14 Registrering av testamenter

14.1 Innledning – gjeldende rett

Etter arveloven § 68 kan et testament leveres inn til tingretten i den rettskretsen hvor testator bor, og tas vare på der. Domstolene har et sentralt testamentregister, hvor tingrettene kan registrere testamenter som er kommet inn. Registreringen gjøres i domstolenes elektroniske saksbehandlingssystem («Lovisa»). Ved utgangen av 2011 var det registrert nærmere 112 000 testamenter i Lovisa. Netto årlig tilvekst av registrerte testamenter har i de siste årene ligget på mellom 5000 og 6000. Det leveres årlig inn mer enn 12 000 testamenter for oppbevaring. Det gis en nærmere redegjørelse for ordningen i NOU 2007: 16 s. 199–201. Ved en endring av rettsgebyrloven, som trådte i kraft 1. juli 2013, ble det innført et gebyr for oppbevaring av testamenter på 0,8 ganger rettsgebyret. Bestemmelsen om dette er inntatt i rettsgebyrloven § 27 c. Gebyret skal dekke det offentliges kostnader ved oppbevaringen av testamenter. Gebyrplikten er knyttet opp til det enkelte dokument. Ved deponering av tilleggstestament, endringer eller nytt testament, påløper det nytt gebyr. Gebyret kreves inn etterskuddsvis. Se nærmere om bakgrunnen for gebyret i Prop. 148 L (2012–2013).

Testator kan velge om han eller hun vil levere testamentet i original eller om det skal innleveres en stadfestet kopi, jf. arveloven § 69 første ledd andre punktum. Hvis testator ønsker det, kan testamentet også leveres i lukket konvolutt, jf. arveloven § 68 første ledd tredje punktum.

Det følger av arveloven § 68 andre ledd at oppbevaring hos tingretten ikke har betydning for gyldigheten av testamentet. Det er heller ikke noe krav om at tingretten varsles dersom testamentet kalles tilbake, selv om tingretten bør varsles om dette. Et eventuelt nytt testament trenger ikke å leveres inn til tingretten selv om testators eldre testament(er) er innlevert til tingretten for oppbevaring.

Selv om testamentet er innlevert til oppbevaring i tingretten, har ikke retten ansvar for at testamentet blir lagt frem når testator er død, jf. arveloven § 68 fjerde ledd.

Det er gitt nærmere regler om registrerings- og oppbevaringsordningen i rundskrivet G-1995-203 B Dødsboskifte.

14.2 Skiftelovutvalgets vurderinger

Skiftelovutvalget ble i sitt mandat bedt om å vurdere testamentsregisteret i forhold til arvelovens regler om ivaretakelse av testament, blant annet om arvelovens regler bør endres eller om det bør gis utfyllende regler om testamentregisteret. Skiftelovutvalget skulle også vurdere om det burde gis regler om registerets innhold, og om det burde gis regler om ansvar ved feil registrering.

Skiftelovutvalget drøfter innledningsvis om oppgaven med registrering av testamenter fortsatt bør ligge i domstolene eller om den bør overføres til for eksempel Brønnøysundregistrene eller ligningskontorene.1 Skiftelovutvalget går inn for at registrering av testamenter fortsatt bør utføres ved domstolene. En overføring til Brønnøysundregistrene vil etter Skiftelovutvalgets syn kunne medføre kostnader som overstiger besparelsene for domstolene. Fordelene ved et slikt sentralregister blir også vurdert som små, i og med at et testamentsregister ikke er et register som utenforstående kan søke om innsyn i, slik Ektepaktregisteret er i dag for kreditorer og andre interesserte. En overføring til ligningskontorene (Skatteetaten) blir av Skiftelovutvalget vurdert som lite tilfredsstillende. Det legges til grunn at det vil føre til reaksjoner hvis det blir etablert en ordning hvor testament skal leveres til den etaten som har ansvaret for skattleggingen av den samme formuen.

For å kunne gjenfinne testamenter etter testators død, mener Skiftelovutvalget at det er nødvendig å registrere testators navn og personnummer samt hvilken tingrett som oppbevarer testamentet. Skiftelovutvalget vurderer om man også bør kreve at navnene på testamentsarvingene bør registreres, men kommer til at det ikke er grunn til å kreve slike opplysninger om testamentets innhold. Skiftelovutvalget mener at det bør kreves at originaltestamentet leveres inn til registrering. Når originalene leveres inn, vil man unngå en del usikkerhet om testamentets gyldighet som ellers kan oppstå. Hvis testamentet er levert i lukket konvolutt, og skal oppbevares slik, kan man imidlertid ikke være sikker på om originalen er levert. Hvis det skulle vise seg at det er levert en kopi, legger Skiftelovutvalget til grunn at gyldighetsspørsmålet må løses etter alminnelige arverettslige regler.2

Skiftelovutvalget går ikke inn for at testamenter skal registreres i fulltekst gjennom skanning og elektronisk lagring. Selv om dette vil kunne sikre testamenter bedre mot for eksempel brann og innbrudd, vil elektronisk lagring potensielt kunne gi mange flere personer innsyn i testamentet, noe som er uheldig ut fra personvernhensyn.

I dag må testator innlevere testamentet i den rettskretsen der han eller hun bor. Skiftelovutvalget foreslår imidlertid at testamentet kan innleveres ved enhver tingrett. I og med at testamentet er registrert sentralt, vil det ikke etter testators død være noe problem å finne frem til testamentet i en annen rettskrets enn tingretten på testators hjemsted. Skiftelovutvalget vil imidlertid kreve at testator er bosatt i Norge for at testamentet kan registreres i Norge. Skiftelovutvalget foreslår ikke at det skal foretas noen kontroll av testamentets formelle eller materielle gyldighet ved innleveringen.3

De nærmere reglene om gjennomføringen av testamentsregistreringen mener Skiftelovutvalget at bør reguleres i forskrift. Det foreslås en forskriftshjemmel til å gi nærmere bestemmelser om registrering, varetakelse og fremleggelse av testament.

Spørsmålet om tilbakelevering av registrerte testamenter er ikke uttrykkelig regulert i arveloven. Skiftelovutvalget foreslår at utlevering av testamentet i utgangspunktet bør kreve personlig oppmøte i tingretten.4 Det kreves ikke at fremmøte skjer ved samme tingrett som testamentet ble levert. Utlevering kan etter forslaget kreves ved enhver tingrett, men hvis utlevering kreves i en annen tingrett enn den som oppbevarer testamentet, kreves det at testamentet oversendes fra den tingretten som oppbevarer testamentet. Skiftelovutvalget foreslår at også testators advokat fortsatt skal kunne kreve testamentet utlevert etter skriftlig henvendelse til tingretten.

I dag er det bare testator selv som kan kreve innsyn i testamentet. Skiftelovutvalget foreslår at dette fortsatt bør være hovedregelen, og at retten ikke skal opplyse om den har testament til oppbevaring for bestemte personer. Imidlertid foreslås det en regel om at overformynderiet kan få opplyst om en person som er umyndiggjort eller har fått oppnevnt hjelpeverge, har opprettet testament. Overformynderiet skal etter forslaget kunne få innsyn i testamentet. En slik innsynsrett vil for eksempel være hensiktsmessig når den vergetrengende skal flyttes til aldershjem, og det blir spørsmål om å selge boligen. Da vil det være av stor interesse å vite om den vergetrengende har disponert over boligen ved testament. Når det gjelder innsyn etter at testator er død, er dette i dag regulert i skifteloven § 77, hvor retten er pålagt å varsle testamentsarvinger og legatarer om arvefallet og at de er tilgodesett i arvelaterens testament. Skiftelovutvalget foreslår ikke regler om innsyn for sekundærarvinger i tilfeller hvor lengstlevende ektefelle overtar arv etter et gjensidig testament.

Skiftelovutvalget drøfter også spørsmålet om statens erstatningsansvar i forbindelse med oppbevaring av testamenter. Det er dels et spørsmål om staten skal ha et ansvar for at testamentet blir lagt frem etter testators død, og dels et spørsmål om staten skal være ansvarlig for følgene av feilregistering. Skiftelovutvalget foreslår erstatningsansvar for staten på to grunnlag hvis noen lider tap fordi et testament som er levert inn for oppbevaring, ikke blir lagt frem etter testators død. Ansvar forutsetter at de som lider tap, ikke selv er å bebreide. Ansvar kan for det første utløses hvis det er gjort feil ved registreringen av testamentet, slik at det ikke kan gjenfinnes. For det andre kan ansvar utløses hvis retten unnlater å legge frem et testament som den vet eller burde vite at er levert inn til oppbevaring.

14.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener at ordningen med registrering av opplysninger om testator i testamentregisteret og at testamentet oppbevares ved domstolen, bør opprettholdes. Etter utvalgets syn er dette den sikreste oppbevaringsmåten for testamenter, særlig med hensyn til sikkerheten for at testamentet fremlegges ved testators død. Omfanget av registrering og oppbevaring ved tingrettene øker sterkt. Mange advokater sender rutinemessig testamenter til oppbevaring.

Når det gjelder det nærmere innholdet av reglene, kan utvalget slutte seg til Skiftelovutvalgets forslag og den begrunnelse som gis for skiftelovutvalgets forslag i NOU 2007: 16 s. 202–209.

Arvelovutvalget mener, i motsetning til Skiftelovutvalget, at sekundærarvinger må ha krav på innsyn i testamenter som oppbevares hvor de er tilgodesett. Hvis sekundærarvinger er nevnt i testamentet, bør de også varsles om dette i forbindelse med tingrettens behandling av den første testatorens dødsfallssak.

På grunn av vergemålsloven, som er vedtatt og trådt i kraft etter at Skiftelovutvalget avga sin innstilling, må det gjøres enkelte endringer i det som var Skiftelovutvalgets forslag om innsynsrett i testamentet. Overformynderiet er erstattet av fylkesmannen som vergemålsmyndighet. Umyndiggjøringsinstituttet og hjelpevergeordningen er også opphevet. Utvalget foreslår at fylkesmannen skal få opplyst om en person som er under vergemål, har opprettet testament, og at fylkesmannen i tilfelle skal få rett til innsyn i testamentet.

Når det gjelder erstatningsansvar for feilregistrering eller manglende fremleggelse av testamentet etter testators død, mener utvalget at grunnlaget for et slikt ansvar er sterkere i dag enn da Skiftelovutvalget avga sin innstilling. I og med at oppbevaring av testamenter i dag er gebyrbelagt, får tjenesten et mer kontraktsmessig preg. At det da åpnes for ansvar ved feil fra tingrettens side, er rimelig. Utvalget foreslår imidlertid ikke noe mer omfattende ansvar enn det som er foreslått av Skiftelovutvalget.