsetning til premiereserve tilordnet medlemmet, og avsatt premiereserve skal da fullt ut tilsvare kapitalverdien av de framtidige uførepensjonsutbetalinger til medlemmet, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-16.

4) I forhold til uførepensjonsordninger etter lovutkastet vil det således oppstå et mer markert skille mellom 1) pensjonsinnretningenes uspesifiserte forsikringsmessige avsetninger til dekning av overtatt risiko og mulig framtidig ansvar for uførepensjon til medlemmer som i tilfelle blir uføre, og 2) avsetningene til premiereserve etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd for det enkelte medlem som er blitt ufør og dermed har ervervet rett til løpende uførepensjon. Dette vil få virkninger for pensjonsinnretningens beregning av det årlige risikoresultat i kollektiv uføreforsikring. Beregningen vil skje årlig i hovedsak på grunnlag av innbetalte uførepremier, uspesifiserte avsetninger til dekning av overtatt uførerisiko til enhver tid, midler som blir frigjort eller medgår som følge av årlig endring av tidligere avsetninger for overtatt risiko, og de pensjonsutbetalinger og særskilte avsetninger til premiereserve som følger av inntrufne uføretilfeller i forsikringsåret.

Avsetningen til premiereserve for et medlem som er blitt ufør, skal som nevnt tilsvare kapitalverdien av pensjonsinnretningens framtidige utbetalingsforpliktelser. Viser det seg at medlemmets inntektsevne er tapt i større grad enn lagt til grunn ved fastsettelsen av uføregraden, må det fastsettes ny og høyere uføregrad, jf. lovutkastet § 9-6 første ledd. Avsetningen til premiereserve må da omberegnes og styrkes ved overføring fra pensjonsinnretningens uspesifiserte avsetninger som følge av den økning i utbetalingsforpliktelsene som den høyere uføregraden medfører jf. lovutkastet § 9-6 tredje ledd. Dette vil være pensjonsinnretningens risiko, og økningen av premiereserven må følgelig også belastes årets risikoresultat.

Omvendt oppstår det spørsmål om det skal foretas omberegning av avsetning til premiereserve for løpende uførepensjon dersom medlemmet oppnår høyere inntekt etter uførhet enn lagt til grunn ved fastsettelsen av uføregraden. Hovedregelen i lovutkastet er imidlertid at slik merinntekt etter uførhet vil gi grunnlag for inntektsfradrag i uførepensjonen (lovutkastet § 9-10 tredje ledd), men derimot ikke føre til nedsettelse av uføregraden, jf. foran i avsnitt 10.2.2. Den reduksjon i pensjonsutbetalingen i et år som et inntektsfradrag medfører, skal i tilfelle godskrives foretakets premiefond og ikke inngå ved beregningen av pensjonsinnretningens risikoresultat, jf. lovutkastet § 9-10 tredje ledd fjerde punktum. Dette spørsmålet er behandlet foran i avsnitt 10.2.3.

At det er grunnlag for et visst inntektsfradrag i uførepensjon fra tid til annen, vil imidlertid etter Banklovkommisjonens oppfatning ikke gi et tilstrekkelig sikkert grunnlag for nedsettelse av uføregrad og omberegning av foretatt avsetning til premiereserve eller kapitalverdien av framtidige pensjonsutbetalinger. Dette er spørsmål som normalt må vurderes ut fra faktisk og forventet utvikling i inntekt etter uførhet over tid, og at det er avgjørende at det i enkelte år har foreligget grunnlag for inntektsfradrag i uførepensjon. Dette er bakgrunnen for lovutkastet § 9-6 annet ledd om nedsettelse av uføregrad. Vilkåret for at fastsatt uføregrad skal kunne endres og settes lavere, vil etter reglene der være at medlemmets inntektsmuligheter etter uførhet viser seg å være vesentlig bedre enn opprinnelig lagt til grunn ved fastsettelsen av uføregraden. En nedsettelse av uføregraden etter lovutkastet § 9-6 annet ledd vil normalt måtte føre til omberegning av avsatt premiereserve fordi nedsettelsen vil innebære at uførepensjonsnivået og kapitalverdien av framtidige pensjonsutbetalinger vil bli redusert. I så fall oppstår det spørsmål om hvordan den del av premiereserven som ble tilordnet medlemmet ved uføretilfellet, og som blir frigjort ved omberegningen, skal disponeres.

Fra bransjehold er det vist til at foretatt avsetning til premiereserve i sin tid ble belastet pensjonsinnretningens uspesifiserte avsetninger for overtatt risiko, og dermed er blitt belastet pensjonsinnretningens risikoresultat. Frigjort premiereserve ved nedsettelse av uføregrad bør derfor tilbakeføres og inngå ved beregningen av årets risikoresultat, også av den grunn at risikoresultatet vil bli belastet den økning av premiereservekravet som i tilfelle er påkrevd hvis uføregraden senere må forhøyes. Alternativet til tilbakeføring til pensjonsinnretningens uspesifiserte avsetninger for overtatt risiko ville i tilfelle være at reduksjonen i avsatt premiereserve tilføres foretakets premiefond.

Banklovkommisjonen viser til at dette spørsmålet er av begrenset rekkevidde fordi lovutkastets hovedregel er at fastsatt uføregrad ikke skal endres som følge av inntektsfradrag i uførepensjonen, og at noe annet forutsetter at «medlemmets inntektsmuligheter er vesentlig bedre enn lagt til grunn da uføregrad ble fastsatt». Den nye ordningen med inntektsfradrag i uførepensjon antas å redusere antallet av tilfelle hvor det kan oppstå behov for å endre fastsatt uføregrad. Videre viser Banklovkommisjonen til at regelen i forsikringsvirksomhetsloven § 9-17 fjerde ledd annet punktum som fastsetter at summen av premiereserve og tilleggsavsetninger knyttet til en kontrakt med kontraktsfastsatte forpliktelser ikke kan reduseres på annen måte enn ved utbetaling til forsikrede. Det kan derfor reises spørsmål om det overhodet vil være i samsvar med lovbestemmelsen å overføre frigjort premiereserve til foretakets premiefond. Ordlyden i forsikringsvirksomhetsloven § 9-17 fjerde ledd er generell og synes derfor også å omfatte avsatt premiereserve og tilleggsavsetning som er tilordnet et medlem av pensjonsordning til sikring av utbetaling av løpende uførepensjon, men det er likevel mulig at denne bestemmelsen først og fremst er beregnet på premiereserve og tilleggsavsetning som sikrer rett til alderspensjon. Uavhengig av dette vil det gi liten mening å benytte premiereserve som er frigjort ved nedsettelse av uføregrad og uførepensjon, til utbetaling av økte ytelser til medlemmet som den forsikrede. Banklovkommisjonen mener derfor at det riktige vil være at frigjort premiereserve som følge av nedsettelse av uføregrad, tilbakeføres til pensjonsinnretningens uspesifiserte avsetninger og dermed inngår ved beregningen av pensjonsinnretningens risikoresultat, også av den grunn at pensjonsinnretningen fortsatt vil bære risikoen for at en etterfølgende endring av medlemmets inntektsmuligheter fører til at det senere må fastsettes ny og høyere uføregrad etter lovutkastet § 9-6 første ledd.

I samsvar med dette foreslås det i lovutkastet § 9-6 tredje ledd generelt at det ved endring av uføregrad skal foretas omberegning av premiereserven etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd, og at den endring av premiereserven omberegningen medfører, skal inngå ved pensjonsinnretningens beregning av årets risikoresultat. Dette vil bety at en økning av premiereserven må dekkes inn ved overføring fra pensjonsinnretningens uspesifiserte avsetninger, og at frigjorte midler blir å tilbakeføre til disse.

5) Når det gjelder spørsmål vedrørende særlige krav til forsikringsmessige avsetninger i tilfelle hvor en uførepensjonsordning etter lovutkastet er påbygget med en ordning for medlemmenes opptjening av rett til uførepensjon etter tjenestetid som nevnt i lovutkastet § 9-12, viser Banklovkommisjonen til bemerkningene foran i avsnitt 12.1.