7 Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner

7.1 Innledning – gjeldende rett

I mandatet er utvalget bedt om å vurdere om det er mulig å lage en hensiktsmessig regulering av grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner.

Hovedregelen i dag er at arvelateren selv bare kan gi bestemmelser om arvens fordeling ved testament, og at et testament i utgangspunktet er synonymt med en dødsdisposisjon. Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner er derfor avgjørende for om testamentsreglene i arveloven kommer til anvendelse.

De viktigste kjennetegnene på en dødsdisposisjon er at den først får realitet etter arvelaterens død og at dette var arvelaterens mening. Omvendt kjennetegnes livsdisposisjonen ved at den hadde, eller var ment å ha, realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid. Utvalget forutsetter at grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner trekkes likt i forhold til de ulike arverettslige reglene. Ut fra denne forutsetningen er grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner avgjørende for om det foreligger en testamentarisk disposisjon, slik at alle arvelovens testamentsregler får anvendelse.

Arveloven § 48 første ledd regulerer testasjonskompetanse, men gir samtidig uttrykk for hva lovgiver oppfattet som kjernen i en testamentarisk disposisjon, nemlig bestemmelser om «kva som skal gjerast med det han let etter seg når han døyr». I arveloven § 35 og § 53 gis det likelydende bestemmelser som uttrykkelig bestemmer at pliktdelsreglene og testamensformkravene gjelder for «gåve som er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død» og «gåve han har gitt på dødsleiet». Bestemmelsene har en litt spesiell forhistorie, blant annet foranlediget av at begrepet dødsgave tidligere hadde et annet innhold – nemlig som et dødsgaveløfte som var bindende for arvelateren i hans levetid. I det følgende bruker utvalget begrepet dødsgave i betydningen gave som er ment oppfylt etter giverens død, det vil si en ordinær dødsdisposisjon.

Det finnes omkring 100 høyesterettsdommer fra de siste 150 årene som drøfter grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. I de to nyeste dommene, Rt. 2007 s. 776 og Rt. 2008 s. 1589, ble den rettslige problemstillingen beskrevet gjennom en henvisning til arveloven § 35 og § 53. I Rt. 2007 s. 776 avsnitt 35 angis problemstillingen slik:

«For at en slik gave skal stå seg som livsdisposisjon – det vil si at den ikke strider mot arvelovens regel om pliktdelsarv for livsarvinger og reglene om testaments form – må den være ment å skulle oppfylles før [giverens] død, jf. arveloven § 35 og § 53. Avgjørende i denne forbindelse er, slik det uttrykkes i Rt. 1961 side 935, om den for giveren ‘innebar eller var ment å innebære noen realitet utover den å skulle sikre at mottageren etter giverens død og uberørt av en mulig skiftebehandling ble eier av den faste eiendom’.»

Det vises til disse uttalelsene også i Rt. 2008 s. 1589.

Det viktigste kjennetegnet på dødsdisposisjonen er som nevnt at den får realitet etter arvelaterens død, og at dette var arvelaterens mening eller formål: Disposisjonen var ikke ment å ha, og fikk heller ikke, realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid. For å bli ansett som livsdisposisjon, må disposisjonen ha fått, eller vært ment å få, realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid (livsrealitet).

Arvelaterens formål med disposisjonen har ofte vært fremhevet. Et «arvefordelingsformål» tyder på at det foreligger en dødsdisposisjon. Det samme aspektet fremgår av ordlyden i arveloven § 35 og § 53, nemlig at gaven først var ment først å skulle oppfylles etter arvelaterens død. Ment realitet ble ved formulering av rettsreglene i Rt. 2007 s. 776 og Rt. 2008 s. 1589, jf. også Rt. 1961 s. 935, likestilt med faktisk realitet.

En annen side av formålets betydning er den selvstendige vektleggingen av arvelaterens ønske om å sikre seg selv for sin levetid. Ved siden av konstateringen av at meningen var å gi disposisjonen realitet i arvelaterens levetid, ligger det også en moralsk betraktning i at arvelateren må få lov å bruke sine midler for å sikre seg et godt liv i den tiden han eller hun har igjen, fremfor å sikre arv til sine slektninger. Derfor godtas det ofte at arvelateren betaler godt for stell og pleie, og arvelateren gis ganske fritt rom for å avgjøre hvordan han eller hun vil bruke midlene sine, se Rt. 1963 s. 540. Høyesteretts argumentasjon har som regel vært knyttet til balansen mellom ytelsene, og det har vært fremholdt at det avgjørende er et forhåndsperspektiv og at vurderingen må være romslig. I Rt. 1995 s. 996 bygget eksempelvis Høyesterett på at den nødvendige balansen ikke forelå.

Etter gjeldende rett er arvefordelingsformålet imidlertid uten betydning hvis disposisjonen først har fått tilstrekkelig livsrealitet for arvelateren. Se for eksempel Rt. 1983 s. 1083 på s. 1087 hvor Høyesterett, etter å ha konstatert av disposisjonen hadde tilstrekkelig realitet, fant det uten avgjørende betydning at arvelaterens formål var å begunstige gavemottakerne på bekostning av to eldre brødre.

I rettspraksis drøftes det noen ganger om en disposisjon er tilstrekkelig gjennomført eller fullbyrdet. Etter utvalgets mening er ikke dette noe selvstendig eller avgjørende kriterium. Gjennomføring alene er ikke tilstrekkelig dersom avtalen i seg selv ikke innebærer tilstrekkelig livsrealitet, typisk ved gave gitt og gjennomført på dødsleiet. Omvendt er det ikke avgjørende at disposisjonen rent faktisk ikke ble gjennomført, dersom reell gjennomføring i arvelaterens levetid var tilsiktet, for eksempel hvor arvelateren uventet dør i en ulykke.

7.2 Nordisk rett

I likhet med Norge har ingen av de øvrige nordiske landene egne lovbestemmelser som direkte regulerer grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Alle landenes arvelover inneholder imidlertid bestemmelser om gaver og andre disposisjoner som likestilles med testamentariske disposisjoner, og som gjerne kalles dødsgaver. I de øvrige nordiske landene er rettsvirkningen av dødsgaver at testamentsreglene generelt får anvendelse, mens Norge er alene om å ha bestemmelser som bare gir reglene om testamentsformkrav og pliktdelsrettigheter anvendelse.

Definisjonene av dødsgaver er også i grove trekk like, men med noe ulike formuleringer. Det sentrale er at gaven ikke var ment, og heller ikke kunne kreves, oppfylt i giverens levetid. I finskog svensk rett er det likevel den forskjellen at gaver gitt på dødsleiet ikke krever testaments former, men likevel oppfanges av pliktdelsreglene.

Den danske arveloven § 93 inneholder bestemmelser som tilsvarer arveloven § 35 og § 53, men som generelt gir testamentsreglene anvendelse på dødsgaver. En tilsvarende regel finnes i den islandske arveloven § 54, som gir testamentsreglene anvendelse på gaver som er ment å bli oppfylt etter giverens død, eller som er gitt på dødsleiet. I finsk og svensk rett defineres dødsgaver som henholdsvis «gåva, som icke skall infrias under givarens livstid» og «gåva, som icke må göras gällande under givarens livstid», se den finske ärvdabalken 17:2 og den svenske ärvdabalken 17:3 andre punktum. Gaver gitt på dødsleiet regnes som dødsdisposisjoner både i dansk, islandsk og norsk arverett. I finsk og svensk rett er det ikke gitt noen bestemmelser som direkte omhandler gaver gitt på dødsleiet. Hvis gavedisposisjonen er gjennomført før arvelateren dør, regnes den som en livsdisposisjon. Derimot kan dødsleiegaver oppfanges av særlige pliktdelsregler som omfatter livsgaver som har samme formål («syfte») som en testamentarisk bestemmelse, se nærmere Lødrup, Nordisk arverett s. 352 og 355 med videre henvisninger.

7.3 Utvalgets vurderinger

I mandatet er utvalget bedt om å vurdere «om det er mulig å lage en hensiktsmessig regulering av grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner». En hensiktsmessig regulering dreier seg ikke bare om lovtekstens utforming, men også om det i det hele tatt er mulig eller hensiktsmessig å gi én felles bestemmelse som innebærer en generell avgrensning av arvelovens testamentsregler.

Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner kan også få betydning i andre sammenhenger, eksempelvis for gjenlevendes rådighet over midler overtatt i uskifte eller etter gjensidig testament, i forhold til åsetesrett, og i forhold til enkelte skatterettslige regler. Utvalget behandler utelukkende spørsmålet om når arvelovens testamentsregler får anvendelse. Utvalget legger som nevnt til grunn at denne avgrensningen er den samme for de ulike settene av testamentsregler. Det finnes ikke eksempler fra rettspraksis på at grensen har vært trukket ulikt. Utvalget vektlegger at én felles avgrensning for alle arvelovens testamentsregler imøtekommer mandatets oppfordring om «å gi klare og enkle regler som gir forutsigbarhet».

Utvalget mener at både de ulovfestede reglene og arveloven § 35 og § 53 i dag gjelder som generelle avgrensninger for alle lovens testamentsregler. Av pedagogiske grunner må det også understrekes at pliktdelsregler og testamentsformkrav ikke bare får tilsvarende anvendelse på dødsgaver og dødsleiegaver fordi de samme hensynene gjør seg gjeldende, men fordi slike gaver er testamentariske disposisjoner. Utvalget konkluderer følgelig med at arveloven § 35 og § 53 er en del av den generelle grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner, og at denne grensen er den samme i forhold til alle testamentsreglene. Derfor brukes begrepet dødsdisposisjon i det følgende synonymt med testamentarisk disposisjon. Denne enhetlige avgrensningen er en forutsetning for utvalgets forslag til lovtekst. Bestemmelsen er ment som en innledende paragraf i arvelovens del om testamentsarv, som generelt avgrenser testamentsreglenes anvendelsesområde.

Tvister som knytter seg til grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner, dreier seg ofte om store verdier, gjerne fast eiendom, og handler ofte om overdragelser til ektefelle eller samboer, eller til én av flere livsarvinger. Hvor det er manglende testamentsform som utgjør ugyldighetsgrunnen, blir overdragelsens gyldighet som oftest et enten-eller. Ved pliktdelskrenkelse er utgangspunktet etter gjeldende regler at overdragelsen bare settes til side så langt den strider mot pliktdelsreglene, i alle fall verdimessig.

Gjennomgangen av gjeldende rett viser både at reglene er skjønnsmessige, og på enkelte punkter uavklarte. Det finnes ingen faste objektive kriterier, og dessuten tillegges subjektive elementer en viss betydning. Alt i alt betyr dette lite forutberegnelighet. Selv om partene på forhånd søker juridisk bistand, kan en advokat i mange tilfeller ikke garantere at en avtale vil stå seg overfor de arverettslige reglene om dødsdisposisjoner.

Etter utvalgets mening forårsakes mye av usikkerheten av den faktiske situasjonen som ofte er bakgrunnen for overdragelsene. Formålet med avtalen er ofte å foregripe arveoppgjøret. Pliktdelsreglene stenger for den fordelingen av formuen som arvelateren ønsker, samtidig som arvelateren ønsker minst mulig realiteter i sin levetid. Ved overdragelse til ektefelle eller samboer ønskes minst mulig betydning ved et eventuelt samlivsbrudd.

De sistnevnte utfordringene kan i seg selv ikke avhjelpes ved utforming av rettsregler om grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Antallet situasjoner hvor problemstillingen oppstår, kan imidlertid reduseres ved at pliktdelsrettighetene begrenses og/eller ved fordelingsregler som flere arvelatere finner riktige og rimelige.

Manglende forutberegnelighet kan også avhjelpes ved mer objektive kriterier. I teorien er det redegjort for ulike reguleringsmåter for å bedre forutberegneligheten.1 Det er vist til at man kan kreve at overdragelse av fast eiendom og betydelige gaver gjennomføres ved notar, at tinglysing innføres som et gyldighetsvilkår ved overdragelse av fast eiendom, eller at det innføres regler om automatisk avkortning ved gaver til livsarvinger og restitusjonsplikt ved gaver til ektefeller og samboere.

Utvalget oppfatter sitt mandat å være begrenset til å vurdere om det kan formuleres en bestemmelse i arveloven som kan gi informasjon om gjeldende rett, slik at forutberegneligheten økes. Forslagene om notarinvolvering eller obligatorisk tinglysing ved overdragelse av fast eiendom, griper etter utvalgets syn så sterkt inn i alminnelige tingsrettslige regler at dette utvalget ikke vil gå inn på disse forslagene. Når det gjelder avkortningsreglene, vises det til kapittel 19.

Konflikter, både personlige og rettslige, som skyldes at en forelder foretrekker å la ett barn arve til fortrengsel for et annet, eller at livsarvinger reagerer på at mor eller far prioriterer (ny) samlivspartner, finner utvalget det vanskelig å forhindre alene gjennom lovregulering. Bidraget fra lovgiverens side må bestå i å utforme rettsregler som legger forholdene til rette for fornuftige avtaler mellom arvelateren, arvelaterens ektefelle eller samboer og livsarvinger. Disse spørsmålene berøres under kapittel 19.

Utvalget mener at en del av usikkerheten rundt grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner kan reduseres ved en generelt formulert lovbestemmelse om grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Videre tror utvalget at en sentralt plassert lovbestemmelse også vil tjene som informasjonskilde. Utvalget antar at svært mange avtaler som i realiteten er dødsdisposisjoner, er skrevet uten juridisk bistand. En lett tilgjengelig lovbestemmelse kan gjøre brukerne av loven oppmerksomme på at det finnes begrensninger i hva som gyldig kan avtales. Dessuten kan bestemmelsen fungere som en påminnelse om at avtaler som i realiteten fordeler arv, må gjøres i testaments form og ta hensyn til pliktdelsreglene. Siktemålet for utvalget er å foreslå en lettfattelig lovtekst, som ikke nødvendigvis dekker alle problemstillinger som har vært reist i rettspraksis og i juridisk teori.

Utvalget foreslår å videreføre innholdet i arveloven § 35 og § 53. Dels fordi det er kjente regler, og dels fordi reglene berører vesentlige sider av en dødsdisposisjon. Utvalget ønsker likevel å unngå begrepet dødsleie, både fordi det er lite tidsmessig og fordi det lett kan misforstås, se nærmere om dødsleieproblematikken like nedenfor.

Ordlyden i arveloven § 35 og § 53 dekker bare en del av innholdet i grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Utvalget mener at oppsummeringen av innholdet i grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner som ble gjort i Rt. 2007 s. 776 og Rt. 2008 s. 1589, er dekkende. Når det foreligger likeartede formuleringer i to relativt nye høyesterettsdommer, og med henvisning til en tredje dom, mener utvalget at det kreves gode grunner for å foreslå andre formuleringer i lovteksten. Utvalget har ikke funnet slike grunner. Utvalgets forslag til lovtekst tar derfor utgangspunkt i Høyesteretts kriterier for dødsdisposisjon, sammenholdt med gjeldende bestemmelser i arveloven § 35 og § 53.

I arveloven § 35 og § 53 er det uttrykkelig bestemt at gaver gitt på dødsleiet regnes som dødsdisposisjoner når det gjelder formkrav og pliktdelsregler.

Utvalget har vurdert om det er nødvendig med en egen bestemmelse for dødsleiegaver. De sentrale vurderingene er uansett de samme som generelt gjelder for grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner, nemlig om gaven fikk tilstrekkelig livsrealitet for arvelateren. Rettslig sett er derfor en egen regel om dødsleiegaver unødvendig. Det kan også virke forvirrende med en egen bestemmelse om dødsleiegaver når reglene likevel er de samme. Av pedagogiske grunner foreslår utvalget likevel å videreføre en bestemmelse om dødsleiegaver. Personer som er kjent med at de snart kan dø, vil ofte tenke at det er på tide å foreta den ønskede fordelingen av formuen mens de ennå lever. En lovtekst som varsler at slike disposisjoner kan være ugyldige, hvis de ikke er gjort i testaments former og innenfor pliktdelsreglene, kan gi nyttig informasjon.

Utvalget vil imidlertid ikke beholde selve dødsleiebegrepet i lovteksten. Ved den danske arveloven av 2007 ble begrepet dødsleie tatt ut av lovteksten, og erstattet med det som, også etter norsk rett, er realiteten; nemlig om gaven «er givet kort før giverens død på et tidspunkt, hvor døden må anses for nært forestående og giveren var klar over dette».2 Utvalget mener at ordlyden i den norske bestemmelsen også bør ta utgangspunkt i om gaven er gitt kort tid før giverens død, og hvor giveren var klar over at døden var nært forestående. Kriteriet om nært forestående død var i dansk rett ment som en utvidelse av lovens anvendelsesområde. Utvalget mener at dette ikke er en nødvendig konsekvens av endret ordlyd, og presiserer at den foreslåtte lovteksten for norsk retts vedkommende ikke er ment som noen reell endring av rettstilstanden. Ordlyden i forslaget vil imidlertid bedre få frem at for eksempel gaver som gis etter at giveren har tatt en beslutning om å ta sitt eget liv, faller inn under dødsgavebegrepet.

Rettspraksis knyttet til dødsleiebegrepet vil fortsatt være relevant. Utvalget presiserer imidlertid at man bør være forsiktig med å måle den faktiske realiteten i antall dager eller måneder, slik det lettere gjøres ved anvendelsen av et selvstendig objektivt kriterium. Det må foretas en helhetlig og konkret vurdering både av hvilken realitet disposisjonen rent faktisk fikk for arvelateren, og av hvilken realitet som var ment. Dette gjelder særlig der hvor arvelateren lever lenger eller kortere enn både arvelateren og legene regnet med.

Hvis eksempelvis en arvelater som i september fikk beskjed om at han bare hadde noen få uker igjen å leve, gir bort sin seilbåt som er satt i opplag, men lever helt til april neste år, kan det ikke utelukkes at konklusjonen blir som i Rt. 2008 s. 1589: Overdragelsen var ikke ment å ha noen realitet så lenge arvelateren levde, og rent faktisk fikk den det heller ikke.

I dansk rett får testamentsreglene ikke anvendelse på sedvanlige gaver som er gitt på dødsleiet, se den danske arveloven § 93 stk. 2. Utvalget vil ikke foreslå noe tilsvarende unntak i den norske bestemmelsen. Begrunnelsen er først og fremst rettstekniske hensyn. Når dødsleiegaver fullt ut skal likestilles med testamentariske disposisjoner, er det liten grunn til å innføre en egen terskel. Utvalget finner ikke grunnlag for generelt å unnta disposisjoner som kan likestilles med sedvanlige gaver, fra testamentsreglene. På den annen side kan selvfølgelig ikke den som har fått beskjed om at han eller hun har kort tid igjen å leve, fullstendig fratas muligheten til å gi gaver som før. Den mulige urimeligheten, som begrunnet den danske regelen, mener utvalget dessuten sjelden vil kunne oppstå – verken etter gjeldende eller foreslåtte regler. Hvis det kan sannsynliggjøres at arvelateren også ville gitt gaven uten å være syk eller døende, foreligger det ikke en gave som er motivert i en nært forestående død.

De gjeldende lovreglene som berører grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner, fremgår av tre paragrafer i to ulike kapitler; om henholdsvis pliktdelsregler, formkrav og testasjonskompetanse. Utvalget mener at det bør foreslås én generell lovbestemmelse om testamentsreglenes anvendelsesområde, det vil si grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner, og at denne bestemmelsen gis i et eget innledende kapittel i lovens andre del om arv etter testament.

Utvalgets forslag til lovtekst innebærer ingen materielle endringer, men er bare ment som en presisering og tydeliggjøring av gjeldende rett. Det er derfor ikke behov verken for særlige regler om ikrafttredelse eller overgangsregler.

Under forberedelsen av forsikringsavtaleloven fra 1989 ble det grundig drøftet om livsforsikringen skulle anses som en del av arven (dødsboet) etter den avdøde forsikringstakeren, eller fordeles etter egne forsikringsrettslige regler. Spørsmålet omfattet både lovens fordelingsregler og forsikringstakerens adgang til fritt å utpeke mottaker av forsikringssummen (oppnevne en begunstiget). Et særlig spørsmål var om det måtte skilles mellom «risikodelen» og «sparedelen». Sparedelen (gjenkjøpsverdien) kan i de fleste sammenhengene likestilles med et oppspart beløp på en bankkonto, som kan disponeres av arvelateren i hans eller hennes levetid.

Lovgiver endte opp med egne forsikringsrettslige fordelingsregler, i det vesentlige begrunnet med de særlige behov en livsforsikring skal dekke. Det ble ikke skilt mellom sparedel og risikodel, blant annet begrunnet i beregningstekniske hensyn. Et av de sentrale spørsmålene var om arvelaterens utvelgelse av hvem som skal ha rett til et oppspart beløp, må likestilles med en testamentarisk bestemmelse. Lovgiver besvarte som nevnt spørsmålet negativt. Det samme gjorde Høyesterett (4-1) i Rt. 2003 s. 92.

Utvalget har vurdert om spørsmålet bør besvares annerledes i dag. Utgangspunktet for drøftelsen er at det utvilsomt faller inn under den arverettslige definisjonen av en dødsdisposisjon, også i utvalgets lovforslag, når arvelateren uhindret av pliktdelsregler og testamentsformkrav kan gripe inn i fordelingen av sin etterlatte formue. Etter utvalgets mening må det vurderes om de argumentene som tidligere begrunnet gjeldende regler, fortsatt har samme vekt.

De beregningstekniske hensynene som ble fremhevet i forarbeidene til forsikringsavtaleloven, har ikke samme vekt i dag. I tiden etter at forsikringsavtaleloven trådte i kraft, har utviklingen i finanssektoren vært at forskjellene mellom bank- og forsikringsvirksomhet, og de tjenestene som banker og forsikringsselskaper tilbyr, stadig er blitt redusert. Mye kan tale for å gjøre endringer i forsikringsavtalelovens regler på dette punktet.

Utvalget foreslår imidlertid ingen endringer. Endringer i reglene om livsforsikringer bør etter utvalgets mening ikke gjøres uten at man har vurdert grundig hvilke konsekvenser dette vil ha for det forsikringsrettslige regleverket for øvrig. Det ligger utenfor utvalgets mandat å foreta større endringer i forsikringsavtaleloven. Utvalget har ikke forutsetninger for å gå inn i de problemstillingene en slik endring vil kunne medføre både for forskjellige forsikringsprodukter og med tanke på hvilke overgangsregler som burde foreslås. En eventuell endring fra en forsikringsrettslig fordelingsregel til en arverettslig regel for sparedelen av en livsforsikring, bør vurderes i forbindelse med en bredere gjennomgåelse av forsikringslovgivningen.

Fotnoter

1.

Se Thomas Eeg, Livs- og dødsdisposisjoner i Utviklingen i nordisk arverett – tegn i tiden, Nordisk ministerråd 2013 s. 148–151.

2.

Se den danske arveloven § 93 nr 2. Begrunnelsen var blant annet at uttrykket dødsleie var lite tidsmessig. Se Betænkning 2006, s. 321–323.

Til forsiden