1 Oppnevning, mandat og sammendrag
1.1 Utvalgets sammensetning
Arvelovutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 15. april 2011. Utvalget fikk denne sammensetningen:
Professor dr. juris (nå lagdommer) Torstein Frantzen, Bergen (leder)
Tidl. høyesterettsdommer Kirsti Coward, Oslo
Førsteamanuensis Peter Hambro, Oslo
Lagdommer Marit Forsnes, Trondheim
Tingrettsdommer (nå pensjonist) Finn Kløvstad, Drammen
Advokat Trine Buttingsrud Mathiesen, Ringerike
Førsteamanuensis Ph.d. Inge Unneberg, Bærum
Utvalgets sekretær har vært førsteamanuensis Ph.d. (nå professor) John Asland.
1.2 Utvalgets mandat
Utvalget ble gitt følgende mandat:
Samfunnet har blitt mindre homogent siden gjeldende arvelov ble forberedt og vedtatt. Både generasjonsforskjeller, ulik geografisk tilhørighet og etnisk bakgrunn skaper bredde og mangfold, men også et samfunn der det er vanskeligere å finne samlende løsninger. Ekteskapet er ikke lenger den enerådende samlivsformen. Levealderen har økt. Mange arvelatere har hatt mer enn ett samliv, og flere har mer enn ett kull barn. Samtidig lever flertallet fortsatt i tradisjonelle, varige samliv med ekteskapet eller samboerskapet som ramme. Samlet sett gir dette behov for å foreta et oversyn over arveloven for å sikre en tidsmessig og balansert lovgivning.
Arverettens samfunnsmessige betydning er på sett og vis økende. Velstandsutviklingen samt utviklingen i verdien av fast eiendom har ført til at formuene som fordeles ved arv, gjennomgående har blitt større. Det er vesentlig at arveretten medvirker til en hensiktsmessig overføring av formue fra generasjon til generasjon. Arveretten handler imidlertid om mer enn faktisk overføring av formue. Arveretten skaper tilknytning og fellesskap, men også avvisning og motsetninger. Det er viktig at arveretten i størst mulig grad er i tråd med den alminnelige rettsfølelsen på området, at den er konfliktdempende, og at fordelingen av arv i stor grad fremstår som forutberegnelig for arvingene.
Utvalget skal foreta en generell og prinsipiell vurdering av lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. Utvalget skal fremme forslag til en fullstendig regulering av de spørsmål som i dag er regulert i arveloven, eventuelt vurdere om visse spørsmål bør reguleres i andre lover. Målet for revisjonen er å bevare og fornye innholdet i den eksisterende lovgivningen slik at den kan gi en regulering som er gjenkjennelig, men egnet for nye generasjoner.
Utvalget bes særlig om å vurdere følgende problemstillinger:
I lys av samfunnsutviklingen bør utvalget vurdere om forholdet mellom den gjenlevende ektefellen og øvrige arvinger bør justeres. Det bør vurderes om slektsarveretten bør begrenses noe i favør av den lengstlevende. Utvalget bør herunder vurdere om en gjenlevende ektefelle bør være enearving der arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger, mens slektsarvingene beholder en sekundær arverett. Det er også grunn til å se nærmere på ektefellens arverett der arvelateren har livsarvinger. I Norge har ektefellens arverett vært uendret i om lag 70 år. Dersom man kommer til at ektefellens rett til arv bør utvides, bør utvalget vurdere om ekteskapets lengde skal påvirke omfanget av arveretten. Det skal også vurderes om en tidligere ektefelle i enkelte tilfeller bør ha rettigheter. Det er videre behov for å se nærmere på uformingen av reglene om minstearv blant annet for å sikre at den avdødes livsarvinger ikke blir stående helt uten arv. Det bør videre vurderes om man ved beregningen av minstearven bare skal legge størrelsen av dødsboet til grunn, eller om man også bør vurdere størrelsen av den gjenlevendes egen formue.
Arveloven har nylig fått regler om samboeres arverett. Reglene har et deklaratorisk preg tilpasset samboerskapets egenart. Siden reglene nylig er vedtatt, anses det ikke å være behov for å endre disse. Utvalget skal likevel vurdere reglene i den utstrekning det er nødvendig for å sikre en god tilpasning til ny arvelov.
Uskiftereglene bør sees over med tanke på forenkling og nordisk rettsenhet. Det er behov for å forenkle samtidig som det hindres at disposisjonsretten uthuler den førstavdødes arvingers rett til arv. Det bør videre vurderes om uskiftet også i fremtiden som hovedregel skal omfatte hele formuen, eller om enkelte deler av boet, for eksempel gjenstander som var til avdødes personlige bruk, eller som har særlig affeksjonsverdi, skal gå i arv til øvrige arvinger selv om den gjenlevende velger å sitte i uskifte. Reglene om uskifte må også sees i sammenheng med de endringene som eventuelt foreslås i ektefellens rett til arv.
Pliktdelsreglene skal vurderes. Det er også i fremtiden behov for beskyttelsesregler som gir arvelaterens nærstående rett til arv. De nåværende reglene om pliktdelsarv er konfliktdempende og sikrer en likebehandling av arvingene så langt de rekker. Reglene kan imidlertid utformes på flere måter. Utvalget bør vurdere om det er tilstrekkelig om pliktdelsreglene verner en verdimessig rett, eller om det er nødvendig at de fortsatt skal verne en kvalitativ rett. Det bør videre vurderes om beløpsbegrensingen (den såkalte Lex Michelsen-regelen) bør avvikles eller endres. Beløpsbegrensningen er sist endret ved lov 7. juni 1985 nr. 52, og det var den gang forutsatt at beløpet skulle reguleres med jevne mellomrom. En konsekvens av dagens regler er at testasjonskompetansen blir geografisk og sosialt ulikt fordelt. Dersom utvalget foreslår å fjerne eller klart skjerpe regelen om beløpsbegrensning, kan det være grunnlag for å vurdere det brøkmessige omfanget av pliktdelsreglene. Reglene om båndleggelse av pliktdelsarv bør sees over og vurderes i sammenheng med reglene blant annet i dekningsloven, stiftelsesloven og vergemålsloven.
Reglene om testamenter bør gjennomgås med tanke på mulighetene for forenkling slik at man unngår regler som unødig kan føre til ugyldige testamenter mv. Videre bør reglene om at testamentet skal komme ektefellen eller samboeren til kunnskap, vurderes skjerpet, og det bør vurderes om reglene bør gjøres om til en varslingsplikt knyttet til opprettelsen av testamentet.
Det bør vurderes om reglene om avkall på ventet arv, påbud om avkorting og avslag på falt arv kan samordnes og forenkles. Det bør videre vurderes om det er mulig å lage en hensiktsmessig regulering av grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner.
Reglene om statens arverett skal vurderes. Blant annet bes utvalget se på spørsmålet om det bør innføres en ordning som sikrer at midler fra falt arv kommer frivillige organisasjoner til gode.
Utvalget skal foreslå hensiktsmessige internasjonal-privatrettslige regler på arverettens område.
Når eiendom det hviler odels- og/eller åseterett på, arves, reises egne spørsmål. Utvalget skal fremme de forslag til endringer som anses egnet for å sikre at regelsettene virker sammen på en god måte.
Også ellers skal utvalget fremme forslag til de endringene i andre lover som er en naturlig følge av utvalgets øvrige forslag.
Det er en utstrakt privat rettshåndhevelse av arveretten. De fleste arvinger gjør opp boet seg imellom uten profesjonell bistand. Det er derfor viktig at en revidert arvelov så langt som mulig er tilpasset lekfolks egen bruk av reglene. Et vesentlig siktemål ved revisjonen er derfor å oppnå brukervennlige regler. Lovforslaget bør videre ha en god systematikk og et enkelt og klart språk.
Utvalget skal gi en oversikt over relevant nordisk rett. Utvalget skal se hen til reguleringen i de øvrige nordiske landene ved utformingen av lovforslagene.
Utvalget skal ta i betraktning pågående arbeid på området. Dette gjelder blant annet:
det pågående arbeidet med ny skiftelovgivning og ny lov om forsvunne personer, jf. NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning mv.
arbeidet i EU på området, herunder arbeidet med en ny arverettsforordning
arbeidet i Commision on European Familiy Law (CELF) på arverettens område.
Utvalget skal utforme lovforslaget i samsvar med anbefalingene i veiledningen «Lovteknikk og lovforberedelse» (utgitt mars 2000).
Utvalget skal vurdere økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene. Minst ett av forslagene skal være basert på uendret ressursbruk.
Utvalget skal i samråd med Justis- og politidepartementet etablere en bredt sammensatt referansegruppe til bruk i utvalgets arbeid.
Utvalget skal avgi sin utredning innen 1. juni 2013.
1.3 Utvalgets arbeid
Utvalget holdt sitt første møte 17. juni 2011. Totalt har utvalget holdt 27 møter, fem i 2011, elleve i 2012 og elleve i 2013. Alle møtene har vært endagsmøter. Av møtene har ett møte vært holdt i Bergen, ett møte har vært holdt på Nærstad gård på Ringerike, mens de øvrige møtene har vært holdt i Oslo. Møtene i Oslo har alternert mellom Universitetet i Oslo og Handelshøyskolen BI.
I samråd med Justis- og politidepartementet ble det etablert en bredt sammensatt referansegruppe til bruk i utvalgets arbeid. Referansegruppen besto av:
Tone Meldalen, Finansnæringens Fellesorganisasjon
Ole Tom Røed, Foreningen for overformynderier med fast formann
Beate Katrin S. Røysland, Jussformidlingen i Bergen
Per Tangaard, Kirkerådet
Liv Skogset Værdal, Norges Bygdekvinnelag
Svein Løken, Norsk bonde- og småbrukarlag
Hedvig Løken, Norsk Forbund for Utviklingshemmede
Olav T. Laake, Pensjonistforbundet
Det ble holdt to møter med referansegruppen, henholdsvis 27. mars 2012 og 18. mars 2013.
Med støtte fra Nordisk ministerråd arrangerte Justis- og beredskapsdepartementet en nordisk arverettskonferanse 24. oktober 2012. På konferansen deltok fagpersoner fra de øvrige nordiske landene i tillegg til medlemmer av Arvelovutvalget. Utvalget deltok også på et tysk-norsk arverettsseminar ved Universitetet i Bergen 30. august 2012. Som resultat av den nordiske konferansen kom publikasjonen: Utviklingen i nordisk arverett – tegn i tiden, TemaNord 2013: 517. Som resultat av det tysk-norske seminaret kom boken: Inheritance Law – Challenges and Reform, Torstein Frantzen (ed.), Berlin 2013.
Utvalget har innhentet en del statistisk informasjon. For det første er det innhentet en del generell informasjon på landsbasis om fordelingen mellom forskjellige typer av arvesaker fra domstolenes saksbehandlingssystem Lovisa. Rådgiver Jan Havsås i Domstolsadministrasjonen har bistått utvalget med dette arbeidet. For det andre er det gjort nærmere undersøkelser ved tre utvalgte domstoler, Oslo byfogdembete, Nord-Troms tingrett og Sør-Gudbrandsdal tingrett, om mer detaljerte spørsmål rundt skifteoppgjørene som fant sted i 2010. Studentene Elisabeth Taubøll og Lisa Mattea Elvevold har bistått utvalget med dette arbeidet. Utvalget har videre innhentet opplysninger om samtlige tilfeller av uskifte mellom samboere som ble etablert i 2010 og 2011. Utvalget har også innhentet statistikk fra Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Statistisk sentralbyrå.
Utvalget har mottatt en rekke innspill, både muntlige og skriftlige fra advokater og privatpersoner i forbindelse med utvalgsarbeidet, og i forbindelse med kurs eller foredrag som utvalgets medlemmer har deltatt på.
Arvelovutvalget har vært en del av prosjektet «Klart språk i staten». I den forbindelse har utvalget samarbeidet med Språkrådet om utformingen av lovteksten. Språkrådet har kommet med innspill på utkast til deler av loven på et tidlig stadium. Språkrådet har også kommet med innspill til utformingen av hele loven mot slutten av utvalgsarbeidet. Aud Anna Senje og Bård Eskeland i Språkrådet har bistått utvalget med den språklige gjennomgåelsen. På bakgrunn av deltakelsen i prosjektet «Klart språk i staten» fikk utvalget forlenget fristen for ferdigstillelse av arbeidet til 31. desember 2013.
Arvelovutvalget har forholdt seg til Skiftelovutvalgets utredning NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning. Skiftelovutvalget foreslo flere lovendringer som direkte angår arveloven. Dette gjelder blant annet reglene om avkorting i arv, gjensidige testamenter, arvefall ved samtidige dødsfall eller ukjent dødsrekkefølge og fradømmelse av arverett. Skiftelovutvalgets forslag til endringer i arveloven er vurdert nedenfor i punktene 2.4.3, 13.3 og 13.4, 14.2 og 14.3, 18.3 og 18.4 og 19.3.6.
Departementet arbeider med en lovproposisjon på bakgrunn av Skiftelovutvalgets utredning. Det er uvisst når proposisjonen kommer, og når en eventuell ny lov om dødsboskifte kommer. Utvalget legger til grunn at en proposisjon om dødsboskifte neppe vil komme før departementet har hatt anledning til vurdere lovreglene i en slik lov i lys av utredningen fra Arvelovutvalget. At skifteloven er under revisjon, har gitt visse utfordringer med hensyn til henvisninger til denne loven fra bestemmelser i utkastet. Utvalget har vist til den gjeldende skifteloven hvor den inneholder bestemmelser som regulerer de spørsmålene som behandles i bestemmelsene i utkastet. I tilfeller hvor Skiftelovutvalget har foreslått nye bestemmelser eller endringer i de eksisterende bestemmelsene, har utvalget vist til Skiftelovutvalgets utkast. Dette gjelder reglene om internasjonal skiftekompetanse og reglene om gjeldsansvar for lengstlevende som sitter i uskifte.
I og med at reglene om arv og reglene om dødsboskifte vil behandles samtidig i departementet, oppstår spørsmålet om man skal ha en felles lov om arv og dødsboskifte, slik man for eksempel har i Sverige, eller om det fortsatt skal være en arvelov med hovedvekt på de materielle spørsmålene og en dødsboskiftelov med hovedvekt på de prosessuelle spørsmålene. Utvalget har ingen sterke synspunkter på om det bør være én eller to lover. I arbeidet er det tatt utgangspunkt i dagens modell, men det vil ikke være store problemer med å sette utvalgets utkast til arvelov sammen med en lov om dødsboskifte.
1.4 Oversikt og sammendrag
1.4.1 Innledning
Arvelovutvalget legger frem et forslag til en ny arvelov. I tråd med mandatet har målet for revisjonen vært å bevare og fornye innholdet i den eksisterende lovgivningen slik at den kan gi en regulering som er gjenkjennelig, men egnet for nye generasjoner. Det har vært en sentral målsetning at lovutkastet skal gi tidsmessige og balanserte løsninger. Utvalget har også søkt å gi klare og enkle regler som gir forutsigbarhet, og som virker konfliktdempende. Et klart og brukervennlig språk har også vært prioritert i utvalgets arbeid. Lovutkastet følger til en viss grad eldre systematikk, men de enkelte kapitlene og bestemmelsene i loven kommer i en noe annen rekkefølge enn i den gjeldende arveloven. Det er noen endringsforslag utvalget finner særlig grunn til å fremheve.
Utvalget foreslår at ektefellens arvelodd økes fra en firedel til en halvdel i konkurranse med avdødes livsarvinger. Det foreslås også at ektefellen skal være enearving dersom avdødes nærmeste slektsarvinger er foreldre eller etterkommere etter foreldrene.
Etter gjeldende rett har samboere med felles barn en nokså begrenset rett til arv eller uskifte. Utvalget foreslår at samboere gis samme rett til arv og uskifte som ektefeller. Dette gjelder likevel bare for samboere som har felles barn, eller som har vært samboere i mer enn fem år før dødsfallet.
Etter gjeldende rett har barn krav på to tredeler av dødsboet som pliktdel, men begrenset til én million kroner per barn. Utvalget foreslår at livsarvingene skal ha krav på en halvdel av arvelodden som pliktdel. Det betyr at dersom avdøde etterlater seg ektefelle eller arveberettiget samboer, vil pliktdelen være en firedel, og i andre tilfeller en halvdel. Det foreslås at pliktdelen begrenses til 40 ganger folketrygdens grunnbeløp per barn.
Utvalget foreslår å videreføre vitnetestamentet, men at det også innføres en mulighet til å opprette testamenter for tingretten (notartestament).
1.4.2 Oversikt over oppbyggingen av lovutkastet
Lovutkastets første del handler om arv etter loven. Denne delen består av fire kapitler. Kapittel I inneholder regler om arv på grunnlag av slektskap. Kapittel II behandler ektefeller og samboeres arverett. I kapittel III reguleres statens arverett. Kapittel IV inneholder felles uskifteregler for ektefeller og samboere.
Lovutkastets andre del behandler arv etter testament. Denne delen av loven innledes med kapittel V om anvendelsesområdet for lovens testamentsregler. I kapittel VI er det regler om opprettelse av testament. Kapittel VII inneholder regler om ugyldige testamentariske bestemmelser. I kapittel VIII er det bestemmelser om tilbakekall og endring av testament og om binding av testasjonskompetansen (arvepakt). Tolking av testamenter behandles i kapittel IX. I kapittel X foreslås det enkelte særlige regler for felles testamenter og gjensidige testamenter. Livsarvingenes pliktdel er behandlet i kapittel XI. Andre del avsluttes med kapittel XII om registrering og oppbevaring av testamenter.
Tredje del av lovutkastet inneholder felles regler for arv etter loven og arv med grunnlag i testament. Kapittel XIII om vilkår for arv inneholder bestemmelser om at arvingen som utgangspunkt må ha overlevd arvelateren for å ta arv, regler om hva som gjelder når det er uvisst om arvingen har overlevd arvelateren, og regler om fradømmelse av arverett. Kapitlet inneholder også regler om foreldelse av arverett, forbigåtte arvinger og fraværende arvinger. Kapittel XIV om avtaler om arv inneholder regler om arvingens råderett over fremtidig arv og falt arv. Kapitlet inneholder også regler om avkall på ventet og falt arv, og regler om avkorting og avtaler om arveforskudd. Kapittel XV inneholder rettsvalgsregler ved internasjonale arveoppgjør. Avslutningsvis, i kapittel XVI, er det regler om ikrafttredelse og overgangsregler.
1.4.3 Utkastets bestemmelser om arv etter loven
Utkastets kapittel I om innledende bestemmelser og slektens arverett innledes med § 1 som angir grunnlagene for arverett. Bestemmelsen viser til at arven fordeles etter lovens fordelingsregler hvis ikke noe annet er fastsatt i testament. Dagens arvelov inneholder ingen slik bestemmelse, men det var en tilsvarende bestemmelse i arveloven 1854. Andre ledd i § 1 er gitt av informasjonshensyn. Den gjør leseren oppmerksom på hvor man finner reglene om skiftebehandlingen.
Reglene om arv på grunnlag av slektskap følger i store trekk dagens lovgivning. Det er ikke foreslått endringer i slektsarverettens utstrekning. De nærmeste slektsarvingene er etterkommerne (livsarvingene) til arvelateren, jf. utkastets § 2. Arven fordeles likt mellom arvelaterens barn. Hvis et barn er død, går arvelodden til barnets livsarvinger med lik andel på hver gren. Arveretten strekker seg uendelig langt nedover i generasjonene både for livsarvinger og arvinger i andre arvegangsklasse, som reguleres i utkastets § 3. Andre arvegangsklasse omfatter arvelaterens foreldre og etterkommere etter foreldrene. I tredje arvegangsklasse, som omfatter arvelaterens besteforeldre og deres etterkommere, strekker ikke arveretten seg lenger enn til besteforeldrenes barnebarn (arvelaterens søskenbarn), jf. utkastets § 4 første ledd andre punktum. Utvalget mener at dette fortsatt er en hensiktsmessig avgrensning av legalarveretten, se punkt 2.4.1 nedenfor.
I utkastets § 2 fjerde ledd det av informasjonshensyn vist til reglene om pliktdel i utkastets kapittel XI. Av informasjonshensyn er det i tredje ledd i §§ 2 og 3 også vist til reglene om ektefelle og samboers arverett og uskifterett. I § 5 er det regler om betydningen av foreldreskap for arverett. Foreldreskapet må være fastsatt etter reglene i barneloven eller adopsjonsloven, jf. utkastets § 5 første ledd. I andre ledd er det videreført en bestemmelse om at hvis et barn er unnfanget som følge av brudd på visse av straffelovens seksuallovbruddbestemmelser, så har ikke den forelderen som er dømt til ubetinget fengsel for handlingen, arverett etter barnet. Heller ikke andre i den dømte forelderens slekt vil ta arv. Bestemmelsen er i utkastet gjort kjønnsnøytral. Unntaket for arv til den dømte forelderens slekt som tilsvarer arv eller gaver fra slekten i dagens § 4 andre ledd, er ikke foreslått videreført, se punkt 2.4.4 nedenfor. Utvalget har heller ikke foreslått å videreføre regelen i arveloven § 2 tredje ledd om fordelingen av arven etter mindreårige barn med ugifte foreldre som ved sin død hadde arvet en av foreldrene, se punkt 2.4.3 nedenfor.
Ektefellens arverett er foreslått utvidet i flere retninger, se utkastets § 6 og punkt 3.4 nedenfor. I konkurranse med livsarvinger er ektefellens legalarvelodd foreslått utvidet fra en firedel til halvparten. Minstearven er foreslått utvidet fra fire til seks ganger folketrygdens grunnbeløp. Hvis arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger, foreslår utvalget at ektefellen skal arve alt. Denne arveretten skal være endelig i konkurranse med arvinger i tredje arvegangsklasse (arvelaterens besteforeldre og deres etterkommere). Førstavdøde ektefelles arvinger i andre arvegangsklasse (foreldre, søsken osv.) skal etter utkastet ha en betinget sekundærarverett etter lengstlevende ektefelles død. Ved lengstlevende ektefelles død skal boet deles likt mellom ektefellenes slekter. Likedeling skjer imidlertid ikke hvis lengstlevende ektefelle har inngått nytt ekteskap, har etablert seg i et samboerskap som utløser arverett, etterlater seg livsarvinger eller har opprettet testament som fastsetter en annen fordeling av arven.
Regelen om at et testament som griper inn i arve- eller uskifteretten bare kan gjøres gjeldende hvis lengstlevende ektefelle har fått kunnskap om det før arvelaterens død, foreslås videreført, jf. utkastets § 7. I denne paragrafen bestemmes det også at en minstearv på seks ganger folketrygdens grunnbeløp ikke kan fratas ektefellen ved testament.
Separasjon ved dom eller bevilling skal, som i dag, medføre at arveretten suspenderes. Tidspunktet for når denne virkningen inntrer, foreslås imidlertid endret. I dag er det doms- eller vedtakstidspunktet som er avgjørende, mens det etter utkastet vil være tidspunktet for innsendelse av begjæring om separasjon eller skilsmisse, eventuelt stevning med krav om skilsmisse, som utløser tap av arve- og uskifterett, se nærmere i punkt 3.4.6 nedenfor.
Utvalget foreslår at samboere likestilles arverettslig med ektefeller, se nærmere utkastets § 9 og punkt 4.6 nedenfor. Lovens samboerdefinisjon bygger på samboerdefinisjonen i arveloven § 28 a. For at samboerskapet skal utløse arverett, kreves det enten at samboerne har, har hatt eller venter barn sammen, eller at de har vært samboere i minst de siste fem årene forut for dødsfallet. Utvalgsmedlemmet Kløvstad mener at de vilkårene som foreslås for at samboere skal få arverett, også bør gjelde for ektefeller. Dette begrunnes dels i likhetshensyn og dels i at det er uheldig om kortvarige ekteskap utløser omfattende arverettigheter, se punkt 3.4.1 nedenfor.
Reglene om statens arverett bygger i store trekk på reglene i dagens arvelov. Staten tar arv hvis arvelateren verken etterlater seg arvinger etter loven eller har opprettet testament, jf. utkastets § 10. Staten kan, etter søknad fra slektninger eller andre som hadde tilknytning til arvelateren, helt eller delvis gi avkall på arven til fordel for søkeren, jf. utkastets § 11.
Et flertall i utvalget, alle unntatt Kløvstad, går inn for å videreføre uskifteinstituttet. Utvalget foreslår felles regler for uskifte på grunnlag av ekteskap og samboerskap i kapittel IV, se nærmere i punkt 6.2 nedenfor. Uskifteretten skal for både ektefeller og samboere være en rett overfor felles livsarvinger. Med utvalgets forslag til legalarverett vil gjenlevende ektefelle og samboer være enearving i konkurranse med utarvinger. For både ektefeller og samboere er utgangspunktet at uskifteformuen består av ektefellenes eller samboernes samlede formuer, jf. utkastets § 12 første ledd.
I utkastets § 12 andre ledd et det unntak fra hva som inngår i uskifteformuen. For å sitte i uskifte med særeie kreves det at dette er bestemt i ektepakt, av giver eller arvelater, eller at det følger av samtykke fra livsarvingene. Velger lengstlevende å sitte i uskifte med særeie, er utgangspunktet at også eget særeie inngår i uskifteformuen. Hvis det er mindreårige livsarvinger, eller livsarvinger som er satt under vergemål som omfatter det økonomiske området, må både vergen og fylkesmannen samtykke i uskifte med særeie. Det foreslås en uttrykkelig hjemmel i loven for å sette vilkår for samtykke, jf. utkastets § 12 tredje ledd. For å unngå at noen sitter i flere uskiftebo, er det foreslått en regel i § 12 fjerde ledd om at et eksisterende uskifte må skiftes før det kan etableres et nytt uskifte. Reglene i dagens arvelov om samtykke fra tingretten når en arving er under konkursbehandling, foreslås opphevet, se punkt 6.2.8 nedenfor.
Utvalget mener at det fortsatt bør kreves samtykke for uskifte med særkullsbarn, se utkastets § 13. Manglende samtykke fra særkullsbarn forhindrer imidlertid ikke uskifte med fellesbarna, jf. utkastets § 14. Reglene i arveloven § 13 om at personlige forhold hos lengstlevende kan være til hinder for uskifte, foreslås videreført. Det samme gjelder reglene om begjæring om uskifte og utstedelse av uskifteattest. Når det gjelder lengstlevendes ansvar for avdødes forpliktelser, slutter utvalget seg til Skiftelovutvalgets forslag om at gjeldsansvaret ikke skal være større enn den formuen lengstlevende overtar uskiftet, se punkt 6.2.12 nedenfor. Reglene om hva som inngår i uskifteformuen av det som lengstlevende erverver under uskifteperioden, er regulert i utkastets § 19. Bestemmelsen bygger på arveloven § 17, men er tilpasset at også samboere kan sitte i uskifte. Det presiseres i tredje ledd at lengstlevende kan kreve skifte for å unngå at utbetalinger av livsforsikringer går inn i uskifteformuen.
Rådighetsreglene under uskifte følger i store trekk dagens regler. Utgangspunktet er at lengstlevende er eier av uskifteformuen og råder fritt ved livsdisposisjoner. Ved dødsdisposisjoner er råderetten begrenset til den delen av formuen som skal tilfalle egne arvinger, jf. utkastets § 20 andre ledd. Begrensningen i arveloven § 18 andre ledd andre punktum om hvilke gjenstander lengstlevende kan disponere over ved testament, foreslås ikke videreført.
Når det gjelder gaver under uskifte, foreslås det en felles terskel for alle typer gaver. Særegne regler for fast eiendom foreslås ikke videreført. Et mindretall, Forsnes og Kløvstad, mener imidlertid at det bør innføres en varslingsregel til uskiftearvingene ved avhendelse av fast eiendom, se punkt 6.2.13. Gaveterskelen foreslås lagt noe lavere enn i dag, slik at lengstlevende ikke kan gi gaver ut over det som følger av skikk og bruk. Formuleringen er hentet fra vergemålsloven. Omstøtelse vil fortsatt være sanksjonen ved overtredelse av gaveforbudet, men omstøtelsesoppgjøret foreslås forenklet, slik at det ikke skjer noen tilbakeføring av gjenstander, men en tilbakeføring av gavens verdi. Begrensningen på adgangen til å gi arveoppgjør under uskifte foreslås også videreført. Utkastets § 22 første ledd angir at gaver som går ut over det som følger av skikk og bruk, anses som arveoppgjør. En slik gave til en uskiftearving gir de øvrige uskiftearvingene krav på tilsvarende oppgjør. De andre arvingene kan også kreve omstøtelse – i og med at det er samme terskel etter både gaveregelen og arveoppgjørsregelen. Hvis lengstlevende ikke er villig til å gi tilsvarende oppgjør, kan arvingene kreve skifte.
For å unngå tvister om misbruk av uskifteretten foreslås det at arvingene skal kunne kreve opplysninger om nærmere angitte disposisjoner over uskifteformuen ved mistanke om misbruk. En bestemmelse om dette er inntatt i utkastets § 23.
Utvalget foreslår å videreføre reglene om skifteplikt ved gjengifte, og at arvingene kan kreve skifte ved samboerskap som har vart i to år eller som involverer felles barn, se utkastets § 25. Reglene i arveloven § 24 om når lengstlevende og arvingene ellers kan kreve skifte, foreslås videreført i utkastets § 26. Spesialregelen om rett til å kreve skifte ved forsømt oppfostringsplikt har i dag ingen praktisk betydning. Den foreslås derfor opphevet.
Reglene om skifteoppgjøret i utkastets § 27 bygger på dagens regler i arveloven § 26 og § 28 e. Vederlagsreglene i arveloven § 27 er videreført i utkastets § 28. Presumsjonen for hva som inngår i uskifteformuen i arveloven § 28, foreslås videreført i utkastets § 29.
1.4.4 Utkastets bestemmelser om arv etter testament
I utkastets § 30 er det en ny bestemmelse om dødsdisposisjoner. Bestemmelsen er den eneste paragrafen i kapitlet om anvendelsesområdet for lovens testamentsregler. Bestemmelsen erstatter arveloven §§ 35 og 53. Bestemmelsen angir det sentrale vurderingstemaet i de senere dommene fra Høyesterett om grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Det problematiske dødsleiebegrepet er tatt ut av lovteksten.
Utvalget foreslår å opprettholde testasjonsalderen på 18 år, med mulighet for å få godkjent testamenter fra mindreårige gjennom kongelig stadfestelse. Utvalget mener dette er en bedre ordning enn at mindreårige skal kunne testamentere over midler de selv har ervervet. Se nærmere i punkt 8.3.2 nedenfor.
Reglene om vitnetestamenter foreslås videreført, men formkravene er noe forenklet sammenlignet med dagens regler. Et mindretall, Coward og Kløvstad, foreslår at det ikke lenger bør være et formkrav at vitnene skal være til stede samtidig mens testator underskriver testamentet eller vedkjenner seg sin underskrift, se punkt 8.3.3 nedenfor. Kravene til vitnehabilitet foreslås endret. Dels foreslår utvalget at samboere til de som er tilgodesett i testamentet, skal være inhabile. Det foreslås at enkelte av de svogerskapskategoriene som i dag medfører inhabilitet, ikke lenger skal gjøre det. Det foreslås også en endring av bestemmelsen om inhabilitet på grunn av ansettelsesforhold mv. ut fra klargjøringer i nyere rettspraksis.
Den største nyheten i kapittelet om opprettelse av testamenter er at det foreslås regler om notartestamenter. Denne testamentsformen er den mest utbredte i store deler av Europa. I dag registreres de fleste testamenter hos tingretten. Utvalget mener at det er naturlig at testatorene kan sikre seg at formkravene blir overholdt i forbindelse med at de leverer inn testamentet for registrering. Se nærmere i punkt 8.3.4 og merknadene til utkastets § 34.
Reglene om nødstestamenter foreslås videreført omtrent som i dag, men med visse mindre endringer som vil gjøre det enklere å godkjenne selvmordstestamenter som nødstestamenter, se punkt 8.3.5.
Reglene om ugyldige testamentariske disposisjoner, videreføres i store trekk. I utkastets § 36 gis det regler om ugyldighet på grunn av testators sinnstilstand. Ugyldighet på grunn av utnyttelse av testator reguleres i utkastets § 37, mens ugyldighet på grunn av testamentets innhold reguleres i utkastets § 38, se nærmere om ugyldighetsreglene i kapittel 10 nedenfor.
Reglene om tilbakekall og endring av testamenter er regulert i utkastets kapittel VIII. Utkastet viderefører i store trekk dagens regler. Et flertall i utvalget, alle unntatt Hambro, ønsker imidlertid å stenge muligheten for tilbakekall ved overstryking av testamentet, se punkt 11.3 nedenfor.
Et flertall i utvalget ønsker å opprettholde reglene om arvepakt. Et mindretall, Frantzen og Kløvstad, mener at arvepakter ikke bør tillates. Mindretallet mener det er uheldig med regler som gjør det mulig å binde seg til aldri å tilbakekalle et testament, se nærmere i punkt 9.2 nedenfor.
Reglene om tolking av testamenter foreslås i store trekk videreført. Utgangspunktet om tolking i samsvar med det testator mente, angis i utkastets § 43. Supplerende tolkingsregler er gitt i § 44. En egen bestemmelse om virkningene av fortsetningssvikt – hvor testator bygde på gale forutsetninger eller hvor forholdene har endret seg vesentlig etter at testamentet ble opprettet – er foreslått i utkastets § 45. Bestemmelsen er utformet etter mønster av den danske arveloven. Den erstatter delvis arveloven § 65 andre ledd og § 57 andre ledd andre punktum.
I kapittel X er det foreslått regler for felles testamenter og gjensidige testamenter. Spørsmålet om når et felles testament kan anses å være gjensidig, slik at de særlige reglene om gjensidige testamenter får anvendelse, er i praksis ofte vanskelig å besvare. I Danmark har man gått bort fra å skille mellom reglene for gjensidige testamenter og andre felles testamenter. Utvalget går også inn for at reglene for disse testamentstypene skal være de samme. Graden av gjensidighet vil imidlertid kunne få betydning for tolkningen. Felles testamenter og gjensidige testamenter defineres i utkastets § 46. I utkastets § 47 er det foreslått særlige regler om endring og tilbakekall av felles testamenter og gjensidige testamenter. Reglene bygger på dagens regler om tilbakekall og endring av gjensidige testamenter i arveloven §§ 57 tredje ledd og 58. Et mindretall, Frantzen og Kløvstad, foreslår regler som gir lengstlevende testator en videre endringskompetanse. Mindretallets standpunkt henger sammen med deres syn på arvepakt. Mindretallet ønsker ikke at felles testament skal kunne skape arvepaktvirkninger. Se nærmere i punkt 13.4 nedenfor. På samme måte som i dag er det foreslått visse supplerende tolkningsregler. Disse er angitt i utkastets § 48. Et samlet utvalg står bak de supplerende tolkningsreglene.
Når det gjelder livsarvingenes pliktdel, foreslås det ganske omfattende endringer. Utvalget mener at det fortsatt er behov for pliktdelsregler, se punkt 16.5.1, men at både omfang og innhold bør endres. Pliktdelen er i dag som utgangspunkt to tredeler av dødsboet. Med utvalgets forslag vil pliktdelen utgjøre halvparten av livsarvingens arvelodd. Hvis det bare er livsarvinger, får det ingen betydning om pliktdelen beregnes av dødsboet eller av arvelodden. Beregningsmåten får imidlertid stor betydning hvis arvelateren etterlater seg ektefelle eller samboer. Da vil ektefellen eller samboeren ha en arvelodd på en halvpart og livsarvingene ha en arvelodd på en halvpart. Pliktdelen for livsarvingene blir da bare en firedel av det totale dødsboet, se nærmere punkt 16.5.2 nedenfor. Utvalget mener at den beløpsbegrensede pliktdelen, som i dag er på 1 million til hvert barn eller hvert barns linje, bør økes i samsvar med prisutviklingen i samfunnet for øvrig. Utvalget foreslår at den sumbegrensede pliktdelen settes til 40 ganger folketrygdens grunnbeløp for hvert barn eller hvert barns linje. Særbestemmelsen for barnebarn foreslås opphevet.
Utvalget mener at pliktdelsvernet bare bør gi arvingene krav på verdier, og at det ikke opprettholdes noen beskyttelse mot testasjoner over boets enkelte eiendeler, slik arveloven § 29 andre ledd gir i dag. Dette vil forenkle arveoppgjørene og skape færre tvister. Se nærmere i punkt 16.5.3.
Utvalget går også inn for at forloddsreglene for mindreårige barn og barn som har blitt boende hjemme for å stelle sine foreldre, oppheves. Disse reglene har i dag liten praktisk betydning. Det er også andre regelsett som ivaretar disse gruppene. Se nærmere i punkt 16.5.4.
Utvalget mener at testator fortsatt skal kunne bestemme at pliktdelsarv skal være særeie for arvingen. Etter utvalgets forslag kan også andre formuesordninger bestemmes for pliktdelsarv. Imidlertid presiseres det i lovutkastet at det ikke kan bestemmes at pliktdelsarv ikke skal kunne skjevdeles. Se nærmere i punkt 16.5.5.
Utvalget vil ikke videreføre den særlige hjemmelen for båndleggelse av pliktdelsarv, se punkt 16.5.6. Utvalget vil heller ikke videreføre den særlige regelen i arveloven § 32 om overføring av næringsvirksomhet. Bestemmelsen om rett til å få utlagt pliktdelsarven i nærmere bestemte eiendeler, i arveloven § 30, er det ikke behov for med utvalgets forslag. Denne bestemmelsen bygger på en forutsetning om at pliktdelsreglene ikke bare er et kvantitativt vern. Som nevnt vil ikke utvalget videreføre det kvalitative pliktdelsvernet. Adgangen til å frata en livsarving pliktdelsarven på grunnlag av forbrytelser mot arvelateren og nærstående til arvelateren, foreslås videreført med visse mindre endringer. Adgangen til å gjøre livsarvingen arveløs fordi livsarvingen ikke har hjulpet arvelateren når arvelateren trengte det, er ikke videreført i utkastet. Se nærmere i punkt 16.5.8.
I utkastets § 52 er det foreslått nye grunnlag for å gripe inn i pliktdelsarv. For det første er det foreslått at testator kan bestemme i testament hvem som skal overta pliktdelsarven til en livsarving som dør før fylte 18 år uten å etterlate seg ektefelle eller livsarvinger. For det andre er det foreslått at testator skal kunne bestemme hvordan pliktdelsarv etter testator skal fordeles ved livsarvingens død i tilfeller hvor livsarvingen selv ikke har testasjonskompetanse. Reglene er inntatt etter mønster fra den danske arveloven. Se nærmere i punkt 16.5.9 nedenfor.
Reglene om oppbevaring og registrering av testamenter foreslås videreført. Det er imidlertid foreslått visse endringer sammenlignet med arveloven § 68. For det første er det foreslått en lovfesting av hvem som kan kreve opplysninger om testamentet. For det andre er det foreslått regler om tingrettens ansvar ved feil registreringer og manglende fremleggelse av testamentet etter testators død. Endringene bygger på forslag fra Skiftelovutvalget. Se nærmere i punkt 14.3. Reglene om bortkomne testamenter i arveloven § 69 foreslås videreført. Reglene i arveloven § 70 om frister for å angripe et testament eller påberope seg rett etter et testament foreslås videreført i utkastets § 56.
1.4.5 Utkastets fellesregler for arv etter loven og testament
I utkastets § 57 første ledd foreslås det en bestemmelse om når arven faller. Utgangspunktet er at arven skal anses falt ved arvelaterens død, hvis ikke noe annet er bestemt i loven eller i gyldig testament. Utsatt arvefall i medhold av loven er særlig aktuelt ved uskifte. Utsatt arvefall kan også bestemmes ved testament, men innenfor de grensene som er oppstilt i utkastets § 57 andre ledd. I andre ledd er det foreslått at bare den som lever eller er unnfanget ved testators død, kan ha rett til arv. Bestemmelsen innebærer en begrensning sammenlignet med arveloven § 71. Utvalget kan ikke se noen gode grunner for at man skal kunne disponere over arv flere generasjoner frem i tid. Slike testamenter skaper en rekke problemer. Se nærmere i punkt 17.3.
I utkastets § 58 videreføres bestemmelsen i arveloven § 72 om at arvingen ikke anses å ha overlevd arvelateren i tilfeller hvor det er uvisst hvem av dem som døde først. I lys av den utviklingen man har sett i senere år med hensyn til å fastslå eksakte dødstidspunkter, kan dagens regel lede til uheldige resultater i enkelte tilfeller. I samsvar med forslag fra Skiftelovutvalget foreslår utvalget en endring av regelen slik at arvingen anses for ikke å ha overlevd arvelateren også i tilfeller hvor de to dør straks etter hverandre som følge av samme hendelse.
Reglene om fradømmelse av arverett i arveloven § 73 foreslås videreført med visse endringer. Nytt med utvalgets forslag er at arveretten kan fradømmes ikke bare hvor arvelateren dør på grunn av arvingens straffbare handling, men også i tilfeller hvor arvelateren skades slik at han eller hun mister testasjonsevnen. Det foreslås at det uttrykkelig lovfestes at uskifteretten kan fradømmes. Dette har lenge vært sikker rett, men har vært basert på en tolkning av loven. I tråd med forslag fra Skiftelovutvalget foreslås det også at det gis hjemmel for å fradømme en ektefelle retten til berikelse ved delingen av felleseie. Se nærmere om dette i punkt 20.2.2.
Utvalget ønsker å videreføre dagens regler om foreldelse av arverett i utkastets § 60. I tråd med forslag fra Skiftelovutvalget foreslås det at reglene om forbigått og fraværende arving overføres fra lov om forsvunne personer til arveloven, se punkt 21.3 nedenfor.
Reglene om avtaler om arv foreslås samordnet på en annen måte i dag. For det første foreslås det at adgangen til å samtykke i pliktdelskrenkende testament lovfestes. Arvingens rett til å råde over fremtidig arv reguleres i utkastets § 65 første ledd, som viderefører arveloven § 44. I utkastets § 65 andre ledd forslår flertallet, alle unntatt Unneberg, et uttrykkelig forbud mot forhåndsavtaler om skifteoppgjøret. I hvilken grad slike avtaler kan inngås i dag, er uklart. Unneberg mener det bør være adgang til både forhåndsskifteavtaler og betingede salgsavtaler for gjenstander man kan komme til å arve. Se nærmere punkt 19.3.3.
Det foreslås felles regler for avkall på ventet arv og avslag på falt arv. Samlebetegnelsen er avkall. Virkningen av avkall er etter utkastet at arven fordeles som om arvingen var død før arvelateren. Muligheten til å gi et rettet avkall når man ikke har livsarvinger, er ikke foreslått videreført. Utvalget anser at behovet for avslag og avkall vil bli mindre etter at arveavgiften er avskaffet. Delvis avkall har vært en vanlig måte å fordele arv på slik at familien samlet sett sparer arveavgift.
I utkastets § 67 foreslås det regler om avkorting i arv og avtaler om forskudd på arv. For at avkorting skal kunne gjøres, forutsettes det i utkastet at avkorting må anses avtalt. Dette er en endring fra dagens rettstilstand, hvor det avgjørende er giverens forutsetninger. De øvrige reglene om avkorting foreslås videreført omtrent som i dag. Bestemmelsen i arveloven § 39 om gaver gitt av felleseie til felles livsarvinger er imidlertid ikke videreført i forslaget. Se nærmere i punkt 19.3.6 nedenfor.
I kapittel XV foreslås det regler om rettsvalg ved internasjonale arveoppgjør. I dag er reglene om dette i hovedsak ulovfestede. Forslagene er tilpasset reglene i EU-forordningen om rettsvalget i arveretten, som ble vedtatt i 2012.
I utkastets § 68 reguleres den alminnelige rettsvalgregelen i arveretten. Hvis arvelateren ikke har bestemt noen annet, skal arveretten i den staten der arvelateren hadde sitt vanlige bosted, anvendes. Arvelateren skal imidlertid etter utkastets § 69 ha adgang til å bestemme at arvefordelingen skal avgjøres etter retten i den staten der arvelateren var statsborger enten da bestemmelsen om rettsvalget ble gjort, eller ved sin død. Bestemmelsen om rettsvalget skal være uttrykkelig og i testaments form. Bestemmelsen i utkastets § 70 viderefører arveloven § 54 om formkrav til testamenter. I utkastets § 71 er det foreslått en bestemmelse om at en regel i fremmed rett ikke kan anvendes hvis den fører til et resultat som er i strid med grunnleggende prinsipper i norsk rett. Utvalget foreslår visse justeringer til skiftelovutvalgets forslag til bestemmelser om internasjonal skiftekompetanse, se nærmere i punkt 22.2.2 nedenfor.
I kapittel XVI foreslås det bestemmelser om ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Det avgjørende for om ny eller gammel lov skal anvendes, vil etter utkastet være om arvelateren døde før eller etter at den nye loven trer i kraft. Det foreslås enkelte særregler for uskiftesituasjonen, for regler om avkorting i arv, for felles testamenter og gjensidige testamenter og for fradømmelse av arverett.
1.5 Rettsutvikling
Arveretten har sannsynligvis eksistert så lenge det har vært eiendomsrett. Ordet arv skal visstnok også bety eiendom som eieren har dødd fra.1 I dette avsnittet behandles hovedlinjene i utviklingen i norsk arverett fra arveloven av 1854 og uskifteloven av 1851 frem til i dag. For en fremstilling som går lenger tilbake i tid, og som er mer inngående, vises det til Utkast 1962 s. 3–24.
I 1846 ble det nedsatt en kommisjon til å utarbeide utkast til en arvelov. Kommisjonen avga innstilling i 1847. På grunn av motstand fra regjeringen til kommisjonens forslag om lik arverett for menn og kvinner, kunne ikke det opprinnelige lovforslaget vedtas samlet.2 Reglene om uskifte ble skilt ut som en egen lov, som ble vedtatt i 1851. Arveloven ble først vedtatt i 1854.
De viktigste reglene i arveloven av 1854 var følgende:
Slektsarveretten var ubegrenset i nedstigende og oppstigende linje og i første sidelinje (etterkommerne til arvelaterens foreldre). I de øvrige linjene (etterkommere etter besteforeldre, oldeforeldre osv.) strakk arveretten seg til syvende ledd. Leddene ble telt slik at hver fødsel som skiller arvingen og arvelateren, ble regnet for ett ledd. Barn og foreldre er beslektet i første ledd. Syvende ledd omfatter tremenningers barn blant oldeforeldrenes etterkommere, og tremenningene til arvelaterens foreldre blant tippoldeforeldrenes etterkommere.
Barn født utenfor ekteskap hadde samme arverett som barn født i ekteskap etter moren og morsslekten, forutsatt at de ikke var unnfanget ved ekteskapsbrudd eller incest. Arverett etter faren og farsslekten hadde barn utenfor ekteskapet bare hvis de var lyst i kull og kjønn. Arveretten var lik for kvinner og menn.
Arveretten gikk først i nedstigende linje til arvelaterens livsarvinger. Hvis det ikke var livsarvinger, gikk arven til arvelaterens foreldre og deres etterkommere. Hvis det heller ikke var arvinger i andre arvegangsklasse, gikk arven til arvelaterens besteforeldre og deres etterkommere. Slik fortsatte det utover til syvende ledd.
Mellom etterkommerne i et parentel ble arven fordelt etter linjer, ikke etter hoder. Hvis for eksempel arvelateren hadde to barn som begge var døde, men hvor den ene etterlot seg tre barn og den andre etterlot seg to barn, så skulle arven deles likt mellom de to linjene. Barnebarna i linjen med tre barn delte en halvpart i tre (en seksdel hver), mens barnebarna i linjen med to barn delte en halvpart i to (en firedel til hver).
Arverett for lengstlevende ektefelle ble innført med arveloven av 1854. Ektefellen hadde ikke arverett hvis arvelateren etterlot seg livsarvinger, men hvis arvelateren var barnløs, arvet ektefellen en tredel av formuen. Hvis arvelateren ikke etterlot seg slektsarvinger, arvet ektefellen hele formuen.
Livsarvingene var beskyttet med pliktdelsvern mot arvelaterens testamentariske disposisjoner. Pliktdelen var tre firedeler av dødsboet. En gift kvinne kunne imidlertid ikke rå over den frie firedelen uten samtykke fra ektemannen. Arvelateren kunne påby avkorting i arven til livsarvinger som hadde fått gaver eller annen understøttelse av arvelateren uten at de øvrige livsarvingene hadde fått tilsvarende. Arvelateren kunne på visse vilkår også bestemme at arv som tilfalt en livsarving, skulle behandles som umyndiges midler, slik at arvingen bare fikk disponere rentene.
Testamenter måtte opprettes skriftlig. Dessuten måtte testator vedkjenne seg testamentet enten for notarius publicus eller for minst to vitner som testator hadde bedt om å overvære handlingen. I sykdoms- og andre nødstilfeller kunne en muntlig erklæring tre i stedet for skriftlig testament. Tilbakekall kunne gjøres etter reglene for opprettelse av testament. Testamentet ble dessuten ansett tilbakekalt hvis det var tilintetgjort eller overstrøket av testator. Testamentsalderen var 18 år, men testamenter fra personer som var under 18 år, kunne stadfestes av Kongen. Også testamenter fra umyndige kunne stadfestes av Kongen. Loven inneholdt en rekke supplerende tolkings- og utfyllingsregler for testamenter.
Arveloven av 1854 forutsatte at man måtte være født levende for å kunne ta arv. Det ble holdt av arv for barn som var unnfanget før arvelaterens død. De tok arv hvis de ble levende født. Det var regler om forbrytelse av arv blant annet når noen forsettlig hadde drept den han eller hun skulle arve. Livsarvinger kunne gjøres arveløse hvis de hadde fornærmet slektning i oppstigende linje på ære, frihet, legeme eller helbred.
Ventet arv kunne ikke selges eller pantsettes. En myndig arving kunne imidlertid med virkning for seg selv og sine arvinger gi avkall på ventet arv. Falt arv kunne på visse vilkår selges. Arvingen kunne også avslå falt arv, med den virkningen at arven tilfalt arvingens arvinger.
De viktigste reglene i uskifteloven av 1851 var følgende:
Mannen hadde rett til uskifte med felles livsarvinger. Uskifterett kunne imidlertid være avskåret ved ektepakt eller bestemmelse fra giver eller arvelater. Kvinnen måtte ha tillatelse fra amtmannen (fylkesmannen) for uskifte. Tillatelse kunne gis til uskifte med barn under 25 år hvis enken kunne godtgjøre at hun var en forstandig og huslig kvinne. Tillatelse var ikke nødvendig i de lavere samfunnslagene (hvis avdøde var husmann, strandsitter, verksarbeider, innerst eller i lignende stilling på landet, matros, fisker, dagleier, håndverkssvenn eller dreng i kjøpstad eller ladested).
Hvis avdøde etterlot seg særkullsbarn under 18 år, var det nødvendig med tillatelse til uskifte både for menn og kvinner. Uskifte kunne bare tillates hvis det var til lengstlevende ektefelle og stebarnas felles gagn. Lengstlevende ektefelle ble i slike tilfeller ansvarlig for stebarnas underhold og oppdragelse.
Rådigheten over uskifteboet var ikke lovregulert. Det var heller ikke lovfestet vederlagskrav for arvingene på skiftet hvis lengstlevende ektefelle hadde redusert boet på en utilbørlig måte. Hvis lengstlevende ektefelle valgte å skifte med en eller flere av livsarvingene, ga ikke det de øvrige livsarvingene krav på skifte.
Uskifteretten opphørte hvis lengstlevende ektefelle inngikk nytt ekteskap eller ble umyndiggjort. Arvelaterens særkullsbarn kunne dessuten kreve skifte ved fylte 18 år. Fellesbarn kunne kreve skifte med sin mor ved fylte 25 år. I skifteoppgjøret hadde lengstlevende ektefelle rett til å få utlagt på sin lodd alle eiendeler han eller hun ønsket å overta bortsett fra førstavdødes odelseiendom.
Arveloven av 1854 og uskifteloven av 1851 ble endret flere ganger. Her nevnes de viktigste endringene:
Grensene for slektsarveretten ble innsnevret i 1916 til femte ledd. Ved den store arvelovsreformen i 1937 fikk slektsarveretten den avgrensningen den har i dag. Grensen oppad ble satt til og med besteforeldre. Arveretten forble ubegrenset nedover for livsarvinger og etterkommere etter arvelaterens foreldre. Besteforeldrenes linje stoppet ved besteforeldrenes barnebarn (arvelaterens fettere og kusiner).
I 1892 fikk barn født utenfor ekteskapet arverett etter moren og morsslekten selv om de var unnfanget ved ekteskapsbrudd eller incest. Gjennom de Castbergske barnelovene fra 1915, fikk barn født utenfor ekteskapet samme arverett som barn født i ekteskapet etter faren og farsslekten. Forutsetningen for arverett var at farskapet var rettskraftig fastslått.
Adopsjonsinstituttet, som lenge hadde vært ute av bruk i Norge, ble gjeninnført i 1917. Adoptivbarnas arverettslige stilling overfor adoptivforeldrene og deres slekt var opprinnelig svakere enn stillingen til adoptivforeldrenes biologiske barn.3 Først i 1956 ble adoptivbarna arverettslig likestilt med biologiske barn.
Ved arvelovsreformen i 1937 ble lengstlevende ektefelles arverett utvidet. Ektefellen fikk arverett også når førstavdøde etterlot seg livsarvinger. Ektefellens arvelodd i konkurranse med livsarvinger ble satt til en firedel av dødsboet. I konkurranse med arvelaterens foreldre eller foreldrenes etterkommere ble ektefellens arverett utvidet fra en tredel til en halvpart. Hvis arvelateren bare etterlot seg besteforeldre eller fjernere slektsarvinger, arvet ektefellen det hele. Ved lovendringen i 1937 ble det også tatt inn en regel om at testamentariske bestemmelser som innskrenker arveretten til testatorens ektefelle, bare er gyldige hvis de er kommet til ektefellens kunnskap før testatorens død. Reglene om ektefellens arverett har, med forbehold for reglene om minstearv, vært uendret siden 1937.
Reglene om pliktdel ble endret to ganger. I 1918 ble den såkalte «lex Michelsen» innført. Utgangspunktet var fortsatt at arvelateren bare kunne disponere over en firedel av formuen ved testament hvis han eller hun hadde livsarvinger. Men ved de virkelig store formuene ble det gitt en utvidet testasjonsadgang for testasjoner til samfunnsnyttige formål. Formue utover to millioner kunne testatoren disponere fritt over. Av formue mellom en og to millioner kunne testatoren disponere over halvparten i tillegg til den frie firedel. Et slikt testament måtte imidlertid stadfestes av Kongen. I 1937 ble pliktdelen redusert fra tre firedeler til to tredeler. For den utvidede testasjonsretten ved større formuer ble vilkårene om at testasjonen skulle gå til allmennyttige formål og at testamentet måtte stadfestes av Kongen, opphevet. Det ble satt en beløpsbegrenset pliktdel på 200 000 for testators barn og 50 000 for barnebarn og fjernere livsarvinger. Bortsatt fra heving av beløpsgrensene, har pliktdelsreglene vært uendret siden 1937.
Formreglene ble også endret i 1937. Det ble oppstilt nærmere krav til vitnene og klargjort hvilke formkrav som måtte oppfylles for at testamentet skulle være gyldig. Formkravene slik de ble utformet i 1937 sammenfaller i store trekk med dagens formkrav.
I 1934 ble det ratifisert en nordisk konvensjon om arv og dødsboskifte. Konvensjonen er endret flere ganger, senest i 2012. Den internasjonale arveretten for øvrig har stort sett ikke blitt lovfestet.
Uskifteloven av 1851 ble erstattet av en ny lov om uskifte i 1927. Uskiftereglene var opprinnelig tatt med som et kapittel i utkast til lov om ektefellers formuesforhold. Justisdepartementet mente imidlertid at uskiftereglene fortsatt burde være regulert i en egen lov. Uskifteloven av 1927 kan i hovedtrekkene beskrives slik:
Den tidligere ulikheten mellom menn og kvinner med hensyn til retten til uskifte, ble opphevet. Uskifteretten omfattet felleseie, men ved loven om ektefellers formuesforhold ble det åpnet for at ektefellene kunne avtale at særeie skulle omdannes til felleseie ved en av ektefellenes død. Uskifteretten gjaldt overfor felles livsarvinger uavhengig av livsarvingenes alder. Med avdødes særeie kunne lengstlevende ektefelle sitte i uskifte bare hvis overformynderiet samtykket. Slikt samtykke kunne bare gis hvis det ville være til gagn også for særkullsbarnet om lengstlevende fikk rett til uskifte. Det var ingen rett til uskifte med utarvinger.
Førstavdøde kunne i testament begrense uskifteretten. Hvis førstavdøde i testament har ønsket skifte og begrunnet hvorfor det anses som det beste både for lengstlevende og for barna at skifte skjer, kunne skifteretten etter å ha innhentet uttalelse fra overformynderiet, bestemme at skifte helt eller delvis skulle finne sted. En lignende bestemmelse er videreført i arveloven § 11. Uskifte kunne også være avskåret hvis lengstlevende ikke var i stand til å dekke sine forpliktelser, hadde vanskjøttet sine økonomiske forhold, misbrukt retten til å råde over felleseiet eller ved annen utilbørlig atferd vesentlig redusert felleseiet eller utsatt det for å bli vesentlig redusert. Uskifte var i utgangspunktet også bare unntaksvis mulig hvis lengstlevende ektefelle var mindreårig eller umyndiggjort.
Ved uskifteloven av 1927 ble det innført begrensninger i lengstlevende ektefelles rådighet over uskifteboet. Utgangspunktet var at lengstlevende hadde en eiers rådighet, men at han eller hun ikke uten samtykke fra arvingene kunne gi bort fast eiendom, eller gi andre gaver som sto i misforhold til formuen i boet.
Uskiftearvingene kunne kreve skifte hvis lengstlevende ektefelle forsømte oppfostringsplikten overfor dem eller ved å vanskjøtte sine økonomiske forhold, ved misbruk av retten til å rå over boet eller ved annen utilbørlig atferd vesentlig reduserte boet eller utsatte det for å bli vesentlig redusert.
Lengstlevende kunne ikke skifte helt eller delvis med en eller flere av arvingene uten samtykke fra overformynderiet eller fra samtlige av uskiftearvingene. Hvis samtykke ikke ble innhentet, kunne arvingene be om at skifteretten avgjorde om det skulle gis tilsvarende oppgjør til de øvrige arvingene eller om boet skulle skiftes. Forholdsmessig utbetaling til alle arvingene kunne gjøres uten samtykke.
Hvis lengstlevende ektefelle ved misbruk av retten til å rå over uskifteboet eller ved annen utilbørlig atferd vesentlig reduserte uskifteboet, kunne arvingene kreve vederlag ved skifte av uskifteboet. Vederlag kunne også kreves hvis boet ble redusert fordi lengstlevende brukte uskiftemidler til å øke sin særeieformue eller til å erverve rettigheter som ikke skulle deles ved et skifte.
Uskifteloven ble endret i 1937. Da fikk lengstlevende ektefelle rett til uskifte med alle slektsarvinger bortsett fra arvelaterens far eller mor.
Arveloven av 1972 medførte ingen store endringer i rettstilstanden. Uskiftereglene ble endret slik at det ikke lenger skulle regnes med arv til lengstlevende ved et skifte av uskifteboet etter lengstlevendes død. Det ble åpnet for uskifte med arvelaterens foreldre og uskifte med myndige særkullsbarn, forutsatt at særkullsbarna samtykket. Ved arveloven av 1972 ble det også åpnet for at ektefeller kunne gi hverandre rett til uskifte med særeie.
I forbindelse med arveloven ble det også innført en bestemmelse i skifteloven om uttaksrett for lengstlevende ektefelle i mindre dødsbo. Bestemmelsen var opprinnelig utformet slik at lengstlevende kunne ta ut verdier som sammen med lengstlevendes bos- og arvelodd og eventuelt særeie utgjorde to ganger folketrygdens grunnbeløp.
Pliktdelsreglene var uendret med hensyn til brøk, men beløpsbegrensningen ble økt til 500 000 for barn og 100 000 for barnebarn. Det ble også innført regler om forloddsrett for barn som ikke hadde fått oppfostringen sin fullendt da arvelateren døde, og for barn som uten rimelig vederlag hadde blitt boende hjemme for å stelle for foreldrene. Forloddsretten ble beskyttet som pliktdelsarv.
Avkortingsreglene ble endret slik at det ble tilstrekkelig for avkorting at det ble godtgjort at avkorting ville være i overensstemmelse med arvelaterens forutsetninger.
Reglene om gjensidige testamenter ble endret. Blant annet ble det innført en presumsjon om arverett for førstavdødes slekt hvis lengstlevende ektefelle var innsatt som enearving og testamentet ikke inneholdt bestemmelser om fordelingen etter lengstlevendes død.
Arveloven er endret flere ganger. De viktigste endringene er disse:
I 1990 ble uttaksregelen for lengstlevende ektefelle i skifteloven erstattet av en regel om minstearv for lengstlevende ektefelle. Bestemmelser om minstearv ble tatt inn i arveloven § 6. Minstearven gir lengstlevende ektefelle krav på minstearv tilsvarende fire ganger folketrygdens grunnbeløp hvis det er livsarvinger, og seks ganger folketrygdens grunnbeløp i andre tilfeller. Det følger av arveloven § 7 at ektefellens minstearv ikke kan fratas ved testament.
Av stor betydning for lengstlevende ektefelle var også endringene i forbindelse med forsikringsavtaleloven av 1989. Etter forsikringsavtaleloven av 1930 var hovedregelen at forsikringssummer ble en del av dødsboet. Et unntak var likevel forsikringer der det var oppnevnt en ugjenkallelig begunstiget. I slike tilfeller var forsikringssummen ikke en del av dødsboet. Betydningen av at forsikringen som hovedregel ble ansett som en del av dødsboet, var at livsarvingens pliktdel ble beregnet av et høyere beløp enn om forsikringssummen ble holdt utenfor. Ved forsikringsavtaleloven av 1989 ble det innført et system der alle personforsikringssummer ble holdt utenfor dødsboet. Hvis det ikke var oppnevnt noen begunstiget til forsikringen, ble det samtidig lovfestet en ordning om at forsikringen tilfalt forsikringstakerens ektefelle.
Beløpsbegrensningene i pliktdelsreglene ble endret i 1985. Da ble beløpsbegrensningen for barn økt til 1 000 000 og for barnebarn og fjernere livsarvinger, til 200 000 kroner.
En viktig endring i arveloven skjedde i 2008. Da ble lengstlevende samboer gitt en begrenset rett til arv og uskifte. Arverettighetene gjelder bare for samboere som har, har hatt eller venter felles barn. Samboere med felles barn er gitt en gjensidig arverett på fire ganger folketrygdens grunnbeløp. Arveretten kan begrenses ved testament som lengstlevende samboer har fått kunnskap om før dødsfallet. Som alternativ til arveretten kan lengstlevende samboer velge å sitte i uskifte med felles bolig med innbo, fritidseiendom med innbo og bil.
Det er også grunn til å nevne at ved lov om registrerte partnerskap fra 1993 ble registrerte partnere gitt samme arverettslige stilling som ektefeller. Reglene ble videreført ved lovendringen av ekteskapsloven i 2008 om felles ekteskapslov for heterofile og homofile par.
Et sentralt utviklingstrekk har vært at slektens arverett gradvis har blitt begrenset til fordel for gjenlevende ektefelle. Dette gjelder både med hensyn til slektens legalarverett og livsarvingenes krav på pliktdel. Et annet og nyere utviklingstrekk er at også samboere er gitt arverettigheter.4