4 Samboerens arverett

4.1 Innledning – avgrensninger

Frem til 2009 har samboere vært uten arverettslig beskyttelse etter norsk rett. Arverettslige rettigheter basert på samliv har tidligere, både i norsk og fremmed rett, vært knyttet opp mot status som ektefelle. Internasjonalt har dette gradvis endret seg. En rekke land har i de senere år innført beskyttelsesregler for gjenlevende samboer i lovgivningen. Samtidig har beskyttelsesmekanismer blitt utviklet gjennom rettspraksis. I Norge har dette først og fremst skjedd gjennom utviklingen av vederlags- og berikelseskrav for gjenlevende samboer.

Forskjellige rettssystemer har hatt ulike løsninger på om samboerskap skal beskyttes med arverettslige regler, og eventuelt på hvilken måte dette skal gjøres. Et første spørsmål er om ordningene skal gjøres tvungne, med innslag av pliktdelsvern, eller frivillige. Hvis man tenker seg en frivillig ordning, kan det være en ordning som man må ta initiativ for å komme seg inn i («opt-in»). For eksempel at man må registrere seg som samboer, eller at rettighetene er avhengig av avtale, testament eller erklæring fra partene. Det kan også være valgfrie løsninger, men hvor initiativet ligger på de samboerne som ikke ønsker å være omfattet («opt-out»). Slike løsninger vil vanligvis ha visse faktiske kriterier som må være oppfylt for at man skal falle inn under ordningen, for eksempel felles barn eller samliv av en viss varighet.

Selv om det internasjonalt er forskjellige typer av regulering, og beskyttelsen av gjenlevende samboer har forskjellig omfang, går likevel den internasjonale trenden i retning av at reglene for ektefeller og samboere nærmer seg hverandre, se nærmere Lund-Andersen s. 155–156.

4.2 Hvem er samboere: Antall – årsaker – samboertyper

Fra slutten av 1960-tallet har antallet samboere vært stigende, riktignok med en viss utflating de senere årene. I kjølvannet av denne samboerbølgen har det vært et økende antall barn som vokser opp med foreldre som ikke er gift, men samboere.

Årsakene til at noen blir samboere fremfor å gifte seg, henger ofte sammen med partenes livssituasjon og livsfase. Når unge par i 20-årene flytter sammen uten å gifte seg, blir dette samlivet også en test på holdbarheten av forholdet. Samboerne får i et uformelt samliv muligheten til å prøve ut rollene i samlivet og vurdere om de skal ta et neste skritt – ekteskap. Hvis partene ikke passer sammen, vil de ofte finne ut dette i løpet av samboerskapet, før de rekker å gifte seg. Det kan være en av grunnene til at skilsmissetallet i de senere årene har vært stabilt eller noe synkende i Norge1 i motsetning til i store deler av Europa for øvrig.2 Samboerskap som en «prøveordning» kan ses som uttrykk for en erstatning for, eller i det minste et supplement til, forlovelsen. Mens forlovelsen er en avtale om å gifte seg en gang i fremtiden, men uten nødvendigvis å flytte sammen nå, innebærer samboerskapet at man foregriper det ekteskapelige samlivet, men uten nødvendigvis å ha noen intensjon om å gifte seg.

Samboerskapet som et uformelt «prøveekteskap» vil likevel utløse rettsvirkninger nesten umiddelbart. Allerede det at partene flytter sammen, vil i mange tilfeller utløse plikt til å melde fra om adresseendring til folkeregisteret. I det hele tatt vil samboerskapet gradvis utløse en rekke rettigheter og plikter etter så vel offentligrettslig som privatrettslig lovgivning.

Samlivet vil også i mange tilfeller innebære en viss sammenblanding av økonomien. Begge partene vil gjennomgående bidra til felles forbruksutgifter. Dessuten er det vanlig at samboere investerer i felles bolig og innbo, og kanskje også sammen går til anskaffelse av andre varige formuesgoder som bil, båt eller fritidsbolig. Sammenblandingen av økonomien tar særlig fart når samboerne får felles barn. Omtrent halvparten av alle barn som blir født i Norge, har ugift mor. De fleste av disse ugifte mødrene lever i samboerskap.3

Grensen mellom samboerskap som prøveforhold og mer varige samboerforhold er flytende. For mange er nok samlivsstatusen bare et resultat av at «det bare ble sånn». Partene har ofte ikke noen større innsikt i rettsvirkningene av henholdsvis ekteskap og samboerskap, slik at samboerskapet ikke er et bevisst fravalg av ekteskapets rettsvirkninger. Ofte er det slik at inngåelse av ekteskap er utsatt på ubestemt tid. Andre lever sammen som samboere fordi de har gjort en økonomisk vurdering av at det er mest fordelaktig å forbli ugift, for eksempel for å oppnå større sosiale ytelser. En ikke helt uvesentlig gruppe her er samboere hvor en eller begge samboere sitter i uskifte. Et gjengifte vil utløse skifteplikt av uskifteboet, jf. arveloven § 23. Frem til lovendringen i 2008, som ga visse samboere rett til uskifte, hadde ikke etablering av samboerskap noen betydning for retten til uskifte. Samboerskap som er etablert av gjenlevende ektefeller eller samboere i uskifte etter at de nye reglene trådte i kraft 1. juli 2009, kan imidlertid gi grunnlag for krav om skifte fra uskiftearvingene etter den nye bestemmelsen i arveloven § 24 andre ledd andre punktum.

Hvis samboerne bestemmer seg for å gifte seg, vil det være en overgangsperiode av kortere eller lengre tid fra denne beslutningen tas, til ekteskapet inngås. De fleste samboere ender opp som gifte – etter ett eller flere samboerskap. Fortsatt er det svært få samboere i de høyeste aldersgruppene. Det er nok derfor grunn til å tro at andelen samboere som har valgt denne samlivsformen ut fra motvilje mot ekteskapet som institusjon, er svært liten.

Samboere kan inndeles i fem hovedtyper av familieforhold: Unge par under 25 år, unge samboere med felles barn, middelaldrende samboere med eller uten felles barn, samboere i sammensatte familier og eldre samboere, se Lund-Andersen s. 51–57. Innenfor disse familietypene kan det være forskjellige grunner til at de ikke har giftet seg. De fem kategoriene kan ikke i samme grad karakteriseres som «ekteskapslignende». For enkelte av typene kan det være en formodning mot at paret ønsker å gifte seg – enten for å unngå (enkelte av) ekteskapets rettsvirkninger eller fordi tanken på å være ektefeller ikke ennå har modnet i partenes tanker.

I mange forhold har partene innrettet samlivet som om de var gift. Partene oppfatter ikke lenger forholdet som et prøveforhold, men forventer at samlivet vil bli livsvarig – i hvert fall langvarig. Denne felles forståelsen blir også styrende for partenes handlinger og personlige valg som yrkesvei, valget mellom heltidsarbeid eller deltid, investeringer mv. At partene får barn sammen, er ofte et naturlig skjæringstidspunkt. De fleste vil da, om de ikke har kommet frem til det på et tidligere stadium, anse prøveperioden for å være over. Ofte er det mer tilfeldige forhold som avgjør om og eventuelt når partene gifter seg. Eksempelvis er det en del som velger å inngå ekteskap i forbindelse med at deres barn skal døpes.

Unge par under 25 år: De fleste unge par under 25 år som bor sammen, er ikke gifte, men samboere. Ofte har disse forholdene karakter av prøveforhold. I dag bor nesten alle unge mennesker sammen i en periode før de gifter seg. Dette er nok en viktig årsak til at ekteskapsalderen har steget betraktelig i samme periode som samboerskapet har gjort sitt inntog i befolkningen. I dag (2010) er gjennomsnittsalderen ved første gangs ekteskap 30,9 år for kvinner og 33,8 år for menn. Til sammenligning var gjennomsnittsalderen ved første gangs ekteskap 22,8 år for kvinner og 25,2 år for menn i perioden 1970–1975.4 Hvis et forhold avsluttes etter forholdsvis kort tid, har partene ofte ikke rukket å bli så økonomisk sammenfiltret som mer etablerte samboere. De vil ikke ha anskaffet så mange gjenstander sammen, og det vil dessuten ofte være så kort tid siden eiendeler ble anskaffet i fellesskap, at det er rimelig greit å få klarhet i hvordan eiendelene ble ervervet. Yngre mennesker har dessuten ofte ikke rukket å samle seg opp så store verdier.

Karakteristisk for unge samboere er at bruddfrekvensen er høy, at partene har begrensede økonomiske midler, at de er under utdannelse eller er nyutdannet, og at partene selv ofte ikke anser forholdet som ekteskapslignende. I denne gruppen kan samboerskapet være en naturlig mellomfase mellom å bo alene og å være gift.

Unge samboere med felles barn: En stor gruppe samboere forblir ugifte ut over den sedvanlige prøveperioden, selv om de har fått felles barn. Selv om antallet samboere med fellesbarn synker med barnas alder, bodde 6,9 % av 17-åringene i Norge i 2011 sammen med foreldre som var samboere. Blant barn under ett år var det hele 41,7 % som hadde samboende foreldre.5 Statistikken viser også at det 1, januar 2011 var nærmere 630 000 familier med barn mellom 0 og 17 år i Norge, og at 61 % av alle par med barn under 18 år, er gift.6

Omtrent halvparten av alle barn som blir født i Norge, blir født utenfor ekteskap.7 De fleste av disse barna har foreldre som er samboere. Det kan være ulike årsaker til at foreldrene ikke har giftet seg før de fikk barn. Det kan være et bevisst fravalg av ekteskapet, men det er nok oftere slik at man har valgt å utsette ekteskapet – for eksempel fordi det er så dyrt å holde bryllup – eller fordi partene anser ekteskap som unødvendig.

Ofte vil samboere med felles barn ha et arbeidsfellesskap rundt pass av barn og husarbeid. De har gjennomgående også et tett økonomisk fellesskap. Mange samboere gifter seg i løpet av oppveksten til barna. En undersøkelse fra Danmark viser at selv om andelen av samboere steg betraktelig fra 1974 til 1990/91, så hadde nesten 90 % av foreldrene som fortsatt bodde sammen i 1990/91, giftet seg når det yngste barnet begynte på skolen (Lund-Andersen s. 53).

Karakteristisk for unge samboere med felles barn er at barnets fødsel innebærer at forholdet enten raskt tar slutt, eller at forholdet endrer karakter med større fellesskap og får en ekteskapslignende karakter. Partene får gjennom barnet flere felles økonomiske forpliktelser. Mange av dem ender også opp med å gifte seg med hverandre.

Middelaldrende samboere med eller uten felles barn: Statistikken viser at samboerandelen er høyest i de laveste aldersgruppene, og at samboerandelen synker med årsklassene. I 2008–2010 var samboerandelen i aldersgruppen 45–49 år 19 %. I denne aldersgruppen var 57 % i ekteskap. I aldersgruppen 60–69 år var henholdsvis 6 % samboere og 72 % ektefeller.8 Mange av disse samboerne regner nok ikke med å gifte seg noen gang. Når dagens middelaldrende par lever sammen uten å være gift, har det i noen tilfeller en ideologisk begrunnelse. Det startet med ungdomsopprøret i 1960- og 70-årene, og tankegangen preget mange unge også på 1980- og 90-tallet. Mange mente at ekteskapet var kvinneundertrykkende, og valgte derfor heller å leve i et juridisk uforpliktende samliv, som skulle bygge på likestilling og selvstendighet. Karakteristisk for slike langvarige samboerskap mellom middelaldrende er at de oftere enn ellers blant samboere, er tuftet på et bevisst fravalg av ekteskapet. Dessuten har partene ofte felles barn og en sammenvevd økonomi. Partene har typisk innrettet seg faktisk som om de var ektefeller.

Samboerskap i sammensatte familier: Etter samlivsbrudd i ekteskap eller samboerskap med felles barn, etablerer partene seg ofte i nye samliv på hver sin kant. Statistikken viser at i 2011 bodde nærmere 8 % av alle barn i en familie bestående av mor eller far og en stemor eller stefar.9 Når foreldrene går fra hverandre, blir barna i de fleste tilfeller boende hos moren. Selv om delt bosted blir stadig vanligere, bodde i 2011 hele 21 % av alle norske barn sammen med bare mor (og eventuelt stefar), mens 4 % bodde sammen med bare far (og eventuelt stemor). Statistikken viser at i overkant av en tredel av tilfellene hvor et barn bor sammen med bare den ene av foreldrene, har denne forelderen fått ny partner som også inngår i husstanden.10 I mange av disse nye forholdene kommer det til felles barn. Bakgrunnen for at slike nydannede familier ikke inngår ekteskap, er ofte dårlige erfaringer med skilsmisse. De velger derfor samboerskap, som anses som mindre forpliktende. Ofte har slike familier atskilt økonomi på en del områder. Dette henger dels sammen med at partene har forsørgelsesplikt overfor egne særkullsbarn. Ofte er partene i slike forhold mer observante på betydningen av eierforhold og avtaler og deling ved samlivsbrudd eller ved død. Det er likevel slik at også i slike sammensatte familier vil det gradvis utvikle seg en sammenblandet økonomi etter hvert som partene får tidligere samlivsbrudd på avstand og får mer tro på et forpliktende samliv.

Eldre samboere: Antallet samboere over 65 år er stigende. Av hele befolkningen lever 6 % av befolkningen mellom 60 og 69 år i samboerskap, mens 3 % av befolkningen mellom 70 og 79 år lever i samboerskap.11 Samboerne har typisk voksne særkullsbarn og ingen fellesbarn. I slike tilfeller har forholdet ofte ikke den samme ekteskapslignende karakter som i forhold med felles barn. De eldre som har særkullsbarn, har også ofte atskilt økonomi og er bevisste på hvem som eier hva. Mange samboere i denne kategorien vil ønske å begunstige egne særkullsbarn fremfor samboeren. Ofte er det juridiske betraktninger som ligger bak fravalget av ekteskap. Det kan for eksempel være at de ikke ønsker å gifte seg fordi minst en av partene sitter i uskifte, og et ekteskap utløser skifteplikt.

4.3 Utviklingen av samboernes rettsstilling i Norge

I Utkast 1962 ble det oppfattet som et ganske selvsagt premiss at angivelsen av arvinger etter loven «kunne knyttes til klare og uomtvistelige kriterier; allerede av den grunn kan det ikke bli spørsmål om å gi legal arverett til for eksempel avdødes venner, tjenestefolk og forlovede». Det var altså ikke en aktuell problemstilling å foreslå legalarverett for samboere. Samboeres rettsstilling har senere vært drøftet i flere utredninger, se nærmere om utviklingen i NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet s. 37 flg. Her nevnes kort følgende utredninger:

NOU 1980: 50 Om enkelte lovregler i tilknytning til samliv uten vigsel («papirløst ekteskap»), inneholdt forslag til regler om retten til felles bolig ved opphør av samboerforhold, samt forslag til endringer i enkelte andre lover. Med unntak av en endring i borettslagsloven ble utvalgets forslag ikke fulgt opp i form av lovendringer.

I NOU 1988: 12 Husstandsfellesskap ble det foreslått lovregler om rett til bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører. I mandatet til utvalget var det sagt at utvalget skulle komme med forslag til endringer der partene i et husstandsfellesskap kan komme urimelig ut. Spørsmål om arv var uttrykkelig nevnt i mandatet, jf. NOU 1988: 12 kapittel 2, s. 14. Utvalget foreslo imidlertid ikke arverettigheter for personer som lever i husstandsfellesskap.

Utredningene NOU 1980: 50 og NOU 1988: 12 dannet grunnlag for lov 4. juli 1991 nr. 45 om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører (husstandsfellesskapsloven). Loven regulerer enkelte spørsmål ved opphør av husstandsfellesskap, enten opphøret skyldes at partene flytter fra hverandre, eller at en av dem dør. Loven har et vidt virkeområde og dekker flere former for husstandsfellesskap enn et «tradisjonelt» samboerforhold med to parter.

NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet (Samboerutvalget) ga en omfattende drøftelse av samboernes stilling på en rekke rettsområder. Utvalget foreslo flere reformer innen arveretten, men uten å utforme konkrete lovforslag. Utvalget drøftet spørsmålet om samboere bør få arverett i medhold av loven, men gikk ikke inn for dette. Utvalget foreslo i stedet at samboere skal kunne bestemme i testament at den gjenlevende skal arve et beløp begrenset til fire ganger folketrygdens grunnbeløp (4 G), uten hinder av livsarvingenes pliktdelsarv. Utvalget foreslo i tillegg å la arveloven § 67 om tolking av testamenter gjelde for samboere. Samboerutvalgets flertall foreslo at en gjenlevende samboer skal gis rett til å sitte i uskifte med felles bolig og innbo. Om de nærmere vilkårene for adgangen til å sitte i uskifte var det uenighet i utvalget. Flertallet mente uskifteadgangen burde gjelde samboere med felles barn og samboere som har levd sammen de siste fem årene før den første samboerens død. Mindretallet gikk inn for at retten til uskifte skulle gjelde for samboere med felles barn. Ett utvalgsmedlem gikk mot uskifterett for samboere. Samboerutvalgets utredning ble sendt på høring. De fleste av høringsinstansene støttet utvalgets prinsipielle vurderinger, men hadde ulike syn på de enkeltspørsmålene utvalget hadde reist.

Regjeringen Bondevik II fremmet i april 2003 St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap. Stortingsmeldingen tok utgangspunkt i NOU 1999: 25 og de synspunktene som kom frem i høringsrunden. Høringsinstansenes syn på de arverettslige spørsmålene er særlig omtalt i stortingsmeldingen s. 70–72. Meldingen drøftet en rekke sider ved rettsstillingen for samboere. Når det gjelder den arverettslige reguleringen av samboeres rettsstilling, gikk regjeringen inn for å lovfeste retten til å sitte i uskiftet bo med felles bolig og innbo for samboere med felles barn. Regjeringen foreslo videre å lovregulere rett til arv for samboere med felles barn eller som har levd sammen i minst fem år før dødsfallet. Meldingen ble behandlet i Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité i Innst. S. nr. 53 (2003–2004). Stortinget vedtok enstemmig – i samsvar med komiteens tilråding – å vedlegge meldingen til protokollen (jf. St.forh. (2003–2004) s. 743 flg., voteringen s. 753). I komitéinnstillingen er det ikke sagt noe direkte om spørsmålet om rett til arv og rett til å sitte i uskifte for samboere. På bakgrunn av den brede politiske støtten for styrking av samboeres arverettigheter satte Justisdepartementet i gang arbeid med å utarbeide konkrete lovforslag.

I Justisdepartementets høringsnotat 22. januar 2007 ble det fremmet forslag om endringer i lov 3. mars 1972 om arv m.m., som innebærer at samboere på nærmere vilkår gis rett til arv etter loven og rett til å sitte i uskifte med samboernes felles bolig og tilhørende innbo. Det ble også foreslått enkelte andre lovendringer. Forslagene i høringsnotatet tok utgangspunkt i St.meld. nr. 29 (2002–2003), sammenholdt med Samboerutvalgets utredning NOU 1999: 25 og høringen av denne utredningen.

Etter at Justisdepartementets høringsnotat hadde vært på høring, utarbeidet departementet Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere). Lovforslagene i denne proposisjonen ble vedtatt uten endringer av Stortinget. Innholdet i disse reglene gjennomgås nedenfor i punkt 4.4.

4.4 Gjeldende rett

Arverett for samboere er betinget av at samboerne oppfyller lovens kriterier for å anses som samboer, jf. arveloven. § 28 a. Dessuten er det oppstilt tilleggsvilkår om at gjenlevende samboer har, har hatt eller venter barn med den avdøde, jf. arveloven § 28 b første ledd. Et langvarig samboerskap kan ikke i seg selv utløse legalarverett.

Samboerdefinisjonen forutsetter for det første at samboerne er over 18 år. Lovgiver har vurdert det slik at mindreårige personer dels er underlagt vergens myndighet, og dels har så sterke bånd til foreldrehjemmet fortsatt, at arverettslige regler samboerne imellom ikke er ønskelig. Aldersgrensen sammenfaller dessuten med giftealderen i ekteskapsloven § 1 a (som riktignok kan fravikes) og med husstandsfellesskapslovens grense for hvem som kan gjøre gjeldende rettigheter når et husstandsfellesskap opphører, jf. lovens § 1. Det er naturlig at det er samme aldersgrense for de arverettslige reglene og de skifterettslige naturalutleggsreglene.

Videre kan ikke samboerne være gift, verken med hverandre eller med andre. Man kan bare være samboer med en om gangen. Det kan ikke være mer enn to personer i et samboerskap. Dette står i motsetning til et husstandsfellesskap, hvor det kan være flere personer.

Samboerskapet må være et «ekteskapsliknande forhold». Man tenker da i utgangspunktet på et par som bor sammen og som lever i et stabilt kjærlighetsforhold med hverandre. Det stilles ikke krav om at partene har felles økonomi eller at de har (eller har hatt) et seksuelt forhold, selv om begge disse kjennetegnene vil være typiske for ekteskapsliknende forhold. Det kreves heller ikke felles folkeregisteradresse. Vilkåret kan for eksempel brukes for å utelukke to studenter som bor sammen. Samboerne kan være av forskjellig kjønn eller av samme kjønn.

For å regnes som samboere kan ikke partene være så nært beslektet at ekteskap ville ha vært utelukket etter ekteskapsloven § 3. To søsken som bor sammen, eller en mor som bor sammen med sin voksne sønn, kan ikke gjøre gjeldende arverettslige rettigheter som samboere. De må nøye seg med de arverettighetene de har i kraft av slektskapet. Husstandsfelleskapsloven kan imidlertid påberopes også av nært beslektede som bor sammen.

For at arverett skal kunne gjøres gjeldende, må samboerskapet bestå på dødsfallstidspunktet. Men et samboerskap kan foreligge selv om partene bor fra hverandre for en tid på grunn av utdanning, arbeid, sykdom, institusjonsopphold, eller lignende omstendigheter. Hvis den ene av partene må flyttes til sykehjem, utelukker ikke det at partene fortsatt anses som samboere i henhold til de arverettslige reglene.

Barnebåndet er det som utløser arverett for samboere etter norsk rett. Partene må ha, ha hatt eller vente barn sammen. Foreldreposisjonen må være etablert gjennom reglene i barneloven. Det er ikke tilstrekkelig at partene har fosterbarn sammen. Kriteriet «ha hatt» barn omfatter både situasjoner hvor barn(a) er døde, og situasjoner hvor partene har bortadoptert barn. «Venter barn» omfatter etter forarbeidene ikke bare den situasjonen hvor gjenlevende samboer er gravid, men også situasjonen hvor den gravide samboeren omkommer i en ulykke og mister barnet.12

Omfanget av arveretten er fire ganger folketrygdens grunnbeløp. Det er det samme som ektefellens minstearv. Det er ikke i tillegg noen brøkdelsarv. I og med at arveretten er betinget av at partene har felles barn, vil legalarveretten i de fleste tilfeller bare være aktuell i konkurranse med livsarvinger.13 Samboerens arverett har prioritet foran livsarvingenes arverett.

Arveretten bortfaller ved samlivsbrudd. Den kan også fratas fullstendig gjennom testament som gjenlevende har fått kunnskap om før dødsfallet, jf. arveloven § 28 b andre ledd. Legalarveretten gjelder ikke ved siden av retten til uskifte. Gjenlevende arver følgelig ikke 4 G av kontanter, fritidsbåter m.m. i tillegg til å ha rett til å sitte i uskifte med bolig, innbo, fritidsbolig og bil. Ved et livstidsskifte av et samboeruskiftebo har imidlertid gjenlevende samboer arverett på 4 G.

4.5 Fremmed rett

Danmark har ikke innført legalarverett for samboere, til tross for at dette ble foreslått i Betænkning 2006 av et enstemmig arvelovutvalg. Det er derimot åpnet for at samboere ved testament kan gi hverandre samme arverettslige stilling som ektefeller med fullstendig særeie. Samboere er også likestilt med ektefeller i forsikringsretten.

I Sverige har ikke gjenlevende samboer noen alminnelig legalarverett. Imidlertid er gjenlevende samboer til en viss grad beskyttet gjennom familieformuerettslige regler. Når et samboerforhold opphører enten ved samlivsbrudd eller ved en av samboernes død, skal det skje en deling av såkalt «samboegendom». Det er bolig og innbo som er ervervet til felles anvendelse. Slik eiendom skal i utgangspunktet deles etter fradrag for gjeld (SamboL 14 §). Det er opp til gjenlevende samboer om det skal skje noen deling av «samboegendom», jf. SamboL 18 § 1. st. Dersom den gjenlevende av samboerne var den av dem som hadde investert mest verdier i slike aktiva som anses som «samboegendom», kan det være hensiktsmessig å avstå fra å kreve bodeling. Gjenlevende samboer har også rett til naturalutlegg i «samboegendom» i konkurranse med andre arvinger. I tillegg til disse reglene er det en arverettslig beskyttelsesregel av gjenlevende samboer, den «lilla basbeloppsregeln»:

«Om ett samboförhållande upphör till följd av att en sambo avlider, har den efterlevande sambon rätt att vid fördelningen av samboegendomen som sin andel alltid få ut så mycket av den behållna egendomen efter avdrag för skulder, i den mått den räcker, att det motsvarar två gånger det vid tiden för dödsfallet gällande prisbasbeloppet enligt lagen (1962: 381) om allmän försäkring.»

Det er ikke noen sekundærarverett for førstavdødes arvinger når denne regelen kommer inn. Den går foran pliktdel, men den beregnes bare av «samboegendom» selv om førstavdøde etterlot seg store verdier ellers.

I Finland har heller ikke gjenlevende samboer legalarverett. Gjenlevende samboers rettsstilling har imidlertid nylig blitt grundig vurdert i Finland, se RP 37/2010 rd. Utredningen førte blant annet til en lovendring i den finske ärvdabalken (ÄBF) som gir gjenlevende samboer rett til bidrag fra dødsboet i visse tilfeller. Bestemmelsen, som er inntatt i ÄBF 8. kap 2 §, innebærer at arvelaterens samboer kan «ur kvårlåtenskapen få bidrag i pengar, i form av någon annan egendom eller rätt att använda egendom efter vad som bedöms skäligt, om hans eller hennes försörjning har försämrats till följd av arvlåtarens död och bidraget behövs för att trygga försörjningen». Bidraget skal primært dekkes av midler som ikke er pliktdelsarv. Ved vurderingen av om bidrag skal gis, tas det hensyn til samboerens muligheter til å forsørge seg selv gjennom formue og inntekt, gjenlevendes alder, samboerskapets varighet og andre lignende omstendigheter. Det er uklart hvor terskelen vil ligge i rettspraksis både på vilkårene og omfanget.

Utenfor Norden er det i enkelte land til dels omfattende arverettslig beskyttelse av samboere.

Belgia har en lovgivning som ikke bare beskytter samboere i snever forstand. Lovgivningen omfatter det vi i Norge kaller husstandsfellesskap. Arveretten kan for eksempel omfatte to søsken som bor sammen i voksen alder, eller en voksen sønn som bor sammen med sin aldrende mor. Men beskyttelsen krever registrering. Den registrerte samboeren får bruksrett til felles bolig med innbo. I Nederland og Frankrike er ordninger som minner om vårt registrerte partnerskap åpne også for parter av forskjellig kjønn. I Nederland har en registrert partner den samme arveretten som en ektefelle, se nærmere i pkt. 6.2.2.3 nedenfor. I Frankrike arver en registrert partner bare hvis det er opprettet testament. De rettssystemene som har mest interesse i denne sammenhengen, er likevel systemer som beskytter samboere uten å kreve noen form for registrering. Etter hvert er det ganske mange jurisdiksjoner som beskytter gjenlevende samboer i uregistrerte samboerforhold.

I deler av det tidligere Jugoslavia var man tidlig ute med arverettslig beskyttelse av samboere. Allerede fra 1970-tallet var det arverettslig beskyttelse for samboere i flere av jurisdiksjonene i denne føderasjonen. I Kroatia er det arverett for samboere som har bodd sammen i minst tre år eller som har barn sammen. Samboerens arverett er likestilt med ektefellens arverett. Ektefeller og samboere arver en like stor andel av boet som den enkelte av arvelaterens livsarvinger. Arveretten er ikke avhengig av noen form for registrering av forholdet. Partene må være i en situasjon hvor de kunne ha giftet seg (alder, sivilstatus, slektskap m.m.). Lignende regler finner man i Slovenia hvor den gjenlevende samboeren arver på lik linje med arvelaterens livsarvinger. I konkurranse med arvelaterens foreldre arver samboeren halvparten av dødsboet. I Kosovo har samboeren den samme arveretten som i Slovenia.

I den spanske sivillovboken har ikke gjenlevende samboer noen arverettslig beskyttelse. I flere av de autonome regionene er imidlertid gjenlevende samboer ganske godt beskyttet. Fem av de seks autonome regionene beskytter gjenlevende samboer på samme måte som de beskytter gjenlevende ektefelle (Katalonia, Navarra, Balearene, Baskerland og Galica). Bare Aragon mangler beskyttelse av gjenlevende samboer. Etter katalansk rett inntrer samboerarveretten etter enten to års samliv, utstedelse av en erklæring for en notar om at de er et samboerpar, eller at de får barn sammen under samlivet, jf. den katalanske sivillovboken art. 234-1.

I England er det ikke legalarverett til samboere, men de kan få beskyttelse gjennom The Inheritance (Provision for Family and Dependants) Act 1975. Etter denne loven kan blant annet en samboer som har levd i et ekteskapslignende forhold med avdøde i de siste to årene forut for dødsfallet, gjøre krav gjeldende. Kravet går ut på «reasonable financial provision». Omfanget vil være «such financial provision as it would be reasonable in all the circumstances for the applicant to receive for his maintenance». Det er et noe snevrere omfang enn hva en ektefelle eller registrert partner kan kreve etter samme lov. For ektefeller og registrerte partnere er ikke kravet behovsbasert på samme måte. Lovforslag til beskyttelse av gjenlevende samboere er på trappene både i England og Wales og Skottland gjennom Law Commission, og i Irland.14I Skottland er det allerede beskyttelsesregler i Family law (Scotland) Act 2006 section 29, som gir mulighet for retten til å tilstå gjenlevende samboer penger eller gjenstander på visse nærmere fastsatte vilkår.

I New Zealand og i flere av de australske delstatene og territoriene15 er det introdusert arveregler for samboere («de facto relationships» eller «domestic partners») fra 1980-tallet og fremover. Istedenfor å utvikle et alternativt sett av regler, slik vi har gjort i Norge, har innfallsvinkelen vært å bruke de samme reglene som gjelder for ektefeller. Det samme er tilfellet i flere av provinsene i Canada.16

I USA er «Common Law Marriage-doktrinen» fortsatt gjeldende rett i 11 delstater. Det innebærer at samboere nyter den samme rettslige beskyttelsen som ektefeller dersom de lever i et samliv som oppfyller kravene til et «Common Law Marriage».17

4.6 Utvalgets vurderinger

4.6.1 Mandatet og utvalgets grunnleggende synspunkter

I mandatet står det følgende om samboeres arverett:

«Arveloven har nylig fått regler om samboeres arverett. Reglene har et deklaratorisk preg tilpasset samboerskapets egenart. Siden reglene nylig er vedtatt, anses det ikke å være behov for å endre disse. Utvalget skal likevel vurdere reglene i den utstrekning det er nødvendig for å sikre en god tilpasning til ny arvelov.»

Utvalget anser ikke mandatet som et hinder for å foreslå endrede regler for samboeres arverett hvis dette også fremmer andre vektige hensyn som er fremhevet i mandatet, slik som forenkling av regelverket og en fremtidsorientert arvelovgivning. Utvalget oppfatter at det ligger i mandatet at det fortsatt skal være en arverettslig beskyttelse av visse samboere. I Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 14 uttales følgende:

«Etter departementets vurdering er innvendingene om at samboerskap er en valgt løsning, og at arverettigheter etter arveloven vil være et inngrep i samboernes frihet, grundig drøftet i prosessen frem mot høringsnotatet. Noen omfattende ny drøftelse synes det ikke å være grunn til å ta opp igjen her. I vurderingen av om samboere bør gis visse arverettslige rettigheter, har departementet lagt vekt på følgende hensyn:

Etter departementets syn kan det ikke lenger forutsettes at de fleste samboerskap beror på et bevisst valg om å unngå rettsvirkningene av ekteskap. Det er rimelig å anta at samboerskap i mange tilfeller består uten tanke på hvilke rettigheter og plikter som gjelder mellom partene. Loven bør etter departementets vurdering innrettes slik at den gir en hensiktsmessig løsning for partene i ‘normale’ samboerskap. Mot hensynet til samboernes valg og frihet står dessuten ofte hensynet til den svakeste parten i forholdet. I tillegg er det grunn til å anta at mange samboere ønsker å tilgodese hverandre, men at de i praksis av ulike grunner ikke gjennomfører det å skrive testament. Endelig synes det å være en del samboere som tror at samboerskap kan gi grunnlag for arv etter arveloven. Uansett kan fravær av arverettigheter representere et alvorlig problem for en gjenlevende samboer, særlig der samboerne hadde felles eller sammenvevd økonomi. Spørsmålet har dermed også en sosial side.»

Disse uttalelsene fra departementet er i stor grad dekkende for utvalgets syn. Utvalgets grunnholdning er at samboeres arverettslige stilling bør vurderes ut fra de sosiale realitetene i dagens samfunn. Lovgivningen bør også avspeile de holdningene som finnes i brede lag av befolkningen. Utvalget mener det ikke er grunnlag for å velge rettsregler som styres inn mot at folk skal velge ekteskap fremfor samboerskap – eller omvendt – ut fra økonomiske hensyn. Arvelovgivningen bør etter utvalgets mening så langt som mulig være nøytral i forhold til ulike samlivsformer.18 Familien er en grunnleggende samfunnsinstitusjon enten samlivet er formalisert gjennom ekteskap eller er et samboerskap. Et vesentlig formål med legalarvereglene er å beskytte nærstående til arvelateren som står i en utsatt økonomisk posisjon etter arvelaterens bortgang. Tradisjonelt har man særlig tenkt på gjenlevende ektefelle og barna, men en gjenlevende samboer må også henføres til denne gruppen.

Samboerskap har i stigende grad blitt en akseptert samlivsform i Norge. Lovgiveren har på stadig flere felt likestilt ektefeller og samboere. I særlig grad har denne utviklingen funnet sted innenfor offentligrettslige områder, men etter hvert har vi også på privatrettslige områder sett en gradvis tilnærming mellom reguleringen av ektefeller og samboere. Husstandsfelleskapsloven av 1991 og endringene i arveloven i 2008 er eksempler på dette. Den sosiale aksepten og lovgiveraktiviteten på området har vært medvirkende årsaker til at mange samboere i dag lever med en rettsforestilling om at det finnes lovregler som gir dem en viss arverettslig beskyttelse. Utvalget finner det rimelig at det er et visst samsvar mellom folks alminnelige rettsbevissthet og den faktiske rettstilstanden.

Å gi samboere samme beskyttelse som ektefeller bygger på flere hensyn. Likestilling mellom kvinner og menn er et argument for å styrke samboernes arverettslige stilling. Kvinner kommer gjennomgående langt svakere ut enn menn av dagens ordning hvor bare enkelte grupper samboere har en beløpsbegrenset arverett. I mange samboerskap kan også hensynet til den som har tapt økonomisk på hvordan familien har fordelt hjemme- og utearbeidet, tilsi en sterkere utbygging av arverettighetene. Dette gjelder særlig hvor det er felles barn som en av partene, ofte kvinnen, har hatt hovedansvaret for. Den av samboerne som har vært lenge borte fra arbeidslivet på grunn av omsorgsoppgaver i hjemmet, kan komme i en vanskelig posisjon når han eller hun senere skal ut igjen i yrkeslivet. I forlengelsen av dette ligger et beskyttelseshensyn. Det er et poeng å sikre at gjenlevende samboer får visse minimumsrettigheter, som ikke kan begrenses ensidig av den andre parten i forholdet. Som for ektefeller kan dessuten arverettighetene tuftes på en kompensasjonstankegang. Partene har i fellesskap bygget opp verdier under samlivet gjennom direkte eller indirekte bidrag. Det er naturlig at gjenlevende samboer kompenseres for denne innsatsen i skifteoppgjøret med avdødes andre arvinger. Arveretten bygger også på et solidaritetshensyn. Loven bør påse at de fremtidige behovene for gjenlevende samboer blir ivaretatt – for eksempel behovet for et hjem.

Hensynet til samboernes felles barn vil til en viss grad også tilsi likestilling. Riktignok er det i konkurranse med samboeren barna som er de nærmeste arvingene, og jo sterkere samboerens arverettslige stilling blir, desto svakere vil barnas arverettslige stilling bli. Men ved at gjenlevende samboer likestilles arverettslig med gjenlevende ektefelle, vil mulighetene for at gjenlevende samboer kan beholde familiehjemmet, øke. Det er en fordel særlig for mindreårige barn som fortsatt bor hjemme. For arvelaterens godt voksne særkullsbarn, som kanskje er eldre enn arvelaters nye samboer, vil det imidlertid være «å føye spott til skade» å hevde at samboeren arver av hensyn til dem.19 De godt voksne særkullsbarna kan imidlertid ikke verge seg mot at deres mor eller far gifter seg med sin samboer. I og med at samboerne når som helst kan gifte seg – også når den ene av dem ligger på dødsleiet – med de arverettslige konsekvenser ekteskapet utløser, er det heller ikke for særkullsbarna noen tungtveiende hensyn mot legalarverett for samboere.

Hensynet til forutsigbarhet og rettstekniske hensyn er imidlertid også viktig for utvalget. Forutsigbarheten er størst når lovreglene oppstiller konkrete betingelser som skal være oppfylt for at rettsvirkninger skal inntre. Det har derfor vært maktpåliggende å finne frem til løsninger som skaper stor forutsigbarhet, har klare kriterier, og som dessuten ikke skiller seg fra andre samboerregler eller fra regler som gjelder ektefeller, hvis ikke dette er absolutt nødvendig.

Det har ofte vært fremhevet som et argument mot arverett og andre rettigheter for samboere, at samboerne har valgt ikke å gifte seg, og at de kan inngå ekteskap dersom de ønsker rettsvirkningene av ekteskap. Enkelte vil hevde at denne friheten for samboerparet ikke bør tas fra dem. Et slikt resonnement bygger etter utvalgets syn på en feilslutning. Spørsmålet er ikke om samboerparet har en valgfrihet, men om den enkelte samboer har denne friheten. Et ekteskap forutsetter enighet – ekteskapet blir ikke noe av så lenge den ene parten ikke vil, eller holder den andre på vent. Derfor er det ikke samboerparets frihet man beskytter ved ikke å likestille samboere og ektefeller arverettslig, det er friheten til den ene samboeren som ikke ønsker lovregulering. Særlig i dag, hvor den sosiale aksepten av samboerforhold er utbredt, er det fullt akseptabelt for en samboer å motsette seg ekteskap.20 Utvalget mener det er uheldig at en arvelater som bevisst unnlater å gifte seg med sin samboer, skal kunne unndra seg det rettslige ansvaret som andre i samme faktiske situasjon har gjennom lovgivningen for ektefeller. Den økonomisk sterkeste parten kan i dagens situasjon ensidig spekulere i å slippe økonomiske forpliktelser.

Et argument om at samboere – særlig barnløse samboere – står fritt til å tilgodese hverandre gjennom testament, er også et argument som teoretisk sett er riktig, men som i praksis er uholdbart. Utbredelsen av testament er i Norge liten i internasjonal målestokk. Og selv i land hvor testament er svært utbredt – slik som England – er samboere som gruppe langt mindre tilbøyelige til å opprette testament enn befolkningen for øvrig. Undersøkelser fra England viser at bare 17 % av samboerne har opprettet testament, og at bare 12 % av samboerne har opprettet eller endret sitt testament som følge av samboerskapet.21 I Norge, hvor testamenter er langt mindre utbredt enn i England, er tallet trolig enda lavere.

Det formaliserte ekteskapet har tradisjonelt vært avgjørende for både barns og livsledsagerens arverettslige stilling. Inntil 1917 var barnets arverett etter faren avhengig av om foreldrene var gift. Med de Castbergske barnelover ble barn født i og utenfor ekteskap likestilt. Så lenge farskap kunne etableres, ville arveretten følge med automatisk. For at en livsledsager skal ha arverett i kraft av loven, har ordningen inntil nylig vært at et formelt ekteskap har vært nødvendig for å utløse arverett etter loven. Med lovendringene i 2008 fikk samboere som har, har hatt eller ventet felles barn, en begrenset legalarverett på fire ganger folketrygdens grunnbeløp. Utvalgets forslag går ut på full likestilling av ektefeller og samboere som oppfyller visse tilknytningskriterier. Med dette forslaget vil arveloven bedre realisere et av sine viktigste mål; å kanalisere arven til de personene som presumptivt står arvelateren nærmest, og som arvelatere flest ønsker å tilgodese.

4.6.2 Hvilke samboere bør ha legalarverett?

I dag er det samboere som har, har hatt eller venter felles barn, som er arveberettigede. Denne gruppen av samboere bør etter utvalgets syn fortsatt være arveberettiget. Utvalget har vurdert om også samboere som ikke har en slik barnetilknytning, bør gis legalarverett. I proposisjonen til reglene om arverett og uskifte for samboere vurderte man det slik at det var naturlig å prioritere gjenlevende samboer foran førstavdødes arvinger i andre og tredje arvegangsklasse. I situasjoner hvor førstavdøde etterlater seg særkullsbarn, la departementet til grunn at det måtte foretas en rimelig avveining mellom særkullsbarnas og gjenlevende samboers interesser og behov. Den særlige situasjonen ved særkullsbarn kunne tilsi at gjenlevendes posisjon var noe svakere hvor det var særkullsbarn enn hvor det var fellesbarn. I situasjoner hvor det var felles livsarvinger, la departementet til grunn at det var den samme avveiningen og de samme hensynene som hvor det er ektefeller med felles barn, slik at rettigheter for lengstlevende i realiteten bare ville innebære et utsatt arveoppgjør for livsarvingene, se nærmere om vurderingene i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 14.

Vurderingene som her er gjengitt, skulle tilsi at samboeren skulle ha en større arvelodd hvor det er utarvinger enn hvor det er livsarvinger. Imidlertid kom departementet til den motsatte konklusjonen, nemlig at det bare var i tilfeller med felles barn at samboeren skulle tilstås legalarverett. Et tidligere forslag i høringsnotatet om å gi legalarverett også i barnløse samboerskap som hadde vart i mer enn fem år, ble ikke videreført i proposisjonen. Begrunnelsen som ble gitt i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 25–26, var blant annet som følger:

«Når det gjelder forslaget om at også fem års samboerskap skal kunne gi grunnlag for arv, er departementet mer i tvil. For samboerskap som har vart i fem år eller mer, men der partene ikke har felles barn, antar departementet at det i større grad kan variere i hvilken grad samboerskapet har et slikt preg at det er rimelig å gi samboerne arverett etter hverandre direkte i kraft av loven. I denne gruppen finner man samboerskap der partene er for unge til at det har vært aktuelt med barn, samboerskap som er å anse som livsfellesskap, men der partene av ulike grunner ikke har fått barn sammen, og samboerskap som er etablert i moden – kanskje høy – alder. Etter departementets syn er det for denne gruppen samboerskap i mindre grad enn for samboerskap med felles barn grunnlag for en presumsjon om at partene ville ha ønsket å tilgodese hverandre på bekostning av andre arvinger. For unge samboende kan det være at tilknytningen til foreldrehjemmet fortsatt er så sterk at de vil ønske at arven etter dem skal gå til mor og far. For samboerskap som er etablert i moden alder, vil partene i mange tilfelle ha særkullsbarn fra tidligere forhold, og i så fall kan det godt være at de ikke ønsker at samboerskapet skal medføre at barna taper arverett.

Synspunktet om at arverett for den gjenlevende samboeren normalt vil fremstå som den rimeligste løsningen for partene, og mest i tråd med deres egne ønsker, slår dermed neppe til i samme grad for samboere i denne gruppen som for samboere med felles barn. Det kan tilsi at det ikke bør gis regler som gir samboerne rett til arv etter hverandre direkte i kraft av loven. Til dette kommer at det kan være uheldig å knytte denne typen rettsvirkninger til et faktisk forhold som kan bære preg av å være noe ‘som bare skjer’. Samboerne har ikke den samme oppfordringen til å være seg bevisst hvilke rettsvirkninger som inntrer som følge av at de har bodd sammen i fem år, som det man kanskje har når man får barn sammen.»

Utvalget har vurdert om samboere uten felles barn bør ha legalarverett, og kommet til at det er riktig at også samboere uten felles barn som har bodd sammen i mer enn fem år, bør ha legalarverett. Utvalget ser at samboere uten felles barn er en mer heterogen gruppe enn samboere med barn. Likevel er utvalget av den oppfatningen at også flertallet av samboere uten felles barn ville ønske å tilgodese hverandre ved dødsfall. Også i samfunnet som helhet antar utvalget at det er støtte for arverett for samboere. Vi har ingen norske vitenskapelige undersøkelser som viser dette. Det er imidlertid gjort undersøkelser i andre sammenlignbare land. I England og Wales ble det i 2007 utført store undersøkelser ved universitetene i Cardiff og Sheffield.22 Undersøkelsene fra England viste stor støtte for at gjenlevende samboer skulle være arving i kraft av loven. Selv hvor samboerskapet var barnløst og bare hadde vart i to år, svarte 65 % av respondentene at samboeren burde arve noe, av disse mente 70 % av samboers arvelodd burde være minst en halvpart.

Det kan også innvendes at det er ganske ulogisk at ektefeller får mindre arv når det er barn enn når det er fjernere slektsarvinger, mens for samboere er det felles barn som utløser retten til arv.

Utvalget ser også de rettstekniske hensyn som tilsier at barnekriteriet bør være det utløsende, men utvalget mener at beskyttelsesbehovene må veie tyngre. Man skal heller ikke overdrive de bevismessige vanskelighetene med å dokumentere at et samboerskap har bestått i en viss tid. I mange land har man tilstått samboere legalarverett i mange år med langt mindre presise avgrensningskriterier enn de som foreslås av utvalget. Ut fra de opplysningene utvalget sitter inne med, har det ikke bydd på nevneverdige problemer å bringe på det rene hvem som er berettiget til samboerarverett verken i de delene av det tidligere Jugoslavia som har samboerarverett, eller i de delene av Australia som har praktisert dette lengst. At disse jurisdiksjonene har praktisert samboerarverett i 30–40 år uten nevneverdige problemer, er verdt å ta med seg.

Utvalget har vurdert om felles folkeregisteradresse bør være avgjørende for samboerens arverett. En registrert folkeregisteradresse vil, på samme måte som et felles barn, være et rettsteknisk enkelt avgrensningskriterium. I Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 21 konkluderte departementet med at det ikke burde oppstilles noe krav om felles folkeregisteradresse:

«Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig eller ønskelig å stille krav om at samboerne må ha samme folkeregistrerte adresse. Det kan være mange grunner til at samboerne ikke er registrert på samme adresse. Selv om det i utgangspunktet gjelder en plikt til å registrere riktig adresse i folkeregisteret, kan det i gitte situasjoner være grunnlag for en annen folkeregistrert adresse enn det faktiske bostedet. Barne- og likestillingsdepartementet har som eksempel pekt på studenter som lovlig kan ha en annen folkeregistrert adresse enn den adressen de faktisk bor på mens de studerer. Departementet er videre enig i at bortfall av rettigheter etter arveloven ikke er et egnet sanksjonsmiddel mot brudd på plikter etter folkeregisterloven.

I utgangspunktet vil det være den som krever en arverett, som må godtgjøre at han eller hun oppfyller kravene som gjelder for samboerskap. Partenes folkeregistrerte adresse vil rimeligvis være et viktig moment i vurderingen av om den gjenlevende og den avdøde kunne regnes som samboere. Dette innebærer at det vil være i samboernes interesse å sørge for at de har felles folkeregistrert adresse. Dette vil gjøre det enklere å slå fast at samboerforholdet eksisterte, og at det har hatt den nødvendige lengden. I så måte vil en felles folkeregistrert adresse ville kunne virke konfliktforebyggende.»

Utvalget er enig i at det ikke bør være et absolutt vilkår for arverett at samboerne har felles folkeregisteradresse, og kan slutte seg til de synspunktene som ble anført av departementet. I en del tilfeller vil det være straffbart ikke å ha meldt flytting, men det er også en del tilfeller hvor samboerne ikke har plikt til å melde flytting – for eksempel studenter. Etter hva utvalget erfarer er det også i en del kollektive forsikringer et vilkår for at samboeren skal anses som begunstiget, at samboerne hadde felles folkeregisteradresse. Selv om utvalget ikke går inn for at felles folkeregisteradresse bør være et vilkår, bør det likevel være et tungtveiende argument for at samboerskap foreligger, og et argument mot at det foreligger et samboerskap når en slik felles registrering ikke foreligger.

Utvalget har også vurdert om felles folkeregisteradresse kan få den betydningen at arveretten inntrer etter lengre tid uten felles folkeregisteradresse enn med felles folkeregisteradresse, for eksempel slik at retten inntrer etter to år når samboerne er registrert bosatt på samme sted, men først etter fem år hvis de er registrert på forskjellig adresse. En slik gradering vil komplisere lovteksten og skape flere kategorier av samboere. Derfor finner utvalget ikke grunn til å foreslå andre kriterier for folkeregistrerte samboere enn for andre samboere.

I gjeldende lov er det et unntak fra kravet om at partene har bodd sammen, som retter seg mot institusjonsopphold, utdanning og lignende. Unntaket relaterer seg til to situasjoner: 1) Opphør av samboerskapet i den forstand at en del tilfeller av atskilt bosted ikke automatisk medfører at samboerskapet anses opphørt og 2) avbrudd i relasjon til tidskravet for når et samboerskap utløser rettigheter eller tap av rettigheter. Utvalget mener at dette unntaket bør videreføres. Den mest praktiske situasjonen som fanges opp av unntaket, er at en av samboerne havner på pleiehjem. Det ville være urimelig om dette skulle medføre at den friske samboeren mister sine rettigheter til arv når den pleietrengende senere dør. Det ville i mange tilfeller også være urimelig om en samboer skulle miste rettighetene på grunn av arbeidsbetingede avbrudd i bofellesskapet. Vi kan eksempelvis tenke oss at en samboer dør i tjeneste i en fredsbevarende eller fredsopprettende operasjon som Norge tar del i. Unntaksregelen relaterer seg bare til kravet om bofellesskap. Hvis også den ekteskapsliknende relasjonen har opphørt i den perioden hvor partene bor fysisk atskilt, er samboerskapet opphørt og eventuelle arverettigheter tapt.

Utvalget foreslår at det settes en tidsgrense på fem år for når et samboerskap skal utløse arverett. Utvalget erkjenner at enhver tidsgrense i en viss forstand er vilkårlig. I hvert fall vil den lett kunne oppfattes slik av personer som faller like utenfor grensen. Likevel mener utvalget at rettstekniske hensyn og forutberegnelighetshensyn tilsier at det settes en grense. En tidsgrense har også vært forutsetningen i de forslagene om legalarverett for samboere som hittil har vært drøftet i Norge. Enkelte hensyn kunne tale for en kortere tidsgrense enn fem år, eksempelvis to år. Samboerforholdet går erfaringsmessig inn i en mer stabil fase etter to års varighet. Dette ser vi ved at bruddfrekvensen synker drastisk etter to års samliv. To års varighet er også det kriteriet som er valgt i husstandsfellesskapsloven og i arvelovens regler om tap av uskifterett ved etablering av nytt samboerskap. To år er også en utbredt grense internasjonalt for når samboerrettigheter inntrer.

Under en viss tvil har likevel utvalget kommet til at grensen bør settes til fem år. Fem år er den grensen som ble foreslått i St.meld. nr. 29 (2002–2003). Fem år er også den grensen lovgiveren valgte i arveloven § 28 b om når samboere uten felles barn kan tilgodese hverandre med inntil 4 G i testament på bekostning av pliktdelsberettigede livsarvinger. I og med at det aksepteres avbrudd i kravet om felles bosted på grunn av institusjonsopphold, arbeid o.l., ville etter utvalgets syn arverett etter bare to år kunne medføre arverett i en del tilfeller hvor tilknytningen ikke er tilstrekkelig sterk til å begrunne legalarverett. Man kan for eksempel tenke seg at et ungt par har bodd sammen i et drøyt år. Så reiser den ene av samboerne ut for å avtjene førstegangstjeneste, og dør under en øvelse i slutten av førstegangstjenesten. Paret har bodd sammen et drøyt år, men tillagt militærtjenesten er de innenfor lovens rammer. At det kreves såpass lang tid som fem år, gjør det også mindre nødvendig å operere med andre formelle krav som for eksempel felles folkeregisteradresse. Sist, men ikke minst, vil utvalget legge til at med såpass omfattende rettigheter som utvalget foreslår – likestilling med gjenlevende ektefelle – bør det kreves en viss lengde på forholdet for å sikre seg mot at mer kortvarige forhold hvor partene ikke hadde noen tanker om gjensidig arverett, skal omfattes.

I lys av utvalgets forslag til endringer i samboerdefinisjonen i arveloven, bør departementet i det videre arbeidet med lovforslaget vurdere om det bør gjøres endringer i lover som viser til arvelovens samboerdefinisjon, som for eksempel konsesjonsloven § 5 tredje ledd.

4.6.3 Hvor stor bør legalarveretten være?

Utvalget mener samboerens arverett bør være den samme som ektefellens arverett. Den bør følgelig være en halvpart i konkurranse med livsarvinger og det hele i konkurranse med utarvinger, riktignok med en betinget sekundærarverett for førstavdødes arvinger i andre arvegangsklasse.

Utvalget ser ingen grunn til forskjellsbehandling av ektefeller og samboere. Beskyttelsesbehovene er de samme. Da bør også beskyttelsen være den samme. Med den utviklingen som finner sted internasjonalt, hvor arverettslig likestilling av ektefeller og samboere blir stadig mer utbredt, kan man heller ikke utelukke at likestilling av ektefeller og samboere vil tvinge seg frem på grunnlag av våre internasjonale forpliktelser – særlig EMK.23

Det er også en fordel at reglene er rettsteknisk enkle å håndtere. De samme reglene for ektefeller og for samboere innebærer at reglene for samboere bygger på godt utprøvde regelmodeller. Videre vil det innebære at lovteksten blir enklere enn hvis man skulle ha forskjellige regelsett for de to gruppene av livsledsagere.

En opptrapping ut fra nærheten til de andre arvingene på samme måte som ektefellearven, er også naturlig. Utvalget mener det er en svakhet med dagens ordning at avdødes fettere og kusiner eller staten arver foran en samboer som har bodd sammen med avdøde i kanskje 40–50 år. Ved en gradvis opptrapping av arveretten som samboer ut fra hvilke andre legalarvinger avdøde etterlater seg, unngår man også at en samboer kan arve på to grunnlag – noe som i dag er mulig for samboere som er søskenbarn og som har hatt felles barn.

4.6.4 Bør samboerarveretten beskyttes mot testamentariske bestemmelser?

Det er et spørsmål om gjenlevende samboers arverett, på samme måte som gjenlevende ektefelles arverett, bør gis beskyttelse mot førstavdødes testamentariske disposisjoner.

Departementet var i tvil om man skulle kunne sikre gjenlevende samboer mot førstavdødes testamentariske disposisjoner, men kom til at samboerne ensidig skulle kunne frata hverandre legalarveretten ved testament som den andre samboeren hadde fått kunnskap om før dødsfallet, Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 26–27.

Utvalget er enig i at samboerne ikke bør være låst i en situasjon med gjensidig arverett. Særlig for eldre samboere med særkullsbarn på begge sider kan det være et ønske om at barna og ikke gjenlevende samboer skal arve. Men utvalget synes ikke det bør åpnes for at en samboer ensidig kan frata den andre hele den beskyttelsen loven gir ved legalarveretten. Som nevnt foran, mener utvalget at beskyttelsesbehovene er de samme for samboere som for ektefeller. Det er derfor ikke rimelig at samboere skal ha en svakere beskyttelse. Minstearven bør ikke samboere ensidig kunne frata hverandre ved testament. Utvalget går inn for en minstearv som er beskyttet mot testamentariske disposisjoner fra førstavdøde samboer. Minstearven bør være på samme nivå som ektefellens minstearv – 6 G. Hvis samboere ikke ønsker å ta minstearv etter hverandre, kan de unngå det gjennom avslag eller avkall på arv. En slik fraskrivelse av arveretten fra arvingens side kan også omfatte minstearven. Hvis den alminnelige brøkdelsarven skal begrenses ned til minstearven, må dette gjøres i testament som samboeren har fått kunnskap om før dødsfallet, jf. utkastets § 7, eller ved avkall.

4.6.5 Bør nærstående som ikke lever i et ekteskapslignende forhold gis arverett?

Utvalget har hittil sett på samboere som lever i ekteskapslignende forhold. Men det er også en del personer som bor sammen, men uten å være samboere i snever forstand. Det kan for eksempel være en voksen sønn som bor sammen med sin mor, eller to eldre søstre som bor sammen. Husstandsfellesskapsloven bygger på en tanke om at det kan være beskyttelsesbehov også for slike grupper. Spørsmålet er om det bør gis arverettslig beskyttelse også for slike relasjoner.

Ofte vil slike personer stå i en arverettslig relasjon til hverandre. Det innebærer at de ofte uansett vil få en del av arven i kraft av å være livsarving, forelder eller søsken. Avhengig av hvor mange man skal dele arven med, vil dette kunne gi en viss beskyttelse. Gruppen av nærstående som ikke lever i ekteskapsliknende forhold, er imidlertid så sammensatt at det er vanskelig å gi noen god pekepinn på hva som er det gjennomgående ønsket innenfor gruppen. Barnløse og ugifte søsken vil dessuten ofte ha tenkt på arvegangen etter seg og opprettet testament. Regler kan også ramme skjevt. Man kan for eksempel tenke seg to brødre eller søstre som har bodd sammen gjennom hele studietiden, men som ikke har hatt noen intensjon om at dette skal bli et livsvarig bofellesskap. Hvis en av dem plutselig dør, og den andre arver foran foreldrene eller andre søsken, kan det virke urimelig.

En annen gruppe man kunne vurdere å tilgodese i lovgivningen, er de såkalte «særboere». Dette er personer som er i kjærlighetsforhold til hverandre, men som har valgt å beholde hver sin bolig. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå arvereglene utvidet til denne gruppen. Dels er gruppen vanskelig å identifisere, siden de ikke en gang har felles bolig som et fellespunkt. Dessuten vil behovene for beskyttelse gjennomgående være mindre, all den stund partene bor hver for seg.