7 Medlemskap som vilkår for uførepensjon

7.1 Innledning

1) Retten til uføretrygd er knyttet til medlemskap i folketrygden. Av lov 16. desember 2011 nr. 59 § 12-2 første ledd framgår at rett til uføretrygd i utgangspunktet forutsetter medlemskap i folketrygden i de siste tre år fram til uføretidspunktet. Uføretidspunktet er det tidspunktet da inntektsevnen ble varig nedsatt med minst halvparten, jf. folketrygdloven § 12-7 tredje ledd. Medlem i folketrygden er man pliktig til å være om man er bosatt i Norge, har flyttet til Norge og har lovlig opphold her, jf. folketrygdloven § 2-1. Det er gitt særlige regler knyttet til kortvarige opphold i Norge, arbeid for Norge i utlandet og muligheter for frivillig medlemskap i folketrygden, se folketrygdloven §§ 2-2 til 2-7a, uten at det er behov for å beskrive disse bestemmelsene nærmere i utredningen her.

Kravet til tre års medlemstid rett før uføretidspunktet er noe modifisert i folketrygdloven § 12-2 tredje ledd. Det framgår der at kravet til tre års forutgående medlemstid ikke gjelder for en person som har vært medlem i folketrygden i minst ett år umiddelbart før krav om ytelser framsettes og som ble ufør før fylte 26 år og da var medlem av folketrygden eller har vært medlem av folketrygden etter fylte 16 år med unntak av maksimalt fem år. Det er også gjort et unntak fra tre-års kravet i § 12-2 fjerde ledd for medlemmer av folketrygden som vil få en uføretrygd ved 100 prosent uførhet som minst svarer til halvparten av full minsteytelse etter § 12-13 annet ledd på grunnlag av trygdetid fram til uføretidspunktet.

Medlemskap i folketrygden som tilfredsstiller ovennevnte bestemmelser vil således kunne gi rett til uføretrygd. Om full uføretrygd blir utbetalt, vil bero på medlemmets trygdetid i folketrygden. For å få rett til full uføretrygd ut i fra den fastsatte uføregrad, må medlemmet ha en trygdetid på minst 40 år, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 § 12-13 fjerde ledd. Trygdetid er nærmere definert i § 12-12 og regnes fra fylte 16 år og fram til fylte 66 år. I trygdetiden inngår den tiden vedkommende allerede har vært medlem av folketrygden fram til uføretidspunktet samt framtidig trygdetid etter uføretidspunktet og fram til og med det året man fyller 66 år. Dersom trygdetiden er kortere enn 40 år, avkortes uføretrygden tilsvarende. Det vil si at avkortning skjer med forholdet faktisk trygdetid og 40 år. Dette kravet vil først og fremst medføre avkortet uføretrygd for personer som flytter til Norge i voksen alder eller som flytter til utlandet i en periode for senere å flytte tilbake.

Videre kan retten til uføretrygd under utbetaling falle bort eller bli redusert som følge av at kravet til fortsatt medlemskap i folketrygden på uføretidspunktet ikke er oppfylt, jf. § 12-3 første ledd. Det er gjort enkelte unntak fra denne bestemmelsen i § 12-3 annet ledd som omfatter personer som ikke lenger er medlem av folketrygden, men som har trygdetid på minst 20 år som følge av forutgående medlemskap med rett til pensjonsytelser i folketrygden. Disse vil fortsatt ha en rett til uføretrygd, men da bare på grunnlag av faktisk medlemstid og ikke beregnet framtidig trygdetid. Personer som har kortere trygdetid enn 20 år har også rett til uføretrygd, men trygdetiden avkortes da i forhold til faktisk medlemstid. Det er gjort unntak for disse kravene hvor uførheten skyldes yrkesskade, jf. § 12-17 første ledd bokstav b).

Etter Banklovkommisjonens oppfatning er folketrygdens krav vedrørende forutgående medlemskap, fortsatt medlemskap og trygdetid begrunnet i særlige behov for avgrensning av den nye uføretrygdordningen. Disse behovene gjør seg ikke gjeldende i forhold til tjenestepensjonsordninger med uførepensjon. Avgrensninger av arbeidstakernes rett til uførepensjon fra tjenestepensjonsordninger bør i stedet vurderes med utgangspunkt i de prinsipper om rett til medlemskap og forholdsmessighet mellom medlemmenes rettigheter i pensjonsordningen som tradisjonelt har hatt en meget sentral stilling ved utformingen av tjenestepensjonslovgivningen.

2) Banklovkommisjonen mener at det prinsipielle utgangspunkt bør være at retten til uførepensjon følger av selve medlemskapet i den tjenestepensjonsordning som er etablert av det enkelte foretak og vil bli finansiert av dette. Mobiliteten i arbeidsmarkedet skaper et behov for avgrensning i tid mellom ulike tjenestepensjonsordninger og foretak, ikke minst for å fordele kostnadsansvaret mellom foretakene. Retten til uførepensjon vil da som hovedregel måtte bero på hvilken tilknytning til det enkelte foretaket som kreves for medlemskap i foretakets tjenestepensjonsordning.

På bakgrunn av at lov 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon innebærer en plikt for alle foretak til å ha en tjenestepensjonsordning som sikrer arbeidstakerne rett til alderspensjon og at uførepensjonen vil innebære en frivillig tilleggsytelse i tjenestepensjonsordningen som dekker alderspensjon, vil retten til uførepensjon måtte knyttes til medlemskapet i pensjonsordningen som sådan, jf. lovutkastet § 9-1 første ledd. Et medlem av alderspensjonsordningen vil dermed også dekkes av en uførepensjonsordning om denne opprettes som en del av tjenestepensjonsordningen.

Reglene om medlemskap i tjenestepensjonsordninger følger av utkastet til tjenestepensjonslov kapittel 3, se NOU 2012: 13 side 102 følgende og Prop. 199 L (2012–2013). Medlemskapsbestemmelsene i utkastet til tjenestepensjonslov bygger på tilsvarende bestemmelser i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Utgangspunktet er at alle arbeidstakere i foretaket som har fylt 20 år skal være medlem av pensjonsordningen. Foretaket kan velge å fastsette en lavere alder i regelverket for pensjonsordningen. Uavhengig av dette vil unge arbeidstakere normalt være sikret uføredekning gjennom folketrygden.

Det er i pensjonslovene gjort unntak for arbeidstakere i deltidsstilling som utgjør mindre enn 20 prosent av full stilling og sesongarbeidere der arbeidet utgjør mindre enn en femdel av full stilling. Det er også normalt at det i pensjonsordningens regelverk fastsettes et krav om at arbeidstakeren er fullt arbeidsfør i stillingen på innmeldingstidspunktet, jf. foretakspensjonsloven § 3-8 og innskuddspensjonsloven § 4-2 annet ledd. Dersom arbeidstakeren er sykmeldt på tidspunktet for innmelding så vil innmeldingen utsettes til arbeidstakeren er i arbeid igjen. Dette vilkåret for opptak i tjenestepensjonsordningen gjelder uavhengig av om pensjonsordningen også omfatter uførepensjon eller bare alderspensjon. Tilsvarende prinsipp er foreslått i utkastet til tjenestepensjonslov § 3-8 i NOU 2012: 13 (§ 3-7 i lovutkastet i Prop. 199 L (2012–2013)). Bestemmelsene om medlemskap i pensjonsordningen skal framgå av regelverket for pensjonsordningen og skal gjelde likt for alle arbeidstakere. Banklovkommisjonen legger derfor til grunn at en ved å bygge på reglene om medlemskap i pensjonsordningen som grunnleggende vilkår for rett til uførepensjon, vil sikre en likebehandling av arbeidstakerne i foretaket.

Som følge av at reglene for medlemskap i tjenestepensjonsordningene til dels avviker fra kravene til medlemskap og trygdetid for rett til uføretrygd i folketrygden, oppstår det enkelte særlige spørsmål når det gjelder tjenestepensjon som supplement til uføretrygd. Disse blir behandlet nedenfor i avsnitt 7.2.

7.2 Ulike spørsmål om varighet av medlemskap og forholdet til uføretrygden

Selv om retten til uførepensjon skal bygge på medlemskapet i tjenestepensjonsordningen oppstår det et spørsmål om det skal stilles krav om at medlemmet må ha vært medlem av pensjonsordningen i en viss periode før uføretilfellet inntrer (uføretidspunktet) for å få rett til uførepensjon. Det vil i så fall innebære at man ikke bare stiller krav om at vedkommende er medlem av tjenestepensjonsordningen på uføretidspunktet, men også at vedkommende har vært medlem i en viss periode forut for dette. Det vil være et krav som kan sammenlignes med kravet i ny uføretrygd i folketrygden om at et medlem av folketrygden må ha vært medlem i minst tre år før uføretidspunktet, eller minimum i ett år i en del tilfeller, se beskrivelsen av disse reglene ovenfor i avsnitt 7.1.

Ovenfor i avsnitt 6.2.4 er det lagt til grunn at ny uførepensjon skal være risikobasert slik at rett til uførepensjon oppstår som følge av at selve inntektsevnen til medlem av pensjonsordningen er blitt nedsatt under medlemstiden i pensjonsordningen på grunn av sykdom, skade eller lyte. Dersom retten til uførepensjon skal følge medlemskapet i pensjonsordningen, og dermed sikre medlemmene en forutberegnelighet om at de er sikret en viss levestandard uansett uførhet til enhver tid som følge av medlemskap i pensjonsordningen, er det ikke mulig å ta inn et krav om forutgående tjenestetid i tjenestepensjonsordningen på samme måte som i folketrygden. Et slikt krav vil også kunne virke mobilitetshindrende idet arbeidstakere vil kunne oppleve at de ved arbeidsskifter får en dårligere uføredekning i en periode og at skifte av arbeid dermed skaper mer usikkerhet med hensyn til hva det nye foretakets tjenestepensjonsordning dekker. Manglende uføredekning etter arbeidsskifte vil medføre at arbeidsskiftet i seg selv vurderes som en risiko. Hensynene som her gjør seg gjeldende er ikke de samme som begrunner kravet til forutgående medlemstid i ny uføretrygd i folketrygden. Både for foretak og arbeidstakere vil det være forholdsvis uvesentlig når i tjenestetiden uførhet inntrer. Behovet for sikring og dermed begrunnelsen for at foretaket finner grunn til å etablere en uførepensjon i tjenestepensjonsordningen, er det samme uansett tidspunktet for når uførheten inntrer. Tilsvarende vil det for arbeidstakerne være viktig at de allerede fra opptak i pensjonsordningen er sikret full uførepensjon i det dette skaper forutberegnelighet og trygghet. I tillegg kommer det forhold at arbeidstakerne i samme pensjonsordning dermed sikres likebehandling uavhengig av tidspunktet for når uførhet oppstår. Banklovkommisjonen viser til at uførepensjoner generelt beregnes uavhengig av lengden av et medlems tjenestetid i foretaket på uføretidspunktet.

En tjenestepensjonsordnings oppgave er prinsipielt å gi pensjonsytelser som kommer i tillegg til de enkelte medlemmers ytelser fra folketrygden til enhver tid, jf. lovutkastet § 9-1 første ledd. Prinsippet om rett til full uførepensjon i tjenestepensjonsordninger for medlemmer uten krav til forutgående tjenestetid, skal imidlertid ikke innebære at det også vil bli tjenestepensjonsordningens oppgave å kompensere for bortfallet av rett til uføretrygd som følge av manglende forutgående medlemstid eller fortsatt medlemskap og trygdetid i folketrygden. Den rett til uførepensjon som tjenestepensjonsordningen skal gi de enkelte medlemmer ved uførhet inntruffet i medlemskapstiden, vil bli bestemt av og beregnet etter de regler som er foreslått i lovutkastet kapittel 9, jf. foran i avsnitt 6.2.3 hvor det fremgår at et «nettoprinsipp» ligger til grunn for utformingen av regelverket. Ytelsesnivået er imidlertid fastsatt ut fra forutsetningen om at uføretrygden likevel vil utgjør en meget stor del av de samlede uføreytelser i de fleste normaltilfeller. Manglende eller redusert uføretrygd vil bare bli kompensert ved uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen i de tilfeller hvor regelverket gir hjemmel for det, se lovutkastet § 9-8 fjerde ledd.