8 Krav til nedsatt inntektsevne

8.1 Prinsipper for beregning av nedsatt inntektsevne

Kravet til nedsatt inntektsevne er et helt sentralt vilkår for rett til uføreytelser både i folketrygden, tjenestepensjonsordninger og andre forsikringsdekninger knyttet til uførhet. Uføreytelser i folketrygden og utbetalinger knyttet til uføredekninger i kollektiv forsikring, det være seg livsforsikringer eller skadeforsikring, har det fellestrekk at de alle er knyttet til at det oppstår uførhet som reduserer medlemmets eller den forsikredes evne til å skaffe seg arbeidsinntekt. Disse forsikringene må holdes atskilt fra forsikringer, som for eksempel forsikring ved kritisk sykdom, som gir rett til engangsutbetalinger som følge av en forhåndsdefinert skade eller sykdom. I slike forsikringer kan det være tilstrekkelig at det er påvist en diagnose for en sykdom eller skade som er omfattet av forsikringen. Det kreves ikke at denne sykdommen eller skaden også skal føre til redusert inntektsevne.

Om det foreligger nedsatt inntektsevne som gir rett til uførepensjon og hvilken uføregrad som foreligger i det enkelte tilfellet, vil måtte bero på en konkret vurdering. Vurderingen av nedsatt inntektsevne vil ikke være knyttet til det arbeid som medlemmet har på uføretidspunktet, men er knyttet til evnen til å skaffe seg inntektsgivende arbeid generelt, jf. lovutkastet § 9-4. Denne vurderingen må holdes atskilt fra beregningen av uførepensjonsytelsens størrelse som vil blant annet bero på størrelsen på den inntekt arbeidstakeren har hatt i sin stilling før uførheten oppsto og i hvilken grad inntektsevnen er blitt nedsatt, det vil si uføregraden, jf. lovutkastet § 9-9.

Uføregraden som uttrykk for hvor stor del av inntektsevnen som er tapt, er i folketrygden basert på en sammenligning av arbeidstakerens inntektsmuligheter før og etter uføretidspunktet, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-9 første ledd (se foran i avsnitt 5.1.2). Ved vurderingen og fastsettelsen av henholdsvis inntekt før uførhet og inntekt etter uførhet skal det etter folketrygdloven § 12-7 fjerde ledd legges vekt på «alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter på hjemstedet eller andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid». Prinsippene i folketrygdloven §§ 12-7 til 12-9 ligger til grunn for utformingen av bestemmelsene i lovutkastet § 9-4. Banklovkommisjonen har lagt vesentlig vekt på at lovgivningen om uføretjenestepensjon i hovedsak bygger på det samme uføregradsbegrep som ny uføretrygd, jf. også foretakspensjonsloven § 6-2. Etter lovutkastet § 9-4 skal således nedsatt inntektsevne vurderes ut fra en sammenligning av inntektsevnen i full stilling før uføretidspunktet og inntektsevnen etter uføretidspunktet. Om vedkommende faktisk har utnyttet sine inntektsmuligheter før uførhet er derfor ikke avgjørende. Dersom en person har valgt å arbeide deltid vil ikke vedkommende bli ansett som 100 prosent ufør selv om uføregraden svarer til deltidsstillingen i sin helhet. Vurderingen av inntekt før uførhet må bygge på arbeidstakerens alminnelige inntektsevne og derfor også omfatte den delen av samlet inntektsmulighet som arbeidstakeren ikke har utnyttet i sin deltidsstilling på uføretidspunktet. På samme måte vil de samlede inntektsmuligheter etter uførhet bli lagt til grunn ved beregningen av tapt inntektsevne.

I kollektiv livsforsikring er det vanlig å beregne pensjonsrettigheter ut fra et standardisert lønnsbegrep, jf. foretakspensjonsloven § 5-4 og utkastet til tjenestepensjonslov § 4-3. I lovutkastet § 9-4 tredje ledd videreføres dette, og som inntekt før uførhet skal regnes arbeidstakerens normale årslønn i full stilling. En kan således ikke uten videre bygge på begrepet personinntekt i skatteloven blant annet fordi det i pensjonsplanen kan fastsettes at det ved beregningen av lønn skal ses bort fra varierende og midlertidige ytelser til arbeidstakere.

Skal inntekt før og etter uførhet være sammenlignbare og kunne danne et grunnlag for fastsettelse av uføregraden, er det avgjørende at beregningen knytter seg til samme verdsettelsestidspunkt, det vil si på uføretidspunktet som er definert i lovutkastet § 9-4 annet ledd. Banklovkommisjonen legger til grunn at inntekt før og etter uføretidspunktet derfor må reguleres med endring i grunnbeløpet i folketrygden dersom tallstørrelsene skriver seg fra ulike tidspunkt. I lovutkastet § 9-4 fjerde ledd er det fastsatt at inntekt før og beregnet inntekt etter uførhet skal reguleres med endringer i grunnbeløpet, og dette vil også gjelde dersom det på et senere tidspunkt foretas ny beregning av uføregraden.

I ny uføretrygd er det en forutsetning at NAV fastsetter inntekt før og etter uførhet og formelt treffer vedtak om uføregrad, jf. folketrygdloven § 12-8 første og tredje ledd og § 12-9 første ledd. Av foretakspensjonsloven § 6-2 første ledd følger det at uføregraden i folketrygden skal legges til grunn også for uførepensjonen i tjenestepensjonsordningen i de tilfeller hvor folketrygden har fastsatt en uføregrad som er 50 prosent eller mer og i en del tilfeller hvor uføregraden er lavere enn dette. En slik praksis har innebåret en forvaltningsmessig forenkling for både pensjonsinnretning og det medlemmet som har blitt ufør. I de tilfeller hvor en pensjonsordning har dekket uføregrader lavere enn folketrygden, fastsetter foretakspensjonsloven § 6-2 første ledd at uføregraden skal fastsettes etter folketrygdens regler på den måte som pensjonsordningens regelverk angir. Pensjonsinnretningene har bygget opp erfaring og praksis rundt helsevurdering i slike tilfeller.

Etter Banklovkommisjonens vurdering bør pensjonsinnretningene normalt legge uføregraden i folketrygden til grunn når denne er fastsatt, jf. lovutkastet § 9-5 første ledd. Dette skaper en lavere grad av administrasjon og er således kostnadsbesparende sett i forhold til om pensjonsinnretningene i alle tilfeller skulle foreta en egen uavhengig vurdering av uføregraden. Medlemmet slipper da også to separate vurderinger av uføregraden, noe som ved fastsettelse av avvikende uføregrader kunne framstå som lite forståelig for vedkommende. For tilfeller hvor det i folketrygden ikke er fastsatt noen uføregrad, for eksempel fordi minstekravet til uføregrad etter folketrygdloven § 12-7 første og annet ledd ikke er oppfylt, vil pensjonsinnretningen måtte gjøre en selvstendig vurdering av dette, jf. lovutkastet § 9-5 første ledd. Banklovkommisjonen viser til at vurderingen også i slike tilfelle vil bygge på bestemmelsene i lovutkastet § 9-4 som tilsvarer de bestemmelser som er inntatt i folketrygdloven §§ 12-7 til 12-9 og § 12-7 fjerde ledd.

I foretakspensjonsloven § 6-2 annet ledd er det gitt en mulighet for å fravike prinsippet om at folketrygdens uføregrad skal legges til grunn eller at folketrygdens regler for fastsettelse av uføregrad skal anvendes, dersom særlige grunner tilsier dette. I så tilfelle kan uføregraden i pensjonsordningen fastsettes på en annen måte. Banklovkommisjonen har vurdert om det er grunnlag for å videreføre et slikt unntak fra hovedprinsippene for fastsettelse av nedsatt inntektsevne. I Ot.prp. nr. 47 (1998–99) er det i merknadene til foretakspensjonsloven § 6-2 annet ledd lagt til grunn at unntaket bare kan anvendes i helt spesielle tilfeller og der folketrygdlovens regler ikke passer og vil gi et helt urimelig resultat for medlemmet. Fra bransjehold er det anført at det kan tenkes situasjoner der pensjonsinnretningene unntaksvis vil innvilge uførepensjon selv om folketrygden har gitt avslag, eller at pensjonsinnretningene vil fastsette en annen uføregrad enn det folketrygden har fastsatt. Hovedregelen i folketrygden er at uføregraden ikke blir endret med mindre arbeidstakeren krever det (folketrygdloven § 12-9 annet til fjerde ledd). At arbeidstakeren har oppnådd høyere inntekt etter uførhet enn forutsatt da uføregrad ble fastsatt, skal gi inntektsfradrag i uføretrygden, men fører derimot normalt ikke til lavere uføregrad. En tilsvarende ordning er foreslått her i lovutkastet § 9-10 tredje ledd. Det kan likevel tenkes at tilfeller hvor inntekt etter uførhet i en periode ligger høyere enn forutsatt, praktisk sett heller bør håndteres ved en viss nedsettelse av uføregraden. I lovutkastet § 9-6 annet ledd annet punktum er det derfor inntatt et unntak beregnet på tilfelle hvor inntektsutvikling gir grunn til å anta at medlemmets inntektsmuligheter er vesentlig bedre enn lagt til grunn ved fastsettelse av uføregraden. I slike tilfeller skal pensjonsinnretningen vurdere spørsmålet om uføregrad på nytt og det kan i tilfelle fastsettes en ny og lavere uføregrad. Dette gjelder også i tilfeller hvor uføregraden er fastsatt av NAV, jf. også lovutkastet § 9-5 første ledd. Dette innebærer at det normale vil være at pensjonsinnretningene legger til grunn den uføregrad som er fastsatt i folketrygden med mindre andre forhold tilsier en annen vurdering. I så fall vil bestemmelsene i lovutkastet § 9-4 være avgjørende ved fastsettelsen av uføregrad. Det samme gjelder ved uføregrader lavere enn minstekravet i folketrygden og hvor det dermed ikke vil være fastsatt noen uføregrad knyttet til folketrygden. Uavhengig av disse forhold vil den uføregrad som er fastsatt i folketrygden bli lagt til grunn ved beregningen av størrelsen av medlemmets rett til uføretrygd.

8.2 Varighet

Ovenfor i avsnitt 6.2.4 er det lagt til grunn at rett til uførepensjon må forutsette varig eller langvarig nedsatt inntektsevne som oppfyller det minstekrav til uføregrad som regelverket fastsetter.

Folketrygden krever at nedsettelsen av inntektsevnen i den størrelsesorden som gir rett til uføretrygd, må være av varig art, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-7 første ledd. I perioden fram til det er konstatert at inntektsevnen er varig nedsatt vil folketrygden normalt yte sykepenger og arbeidsavklaringspenger, se avsnitt 5.2 ovenfor. Arbeidsavklaringspenger vil kunne ytes så sant nedsettelsen av inntektsevne ikke er av rent forbigående art. Foreløpig uføretrygd kan ytes i de tilfeller hvor krav om uføretrygd er framsatt og det er sannsynlig at vedkommende vil bli innvilget uføretrygd, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-19. Ved innvilgning av foreløpig uføretrygd vil det normalt ikke være tvil om at inntektsevnen er varig nedsatt, og retten til foreløpig uføretrygd har således ikke noe med manglende avklaring av om inntektsevnen anses som varig nedsatt eller ikke.

Som følge av at foretakspensjonsloven ikke skiller mellom uførepensjon og midlertidig uførepensjon og at det samtidig legges til grunn at uførepensjon kan begynne å løpe 12 måneder etter at inntektsevnen ble redusert, inneholder foretakspensjonsloven § 6-1 annet ledd ikke noe tilsvarende krav til varig nedsettelse av inntektsevnen. Det vises til avsnitt 4.2 ovenfor. Uførepensjon fra private tjenestepensjonsordninger har således blitt ytet samtidig med arbeidsavklaringspenger og dermed før det gjennom rehabilitering og arbeidstreningstiltak har blitt avklart om uførheten er varig eller ikke. Et annet forhold er at fradragsregler medfører at uførepensjonsytelsens størrelse i foretakspensjonsordninger ikke er den samme i den perioden man mottar arbeidsavklaringspenger som ved endelig avklaring av spørsmålet om varig nedsatt inntektsevne og mottak av uføretrygd, se ovenfor i avsnitt 4.2 og nedenfor i avsnitt 8.6.

Banklovkommisjonen er av den oppfatning at det er viktig at det i regelverket klart framgår at uførepensjonen er en ytelse man i utgangspunktet først vil ha rett til ved varig eller langvarig nedsettelse av inntektsevnen. Dette gir et riktig signal i forhold til at det skal være gjort en innsats og brukt tid på å forsøke å komme i arbeid før en slik ytelse skal sikre inntekt i stedet for arbeidsinntekt. Det vises til lovutkastet § 9-3 første og annet ledd. Selv om det brukes et krav til varig nedsettelse av inntektsevnen, legges det til grunn at det må være tilstrekkelig at nedsettelsen av inntektsevnen anses som langvarig og at det er usikkert om og eventuelt når vedkommende igjen kan være arbeidsfør. I Prop. 130 L (2010–2011) side 201 uttales det: «Med varig menes ikke livsvarig, men langvarig. I praksis kan det være vanskelig å ha en sikker oppfatning om framtidig bedring av inntektsevnen, og vurderingen vil derfor i mange tilfelle være skjønnspreget».

Ved midlertidig uførepensjon ved siden av arbeidsavklaringspenger og før uføregrad er fastsatt etter lovutkastet § 9-5, vil det ikke kunne stilles et vilkår om at inntektsevnen er konstatert varig nedsatt. Hvilke vilkår som bør stilles i en slik sammenheng er vurdert nedenfor i avsnitt 8.6.

8.3 Krav til gjennomføring av rehabilitering og arbeidsrettede tiltak

På bakgrunn av at perioden med arbeidsavklaringspenger er sentral for å avklare om medlemmet har en nedsatt inntektsevne som medfører at vedkommende ikke har mulighet til å arbeide i full stilling, mener Banklovkommisjonen at retten til uførepensjon bør knyttes til en plikt for medlemmet til å gjennomgå eller forsøke å gjennomgå hensiktsmessig behandling og tiltak for å bedre arbeidsevnen i samsvar med folketrygdloven § 12-5, jf. lovutkastet § 9-3 første ledd. En rett til uførepensjon uten krav om å gjennomgå slik behandling eller tiltak vil kunne motvirke mulighetene for at vedkommende igjen kan komme i fullt eller delvis arbeid. Dette vil stride med arbeidslinjen som er et sentralt prinsipp i ny uføretrygd i folketrygden, og som legger vesentlig vekt på at restarbeidsevnen blir bedret ved arbeidsrettede tiltak og utnyttet så langt som mulig.

Av informasjonshensyn mener Banklovkommisjonen at det er viktig at et slikt krav framgår tydelig av lovteksten.

8.4 Periodisering av nedsettelsen av inntektsevnen og årsaken til dette

I folketrygden er det fastsatt et krav om at den nedsatte arbeidsevnen skal være oppstått som følge av sykdom, skade eller lyte, jf. folketrygdloven § 12-1. Det vises til omtalen ovenfor i avsnitt 3.2 punkt 4). «Sykdom, skade eller lyte» innebærer blant annet en avgrensning mot redusert inntektsevne som skyldes rene sosiale forhold. Så lenge det foreligger en årsakssammenheng mellom uførheten og sykdom, skade eller lyte stiller ikke folketrygden nærmere krav til hvordan sykdommen, skaden eller lytet har oppstått. Tilsvarende følger av lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse § 27. Noe tilsvarende krav til uførhetens årsak framgår ikke direkte av bestemmelsene i foretakspensjonsloven kapittel 6. I praksis framgår imidlertid krav om at uførheten må skyldes sykdom, skade eller lyte av de enkelte pensjonsordningers regelverk. Dette har sammenheng med at det også stilles krav om at nedsatt inntektsevne skal ha oppstått i medlemskapstiden og at sykdom, skade eller lyte ikke som hovedregel skal være kjent eller burde være kjent for arbeidstaker forut for dette tidspunktet. Det skjer således en avgrensning i tid av relevante årsaker til nedsettelsen av inntektsevne som gir rett til uførepensjon.

Banklovkommisjonen ser ingen grunn til ikke å følge opp et tilsvarende krav til årsakssammenheng mellom uførheten og sykdom, skade eller lyte i et nytt regelverk for uførepensjon i tjenestepensjonsordninger, jf. lovutkastet § 9-1 annet ledd. Så lenge en slik årsakssammenheng ikke innebærer nærmere krav til hvordan sykdom, skade eller lyte har oppstått, vil dette sikre arbeidstakerne en uføredekning for de aller fleste tilfeller som kan føre til uførhet og som arbeidstakeren selv ikke kan anses direkte å rå over. Et slikt krav vil i de fleste tilfeller ikke medføre særlige problemer ved vurderingen av om det foreligger nedsatt inntektsevne av en slik grad som rett til uførepensjon krever, se nedenfor i dette avsnitt.

I tjenestepensjonsordninger er det imidlertid behov for å gå noe videre enn bare ved å foreta en avgrensning mot sosiale forhold som årsak til uførhet og kreve at man skal være medlem av folketrygden for å få rett til uføretrygd. Det er behov for å stille noen nærmere krav til periodisering enn det folketrygden gjør som følge av behovet for å avgrense ansvar for uføretilfeller mellom mulige medlemskap i ulike tjenestepensjonsordninger over tid. Det vil si at behovet for ansvarsdeling mellom ulike pensjonsinnretninger og foretak gjør at det må foretas en nærmere periodisering i forhold til uføretidspunktet og årsak til uførheten.

For det første må det stilles et generelt krav om at nedsettelsen av inntektsevne må skje når arbeidstakeren er medlem av pensjonsordningen, se ovenfor i avsnitt 8.1. Det vises til lovutkastet § 9-1 annet ledd der det framgår at inntektsevnen må ha blitt nedsatt i medlemstiden. I en pensjonsordning med risikobasert uførepensjon må det prinsipielle utgangspunkt være at nedsatt inntektsevne som oppstår etter at arbeidstakeren har sluttet i foretaket og er utmeldt av pensjonsordningen, ikke gir rett til uførepensjon fra pensjonsordningen, og at ansvar for og kostnader ved uførepensjon i tilfelle må påligge det foretak hvor arbeidstakeren da er ansatt og pensjonsordningen for dette foretaket. Lovutkastet § 9-1 fjerde ledd åpner likevel for at et foretak som ønsker det, kan påbygge sin pensjonsordning med en regelverksfestet ordning for opptjening i medlemskapstiden av rett til uførepensjon etter tjenestetid ved nedsatt inntektsevne inntruffet etter fratreden og opphør av medlemskapet i pensjonsordningen, se avsnitt 11.1 nedenfor. De nærmere regler for slike ordninger er inntatt i lovutkastet § 9-12.

For det andre er det aktuelt å stille nærmere krav til tidspunktet for når sykdommen, skaden eller lytet som medfører den nedsatte inntektsevnen, oppstår eller blir kjent for medlemmet. Ved opptak i en tjenestepensjonsordning med uførepensjonsordning vil arbeidstakeren ikke bli spurt om helseopplysninger eller gjennomgå noen form for helsevurdering. Samtidig er det et krav at arbeidstakeren er fullt arbeidsfør på tidspunktet for opptak i pensjonsordningen. Arbeidstakere som vet at de allerede har fått en skade eller sykdom, skal ikke kunne bli medlem av en uførepensjonsordning og dermed sikre seg rett til uførepensjon på et senere tidspunkt når skaden eller sykdommen blir synbar i form av redusert inntektsevne. Det framgår av forsikringsavtaleloven § 19-10 at pensjonsinnretningene kan fastsette i forsikringsvilkårene at pensjonsinnretningen «ikke svarer for arbeidsuførhet som inntrer innen to år etter at selskapets ansvar begynte å løpe, og som skyldes sykdom eller lyte som medlemmet hadde på dette tidspunkt, og som det må antas at medlemmet kjente til». Det har i praksis vært vanlig å benytte slike «karensvilkår», men det har vanligvis ikke blitt gjort gjeldende i tilfelle hvor arbeidstakeren kommer direkte fra en annen tjenestepensjonsordning med uførepensjonsdekning. Bakgrunnen er blant annet at en arbeidstaker i slike tilfelle normalt vil ha rett til uførepensjon fra en tjenestepensjonsordning og at dette ansvaret vil bli rettet mot et forsikringskollektiv. En nærmere avklaring av vilkårene og omfanget av retten til uførepensjon vil da være lettere å gjøre i den pensjonsordningen vedkommende er medlem av på det tidspunktet uførheten materialiserer seg.

Banklovkommisjonen har vurdert om det fortsatt bør være opp til foretakene og pensjonsinnretningene å fastsette slike karensbestemmelser med hjemmel i forsikringsavtaleloven § 19-10, herunder hvilket innhold de bør kunne gis og praksis rundt håndteringen av slike karensbestemmelser. Etter hva Banklovkommisjonen har fått opplyst har dette til nå fungert ganske greit i praksis. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil det imidlertid ha en viktig informasjonsverdi å fastsette bestemmelser om dette i loven. Eksistensen av slike begrensninger i uføredekningen i tjenestepensjonsordninger vil ved en lovregulering bli tydeligere. En regulering i lov vil også sette rammer for hvilken praksis som kan utvikle seg med hensyn til blant annet karensperiodens lengde. Banklovkommisjonen foreslår derfor i lovutkastet § 9-2 tredje ledd at det i regelverket kan fastsettes unntak eller særlige vilkår for rett til uførepensjon i tilfelle av nedsatt ervervsevne som inntrer i løpet av en to årsperiode, og som medlemmet kjente til eller måtte kjenne til ved medlemskapets start.

8.5 Minstekrav til uføregrad

For uføretrygden er normalkravet til størrelsen på nedsatt inntektsevne satt til minst 50 prosent, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-7 første ledd, se ovenfor i avsnitt 5.1.2. Dette svarer til minstekravet til nedsatt arbeidsevne i dagens uførepensjonsordning i folketrygden. For personer som mottar arbeidsavklaringspenger når krav om uføretrygd settes fram, er det likevel tilstrekkelig at inntektsevnen er varig nedsatt til 40 prosent, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-7 annet ledd, og er inntektsevnen nedsatt som følge av yrkesskade eller yrkessykdom, gjelder et minstekrav til uføregrad på 30 prosent, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-17.

Foretakspensjonsloven § 6-1 første ledd åpner for at foretaket i pensjonsordningens regelverk kan fastsette at det kan ytes uførepensjon til medlemmer som har en uføregrad på 20 prosent eller mer. Kravet til nedsatt inntektsevne for rett til uførepensjon kan ikke settes høyere enn 50 prosent. Som det framgår i avsnitt 4.3 ovenfor synes hovedinntrykket fra bransjen å være at et minstekrav til nedsatt inntektsevne på 20 prosent eller mer er forholdsvis vanlig blant private pensjonsordninger som dekker uførepensjon. I offentlige tjenestepensjonsordninger har det hittil ikke vært satt noe minstekrav til nedsatt inntektsevne, men i Prop. 202 L (2012–2013) er det foreslått et minstekrav på 20 prosent (se foran i avsnitt 4.5).

På bakgrunn av at folketrygden i dag yter uførepensjon ved uføregrader helt ned 30 prosent og at de samme grensene vil gjelde for uføretrygd, er det etter Banklovkommisjonens vurdering vanskelig å kunne sette minstekravet til nedsatt inntektsevne for uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger høyere enn dette. Ved den nærmere vurdering av om foretakene fortsatt bør ha en adgang å fastsette at uførepensjon skal kunne utbetales allerede ved en uføregrad på 20 prosent, har Banklovkommisjonen lagt vekt på at dersom private pensjonsordninger skal ha mulighet til å sikre uførepensjonsrettigheter på nivå med offentlige pensjonsordninger må minstekravet til nedsatt inntektsevne kunne settes såpass lavt. Det er også lagt vekt på at et lavt krav til uføregrad ikke nødvendigvis vil slå negativt ut for arbeidslinjen. Ved et forholdsvis høyt minstekrav til uførhet for å få rett til uførepensjon, kan det oppstå et press i det enkelte tilfelle for å få fastsatt uføregraden til dette minstenivået. Ved et lavere minstekrav til nedsatt inntektsevne kan uføregraden i større grad bli fastsatt ut i fra de reelle forholdene hos den enkelte arbeidstaker uten å oppleve et press mot en høyere prosent. Når man i tillegg har det forholdet at minstekravet til nedsatt inntektsevne hittil har vært 20 prosent i private tjenestepensjonsordninger, er Banklovkommisjonen kommet til at det riktige vil være å videreføre en uføregrad på 20 prosent som minstekrav, jf. lovutkastet § 9-3 tredje ledd. Dersom foretaket er av den oppfatning at et minstekrav på 20 prosent er for lavt står de fritt til å benytte de samme minstekravene til uføregrad som vil gjelde for rett til uføretrygd.

Medlemmet Mildal støtter ikke at minstekravet til uføregrad kan velges så lavt som 20 prosent. Dette medlemmet mener at rammene for grensen bør følge nedre grenser for uføretrygd fra folketrygden, noe annet vil bidra til å undergrave de beslutninger som er gjort for denne. Dette medlemmet finner det heller ikke riktig at tjenestepensjon skal gå inn å kompensere for manglende folketrygdutbetalinger i tilfeller der uføregraden er lavere enn folketrygdens grenser. Mange uføretilfeller har en sammensatt årsak og et flertall skyldes psykiske lidelser og muskel- og skjelettlidelser. Fastsettelse av uføregrader ned mot 20 prosent i slike tilfeller vil ofte være vanskelig.

Det enkelte foretak vil således etter Banklovkommisjonens forslag, i utgangspunktet stå fritt til å fastsette et høyere minstekrav opp til 50 prosent i sin pensjonsordning. For at det ikke skal oppstå tilfeller hvor arbeidstaker vil ha rett til uføretrygd, men ikke uførepensjon i tjenestepensjonsordningen som følge av at minstekravet til nedsatt inntektsevne er satt til 50 prosent, må den øvre grensen justeres for tilfeller der medlemmet mottar arbeidsavklaringspenger på tidspunktet når krav om uførepensjon framsettes. I disse tilfelle vil, som nevnt ovenfor i dette avsnitt, minstekravet til uføregrad i uføretrygden være 40 prosent og ikke 50 prosent, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-7 annet ledd. Ved yrkesskade eller yrkessykdom er minstekravet i folketrygden 30 prosent, jf. lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-17 første ledd bokstav c). Banklovkommisjonens lovutkast § 9-3 tredje ledd om høyeste minstekrav til uføregrad er utformet i samsvar med dette.

8.6 Midlertidig uførepensjon

Som nevnt ovenfor i avsnitt 8.2 inneholder ikke foretakspensjonsloven noe formelt skille mellom uførepensjon og midlertidig uførepensjon. Det er imidlertid lagt til grunn at uførepensjonen kan begynne å løpe 12 måneder etter at inntektsevnen ble redusert. Banklovkommisjonen legger til grunn at det ikke vil være aktuelt å yte uførepensjon på et tidligere tidspunkt parallelt med mottak av sykepenger som dekker inntektsbortfall i sin helhet. Den alminnelige regel om at uførepensjon skal kunne utbetales fra tidligst ett år etter tidspunktet inntektsevnen ble nedsatt i samsvar med de krav som stilles i lovutkastet, foreslås derfor videreført, jf. lovutkastet § 9-10 første ledd.

Det alminnelige vilkår for rett til uføretrygd og uførepensjon er at nedsettelsen av inntektsevnen er varig, jf. lovutkastet § 9-3 annet ledd. I mange tilfelle vil ikke dette kunne fastslås innen ett år etter at inntektsevnen ble redusert. Utbetalingsregelen i foretakspensjonsloven § 6-1 annet ledd åpner således for at uførepensjon også kan ytes fra et tidligere tidspunkt samtidig med det utbetales arbeidsavklaringspenger i folketrygden, det vil si etter at inntektsevnen er blitt nedsatt i en slik grad at arbeidstakeren hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid, jf. folketrygdloven § 11-5. Folketrygdloven forutsetter at det først deretter avklares om, og i hvilken utstrekning, inntektsevnen er varig nedsatt slik at det i stedet vil foreligge rett til varig uføretrygd i samsvar med uføregraden.

Banklovkommisjonen legger til grunn at en tjenestepensjonsordning med uførepensjon – på samme måte som folketrygden – fortsatt må kunne yte så vel varig som midlertidig uførepensjon, jf. lovutkastet § 9-2 annet ledd. Både arbeidsavklaringspenger og uføretrygd beregnes ut fra lønn inntil 6 G. De grunner som taler for at foretak skal kunne etablere tjenestepensjonsordning med uførepensjon som tillegg til uføreytelser fra folketrygden, tilsier derfor at pensjonsordningen også bør kunne yte uførepensjon som tillegg til arbeidsavklaringspenger. Inntil det er avklart om inntektsevnen er varig nedsatt, bør derfor midlertidig uførepensjon ytes allerede fra det tidspunkt inntektsevnen er nedsatt i en slik grad at arbeidstakeren ikke kan fortsette i sin vanlige stilling og ikke kan skaffe seg annet høvelig arbeid, uavhengig av om inntektsevnen må antas å være varig nedsatt.

Ut fra dette mener Banklovkommisjonen, for det første, at et grunnvilkår for rett til uførepensjon fra en pensjonsordning etter lovutkastet bør være at arbeidstakeren i medlemstiden har fått inntektsevnen nedsatt på grunn av skade, sykdom eller lyte i en slik grad at arbeidstakeren ikke kan fortsette i sin vanlige stilling og ikke kan skaffe seg annet høvelig arbeid, jf. lovutkastet § 9-1 annet ledd. Banklovkommisjonen mener, for det andre, at det må fremgå klart av lovutkastet at en pensjonsordning kan gi rett både til midlertidig og til varig uførepensjon, og at vilkårene for henholdsvis midlertidig og varig uførepensjon som hittil vil være til dels forskjellige, jf. lovutkastet § 9-2 annet ledd. Ved utformingen av lovutkastet §§ 9-1 annet ledd og 9-2 annet ledd er det bygget på de forslag til tilsvarende bestemmelser som er inntatt i Prop. 202 L (2012–2013) om regler for uførepensjon i offentlige tjenestepensjonsordninger (se foran i avsnitt 4.5).

Etter lovutkastet § 9-2 annet ledd kan pensjonsordningen yte midlertidig uførepensjon inntil det er avklart om inntektsevnen er varig nedsatt og vil gi rett til varig uførepensjon. Et vilkår er at inntektsevnen er blitt nedsatt i en slik grad at arbeidstakeren hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid på det tidspunktet, jf. lovutkastet § 9-1 annet ledd. I så fall vil arbeidstakeren normalt ha rett til arbeidsavklaringspenger, eventuelt få rett til uføretrygd på et senere tidspunkt når uføregraden er fastsatt, jf. lovutkastet § 9-5 annet ledd. På denne bakgrunn mener Banklovkommisjonen at et ytterligere vilkår for utbetaling av midlertidig uførepensjon bør være at medlemmet har framsatt krav på arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden, og at det må antas at kravet vil bli innvilget, jf. lovutkastet § 9-10 annet ledd.

I forskrift 1. desember 2012 nr. 1212 til lov av 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon § 5-2 er det lagt til grunn at det skal gjøres fradrag i uførepensjonen dersom summen av beregnete arbeidsavklaringspenger etter folketrygdens regler i §§ 11-15 til 11-26 og (midlertidig) uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen utgjør mer enn 70 prosent av lønn. Fradraget skal utgjøre differansen mellom beregnet samlet ytelse og 70 prosent av lønn (det vil si inntekt før uførhet). Ved delvis uførhet er fradraget forholdsmessig. Hensynet bak disse fradragsreglene er først og fremst å unngå for høy samlet kompensasjonsgrad i den periode det utbetales arbeidsavklaringspenger, noe som vil kunne bidra til utstøting, utestengning og unødig tilbaketrekking fra arbeidslivet. Spørsmålet om fradrag i den midlertidige uførepensjonen for arbeidsavklaringspenger som medlemmet mottar, vil imidlertid være et forhold knyttet til beregning og utbetaling av midlertidig uførepensjon og ikke direkte til vilkårene for en slik ytelse, se nedenfor i avsnitt 10.2.3.

8.7 Senere endring av uføregrad

Utvikling av medlemmets sykdom eller skade etter uføretidspunktet og fastsettelse av uførepensjonen, kan medføre at den nedsatte inntektsevnen forverres eller at den forbedres. Ved en forbedring som viser seg i form av en høyere inntekt enn det som ble lagt til grunn for inntektsmulighetene etter uførhet ved vurdering av og fastsettelse av størrelsen på den nedsatte inntektsevnen, vil uføregraden for uføretrygden eller uførepensjonen normalt ikke bli endret (foran i avsnitt 8.1), men faktisk oppnådd arbeidsinntekt vil i stedet kunne komme til fradrag, se lov 16. desember 2011 nr. 59 § 12-14 annet ledd og lovutkastet § 9-6 annet ledd, jf. § 9-10 tredje ledd. Fradragsreglene for arbeidsinntekt er behandlet nedenfor i avsnitt 10.2.2. Skulle inntektsevnen forbedres i en slik grad at den nedsatte inntektsevnen ikke lenger oppfyller minstekravet for rett til uførepensjon, vil ytelsen opphøre som følge av at vilkårene for rett til uførepensjon ikke lenger er til stede, jf. lovutkastet § 9-10 første ledd annet punktum.

Ved en forverring av nedsatt inntektsevne, vil forverringen normalt vise seg i form av at medlemmet ikke klarer å skaffe seg en inntekt i den størrelsesorden som ble lagt til grunn ved beregningen av inntektsmuligheter etter uførhet ved fastsettelse av uføregraden. Det vil si at restarbeidsevnen viser seg å være lavere enn det uføregraden forutsetter. Banklovkommisjonen legger til grunn at medlemmet i så fall må kunne kreve en ny vurdering og fastsettelse av den nedsatte inntektsevnen, jf. lovutkastet § 9-6 første ledd. Dette innebærer at det skal skje en ny vurdering av inntektsmulighetene før og etter uføretidspunktet. I de tilfeller hvor uførepensjonen er basert på fastsatt uføregrad i folketrygden, vil en ny vurdering i utgangspunktet være avhengig av at medlemmet krever en ny vurdering av uføregraden i folketrygden, se lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven § 12-9 fjerde ledd. Når det gjelder vurdering av hvilket lønnsgrunnlag som skal anvendes ved en gradvis forverring av inntektsevnen vises det til drøftelsene nedenfor i avsnitt 10.1.