17 Vilkår for å ta arv og utsatt arvefall

17.1 Innledning – gjeldende rett

Arveloven inneholder ingen generell bestemmelse om arvefall. I arveloven 1854 var det derimot en slik bestemmelse i § 76 som lød:

«Al Arv skal, hvor ikke annerledes i denne Lov eller ved gyldigt Testament er bestemt, ansees falden ved Arveladerens Død, saaledes at den antages erhvervet af dem, som paa den Tid ere hans nærmeste Arvinger, hvad enten de melde sig i Boet eller ikke.»

Bestemmelsen ble foreslått sløyfet i Utkast 1962 s. 242. Den ble ansett som overflødig og dessuten misvisende ved siden av § 71 og reglene om foreldelse av arverett. Departementet var enig i at denne bestemmelsen skulle utgå, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 193.

Arveloven § 71 første ledd bestemmer at rett til arv har bare den som lever eller er unnfanget ved arvelaterens død. Bestemmelsen viderefører i store trekk §§ 67 og 68 i arveloven av 1854. I 1854-loven § 67 het det at «Ingen ansees at have taget Arv, med mindre han er født levende», mens 1854-loven § 68 inneholdt en spesialregel for tilfeller hvor barn var unnfanget, men ennå ikke født ved arvefallet. Loven foreskrev da følgende: «Er Barn undfanget, men ikke født, naar Arven falder, bliver denne at forbeholde Barnet, indtil det har viist sig om det fødes levende. Kan dette ikke bevises, bliver Arven at tillægge dem, der paa den Tid Arveladeren døde, vare hans Arvinger.»

Både den nåværende og den tidligere arveloven bygger på et utgangspunkt om at arvingen må ha overlevd arvelateren. Det kreves ikke at arvingen som har overlevd arvelateren, skal være levedyktig. Et barn som dør kort tid etter fødselen, kan derfor påvirke arvegangen gjennom sitt korte liv, se nærmere i Utkast 1962 s. 237.

Arveloven § 71 andre ledd innebærer at arvelateren til en viss grad kan fravike reglene i første ledd gjennom testament. Bestemmelsen åpner for det som gjerne omtales som «utsatt arvefall». Utsatt arvefall kan bare bestemmes for arv som arvelateren kan «råde fritt over ved testament». Dette utelukker blant annet utsatt arvefall for pliktdelsarv. For en livsarving som er født eller unnfanget ved arvelaterens død, er det ikke uten samtykke fra livsarvingen adgang til å fastsette at denne arvingen ikke skal ta arv eller at arvefallet for pliktdelsarven skal utsettes.

Det er også begrensninger på hvor langt fram i tid arvelateren kan disponere over arven: «Ein ufødd person kan likevel berre gis arverett når ein av foreldra hans er fødd eller avla når arvelataren døyr», jf. arveloven § 71 andre ledd andre punktum. Denne bestemmelsen har sammenheng med Grunnloven § 108, som bestemmer at det ikke kan opprettes nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser. Formålet med Grunnloven § 108 er å hindre forekomsten av en arvelig rikmannsklasse. Bestemmelsen må forstås slik at den hindrer arvelateren i å bestemme at arven skal gå videre gjennom flere generasjoner, f.eks. gjennom etableringen av en familiestiftelse, hvor bare medlemmer av en bestemt slekt skal nyte godt av ytelser fra stiftelsen, og ytelsene gis utelukkende på bakgrunn av slektskapet. Rekkevidden av Grunnloven § 108 er ikke helt klar, se nærmere Utkast 1962 s. 241. Dagens arvelov ligger imidlertid godt innenfor grensene for hva Grunnloven § 108 tillater. I Utkast 1962 s. 241 trekkes det frem at hensynene som taler mot å gi arvelateren adgang til å sette av en arvemasse til fordel for en bestemt slekt, og mot at arven i lengre tid skal ligge som mer eller mindre død kapital, tilsier snevrere grenser for arvelaterens adgang til å disponere til fordel for ufødte personer enn det Grunnloven tillater.

Dagens bestemmelse om at en ufødt person kan gis arverett når en av foreldrene er født eller unnfanget, innebærer at arvelateren kan innsette flere ufødte personer i samme generasjon, og at slike ufødte arvinger kan gis arverett etter hverandre, jf. Utkast 1962 s. 242.

Hvis arvelateren har disponert til fordel for ufødte arvinger i større utstrekning enn det arveloven tillater, blir spørsmålet om testasjonen skal falle helt bort eller om den skal beskjæres så langt som den overskrider arveloven § 71 andre ledd. Det naturlige i et slikt tilfelle vil være å velge den av de to løsningene som det må antas at arvelateren ville ha valgt hvis han eller hun hadde vært klar over lovens begrensning. Oftest vil nok dette være en delvis beskjæring av testasjonen, slik Utkast 1962 s. 242.

Begrensningene i arveloven § 71 andre ledd gjelder disposisjoner til fordel for fysiske personer. Den er ikke til hinder for at arvelater gjennom testament oppretter juridiske personer – typisk stiftelser. Men av hensyn til Grunnloven § 108 og stiftelsesloven § 19 andre ledd kan man ikke kan bestemme at medlemmer av en bestemt slekt uten videre skal ha fortrinnsrett til utdelinger fra stiftelsen.1

17.2 Fremmed rett

De fleste land har regler som i utgangspunktet krever at arvingen må leve ved arvelaterens død for å ta arv. Mange land har også ganske sterke begrensninger på utsatt arvefall. I kontinentaleuropeiske land er det gjennomgående regler av lignende karakter som den norske arveloven § 71 andre ledd, mens anglo-amerikanske jurisdiksjoner bygger på «The rule against perpetuities», som leder til lignende begrensninger på disposisjoner langt inn i fremtiden.

I Sverige lyder ärvdabalken 1:1 første punktum slik: «Arv kan tagas endast av den som lever vid arvlåtarens död; dock må barn, som är avlat dessförinnan, taga arv, om det sedermera födes med liv.» Dette er den samme regelen som vi kjenner fra dagens norske arvelov. Bare den som lever ved arvelaterens død, kan ta arv. På samme måte som i norsk rett, vil også en arving som ved arvelaters død er unnfanget, og som senere fødes levende, ta arv. Arverett inntrer uavhengig av om barnet er levedyktig.

I svensk rett er det også begrensninger på adgangen til å utsette arvefallet. Adgangen til å etablere fideikommisser ble sterkt beskåret allerede i 1810. I ärvdabalken 9:2 stk. 1 er utgangspunktet også for testamentsarvinger, at de skal være født eller unnfanget ved testators død. Adgangen til utsatt arvefall er regulert i ärvdabalken 9:2 stk. 2. Etter denne bestemmelsen kan arvelateren påvirke arvegangen i ytterligere én generasjon som ikke er født ved arvelaterens død. Virkningene av overskridelse av kompetansen etter ärvdabalken 9:2, er den samme som i norsk rett. Også muligheten til å opprette familiestiftelser er begrenset omtrent som i norsk rett.2

Den danske arveloven har en parallell til den norske arveloven § 71 første ledd i § 93 stk. 1: «Arveret tilkommer med mindre andet er bestemt ved testamente, den, som lever ved arveladerens død, eller som er undfanget forinden og senere bliver levende født.» Utgangspunktet er altså det samme som i Norge. I dansk rett er det også en parallell til den norske arveloven § 71 andre ledd i § 60 om utskutt arvefall for friarv, se nærmere nedenfor. Dansk rett har imidlertid dessuten særlige hjemler for å fravike tidspunktet for arvelaterens død også for pliktdelsarv. Etter § 51 kan en arvelater ved testament bestemme hvem som skal arve en livsarving hvis livsarvingen dør barnløs og ugift før fylte 18 år.3 Etter § 52 kan justisministeren eller den justisministeren delegerer kompetansen til, på visse vilkår tillate at arvelateren ved testament bestemmer hvordan pliktdelsarv skal fordeles etter pliktdelsarvingens død. Adgangen til å foreta slike bestemmelser har som grunnvilkår at pliktdelarvingen er ute av stand til å handle fornuftsmessig.4

For friarv er det i dansk rett en egen bestemmelse om utsatt arvefall, § 60 om såkalte «successionsrækkefølger». I bestemmelsens første ledd gis det en hjemmel for og definisjon av suksesjonsrekkefølger: «Friarv kan ved testament indsættes i en successionsrækkefølge, således at arven tilfalder en arving eller legatar på første plads og derefter en eller flere andre arvinger eller legatarer på anden eller senere pladser.» Begrensningene i adgangen til å bestemme slike rekkefølger for fremtidige generasjoner er gitt i andre ledd: «Ved testamente kan arv eller legat ikke tillægges flere ved testators død ufødte personer efter hinanden.» Det er altså bare én ufødt generasjon som kan settes inn i en suksesjonsrekkefølge. Denne regelen har også bakgrunn i forbudet mot fideikommisser. Det er antatt at danske skiftemyndigheter har en plikt til å vurdere overskridelse av § 60 av eget tiltak.5

17.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget har vurdert om det er nødvendig med en uttrykkelig bestemmelse om arvefall, eller om det er tilstrekkelig med en indirekte angivelse som i dagens arvelov §§ 22 og 71. Utvalget mener at det er en mangel ved dagens arvelov at det ikke er noen bestemmelse som eksplisitt sier noe om arvefallet. Med de endringene som foreslås i de reglene som vi i dag finner i arveloven § 71 (se nedenfor), vil ikke en særlig bestemmelse om arvefallet være misvisende. En bestemmelse om arvefallet bør ta utgangspunkt i at arvefallet samsvarer med dødsfallstidspunktet, men at noe annet kan følge av loven eller av testament. Se nærmere i merknadene til § 57.

Utvalget har videre vurdert om utgangspunktet for å ta arv etter norsk rett fortsatt skal være at man må være født eller unnfanget ved arvelaterens død. Et alternativ kan være å knytte arveretten opp mot levedyktighet. Levedyktighet som tilleggskriterium ble foreslått av flertallet i Utkast 1962. Det ble der foreslått at barnet for å ta arv, måtte leve i minst en uke etter fødselen. Kriteriet én uke ble valgt i samråd med Den rettsmedisinske kommisjon, som hadde lagt til grunn at levedyktighet som vilkår for å ta arv ville være lite praktikabelt, men at en ukes observasjonstid ville skille ut de fleste tilfellene av ikke-levedyktige barn.

Forslaget møtte kraftig motbør i høringsrunden. Heller ikke departementet gikk inn for å endre utgangspunktet om at det var tilstrekkelig å være levende født. Departementet la til grunn at levedyktighet som vilkår ikke ville være praktikabelt, og at enhver tidsgrense ville få et vilkårlig preg. Det ble videre påpekt at en endring ville fravike ordningen i de øvrige nordiske landene, og at den ville få følger også for hvordan den særlige arvefallsregelen for uskifte i arveloven § 22 skulle utformes.

Betenkelighetene ved å bygge på levedyktighet er enda større nå enn de var ved forberedelsen til dagens arvelov. Legevitenskapen er i dag kommet mye lenger enn på 1950- og 60-tallet. Det innebærer for det første at langt færre barn fødes levende uten å være levedyktige. Død i barselseng er også svært sjelden i dag. Mulighetene for å holde barn som i utgangspunktet ikke er levedyktige, i live i lengre tid, er også større enn tidligere. En observasjonstid vil derfor være enda mer vilkårlig i dag enn for 50 år siden. Utvalget kan heller ikke se at det er så urimelig om et ikke-levedyktig barn kan få betydning for den endelige fordelingen av arv. Spesialregelen i forslaget fra Utkast 1962 bygget på en frykt for at man gjennom barn skulle kunne arve personer som man bare har hatt et tilfeldig seksuelt forhold til. Det er samme begrunnelse som ligger bak regelen i arveloven § 2, som dette utvalget foreslår at sløyfes. Etter utvalgets syn er det ikke grunnlag for noen innstramning med tanke på ikke-levedyktige barn. Derimot kan det tenkes at man bør vurdere en utvidelse til i enkelte tilfeller også å omfatte personer som ikke engang var unnfanget ved arvelaterens død.

I Utkast 1962 gis det uttrykk for at det er «svært upraktisk at arvelateren kan etterlate barn som ikke var i live eller avlet ved hans død». Dette utvalget går ut fra at man siktet til tilfeller hvor barnet ikke ennå var unnfanget ved arvelaterens død. Legevitenskapen har imidlertid utviklet seg voldsomt i de siste tiårene. Teknisk sett er det ingen umulighet at man kan befrukte en kvinne med nedfrosset sæd fra en for lengst avdød mann. Dagens norske regelverk åpner imidlertid ikke for slik inseminasjon. Man kan også tenke seg at det tas ut egg fra en kvinne som senere dør, for så etter dødsfallet å sette inn egget i en annen kvinnes livmor. I dag er eggdonasjon ikke tillatt i Norge, heller ikke eggdonasjon fra avdøde personer. At slik befruktning kan skje utenlands, er likevel ikke utelukket. Med dagens norske regel om at mor er den som føder barnet, vil ikke en slik befruktning gi arverettslige komplikasjoner. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det også her i landet i fremtiden vil åpnes for endring av morspresumsjonen, eggdonasjon og surrogati.

Internasjonalt har man sett eksempler på inseminasjon med sæd fra avdøde personer. Det kan ikke utelukkes at norske kvinner kan få slik inseminasjon utenlands. Det kan f.eks. være en barnløs enke som aldri rakk å få det barnet som hun og mannen ønsket seg, før mannen døde. Hvis slik inseminasjon gjøres på en norsk kvinne bosatt i Norge, innebærer det at det kan unnfanges og fødes levende livsarvinger som faller utenfor ordlyden i arveloven § 71.

Spørsmålet er om det bør foreslås en regel som fanger opp disse svært sjeldne tilfellene. Utvalgets utgangspunkt er at så lenge denne typen befruktning ikke aksepteres i Norge, bør det ikke lages arverettslige regler som bygger på at slik befruktning finner sted. En endring av dagens regel bør avvente eventuelle fremtidige endringer i bioteknologilovgivningen. I Utkast 1962 s. 240 ble denne problemstillingen bevisst ikke lovregulert.

Utvalget ønsker å videreføre arveloven § 71 første ledd omtrent som i dag. Det foreslås imidlertid en presisering av at kravet om å være født eller unnfanget gjelder for både rett til arv etter loven og for arv etter testament.

Når det gjelder utsatt arvefall, blir spørsmålet om det er behov for å kunne testamentere til noen som ennå ikke er født eller unnfanget. I Utkast 1962 (s. 241–242) ble det lagt til grunn at det var et visst behov for dette:

«Komitéen er ikke i tvil om at det foreligger et slikt behov – både for arvelatere med og uten livsarvinger. En arvelater kan ønske å la hele eller noen av den testasjonsfrie del av formuen gå direkte til sine barnebarn, f.eks. fordi hans barn har svak økonomi. Det er da forståelig at arvelateren vil tilgodese også barnebarn som måtte bli født etter hans død. Hvor arvelateren ikke har livsarvinger, kan han ønske at avkommet etter f.eks. en bror eller venn skal arve, og det slik at hver enkelt blant avkommet skal ha rett til arv – uten hensyn til om det gjelder barn som er født ved arvelaterens død eller ikke. I tilfelle som nevnt synes arvelateren å ha en beskyttelsesverdig interesse i å kunne treffe også en tilleggsbestemmelse vedrørende arven, nemlig om at medarvingene skal arve hverandre. Arvelateren (A) har f.eks. to barn (B og b) og ønsker at den testasjonsfrie del skal gå direkte til B’s og b’s barn, herunder også til barn som B og b måtte få etter A’s død. Videre ønsker A at dersom noen av barnebarna dør uten å ha inngått ekteskap, skal det som er igjen av vedkommendes arv, tilfalle de øvrige barnebarna.»

Ut fra denne betraktningen ble det i Utkast 1962 foreslått at arvelateren skulle kunne begunstige også en person som ikke er født ved hans død, forutsatt at en av arvingens foreldre er født eller unnfanget ved testators død.

Dette utvalget stiller seg tvilende til om det virkelig er behov for å testamentere til fordel for personer som verken er født eller unnfanget ved testators død. Utvalget har sett svært få eksempler på slike testamenter, og der de forekommer, skaper de til dels store problemer. Blant annet byr forvaltningen av midlene i mellomperioden på problemer.6 En illustrasjon på problemstillingene som kan oppstå, er Rt. 2007 s. 16. Utvalget kan heller ikke se noen grunn til at det, som i dag, skal være en videre adgang til slike testasjoner i Norge enn i Sverige og Danmark.

Utvalget er prinsipielt mot at personer som verken er født eller unnfanget, skal ta arv. Behovet for å testamentere så langt frem i tid anses svært begrenset. De som ønsker mer langvarige ordninger, må gå veien om å opprette en stiftelse, med de begrensningene stiftelsesloven setter for dette. Etter dette foreslår utvalget at arveloven § 71 andre ledd oppheves.

Med utvalgets forslag kan man fortsatt utsette arvefallet for arv som arvelateren kan råde fritt over ved testament. Arvingen må imidlertid være født eller unnfanget ved arvelaterens død. Det vil fortsatt være adgang til å bestemme at arven skal gå videre i flere ledd, f.eks. at A skal arve et landsted som primærarving, og at B ved As død skal overta landstedet som sekundærarving. Forutsetningen er imidlertid at både A og B er født eller unnfanget ved testators død.

Fotnoter

1.

Se nærmere Geir Woxholth, Stiftelser, Oslo 2001 s. 176–180.

2.

Se Brattström og Singer s. 99.

3.

Se nærmere Bormann mfl. s. 285–286.

4.

Se nærmere Bormann mfl. s. 287–292.

5.

Se nærmere om § 60 i Bormann mfl. s. 328–336.

6.

Se nærmere om spørsmål man må ta stilling til i slike situasjoner i Bormann mfl. s. 328–336

Til forsiden