NOU 2016: 19

Samhandling for sikkerhet — Beskyttelse av grunnleggende samfunnsfunksjoner i en omskiftelig tid

Til innholdsfortegnelse

Del 3
Tematisk gjennomgang og utvalgets vurderinger

6 Lovens formål og virkeområde

6.1 Innledning

Hva angår lovens formål og virkeområde er utvalget gitt følgende mandat:

Utvalget skal vurdere hva som bør reguleres i lov for å sikre nasjonal sikkerhet. Formålet med nytt lovgrunnlag skal være å beskytte kritisk infrastruktur, kritiske samfunnsfunksjoner og sensitiv informasjon mot tilsiktede, uønskede hendelser.

Det er en utfordring med dagens sikkerhetslov at den ikke har gjennomgått den dynamiske utviklingen lovgiver forutsatte da loven ble vedtatt. Forarbeidenes henvisning til begrepet rikets sikkerhet som en rettslig standard, hvis meningsinnhold var ment å forandre seg i takt med samfunnsutviklingen, har slik utvalget ser det ikke blir fulgt opp i praksis. Det er også store ulikheter i hvordan de enkelte samfunnssektorene forstår og praktiserer lovens virkeområde. Enkelte samfunnssektorer oppfatter sikkerhetsloven som en ren statssikkerhetslov, mens andre legger til grunn at loven må forstås i lys av den generelle samfunnsutviklingen som har funnet sted de senere årene – og derfor at loven også i dag har et bredere nedslagsfelt enn ren statssikkerhet.

Siden lovens ikrafttredelse har det skjedd store endringer i hvordan staten organiserer sin virksomhet. Stadig større deler av det som tidligere ble regnet som statlig virksomhet blir i dag konkurranseutsatt. Disse endringene er problematiske sett hen til hvordan det saklige virkeområde til gjeldende sikkerhetslov er innrettet.

I tillegg til omorganiseringen av statlig virksomhet, medfører den teknologiske utviklingen at den gjensidige avhengigheten mellom virksomheter – og mellom samfunnssektorer – er økende. Skillelinjene mellom de ulike samfunnssektorene, og mellom offentlig og privat virksomhet, har i økende grad blitt visket ut ved etableringen av et nettverksbasert samfunn. Dette skaper nye sårbarheter, som igjen kan føre til at redusert funksjonalitet hos en virksomhet kan få store konsekvenser for andre virksomheter.

Et annet forhold som har betydning for forebyggende nasjonal sikkerhet er globaliseringen av samfunnet. For å tilpasse seg konkurranse i et internasjonalt marked vil tilførsel av kapital kunne være av stor betydning for en rekke virksomheter. Dette påvirker igjen de etablerte eierstrukturene, hvor utenlandske aktører i økende grad får eierinteresser i norske virksomheter. I tillegg er norske virksomheter avhengig av å kunne anskaffe varer og tjenester i et globalt marked. Sett i lys av et endret og mer komplekst trusselbilde, vil en slik globalisering kunne medføre økt sårbarhet.

Utvalgets målsetting med et nytt lovgrunnlag for forebyggende nasjonal sikkerhet er å legge til rette for et harmonisert sikkerhetsnivå for de mest kritiske samfunnsfunksjonene, på tvers av samfunnssektorene, som er mer utfyllende diskutert i kapittel 6.7.3. En tenkende trusselaktør vil søke etter det svakeste leddet og utnytte eksisterende sårbarheter. Økt sikkerhetsnivå i enkelte samfunnssektorer, vil således samtidig kunne skape en økt risiko for de samfunnssektorer som ikke har tilsvarende høyt sikkerhetsnivå. En forutsetning for et slikt harmonisert sikkerhetsnivå er at loven favner over alle samfunnssektorene.

En ytterligere målsetting for utvalget er at et nytt lovgrunnlag reflekterer en grundig og betryggende avveining mellom nasjonale sikkerhetsbehov på den ene siden og rettssikkerhets- og personvernhensyn på den andre. Lovforslaget må innrettes på en slik måte at sikkerhetsmessige tiltak etter loven, ikke samtidig undergraver individuelle rettigheter og andre grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn.

Det har også vært en målsetting for utvalget at etablering av sikkerhetstiltak etter loven skal stå i et rimelig forhold til det som oppnås ved tiltaket. Regelverket må ikke medføre uforholdsmessig høye kostnader for den enkelte virksomhet, sett opp mot den sikkerhetsmessige gevinsten som oppnås i et samfunnsperspektiv.

En grunnleggende problemstilling utvalget må ta stilling til er hvor bredt nedslagsfelt et nytt lovgrunnlag bør ha, herunder i hvor stor grad loven bør få anvendelse for virksomheter som ikke er forvaltningsorganer.

En annen grunnleggende problemstilling er hvor stor grad av sentral styring en bør ha sett opp mot den enkelte samfunnssektors autonomi.

I den videre omtalen av regulering av forebyggende sikkerhet er det i stor grad benyttet samme begrepsapparat som i DSBs KIKS-rammeverk (se kapittel 4.2.2). Dette innebærer at det legges vekt på opprettholdelse av samfunnsfunksjoner, som har direkte betydning for befolkningen/landets interesser og behov. Opprettholdelse av samfunnsfunksjonene sikres gjennom ivaretakelse av nødvendig infrastruktur og nødvendige innsatsfaktorer. Eksempler på innsatsfaktorer som er relevante i forebyggende sikkerhetssammenheng er: personell, teknisk materiell, informasjon og informasjonssystemer og kapital.

6.2 Gjeldende sikkerhetslovs regulering

Sikkerhetslovens1 formål, virkeområde og legaldefinisjoner finnes i lovens kapittel 1 – Alminnelige bestemmelser. I det følgende vil det først redegjøres for lovens tredelte formål. Deretter vil det gis en nærmere redegjørelse for lovens virkeområde. For å få en fullstendig forståelse av lovens virkeområde, er det også nødvendig å se dette i lys av lovens formålsbestemmelse. Avslutningsvis vil lovens bestemmelse om legaldefinisjoner omtales.

6.2.1 Lovens formål

6.2.1.1 Rikets sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser

Sikkerhetslovens formål følger av loven § 1. For det første skal loven legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. Begrepet rikets sikkerhet er en rettslig standard, som ifølge forarbeidene kan forandre seg med samfunnsutviklingen.

Forarbeidene beskriver videre begrepet vitale nasjonale sikkerhetsinteresser som et samlebegrep som dekker samtlige felt innenfor rikets totale sikkerhetsbehov. Begrepet skal til enhver tid vurderes og defineres av overordnede politiske myndigheter. Terskelen for å si at noe truer slike interesser i medhold av sikkerhetsloven vil være høy, og det understrekes at begrepet kan endres i takt med samfunnsutviklingen og de sikkerhetsmessige utfordringer som Norge til enhver tid står overfor.

Utvalget har inntrykk av at en utfordring med dagens regelverk er hvordan begrepsapparatet rikets sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser har blitt forstått og praktisert. Forarbeidenes henvisning til at overordnede politiske myndigheter til enhver tid skal vurdere og definere innholdet i begrepene, har i liten grad blitt fulgt opp i praksis. Det er i dag motstridende synspunkter på det nærmere meningsinnholdet i begrepene. Enkelte hevder at lovens formål og virkeområde er avgrenset til beskyttelse av statssikkerheten i snever forstand, herunder ivaretakelse av statens eksistens, suverenitet, suverene rettigheter og integritet. Andre hevder at begrepene må forstås i lys av den generelle samfunnsutviklingen de senere år, som i stor grad har medført at det tradisjonelle skillet mellom statssikkerhet, samfunnssikkerhet og individuell sikkerhet og trygghet har blitt visket noe ut.

6.2.1.2 Skjermingsverdig informasjon og objekter

Loven skal beskytte skjermingsverdig informasjon mot kompromittering2 og skjermingsverdige objekter mot redusert funksjonalitet, ødeleggelse eller rettsstridig overtakelse av uvedkommende.3

Med skjermingsverdig informasjon menes informasjon hvor kompromittering kan få skadefølger for Norges eller dets alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, jf. loven § 11, jf. § 3 nr. 8 og 9. Informasjonen skal klassifiseres på bakgrunn av en verdivurdering, hvor graden av skadefølger er avgjørende for hvilken klassifisering som skal legges til grunn.

I skadevurderingen som ligger til grunn for klassifisering av skjermingsverdig informasjon, jf. loven § 11, er begrepene rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, supplert av to andre begreper; alliertes sikkerhet og forholdet til fremmede makter. For å forstå hele lovens formål, er det følgelig nødvendig å inkludere § 11.

Med skjermingsverdige objekter menes områder, bygninger, anlegg, transportmidler eller annet materiell, hvor redusert funksjonalitet, skadeverk eller rettsstridig overtakelse kan få skadefølger for rikets selvstendighet og sikkerhet og andre nasjonale vitale sikkerhetsinteresser, jf. loven § 17a, jf. § 3 nr. 12 og 13. Også skjermingsverdige objekter skal klassifiseres på bakgrunn av en verdivurdering, hvor graden av skadefølger er avgjørende for klassifiseringen.

For det andre skal loven bidra til å ivareta den enkeltes rettssikkerhet. I forarbeidene er det vist til at det særlig er innenfor området personellsikkerhet og sikkerhetsklareringer at den enkeltes interesser «berøres av legitime sikkerhetsinteresser».4 De rettssikkerhetsgarantier som er etablert i den forbindelse, vil bli grundigere behandlet i kapittel 10. Som et generelt prinsipp, følger det av loven § 6 første og annet ledd at det ved utøvelse av sikkerhetstjeneste etter loven ikke skal nyttes mer inngripende midler og metoder enn det som fremstår som nødvendig, og at det skal tas særlig hensyn til den enkeltes rettssikkerhet.

For det tredje skal loven trygge tilliten til, og forenkle grunnlaget for, kontroll med forebyggende sikkerhetstjeneste etter loven. I loven kapittel 8 er det fastsatt at forebyggende sikkerhetstjeneste er underlagt kontroll og tilsyn av EOS-utvalget, jf. § 30 første ledd. Etter annet ledd kan Kongen etablere særskilte ordninger for å kontrollere Nasjonal sikkerhetsmyndighet og andre virksomheters forebyggende sikkerhetstjeneste.

For forsvarssektorens vedkommende har Forsvarsdepartementet fastsatt en egen instruks om sikkerhetstjeneste i Forsvaret. For å styrke departementets tilsyn med Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA) er det i instruksen § 7 etablert et eget tilsynsutvalg for FSA.5 Dette tilsynet kommer i tillegg til EOS-utvalgets ansvar for å kontrollere EOS-tjeneste.

6.2.1.3 Begrepet rikets sikkerhet i annet regelverk

Som redegjort for i kapittel 4.2.4. har begrepet rikets sikkerhet blitt erstattet med grunnleggende nasjonale interesser i ny straffelov av 2005 og i utlendingsloven.

Straffelovkommisjonen konkluderte i sin utredning med at vernet mot innhenting og avsløring av hemmelige opplysninger, ikke burde begrenses til interesser som gjaldt rikets sikkerhet i tradisjonell forstand, men at også grunnleggende nasjonale interesser burde omfattes. Kommisjonen fremhevet i den forbindelse de interesser som er knyttet til infrastruktur, energi-, mat- og vannforsyning, samferdsel og telekommunikasjon, helseberedskap, bank- og pengevesen og andre samfunnsøkonomiske forhold.6

I utlendingsloven som trådte i kraft 1. januar 2010, ble begrepet rikets sikkerhet i den tidligere lov av 24. juni 1988 nr. 64, erstattet med grunnleggende nasjonale interesser. I forarbeidene til utlendingsloven påpekte departementet at begrepet grunnleggende nasjonale interesser var et mer dekkende begrep, som klarere reflekterer hvilke interesser man ønsker å beskytte. Det ble vist til at begrepet rikets sikkerhet er noe utdatert i lys av den senere tids utvikling. Begrepet grunnleggende nasjonale interesser må ifølge forarbeidene tolkes i lys av den generelle samfunnsutviklingen og endringer i det internasjonale trusselbildet, og at begrepet har en dynamisk karakter.7

6.2.1.4 Sikkerhetstruende virksomhet

Sikkerhetsloven skal legge til rette for effektivt å motvirke trusler mot rikets sikkerhet m.m., jf. loven § 1 første ledd. Hvilke trusler det er tale om følger implisitt av definisjonen av forebyggende sikkerhetstjeneste i loven § 3 nr. 1. Med forebyggende sikkerhetstjeneste menes i lovens forstand: planlegging, tilrettelegging, gjennomføring og kontroll av forebyggende sikkerhetstiltak som søker å fjerne eller redusere risiko som følge av sikkerhetstruende virksomhet.

Med sikkerhetstruende virksomhet menes «forberedelse til, forsøk på og gjennomføring av spionasje, sabotasje eller terrorhandlinger, samt medvirkning til slik virksomhet», jf. loven § 3 nr. 2. Begrepene spionasje, sabotasje og terrorhandlinger er videre definert i loven § 3 nr. 3-5.

Lovens formål er således avgrenset til å legge til rette for effektivt å motvirke nærmere bestemte typer tilsiktede uønskede hendelser, samt forberedelse til, forsøk på og medvirkning til slik virksomhet.

Arbeidsgruppen som evaluerte sikkerhetsloven påpekte at lovens avgrensing til beskyttelse mot sikkerhetstruende virksomhet, kan være noe snever sett hen til hvilke faktorer som kan utgjøre en trussel mot de verdier loven tar sikte på å beskytte. Andre forhold, som forsettlige lekkasjer av sikkerhetsgradert informasjon, utro tjenere og organisert kriminalitet, kan utgjøre en like stor trussel for samfunnet.8

6.2.2 Lovens virkeområde

6.2.2.1 Saklig virkeområde

Sikkerhetsloven har i utgangspunktet et organisatorisk avgrenset virkeområde. Det følger av loven § 2 første ledd at loven gjelder for forvaltningsorganer. Som forvaltningsorgan regnes i denne sammenheng ethvert organ for stat eller kommune. I forarbeidene til loven uttrykkes det at begrepet forvaltningsorgan skal forstås på samme måte som i forvaltningsloven og offentlighetsloven.9

6.2.2.2 Forvaltningsorganer

Hvorvidt en virksomhet er å anse som et forvaltningsorgan etter forvaltningsloven må avgjøres etter en konkret vurdering. I vurderingen legges det blant annet vekt på virksomhetens formål, dens arbeidsoppgaver og finansiering, samt graden av organisatorisk tilknytning til det offentlige og graden av politisk styring.10

Når det gjelder statsforetak følger det av statsforetaksloven § 4 at forvaltningsloven ikke gjelder for statsforetak. Arbeidsgruppen som evaluerte sikkerhetsloven uttalte i sin rapport at dette reiser spørsmålet om hvorvidt et statsforetak vil kunne være omfattet av sikkerhetsloven. Den anbefalte at ved en eventuell revisjon av loven, burde det bli sett nærmere på hvilken stilling statsforetak har, eller bør ha under sikkerhetsloven.11

Forsvarsdepartementet har i sin praktisering av sikkerhetsloven lagt til grunn at statsforetak ikke er å anse som forvaltningsorganer i lovens forstand. Statsforetak må derfor etter gjeldende praksis, på lik linje med andre selvstendige rettssubjekter, gjennom enkeltvedtak underlegges loven i medhold av gjeldende § 2 tredje ledd. Tidligere Luftforsvarets Hovedverksted Kjeller (LHK), nå AIM Norway SF, ble således underlagt sikkerhetsloven gjennom vedtak fra Forsvarsdepartementet12.

I brev av 19. desember 2014 har Helse- og omsorgsdepartementet gjort en vurdering og kommet til at de regionale helseforetakene, helseforetakene, samt Norsk Helsenett SF, er å anse som forvaltningsorganer, og således omfattes av loven etter hovedregelen.

Avinor AS er omfattet av sikkerhetsloven, men ikke etter enkeltvedtak. Etter en lengre prosess ble det vurdert at selskapet var å anse som et forvaltningsorgan, og således underlagt etter hovedregelen i § 2, første ledd.

Endringene i hvordan staten organiserer sin virksomhet på, nærmere omtalt i kapittel 6.5, utfordrer innretningen av gjeldende lovs virkeområde. Stadig større deler av det som tradisjonelt har vært å anse som statlig virksomhet, blir omdannet til andre virksomhetsformer, herunder statsforetak, statlige aksjeselskaper og hel- eller delprivatiserte selskaper.

6.2.2.3 Leverandører i sikkerhetsgraderte anskaffelser

Selvstendige rettssubjekter er kun direkte omfattet av sikkerhetsloven for det tilfellet at de er leverandører av varer i forbindelse med en sikkerhetsgradert anskaffelse, jf. §2 annet ledd.

En sikkerhetsgradert anskaffelse innebærer at leverandøren vil få tilgang til skjermingsverdig informasjon eller et skjermingsverdig objekt, eller at anskaffelsen må sikkerhetsgraderes av andre årsaker, jf. loven § 3 nr. 17. Anskaffelsen må da gjennomføres etter reglene i lovens kapittel 7, samt forskrift om sikkerhetsgraderte anskaffelser. Dette regelverket vil bli nærmere omtalt i kapittel 11.

6.2.2.4 Kongens vedtaksmyndighet

Sikkerhetsloven § 2 tredje ledd gir Kongen fullmakt til å bestemme at loven helt eller delvis også kan gjøres gjeldende for ethvert annet rettssubjekt, herunder enkeltpersoner, foreninger, stiftelser, selskaper og privat og offentlig næringsvirksomhet, dersom ett av følgende vilkår er oppfylt:

  • rettssubjektet eier eller på annen måte har kontroll over eller fører tilsyn med skjermingsverdig objekt, eller

  • et forvaltningsorgan gir rettssubjektet tilgang til sikkerhetsgradert informasjon.

Kongens myndighet etter denne bestemmelsen er delegert til Forsvarsdepartementet.13 I praksis vil Forsvarsdepartementet treffe slike vedtak etter en begrunnet anmodning fra ansvarlig fagdepartement. For rettssubjekter som eier eller råder over skjermingsverdige objekter, er det fastsatt egne regler for hvordan identifisering og utpeking skal skje i loven kapittel 5 om objektsikkerhet med underliggende forskrift.

Boks 6.1 Selvstendige rettssubjekter underlagt loven:

  • Senter for informasjonssikring (NorSIS)

  • Telenor ASA

  • NSB AS

  • Posten AS

  • Avinor AS (vurdert som forvaltningsorgan)

  • CargoNet AS

  • Flytoget AS

  • Det Kongelige Hoff

  • Næringslivets sikkerhetsråd (NSR)

  • Broadnet AS

  • ROM Eiendom AS

  • Aerospace Industrial Maintenance Norway (AIM Norway SF)

  • Space Norway AS

Kilde: Nasjonal sikkerhetsmyndighet, https://www.nsm.stat.no/publikasjoner/regelverk/lover/

En gjennomgående utfordring med vedtaksmyndigheten etter loven § 2 tredje ledd, er at den ikke angir noen form for systematikk for hvordan selvstendige rettssubjekter, som oppfyller vilkårene for å bli underlagt loven, skal identifiseres. Loven pålegger verken Forsvarsdepartementet eller de enkelte fagdepartementene noen konkret plikt til å kartlegge eller på annen måte identifisere hvilke virksomheter som bør underlegges sikkerhetsloven. Det har heller ikke gjennom praksis blitt etablert noen form for mekanisme som kan fange opp når et eventuelt behov for å vurdere og treffe vedtak, melder seg.

6.2.2.5 Særregler for domstolene

Det følger av § 2 fjerde ledd at loven også gjelder for domstolene, men med de særregler som følger av bestemmelsene om sikkerhetsklarering og autorisasjon i medhold av domstolloven og straffeprosessloven.

Med hjemmel i domstolloven §§ 12, 21 og 91 er det fastsatt særbestemmelser for domstolene i personellsikkerhetsforskriften kapittel 7. Bestemmelsene i forskriften kapittel 7 gjelder i saker ved domstolene hvor det blir lagt frem dokumenter, gitt opplysninger fra dokumenter eller avgitt forklaringer som inneholder sikkerhetsgradert informasjon. Bestemmelsene gjelder for fagdommere, lagrettsmedlemmer, meddommere, prosessfullmektiger, forsvarere, sakkyndige og andre som kan få tilgang til sikkerhetsgradert informasjon.14

At det ikke stilles krav om sikkerhetsklarering og autorisasjon for dommere i Høyesterett følger implisitt av domstolloven § 5 – som i motsetning til de tilsvarende bestemmelsene for lagmannsrettene og tingrettene i domstolloven §§ 12 og 21 – ikke inneholder noen bestemmelse om sikkerhetsklarering og autorisasjon. Dette er også berørt i forarbeidene til loven hvor det uttales at «[d]et foretas i dag ikke sikkerhetsklarering av Høyesteretts dommere. Lovforslaget tar ikke sikte på å endre på dette».15

Regjeringen fremmet i Prop. 97 L (2015–2016) om endringer i sikkerhetsloven, forslag om en uttrykkelig lovfesting av unntaket for dommere i Høyesterett. Stortinget har, i forbindelse med behandlingen av Innst. 352 L (2015–2016) til Prop. 97 L (2015–2016) om endringer i sikkerhetsloven, vedtatt regjeringens forslag til lovfesting av unntaket.

6.2.2.6 Unntak for Stortinget og dets organer

Det fremgår av § 2 femte ledd at loven ikke gjelder for Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen og andre organer for Stortinget.

I forarbeidene er unntaket omtalt på følgende måte:

At loven formelt ikke gjøres gjeldende for Stortingets organer, er i samsvar med gjeldende praksis og følger også av konstitusjonelle hensyn. Som i dag, er dette naturligvis ikke til hinder for at disse organer etter egen beslutning finner det hensiktsmessig å anvende reglene så langt de passer.16

Verken ordlyden i bestemmelsen, eller forarbeidene til loven, gir nærmere veiledning om hva som ligger i «andre organer for Stortinget». De organer som er eksplisitt nevnt i bestemmelsen er Stortingets eksterne kontrollorganer. En naturlig forståelse av ordlyden vil da være at også andre kontrollorganer for Stortinget vil være omfattet av unntaket.

Tilsvarende unntak fra loven finnes også i forvaltningsloven § 4 fjerde ledd og offentleglova § 2 tredje ledd. Forarbeidene til forvaltningsloven eller offentleglova gir heller ikke noen nærmere begrunnelse for unntaket. Utredningen som lå til grunn for offentleglova viste til at deres mandat ikke la opp til at utvalget skal vurdere disse bestemmelsene generelt, og at utvalget uansett ikke foreslo endringer i disse reglene.17

I forarbeidene til den nå opphevede offentlighetsloven av 1970 fremgår følgende om unntaket for Stortinget og dets organer:

Selv om man ved anvendelsen av loven tar utgangspunkt i hvorvidt den virksomhet det gjelder etter sin art er forvaltningsvirksomhet, må ikke dette synspunkt føres til sin ytterste konsekvens. Det følger således av seg selv at Stortinget og de organer som er underlagt dette – Riksrevisjonen og Stortingets ombudsmann for forvaltningen – ikke faller inn under loven selv om f.eks. Stortinget i en viss utstrekning utøver forvaltningsmyndighet.18

Forvaltningsloven og sikkerhetsloven har som felles utgangpunkt at de gjelder for forvaltningsorganer. Unntaket for Stortinget og dets organer synes her like mye å følge som en konsekvens av at Stortinget ikke anses som et forvaltningsorgan, som av rent konstitusjonelle hensyn. De konstitusjonelle hensyn, som gjør seg gjeldende etter dagens sikkerhetslov synes i all hovedsak å rette seg mot de deler av loven hvor myndighetsorganer er tillagt oppgaver som, anvendt overfor Stortinget, vil kunne bryte med maktfordelingsprinsippet, herunder bestemmelsene knyttet til autorisasjon og sikkerhetsklarering, samt NSMs tilsynsmyndighet og adgangsrett.

Stortinget, Riksrevisjonen og Sivilombudsmannen har i tråd med uttalelsene i forarbeidene, etter egen beslutning valgt å regulere forholdet til sikkerhetsloven i eget regelverk.

I Stortingets forretningsorden er forholdet til sikkerhetsloven berørt i § 75 annet ledd bokstav a), hvor det fremgår at stortingsrepresentantene har taushetsplikt om det som de under utøvelsen av stortingsvervet får kjennskap til om informasjon som er gradert i henhold til sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen.19

I riksrevisjonsloven20 § 16 fremgår det at bestemmelsene i sikkerhetsloven gjelder så langt de passer for Riksrevisjonens behandling av sikkerhetsgradert informasjon. Etter bestemmelsens annet ledd kan Stortinget gi utfyllende bestemmelser om forholdet til sikkerhetsloven. Utfyllende bestemmelser er gitt i Instruks om Riksrevisjonens virksomhet21 § 14, hvor det fremgår at sikkerhetsloven § 9 første ledd bokstav c (om NSMs tilsynsmyndighet) og § 10 (om NSMs adgangsrett) ikke gjelder for Riksrevisjonen. Av bestemmelsens annet ledd fremgår det at Riksrevisjonen er klareringsmyndighet for eget og tilknyttet personell.

I sivilombudsmannsloven22 § 9 annet ledd fremgår det at ombudsmannen har taushetsplikt om informasjon som er gradert i henhold til sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen. Taushetsplikten varer ved også etter ombudsmannens fratreden. Den samme taushetsplikt påhviler hans personale og andre som bistår ved utførelsen av ombudsmannens arbeidsoppgaver.

6.2.2.7 Unntak for regjeringens medlemmer

Regjeringen fremmet i Prop. 97 L (2015–2016) om endringer i sikkerhetsloven, det forslag å lovfeste praksisen om at regjeringsmedlemmer er unntatt plikt til autorisering og sikkerhetsklarering. Etter fast og langvarig praksis fulgt av ulike regjeringer, foretas det ingen autorisasjon og sikkerhetsklarering av regjeringsmedlemmer.

Stortinget har, i forbindelse med behandlingen av Innst. 352 L (2015–2016) til Prop. 97 L (2015–2016) om endringer i sikkerhetsloven, vedtatt regjeringens forslag til lovfesting av praksisen om at regjeringens medlemmer er unntatt plikt til autorisering og sikkerhetsklarering.

Boks 6.2 Skjerpet taushetsplikt

For medlemmer av regjeringen, Stortinget og Høyesterett, samt medlemmer av landets øverste sivile og militære ledelse, er det skjerpede straffebestemmelser for avsløring av statshemmeligheter, jf. straffeloven § 124.

6.2.2.8 Lovens anvendelse i krise og krig

Sikkerhetsloven er i utgangspunktet en fredstidslov, men det følger av forarbeidene at loven var ment å gjelde fullt ut også i krise- og krigssituasjoner:

Lovforslagets bestemmelser er primært utformet med henblikk på anvendelse under normale fredsforhold. Dersom krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare, kan eventuelle tilpasninger om nødvendig fremmes for Stortinget eller skje med hjemmel i beredskapslovgivningens fullmakter. Departementet anser det ikke nødvendig eller hensiktsmessig å regulere sikkerhetstjenestens oppgaver eller beføyelser i krise og krig i det foreliggende lovforslag.23
6.2.2.9 Lovens stedlige virkeområde

Det følger av § 2 sjette ledd at loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen i den utstrekning Kongen bestemmer. Loven er gjort gjeldende for Svalbard og Jan Mayen i forskrift av 31. mai 2013 nr. 558. Begrunnelsen for utvidelsen var dels at norske forvaltningsorganer på Svalbard og Jan Mayen har behov for å kunne behandle sikkerhetsgradert informasjon, og dels at det er etablert bakkestasjoner for det europeiske satelittnavigeringsprogrammet Galileo her. Bakkestasjonene må kunne håndtere sikkerhetsgradert informasjon, og EU anser disse stasjonene som kritisk infrastruktur.

Det beror på vedkommende lov, lest i lys av folkeretten, hvilket geografisk virkeområde den har. Norsk lov er ikke nødvendigvis begrenset til å gjelde på norsk territorium (territorial­jurisdiksjon). Eksempelvis kan Norge gi lover anvendelse for norske borgere i utlandet (personaljurisdiksjon). Normalt reguleres virksomheten til norske foretak i utlandet av reglene i den staten der virksomheten drives. Norsk selskapslovgivning og regnskapsplikt gjelder imidlertid for norske selskaper selv om de driver virksomhet i utlandet.

Lovens anvendelse i utlandet er ikke regulert i loven, men det står følgende i forarbeidene:

I den utstrekning loven får anvendelse for norske forvaltningsorganer, vil den selvfølgelig også gjelde for slike i utlandet, f.eks for militære enheter som deltar i internasjonale fredsoperasjoner, norske utenriksstasjoner i andre land, osv, med mindre noe annet skulle følge av folkerettslige regler.24

Forarbeidene omtaler ikke lovens anvendelse for selvstendige rettssubjekter, som ved enkeltvedtak er underlagt loven, i utlandet. Hvorvidt loven vil gjelde for disse rettssubjektene i utlandet vil bero på det enkelte vedtak, samt eventuelle folkerettslige jurisdiksjonsregler.

6.2.3 Legaldefinisjoner

Dagens sikkerhetslov opererer med en rekke legaldefinisjoner i loven § 3 første ledd nr. 1–20. Begrepene som defineres, benyttes i varierende grad i de etterfølgende bestemmelsene.

Enkelte begreper, som for eksempel sikkerhetstruende virksomhet, jf. § 3 nr. 2, benyttes ikke i loven. Begrepet har imidlertid en sentral betydning i forståelsen av hva loven skal legge til rette for beskyttelse mot.

Andre begreper som er legaldefinert, inngår kun som et element i andre legaldefinisjoner. Sikkerhetstruende virksomhet består som nevnt av tre nye begreper – spionasje, sabotasje og terrorhandlinger – som utover å være elementer i beskrivelsen av sikkerhetstruende virksomhet, kun benyttes i en enkelt bestemmelse i loven.25

Enkelte andre begreper benyttes kun i svært begrenset utstrekning, enten i en enkelt lovbestemmelse eller i bestemmelser som står i nær sammenheng med hverandre.

6.3 Fremmed rett

6.3.1 Sverige

Formål og virkeområde for den svenske säkerhetsskyddslagen (1996) fremgår av loven 1 § om lovens virkeområde, 6 § om hva som menes med säkerhetsskydd og 7 § om hvilke typer sikkerhetstiltak som skal iverksettes.

Av lovens 1 § fremgår det at loven gjelder for stat, kommuner og landsting. Loven gjelder også for aksjeselskap, handelsbolag, foreninger og stiftelser, hvor myndighetene utøver en rettslig bestemmende innflytelse. Vurderingen av rettslig bestemmende innflytelse for de ulike selskapsformene, baseres blant annet på myndighetenes aksje- eller stemmeandel i aksjeselskaper og selskapet, jf. 4 §. Loven gjelder også for rettssubjekter som driver virksomhet av betydning for rikets sikkerhet eller som særskilt behøver beskyttelse mot terrorhandlinger. Loven gjelder i begrenset utstrekning for Riksdagen og dens underlagte organer, jf. 2 §.

Loven skal i henhold til 6 § legge til rette for beskyttelse mot spionasje, sabotasje og andre straffbare handlinger som kan true rikets sikkerhet. Loven skal også gi beskyttelse i andre tilfeller av opplysninger som omfattes av hemmelighold etter offentlighets- og sekretesslagen (2009:400), og som har betydning for rikets sikkerhet. I tillegg skal loven tilrettelegge for beskyttelse mot terrorhandlinger etter lag om straff för terroristbrott (2003:148), selv om handlingen ikke truer rikets sikkerhet.

Hvilke sikkerhetstiltak som kan iverksettes etter loven følger av 7 §, hvor det fremgår at beskyttelsen skal omfatte informasjonssikkerhet, adgangsbegrensninger og sikkerhetsklarering av personell.

Säkerhetsskyddslagen (1996) er for tiden under revisjon, og i mars 2015 ble en ekspertutredning overlevert til den svenske regjeringen.26

I rapporten foreslås blant annet en endring av lovens formålsbestemmelse. Begrepet rikets säkerhet foreslås erstattet med Sveriges säkerhet. Det presiseres imidlertid at dette bare er en språklig endring, som ikke vil innebære en utvidelse av lovens formål. Ved vurderingen av lovens formål så ekspertgruppen også hen til den nylig reviderte Brottsbalken kapittel 19 Om brott mot Sveriges säkerhet.

Lovens formålsbestemmelse foreslås i SOUen utvidet til også å omfatte virksomhet som ivaretar Sveriges internasjonale forpliktelser på sikkerhetsområdet.

Også lovens virkeområde foreslås endret. I utredningen foreslås et funksjonsbasert virkeområde:

  • Virksomhet som innebærer håndtering av sikkerhetsgradert informasjon. Dette omfatter informasjon som enten er av betydning for Sveriges sikkerhet, eller som må beskyttes av hensyn til internasjonale forpliktelser.

  • Virksomhet som av andre årsaker har et sikkerhetsmessig beskyttelsesbehov (i övrigt säkerhetskänslig verksamhet).

Om innholdet i begrepet säkerhetskänslig verksamhet, sies det i utredningen at:

Det motsvarar delvis vad som i dag skyddas inom ramen för skydd mot terrorism, dvs. i huvudsak verksamhet vid skyddsobjekt, flygplatser och vissa verksamheter som ska skyddas enligt folkrättsliga åtaganden om luftfartsskydd, hamnskydd och sjöfartsskydd. Det skyddsvärda området bör dock inte avgränsas genom regleringen om skyddsobjekt utan ska även kunna innefatta annat slag av säkerhetskänslig verksamhet, t.ex. verksamheter som innefattar hantering av itsystem eller av sammanställningar av uppgifter som är av central betydelse för ett fungerande samhälle eller verksamhet som behöver skyddas på den grunden att den kan utnyttjas för att skada nationen, t.ex. vissa verksamheter inom det kärntekniska området.27

6.3.2 Danmark

Danmark har ikke noen generell sektorovergripende lov om forebyggende sikkerhet.

Sikkerhetsgraderte informasjon og sikkerhetsklarering av personell er nærmere regulert i Sikkerhedscirkulæret av 19. desember 2014.28

Danmark har ikke et sektorovergripende lovverk om beskyttelse av kritisk infrastruktur. Beredskapsstyrelsen har en generell plikt til å veilede myndighetene om beredskapsplanleggingen, men har ikke et tverrsektorielt ansvar for myndighetenes virkemidler overfor eiere og operatører av kritisk infrastruktur. Beredskapsstyrelsen har en all hazards approach til beskyttelse av kritisk infrastruktur.

Den 7. oktober 2015 fremmet den danske regjering forslag til Folketinget om en ny lov om nett- og informasjonssikkerhet for tilbydere av elektronisk kommunikasjon.29 Formålet med den nye loven er å «fremme net- og informationssikkerheden i samfundet», jf. lovforslaget § 1. Forslagets virkeområde er avgrenset til å gjelde for tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester, som tilbyr offentlig tilgjengelige nett og tjenester. Lovforslaget vil bli nærmere omtalt under kapittel 8.

6.3.3 Storbritannia

Security Service Act (1989) danner det lovmessige grunnlaget for sikkerhetstjenestens virksomhet (Security Service). Funksjonen Security Service beskrives i artikkel 1 (2) på følgende måte;

The function of the Service shall be the protection of national security and, in particular, its protection against threats from espionage, terrorism and sabotage, from the activities of agents of foreign powers and from actions intended to overthrow or undermine parliamentary democracy by political, industrial or violent means.

I tillegg skal sikkerhetstjenesten omfatte beskyttelse av Storbritannias økonomiske velferd (art. 1 (3)), samt understøttelse av politi og kriminalitetsbekjempelse (art. 1 (4)).

Loven fastslår sikkerhetstjenestens funksjon og virkeområde, men fastsetter for øvrig ingen nærmere regler om hvilke krav som settes til offentlige og sivile virksomheters arbeid med forebyggende sikkerhet.

Arbeidet med beskyttelse av kritisk infrastruktur er etter det utvalget har fått opplyst lovmessig forankret i Security Service Act (1989), og ivaretas av MI5s Centre for the Protection of National Infrastructure (CPNI). CPNI har en utstrakt rådgivningsvirksomhet overfor private aktører som eier eller forvalter kritisk infrastruktur, men har ikke myndighet til å gi pålegg eller sette krav til sikringen av slik infrastruktur. Informasjonssikkerhet for sikkerhetsgradert informasjon er nærmere regulert i policy for Goverment Security Classifications, utgitt av Cabinet Office i april 2014. Retningslinjene har ikke lovmessig status, men er etablert innenfor rammene av nasjonal britisk lovgivning og inkluderer de krav som følger av Official Secrets Acts (1911 og 1989), Freedom of Information Act (2000) og Data Protection Act (1998).

6.4 Tidligere vurderinger av lovens virkeområde

Det har i tidligere utredninger og revisjonsprosesser vært vurdert hvorvidt sikkerhetslovens virkeområde burde utvides til også automatisk å gjelde selvstendige rettssubjekter.

Forsvarsdepartementet opprettet sommeren 2000 en interdepartemental arbeidsgruppe med mandat til å fremme forslag til forskrift om objektsikkerhet med hjemmel i sikkerhetsloven kapittel 530. I rapporten foreslo arbeidsgruppen blant annet at lovens virkeområde skulle utvides slik at også selvstendige rettssubjekter som eier eller råder over et skjermingsverdig objekt, eller er leverandører til slike, omfattes. Arbeidsgruppen anbefalte at det burde vurderes om sikkerhetsloven også burde komme til anvendelse overfor enhver som kan få rettmessig tilgang til skjermingsverdig informasjon.

Infrastrukturutvalget uttrykte i sin utredning at det ikke ville være hensiktsmessig å gjøre loven gjeldende for alle rettssubjekter:

Utvalget mener at lovens innretting og virkemidler er av en slik karakter at det ikke vil være hensiktsmessig å gjøre loven generelt gjeldende for alle rettssubjekter. Å lage bestemte kriterier i loven for å angi hvilke virksomheter loven skal omfatte vil etter utvalgets mening være for upresist, og vil kunne medføre behov for lovendringer dersom justeringer ble påkrevd.31

Arbeidsgrupperapporten fra 2002 dannet grunnlaget for Forsvarsdepartementets forslag til revisjon av sikkerhetsloven. Når det gjaldt arbeidsgruppens forslag om å utvide sikkerhetslovens virkeområde, viste departementet til gjeldende vedtaksregime, og uttalte at:

Etter departementets oppfatning gir dette et tilstrekkelig grunnlag i dag for å gi sikkerhetsloven anvendelse på de enkelte private rettssubjekter som har eierskap til skjermingsverdige objekter. Ved at det ved enkeltvedtak skal tas stilling til om et privat rettssubjekt skal omfattes av sikkerhetsloven, vil det for hvert enkelt tilfelle kunne foretas en interesseavveining, herunder hvilke økonomiske, administrative og sosiale konsekvenser som en anvendelse av sikkerhetsloven på rettssubjektet vil få. Departementet fremmer derfor ikke et lovforslag om endringer av sikkerhetslovens virkeområde.32

Arbeidsgruppen som evaluerte sikkerhetsloven var delt i synet på om selvstendige rettssubjekter som eier eller forvalter et skjermingsverdig objekt, automatisk burde underlegges loven. Det ble fremhevet i arbeidsgruppen at det ikke ble ansett som hensiktsmessig å kartlegge samtlige virksomheter innenfor samfunn og næringsliv med sikte på å underlegge selvstendige rettssubjekter loven:

Det er tvilsomt både om dette er mulig og om det er ønskelig. Det måtte i så fall kreve en grundig prosess og en konsekvensanalyse, herunder en analyse av økonomiske konsekvenser ved å legges inn under loven. Arbeidsgruppen vil ikke anbefale en nærmere vurdering av en så vidtgående endring av loven ved en revisjon nå.33

6.5 Organisering av offentlig virksomhet

Et spørsmål utvalget må ta stilling til er om dagens virkeområde er hensiktsmessig og bør videreføres. Organiseringen av offentlig virksomhet er et sentralt moment i denne vurderingen. Offentlig virksomhet omfatter både staten og kommunesektoren.

Tradisjonelt har staten organisert sin aktivitet i statlige virksomheter, det vil si innenfor staten som rettssubjekt og med direkte instruksjonsmyndighet. Utviklingen de siste tiår har imidlertid gått i retning av at det som tradisjonelt sett har blitt betraktet som statlig aktivitet, både i større grad utføres av selvstendige rettssubjekter og konkurranseutsettes til private aktører.

I NOU 2003: 34 Mellom stat og marked oppsummeres den forvaltningspolitiske utviklingen på følgende måte:

Et hovedtrekk ved de statlige omstillingene siden slutten av 1980-tallet er at det er gitt større frihetsgrader innenfor staten og at virksomhetene er skilt ut i selvstendige rettssubjekter. Et annet viktig trekk er utvikling av supplerende virkemidler for regulering. Resultatet er videre økonomiske og administrative fullmakter for en rekke forvaltningsorganer, oppretting av nye, mer fristilte organer, delegering av myndighet til ytre-/lavere organer i forvaltningshierarkiet og utskilling av virksomheter i rettslig selvstendige enheter. Arbeidsdelingen mellom offentlig sektor og privat sektor er i endring.34

Tradisjonelt grupperes de statlige tilknytningsformene i to hovedgrupper: statlige forvaltningsorganer som er en og samme juridiske person som staten, eller som statlige selskap som juridisk sett er utenfor staten. Disse kan igjen deles inn i undergrupper:35

Statlige forvaltningsorganer:

  • Ordinære forvaltningsorganer, som for eksempel departementene, direktorater og tilsyn

  • Forvaltningsorganer med særskilte budsjettfullmakter

  • Forvaltningsbedrifter

Statlige selskaper:

  • Statsaksjeselskap, det vil si statlige helheide aksjeselskaper organisert etter aksjeloven med de særbestemmelser som loven setter for slike selskaper

  • Statsforetak, organisert etter statsforetaksloven

  • Særlovselskap, som benyttes som betegnelse på selskaper som er regulert i egen lov, som også inneholder særskilte organisatoriske regler

  • Stiftelser

Figur 6.1 Organisering av statlig virksomhet

Figur 6.1 Organisering av statlig virksomhet

Kilde: NOU 2015: 14, Bedre beslutningsgrunnlag, bedre styring – Budsjett og regnskap i staten, figur 3.5.

En rekke større statlige forvaltningsbedrifter har de senere år blitt omdannet til statsforetak, særlovselskaper eller statsaksjeselskaper. Hovedregelen for disse er at de enten organiseres som statsaksjeselskap eller statsforetak.36

I henhold til Finansdepartementets liste over selskaper, er det i dag 70 selskaper hvor staten har et direkte eierskap. En rekke av disse selskapene ivaretar viktige samfunnsfunksjoner innen blant annet energi, ekom, helse, samferdsel.37

I tillegg til den statlige aktiviteten i offentlig sektor, blir også mye tjenesteproduksjon utført i kommunal sektor, finansiert via tilskudd over statsbudsjettet. Kommunesektoren spiller en sentral rolle som tjenesteleverandør i norsk offentlig forvaltning. Kommunene har ansvar for grunnleggende tjenester til innbyggerne som for eksempel grunnskoleopplæring, primærhelsetjeneste og vann, avløp og renovasjon, mens fylkeskommunene har ansvar for regionalt kollektivtilbud.

Som redegjort for i kapittel 3.5, er det også en økende grad av gjensidig avhengighet mellom den militære og sivile sektoren. I en totalforsvarssammenheng er Forsvaret på flere områder helt avhengig av kompetanse, varer og tjenester fra private aktører. Disse private aktørene vil utgjøre en sentral innsatsfaktor for at Forsvaret skal kunne opprettholde kampkraft i en potensiell konfliktsituasjon. I regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren beskrives Forsvarets avhengighet av det sivile samfunn på følgende måte:

Sivil støtte til Forsvaret har hatt liten oppmerksomhet de siste årene. Samtidig har Forsvarets avhengighet av sivile leveranser økt. Det må derfor legges fornyet vekt på sivil støtte til Forsvaret. Dette aktualiseres ytterligere av at den sikkerhetspolitiske utviklingen øker behovet for at Forsvaret styrker sin beredskap.38

Det er en uttalt målsetting å gjøre offentlig sektor mer fleksibel og effektivt. En rendyrking av organisasjonsformer, hvor forvaltningsmessige og kontrollerende funksjoner holdes i statsadministrasjonen, mens mer forretningsmessige sider av virksomheten privatiseres, er en ønsket utvikling, som gir en rekke fordeler. Samtidig innebærer privatiseringen av offentlig virksomhet en økt sårbarhet ved at kritiske samfunnsfunksjoner, eller den direkte understøttelsen av disse, settes ut til selvstendige rettssubjekter.

Infrastrukturutvalget beskrev i sin utredning omorganiseringen av offentlig virksomhet som en utfordring for sikkerhet og beredskap:

Virksomheter med sikkerhets- og beredskapsoppgaver omorganiseres og omreguleres. Det gjelder også virksomheter som på grunn av deres kritiske funksjon kan sies å ha betydning for rikets sikkerhet og vitale nasjonale interesser. Det må sies å være en sikkerhetsutfordring at hensynet til forretningsmessig drift kan komme i konflikt med hensynet til sikkerhet og beredskap. Overfor disse virksomhetene er det behov for å sikre at sikkerhets- og beredskapsoppgavene ivaretas på en hensiktsmessig måte.39

Infrastrukturutvalget beskrev også utfordringene knyttet til bortsetting av eksempelvis drift av IKT-systemer. Bildet kompliseres ytterligere av at sentrale tjenester settes bort uavhengig av geografi, noe som kan medføre at det oppstår situasjoner hvor nasjonal kontroll med kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner begrenses av andre lands prioriteringer.

Grunnet de sikkerhetsmessige utfordringene som kan oppstå ved en omorganisering av offentlig virksomhet, anbefalte Infrastrukturutvalget at en liste over kontrollpunkter, som sikrer at hensynet til sikkerhet og beredskap blir ivaretatt, ble benyttet i fremtidige omorganiseringsprosesser.40

Boks 6.3 Infrastrukturutvalgets kontrollpunkter:

  1. Hvordan ivaretas sikkerhet og beredskap i virksomheten?

  2. Hvilke konsekvenser har endringen for ivaretakelse av sikkerhet og beredskap i virksomheten?

  3. Påvirker endringen regulering av sikkerhet og beredskap i virksomheten?

  4. Påvirker endringen ivaretakelse av hensynet til rikets sikkerhet og vitale nasjonale interesser?

  5. Hva er ressursinnsatsen til sikkerhet og beredskap i virksomheten før og etter endringen?

  6. Hvilke underleverandører er virksomheten kritisk avhengig av for å opprettholde driftskontinuitet?

  7. Leverer virksomheten samfunnskritiske varer og tjenester?

  8. Hvordan skal spørsmål knyttet til sikkerhet og beredskap håndteres av virksomhetens ledelse og styrende organer?

I DIFI’s beskrivelse av sentrale hensyn ved valg av tilknytningsform, er et av vurderingskriteriene om virksomheten skal ivareta særskilte samfunnsoppgaver. Hensynet til sikkerhet og beredskap er ikke eksplisitt berørt i veilederen41.

6.6 Kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner

I Infrastrukturutvalgets utredning defineres kritisk infrastruktur på følgende måte:

Kritisk infrastruktur er de anlegg og systemer som er helt nødvendige for å opprettholde samfunnets kritiske funksjoner som igjen dekker samfunnets grunnleggende behov og befolkningens trygghetsfølelse.42

Denne definisjonen er i hovedtrekk også lagt til grunn i senere rapporter og utredninger.

I sivilbeskyttelsesloven § 3 bokstav d) har man lagt til grunn samme definisjon av kritisk infrastruktur som i Rådsdirektiv 2008/114/EF av 8. desember 2008 om identifisering og utpeking av europeisk kritisk infrastruktur og vurdering av behovet for å beskytte den bedre, artikkel 2 bokstav a):

anlegg, systemer eller deler av disse som er nødvendige for å opprettholde sentrale samfunnsfunksjoner, menneskers helse, sikkerhet, trygghet og økonomiske eller sosiale velferd og hvor driftsforstyrrelse eller ødeleggelse av disse vil kunne få betydelige konsekvenser.

Selv om ordlyden i sivilbeskyttelsesloven avviker noe fra den definisjonen som er lagt til grunn blant annet av Infrastrukturutvalget, er det i liten grad noen meningsforskjell mellom de definisjonene.

Infrastrukturutvalgets definisjon av kritisk infrastruktur består av tre hovedelementer:

  1. Kritisk infrastruktur – som er de anlegg og systemer som er helt nødvendige for å opprettholde samfunnets kritiske funksjoner.

  2. Samfunnets kritiske funksjoner – som er de funksjonene som dekker samfunnets grunnleggende behov.

  3. Samfunnets grunnleggende behov.

Definisjonen av kritisk infrastruktur tar utgangspunkt i begrepet samfunnets grunnleggende behov. Ut fra dette begrepet, kan det nærmere innholdet i de to andre begrepene utledes. Det kan ut fra definisjonen oppstilles tre spørsmål som må besvares for å kunne identifisere kritisk infrastruktur:

  1. Hva er samfunnets grunnleggende behov?

  2. Hvilke samfunnsfunksjoner er kritiske for å dekke disse behovene?

  3. Hva slags systemer og anlegg er helt nødvendige for å opprettholde disse funksjonene?

Ved å besvare disse tre spørsmålene vil man kunne identifisere de systemene og anleggene som i henhold til Infrastrukturutvalgets vurdering må anses som kritisk infrastruktur.

Det første spørsmålet som må besvares er hva som utgjør samfunnets grunnleggende behov. Dette kan også formuleres som et verdispørsmål – hvilke verdier er det i et samfunnsmessig perspektiv helt grunnleggende å beskytte?

Som nevnt i kapittel 4.2.2, har DSB ut fra samfunnets grunnleggende behov, utledet hva som utgjør samfunnets kritiske funksjoner. Utledningen er gjort ut fra en vurdering av de mest tidskritiske funksjonene, hvor selv en kortvarig svikt vil få umiddelbare negative konsekvenser for befolkningen. I DSBs rapport er det identifisert 18 kritiske samfunnsfunksjoner, fordelt på fire undergrupper:

  • Nasjonal styringsevne og suverenitet

  • Befolkningens sikkerhet

  • Befolkningens velferd

  • Kultur og natur

Hvilke samfunnsfunksjoner som anses for kritiske, vil avhenge både av hvilke verdier og behov som legges til grunn for vurderingen og hvilke kriterierier som legges til grunn for vurdering av kritikalitet.

I rapporten Samfunnets kritiske funksjoner har DSB utarbeidet en overordnet oversikt over infrastruktur, som ut fra gitte kriterier anses som kritiske i et samfunnsperspektiv43 er rapporten fokusert på infrastruktursystemer, altså infrastrukturer som utgjør et nettverk som leverer varer eller tjenester til et stort antall mottakere, og der svikt kan få mer vidtrekkende konsekvenser – det vil si kritiske infrastruktursystemer på et nasjonalt nivå.

Boks 6.4 Kritiske infrastruktursystemer – overordnet oversikt

Matforsyning

Produksjonsanlegg, distribunaler, logistikksystemer, butikker

Vann og avløp

Vannverk, renseanlegg, pumper, høydebasseng

Sosiale ytelser og tjenester

NAVs it-systemer

Finansielle tjenester

Finansiell infrastruktur

Energiforsyning

Kraftverk, transformatorer, kraftnett osv.

Fjernvarmeanlegg, pumpestasjoner, ledningsnett

Raffinerier, havneanlegg, tankanlegg, bensinstasjoner

Elektronisk kommunikasjon

Kjernenett, transportnett, svitsjer

Transport

Veinett, jernbanelinjer, terminaler, trafikkstyringssystemer

Satellittbaserte tjenester

Satellitter, bakkestasjoner

Kilde: DSB, Samfunnets kritiske funksjoner, høringsutgave september 2015, 85–86.

Kritikaliteten i infrastrukturene i tabellen over vil variere, blant annet som følge av grad av avhengighet og redundans.44 Veitransportsystemet er for eksempel generelt redundant de fleste steder, hvor det som regel finnes alternative kjøreruter og/eller transportformer (for eksempel båt). Noen strekninger, som betjener store befolkningsmengder, har imidlertid lite redundans. Her vil et avbrudd kunne få langt større konsekvenser. Det samme gjelder innenfor andre samfunnsfunksjoner, eksempelvis energiforsyning og elektronisk kommunikasjon. Noen deler av systemet er mer kritiske enn andre, enten fordi graden av avhengighet er høy eller fordi redundansen i det aktuelle området er svak.

DSB presiserer i rapporten at vurderingen av hva som utgjør kritisk infrastruktur bør foretas av de myndigheter og virksomheter som kjenner den aktuelle infrastrukturen best, og bør gjøres gjennom analyser av hvilke avhengigheter som knytter seg til de ulike samfunnsfunksjonene.

I DSBs rapport KIKS 145 fremkommer det at kritisk infrastruktur betraktes som en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for opprettholdelse av kritiske samfunnsfunksjoner. For at samfunnsfunksjonene skal opprettholdes er de også avhengig av en rekke andre innsatsfaktorer.

De innsatsfaktorer som en virksomhet med kritisk samfunnsfunksjon er avhengig av for å kunne dekke samfunnets grunnleggende behov, betegnes her som kritiske innsatsfaktorer. Innsatsfaktorer som leveres av andre virksomheter skaper avhengigheter mellom samfunnsfunksjoner, infrastrukturer og virksomheter.

6.7 Utvalgets vurderinger

De senere års endringer av hvordan staten organiserer sin virksomhet, hvor stadig flere tjenester konkurranseutsettes og offentlige virksomheter hel- eller delprivatiseres, har medført at en rekke kritiske innsatsfaktorer eies og forvaltes av selvstendige rettssubjekter. Utvalget mener at gjeldende lovs virkeområde, som i utgangspunktet kun gjelder for forvaltningsorganer, er i utakt med den samfunnsutviklingen som har skjedd siden lovens ikrafttredelse.

Som Lysne-utvalget har vist til i sin utredning, regnes Norge som et av de mest digitaliserte landene i verden.46 Denne digitalisering har ført til gjennomgripende samfunnsmessige endringer, noe som har gitt oss store effektiviserings- og moderniseringsgevinster. Samtidig har dette også ført til at Norge er et av de landene der endringene i risiko- og sårbarhetsbildet har kommet lengst, med sammensatte og komplekse avhengigheter på tvers av virksomheter og samfunnssektorer. Omorganiseringen av statlig virksomhet medfører også at disse avhengighetene går på tvers av offentlig og privat virksomhet. Dette har betydning for hvordan en ny sikkerhetslov bør innrettes.

Loven må, slik utvalget ser det, i tillegg reflektere at Norge i dag står overfor et bredt og sammensatt trusselbilde, hvor både statlige og ikke-statlige aktører utgjør en potensiell risiko for Norges mest grunnleggende interesser.

Utvalget har vurdert ulike alternativer for å strukturere et nytt lovgrunnlag for forebyggende nasjonal sikkerhet. Ifølge mandatet skal det konkret vurderes hvorvidt krav til «militær og sivil sektor skal reguleres i samme lov eller om lovgrunnlaget skal deles». En fordel med en delt løsning er at en egen lov innen forsvarssektoren vil kunne bidra til å ivareta Forsvarets særegne behov når det gjelder forebyggende sikkerhet. På den andre siden er heller ikke de sivile samfunnssektorene en homogen gruppe. Alle samfunnssektorer har i større eller mindre utstrekning særegenheter og særlige behov, som må ivaretas i det forebyggende sikkerhetsarbeidet. Utvalget har heller ikke sett det som en aktuell løsning å foreslå sektorvise lover. Gjensidige avhengigheter går på tvers av samfunnssektorene, og det er derfor av avgjørende betydning å ha en helhetlig tilnærming til arbeidet med forebyggende sikkerhet. For å oppnå en slik tilnærming mener utvalget at det er nødvendig å ha et sektorovergripende lovverk, som legger til rette for samhandling og koordinering på tvers av samfunnssektorene. Hensynet til den enkelte sektors særegne behov bør i stedet adresseres i hvordan selve loven utformes. Dette gjelder både for hvordan krav etter loven skal utformes og hvilke mekanismer som er nødvendige for å ivareta sektorspesifikke hensyn. Som en konsekvens av dette har utvalget kommet til at den beste løsningen vil være en sektorovergripende rammelov.

6.7.1 Ulike alternativer for lovens formål og virkeområde

Utvalget har vurdert ulike alternativer for et nytt lovgrunnlags formål og saklige virkeområde.

Et alternativ har vært å beholde begrepsapparatet i dagens sikkerhetslov. En fordel med en slik tilnærming er at rikets sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, er et etablert begrep innenfor forebyggende sikkerhet mot terrorhandlinger, spionasje og sabotasje. Som fremhevet i både forarbeidende og Infrastrukturutvalgets utredning, er begrepsapparatet ment å være en rettslig standard som skulle forandre seg i takt med samfunnsutviklingen. I teorien burde således samfunnsutviklingen siden lovens ikrafttredelse være gjenspeilet i måten loven blir praktisert på i dag. Erfaringen så langt med praktiseringen av loven, viser imidlertid at det knytter seg stor grad av usikkerhet til hvordan begrepsapparatet skal forstås og praktiseres. Enkelte hevder at begrepsapparatet må forstås videre enn en snever fortolkning av statssikkerheten, mens andre hevder det motsatte. Ved en videreføring av dagens begrepsapparat risikerer man å videreføre denne usikkerheten. Man risikerer også at virkeområdet for den nye loven vil bli for snevert, både sett hen til utvalgets mandat og med hensyn til de verdier det er avgjørende å beskytte. Et annet forhold er at en videreføring av gjeldende lovs begrepsapparat, også vil medføre at det nye lovgrunnlaget fortsatt vil være i utakt med den moderniseringen som har skjedd i beslektet lovverk for øvrig.

Utvalget har vurdert hvorvidt man bør benytte det samme begrepsapparatet som den nye straffeloven og utlendingsloven – grunnleggende nasjonale interesser. En fordel med en slik harmonisering med beslektede regelverk, ville vært at praksis etter ny straffelov og utlendingsloven kunne bringes inn som tolkningsfaktorer ved forståelsen av en ny sikkerhetslovs formål og virkeområde. Basert på erfaringene med dagens sikkerhetslov, antar utvalget at rettspraksis etter henholdsvis straffeloven kapittel 17 og utlendingslovens bestemmelser knyttet til grunnleggende nasjonale interesser, vil være betydelig mer omfattende enn rettspraksis etter den nye sikkerhetsloven.

Også den generelle samfunnsutviklingen tilsier en dreining av fokus fra et rent statssikkerhetsperspektiv (slik noen hevder dagens sikkerhetslov har), til også i noen grad å omfatte det som tradisjonelt har blitt ansett som en del av den generelle samfunnssikkerheten.

Når utvalget likevel har kommet til at det ikke anses hensiktsmessig å benytte straffelovens og utlendingslovens begrepsapparat, skyldes ikke dette at man er uenig i dreiningen av fokus i straffeloven kapittel 17 og utlendingsloven. Sett i lys av samfunnsutviklingen, mener utvalget tvert imot at en dreining av fokus i retning samfunnssikkerhetsperspektivet er helt riktig og nødvendig. Utvalget mener imidlertid at en ny lov om forebyggende nasjonal sikkerhet bør ha som formål å beskytte de funksjonene som er helt avgjørende for at staten skal kunne ivareta de verdiene sikkerhetsloven skal beskytte. Det er disse funksjonene en trusselaktør i ytterste konsekvens vil forsøke å ramme, ved et anslag mot Norge og dets mest grunnleggende interesser og verdier. En slik funksjonsbasert tilnærming vil også være i tråd med metodikken i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap for øvrig. Utvalget har derfor valgt å benytte begrepet grunnleggende nasjonale funksjoner for å angi lovens virkeområde.

Utvalget mener at lovens virkeområde bør innrettes slik at enhver virksomhet, offentlig eller privat, som har råderett over informasjon, informasjonssystemer, objekter eller infrastruktur, eller som driver aktivitet, som er av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, omfattes av loven.

Utvalgets forslag til innretning av lovens formål og virkeområde vil sannsynligvis medføre at flere virksomheter vil bli underlagt den nye loven. Det er vanskelig å vurdere konkret hvor mange virksomheter som vil bli underlagt loven. Som det blir nærmere redegjort for i kapittel 7.7.1, foreslår utvalget en systematikk for å identifisere virksomheter som bør omfattes av loven for å sikre grunnleggende nasjonale funksjoner.

For virksomheter som ikke tidligere har vært underlagt sikkerhetsloven, vil en slik underleggelse kunne få vesentlige konsekvenser. Utvalget erkjenner at økte krav til sikkerhet også vil innebære økte kostnader, som kan virke tyngende for den enkelte virksomhet sett ut fra et bedriftsøkonomisk perspektiv. Utvalget mener likevel at de sikkerhetsmessige gevinstene i et samfunnsperspektiv overstiger de ulempene en utvidelse av lovens virkeområde vil kunne få for enkelte virksomheter. De gjensidige avhengighetene på tvers av samfunnssektorer og på tvers av virksomheter, gjør at det ikke er mulig å sikre de grunnleggende nasjonale funksjonene, uten at det samtidig stilles sikkerhetsmessige krav til de virksomheter som har en kritisk betydning for disse funksjonene.

Hvilke konsekvenser dette vil ha for den enkelte virksomhet, vil imidlertid avhenge av en rekke faktorer. For det første vil virksomhetens allerede etablerte sikkerhetstiltak, blant annet i medhold av relevant sektorregelverk, ha betydning for om, og i så fall hvor omfattende, behovet for forsterkede sikkerhetstiltak vil være. For det andre vil den nærmere årsaken til at virksomheten underlegges loven, ha betydning for hvilke krav til sikkerhetstiltak som vil være relevante for virksomheten – dersom en virksomhet blir vurdert å være nødvendig for å sikre våre grunnleggende nasjonale funksjoner. Dersom en virksomhet ikke har råderett over objekter eller infrastruktur av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, men utelukkende har behov for å behandle sikkerhetsgradert informasjon i et begrenset omfang, vil det kun være de deler av loven som gjelder håndtering av slik informasjon som vil være relevante. Det vil være informasjonssikkerhet, informasjonssystemsikkerhet og personellsikkerhet i tillegg til de generelle krav til forebyggende sikkerhet.

Utvalget mener imidlertid at det for den enkelte virksomhet også vil være en rekke fordeler forbundet med å bli omfattet av den nye loven. At en virksomhet underlegges loven, vil innebære at denne blir satt i stand til å håndtere sikkerhetsgradert informasjon, herunder detaljert trusselinformasjon fra myndighetene. Økt kunnskap om, og forståelse for det til enhver tid gjeldende trusselbildet, vil sette den enkelte virksomhet bedre i stand til å kunne gjøre gode vurderinger og iverksette de riktige sikkerhetstiltakene, både ut fra et bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk perspektiv. I tillegg til generell informasjon om trusselbildet, vil virksomheter underlagt loven kunne få konkrete råd og veiledning fra sikkerhetsmyndighetene om hvordan det forebyggende sikkerhetsarbeidet bør innrettes for å få størst mulig effekt.

For sikkerhetsmyndighetene vil konsekvensene ved at flere virksomheter underlegges loven, kunne medføre økt ressursbruk blant annet knyttet til rådgivning, oppfølging og kontroll med virksomhetene. På den andre siden vil informasjonstilfanget knyttet til uønskede hendelser kunne øke, noe som igjen vil sette sikkerhetsmyndighetene i bedre stand til å forstå trusselbildet og iverksette nødvendige tiltak for å forebygge at slike hendelser skjer. Gode mekanismer for informasjonsdeling, eksempelvis gjennom hendelsesrapportering, vil også gjøre at myndighetene får bedre oversikt over sikkerhetsrelevante hendelser slik at informasjon om dette kan deles med andre utsatte aktører.

For samfunnet vil konsekvensene være positive ut fra et sikkerhetsmessig perspektiv. Økt sikkerhetsnivå i virksomheter som har en sentral rolle i understøttelsen av grunnleggende nasjonale funksjoner, vil gjøre samfunnet som helhet mer robust mot tilsiktede uønskede hendelser. Spesielt i en potensiell nasjonal krise, vil et generelt høyere sikkerhetsnivå ha stor betydning for nasjonens evne til å håndtere krisen.

Samlet sett vurderer utvalget at de positive virkningene for samfunnet ved økt sikkerhet for nasjonen ved en utvidelse av virkeområdet, vil overstige summen av kostnadsvirkningene for samfunnet. Utvalgets foreslår derfor å utvide lovens virkeområde til beskyttelse av grunnleggende nasjonale funksjoner. Forslaget innebærer, slik utvalget ser det, en begrenset men nødvendig utvidelse av virkeområdet sett hen til gjeldende sikkerhetslov. Loven vil ikke være en bred samfunnssikkerhetslov, men skal samtidig heller ikke være en ren statssikkerhetslov. I likhet med ny straffelov kapittel 17 og endringene i utlendingsloven, er utvidelsen av lovens virkeområde ment å reflektere den generelle samfunnsutviklingen som har funnet sted siden ikrafttredelsen av gjeldende sikkerhetslov.

6.7.2 Grunnleggende nasjonale funksjoner

Utgangspunktet for å beslutte hva som utgjør grunnleggende nasjonale funksjoner, er statens ansvar for å ivareta Norges suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform. Disse grunnleggende interessene er igjen avhengige av at visse funksjoner kan opprettholdes i hele krisespekteret. En funksjon er å anse som grunnleggende for Norge dersom bortfall av denne får konsekvenser som truer de overordnede interessene.

Utvalget har valgt å kategorisere de overordnede interessene som de grunnleggende nasjonale funksjoner skal ivareta i fem underkategorier. De tre første underkategoriene er identiske med oppregningen av de tre første grunnleggende nasjonale interesser i straffeloven § 121 (bokstav a-c). Praksis vedrørende forståelsen av de aktuelle interessene i straffeloven, vil således også ha betydning som tolkningsfaktor for de motsvarende interessene i den nye sikkerhetsloven.

De øverste statsorganers virksomhet, sikkerhet eller handlefrihet. Med øverste statsorganer menes i første rekke regjeringen, Stortinget og Høyesterett. Også de enkelte departementene, særlig i kraft av rollen som regjeringens sekretariater, vil inngå i de øverste statsorganenes virksomhet. At de øverste statsorganene kan opprettholde sin virksomhet er helt avgjørende for å kunne ivareta Norges interesser, både nasjonalt og i en sikkerhetspolitisk kontekst.

Forsvars-, sikkerhets- og beredskapsmessige forhold utgjør blant annet det som tradisjonelt er omtalt som beskyttelsen av rikets sikkerhet overfor en annen stat eller statssikkerhet i snever forstand. Forsvarets operative evne er i siste instans helt avgjørende for opprettholdelse av Norges eksistens, suverenitet og integritet.

Krisehåndtering og beredskap vil også naturlig falle inn under denne kategorien. I tråd med ansvars- og nærhetsprinsippene skal kriser organisatorisk håndteres av den organisasjon som har ansvar i en normalsituasjon og på lavest mulige nivå. Samtidig vil det for kriser av større omfang være behov for en sentralisert koordinering og styring av kriseressursene.

Under sikkerhetsmessige forhold inngår blant annet etterretnings- og sikkerhetstjenestenes virksomhet, det vil si virksomheten til blant annet PST, Etterretningstjenesten og NSM.

Med forholdet til andre stater menes for det første nasjonens evne til overholdelse av bi- og multilaterale forpliktelser overfor allierte eller andre samarbeidspartnere. Et innlysende eksempel i denne forbindelse er Norges forpliktelser i NATO. Også Norges evne til å overholde sin forpliktelse til å gi ambassader og residenser den beskyttelsen Wien-konvensjonen 18. april 1964 om diplomatisk samkvem krever, vil ha betydning for forholdet til andre stater.

Forholdet til andre stater kan også skades dersom innsatsfaktorer som er helt nødvendige for en annens stats opprettholdelse av sine grunnleggende funksjoner, rammes. Et eksempel på slike innsatsfaktorer kan være norske gassleveranser til Europa. Dersom disse leveransene kuttes eller sterkt reduseres, vil dette i en gitt situasjon og eventuelt sammenholdt med andre hendelser, kunne ha stor innvirkning på den aktuelle nasjonens opprettholdelse av sine grunnleggende funksjoner. En slik hendelse vil også kunne skade forholdet mellom Norge og den berørte nasjonen.

Landets økonomiske trygghet og velferd er slik utvalget ser det en grunnleggende forutsetning for Norges evne til å ivareta egen sikkerhet. Et anslag som rammer virksomheter som har en helt sentral rolle for ivaretakelsen av landets økonomiske trygghet og velferd, vil ikke bare ha stor symbolverdi. Det vil i ytterste konsekvens kunne ha en vesentlig negativ innvirkning på nasjonens evne til å opprettholde økonomisk trygghet og velferd.

Norsk petroleumsvirksomhet er av sentral betydning for landets økonomiske trygghet og velferd. Norges petroleumsforvaltning skal skape størst mulige verdier for samfunnet, og inntektene skal komme staten og dermed hele samfunnet til gode. I 2015 sto petroleumssektoren for 15 prosent av Norges bruttonasjonalprodukt og for omtrent 20 prosent av statens totale inntekter. I tillegg sto petroleumssektoren for 39 prosent av norsk eksport. Hvorvidt virksomheter i petroleumssektoren er av en slik betydning at de bør underlegges loven, vil måtte avgjøres konkret i tråd med den systematikken utvalget anbefaler i kapittel 7.7.1.

Et annet eksempel på funksjoner av sentral betydning for økonomisk trygghet og velferd kan være sentralbankvirksomheten. Norges Bank utfører viktige samfunnsoppgaver og forvalter store verdier på vegne av fellesskapet. Gjennom sentralbankvirksomheten skal Norges Bank fremme stabilitet i den norske økonomien. Norges Bank opplyser også selv om at deres oppgjørssystem (NBO) skal sikres i henhold til kravene for samfunnskritisk infrastruktur. Andre aktører som kan tenkes å ha en slik betydning, kan være en del av de større bankenes betalingssystemer for eksempel.

Et av siktemålene med kategorien befolkningens grunnleggende sikkerhet og overlevelse, er å fange opp beskyttelse mot terrorhandlinger av et visst omfang eller med en viss målrettethet, som vil innebære en trussel mot grunnleggende nasjonale funksjoner og således også nasjonens mest grunnleggende interesser, uavhengig av om terrorhandlingen er rettet mot et objekt eller en infrastruktur som er omfattet av loven eller ikke. Ethvert enkeltstående terrorangrep vil ikke nødvendigvis være å anse som et angrep av en slik karakter. Det vil være en glidende, og i mange sammenhenger uklar grense mellom terrorhandlinger og annen alvorlig kriminalitet.

Loven gjelder ikke dermed for enhver virksomhet som disponerer eiendom eller annet som kan bli gjenstand for terrorhandlinger. Det loven imidlertid vil bidra til er offentlige myndigheters virksomhet for å motvirke sannsynligheten for, og konsekvensene av, terrorhandlinger i samfunnet. Blant annet bør myndigheters arbeid mot terror i enkelte tilfeller omfattes av reglene om informasjonssikkerhet, selv om myndigheten ikke på annen måte forvalter virksomhet som er av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner. I utgangspunktet innebærer dette at loven vil gjelde for alle forvaltningsorganer som oppfyller vilkårene i § 1-2.

Av dette alternativet omfattes også virksomheter som forvalter objekter eller infrastruktur som må anses som særlig utsatte for terrorhandlinger. Et eksempel her kan være sentrale knutepunkter for lufttrafikken eller for styringen av denne.

For å sikre befolkningens grunnleggende behov for overlevelse vil de regionale helseforetakene, gjennom sitt ansvar for å sikre spesialisthelsetjenester til regionens befolkning, ha en helt avgjørende betydning i en krisesituasjon. Norsk Helsenett vil i denne forbindelse også være av stor betydning.

Enkelte sentrale vannverk vil etter omstendighetene kunne være av en slik betydning for befolkningens sikkerhet og overlevelse at de bør pålegges særlige krav til sikkerhetstiltak etter loven.

Loven skal være sektorovergripende og vil således gjelde for virksomheter i alle samfunnssektorer som oppfyller vilkårene i loven. Gjensidige avhengigheter på tvers av sektorer innebærer også at en virksomhet i en samfunnssektor kan bli ansett for å være av en slik betydning for en grunnleggende nasjonal funksjon i en annen samfunnssektor, at virksomheten må omfattes av loven.

Hvilke samfunnsfunksjoner som vil være å anse som grunnleggende nasjonale funksjoner, vil slik utvalget ser det, kunne endres i takt med den generelle samfunnsutviklingen. Selv om ordlyden i det nye lovforslaget ikke er identisk med ny straffelov kapittel 17 og utlendingsloven, vil rettspraksis vedrørende forståelsen av begrepet grunnleggende nasjonale interesser også ha en viss betydning for hvordan grunnleggende nasjonale funksjoner skal forstås og praktiseres.

Den nærmere avgrensningen av hva som vil utgjøre grunnleggende nasjonale funksjoner i medhold av den nye sikkerhetsloven, vil slik utvalget ser det måtte avgjøres konkret basert på en helhetlig vurdering der både de sektorovergripende og sektorspesifikke perspektivene ivaretas. For at loven skal få den ønskede effekt vil det være avgjørende at det etableres et system for å kunne identifisere grunnleggende nasjonale funksjoner og hvilke virksomheter som er av kritisk betydning for disse. Etter utvalgets syn er det en svakhet ved dagens regelverk at det ikke gis nærmere føringer for en slik systematikk. Utvalgets forslag til systematikk er nærmere beskrevet i kapittel 7.7.1.

6.7.3 Relasjonen mellom grunnleggende nasjonale funksjoner og kritiske samfunnsfunksjoner

DSB har også en funksjonsbasert tilnærming til sitt arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, og benytter i denne sammenheng begrepsapparatet kritiske samfunnsfunksjoner. DSB har i medhold av KIKS-metodikken identifisert 18 kritiske samfunnsfunksjoner.47 Denne metodikken bygger på en overordnet samfunnsmessig vurdering av hvordan bortfall av en samfunnsfunksjon vil påvirke befolkningens sikkerhet – uavhengig av hvordan dette bortfallet skjer (all-hazards). Metodikken tar også høyde for funksjoner med regional og lokal betydning.

I motsetning til KIKS-metodikken, fokuserer utvalgets forslag til ny lov utelukkende på de funksjoner og verdier som er av nasjonal betydning, og tar således ikke sikte på å beskytte funksjoner som kun har regional eller lokal betydning. Det vil imidlertid kunne tenkes hendelser av regional eller lokal karakter, som på grunn av sin alvorlighetsgrad eller konsekvenser for sentrale samfunnsinstitusjoner, vil måtte anses å være av nasjonal betydning. I tillegg er utvalgets lovforslag avgrenset til beskyttelse av funksjonene mot tilsiktede uønskede hendelser.

En rekke av de samfunnsfunksjonene som identifiseres som kritiske i henhold til KIKS-metodikken, vil imidlertid også være å anse som grunnleggende nasjonale funksjoner i en ny sikkerhetslov. Samtidig vil det også være funksjoner som er identifisert som kritiske i henhold til DSBs terminologi, som ikke vil anses som grunnleggende nasjonale funksjoner etter den nye loven.

Grunnleggende nasjonale funksjoner kan således ses på som en delmengde av kritiske samfunnsfunksjoner i henhold til KIKS-metodikken:

Figur 6.2 Relasjonen mellom kritiske samfunnsfunksjoner og grunnleggende nasjonale funksjoner.

Figur 6.2 Relasjonen mellom kritiske samfunnsfunksjoner og grunnleggende nasjonale funksjoner.

Hvilke konkrete funksjoner som vil være å anse som grunnleggende nasjonale funksjoner, vil som nevnt tidligere måtte vurderes konkret avhengig av både hvilke verdier som legges til grunn for vurderingen og hvilke kriterier som legges til grunn for kritikalitet.

Eksempelvis vil samfunnsfunksjonen Overvåkning av naturfarer være en funksjon som faller utenfor sikkerhetsloven, fordi den utelukkende er innrettet mot uønskede utilsiktede hendelser. Et annet eksempel kan være samfunnsfunksjonen Vern av kulturelle verdier, som er definert som kritisk av DSB. Dette vil ikke være å anse som en grunnleggende nasjonal funksjon etter den nye sikkerhetsloven.

6.7.4 Tilsiktede uønskede hendelser og utilsiktede uønskede hendelser

Utvalget har vurdert hvorvidt den nye loven bør ha som siktemål å beskytte mot alle typer trusler, både tilsiktede og utilsiktede (en såkalt all hazards-tilnærming), eller om den burde avgrenses til de tilsiktede uønskede hendelsene. En rekke aktører utvalget har hørt gjennom sitt arbeid, har tatt til orde for en all hazards-tilnærming. En fordel med en slik tilnærming er at det vil kunne gi en mer helhetlig tilnærming til forebyggende sikkerhet, uavhengig av om risikoen knytter seg til en tilsiktet eller utilsiktet hendelse. En slik tilnærming vil også kunne redusere risikoen for målkonflikt, hvor krav til sikkerhetstiltak for å forebygge tilsiktede hendelser potensielt vil være i konflikt med krav til sikkerhetstiltak for utilsiktede hendelser.

Når utvalget likevel har kommet til at lovens virkeområde bør avgrenses til beskyttelse mot tilsiktede uønskede hendelser skyldes dette flere forhold. For det første vil risikovurderinger og sikkerhetstiltak, slik utvalget ser det, kunne være annerledes for henholdsvis tilsiktede og utilsiktede hendelser. Eksempelvis vil en tenkende trusselaktør kunne tilpasse seg etablerte sikkerhetstiltak ved valg av metode for å forsøke og utnytte sårbarheter. Dette stiller andre krav til hvordan man innretter de aktuelle sikkerhetstiltakene. For det andre vil en all hazards-tilnærming for en ny lov innebære en dobbeltregulering av beskyttelse mot utilsiktede hendelser, som sannsynligvis vil kunne medføre behov for justeringer i annet regelverk. Et tredje forhold er at utvalgets mandat fra oppdragsgiver er klart avgrenset til å foreslå et nytt lovgrunnlag for å beskytte mot tilsiktede uønskede hendelser.

I tråd med arbeidsgruppen som evaluerte sikkerhetsloven, ser utvalget ingen grunn til å avgrense loven til utelukkende beskyttelse mot såkalt sikkerhetstruende virksomhet (terrorhandlinger, spionasje og sabotasje), slik som dagens sikkerhetslov gjør. Det tas sikte på beskyttelse mot de tilsiktede uønskede hendelsene som kan utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale funksjoner. Denne avgrensningen vil i seg selv være styrende for hvilke typer tilsiktede hendelser som er aktuelle. Terrorhandlinger, ulovlig etterretningsvirksomhet og sabotasje, vil være de mest aktuelle formene for tilsiktede uønskede hendelser. Men det kan også tenkes andre former for tilsiktede uønskede hendelser, herunder enkelte typer organisert kriminalitet, som vil kunne være så alvorlige at de rammer grunnleggende nasjonale funksjoner.

Selv om utvalget ikke foreslår en all hazards-tilnærming i den nye loven, vil utvalget presisere viktigheten av at virksomhetene har en helhetlig tilnærming til hvordan risiko skal håndteres når det kommer til operasjonaliseringene av de krav som stilles til virksomhetene, både etter en ny sikkerhetslov og etter øvrig regelverk som er relevant for den enkelte virksomhet.

6.7.5 Hvilke virksomheter vil omfattes av den nye loven

Utvidelsen av lovens virkeområde, vil få betydning for hvilke virksomheter som omfattes av den nye loven. Utvalget legger til grunn at de virksomheter som allerede i dag er omfattet av sikkerhetsloven, enten i kraft av å være forvaltningsorgan eller ved enkeltvedtak i medhold av gjeldende lov, også vil være omfattet av den nye loven.

Som nevnt under kapittel 6.7.1 foreslår utvalget at lovens virkeområde innrettes slik at enhver virksomhet, offentlig eller privat, som har råderett over informasjon, informasjonssystemer, objekter eller infrastruktur, eller som driver aktivitet, som er av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, omfattes av loven.

En kartlegging og identifisering av hvilke funksjoner som er grunnleggende i et nasjonalt perspektiv, er avgjørende for å kunne identifisere hvilke virksomheter som har en sentral rolle i understøttelsen av disse funksjonene. Slik understøttelse kan i praksis skje på flere måter.

Det kan for det første knytte seg til informasjon og informasjonssystemer, hvor det kan ha alvorlige skadefølger for de grunnleggende funksjonene dersom informasjonen blir kjent for uvedkommende. Videre kan understøttelsen knytte seg til objekter eller infrastruktur, hvor opprettholdelse av funksjonalitet vil være av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner. Det kan også være annen aktivitet, som verken knytter seg til konkret informasjon eller konkrete objekter eller infrastruktur.

Virksomheter som tilvirker, eller har behov for tilgang til, gradert informasjon, må etter utvalgets oppfatning omfattes av den nye loven. Utvalget har gjennom sitt arbeid fått inntrykk av at samhandlingen mellom myndigheter som PST, NSM og Etterretningstjenesten og det private næringsliv, er utfordrende med dagens regelverk. Etterspørselen etter graderte og detaljerte trusselvurderinger er stor blant private aktører som forvalter infrastruktur og objekter, eller på annen måte driver aktivitet av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner. All den tid disse virksomhetene ikke er underlagt krav til hvordan slik informasjon skal håndteres, vil imidlertid ikke myndighetene kunne dele slik informasjon uten å samtidig bryte dagens sikkerhetslov. Det stilles eksempelvis store forventninger til at PST skal dele informasjon i forbindelse med sitt forebyggende sikkerhetsarbeid. PST har overfor utvalget fremholdt at det kan være nødvendig å dele gradert informasjon for å sikre at disse selskapene iverksetter nødvendige forebyggende tiltak eller får forståelse for den risikoen de er utsatt for.

Utvalget mener videre at virksomheter som eier eller forvalter infrastruktur eller objekter av kritisk betydning for de grunnleggende nasjonale funksjonene, må omfattes av en ny sikkerhetslov. Hvilke objekter eller infrastruktur som har en slik betydning vil måtte avgjøres konkret. Utvalgets forslag til systematikk for identifisering og utvelgelse av objekter og infrastruktur av kritisk betydning er nærmere omtalt i kapittel 9.

Utvalget mener videre at virksomheter som har en rolle i Nasjonal beredskapssystem (NBS), enten i Sivilt beredskapssystem (SBS) eller Beredskapssystemet for Forsvaret (BFF), bør vurderes underlagt en ny sikkerhetslov. NBS er i seg selv sikkerhetsgradert, og det er en svakhet ved dagens system at ikke alle aktører som har en rolle i NBS, kan håndtere gradert informasjon. Det er heller ikke etablert kommunikasjonslinjer med alle relevante aktører i beredskapskjeden hvor gradert informasjon kan kommuniseres. Dette vanskeliggjør beredskapsarbeidet og medfører risiko for at sentrale aktører ikke sitter med et korrekt eller fullstendig situasjonsbilde i en krisesituasjon.

Forsvaret er avhengig av sivil understøttelse for å kunne utføre sine oppgaver. Den sivile støtten til Forsvaret er i dag i hovedsak basert på kommersielle ordninger og samarbeid med sivil sektor gjennom leveranse- og beredskapsavtaler. Ved omfattende eller langvarige sikkerhetspolitiske kriser vil det kunne være aktuelt å anvende beredskapslovgivningen for å sikre nødvendig støtte til Forsvaret. En effektiv understøttelse av Forsvaret forutsetter, slik utvalget ser det, at de aktører som har en sentral rolle i dette også har innsikt i Forsvarets behov i gitte scenarioer. Dette vil ofte være sikkerhetsgradert informasjon, hvor informasjonsdeling forutsetter at aktørene er satt i stand til å forvalte denne informasjonen på en forsvarlig måte, etter fastsatte krav. Utvalget mener, som et generelt utgangspunkt, at det bør vurderes om aktører med en sentral rolle i Totalforsvaret, gjennom sin understøttelse av Forsvarets virksomhet, skal underlegges den nye loven. Dette vil både lette samhandlingen mellom Forsvaret og sivile aktører, og gi myndighetene mulighet til å stille sikkerhetsmessige krav overfor disse virksomhetene ut over rent kontraktuelle forpliktelser.

Forsvaret skal i henhold til Instruks om sikring og beskyttelse av objekter, beslutte hvilke sivile og militære objekter som skal utpekes som nøkkelpunkter, og hvilke av disse det skal forberedes objektsikring av. I vurderingen av sivile objekter skal Forsvaret rådføre seg og på annen måte samarbeide med berørte sivile myndigheter, herunder politiet, fylkesmennene, NSM og DSB. Med «nøkkelpunkter» menes i denne sammenheng sivile og militære objekter (og personer) som er av avgjørende betydning for forsvarsevnen og det militære forsvar i krig, og som er å anse som lovlige militære mål i krig. Forsvarets ansvar for nøkkelpunkter bygger på et selvstendig hjemmelsgrunnlag, og er i utgangspunktet uavhengig av objektsikkerhetsregelverket i dagens sikkerhetslov. Utvalget mener imidlertid at virksomheter som har bestemmelsesrett over sivile objekter som er utpekt som nøkkelpunkter av Forsvaret, bør omfattes av den nye loven.

Den nærmere avgrensningen av hvilke virksomheter som vil omfattes av den nye loven, vil måtte avgjøres konkret. På samme måte som for identifisering av grunnleggende nasjonale funksjoner vil det være avgjørende at det etableres et system for å kunne identifisere slike virksomheter. Utvalgets forslag til systematikk er nærmere beskrevet i kapittel 7.7.1.

6.7.6 Kompensatoriske ordninger

I enkelte tilfeller vil det ut fra samfunnsøkonomiske betraktninger kunne være behov for å pålegge omfattende sikkerhetstiltak for en spesifikk virksomhet eller innenfor en hel samfunnssektor. Et eksempel kan være en konkret virksomhet som er av helt avgjørende betydning for en eller flere grunnleggende nasjonale funksjoner. Dersom slike pålegg medfører uforholdsmessig stor belastning for den aktuelle virksomhet eller sektor sett i forhold til den egenverdi tiltakene har for virksomheten/sektoren, kan det være behov for å vurdere kompensatoriske tiltak.

Som nevnt i kapittel 4.5, har staten et bredt spekter av virkemidler som kan benyttes for å oppnå god nasjonal sikkerhet, hvor også økonomiske insentiver inngår. Utvalget ser det ikke som formålstjenlig å spesifisere eventuelle kompensatoriske tiltak i loven. Hvis slike pålegg skulle bli nødvendig, mener utvalget at dette så langt som mulig bør søkes løst gjennom tett dialog mellom sikkerhetsmyndighetene, aktuelle sektormyndigheter og berørte virksomheter. Bruk av økonomiske insentiver, eller andre kompensatoriske tiltak, kan da tenkes å være aktuelle virkemidler for å avbøte en uforholdsmessig stor økonomisk belastning for den enkelte virksomhet.

7 Ansvar for og utøvelse av forebyggende sikkerhet, samt tilsynsfunksjon

7.1 Innledning

Når det gjelder ansvar og myndighet etter loven er utvalget gitt følgende mandat:

Utvalget skal videre foreta en vurdering av hvorvidt myndighetenes (herunder NSMs) oppgaver og ansvar skal reguleres i lovgrunnlaget/lovgrunnlagene, og på hvilken måte dette eventuelt skal gjøres.

En sentral utfordring med praktiseringen av dagens sikkerhetslov har vært operasjonaliseringen av forholdet mellom ansvars- og samordningsprinsippet, som er styrende prinsipper for arbeidet med forebyggende sikkerhet og beredskap.

En annen utfordring er knyttet til mangelfull formalisering og/eller praktisering av samhandlingen mellom tilsynsregimet etter sikkerhetsloven og de ulike tilsynsregimene etter annet relevant sektorregelverk.

Utvalgets målsetting med reguleringen av ansvars-, myndighets- og tilsynsansvar etter loven er å legge til rette for en god samhandling mellom de sentrale aktørene i forebyggende sikkerhet, på tvers av samfunnssektorene. En slik samhandling er helt avgjørende for at det forebyggende sikkerhetsarbeidet i Norge skal få full effekt, slik utvalget ser det.

En annen målsetting har vært å lage et helhetlig og robust regelverk for forebyggende sikkerhet, hvor hensynet til kostnadseffektive løsninger står sentralt. Fra myndighetenes side er det nødvendig å sikre at virksomheter av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, har et forsvarlig sikkerhetsnivå. Hvordan et slikt sikkerhetsnivå oppnås, vil imidlertid kunne variere mellom de ulike virksomhetene og sektorene.

En av de mest sentrale problemstillinger som en regulering skal omfatte, er ansvarsfordelingen mellom ulike aktører. Mange av de sentrale aktørene i forebyggende nasjonal sikkerhet er omtalt i kapittel 3. Det er viktig å tydeliggjøre hvilke plikter og rettigheter som følger ulike myndigheter, ulike statlige virksomheter og private aktører. I forbindelse med regulering av forebyggende sikkerhet for grunnleggende nasjonale funksjoner, vil graden av sektorautonomi sett opp mot behovet for en helhetlig nasjonal sikkerhetsstyring stå sentralt.

En grunnleggende problemstilling i denne sammenheng er fordelingen av ansvar og myndighet for å identifisere grunnleggende nasjonale funksjoner, og for å utpeke virksomheter som er av kritisk betydning for slike funksjoner. Det er også et spørsmål om det bør etableres mekanismer for å kunne overprøve de vedtak som ulike myndigheter fatter.

En annen grunnleggende problemstilling er hvordan tilsynsfunksjonen etter loven bør innrettes for å både kunne ivareta den enkelte samfunnssektors særegne behov og samtidig ivareta behovet for en helhetlig og sektorovergripende tilnærming til forebyggende sikkerhet. I relasjon til denne problemstillinger er også spørsmål om hvilke myndighetsaktører som bør kunne stille krav til, og komme med pålegg overfor, virksomheter underlagt loven. Skal noen, og i så fall hvem, ha myndighet til å påpeke behov for endringer i sikkerhetsnivå, og hvordan skal tiltak på tvers av samfunnssektorer og virksomheter koordineres slik at tiltak blir iverksatt der det er mest samfunnsøkonomisk lønnsomt.

En forutsetning for en tilfredsstillende gjennomføring av forebyggende sikkerhet for å sikre grunnleggende nasjonale funksjoner, er at det etableres et system hvor roller, ansvar og plikter er avklart og tilstrekkelig definert.

7.2 Gjeldende sikkerhetslovs regulering

7.2.1 Overordnet ansvar for forebyggende sikkerhet

Ansvarsforholdene etter sikkerhetsloven er regulert i §§ 4 og 5.

Det følger av loven § 4 at departementet har det overordnede ansvaret for forebyggende sikkerhetstjeneste. I Kronprinsregentens resolusjon av 4. juli 2003 fordeles det overordnede ansvaret for forebyggende sikkerhetstjeneste mellom Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet. Justis- og beredskapsministeren har et overordet ansvar i sivil sektor, mens forsvarsministeren har det overordnede ansvaret i militær sektor. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) skal i henhold til samme resolusjon ivareta de utøvende funksjonene på vegne av henholdsvis justis- og beredskapsministeren og forsvarsministeren.

7.2.2 Den enkelte virksomhets plikter

Det følger videre av loven § 5 at enhver virksomhet plikter å utøve forebyggende sikkerhetstjeneste i henhold til bestemmelsene gitt i, eller i medhold av loven. Med virksomhet menes i sikkerhetslovens forstand et forvaltningsorgan eller annet rettssubjekt som loven gjelder for, jf. sikkerhetsloven § 3 første ledd nr. 6.

Virksomheten plikter å utarbeide en intern instruks for å ivareta sikkerheten, sørge for at virksomhetens ansatte og engasjerte får tilstrekkelig opplæring i sikkerhetsspørsmål, samt regelmessig kontrollere sikkerhetstilstanden i virksomheten, jf. § 5 andre ledd bokstav a-c.

Ansvaret for utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste i den enkelte virksomhet er et lederansvar, jf. § 5 tredje ledd. Virksomhetens leder kan etter samme bestemmelse delegere utøvende funksjoner internt i virksomheten. Dersom dette gjøres, skal det dokumenteres skriftlig.

Det følger videre av fjerde ledd at det påhviler en plikt for enhver ansatt eller engasjert personell til å ivareta sikkerhetsmessige hensyn, og til å bidra til forebyggende sikkerhetstjeneste gjennom sitt arbeid eller oppdrag for virksomheten.

Sikkerhetsadministrasjon er den administrative og organisatoriske styring som ligger til grunn for forebyggende sikkerhetstjeneste, og er regulert i gjeldende sikkerhetslov § 5 om den enkelte virksomhets plikter. I tillegg er det gitt utfyllende bestemmelser om sikkerhetsadministrasjon i sikkerhetsadministrasjonsforskriften.48

I forskriften § 1-2 nr. 1 er sikkerhetsadministrasjon definert som «internkontroll ved gjennomføring av systematiske tiltak for å sikre at virksomhetens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og revideres i samsvar med krav fastsatt i og i medhold av sikkerhetsloven». Forskriften gir nærmere bestemmelser om blant annet ansvar og organisering av forebyggende sikkerhetstjeneste, risikohåndtering og sikkerhetsrevisjon, samt reaksjon ved sikkerhetstruende hendelser.

7.2.3 Vedtaksmyndighet for Kongen i statsråd og varslingsplikt

Regjeringen har i Prop. 97 L (2015–2016) Endringer i sikkerhetsloven, foreslått en ny bestemmelse §5a, om varslingsplikt og vedtaksmyndighet for Kongen i statsråd. Bestemmelsen pålegger virksomheter underlagt sikkerhetsloven en varslingsplikt til departementet ved kunnskap om risiko for at sikkerhetstruende virksomhet blir etablert eller gjennomført. Bestemmelsen gir også Kongen i statsråd myndighet til å fatte vedtak for å hindre at slik virksomhet blir etablert eller gjennomført – uten hensyn til begrensningene i forvaltningsloven § 35 – og uavhengig av om aktiviteten er tillatt etter annen lov eller annet vedtak.

Formålet med bestemmelsen er ifølge forarbeidene, å etablere en hjemmel i loven for å kunne forebygge mer frittstående høyteknologisk virksomhet som kan innebære en fare for rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, som ikke spesifikt er knyttet til sikkerhetsgradert informasjon eller skjermingsverdige objekter.

Bestemmelsen lyder:

§ 5 a Varslingsplikt og myndighet til å fatte vedtak ved risiko for sikkerhetstruende virksomhet
En virksomhet som får kunnskap om en planlagt eller pågående aktivitet som kan medføre en ikke ubetydelig risiko for at sikkerhetstruende virksomhet blir etablert eller gjennomført, skal varsle overordnet departement om dette. Dersom den varslingspliktige virksomheten ikke er underlagt noe departement, skal varselet gis til Forsvarsdepartementet. Varslingsplikten gjelder uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Ved behandling av varsel etter første og andre punktum bør det innhentes rådgivende uttalelser fra relevante organer med kompetanse innenfor det aktuelle fagområdet.
Kongen i statsråd kan fatte nødvendige vedtak for å hindre en planlagt eller pågående aktivitet som nevnt i første ledd første punktum. Et slikt vedtak kan fattes uten hensyn til begrensningene i forvaltningsloven § 35, og uavhengig av om aktiviteten er tillatt etter annen lov eller annet vedtak. Vedtak etter første punktum er særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.
Kongen i statsråd kan gi forskrift om varslingsplikten i første ledd og om hvilke vedtak som kan fattes etter andre ledd.

I de særlige merknadene til vedtaksmyndigheten i bestemmelsens annet ledd skriver departementet:

Andre ledd første punktum gir en hjemmel for Kongen i statsråd til å fatte nødvendige vedtak for å hindre en planlagt eller pågående aktivitet som nevnt i første ledd første punktum. At vedtaket skal være «nødvendig» innebærer at Kongen i statsråd ikke skal fatte mer byrdefulle vedtak enn det som er påkrevd, og som vurderes som rimelig i den konkrete saken. Bestemmelsen vil være en sikkerhetsventil, og den forutsettes benyttet kun i helt spesielle tilfeller. Kompetansen til å fatte vedtak er lagt til Kongen i statsråd, og den kan ikke delegeres. Departementet legger til grunn at det vil være tale om et lite antall saker, og at disse sakene etter sin art vil være alvorlige og spesielle, jf. også formålet med sikkerhetsloven. At kompetansen legges til Kongen i statsråd sikrer at eventuelle tiltak som iverksettes, er resultat av en vurdering på høyt nivå, og at de står i et rimelig forhold til den foreliggende risikoen.
I henhold til andre ledd andre punktum kan vedtak etter første punktum for det første fattes uten hensyn til begrensningene i forvaltningsloven § 35. Bestemmelsen tar høyde for tilfeller der forvaltningen allerede har fattet et vedtak, og det av hensyn til risiko for sikkerhetstruende virksomhet anses nødvendig å omgjøre vedtaket. Videre slås det i bestemmelsen fast at vedtak etter første punktum også kan fattes uten hensyn til om aktiviteten er tillatt etter annen lov eller annet vedtak. Et vedtak av Kongen i statsråd kan derfor i praksis sette til side en rekke ulike former for vedtak og aktiviteter som i utgangspunktet er tillatt, f.eks. nekte gjennomføring eller stille ytterligere vilkår for en byggetillatelse, frekvenstillatelse, ferdselsrett, jaktrett, en våpentillatelse eller et privat oppkjøp av en virksomhet.
I andre ledd tredje punktum er det fastsatt at vedtak etter første punktum er tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Dette innebærer at vedtak som fattes av Kongen i statsråd, kan tvangsfullbyrdes av namsmyndighetene, uten at man først må få dom for dette. Slik tvangsfullbyrdelse kan f.eks. gå ut på fravikelse av fast eiendom, ved at personer eller løsøre fjernes fra eiendommen, etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-11, rett for staten til å gjennomføre riving eller fjerning av installasjoner etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 første ledd eller pålegg om å stille sikkerhet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-16 første ledd.49

I forarbeidene til lovforslaget har departementet også vurdert hvordan slike vedtak stiller seg med hensyn til Grunnloven §§ 97 og 10, samt den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) tilleggsprotokoll 1 art. 1:

Departementet har vurdert hvordan forslaget om at Kongen i statsråd skal kunne treffe slike vedtak stiller seg med hensyn til Grunnloven §§ 97 og 105 og EMKs tilleggsprotokoll 1 art. 1. Vurderingen er at forslaget er i overensstemmelse med de krav legalitetsprinsippet og EMKs prinsipp om «rule of law» stiller, og at det heller ikke foreligger noe brudd på forbudet mot tilbakevirkende lover. Selv om selve lovforslaget vurderes å være i overensstemmelse med Grunnloven, menneskerettighetsloven og Norges internasjonale forpliktelser, vil dette måtte vurderes konkret også på det tidspunktet et eventuelt vedtak fattes med hjemmel i bestemmelsen.50

Stortinget har, i forbindelse med behandlingen av Innst. 352 L (2015–2016) til Prop. 97 L (2015–2016) om endringer i sikkerhetsloven, vedtatt regjeringens forslag om varslingsplikt og myndighet til å fatte vedtak for Kongen i statsråd.

7.2.4 Utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste og samarbeid

Et generelt prinsipp for utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste følger av loven § 6. Ved utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste skal det ikke nyttes mer inngripende midler og metoder enn det som framstår som nødvendig i forhold til den aktuelle sikkerhetsrisiko og omstendighetene for øvrig. Det skal videre tas særlig hensyn til den enkeltes rettssikkerhet ved utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste, jf. bestemmelsen andre ledd.

Loven § 7 gir Kongen fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om nasjonalt, regionalt og lokalt samarbeid om forebyggende sikkerhetstjeneste. I sikkerhetsadministrasjonsforskriften er samordningsplikten regulert nærmere i § 2-6, som blant annet regulerer ansvarsforholdene ved større prosjekter eller anskaffelser som involverer sikkerhetsgradert informasjon, samt ansvarsforholdene der to eller flere virksomheter er tilkoblet et felles informasjonssystem.

7.3 Nasjonal sikkerhetsmyndighet

7.3.1 Historisk tilbakeblikk

Funksjonen Nasjonal sikkerhetsmyndighet51 tillå forsvarssjefen frem til 1. januar 2003.

I Ot.prp. nr. (1996–97) tok ikke departementet stilling til hvordan forsvarsministerens utøvende sikkerhetsfunksjoner skulle organiseres i fremtiden. Departementet foreslo imidlertid at det fortsatt burde være ett sentralt organ med ansvar for koordinering av de forebyggende sikkerhetstiltakene, herunder forestå veiledning, opplæring og kontroll. Dette organet ble foreslått benevnt Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Organisasjonsmodellen den gang innebar at forsvarssjefen var tildelt funksjonen som nasjonal sikkerhetsmyndighet. Fremtidige endringer i organiseringen av denne myndigheten ble forespeilet forelagt for Stortinget på vanlig måte.

I St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet – Veien til et mindre sårbart samfunn, uttalte regjeringen at:

Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal ha ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste etter sikkerhetsloven i sivil og militær sektor. Det vil sikre en helhetlig tilnærming til sikkerhetsarbeidet på tvers av militær og sivil sektor, og sikre en effektiv utnyttelse av ressursene innenfor forebyggende sikkerhet. Etter regjeringens oppfatning tilsier imidlertid Nasjonal sikkerhetsmyndighets ansvarsområde, særlig innenfor sivil sektor, at Nasjonal sikkerhetsmyndighet organiseres utenfor Forsvarets militære organisasjon. Det anses i den sammenheng som naturlig og hensiktsmessig at Nasjonal sikkerhetsmyndighet etableres som et direktorat rett under et fagdepartement. Regjeringen går inn for at Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal opprettes som et eget direktorat administrativt underlagt Forsvarsdepartementet. Videre legges det opp til at Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal rapportere (med faglig ansvarslinje) i militær sektor til Forsvarsdepartementet, og til Justisdepartementet i sivil sektor.52

Ved Justis- og forsvarskomiteens behandling av stortingsmeldingen i Innst. S nr. 9 (2002–2003) merket komiteens flertall seg at Forsvarets overkommando/sikkerhetsstaben ble foreslått oppgradert til et eget direktorat. Flertallet påpekte i denne sammenhengen viktigheten av klare kommandolinjer og ansvarsforhold. Komiteens mindretall støttet også opprettelsen av direktoratet, men mente at dette administrativt burde underlegges daværende Justisdepartementet (nå Justis- og beredskapsdepartementet).

I St.prp. nr. 1 (2002–2003) viste regjeringen til forslaget i St.meld. nr. 17 (2001–2002) om at Nasjonal sikkerhetsmyndighet skulle opprettes som eget direktoratet administrativt underlagt Forsvarsdepartementet. Regjeringen foreslo videre at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) skulle opprettes fra 1. januar 2003:

Stortingsmeldingen ble ikke behandlet i vårsesjonen 2002, men det foreslås likevel at NSM opprettes som et eget direktorat fra 1. januar 2003.
Organiseringen av NSM innebærer at FO/S nedlegges, og at hoveddelen av de ressurser som ligger i FO/S i dag overføres til det nye direktoratet. Forsvarets militære organisasjon må imidlertid beholde en egen sikkerhetskompetanse og kapasitet på sentralt nivå, som skal ivareta sikkerhetstjenesten i Forsvaret. Det opprettes derfor en forsvarssjefens sikkerhetsavdeling (FSA). FSA skal være operativ samtidig med opprettelsen av det nye direktoratet.53

Under komiteens behandling av St.prp. nr. 1 hadde komiteen ingen merknader til dette forslaget.54

Fordelingen av ansvaret for Nasjonal sikkerhetsmyndighet ble fulgt opp av regjeringen i Kronprinsregentens resolusjon av 4. juli 200355, hvor NSM ble tillagt ansvaret for å ivareta de utøvende funksjoner for den forebyggende sikkerhetstjenesten på vegne av justisministeren og forsvarsministeren.

7.3.2 Direktoratet Nasjonal sikkerhetsmyndighets ansvar og myndighet

Direktoratet NSM har en relativt bred oppgaveportefølje, og sjef NSM rapporterer til både Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Direktoratets kjerneoppgaver er som beskrevet ovenfor å ivareta funksjonen Nasjonal sikkerhetsmyndighet slik det fremkommer av sikkerhetsloven kapittel 3. Disse og NSMs øvrige oppgaver er nedfelt i Forsvarsdepartementets Instruks for sjef nasjonal sikkerhetsmyndighet. Den løpende etatsstyringen av NSM skjer gjennom de årlige iverksettingsbrevene (IVB) fra Forsvarsdepartementet til NSM og etatsstyringsmøter mellom NSM, Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet, og oppdatering av instruksen.

NSMs generelle oppgaver er beskrevet i sikkerhetsloven § 8. NSM skal i henhold til bestemmelsen koordinere de forebyggende sikkerhetstiltak etter loven, og kontrollere sikkerhetstilstanden hos virksomheter underlagt loven. I tillegg er NSM i den samme bestemmelsen utpekt som utøvende organ i forholdet til andre land og internasjonale organisasjoner.

Oppgavene er nærmere detaljert i loven § 9. NSM skal for det første innhente og vurdere informasjon av betydning for gjennomføringen av forebyggende sikkerhetstjeneste. På bakgrunn av dette oppdraget utarbeider NSM hvert år en rapport om sikkerhetstilstanden. Vurderingene i rapporten bygger på funn fra virksomheter underlagt sikkerhetsloven og andre utvalgte kilder. Risikobildet som beskrives i rapporten er ment å være relevant for både offentlige og private virksomheter.

NSM skal videre søke internasjonalt samarbeid med tilsvarende tjenester i andre land og i relevante internasjonale organisasjoner når dette tjener norske interesser. I kraft av dette oppdraget er NSM nasjonalt kontaktpunkt opp mot NATO og mot nasjoner Norge har sikkerhetsmessig samarbeid med.

NSM har videre ansvaret for å føre tilsyn med sikkerhetstilstanden i virksomheter underlagt loven. Hovedformålet med NSMs tilsyn er ifølge direktoratet selv å avdekke behov for forbedring av virksomhetenes forebyggende sikkerhetstjeneste og å vurdere den enkelte virksomhets sikkerhetstilstand. NSMs tilsyn gjennomføres som styringssystemrevisjon, med utgangspunkt i standarden NS-EN ISO 19011, understøttet av fagrevisjoner.

NSM skal også bidra til at sikkerhetstiltak utvikles, herunder iverksette forskning og utvikling på områder av betydning for forebyggende sikkerhet. Som en del av dette arbeidet bidrar NSM blant annet inn i et forsknings- og utdanningssenter for informasjonssikkerhet – Center for Cyber and Information Security. Dette er et samarbeid som inkluderer fire høgskoler, NSM, Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Politidirektoratet (POD), Oslo politidistrikt, samt en rekke andre offentlige og private aktører. Målet for samarbeidet er å etablere en av Europas største akademiske faggrupper innen informasjonssikkerhet.

NSM har også i sin oppgaveportefølje å gi informasjon, råd og veiledning til virksomheter underlagt sikkerhetsloven, og har i kraft av dette ansvaret utarbeidet en rekke veiledninger, blant annet innenfor objektsikkerhet, informasjonssikkerhet og systemteknisk sikkerhet. I tillegg til utarbeidelse av skriftlige veiledninger, skal NSM også gi konkrete råd og veiledning til virksomheter underlagt loven på de fagområdene loven dekker. Aktører utvalget har vært i kontakt med gjennom sitt arbeid, etterlyser imidlertid et NSM som er enda mer på tilbudssiden når det gjelder sin rådgivningsvirksomhet. Det kan synes som om NSM er tilbakeholdne med å gi konkrete råd og veiledninger overfor virksomheter som også er tilsynsobjekter.

I tillegg til de ovenfor beskrevne oppgaver, er NSM tillagt en rekke oppgaver på de enkelte fagområdene som er regulert i loven, herunder informasjonssikkerhet, personellsikkerhet, objektsikkerhet og sikkerhetsgraderte anskaffelser. I den videre fremstillingen blir disse oppgavene omtalt nærmere der de tematisk sett hører hjemme.

NSM skal understøtte Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet på IKT-sikkerhetsområdet i form av råd og veiledning, og gjennom å identifisere og foreslå nasjonale tiltak og krav innenfor IKT-sikkerhet. Denne oppgaven strekker seg ut over IKT-sikkerhet knyttet til behandling av sikkerhetsgradert informasjon.

I Nasjonalt beredskapssystem er sjef NSM gitt fullmakt til å pålegge andre aktører å iverksette visse sikkerhetstiltak.

7.3.3 NorCERT/VDI

NSM driver i dag en nasjonal responsfunksjon for alvorlige dataangrep mot kritisk infrastruktur (NorCERT). NorCERT (Norwegian Computer Emergency Response Team) ble etablert som en integrert del av NSM fra 1. januar 2006, og var en oppfølging av St.meld. nr. 39 (2003–2004) Samfunnssikkerhet og sivil-militært samarbeid. Formålet med NorCERT er å legge til rette for effektiv håndtering av alvorlige IKT-sikkerhetsangrep mot viktig infrastruktur og informasjon i Norge. Et sentralt element i NorCERTs oppgaver er innhenting, verifisering, analyse og videreformidling av informasjon om sårbarheter, potensiell risiko, angrepsmetoder og ondsinnet kode. Dette skjer dels gjennom Nasjonalt varslingssystem for digital infrastruktur (VDI), men også gjennom mottak av informasjon fra nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere. Den totale mengde data danner grunnlag for analyse i forbindelse med håndtering av alvorlige hendelser, og er avgjørende for koordinering med, og bistand til, nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere.

VDI består av et nettverk av sensorer som utplasseres hos utvalgte offentlige og private virksomheter som innehar kritisk infrastruktur i tilknytning til deltakernes datanettverk. Sensorene samler inn data som skal gjøre det mulig for NSM å tidlig detektere, verifisere og varsle om koordinerte og alvorlige dataangrep.

VDI startet som et forsøksprosjekt i 1999, etablert mellom Etterretningstjenesten, PST og NSM. Fra 2003 ble driften av VDI lagt under NSM og er i dag en integrert del av NSMs organisasjon.

Ved håndtering av allerede inntrufne alvorlige angrep, bistår NorCERT også med analyse av infisert maskinvare.

Den nasjonale evnen til å håndtere alvorlige dataangrep mot kritisk infrastruktur og informasjon er avhengig av et nært samspill mellom EOS-tjenestene. Til sammen har disse tjenestene i oppdrag å oppdage, varsle, motvirke og etterforske alvorlige IKT-hendelser. Samarbeidet mellom tjenestene er formalisert og regulert i egne retningslinjer av 15. mai 2013, fastsatt av sjefene for de tre tjenestene.

NSM samarbeider også med en rekke andre offentlige og private samarbeidsparter, herunder ulike sektorvise responsmiljøer (sektor-CERT) og relevante sektormyndigheter.

Tilknytning til VDI er basert på frivillighet og tilbys etter en nærmere vurdering av virksomhetenes betydning for kritisk infrastruktur. NSM inngår en avtale med den enkelte deltaker, hvor partenes rettigheter og plikter i samarbeidet er nærmere regulert. Private virksomheter som deltar i VDI-samarbeidet, forplikter seg gjennom avtalen med NSM til å bidra til finansieringen av VDI og NorCERT gjennom et årlig vederlag.

Tilknytning til VDI er ikke ment å erstatte virksomhetenes egne sikkerhetstiltak, men skal komplementere virksomhetens egne tiltak. Virksomhetenes rett og plikt til å ivareta sikkerheten i egne systemer, er således uavhengig av VDI-samarbeidet.

Regjeringen fremmet i Prop. 97 L (2015–2016) om endringer i sikkerhetsloven, forslag om å lovfeste virksomheten som utøves av NSM gjennom NorCERT og VDI i sikkerhetsloven § 9 som en del av NSMs oppgaver. Regjeringen vurderte også i denne sammenheng om det burde etableres en hjemmel for å pålegge enkelte virksomheter med kritisk infrastruktur å tilknytte seg VDI. På bakgrunn av høringsinstansenes tilbakemelding kom imidlertid departementet til at en slik påleggsmyndighet må utredes nærmere, og bør dessuten ses i sammenheng med en vurdering av den fremtidige finansieringsmodellen for NorCERT/VDI.

Stortinget har, i forbindelse med behandlingen av Innst. 352 L (2015–2016) til Prop. 97 L (2015–2016) om endringer i sikkerhetsloven, vedtatt regjeringens forslag til lovfesting av NorCERT og varslingssystemet for digital infrastruktur.

7.4 Ansvar og myndighet etter relevant sektorregelverk

7.4.1 Kraftsektoren

Olje- og energidepartementet (OED) har det overordnet ansvaret for energiforsyningen. Energiforsyningen er en fellesbetegnelse for forsyning av elektrisitet (strøm) og fjernvarme. Elektrisitet og varme er basiskapabiliteter i et moderne samfunn ut fra et samfunnssikkerhets- og samfunnstrygghetsperspektiv.

Forsyningssikkerhet i energiforsyningen kan defineres som energisystemets evne til å kontinuerlig levere strøm av en gitt kvalitet til sluttbruker.For å sikre dette kreves et samspill mellom en rekke virkemidler, blant annet konsesjonsbehandling av nett- og produksjonsanlegg, krav til leveringskvalitet, økonomisk regulering av nettselskapene og beredskapskrav. Beredskapskravene går dels på forebyggende tiltak for å skape barrierer og hindre avbrudd og dels på evne til rask gjenoppretting av energiforsyningen ved avbrudd.

Det sentrale sektorregelverket for beredskap i energiforsyningen er energiloven56 kapittel 9 om beredskap og beredskapsforskriften.57 Beredskapsforskriften omfatter selskap som eier store produksjonsanlegg (vannkraft, vindkraft og fjernvarme) eller energianlegg (ledninger, kabler, transformatorstasjoner, varmesentraler osv). Dammer (uansett formål) reguleres av damsikkerhetsforskriften.58 Damsikkerhetsforskriften har egne krav om beredskapsmessig sikring for dammene i høyeste konsekvensklasse (klasse 3 og 4). Både beredskapsforskriften og damsikkerhetsforskriften er basert på et klassifiseringssystem, der anlegg med de største konsekvensene for samfunnet blir identifisert og underlagt de strengeste kravene til sikkerhets- og beredskapstiltak.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er sektormyndighet for energiforsyningen, og er utpekt som beredskapsmyndighet etter energiloven. Som sektormyndighet for energisektoren benytter NVE en rekke virkemidler. Regelverkskrav framgår av energiloven og en rekke underliggende forskrifter, blant annet beredskapsforskriften med en utfyllende veileder. Beredskapsforskriften har krav om risiko- og sårbarhets (ROS)-analyser, krav til beredskapsplanverk, krav til fysiske sikringstiltak avhengig av klasse, informasjonssikkerhet, beskyttelse av driftskontrollsystem osv. NVE driver også en betydelig tilsynsaktivitet der både stedlige revisjoner, skriftlig tilsyn og inspeksjoner etter hendelser benyttes.

NVE er i beredskapsforskriften delegert myndighet til å benytte en rekke virkemidler for å påse at bestemmelsene i forskriften etterleves. NVE kan gi de pålegg som er nødvendige for gjennomføring av bestemmelsene i forskriften (§8-2), og kan ilegge tvangsmulkt (§8-4) og overtredelsesgebyr (§8-5) ved overtredelse av bestemmelsene.

NVE har omfattende dialog direkte med virksomhetene i egen sektor gjennom seminarer, innlegg i ulike fora, informasjonsskriv og stedlige besøk. NVE samarbeider med bransjeorganisasjoner om sentrale tema, for eksempel IKT-sikkerhet og sjøkabelberedskap, og har initiert opprettelsen av KraftCERT fra 2015. NVE deltar også i samarbeidsforum og har utstrakt informasjonsutveksling med andre myndigheter, blant annet Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og NSM.

Både produksjons- og nettselskapene er selvstendige rettssubjekter. Ingen av selskapene i kraftsektoren er per dags dato underlagt sikkerhetsloven.

I medhold av energiloven § 9-1 er Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (KBO) etablert. KBO består grovt sagt av alle selskaper som eier eller driver anlegg for produksjon eller distribusjon av elektrisitet eller fjernvarme over en viss størrelse. KBO-enhetene kan pålegges oppgaver under beredskap og i krig. KBO-enhetene er inndelt i 14 distrikter, som stort sett følger fylkesgrensene. I hvert distrikt er det utpekt en distriktssjef (KDS) fra ett av de største nettselskapene, og denne er NVEs forlengede arm ved kriser og andre hendelser. KDS deltar i fylkesberedskapsrådet.

I helt ekstraordinære situasjoner kan hele energiforsyningen underlegges Kraftforsyningens sentrale ledelse, som vil bestå av OED/NVE og Statnett. Dette har ikke skjedd i fredstid.

7.4.2 Petroleumssektoren

Arbeids- og sosialdepartementet har det overordnede ansvaret for sikkerhet og beredskap for petroleumsvirksomhet på norsk sokkel.

Siden myndighetenes gjennomgang etter Kielland-ulykken og petroleumslovsreformen i 1985, har regulering av petroleumsvirksomheten blitt ivaretatt gjennom en sektortilnærming med en all hazards-tilnærming til regulering og tilsyn. Det sentrale sektorregelverket for petroleumssektoren er petroleumsloven59 med underliggende forskrifter. Regelverket stiller krav til forebyggende, risikoreduserende tiltak, og konsekvensreduserende tiltak dersom en hendelse inntreffer.

Ansvaret for oppfølging av petroleumslovens § 9-3 om beredskap mot bevisste anslag ble i 2013 delegert fra Arbeids- og sosialdepartementet til Petroleumstilsynet (Ptil). Ptil er sektormyndighet med ansvar for tilsyn med og regulering av sikkerhet og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomhet til havs og på enkelte landanlegg.

I medhold av petroleumsloven § 9-3 tredje ledd, kan Ptil gi pålegg om gjennomføring av sikringstiltak for å hindre tilsiktede uønskede hendelser.

Ptil har gjennom mange år gitt politiet faglig bistand under politiets etterforskning av alvorlige hendelser i petroleumsvirksomheten. Dialogen og den koordinerte samhandlingen mellom Ptil og politiet i forbindelse med etterforsking og granskinger fungerer ifølge Ptil svært godt. Ptil og politiet samarbeider også om kompetansebygging innen etterforskning, gransking og regelverksforståelse. Ved de årlige Gemini-øvelsene samarbeider Ptil både med politiet og Forsvaret. Øvelse Gemini har til hensikt å øve kontra-terrorsamvirke mellom Forsvar og politi ved bevisste anslag mot innretninger og/eller anlegg i petroleumsvirksomheten.

De senere år har Ptil hatt tett dialog med NSM/ NorCERT på de områder som angår blant annet fysisk sikring av objekter, sikkerhetstilstanden i næringen, nytt metodeverktøy for sikringsrisikovurderinger, og Cyber/IKT-sikkerhet (varsel og håndtering av alvorlige IKT-hendelser). Ptil har også etablert dialog med PST om blant annet endringer av trusselbildet og terrorsikring.

Norsk olje og gass (NOROG) er en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon under Næringslivets hovedorganisasjon for oljeselskaper og leverandørbedrifter knyttet til utforsking og produksjon av olje og gass på norsk kontinentalsokkel. Organisasjonen representerer 53 oljeselskaper og 54 leverandørbedrifter. 60 NOROG har etablert et varslingssystem for sikringshendelser – Petroleum Industry Security Alert System (PISAS). PISAS eies og administreres av NOROG.

Gassco AS er et statlig selskap som siden 2002 har hatt operatøransvaret for transport av gass fra den norske kontinentalsokkelen. Transportsystemet er omfattende og består av flere plattformer og tusenvis av kilometer med rørledninger. Gassco er operatør for Gassled, som er et interessentskap og den formelle eieren av infrastrukturen forbundet med gasstransporten fra norsk sokkel.61

Ingen av de selvstendige rettssubjektene i petroleumssektoren er per dags dato underlagt sikkerhetsloven.

Drivstoffanleggloven62 gir i § 1 Kongen fullmakt til å gi pålegg til eier eller bruker av drivstoffanlegg av vesentlig betydning for landets beholdning av drivstoffer, om sikringstiltak mot skade som følge av krigshandlinger og sabotasje. I tillegg kan Kongen gi pålegg til eier eller bruker om å foreta slike utvidelser eller nybygg som anses nødvendige av forsvarsmessige hensyn. Kongens myndighet ble i Kgl.res. av 9. mars 1979 delegert til Olje- og energidepartementet.

Etter loven § 3 kan departementet gi nærmere bestemmelser om tiltak for sikring av landets anlegg for flytende drivstoffer. Departementet kan pålegge eier eller bruker av anlegg av vesentlig betydning for landets forsyning av drivstoff å sette i verk eller å finne seg i rådgjerder til sikring av forsyningene under krig.

7.4.3 Elektronisk kommunikasjon

Samferdselsdepartementet har det overordnede ansvaret for elektronisk kommunikasjon (ekom) – ekomsektoren.

Det sentrale sektorregelverket for ekomsektoren er ekomloven63 og ekomforskriften.64

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) har ansvaret for å forvalte ekomloven og føre tilsyn med ekomtilbydere. Nkom arbeider for bærekraftig konkurranse i ekomsektoren, slik at brukere i hele landet kan tilbys gode tjenester til konkurransedyktige priser. Samtidig arbeider Nkom også sammen med ekomtilbyderne for å forebygge uønskede hendelser, og begrense konsekvensene av hendelser som inntreffer.

Formålet med Nkoms arbeid er å sikre brukere i hele landet gode og robuste ekomtjenester. Dette skjer blant annet gjennom normgivning, veiledning og ved å påse at ekomtilbyderne følger de pliktene de er pålagt. Nkom har en rekke virkemidler å spille på i sin oppfølging overfor aktørene, herunder veiledning, pålegg, tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og tilbakekall av tillatelser. I henhold til Nkoms reaksjonsstrategi skal de ilegge reaksjoner som er nødvendige, hensiktsmessige og forholdsmessige.

Sentrale selvstendige rettssubjekter i ekomsektoren er underlagt sikkerhetsloven, herunder Telenor ASA, Broadnet AS og Posten AS.

En annen sentral aktør innenfor elektronisk kommunikasjon er Direktoratet for nødkommunikasjon (DNK). Justis- og beredskapsdepartementet har det overordnede ansvaret for styring og kontroll med DNK. DNK har ansvaret for forvaltning og videreutvikling av digitalt nødnett i Norge. Nødnett er et nytt digitalt samband for politi, brannvesen, helsetjenesten og andre aktører med et nød- og beredskapsansvar. Nødnett er et avlyttingssikret sambandssystem som skal gi bedre funksjonalitet, talekvalitet, dekning og kapasitet enn dagens samband. Nødnett er likevel ikke godkjent for å kommunisere sikkerhetsgradert informasjon.

7.4.4 Luftfartssektoren

Samferdselsdepartementet har det overordnede ansvaret for samfunnssikkerheten og beredskapen i luftfartssektoren. Departementet har utarbeidet Strategi for samfunnssikkerhet i samferdselssektoren. I følge denne skal virksomhetene i samferdselssektoren, herunder luftfartssektoren, forebygge og være i stand til å håndtere store uønskede hendelser, utilsiktede i form av naturødeleggelser og teknisk- og menneskelig svikt, samt tilsiktede i form av kriminalitet, terror, sabotasje og spionasje. Departementet forutsetter at virksomhetene i samferdselssektoren oppfyller krav i relevante regelverk med betydning for samfunnssikkerheten, herunder sikkerhetsloven med forskrifter.

Sivil luftfart reguleres i utstrakt grad av EU-rettsakter som er integrert i lover og forskrifter. Det sentrale sektorregelverket for luftfartssektoren er luftfartsloven65 med underliggende forskrifter.

Forskrift om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten mv.66 regulerer sikkerhetsgodkjenning og sikkerhetstiltak, sikkerhetskontroll og adgang til sikkerhetsbegrenset område. Flysikringstjenesten reguleres av forskrift om felles krav for yting av flysikringstjenester.67

Luftfartstilsynet er sektormyndighet i luftfartssektoren. Luftfartstilsynets hovedoppgave er å bidra til økt sikkerhet i all norsk sivil luftfart gjennom å integrere nasjonalt og internasjonalt regelverk, utarbeide forskrifter for norsk luftfart, samt føre tilsyn med at aktørene følger gjeldende lover, regler og forskrifter.

Luftfartstilsynet kan i medhold av luftfartsloven gi pålegg om retting og endring (§13 a-3), ilegge tvangsmulkt ved overtredelse av krav etter lov og forskrift (§ 13 a-4) og gi pålegg om overtredelsesgebyr for overtredelse eller unnlatelse av å etterkomme nærmere angitte bestemmelser i loven (§13 a-5).

Sikkerhetsrådet for luftfarten (SFL) er et rådgivende organ for berørte myndigheter som skal forebygge anslag rettet mot den sivile luftfart. Luftfartstilsynet leder sikkerhetsrådet, som for øvrig består av representanter fra Samferdselsdepartementet, Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet, POD, PST og NSM.

Avinor AS er et statlig eid aksjeselskap der eierskapet forvaltes av Samferdselsdepartementet. Selskapet har ansvaret for å eie, drive og utvikle et landsomfattende nett av lufthavner for den sivile luftfarten og en samlet flysikringstjeneste for den sivile og militære luftfarten. I relasjon til sikkerhetsloven er Avinor ansett for å være et forvaltningsorgan, og er således omfattet av loven.

7.4.5 Vannforsyning

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) er overordnet ansvarlig og samordnende departement for sikkerhet og beredskap når det gjelder vannforsyning, og skal sørge for samordning og nødvendige avklaringer mellom involverte aktører på fagområdet.

Mattilsynet har ansvar for godkjenning, tilsyn og beredskap. Folkehelseinstituttet utfører forvaltningsstøtte, som bistand ved utbrudd av vannrelatert sykdom, analyser og helsefaglig rådgivning.

Drikkevannsforskriften68 er hjemlet i matloven69, helseberedskapsloven70 og folkehelseloven71. Forskriften ivaretar kravene i EUs drikkevannsdirektiv og deler av EUs rammedirektiv for vann. Det er vannverkseiers ansvar at vannet oppfyller drikkevannsforskriftens krav. Forskriften har bestemmelser om krav til leveringssikkerhet og beredskap for normale forhold, kriser og katastrofer i fredstid og ved krig. Forskriften har unntaksbestemmelser for vannforsyning under ekstraordinære forhold. Noen vannforsyningsanlegg eller deler av disse omfattes av sikkerhetsloven.

Det pågår for tiden et arbeid med å revidere drikkevannsforskriften. På bakgrunn av en endret sikkerhetssituasjon og økt sårbarhet foreslår HOD blant annet en egen bestemmelse om forebyggende sikring. Det foreslås også krav om opplæring av ansatte med sikte på å etablere en sikkerhetskultur for å redusere sårbarhet.

7.4.6 Finansielle tjenester

Finansdepartementet er overordnet ansvarlig for forebyggende sikkerhet og beredskap i finanssektoren. Finansnæringen er en næring som i stor grad leverer sine tjenester på digitale plattformer, noe som medfører både høy grad av kompleksitet og en rekke gjensidige avhengigheter til andre innsatsfaktorer.

Det sentrale sektorregelverket for finanssektoren er blant annet finansforetaksloven72, verdipapirhandelloven73 og betalingssystemloven74. I tillegg er IKT-forskriften75 sentral for IKT-sikkerhetsarbeidet i finanssektoren.

Finanstilsynet er i medhold av finansstilsynsloven76 det sentrale offentlige organet som kontrollerer og vurderer om finansinstitusjoner følger de lover og regler som er vedtatt for finansmarkedet, og driver virksomheten på hensiktsmessig og betryggende måte. Denne kontrollen inkluderer banker, finansieringsforetak, e-pengeforetak, betalingsforetak, forsikringsselskap, pensjonskasser, verdipapirforetak, forvaltningsselskap for verdipapirfond, regulerte markeder (inkl. børser), oppgjørssentraler og verdipapirregister, eiendomsmeglingsforetak, inkassoforetak, regnskapsførere og revisorer mv.77

Finanstilsynet har i medhold av finanstilsynsloven hjemmel til å gi pålegg om å innrette virksomhetens internkontroll etter de bestemmelser tilsynet fastsetter, jf § 4 nr. 2. IKT-forskriften er gitt med hjemmel i blant annet denne bestemmelsen.

Hvis et pålegg gitt av Finanstilsynet ikke etterkommes, kan Finansdepartementet ilegge de ansvarlige dagmulkt til forholdet er rettet, jf. finanstilsynsloven § 10 annet ledd.

Beredskapsutvalget for finansiell infrastruktur (BFI)78 har blant annet ansvaret for å komme frem til og koordinere tiltak for å forebygge og å løse krisesituasjoner og andre situasjoner som kan resultere i store forstyrrelser i den finansielle infrastruktur. BFI skal forestå nødvendig koordinering av beredskapssaker innenfor finansiell sektor. Utvalget skal herunder, på grunnlag av Sivilt beredskapssystem (SBS), samordne utarbeidelse og iverksettelse av varslingsplaner og beredskapstiltak ved sikkerhetspolitiske kriser og krig. Finanstilsynet er ansvarlig leder og sekretariat for BFI.

Boks 7.1 Beredskapsutvalget for finansiell infrastruktur

Følgende institusjoner er representert i BFI som faste medlemmer og varamedlemmer:

  • Finanstilsynet

  • Norges Bank

  • Finans Norge (FNO)

  • Bits AS (bank- og finansnæringens infrastrukturselskap)

  • Nets Norge

  • Evry ASA

  • Verdipapirsentralen ASA (VPS)

  • DNB Bank ASA

  • Nordea Bank Norge ASA

  • Sparebank 1 Gruppen

  • Eika Gruppen (representerer andre banker)

Som observatører:

  • Finansdepartementet

  • FinansCERT

  • Verdipapirforetakenes forbund

  • Verdipapirfondenes forening

  • Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) v/NorCERT

  • Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet (Nkom)

  • Telenor Norge

  • Norges Vassdrag- og energidirektorat (NVE)

  • Posten Norge

7.4.7 Helse og omsorg

HOD er overordnet ansvarlig innenfor helse- og omsorgssektoren.

Helseberedskapsloven79 har som formål å verne befolkningens liv og helse. Loven skal også bidra til at nødvendig helsehjelp, helse- og omsorgstjenester og sosiale tjenester kan tilbys under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid, jf. loven § 1. Virksomhetene som omfattes av loven skal i slike tilfeller kunne fortsette, og om nødvendig legge om og også utvide driften, på basis av den daglige tjeneste, oppdaterte planverk og gjennomføre regelmessige øvelser.

Loven inneholder også fullmaktsbestemmelser (§§ 3-1, 4-1, 5-1 og 5-2, jf. § 1-5) som gir Helse- og omsorgsdepartementet særskilte fullmakter i krig og når krig truer. Fullmaktene gjelder også ved kriser og katastrofer i fredstid etter beslutning av Kongen. Etter § 3-1 gis nærmere bestemmelser om rekvisisjon av fast eiendom, rettigheter og løsøre som trengs til bruk for blant annet helse- og omsorgstjenester. I medhold av § 4-1 kan nærmere angitt personell pålegges å forbli i tjeneste ut over ordinær arbeidstid, samt pålegges oppmøte- og arbeidsplikt. Etter §§ 5-1 og 5-2 har departementet hjemmel til å pålegge virksomheter som omfattes av loven ulike plikter av hensyn til ansvars-, oppgave- og ressursfordeling, samt pålegg om omlegging av virksomheten og restriksjoner på omsetning av varer.

7.4.8 Satellittbaserte tjenester

Med satellittbaserte tjenester menes tjenester for posisjonsbestemmelse, navigasjon og presis tidsangivelse (PNT), kommunikasjonstjenester og jordobservasjonstjenester.

I følge Lysne-utvalgets utredning er leveranse av satellittbaserte tjenester i hovedsak et internasjonalt anliggende. Det er imidlertid flere norske virksomheter som er premissleverandører og har en myndighetsrolle på området. Det er ingen utpekt aktør som har det overordnede ansvaret for satellittbaserte tjenester i Norge, men det finnes en rekke myndighetsaktører som har en sentral rolle innen romvirksomheten.80

Regulering av romvirksomheten er hjemlet i en rekke ulike lover og forskrifter, og ansvaret for oppfølging tilhører ulike departementer og etater. I tabell 7.1 er det gitt en ikke uttømmende oversikt over relevante lover og tilhørende ansvarlige myndigheter.

Space Norway AS er underlagt sikkerhetsloven ved enkeltvedtak.

Tabell 7.1 Et utvalg relevante lover og tilhørende ansvarsmyndighet

Lov/Traktat

Angår

Ansvarlig dept./etat

Sikkerhetsloven med forskrifter

Forebyggende sikkerhet

JD/FD (NSM)

Ekonomloven med forskrifter

Utstedelse av frekvenstillatelser samt innmelding av satelittnettverk til ITU. Tekniske målinger av radiospekteret

SD (Nkom)

Svalbardtraktaten

Bruk av Svalbard til ikke-militære formål

UD/JD

Romloven

Lov om oppskyting av gjenstander fra norsk territorium

NFD

International Convention on Maritime Search and Rescue

Internasjonal koordinering av SAR

JD

Metarea 19

Værvarsling

KD (met.no, Kystverket)

Galileo/Copernicus-forordningene

Beskyttelse av infrastruktur og tjenester

NFD (NRS)

Romregistreringskonvensjonen

Forvaltning og romregister for norske satelitter

UD (NRS)

ITU-konvensjonen

Frekvensfordeling

SD (Nkom)

Svalbardloven med forskrifter

Etablering, drift og bruk av bakkestasjoner med mer

SD

Havressursloven med forskrifter

Krav til satelittsporingsutstyr om bord på fiskebåter med mer

NFD, Fiskeridirektoratet

Lov om petroleumsvirksomhet med forskrifter

Satelittsporing av seismikkskip

OED

Skipssikkerhetsloven med forskrifter

Krav til kommunikasjonsutstyr med mer

NFD

Kilde: NOU 2015: 13, Digital sårbarhet – sikkert samfunn – Beskytte enkeltmennesker og samfunn i en digitalisert verden, 122.

7.5 Tilsynsmyndigheters organisering og oppgaver i Norge

Tilsyn kan forstås som tilsynsmyndighetenes undersøkelse av status i henhold til de krav som er gitt i medhold av lov eller forskrift. I den videre fremstillingen gis det en nærmere redegjørelse for organisering av tilsyn på generell basis, herunder Tilsynsmeldingens81 anbefalinger og eksisterende mekanismer for samordning og koordinering av tilsyn.

Det eksisterer i dag over 30 statlige forvaltningsorganer i Norge som innehar en eller annen form for tilsynsfunksjon. I tillegg til dette kommer fylkesmennenes tilsyn med kommunesektoren, de enkelte kommuners direkte tillagte tilsynsoppgaver, samt offentlige tilsynsoppgaver som ivaretas av selvstendige rettssubjekter.82

Tilsynsorganer kan grovt sett kategoriseres etter tre typer kriterier: Hva slags oppgaver (funksjoner/roller) de har, hvilke formål de forvalter og hvilke målgrupper tilsynsfunksjonen retter seg mot.83

Det er stor variasjon i hvilke oppgaver som tilligger forvaltningsorganene som innehar tilsynsfunksjoner i de ulike sektorer. Enkelte tilsynsmyndigheter har en tilnærmet rendyrket rolle som tilsynsorgan. Et eksempel er Helsedirektoratet som ivaretar direktoratsfunksjonen, mens Helsetilsynet har tilsynsfunksjonen. Andre sektorer har en mer integrert tilnærming, hvor fagmyndigheten i tillegg til tilsynsoppgaver har et bredt spekter av oppgaver som tilligger direktoratsnivået i myndighetsstrukturen. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet synes å ha en integrert tilnærming, hvor både fagmyndighets- og tilsynsfunksjonen ivaretas av samme etat. Fylkesmennsembetene har sannsynligvis den mest integrerte tilnærmingen, hvor fylkesmannsrollen kombinerer et svært bredt spekter av oppgaver med tilhørende funksjoner. Fylkesmennene innehar hovedtyngden av tilsynsoppgavene overfor kommunene og deres ansvar og plikter spenner over de fleste sektorer og tjenesteområder i kommunene.84

Forvaltningsorganer tillagt tilsynsfunksjoner har gjennomgående en nokså sammensatt oppgaveportefølje, og er i hovedsak organer utenfor departementsstrukturen. Det avgjørende for hvilke roller de enkelte tilsynsmyndigheter er tillagt, er de lovgrunnlag og styrende dokumenter som legger grunnlaget for deres virksomhet. Til tross for anbefalingene i Tilsynsmeldingen85, synes det overveiende flertall av forvaltningsorganer med tilsynsfunksjoner å ivareta flere roller parallelt.

De eksisterende tilsynsregimene dekker de fleste samfunnsområder og representerer et bredt spekter av ulike formål. Statskonsult gjennomførte i 2002 en gjennomgang av statlige tilsynsordninger.86 I rapporten kategoriserte Statskonsult de norske tilsynsregimene etter fire hovedformål:

  • Sikkerhet for liv, helse, miljø og materielle verdier/ressurser

  • Fungerende samferdsel, kommunikasjon og energiforsyning (infrastruktur)

  • Fungerende markeder

  • Integritetsvern og ideelle verdier87

I hvor stor utstrekning tilsynsorganene er spesialisert innenfor de ulike formålene, varierer i stor grad. Enkelte tilsyn ivaretar relativt snevre og spesifikke formål, eksempelvis har Datatilsynet som eneste formål å påse at den enkeltes personvern ikke blir krenket gjennom behandling av personopplysninger. Andre tilsyn ivaretar et bredt spekter av formålsområder.

Også når det gjelder målgrupper er det variasjon. I grove trekk finnes det to modeller for inndeling av tilsyn etter målgrupper. Enkelte tilsyn er såkalte sektortilsyn, hvor målgruppen er definert ut fra den aktuelle sektorens inndeling. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Petroleumstilsynet og Finanstilsynet er eksempler på rene sektortilsyn, som ivaretar tilsynsfunksjonen i sine respektive sektorer. Andre tilsyn har en mer sektorovergripende tilsynsfunksjon, hvor formålet med tilsynsfunksjonen strekker seg over en rekke forskjellige bransjer og sektorer. Eksempler på sektorovergripende tilsyn er Arbeidstilsynet, Konkurransetilsynet og det tilsyn med størst relevans for sikkerhetsloven: Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Den tradisjonelle integrerte modellen hvor flere roller må ivaretas innenfor en og samme organisasjon, har gjerne vært begrunnet i verdiene demokrati og effektivitet. Ved en slik organisering kan myndighetene fremstå på en enhetlig måte utad, og vil samtidig kunne sørge for helhetlig og samordnet styring og effektiv utnyttelse av kompetanse og ressurser. Samorganisering av flere oppgaver kan også bidra til å gi en bedre samordning mellom politikkutforming og de ulike iverksettingsoppgavene i en sektor eller på tvers av sektorer, noe som igjen kan bidra til en bedre politisk styring og måloppnåelse. En deling av arbeidsoppgavene mellom flere forskjellige aktører, eksempelvis i et rent tilsynsorgan, et ordinært direktorat og et eget tjenesteproduserende organ, kunne medføre at fagmiljøene blir små og sårbare. Formål og funksjoner ivaretas mest rasjonelt og effektivt dersom forvaltningen utnytter den samlede kunnskapen om fag og disipliner, sektorer og næringer, klienter og målgrupper. Hensynet til brukerne og målgruppene kan også være et argument for ikke å gjøre et slikt skille.88

Som figur 7.1 viser kan tilsynsmyndighetenes oppgaveportefølje i en tradisjonell integrert modell, grovt sett kategoriseres i fire hovedoppgaver: fastsettelse av regler, behandling av søknader og konsesjoner, tilsyn og veiledning. I tillegg har en del tilsyn enkelte andre oppgaver utover disse fire vanligste gjøremålene.

Figur 7.1 Grafisk fremstilling av tilsynsmyndighetens arbeid og begrepsapparat.

Figur 7.1 Grafisk fremstilling av tilsynsmyndighetens arbeid og begrepsapparat.

Kilde: Preben Hempel Lindøe, Geir Sverre Braut og Jacob Kringen, Risiko og tilsyn, 2. utgave, (Oslo: Universitetsforlaget, 2015.)

7.5.1 Tilsynsmeldingens idealer for organisering og utføring av tilsynsfunksjonen

Det er få rettslige føringer for hvordan rollekonflikter skal identifiseres og håndteres på institusjonelt nivå i forvaltningen. Likevel er det i flere sektorer (som tele og kraft) EØS-reguleringer som stiller krav om at den nasjonale håndhevingsmyndigheten skal organiseres adskilt fra tjenesteproduksjon. Forvaltningslovens regulering av habilitet knytter seg til personnivå og mulige sammenblandinger av private og offentlige interesser. Samtidig gir forvaltningslovens habilitetsbestemmelse uttrykk for generelle prinsipper, som kan tenkes å ha anvendelse for tilsvarende problemer på institusjonelt nivå.

I Tilsynsmeldingen89 fremmet regjeringen (Bondevik II) en rekke idealer for organisering og utføring av tilsynsfunksjonen. Formålet med å fremme idealene var å legge grunnlaget for en kvalitetsreform for statlige tilsyn, for å sette dem i bedre stand til å møte kravene om en mer funksjonsdyktig offentlig sektor.

I meldingen ble organisering av tilsyn knyttet til to hoveddimensjoner: den horisontale organisering og den vertikale organisering. Med horisontal organisering menes hvordan oppgaver og myndighet er fordelt mellom ulike myndigheter på samme hierarkiske nivå i forvaltningen. Den vertikale organiseringen omhandler relasjonen mellom underordnet og overordnet myndighet, herunder graden av delegert myndighet fra, og graden av faglig uavhengighet fra, overordnet departement.

I meldingen presiseres det at idealene for organisering og utføring av tilsynsvirksomhet er ment å angi en generell ønsket retning. Hvorvidt idealene bør gjennomføres innenfor den enkelte sektor, må bero på en konkret vurdering, hvor blant annet sektorspesifikke hensyn kan tilsi avvik fra en ideell organisering.

7.5.1.1 En klar og tydelig rolle for tilsynene

For å styrke tilsynsfunksjonen og sikre allmennhetens og tilsynsobjektenes tillit til myndighetene, bør det tilstrebes visse organisatoriske skiller mellom tilsynsrollen og andre roller. Avveiningen av hvilke rollekonflikter som er problematiske må foretas konkret overfor det enkelte tilsyn. I tilsynsmeldingen vises det blant annet til den åpenbare rollekonflikten som oppstår når tilsynsorganet, i tillegg til å kontrollere, også står for kommersiell tjenesteproduksjon overfor tilsynsobjektet.

Som en konsekvens av ønsket om mer ryddighet i offentlige roller, ble blant annet Petroleumstilsynet skilt ut fra Oljedirektoratet med virkning fra 1. januar 2004. Dette ble begrunnet i potensialet for rollekonflikt som lå i organiseringen av Oljedirektoratet, som både hadde rådgivende oppgaver overfor departementene og delegert regelverkskompetanse og tilsyn med sikkerhet og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten. I meldingen ble det riktignok presisert at dette ikke hadde vært et problem i enkeltsaker Oljedirektoratet hadde behandlet.90

7.5.1.2 Klare og tydelige formål for tilsynene

Det er en målsetting åunngå motstridende formål i samme tilsyn. Endringer i tilsynsorganiseringen må ifølge tilsynsmeldingen ta sikte på at samme tilsyn normalt ikke skal ivareta formål som kan stå i konflikt med hverandre.

Det er også en målsetting å unngå at samme formål ivaretas av forskjellige tilsyn. En bedre koordinering av tilsyn med samme forhold vil ifølge meldingen bidra til enkelhet og klarhet ovenfor tilsynsobjektene og allmennheten. Det vil også kunne bidra til å redusere belastningen for de ulike tilsynsobjektene.

7.5.1.3 Økt faglig uavhengighet fra departementene

Idealet i tilsynsmeldingen er at det fremstår som klart om en beslutning er fattet på faglig eller politisk grunnlag, ved at grensesnittet mellom politikk (departement/regjering) og fag (direktorat/tilsyn) er så klart og entydig som mulig. I realiteten vil imidlertid vedtak og retningslinjer være en blanding av politikk og faglige vurderinger.

Økt faglig uavhengighet vil innebære at muligheten for politisk overprøving av tilsynene i enkeltsaker vil reduseres. Dette må imidlertid balanseres mot behovet for å sikre en politisk og demokratisk styring med de samfunnsmessige prioriteringene.

7.5.1.4 Styrket fagkompetanse i tilsynene

Høy faglig kompetanse er en viktig forutsetning for at tilsynene kan gis en mer uavhengig rolle og få nødvendig tillit og legitimitet. Ulike tilsyn har i dag forskjellig tilsynsfilosofi og tilsynsmetodikk. Enkelte tilsyn er tilbakeholdne med å gi råd og veiledning til tilsynsobjektene i konkrete saker, blant annet fordi de ikke ønsker å skape et inntrykk av at tilsynet gjennom dette har garantert for at løsningene er i overensstemmelse med regelverket. Andre tilsyn driver derimot en nokså utstrakt faglig veiledning av sine tilsynsobjekter.

I meldingen påpeker regjeringen at hvis tilsynsfunksjonen også skal legge grunnlaget for et dynamisk næringsliv, bør tilsynene også kunne gi faglig veiledning til tilsynsobjektene. Tilsynene bør i denne sammenheng ikke nøye seg med en påpekning av at et gitt forhold ikke er i overensstemmelse med regelverket, men bør i sin tilnærming til sakene tilstrebe å være løsningsorienterte ved å komme med forslag til hvordan en virksomhet kan finne en løsning som er i overensstemmelse med regelverkets krav. Dette stiller høye krav til tilsynenes kompetanse.

7.5.2 Samordning og koordinering av tilsyn

I Tilsynsmeldingen91 er det en uttalt målsetting å legge til rette for at styrking av tilsyn skal gå hånd i hånd med en dynamisk næringsutvikling. Mange av tilsynsobjektene – ikke minst i næringslivet – opplever ofte tilsynsmyndighetene og andre regulerende myndigheter som en begrensning for egen utvikling. Detaljregulering, lang saksbehandlingstid og uklare myndighetsforhold medfører også en uforutsigbarhet for virksomhetene.

På enkelte områder i samfunnet er det flere tilsyn som ivaretar dels sammenfallende formål og/eller har klare grenseflater mot andre tilsyn. Et ideal for statlig tilsynsvirksomhet er ifølge meldingen å unngå at samme formål ivaretas av forskjellige tilsyn.

På HMS-området er det en rekke forskjellige tilsynsmyndigheter, som har ansvar for å føre tilsyn med at virksomhetene følger opp de kravene som er stilt til den enkelte virksomhet gjennom regelverk eller vedtak. En fellesnevner for tilsynsvirksomheten på dette området er at den retter seg mot forholdene i arbeidslivet, hvor tilsynsobjektene i stor grad er private næringsvirksomheter.

I Tilsynsmeldingen ble det anbefalt at tilsynsfunksjonene i større grad rendyrkes for å unngå at de ulike rollene kan komme i konflikt med hverandre og bidra til at det stilles spørsmål ved tilsynets legitimitet. Det påpekes i denne sammenheng at ikke alle rollekombinasjoner er like problematiske, men at man i det minste burde unngå at et offentlig tilsyn også opptrer som tjenesteleverandør for sine egne tilsynsobjekter.

7.5.2.1 Koordinerende tilsynsetater for HMS

For å redusere problemet med at virksomheter utsettes for tilsyn fra flere forskjellige tilsynsmyndigheter, med til dels sammenfallende formål, utpekte regjeringen i meldingen tre koordinerende etater for HMS-tilsyn: Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Dette ble igjen fulgt opp av tre kongelige resolusjoner – en for hver koordinerende etat – som angir hva etatene skal koordinere.

Arbeidstilsynet ble i kgl.res. av 17. september 2004 utpekt som koordinerende instans for HMS-tilsyn med virksomheter på land, med unntak av landanleggene innenfor petroleumsvirksomheten hvor koordineringsrollen ivaretas av Petroleumstilsynet. Arbeidstilsynets koordineringsansvar omfatter de etater som fører tilsyn etter internkontrollforskriften.92

Utgangspunktet for koordinering av tilsynet sentralt og lokalt kan være forhold som er tilnærmet like for flere etater, det vil si innsatsområder der resultatene blir bedre dersom to eller flere etater samarbeider.

Ptil ble utpekt som koordinerende myndighet for HMS-myndighetene for petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel, samt den samlede virksomheten ved landanleggene for petroleumsvirksomhet ved kronprinsregentens resolusjon 19. desember 2003. I Instruks om Petroleumstilsynet93 fremgår det at koordineringsansvaret omfatter saksområder som krever samhandling på myndighetssiden.

I tillegg til den instruksfestede koordineringsrollen er det etablert en rekke avtaler om bistand, som gir Ptil anledning til å trekke på sakkyndig bistand fra en rekke HMS-etater.94

Figur 7.2 Grafisk fremstilling av Petroleumstilsynets tilsynsansvar.

Figur 7.2 Grafisk fremstilling av Petroleumstilsynets tilsynsansvar.

Kilde:  Tilsynsstrategi og HMS-regelverk i norsk petroleumsvirksomhet, rapport avgitt av ekspertgruppe 27.08.2013.

DSB har hovedansvaret som koordinerende organ for myndighetenes oppfølging av sikkerhetsrapporter og tilsyn med virksomheter som omfattes av storulykkeforskriften.95 Formålet med koordineringen er at landbaserte virksomheter som omfattes av forskriften skal behandles på en helhetlig måte, og at de opplever et koordinert og mest mulig samordnet tilsyn fra myndighetenes side. Det er etablert en egen koordineringsgruppe, ledet av DSB, for oppfølgning av storulykkeforskriften, bestående av DSB, Arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn, Næringslivets sikkerhetsorganisasjon og Ptil.

7.5.2.2 Nasjonal sikkerhetsmyndighet

Nasjonal sikkerhetsmyndighet er som omtalt i kapittel 7.3 tillagt tilsynsfunksjon etter sikkerhetsloven, og har i den forbindelse et koordinerende ansvar innen objektsikkerhet. Det følger av loven § 9 første ledd bokstav c) at NSM skal føre tilsyn med sikkerhetstilstanden i virksomheter, herunder kontrollere at den enkeltes plikter i eller i medhold av loven overholdes. NSM gis i samme bestemmelse myndighet til å gi pålegg om forbedringer der sikkerhetstilstanden ikke er tilfredsstillende.

I utgangspunktet innehar NSM tilsynsfunksjonen innen alle fagområder knyttet til forebyggende sikkerhetstjeneste etter loven. For objektsikkerhet er det imidlertid tilsynsansvaret fordelt mellom NSM og aktuelle sektortilsyn.

NSM skal føre tilsyn med at utvelgelse og klassifisering av skjermingsverdige objekter skjer i henhold til lov og forskrift, jf. objektsikkerhetsforskriften § 4-3 første ledd.

Når det gjelder den konkrete oppfølgingen av objekteiere, følger det av forskriften § 4-3 annet ledd at tilsynsorganer med ansvar for forebyggende sikkerhet i en sektor skal ivareta tilsynsfunksjonen overfor objekteiere innen den aktuelle sektoren. For de sektorer der det ikke finnes slike sektortilsyn, vil NSM ivareta tilsynsfunksjonen overfor objekteierne. NSM skal i tillegg føre et overordnet tilsyn, som «sikrer implementering av sektorovergripende harmoniserte sikkerhetstiltak» i henhold til forskriften.

Boks 7.2 Nasjonal sikkerhetsmyndighets erfaring med tilsyn etter objektsikkerhetsregelverket

Gjeldende objektsikkerhetsregelverk trådte i kraft 1. januar 2011. I forskriftens § 5-2 ble det fastsatt en overgangsbestemmelse hvor gjennomføring av sikkerhetstiltak skulle skje innen tre år fra ikrafttredelse. Bestemmelsen åpnet også for utsettelse med gjennomføring av tiltak ytterligere ett år, etter godkjennelse fra NSM. Mange objekteiere søkte og fikk innvilget slik utsettelse. Regimet med kontroll av iverksatte sikkerhetstiltak hos objekteiere har derfor i realiteten virket i relativt kort tid. NSM har opplyst utvalget om at det, grunnet de nevnte implementeringsfristene, kun er en forholdsvis liten andel av det totale antallet objekteiere som er kontrollert per tid. NSM besitter derfor noe begrenset erfaring på området.

Der det i sektoren foreligger relevant og dekkende regelverk skal sektortilsyn, etter objektsikkerhetsforskriften, føre kontroll med at iverksatte sikkerhetstiltak hos objekteierne tilfredsstiller de funksjonelle kravene i objektsikkerhetsregelverket. For noen sektorer fremstår det mer tydelig enn for andre, at det foreligger et regelverk som både er relevant og dekkende for objektsikkerhet.

For enkelte sektorer oppfatter NSM at det er avklart at sektortilsynene har en rolle med å føre tilsyn med sikringstiltakene for skjermingsverdige objekter. Når det gjelder andre sektorer har de aktuelle sektormyndighetene vurdert det slik at de ikke omfattes av objektsikkerhetsregelverket. En tredje gruppe er sektorer hvor det er uklart hvorvidt det foreligger et relevant og dekkende regelverk, eller om aktuelle sektortilsyn er bevisst rollen de har med å kontrollere iverksatte sikringstiltak for skjermingsverdige objekter.

Eksempler på sektorer og regelverk hvor dette er avklart er innen ekom-lovgivningen og luftfartslovgivningen, hvor henholdsvis Nasjonal kommunikasjonsmyndighet Nkom og Luftfartstilsynet er sektortilsyn. Når det gjelder Mattilsynets rolle som aktuelt sektortilsyn, opplyser NSM at det tidligere vært noe uklarhet knyttet til dette. I forslag til ny drikkevannsforskrift er det imidlertid foreslått bestemmelser som NSM oppfatter blant annet er ment å hjemle de funksjonelle kravene i objektsikkerhetsregelverket. Finanstilsynet har ifølge NSM, vurdert det slik at det ikke har hjemmel til å føre tilsyn med objekteiere som kunne vært aktuelle i denne sektoren. Petroleumssektoren og energisektoren har ikke utpekt skjermingsverdige objekter.

NSMs tilsynsprogram for 2015 og 2016 har omfattet en rekke aktuelle sektortilsyn. Hensikten med dette har blant annet vært å avdekke hvorvidt sektortilsyn oppfatter at de har en rolle i å føre tilsyn med skjermingsverdige objekter, samt hvorvidt slike tilsyn faktisk er gjennomført.

NSM kartlegger relevante sektortilsyn. NSM har opplyst utvalget om at de på bakgrunn av denne oversikten, vil gå i dialog med sektortilsynene for å få bekreftet en omforent oppfatning om ansvar og myndighet. Dette innebærer også en mer systematisk gjennomgang av de ulike sektorregelverk for mer konkret å kunne avgjøre hvilke objekter/objekteiere som er underlagt andre sektorer enn de ovenfor nevnte.

Innen ekomsektoren har det vært gjennomført felles tilsyn mellom Nkom og NSM. NSM har opplyst utvalget om at de også kjent med at Nkom har gjennomført ytterligere tilsyn hvor objektsikkerhet har vært tema for tilsynet.

Det foreligger per i dag ingen rutine for at NSM mottar informasjon om gjennomførte tilsyn med skjermingsverdige objekter fra sektortilsynene. Etter NSMs oppfatning burde det imidlertid vært en fast prosedyre at de ulike sektormyndigheter, for eksempel på årlig basis, rapporterer til NSM om hvilke skjermingsverdige objekter/objekteiere som har vært gjenstand for tilsyn. Dette for at NSM skal kunne oppfylle sine oppgaver etter sikkerhetsloven.

Kilde: NSM.

7.6 Tverrsektorielle scenarier

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har på oppdrag fra utvalget foretatt en sikkerhetsfaglig vurdering av hvorvidt sektorregelverket er tilstrekkelig for god sikring av kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner.96 FFI ble også anmodet om å vurdere hvorvidt en overordnet lovregulering kan bidra til bedre forebyggende sikkerhet for ivaretakelse av kritiske samfunnsfunksjoner og hvilke forhold som eventuelt bør reguleres i et slik overordnet regelverk.

FFI har i sin utredning til utvalget kommet med flere anbefalinger som kan bidra til å sikre grunnleggende nasjonale funksjoner. En av FFIs konkrete anbefalinger er å etablere tverrsektorielle scenarier, blant annet som grunnlag for å kunne gjøre tilfredsstillende verdivurderinger:

Det bør etableres nasjonale tverrsektorielle scenarioer som dekker hele krisespekteret. Disse bør etableres ved et samarbeid mellom Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet i nær kontakt med øvrige departementer, vedtas i regjeringen og gjøres gjeldende for alle sektorer. De nasjonale scenarioene bør organiseres i overordnede scenarioklasser og legges til grunn for etablering av verdivurdering, ROS-analyser, forebyggende tiltak, samt beredskapsøvelser.

DSB utarbeider i dag Nasjonalt risikobilde NRB, som også i en viss utstrekning inkluderer tilsiktede hendelser som terrorisme og strategisk overfall. Forsvarets planprosesser er også basert på en scenariobasert tilnærming, både når det gjelder langtidsplanlegging og utviklingen av doktriner, anskaffelser, utdanning og trening av personell etc. Etter dagens sikkerhetslov er det imidlertid ikke på samme måte utarbeidet scenarioer som grunnlag for identifisering av virksomheter som bør være underlagt loven eller for identifisering og utpeking av skjermingsverdige objekter. FFI mener dette er en svakhet ved dagens regelverk.

7.7 Utvalgets vurderinger

Ansvars- og myndighetsfordelingen innenfor forebyggende sikkerhet etter loven har stått sentralt i utvalgets arbeid. Et utgangspunkt for utvalgets arbeid har vært at de generelle prinsippene for krisehåndtering og beredskap ligger fast, og også bør gjelde for innretningen på en ny sektorovergripende lov om forebyggende nasjonal sikkerhet.

I tråd med ansvarsprinsippet bør det primære ansvaret for forebyggende sikkerhet i de ulike samfunnssektorene tilligge det enkelte fagdepartement. Det er det enkelte fagdepartement som kjenner sin sektor best, og har de beste forutsetningene for å kunne identifisere grunnleggende nasjonale funksjoner og virksomheter av kritisk betydning for disse, samt gjøre nødvendige samfunnsøkonomiske prioriteringer innad i sektoren.

Regjeringens anledning til å fordele myndighetene til det departement den måtte ønske, jf. Grunnloven § 12 annet ledd, vil ikke utfordres av utvalgets forslag. Ansvaret for forebyggende sikkerhet i en samfunnssektor vil følge den til enhver tid gjeldende myndighetsfordelingen mellom de ansvarlige statsrådene.

Samtidig mener utvalget at det er helt avgjørende for å kunne ha en helhetlig tilnærming til forebyggende sikkerhet på tvers av samfunnssektorene, at det sektorovergripende perspektivet ivaretas i tråd med samordningsprinsippet. Som utvalget kommer inn på nedenfor, anbefales det at ansvaret for å ivareta det sektorovergripende perspektivet tillegges funksjonen Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Utvalgets forslag er ikke ment å rokke ved Justis- og beredskapsdepartementets overordnede ansvar for forebyggende sikkerhet i de sivile samfunnssektorene og Forsvarsdepartementets ansvar for forsvarssektoren, slik dette er fordelt i Kronprinsregentens resolusjon av 4. juli 2003 og i samfunnssikkerhetsarbeidet for øvrig. Ansvaret for utøvelsen av funksjonen Nasjonal sikkerhetsmyndighet, vil således være utledet av det overordnede ansvaret til henholdsvis Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet.

7.7.1 Systematikk for identifisering og utvelgelse

For at en ny lov om forebyggende nasjonal sikkerhet skal få nødvendig effekt, er det nødvendig å etablere et system for å kunne identifisere grunnleggende nasjonale funksjoner og hvilke virksomheter som er av kritisk betydning for disse.

Utvalget har vurdert om det i første instans bør være opp til den enkelte virksomhet selv å vurdere hvorvidt virksomheten faller inn under loven eller ikke. Den enkelte virksomhet vil imidlertid ha begrensede forutsetninger for å kunne gjøre en fullstendig og forsvarlig vurdering av egen virksomhets betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner. Dette gjelder særlig de selvstendige rettssubjektene som kan tenkes å falle inn under loven. En slik mekanisme vil være avhengig av at den enkelt virksomhet både har nødvendig informasjonsgrunnlag og tilstrekkelig kompetanse til å gjøre de riktige vurderingene, samt være sitt samfunnsansvar bevisst. Utvalget tror ikke en slik tilnærming vil fungere i praksis og vil derfor ikke anbefale den.

Det er i dag allerede etablert et system hvor det enkelte fagdepartement har ansvaret for identifisering av kritiske samfunnsfunksjoner gjennom Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap (samordningsresolusjonen).97 I samordningsresolusjonen stilles det krav om at departementene skal ha oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur i egen sektor. På bakgrunn disse oversiktene skal departementene blant annet vurdere risiko, sårbarhet og robusthet for de aktuelle kritiske samfunnsfunksjonene. Utvalget mener det vil være hensiktsmessig å bygge på disse etablerte strukturene, også for identifisering av grunnleggende nasjonale funksjoner og virksomheter som vil falle inn under den nye lovens virkeområde. Som nevnt innledningsvis, mener utvalget at de enkelte departementene – i tråd med ansvarsprinsippet – bør ha det primære ansvaret for forebyggende sikkerhet innenfor sitt myndighetsområde. Sektorspesifikk kunnskap og kompetanse er av sentral betydning for å kunne identifisere de funksjoner og virksomheter som er av grunnleggende nasjonal betydning i den enkelte samfunnssektor. En avgjørende forutsetning for at en slik systematikk skal fungere i praksis, er at de enkelte fagdepartementene er sitt ansvar bevisst og følger opp det ansvaret de tillegges gjennom loven. For enkelte departementer innebærer dette behov for kompetanseheving på forebyggende sikkerhet.

Fordi det finnes en etablert systematikk og strukturer for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap å bygge på, vil systematikken for identifisering og utvelgelse av virksomheter som omfattes av loven sannsynligvis ikke innebære noen vesentlig større ressursbruk hos de enkelte departementene.

Gjensidige avhengigheter mellom virksomheter, og mellom samfunnssektorer, medfører samtidig et behov for at noen ivaretar et helhetlig og sektorovergripende perspektiv. Dette både for å kunne fange opp sektorovergripende avhengigheter som det enkelte fagdepartement ikke nødvendigvis har forutsetninger for å kunne identifisere, og for å kunne bidra med faglig bistand og kvalitetssikring av det enkelte departements identifisering innen egen sektor.

Også trusselbildet de enkelte virksomhetene står overfor, særlig innenfor cyber-domenet, er i mange tilfeller av sektorovergripende karakter. Både behovet for informasjonsdeling om slike trusler på tvers av samfunnssektorene, og etablering av sikkerhetstiltak for å forebygge disse truslene, underbygger behovet for å ivareta et helhetlig og sektorovergripende ansvar. I tillegg vil det kunne være selvstendige rettssubjekter som ikke naturlig faller inn under et fagdepartements myndighetsområde. For disse virksomhetene vil det være nødvendig å etablere en mekanisme for identifisering og utvelgelse på lik linje med det enkelte fagdepartements myndighet i egen sektor. Dette er et tiltak som sannsynligvis vil kreve ressursbruk hos den aktøren som skal ivareta et slikt ansvar. Utvalget foreslår at et slik sektorovergripende ansvar tillegges funksjonen Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Funksjonen Nasjonal sikkerhetsmyndighet vil ha en bedre oversikt over sektorovergripende avhengigheter enn de enkelte fagdepartement. Utvalget mener derfor det vil være nødvendig at Nasjonal sikkerhetsmyndighet fremmer begrunnede forslag om virksomheter som bør underlegges sikkerhetsloven til fagdepartementene.

I tillegg mener utvalget at funksjonen Nasjonal sikkerhetsmyndighet burde ha anledning til å påklage tilfeller der den mener at departementenes identifisering og utvelgelse av virksomheter omfattet av loven, er uforsvarlig.

Departementenes og funksjonen Nasjonal sikkerhetsmyndighete vedtak om at selvstendige rettssubjekter omfattes av loven, vil være inngripende overfor den enkelte virksomhet. Utvalget mener derfor det bør etableres tilfredsstillende rettssikkerhetsgarantier for slike vedtak, både i form av at den enkelte virksomhet har rett til å bli hørt før vedtak fattes og at de har anledning til å påklage en slik avgjørelse til et uavhengig tvisteorgan.

Utvalget foreslår at det etableres et eget tvisteorgan, som både kan behandle klager fra selvstendige rettssubjekter som det blir fattet vedtak overfor, og klager fra funksjonen Nasjonal sikkerhetsmyndighet der et departements identifisering og utvelgelse av virksomheter vurderes som uforsvarlig. De nærmere vurderingene rundt hvordan et slikt tvisteorgan bør innrettes er omtalt i kapittel 7.7.7.

7.7.2 Tverrsektorielle scenarier

Som nevnt i kapittel 7.6, har Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i sin utredning til utvalget anbefalt at det bør etableres nasjonale tverrsektorielle scenarier som dekker hele krisespekteret, som grunnlag for blant annet utpeking av skjermingsverdige objekter. FFI mener at slike nasjonale scenarier bør organiseres i overordnede scenarioklasser og legges til grunn for etablering av verdivurdering, ROS-analyser, forebyggende sikkerhetstiltak, samt beredskapsøvelser.

Utvalget er enig med FFI i at det bør etableres tverrsektorielle scenarier som er relevante for sikkerhetslovens virkeområde. En verdivurdering basert på de overordnede kriteriene som fremgår av loven, vil i begrenset grad kunne gi veiledning for utøvelsen av de enkelte fagdepartementenes ansvar etter loven. Utvalget tror en scenariobasert tilnærming, på linje med det DSB gjør i Nasjonalt risikobilde og Forsvaret gjør for sine interne planprosesser, vil kunne bidra til at en ny sikkerhetslov får et presist nedslagsfelt. Slike scenarier bør derfor legges til grunn både for identifisering av grunnleggende nasjonale funksjoner og for identifisering og utvelgelse av virksomheter som er av kritisk betydning for understøttelsen av disse funksjonene. Utvalget finner det ikke naturlig å foreslå en lovfesting av plikten til å utvikle slike scenarier, men anbefaler en tilnærming for den videre implementeringen av loven.

I tråd med FFIs anbefalinger, mener utvalget at slike scenarier bør utvikles gjennom et samarbeid mellom Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet, i nær kontakt med øvrige berørte departementer. I tillegg mener utvalget at de aktuelle fagmyndighetene bør ha en sentral rolle som premissgivere for slike scenarier.

7.7.3 Funksjonen Nasjonal sikkerhetsmyndighet

Utvalget har lagt til grunn for sitt arbeid at funksjonen Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal videreføres. Etableringen av funksjonen Nasjonal sikkerhetsmyndighet var i sin tid et utslag av blant annet NATOs krav overfor medlemsnasjonene til å ha en såkalt National Security Authority (NSA), med det overordnede ansvaret for å ivareta sikkerheten for NATO-gradert informasjon.98 Norge er således forpliktet til å ha en slik funksjon, og utvalget mener uansett at en sentral fagmyndighet for forebyggende sikkerhet er viktig for å kunne ha en helhetlig tilnærming til sikkerhetsarbeidet på tvers av samfunnssektorene. Dette vil også kunne bidra til å sikre en effektiv utnyttelse av ressursene innenfor forebyggende sikkerhet. For å unngå uklarheter mellom funksjonen Nasjonal sikkerhetsmyndighet, og direktoratet med samme navn, foreslår utvalget at selve funksjonen i loven benevnes Sikkerhetsmyndigheten.

Utvalgets anbefaling om distinksjonen mellom funksjonen Sikkerhetsmyndigheten og direktoratet Nasjonal sikkerhetsmyndighet, er utelukkende av pedagogisk karakter. Utvalget mener det fortsatt vil være naturlig at direktoratet Nasjonal sikkerhetsmyndighet, ivaretar de oppgavene som tillegges Sikkerhetsmyndigheten i loven.

Boks 7.3 Sikkerhetsmyndighet versus Nasjonal sikkerhetsmyndighet

Utvalget legger følgende begrepsbruk til grunn for den videre fremstillingen:

  • Sikkerhetsmyndigheten er den funksjon som omtales i utvalgets lovforslag.

  • Nasjonal sikkerhetsmyndighet er den funksjonen som omtales i gjeldende sikkerhetslov.

  • Direktoratet Nasjonal sikkerhetsmyndighet omtales i den videre utredningen som NSM.

Utvalget har vurdert ulike alternativer til hvordan denne funksjonen bør innrettes, hvilke oppgaver den bør tillegges og hvordan samhandlingen med relevante sektormyndigheter bør være.

Utvalget foreslår at funksjonen Sikkerhetsmyndigheten på samme måte som i dag blir organisert etter en tradisjonell integrert modell, hvor flere roller ivaretas innenfor samme organisasjon. Utvalget har vurdert hvorvidt det burde skilles mellom rollen som fagmyndighet og rollen som tilsynsmyndighet. En av fordelene med et slikt klart organisatorisk skille vil være at det kan bidra til å sikre tilliten til tilsynsmyndighetens uavhengighet. Når utvalget likevel har kommet til at en tradisjonell integrert modell vil være den beste løsningen, skyldes dette i hovedsak at forebyggende sikkerhet mot tilsiktede uønskede hendelser er et relativt snevert fagfelt, hvor tilgangen til kvalifisert kompetanse er begrenset. En organisatorisk oppsplitting av rollene som fagmyndighet og tilsynsmyndighet kan, slik utvalget ser det, medføre at det skapes små og sårbare kompetansemiljøer. Alternativet vil være at det vil måtte bygges opp dupliserende kompetansemiljøer i henholdsvis fagmyndigheten og tilsynsmyndigheten, noe som også vil være en mer kostbar løsning. En integrert modell kan bidra til kompetanseoverføring og kompetanseheving mellom de ulike kompetansemiljøene innad i samme organisasjon, noe som igjen kan bidra til en samordnet og effektiv utnyttelse av kompetanse og ressurser. Utvalget forutsetter at Sikkerhetsmyndigheten, på samme måte som direktoratet NSM i dag, har nødvendige skiller mellom tilsynsrollen og andre roller innad i egen organisasjon.

Utvalget mener at Sikkerhetsmyndigheten bør tillegges ansvaret for å holde en tverrsektoriell oversikt over departementenes identifisering og utvelgelse av grunnleggende nasjonale funksjoner og virksomheter omfattet av loven, og i tillegg ha ansvaret for å identifisere virksomheter som ikke naturlig faller inn under et departementets myndighetsområde. Ansvaret for å ha en slik tverrsektoriell oversikt, vil være nødvendig for å kunne ivareta en helhetlig tilnærming til forebyggende sikkerhet.

En av hovedoppgavene for Sikkerhetsmyndigheten, i henhold til utvalgets forslag, er å gi informasjon, råd og veiledning til virksomheter underlagt loven. Konkret rådgivning overfor de enkelte virksomhetene bør være en helt sentral oppgave for Sikkerhetsmyndigheten innenfor alle de fagområder loven spenner over. Storbritannias Centre for the Protection of National Infrastructure (CPNI) sin rolle i det britiske systemet for beskyttelse av kritisk infrastruktur, kan tjene som eksempel på hvordan rådgivningsvirksomheten bør innrettes. CPNI driver utstrakt utadrettet og aktiv rådgivningsvirksomhet mot både offentlige myndigheter og andre virksomheter som råder over kritisk infrastruktur, og har gjennom sin organisatoriske tilknytning og sin fagkompetanse en betydelig tillit og innflytelse overfor de berørte aktørene. En slik løsning vil forutsette at Sikkerhetsmyndighetens kapasitet til å gi råd til virksomheter, dimensjoneres slik at virksomheter kan få rettidige og gode råd i sitt arbeid med forebyggende sikkerhet etter loven. Det bør i denne sammenheng også ses hen til andre nasjonale kompetansemiljøer, herunder Nasjonalt kompetansesenter for sikring av bygg (NKSB), som i dag er organisert som en enhet i Forsvarsbygg og Forsvarets kompetansesenter for objektsikring. Utvalget mener også det bør vurderes hvorvidt det er hensiktsmessig med flere slike kompetansemiljøer på samme fagområde i den grad de er dublerende, eller om denne kompetansen bør samordnes.

I tillegg til konkret rådgivning og veiledning overfor enkeltvirksomheter, bør Sikkerhetsmyndigheten – som i dag – ha ansvaret for å utarbeide og tilgjengeliggjøre generell informasjon om loven og hvordan denne skal praktiseres i form av rundskriv, veiledere etc. For å øke allmennhetens innsikt i, og tillit til, det forebyggende sikkerhetsarbeidet etter loven, mener utvalget slik generell informasjon i så stor utstrekning som mulig bør være offentlig tilgjengelig. Offentlig tilgjengelig informasjon vil også kunne komme virksomheter som ikke er underlagt sikkerhetsloven til nytte i virksomhetenes generelle sikkerhetsarbeid.

7.7.4 Tilsynsfunksjon og samhandling med relevante sektormyndigheter

Utvalget har i mandatet blitt bedt om å vurdere hvordan det skal føres tilsyn med etterlevelsen av ny lovgivning, herunder om det vil være hensiktsmessig å skille mellom tilsynsoppgaver og rollen som forvaltningsorgan. Som nevnt i kapittel 7.7.3 anbefaler utvalget at funksjonen Sikkerhetsmyndigheten organiseres etter en tradisjonell integrert modell, hvor flere roller ivaretas innenfor samme organisasjon. Utvalget har vurdert ulike alternativer for hvordan tilsynsfunksjonen etter den nye loven bør innrettes.

Et alternativ er å ha en sentral tilsynsmyndighet, med tilsynsansvar for alle virksomheter som omfattes av loven. En slik tilnærming vil i stor grad kunne legge til rette for en helhetlig tilnærming til forebyggende sikkerhet, og sikre et harmonisert sikkerhetsnivå, på tvers av ulike virksomheter og ulike samfunnssektorer.

På den andre siden vil en sentral tilsynsmyndighet i liten grad ha den bransjespesifikke kunnskapen som er nødvendig for å forstå de ulike samfunnssektorenes særegenheter og behov. En annen ulempe vil være at virksomhetene i de ulike samfunnssektorene vil bli utsatt for dupliserende tilsyn fra tilsynsmyndigheter med like, eller lignende, målgrupper og formål.

Et annet alternativ utvalget har vurdert, er hvorvidt tilsynsfunksjonen etter loven bør legges direkte til de enkelte sektortilsynene, og at Sikkerhetsmyndigheten gis en rent koordinerende funksjon opp mot de ulike sektortilsynene. En fordel med et slikt delegert tilsyn, er at dette vil være i tråd med nærhetsprinsippet og ansvarsprinsippet. Som nevnt tidligere utgjør disse prinsippene tunge føringer for hele samfunnets sikkerhets- og beredskapsarbeid. Et delegert tilsyn vil også kunne bidra til å legge til rette for at tilsynsobjektene ikke utsettes for dupliserende tilsyn.

Delegert tilsynsmyndighet – i tråd med ansvarsprinsippet – innebærer også at man vil kunne få et helhetlig eierskap til hele sektorens sikkerhetsarbeid, samlet i et tilsyn. Andre sikkerhetsfaglige organer vil med en slik løsning i liten grad kunne komme inn fra sidelinjen og diktere sektorenes sikkerhetsarbeid med tilsyn og pålegg. Videre vil delegert tilsynsmyndighet være i tråd med nærhetsprinsippet. De som tar avgjørelsene har dermed trolig bedre kjennskap til virksomhetene enn en sentral sikkerhetsmyndighet.

Ulempen med et slikt rendyrket delegert tilsyn, er at det vil kunne bli en rekke ulike tilnærminger og standarder for tilsyn av sikkerhetsarbeidet rettet mot tilsiktede hendelser i de ulike samfunnssektorene. Det vil også kunne vanskeliggjøre den helhetlige tilnærmingen til forebyggende sikkerhet etter loven på tvers av samfunnssektorene, som loven for øvrig legger opp til.

Utvalget har kommet til at det beste vil være å etablere en tilsynsmodell som både ivaretar målet om en helhetlig og tverrsektoriell tilnærming til forebyggende sikkerhet, samtidig som samfunnssektorenes særegenheter og behov ivaretas i tilstrekkelig grad.

I samfunnssektorer der det finnes sektormyndigheter med tilsynsfunksjoner som omfatter beskyttelse av informasjon, objekter eller infrastruktur, bør disse føre tilsyn med virksomheter som omfattes av loven i den aktuelle sektor. Hvorvidt det finnes relevante og tilstrekkelig kompetente sektormyndigheter i den aktuelle sektor, bør etter utvalgets oppfatning avgjøres av det enkelte fagdepartement – i tett samarbeid med Sikkerhetsmyndigheten.

I samfunnssektorer der det ikke finnes slike sektormyndigheter, eller de aktuelle sektormyndighetene ikke innehar den kompetansen som er nødvendig for å ivareta tilsynsfunksjonen etter loven, bør tilsynsansvaret legges til Sikkerhetsmyndigheten.

For å sikre en helhetlig, samordnet og tverrsektoriell tilnærming til forebyggende sikkerhet foreslår utvalget at Sikkerhetsmyndigheten gis myndighet til å føre tilsyn med sektormyndigheter tillagt tilsynsansvar etter loven.

For departementsfelleskapet bør Sikkerhetsmyndigheten som i dag ha ansvaret for å føre tilsyn med departementenes etterlevelse av loven.

En slik tilnærming forutsetter et tett og nært samarbeid mellom Sikkerhetsmyndigheten og de aktuelle sektormyndighetene. Utvalget foreslår også å lovfeste en samhandlingsplikt mellom Sikkerhetsmyndigheten og aktuelle sektormyndigheter. Denne samhandlingen foreslås formalisert gjennom en samarbeidsavtale som nærmere fastlegger samhandlingen. Det kan her tenkes løsninger der forholdet mellom Sikkerhetsmyndigheten og sektormyndigheten kan variere på ulike fagområder. En slik avtale kan også regulere sektormyndighetenes bruk av kompetanse fra Sikkerhetsmyndigheten på enkelte områder, eksempelvis informasjonssikkerhet.

For å ivareta sitt ansvar som sektorovergripende myndighet, bør Sikkerhetsmyndigheten gis myndighet til å utarbeide grunnleggende kriterier for hvordan tilsyn etter loven skal innrettes og gjennomføres. Med et delegert tilsynsansvar i enkelte samfunnssektorer vil det være nødvendig med slike grunnleggende kriterier for å sikre en mest mulig enhetlig tilnærming i de ulike sektorene. Sikkerhetsmyndigheten bør også ha en sentral rolle i opplæringen av tilsynspersonell hos de relevante sektortilsynene, slik at personellet har den nødvendige sikkerhetsfaglige kompetanse for gjennomføring av tilsyn etter loven.

Sikkerhetsmyndighetens ansvar for å ha et sektorovergripende perspektiv forutsetter tilgang til informasjon om sikkerhetstilstanden i de ulike samfunnssektorene hvor de selv ikke har et direkte tilsynsansvar. Utvalget foreslår derfor en plikt for sektormyndigheter med tilsynsansvar etter loven til å orientere Sikkerhetsmyndigheten om hovedfunn fra gjennomførte tilsyn. En slik rapporteringsplikt fra sektormyndighetene til Sikkerhetsmyndigheten, vil kunne innebære noe økt ressursbruk. Der det gjøres funn av betydning av sektormyndigheten, vil dette sannsynligvis uansett måtte dokumenteres, og det antas derfor at den økte ressursbruken vil være beskjeden.

Dersom virksomhetene ikke oppfyller sine plikter etter loven, har tilsynsmyndighetene myndighet til å gi pålegg om gjennomføring av tiltak. For samfunnssektorer hvor det finnes relevante sektormyndigheter med tilsynsansvar, vil påleggsmyndigheten tilligge den aktuelle sektormyndigheten. Utvalget forslår også at Sikkerhetsmyndigheten gis påleggsmyndighet overfor de sektormyndighetene som har tilsynsansvar etter loven. Formålet med en slik påleggsmyndighet er å kunne gripe inn overfor en sektormyndighet dersom det skulle vise seg at sikkerhetsnivået i den aktuelle samfunnssektoren utvikler seg på en utilfredsstillende måte.

Slik utvalget ser det er tilsynsmyndighetens virkemiddelportefølje etter dagens sikkerhetslov ikke tilfredsstillende overfor virksomheter som ikke følger opp kravene etter lov og forskrift. Tilsynsmyndigheten har i medhold av dagens lov § 9 første ledd bokstav c), myndighet til å gi pålegg om forbedringer dersom avvik avdekkes. Dersom slike pålegg ikke følges opp av den enkelte virksomhet, er anmeldelse det eneste virkemidlet tilsynsmyndigheten har tilgjengelig. Terskelen for å gå til anmeldelse av en virksomhet, vil i de fleste tilfeller være høy. Utvalget mener derfor at tilsynsmyndighetens virkemiddelportefølje bør utvides ved at det gis myndighet til å ilegge tvangsmulkt dersom det avdekkes brudd på regelverket, eller der pålegg ikke følges opp innen en gitt tidsfrist. I nærmere angitte tilfeller, bør tilsynsmyndigheten også kunne ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på regelverket. På samme måte som for påleggsmyndigheten, foreslår utvalget at myndigheten til å ilegge tvangsmulkt og overtredelsesgebyr bør legges til den myndigheten som er tildelt tilsynsansvaret.

7.7.5 Informasjonsdeling

En grunnleggende forutsetning for at virksomheter skal kunne gjøre en tilfredsstillende risiko- og sårbarhetsanalyse, og iverksette riktige og forsvarlige sikkerhetstiltak, er at de har tilgang til tidsriktig og relevant informasjon om hvilke trusler de er utsatt for. Utvalget har gjennom sitt arbeid fått et klart inntrykk av at etterspørselen av slik trusselinformasjon er stor, også fra virksomheter som i dag forvalter infrastruktur av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner. Det er utvalgets inntrykk at denne utfordringen også erkjennes fra myndighetens side.

For digital hendelseshåndtering har Lysne-utvalget påpekt viktigheten av å maksimere mulighetene innenfor det handlingsrommet som finnes for deling av informasjon, og har stilt spørsmål ved at det ikke har blitt etablert tilstrekkelig samarbeid og mekanismer for informasjonsdeling på dette området.99 Utvalget er enig i vurderingen fra Lysne-utvalget, og mener at etablering av samarbeid og mekanismer for informasjonsdeling er viktig på alle fagområdene loven gjelder for.

En forutsetning for å kunne dele gradert trusselinformasjon med virksomheter, er at disse er satt i stand til å kunne håndtere slik informasjon. Virksomhetene må da være omfattet av loven, og vil måtte ha personell som er sikkerhetsklarert og autorisert for tilgang til slik informasjon. I den utstrekning virksomhetene har behov for å behandle sikkerhetsgradert informasjon, vil de også måtte ha informasjonssystemer som er godkjent for dette.

Utvalget foreslår i lovforslaget at Sikkerhetsmyndigheten pålegges å legge til rette for at sektormyndigheter og virksomheter som er omfattet av loven får informasjon om trusselvurderinger og annen sikkerhetsinformasjon som er av betydning for deres etterlevelse av loven. Ettersom relevante trusselvurderinger ofte vil utarbeides av andre myndighetsaktører, herunder Politiets sikkerhetstjeneste og Etterretningstjenesten, vil Sikkerhetsmyndigheten i de fleste tilfeller ikke være eier av den informasjonen som skal deles. Sikkerhetsmyndigheten, bør imidlertid i kraft av sin funksjon ha en generell plikt til å koordinere tilgjengeliggjøring av slik informasjon og påse at det etableres nødvendige arenaer for dette. Slik arenaer bør etableres i tett samarbeid med aktuelle sektormyndigheter i de enkelte samfunnssektorene.

Utvalget mener løsningen vil bidra til å maksimere mulighetene for å kunne dele sikkerhetsrelevant informasjon med virksomheter som har behov for denne. Den vil således være et viktig bidrag til at både private og offentlige virksomheter blir satt i bedre stand til å kunne gjøre gode vurderinger og iverksette forsvarlige tiltak i sitt forebyggende sikkerhetsarbeid.

7.7.6 NorCERT og varslingssystemet for digital infrastruktur

Utvalget har vurdert hvorvidt det burde være en plikt for virksomheter underlagt loven å være tilknyttet varslingssystemet for digital infrastruktur. I likhet med de vurderingene som ble gjort i Prop. 97 L (2015–2016), mener imidlertid utvalget at dagens finansieringsmodell for VDI-samarbeidet gjør det utfordrende å lovfeste en slik plikt. Utvalget støtter derfor regjeringens tilnærming om at en eventuell lovfesting av en slikt plikt, bør ses i sammenheng med den fremtidige finansieringsmodellen for VDI. Utvalget vil i den forbindelse også fremheve viktigheten av at et slikt arbeid igangsettes raskt.

Videreføringen av NorCERT-funksjonen foreslås regulert som en egen bestemmelse. Dette skyldes utelukkende at den nasjonale responsfunksjonen er en operativ funksjon, som ikke naturlig faller inn under de øvrige fagmyndighetsoppgavene som er foreslått tillagt Sikkerhetsmyndigheten. Utvalget har ikke vurdert om responsfunksjonen organisatorisk skal plasseres andre steder enn i dag.

Utvalget mener det er viktig at virksomheter som råder over digital infrastruktur av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner får tilbud om, og anbefales å tilknytte seg dagens VDI-samarbeid. Dette forutsetter at NorCERT/VDI kapasitetsmessig innrettes slik at alle relevante aktører gis anledning til slik tilknytning.

7.7.7 Tvisteorgan

Som nevnt over mener utvalget det er behov for å etablere et tvisteorgan som kan ta stilling til klager fra virksomheter som blir underlagt loven ved enkeltvedtak, og til klager fra Sikkerhetsmyndigheten på departementenes etterlevelse av loven. Formålet med tvisteorganets virksomhet er å komme frem til de samfunnsmessig beste løsningene i et helhetsperspektiv.

En grunnleggende utfordring med dagens system for forebyggende sikkerhet etter gjeldende sikkerhetslov er, slik utvalget ser det, at det ikke finnes noen form for mekanisme for å avklare uenigheter mellom sikkerhetsmyndighetene og relevante sektormyndigheter. Justis- og beredskapsdepartementet har det sektorovergripende ansvaret for forebyggende sikkerhet og beredskap for de sivile samfunnssektorene, men er i liten grad gitt myndighet til å kunne instruere de ulike fagdepartementene i deres arbeid.

Etter dagens sikkerhetslov har Nasjonal sikkerhetsmyndighet det utøvende ansvaret på vegne av Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Men heller ikke Nasjonal sikkerhetsmyndighet, eller de to departementene NSM har fått delegert sin myndighet fra, har noen instruksjonsmyndighet overfor det øvrige departementsfellesskapet.

Sett hen til dagens organisering av statsforvaltningen, og den strenge praktiseringen av sektorprinsippet, mener utvalget det vil være vanskelig å tillegge et enkelt departement en myndighet til å treffe vedtak overfor det øvrige departementsfellesskapet. Utvalget anbefaler derfor at det etableres et eget kollegialt tvisteorgan som gis myndighet til å treffe vedtak i klagesaker etter loven.

Konkret forslår utvalget at Kongen gis myndighet til å peke ut et kollegialt organ med fem medlemmer. Ved oppnevningen av medlemmer foreslår utvalget at det i tillegg til sikkerhetsfaglig kompetanse, skal legges vekt på kompetanse innen personvern og selvstendige rettssubjekters rettssikkerhet, jf. den foreslåtte formålsbestemmelsen i § 1-1.

Det vil være både effektivt og ha kompetansemessige fordeler om organet knyttes til eksisterende strukturer i sentralforvaltningen. Et naturlig valg i denne sammenheng vil være å etablere tvisteorganet under Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU) eller Kriserådet. Tvisteorganet bør derfor sannsynligvis ledes av en representant på høyt embetsnivå fra SMK.

En slik konstruksjon vil også fordre en sekretariatsfunksjon med ansvar for saksforberedelse av klagesakene for organet. Utvalget mener en slik sekretariatsfunksjon burde kunne tillegges det nyoppnevnte permanente sekretariatet for RSU. Dette vil imidlertid fordre en styrking av dette sekretariatet.

Tvisteorganet bør ha myndighet til å kunne treffe midlertidige vedtak i saker som må avgjøres raskt. Utvalget foreslår derfor at leder, eller nestleder, sammen med minst to medlemmer av organet, gis myndighet til å treffe slike vedtak i hastesaker. Et slikt midlertidig vedtak må da følges opp av en etterfølgende saksbehandling, hvor det opprinnelige vedtaket underlegges en tilfredsstillende utredning og saksbehandling. Av hensyn til allmennhetens tillit til myndighetene, bør tvisteorganet i lov pålegges å utarbeide en årlig rapport om sin virksomhet. Den årlige rapporten bør innrettes på en slik måte at den kan gjøres offentlig tilgjengelig.

7.7.8 Vedtaksmyndighet for Kongen i statsråd

Utvalget er enig i at det er behov for en hjemmel for å kunne stanse virksomhet som kan ha kritiske skadevirkninger for grunnleggende nasjonale funksjoner, se kapittel 7.2.3, og foreslår derfor å videreføre den vedtatte § 5a i en form som er tilpasset utvalgets lovforslag.

Slik bestemmelsen er utformet i regjeringens forslag, og omtalt i forarbeidene, vil myndighetene ha et bredt spillerom i forhold til hvilke typer vedtak som kan fattes med hjemmel i den aktuelle bestemmelsen. Formålet med bestemmelsen er å etablere en hjemmel i loven for å kunne stanse, eller nærmere regulere enkelte typer virksomhet som kan innebære en fare for grunnleggende nasjonale funksjoner. Vedtakene må nødvendigvis også være av en slik art og karakter at de forbygger slik aktivitet, noe som vil kunne variere ut fra hvilken type aktivitet det er tale om.

Samtidig mener utvalget at bestemmelsens inngripende karakter gjør det nødvendig å etablerer ytterligere rettssikkerhetsgarantier enn det som følger av regjeringens forslag.

For det første mener utvalget at myndigheten til Kongen i statsråd bør avgrenses til å gjelde enkeltvedtak, det vil si vedtak som retter seg mot bestemte personer eller virksomheter eller nærmere avgrensede grupper av slike.

For det andre bør det kunne påvises med stor grad av sannsynlighet at den aktuelle aktiviteten vil kunne få slike skadevirkninger at det er tvingende nødvendig å gripe inn. Bevisbyrden for at aktiviteten er av en slik alvorlighetsgrad, vil påligge myndighetene.

For det tredje mener utvalget at det ved avgjørelsen av hvilke vedtak som skal treffes, må påligge myndighetene et uttrykkelig forholdsmessighetskrav. I dette ligger en plikt til å vurdere vedtakets varighet, og forholdsmessigheten mellom vedtaket og den risiko aktiviteten utgjør.

Før vedtak fattes må saken utredes så godt som tiden tillater det. I denne utredningsplikten ligger en plikt til å innhente rådgivende uttalelser fra relevante organer, herunder PST, Etterretningstjenesten og NSM. I den utstrekning det er mulig bør også berørte parter få anledning til å uttale seg. Dersom tidskritiske forhold medfører at ordinære krav til utredning ikke kan følges, bør det gjennomføres en etterfølgende utredning for å sikre at vedtaket er fattet på et korrekt grunnlag.

Utvalget foreslår at det i forskriftsarbeidet også vurderes hvorvidt det vil være enkelte typer vedtak som vil kunne utløse rett til kompensasjon til personer og virksomheter som får sin rettslige posisjon svekket som følge av vedtak fattet i medhold av bestemmelsen. Med kompensasjon menes i denne sammenheng ikke nødvendigvis kompensasjon i form av erstatning. Også andre virkemidler vil kunne være aktuelle som avbøtende tiltak.

Etter utvalgets oppfatning fremstår det som relativt klart at vedtak som innebærer en tvangsavståelse av eiendom, der eiendomsretten overføres til andre, vil kunne utløse erstatningsplikt for myndighetene etter Grunnloven § 105.

Når det gjelder vedtak som innebærer en rådighetsinnskrenkning, vil det måtte gjøres en konkret helhetsvurdering av om inngrepet fremstår som sterkt urimelig, jf. blant annet Rt. 2005 s. 469. På generelt grunnlag mener imidlertid utvalget at denne type vedtak, ut fra at hensynet til nasjonal sikkerhet som hovedregel ikke vil fremstå som sterkt urimelig verken overfor allmennheten eller for den vedtaket retter seg mot. Formålet med et slikt vedtak vil være å hindre planlagte eller pågående tilsiktede uønskede hendelser, som kan ramme grunnleggende nasjonale funksjoner. Utvalget vil også presisere at bestemmelsen må ses på som en beredskapshjemmel for ekstraordinære tilfeller. Forholdet til Grunnloven, den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) med videre, bør vurderes konkret i det enkelte tilfelle der det blir aktuelt å bruke bestemmelsen.

Vedtak fattet av Kongen i statsråd etter denne bestemmelsen, kan ikke påklages til tvisteorganet. Utvalget mener det vil by på konstitusjonelle utfordringer dersom et vedtak fra Kongen i statsråd skal kunne påklages til et organ som er utpekt av Kongen. Personer eller andre rettssubjekter som blir berørt av et slikt vedtak, vil således være henvist til å ta rettslige skritt for eventuelt å få overprøvd vedtaket.

7.7.9 Generelle krav til forebyggende sikkerhet

Utvalgets forslag til ny lov er gjennomgående basert på at det stilles funksjonelle krav til virksomhetene som omfattes av loven. Den enkelte virksomhet skal, basert på en risiko- og sårbarhetsanalyse, iverksette de nødvendige sikkerhetstiltakene. Så lenge tiltakene tilfredsstiller grunnleggende krav til sikkerhetsnivå, kan virksomheten selv velge hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige.

Et sentralt forhold i utvalgets arbeid har vært hvilken detaljeringsgrad som er nødvendig for de kravene som oppstilles i loven. På den ene siden tilsier hensynet til den enkelte samfunnssektors særegenheter at kravene bør gjøres relativt overordnede. Et for detaljert sektorovergripende regelverk, vil kunne innebære risiko for at regelverket kommer i konflikt med relevant sektorregelverk på området. Enkelte utvalgsmedlemmer har også uttrykt bekymring for at en for detaljert lov kan skape problemer i form av dobbeltregulering. Utvalget har hatt en grundig diskusjon av disse problemstillingene.

Avgjørende for utvalgets vurdering og anbefaling har vært hensynet til virksomhetene, og spesielt selvstendige rettssubjekters behov for forutsigbarhet. En for vag og skjønnsmessig angivelse av hvilke krav som oppstilles etter loven, vil svekke virksomhetens mulighet til å forutberegne sin rettsstilling og til å kunne forstå konsekvensene av de krav som følger av loven. For å ivareta en slik forutberegnelighet er det nødvendig at loven trekker opp de ytre rammene, både for myndighetenes og virksomhetenes skjønnsutøvelse. Utvalget har derfor anbefalt som et generelt og gjennomgående krav at virksomhetene skal iverksette de sikkerhetstiltak som er nødvendige for å oppnå et forsvarlig sikkerhetsnivå. Forholdet til sektorregelverk er nærmere behandlet i kapittel 7.7.12.

At sikkerhetsnivået skal være forsvarlig er en rettslig standard som trekker opp de ytre rammene for hvilket handlingsrom virksomhetene har for etablering av sikkerhetstiltak. Hva som vil utgjøre et forsvarlig sikkerhetsnivå for den enkelte virksomhet, og på de enkelte fagfeltene loven dekker, vil måtte vurderes opp mot hva som anses som god faglig praksis på de enkelte fagområdene, herunder informasjons- og informasjonssystemsikkerhet, objekt- og infrastruktursikkerhet og personellsikkerhet. Den nærmere grensedragningen bør, slik utvalget ser det utvikles i samarbeid mellom Sikkerhetsmyndigheten og de aktuelle sektormyndighetene. Dette vil også gi mulighet til å kunne gjøre sektorspesifikke tilpasninger der det er behov.

I tillegg vil det være en avgjørende forutsetning for at den enkelte virksomhet skal kunne gjøre en forsvarlig risiko- og sårbarhetsanalyse, at det gis tilstrekkelig informasjon til at de forstår trusselbildet. Utvalgets forslag til mekanismer for å kunne tilgjengeliggjøre og dele relevant informasjon om trusselbildet, er et viktig virkemiddel for å sette den enkelte virksomhet i stand til å gjøre forsvarlige vurderinger.

I tillegg vil Sikkerhetsmyndighetens rådgivning være et sentralt bidrag til den enkelte virksomhets vurdering av hva som utgjør et forsvarlig sikkerhetsnivå, sett hen til den trusselen de står ovenfor.

Et annet element som er fremhevet i utvalgets forslag, er at kostnadene ved sikkerhetstiltak etter loven skal stå i et rimelig forhold til det som oppnås ved tiltaket. Rett og plikt til å gjøre vurderinger av samfunnets samlede nytte ved tiltaket, sett opp mot de kostnader sikkerhetstiltaket fører med seg er, slik utvalget ser det, en nødvendig konsekvens av forslaget om å justere lovens virkeområde. Som utvalget har vært inne på i kapittel 6 vil justeringen av lovens virkeområde sannsynligvis medføre at flere selvstendige rettssubjekter blir omfattet av loven. Økt sikkerhet vil føre til mange konsekvenser for ulike aktører, inkludert økonomiske. Det er en fare for at dersom virksomheten ikke gis anledning til å gjøre kost-/nyttevurderinger i forhold til hvilke sikkerhetstiltak som bør og skal iverksettes, kan dette medføre at kostnadene ved å etablere sikkerhetstiltak blir uforholdsmessig høye. Spesielt for selvstendige rettssubjekter som blir omfattet av loven, vil det i ytterste konsekvens kunne virke konkurransevridende dersom disse blir pålagt å iverksette uforholdsmessig kostbare sikkerhetstiltak.

Hvorvidt virksomhetene etablerer tilfredsstillende og forsvarlige sikkerhetstiltak, vil også være gjenstand for tilsynsmyndighetenes kontroll etter loven. Sikkerhetsmyndigheten, og de aktuelle sektormyndighetene, har i loven en rekke virkemidler for å kunne påvirke sikkerhetsnivået hos den enkelte virksomhet. Utvalget vil presisere viktigheten av at «myke» virkemidler i form av informasjon om trusler, råd og veiledning som hovedregel bør forsøkes først, før det tilsynsmyndigheten eventuelt gir konkrete pålegg om iverksettelse av tiltak for å etterleve lovens krav. Også tilsynsmyndighetens pålegg overfor virksomhetene som er omfattet av loven skal være basert på en vurdering av samfunnsøkonomisk lønnsomhet – at tiltakenes samlede nytte for samfunnet overstiger kostnadene de fører med seg.

Ved utarbeidelse og gjennomføring av sikkerhetstiltak er det viktig at det tas hensyn til personvernet. Som redegjort for i kapittel 5 gjelder personopplysningsloven som utgangspunkt for alle typer virksomheter, herunder virksomheter som omfattes av sikkerhetsloven. Den nye personvernforordningens virkeområde favner imidlertid ikke så bredt. Utvalget har ikke fått signaler om at en revidert personopplysningslov vil få et virkeområde tilsvarende forordningen, og på den måten snevre inn virkeområdet i forhold til dagens lovgivning. Likevel, for å understreke viktigheten av og sikre at virksomheter underlagt sikkerhetsloven også for fremtiden tar hensyn til grunnleggende personvernprinsipper, mener utvalget at det i den nye loven bør henvises til prinsippene for behandling av personopplysninger, slik de fremgår av personvernforordningen artikkel 5. Det skal imidlertid ikke utelukkende tas personvernhensyn ved utarbeidelse og gjennomføring av sikkerhetstiltak. Loven viser derfor også til unntaksbestemmelsen i artikkel 23.

Utvikling av forsvarlighetsstandarden, kombinert med virksomhetenes og tilsynsmyndighetenes plikt til å gjøre vurderinger av samfunnets nytte sett i forhold til kostnadene, vil også være styrende for graden av risikoaksept etter den nye loven. Etter utvalgets vurdering er det ikke mulig, ønskelig eller hensiktsmessig å gjennomføre sikkerhetstiltak som vil eliminere risikoen for at tilsiktede uønskede hendelser inntreffer. Ved å etablere forsvarlige og kostnadseffektive sikkerhetstiltak, vil man imidlertid kunne redusere sannsynligheten for, og konsekvensene av, slike hendelser. I siste omgang vil det være opp til regjering og Stortinget å definere hvilken risiko som er akseptabel for våre grunnleggende nasjonale funksjoner. Utvalget mener at forslaget om å etablere tverrsektorielle scenarioer, som grunnlag for virksomhetenes risiko og sårbarhetsanalyser, og for hvilke sikkerhetstiltak som skal iverksettes, vil være et nyttig bidrag for å avgjøre hva som er akseptabel risiko.

For at myndighetene skal kunne danne seg et helhetlig bilde av sikkerhetsnivået og trusselbildet for de ulike virksomhetene og samfunnssektorene, mener utvalget det er nødvendig å pålegge virksomheter underlagt loven en plikt til å rapportere hendelser. Rapporteringslinjene bør i utgangspunktet følge fordelingen av tilsynsansvaret, slik at den enkelte virksomhet plikter å rapportere til den aktør som er tillagt tilsynsansvar etter loven. For å ivareta det sektorovergripende perspektivet, er det imidlertid også nødvendig at Sikkerhetsmyndigheten får tilgang til hendelsesrapportering fra alle samfunnssektorer. Utvalget har vurdert hvorvidt det vil være tilstrekkelig at den enkelte sektormyndighet pålegges å videreformidle slike varsler til Sikkerhetsmyndigheten, der dette vurderes som relevant. Dette vil imidlertid kunne medføre at de aktuelle sektormyndighetene blir et forsinkende ledd i rapporteringslinjen. I tillegg kan hendelser som blir vurdert som mindre relevante i en samfunnssektor, kunne være viktig informasjon for å forstå det helhetlige trusselbildet – noe sektormyndighetene ikke nødvendigvis har forutsetninger for vurdere. Utvalget anbefaler derfor at Sikkerhetsmyndigheten varsles parallelt i de tilfeller en sektormyndighet er tillagt tilsynsansvar etter loven. En slik dobbeltrapportering vil medføre noe økt ressursbruk hos Sikkerhetsmyndigheten, ved at kapasiteten for å motta og behandle slike varsler må være tilstrekkelig dimensjonert. Utvalget mener imidlertid at den sikkerhetsmessige gevinsten ved at Sikkerhetsmyndigheten har et mer fullstendig bilde over hendelser av sikkerhetsmessig betydning, overstiger de kostnadsmessige ulempene.

7.7.10 Forskriftsregulering

En rekke av bestemmelsene i utvalgets lovforslag legger opp til at det skal utarbeides et underliggende forskriftsverk innenfor de ulike fagområdene loven omhandler. Dette er en naturlig konsekvens av utvalgets forslag til innretning på loven, som et overordnet rammeverk for forebyggende nasjonal sikkerhet. Forskriftsmyndigheten er i hovedsak foreslått lagt til Kongen. På særlige viktige spørsmål, har utvalget foreslått at forskriftsmyndigheten legges til Kongen i statsråd, det vil si at myndigheten ikke kan delegeres til det departement som innehar forvaltningsansvaret for loven.

Som nevnt tidligere er utvalgets forslag til ny lov gjennomgående basert på at det stilles funksjonelle krav til virksomhetene som omfattes av loven. Sett hen til utvalgets mandat om å foreslå et dynamisk og helhetlig lovgrunnlag som er relevant og robust med hensyn til dagens og fremtidens trusselbilde, mener utvalget det er helt nødvendig at loven har en funksjonell innretning. Funksjonelle krav, hvor det i stor grad overlates til den enkelte virksomhet å iverksette de tiltak som er nødvendige for å oppnå et forsvarlig sikkerhetsnivå, vil også bidra til en kostnadseffektiv regulering og implementering av forebyggende sikkerhet.

Utvalget vil presisere viktigheten av at det i det videre forskriftsarbeidet i så stor utstrekning som mulig benyttes funksjonelle krav. Dersom et funksjonelt innrettet lovverk følges opp av et detaljert og kravsbasert forskriftsverk, frykter utvalget at loven ikke vil virke etter sin hensikt.

I lovforslaget legges det som nevnt opp til at det i utgangspunktet er opp til den enkelte virksomhet å innrette sikkerhetstiltakene slik at et forsvarlig sikkerhetsnivå oppnås, hvor kostnaden ved tiltakene skal stå i et rimelig forhold til det som oppnås. I dette ligger det også et klart element av risikoaksept, hvor den enkelte virksomhet på bakgrunn av en risiko- og sårbarhetsanalyse må ta stilling til hvor mye risiko de er villige til å akseptere. Den rettslige standarden forsvarlig sikkerhetsnivå vil her uansett fungere som en skranke for virksomhetens risikoaksept, som også gir tilsynsmyndighetene anledning til å korrigere virksomheten der sikkerhetsnivået vurderes som uforsvarlig. I tillegg vil en slik funksjonell innretning kunne legge til rette for sektorspesifikke tilpasninger.

Dersom det i det underliggende forskriftsverket fastsettes detaljerte krav til hvordan et forsvarlig sikkerhetsnivå skal oppnås, vil mulighetene både for å kunne gjøre konkrete samfunnsøkonomiske lønnsomhetsvurderinger, og for å gjøre sektorspesifikke tilpasninger der det er behov for dette, bli sterkt redusert.

Forskriftsarbeidet bør også gjøres i tett samarbeid mellom ansvarlig departement, Sikkerhetsmyndigheten og berørte sektordepartementer og -myndigheter. Utvalget vil i denne sammenheng vise til utredningsinstruksens krav100 om at berørte departementer, og andre berørte aktører, involveres så tidlig som mulig i utredningsarbeidet. Lovforslagets sektorovergripende karakter tilsier at de aller fleste sektordepartementene, i større eller mindre grad, vil bli berørt av loven og dens underliggende forskrifter. Tidlig involvering av berørte aktører vil kunne bidra til at både sektorovergripende og sektorspesifikke hensyn ivaretas i det videre arbeidet med å utarbeide forskrifter etter loven.

7.7.11 Forvaltningsansvaret for loven

Utvalget skal i henhold til mandatet, og avhengig av lovens innhold og oppbygging, vurdere hvem som skal ha ansvar for den fremtidige forvaltning av loven og dens forskrifter. Ved vurderingen av hvilket departement som bør ha forvaltningsansvaret er det noen sentrale forhold som bør tas med i betraktningen.

Forvaltningsansvaret for loven innebærer for det første det overordnede ansvaret for å påse at loven etterleves. Forvaltningsansvaret innebærer også ansvar for å holde regelverket oppdatert, og eventuelt fremme forslag til endringer av loven. Det innebærer også myndighet til å kunne gi autoritative uttalelser om hvordan loven skal forstås. Normalt sett delegeres også Kongens myndighet etter loven til det departement som innehar forvaltningsansvaret for loven. Slik utvalget vurderer det, er det med dagens departementsinndeling bare to departementer som vil kunne ivareta et slikt forvaltningsansvar.

Forsvarsdepartementet innehar forvaltningsansvaret for dagens sikkerhetslov med underliggende forskrifter. Slik dagens lov har vært innrettet, med et sterkt fokus på statssikkerheten og beskyttelse av rikets selvstendighet og sikkerhet, og dermed et primært nedslagsfelt i militær sektor, har dette vært en naturlig og riktig løsning. Sikkerhetsloven har også sitt opphav i tidligere instrukser som i utgangspunktet gjaldt for Forsvarets virksomhet, basert på krav fastsatt av NATO, blant annet for håndtering av NATO-gradert informasjon. Selv om lovens formål og virkeområde utvides noe for bedre å reflektere den generelle samfunnsutviklingen, vil det vesentlige av lovens nedslagsfelt fortsatt ligge innenfor statssikkerhetsdomenet. Forsvarsdepartementets ansvar for, og kompetanse innenfor, det forsvars- og sikkerhetspolitiske området taler for at forvaltningsansvaret for loven fortsatt bør tilligge Forsvarsdepartementet. Utvalgets lovforslag legger også opp til at loven fortsatt skal være harmonisert med de forpliktelser Norge har overfor NATO når det gjelder håndtering av sikkerhetsgradert informasjon.

På tross av utvidelsen av lovens virkeområde, vil fortsatt Forsvaret være største bruker av loven, både når det gjelder behandling av sikkerhetsgradert informasjon, klarering av personell og bruk av regelverket for sikkerhetsgraderte anskaffelser. Også dette taler for at forvaltningsansvaret bør beholdes av Forsvarsdepartementet.

En mulig betenkelighet utvalget ser ved at Forsvarsdepartementet fortsatt gis forvaltningsansvaret for loven, er at departementet i mindre utstrekning innehar den kompetansen som er nødvendig for å forstå de sivile samfunnssektorenes særegenheter og særegne behov.

På den andre siden vil lovforslagets innretning medføre at loven får et større nedslagsfelt i de sivile samfunnssektorene. Utvalget legger til grunn at de aller fleste nye virksomheter som vil bli omfattet av loven, vil være fra disse sivile sektorene. Justis- og beredskapsdepartementet har allerede i dag det samordnende ansvaret for samfunnssikkerheten og beredskapen på sivil side. En overføring av forvaltningsansvaret til Justis- og beredskapsdepartementet vil kunne bidra til å understøtte Justis- og beredskapsdepartementets ansvar på dette området, og vil kunne styrke departementets mulighet til å sette krav til de øvrige departementenes arbeid med forebyggende sikkerhet innen eget myndighetsområde.

En mulig betenkelighet utvalget ser ved en overføring av forvaltningsansvaret til Justis- og beredskapsdepartementet, er at statssikkerhetsperspektivet, altså ivaretakelse og beskyttelse av statens suverenitet og territorielle integritet, kan bli utvannet dersom dette utelukkende ses i sammenheng med det generelle arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap.

Samlet sett mener utvalget at de beste grunner taler for at Forsvarsdepartementet fortsatt bør ha forvaltningsansvaret for sikkerhetsloven. Avgjørende for utvalget syn på dette spørsmålet har vært at en effektiv forvaltning og oppfølging av sikkerhetsloven vil kreve god sikkerhetsfaglig kompetanse – spesielt innenfor det statssikkerhetsmessige domenet. Denne kompetansen ligger i dag i Forsvarsdepartementet. Forvaltningsansvaret må imidlertid, slik utvalget ser det, utøves i tett samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet, og dets samordnende ansvar for de sivile samfunnssektorene og særlige ansvar for beskyttelse av kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner på sivil side. En slik samhandling vil også være i tråd med den ansvarsfordelingen som er fastsatt i Kronprinsregentens resolusjon av 4. juli 2003 etter dagens sikkerhetslov.

7.7.12 Forholdet til sektorlovgivning

Utvalget har vurdert hvorvidt forslaget til ny lov vil kunne komme i konflikt med ulike sektorregelverks regulering av forebyggende sikkerhet og beredskap. Utvalgets vurdering er at lovforslagets overordnede og funksjonelle innretning, sammenholdt med de foreslåtte mekanismene for ansvarsfordeling og samhandling mellom departementene, Sikkerhetsmyndigheten og relevante sektormyndigheter, gjør at lovforslaget vanskelig vil kunne komme i direkte konflikt med relevant sektorregelverk. At tilsynsansvaret legges til relevante sektormyndigheter, der slike finnes, gjør også at eventuelle uklarheter som måtte oppstå i relasjonen mellom sektorovergripende- og sektorspesifikt regelverk, vil kunne oppklares og løses på en tilfredsstillende måte.

At virksomheter i en samfunnssektor må forholde seg til flere ulike regelverk, er ikke unikt for forebyggende sikkerhet. I den videre operasjonaliseringen av kravene som stilles, vil virksomhetene måtte ta hensyn til regelverk som stiller krav til sikkerhet både når det gjelder tilsiktede og utilsiktede hendelser.

8 Informasjonssikkerhet

8.1 Innledning

Den teknologiske utviklingen og digitaliseringen siden dagens sikkerhetslov ble vedtatt har hatt store konsekvenser både for samfunnet som helhet og for virksomheter av betydning for nasjonal sikkerhet. Blant annet har digitaliseringen av samfunnet bidratt til større grad av tverrsektorielle avhengigheter, mer elektronisk behandling av sikkerhetsgradert materiale og økt IKT-avhengighet for virksomheter med ansvar for grunnleggende nasjonale funksjoner.

Det er slått fast i mandatet, ble gjentatt og ytterligere belyst av Lysne-utvalget, og er også blitt bekreftet gjennom utvalgets arbeid, at digitale angrep utgjør en alvorlig og økende trussel mot norske verdier, og at det stadig oppdages nye sårbarheter i våre IKT-systemer. Dagens regelverk om informasjonssikkerhet er ikke godt nok tilpasset det digitaliserte samfunnet og den raske utviklingen.

Samfunnsendringene gjør det nødvendig å videreutvikle regelverket om informasjonssikkerhet for virksomheter som er underlagt sikkerhetsloven. En ny sikkerhetslov må ta høyde for fortsatt rask utvikling i samfunnet generelt og IKT spesielt. Den nye loven må videre anerkjenne at grunnleggende nasjonale funksjoner i stor utstrekning er avhengig av velfungerende IKT-systemer og -infrastruktur. Dette gjelder:

  • informasjonssystemer som behandler sikkerhetsgradert informasjon, som uttrykkelig skal beskyttes etter dagens lov

  • andre IKT-systemer som er av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner. Det kan være informasjons- og kommunikasjonssystemer i en virksomhet som er så viktig at dersom de ikke virker, evner ikke virksomheten å opprettholde sin kritiske rolle i understøttelsen av en grunnleggende nasjonal funksjon

  • kontroll- og styringssystemer som har en avgjørende rolle for styring av viktige prosesser og tjenesteleveranser i ulike sektorer som følge av økt digitalisering, eksempelvis i infrastruktur for telekom og strømproduksjon.

De to sistnevnte IKT-systemene er av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, men beskyttes ikke direkte i dagens lov – med mindre de er utpekte som skjermingsverdige objekter etter objektsikkerhetsregelverket.

Utvalgets mål med nye regler for informasjonssikkerhet er at reglene skal være tilpasset digitaliseringen av samfunnet. Reglene må legge til rette for et forsvarlig og tilpasset sikkerhetsnivå for den enkelte virksomhet, både sett opp imot dagens trussel- og sårbarhetsbilde og fremtidige utfordringer.

Dagens sikkerhetslov beskytter informasjon særlig mot faren for at den blir kjent for uvedkommende. Utvalget har vurdert om ivaretakelse av informasjonens integritet og tilgjengelighet er tilstrekkelig ivaretatt i dagens sikkerhetslovgivning.

Utvalget har også sett nærmere på om dagens bestemmelser om informasjonssystemsikkerhet gir god nok beskyttelse. Utvalget har herunder drøftet hvor i loven de nye bestemmelsene om beskyttelse av informasjonssystemer bør plasseres. IKT-systemer som behandler sikkerhetsgradert informasjon har nær sammenheng med informasjonssikkerhet, mens kontroll- og styringssystemer hører mer naturlig sammen med infrastruktursikkerhet. Imidlertid er det også en del fellesnevnere, hvilket taler for en felles behandling av alle typer IKT-systemer.

En neste utfordring har vært detaljeringsnivået på bestemmelsene. Det er svært ulike IKT-systemer som skal beskyttes og reglene skal fungere over tid – to momenter som taler for et lavt detaljeringsnivå. Samtidig er det viktig at regler som har personvernkonsekvenser er så detaljerte at det er mulig å forstå hva de faktisk innebærer – et moment som tilsier et høyere detaljeringsnivå.

Mandatet nevner særskilt at utvalget må vurdere behovet for å beskytte informasjon som er sensitiv, men ugradert. Utvalget mener dette først og fremst må ses i tilknytning til lovens virkeområde og tydeligere regler om beskyttelse av IKT-systemer.

Ifølge mandatet skal utvalget «se hen til EU-kommisjonens forslag av 7. februar 2013 til direktiv om tiltak for å sikre et høyt felles nivå for nettverk- og informasjonssikkerhet i EU». Utvalget er også bedt om å identifisere eventuelle behov for en harmonisering av den fragmenterte lovreguleringen av informasjonssikkerhet, samt å foreslå en modernisering av beskyttelsesinstruksen.

Når informasjon sikkerhetsgraderes, gjøres den samtidig utilgjengelig for allmennheten. Offentlighetsprinsippet er viktig og må ivaretas. Utvalget vurderer derfor det nye lovforslaget opp mot offentlighetsloven.

Det finnes en rekke lover og forskrifter som regulerer informasjonssikkerhet i Norge. Noen regler er sektorovergripende og andre er sektorspesifikke. Sikkerhetsloven og forskrift om informasjonssikkerhet står helt sentralt for beskyttelse av informasjon som har betydning for nasjonal sikkerhet, og blir gjennomgått først. Videre vil utvalget behandle sektorovergripende- og sektorspesifikt regelverk.

8.2 Gjeldende sikkerhetslovs regulering

Informasjons- og informasjonssystemsikkerhet er regulert i sikkerhetsloven kapittel 4. Kapittelet inneholder helt grunnleggende bestemmelser om informasjonssikkerhet, som sikkerhetsgradering av informasjon, og enkelte bestemmelser om informasjonssystemsikkerhet, kryptosikkerhet og tekniske sikkerhetsundersøkelser.

Lovbestemmelsene er relativt generelle og samtlige inneholder forskriftshjemmel. I § 13 om sikkerhetsmessig godkjenning og § 14 om kryptosikkerhet er forskriftsmyndigheten gitt til Nasjonal sikkerhetsmyndighet. For øvrige bestemmelser er forskriftsmyndigheten gitt til Kongen.

Mange av forskriftsbestemmelsene innenfor informasjons- og informasjonssystemsikkerhet er samlet i informasjonssikkerhetsforskriften.101 Forskriften gir gjennom 12 kapitler detaljerte bestemmelser om sikkerhetsgradering, tilgang til sikkerhetsgradert informasjon, dokumentsikkerhet, informasjonssystemsikkerhet, fysisk sikring mot ulovlig inntrenging, administrativ kryptosikkerhet, kurerposttjeneste, sikring av blant annet konferanserom mot uønsket avlytting og innsyn, tekniske sikkerhetsundersøkelser, samt monitoring av og inntrengning i informasjonssystemer.

8.2.1 Informasjonssikkerhet

De grunnleggende prinsippene for hvordan sikkerhetsgradert informasjon skal håndteres er nedfelt i lovgivningen. Hovedelementene i reguleringen består av en verdivurdering for å bestemme hvilken informasjon som skal beskyttes, samt sikkerhetsgradering av skjermingsverdig informasjon og gjennomføring av passende sikkerhetstiltak.

I sikkerhetsloven § 12 pålegges den som får tilgang til sikkerhetsgradert informasjon taushetsplikt. Det fremgår av sikkerhetsloven § 11 at for å bestemme hvilken informasjon som skal beskyttes i henhold til loven, skal det foretas en verdivurdering og en sikkerhetsgradering ut fra informasjonens skadepotensiale dersom den blir kjent for uvedkommende:

  • a) STRENGT HEMMELIG nyttes dersom det kan få helt avgjørende skadefølger for Norges eller dets alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om informasjonen blir kjent for uvedkommende.

  • b) HEMMELIG nyttes dersom det alvorlig kan skade Norges eller dets alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om informasjonen blir kjent for uvedkommende.

  • c) KONFIDENSIELT nyttes dersom det kan skade Norges eller dets alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om informasjonen blir kjent for uvedkommende.

  • d) BEGRENSET nyttes dersom det i noen grad kan medføre skadefølger for Norges eller dets alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om informasjonen blir kjent for uvedkommende.

Systemet bygger på en forutsetning om en betydelig større grad av risikoaksept på det lavgraderte nivået sammenlignet med det høygraderte. Det nærmere innholdet i begrepet «Norges eller dets alliertes sikkerhet...» ble drøftet under kapittel 6.2.

Det er den som utsteder eller på annen måte tilvirker skjermingsverdig informasjon som plikter å sørge for at informasjonen merkes med aktuell sikkerhetsgrad, jf. sikkerhetsloven § 11 andre ledd. Det ligger i dette for det første en plikt til å foreta en verdivurdering av informasjonen og for det andre en plikt til å merke informasjonen. Det skal ikke brukes høyere sikkerhetsgradering enn nødvendig. I bestemmelsens tredje og fjerde ledd er det gitt nærmere regler om graderingstid og inngåelse av sikkerhetsavtaler med andre nasjoner eller internasjonale organisasjoner.

Det andre sentrale vurderingstema i hva som utgjør den nedre grense for hvilken informasjon som skal beskyttes (BEGRENSET), er hva som ligger i uttrykket «i noen grad kan medføre skadefølger». Forarbeidene102 gir noe veiledning:

Forskjellen mellom KONFIDENSIELT («kan skade») og BEGRENSET («i noen grad kan medføre skadefølger») ligger etter dette først og fremst i at skaderisikoen kan være mindre sannsynlig og omfattende, og mer indirekte, når det gjelder informasjon som skal sikkerhetsgraderes BEGRENSET, enn for informasjon som skal sikkerhetsgraderes KONFIDENSIELT.

Forarbeidene trekker frem noen eksempler:

Opplysninger som må skjermes for å forebygge alvorlige terrorhandlinger, selv om terrorhandlingene ikke utføres av eller for en fremmed makt e l og således ikke nødvendigvis vil direkte berøre rikets territorielle sikkerhet. En annen grunn til å medta begrepet er hensynet til situasjoner hvor norske vitale sikkerhetsinteresser gjør seg gjeldende i utlandet, eksempelvis hensynet til å forebygge alvorlige trusler mot sikkerheten til norske styrker som deltar i internasjonale fredsoperasjoner, hvis beskyttelse neppe kan sies å berøre rikets sikkerhet.

Den nedre grensen for informasjon som skal sikres må være av en slik art at den har et visst skadepotensiale. Ikke nødvendigvis for rikets territorielle sikkerhet, men helt essensielle og samfunnsviktige funksjoner må være utsatt.

Da verdivurderingen av informasjon viser at informasjonen, om den blir kjent for uvedkommende, har et visst skadepotensiale for nasjonal sikkerhet, gjelder sikkerhetsloven og dens forskrifter. Informasjonen skal merkes med sikkerhetsgraderingen BEGRENSET og behandles deretter. Høyere graderinger krever strengere sikkerhetstiltak, men også behandling av informasjon på det laveste nivået krever en rekke tiltak.

Personer som skal ha tilgang til informasjonen må autoriseres, og taushetsplikt inntrer. Informasjonssystemene og kryptosystemene som brukes til gradert informasjon må godkjennes. Nasjonal sikkerhetsmyndighet kan foreta tekniske sikkerhetsundersøkelser av virksomheten. Ved sikkerhetsgraderte anskaffelser må det inngås sikkerhetsavtale. Avtaler med utenlandske leverandører må godkjennes av Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Plikter som følger av forskrift om sikkerhetsadministrasjon må følges. Informasjonssikkerhetsforskriften har regler om merking, journalføring, forsendelse, utlån, tilintetgjøring med mer av dokumenter. Forskriften stiller også systemtekniske og administrative krav til graderte informasjonssystemer, krav om fysisk sikring mot ulovlig inntrengning, samt krav til kryptosystemer som skal benyttes.

8.2.1.1 Informasjonssystemsikkerhet

Ut over plikten til at informasjonssystemer skal godkjennes før de kan behandle sikkerhetsgradert informasjon, jf. kapittel 8.2.1.2, følger de grunnleggende bestemmelsene om beskyttelse av informasjonssystemer av informasjonssikkerhetsforskriften kapittel 5. Det heter i forskriften § 5-1 at sikkerhet i informasjonssystemer skal vurderes opp mot de grunnleggende egenskapene autensitet, konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet til systemets data og tjenester. Videre fremheves brukernes ansvarlighet for egne handlinger og tilliten til at sikkerhetstiltak er korrekt implementerte og ivaretar sikkerheten på en effektiv og hensiktsmessig måte. § 5-2 setter som hovedmål for sikkerheten en sikker plattform, sikker drift, vedlikehold og sikker hendelseshåndtering og gjenoppretting.

I forskiften §§ 5-3 og 5-4 gis det bestemmelser om hva som skal oppnås gjennom sikkerhetstiltak. For eksempel skal tilgjengelighet sikres ved at data beskyttes mot uønsket sletting og tjenester beskyttes mot uønsket reduksjon/stans. Tiltakene skal videre forebygge, detektere, reagere på, kontrollere sikkerhetsbrudd, samt gjenopprette informasjonssystemets sikre tilstand.

Sikkerhetsprinsipper som skal legges til grunn ved utarbeidelse av tiltak, følger av forskriften § 5-5, se tekstboks 8.1. Videre gis det i forskriften kapittel 5 regler om systemtekniske og administrative sikkerhetskrav, sikkerhetsgodkjenning av informasjonssystemer og sikkerhetsdokumentasjon.

Boks 8.1 Informasjonssystem-sikkerhet – sikkerhetsprinsipper:

  • a) Minimalisme. Sikkerhetsrelevante funksjoner skal ikke ha mer funksjonalitet eller kompleksitet enn strengt nødvendig for å utføre sin tilsiktede oppgave.

  • b) Minste privilegium. Brukere og funksjoner skal bare tildeles rettigheter som er strengt nødvendige.

  • c) Redundans. Funksjoner skal ha ekstra kapasitet for å tåle overbelastning og utstyrssvikt.

  • d) Forsvar i dybden. Flere funksjoner skal ivareta samme sikkerhetsbehov.

  • e) Selvbeskyttelse. Funksjoner skal ikke ha unødige sikkerhetsmessige avhengigheter til andre sikkerhetsdomener. Dette gjelder både internt i systemet, for eksempel mellom avdelinger, og eksternt mot andre informasjonssystemer.

  • f) Kontrollert dataflyt. Informasjonsutveksling skal følge veldefinerte mønstre som er underlagt sentral kontroll.

  • g) Balansert styrke. Sikkerhetsnivået til funksjoner som ivaretar samme sikkerhetsbehov skal være tilnærmet likt på tvers av systemet.

8.2.1.2 Sikkerhetsmessig godkjenning av informasjonssystemer

Det er i forarbeidene lagt til grunn at sikkerhetsmessig kontroll av informasjonssystemer først og fremst skal skje i form av forutgående godkjenning. Det fremgår av sikkerhetsloven § 13 at Nasjonal sikkerhetsmyndighet, eller den de bemyndiger, må forhåndsgodkjenne informasjonssystemer som skal behandle sikkerhetsgradert informasjon. Informasjonssystemer som ikke behandler sikkerhetsgradert informasjon er ikke regulert i loven.

Det følger av informasjonssikkerhetsforskriften § 5-28 Godkjenningsansvarlig at det i utgangspunktet er virksomhetens leder som er godkjenningsansvarlig. Det fordrer imidlertid at systemet er lokalisert i Norge og at det ikke har forbindelse til andre systemer utenfor egen virksomhet, utenfor kontrollert område eller til utlandet. Avhengig av systemets operasjonsmåte, kan virksomhetslederen godkjenne systemer som skal behandle opp til og med HEMMELIG informasjon. Systemer som skal behandle STRENGT HEMMELIG informasjon godkjennes alltid av Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

8.2.1.3 Monitoring

Etter at systemene er tatt i bruk kan de kontrolleres ved inspeksjon, monitoring og inntrengningstesting for å avdekke uregelmessigheter i behandlingen av gradert informasjon og undersøke systemenes motstandsdyktighet og sikkerhetstilstand.

Monitoring av informasjonssystemer som sikkerhetstiltak reguleres i sikkerhetsloven § 15 og informasjonssikkerhetsforskriften kapittel 11. Kort fortalt gis virksomheten anledning til å benytte seg av Nasjonal sikkerhetsmyndighets kompetanse for gjennomføring av dette spesifikke tiltaket.

Begrepet monitoring i sikkerhetslovens forstand innebærer ifølge forarbeidene kontroll av «tjenestlig kommunikasjon i og mellom informasjonssystemer, gjennom avlytting av tale eller avlesing av elektroniske signaler». Hensikten med monitoring er «å avdekke om det lagres, behandles eller kommuniseres informasjon med høyere sikkerhetsgrad eller skjermingsverdi enn det systemet er godkjent for», jf. informasjonssikkerhetsforskriften § 11-1.

Monitoring er et inngripende tiltak og i forarbeidene diskuteres behovet for monitoring opp mot personvern- og rettssikkerhetskonsekvensene. Om behovet for videreføring av tiltaket og om hensynet til personvernet uttales det at:

Det er departementets syn at monitoring er et viktig tiltak for å oppnå god forebyggende informasjonssikkerhet, og at monitoringtjenesten således bør opprettholdes. Sikkerhetsbrudd forekommer fremdeles. Rapporter fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet om sikkerhetsbrudd blir tatt alvorlig av avdelinger i Forsvaret, og ordningen må antas å ha en positiv effekt ved å bidra til å hindre at et større antall kompromitteringer forekommer. Ordningen er et supplement, ikke et alternativ, til andre virkemidler for å oppnå respekt for skjermingsverdig informasjon. For øvrig bør nevnes at dagens monitoringstjeneste uansett må opprettholdes som følge av forpliktelser etter NATOs regelverk. […]
De gjeldende restriktive begrensninger mht gjennomføringen av kontrollen, vil naturligvis bli opprettholdt. Den Norske Advokatforening uttaler om dettte i sin høringsuttalelse at en «... har merket seg at det foreslås lovfestet at monitoring ikke i noe tilfelle skal omfatte privat kommunikasjon som blir formidlet til eller fra andre enn virksomheter og at informasjon som fremkommer ved kontroll skal makuleres når den ikke lenger har betydning for kontrollen. Av personvernhensyn er det viktig at det i forskriftene etableres betryggende kontrollrutiner for å sikre at disse regler blir fulgt.» Departementet slutter seg til uttalelsen, og vil sørge for at betryggende kontrolltiltak iverksettes.103

Om konklusjonen uttaler departementet:

Dagens monitoringsvirksomhet har etter departementets oppfatning et aktverdig formål, representerer ikke et uforholdsmessig inngrep og kan ikke ses å ha vesentlige rettssikkerhetsmessige implikasjoner, bl.a tatt i betraktning de begrensninger og retningslinjer for gjennomføring av monitoring som er nedfelt i gjeldende direktiver gitt av Forsvarssjefen. Selv om hjemmelsgrunnlaget anses tilfredsstillende i dag, basert på eierrådighetsbetraktninger og avtale-/samtykkesynspunkter, vil det være naturlig å lovfeste hovedreglene om monitoring i en samlet lov om forebyggende sikkerhetstjeneste.

Av rettssikkerhets- og personvernhensyn stiller loven flere absolutte krav som må være oppfylt før monitoring kan iverksettes. Den virksomhet som skal kontrolleres må enten selv anmode om eller, dersom NSM har tatt initiativet, samtykke til gjennomføring av kontrollen. Samtykket eller anmodningen skal skje skriftlig, jf. informasjonssikkerhetsforskriften § 11-4 fjerde ledd. Monitoring kan dessuten kun iverksettes i virksomheter som er underlagt sikkerhetsloven og bare tjenestlig kommunikasjon kan kontrolleres. Dersom det i løpet av kontrollen viser seg at nevnte vilkår ikke er oppfylt, skal monitoringen avbrytes umiddelbart, jf. informasjonssikkerhetsforskriften § 11-7.

Det stilles også krav om at alle ansatte og andre direkte berørte må varsles i forkant om at det vil bli gjennomført kontroll, om hensikten med og varigheten av kontrollen, at NSM gjennomfører og på hvilken måte kontrollert informasjon blir behandlet. Det er kun NSM som kan gjennomføre monitoring i henhold til sikkerhetsloven. Etter endt monitoring skal NSM rapportere til virksomheten om resultatet av kontrollen.

8.2.1.4 Inntrengning i informasjonssystemer

Inntrengningstesting reguleres sammen med monitoring i sikkerhetsloven § 15 og informasjonssikkerhetsforskriften kapittel 11. De to sikkerhetstiltakene har en del til felles, men det er også noen forskjeller.

Hensikten med inntrengningstesting er å kontrollere om sikkerhetsgradert informasjon blir beskyttet i samsvar med fastsatte krav, gjennom prøving av motstandsdyktigheten i informasjonssystemer, jf. informasjonssikkerhetsforskriften § 11-2.

Som for monitoring kan kontrollen i utgangspunktet kun gjennomføres i virksomheter underlagt sikkerhetsloven, og det er NSM som står for gjennomføringen. Videre må det foreligge anmodning eller samtykke fra virksomheten før inntrengningstesting kan settes i gang. Det er også tilsvarende regler om varsling av ansatte og andre berørte. I tillegg skal det informeres om hvordan eventuelle oppdagede avvik vil bli fulgt opp. Det er ikke en tilsvarende regel om å avbryte kontrollen dersom kontrolløren kommer over privat informasjon, slik som det er for monitoring.

NSM skal rapportere til virksomheten etter at kontrollen er ferdig.

8.2.1.5 Sikkerhetsmessig overvåkning av informasjonssystemer

Regjeringen fremmet i Prop. 97 L (2015–2016) om endringer i sikkerhetsloven, forslag om en ny bestemmelse § 13a om sikkerhetsmessig overvåkning av informasjonssystemer.

Forslaget går ut på at virksomhetene selv skal sørge for overvåkning av sine informasjonssystemer, med mål om å avdekke ulovlig inntrengning. Begrunnelsen for lovfesting er dels at overvåkningen kan gripe inn i personvernet, dels at det er et økende behov for overvåkning og dels at det må klargjøres hva som inngår i sikkerhetsmessig overvåkning.

Overvåkningen skal bidra til å motvirke sikkerhetstruende virksomhet mot informasjonssystemet, særlig i form av ondsinnet programvare. Overvåkning av systemet innebærer både registrering og lagring av aktivitet i systemet (logging), automatiserte alarmer og manuell sammenstilling og analyse av data relatert til sikkerhetstruende hendelser. Som det fremgår av forarbeidene:

skal loggingen gjøre virksomheten i stand til å foreta en vurdering av omfanget og karakteren av skaden som har oppstått, gjenopprette sikker tilstand, samt sikre sporbarhet og ansvarlighet for utførte handlinger i samsvar med kravene i sikkerhetsloven for øvrig.104

For at overvåkningen skal være effektiv, vil det i mange tilfeller være behov for overvåkning også av innholdet i kommunikasjonen. I den grad det kommuniseres informasjon som er personsensitiv, kan overvåkning kun tillates etter å ha fulgt prosedyrene oppstilt i kapittel 5.7. Om ivaretakelse av personvernhensyn uttales det i forarbeidene s. 38):105

Departementet vil innledningsvis presisere at forslaget er avgrenset til systemer som er godkjent for behandling av sikkerhetsgradert informasjon. Dette er systemer som er klare etterretningsmål, og som derfor må ha et høyt sikkerhetsnivå. Sikkerhetsmessig overvåking av disse systemene slik at angrep på et tidlig tidspunkt kan oppdages, og omfanget kartlegges, framstår derfor etter departementets vurdering som nødvendig. De systemer som vil være gjenstand for overvåking etter forslagets § 13 er i mindre grad egnet til, eller beregnet for, kommunikasjon av privat karakter, eller annen type privat bruk. Dette er lukkede systemer uten direkte tilknytning til internett. Omfanget av privat kommunikasjon og privat bruk av disse systemene vil derfor være begrenset. Det vil likevel være slik at kommunikasjon av privat karakter vil kunne forekomme, da primært som e-post eller nettprat med videre, mellom brukerne i det lukkede systemet. […]
Omfanget av systemer som blir gjenstand for sikkerhetsmessig overvåking etter § 13 a er også av et begrenset omfang. Det er kun et fåtall systemer i offentlig forvaltning som er godkjent for å behandle sikkerhetsgradert informasjon, og som således vil være underlagt kravene til sikkerhetsmessig overvåking i § 13 a.

Det pekes også på mulige tiltak, blant annet særegen lagring av loggdata, tilgangsrestriksjoner, informasjon, opplæring av personell, som skal ivareta personvernhensyn. Departementet viser også til forholdsmessighetsprinsippet i gjeldende sikkerhetslov § 6 om at det ikke skal brukes mer inngripende midler og metoder enn det som framstår som nødvendig. Det bemerkes dessuten at omfanget av logging vil være større på høyt graderte systemer enn på de lavere graderte systemene.

Stortinget har, i forbindelse med behandlingen av Innstilling 352 L (2015–2016) til Prop. 97 L (2015–2016) om endringer i sikkerhetsloven, vedtatt regjeringens forslag til ny bestemmelse om sikkerhetsmessig overvåkning av informasjonssystemer. Ettersom den nye bestemmelsen ikke har trådt i kraft ennå, er informasjonssikkerhetsforskriften § 5-2 fortsatt den gjeldende reguleringen av sikkerhetsmessig overvåkning.

8.2.1.6 Tekniske sikkerhetsundersøkelser

Et siste tiltak som hjemles i sikkerhetsloven, er tekniske sikkerhetsundersøkelser som skal avdekke illegalt avlyttingsutstyr og eventuelle sårbarheter i blant annet den fysiske sikringen. Nasjonal sikkerhetsmyndighet kan i medhold av § 16 gjennomføre tekniske sikkerhetsundersøkelser (TSU) av steder der sikkerhetsgradert informasjon skal behandles, for å avverge uønsket avlytting og innsyn.

Det nærmere innholdet er regulert i informasjonssikkerhetsforskriften kapittel 10. Formålet, bakgrunnen og behovet for TSU er beskrevet slik i forarbeidene:

Hovedformålet med TSU-tjenesten er å avsløre illegalt avlyttingsutstyr og eventuelt påvise de svakheter i bygningskonstruksjoner, installasjoner og fysisk sikring som er av en slik art at de øker faren for avlytting o l, slik at nødvendige forholdsregler kan iverksettes. TSU vil også ha som formål å virke avskrekkende bl.a overfor potensielle avlyttere. TSU-tjenesten må opprettholdes også av hensyn til våre NATO-forpliktelser.106

I tillegg fremgår det av informasjonssikkerhetsforskriften § 10-1 at noe av hensikten med TSU er å gi Nasjonal sikkerhetsmyndighet grunnlag for å gi råd eller pålegg om hvordan sårbarhetene som avdekkes kan reduseres eller fjernes.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet kan delegere TSU-oppdrag til andre, jf. sikkerhetsloven § 16. Forskriften stiller krav om at de som eventuelt bemyndiges til å gjennomføre TSU må ha leverandørklarering for HEMMELIG eller høyere, at de må rapportere til virksomhetens leder i etterkant av gjennomført TSU, og at utstyr og teknikker som benyttes i en TSU minst skal graderes BEGRENSET.

Det forutsettes i forarbeidene at TSU som hovedregel vil være avtalt med den enkelte virksomhet:

I motsetning til monitoring av og inntrengning i informasjonssystemer, bør det ikke kreves at virksomheten på forhånd skal være gjort kjent med og ha gitt samtykke til undersøkelsene. TSU blir kun utført der det (skal) behandles eller tales skjermingsverdig informasjon. Tjenesten må betraktes som en regulær godkjennings- og inspeksjonsvirksomhet for å forebygge og kontrollere at skjermingsverdig informasjon ikke kompromitteres, og kan sammenlignes med hva som gjelder ved inspeksjon av dokumentsikkerhet. Det ligger imidlertid i dagen at undersøkelsene normalt vil være forhåndsvarslet og avtalt på forhånd med den berørte virksomhet, da dette vil være mest hensiktsmessig for begge parter og gjøre prosedyren mer planmessig og effektiv.

At Nasjonal sikkerhetsmyndighet på eget initiativ kan gjennomføre TSU, er direkte hjemlet i informasjonssikkerhetsforskriften § 10-2 andre ledd.

8.2.1.7 Kryptosikkerhet

Det går frem av sikkerhetsloven § 14 at «[b]are kryptosystemer som er godkjent av Nasjonal sikkerhetsmyndighet, tillates brukt for beskyttelse av skjermingsverdig informasjon». Bestemmelsen fastsetter også at Nasjonal sikkerhetsmyndighet er nasjonal forvalter av kryptomateriell og leverandør av kryptosikkerhetstjenester. De gis også hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om krypto i forskrift, hvilket er gjort i informasjonssikkerhetsforskriften kapittel 7.

8.3 Annet relevant regelverk

8.3.1 Sektorovergripende regelverk

Personopplysningsloven og personopplysningsforskriften har egne bestemmelser om informasjonssikkerhet. Reglene har et stort nedslagsfelt og for virksomheter som forvalter samfunnskritisk infrastruktur, men som ikke behandler informasjon som er gradert etter sikkerhetsloven, er det antakelig personopplysningsforskriftens bestemmelser som er det regelverket for informasjonssikkerhet de forholder seg til i praksis.107

Personopplysningsloven § 13 Informasjonssikkerhet pålegger den som er ansvarlig for behandlingen av personopplysninger å «gjennom planlagte og systematiske tiltak sørge for tilfredsstillende informasjonssikkerhet med hensyn til konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet ved behandling av personopplysninger». Det følger av EUs personverndirektiv 95/46/EF artikkel 17 (som er implementert i personopplysningsloven), krav til forholdsmessige sikkerhetstiltak mot både tilfeldig og ulovlig ødeleggelse, og en dynamisk tilpasning til endringer i den teknologiske utviklingen. Nærmere krav til ivaretakelse av informasjonssikkerheten følger av personopplysningsforskriften kapittel 2. Innholdsmessig går kravene ut på å etablere og etterleve et internt styringssystem, beslektet med det som er foreskrevet i innarbeidede internasjonale best practice-standarder.108 §§ 2-10 – 2-13 inneholder bestemmelser om henholdsvis, fysisk sikring og sikring av konfidensialitet, tilgjengelighet og integritet. Verdt å nevne er også § 2-15 som pålegger den behandlingsansvarlige å forsikre seg om at den man overfører personopplysninger til tilfredsstiller kravene i forskriften.

Etter personopplysningsforskriften § 2-1 gjelder det forholdsmessige krav om sikring av personopplysninger. Tiltakene som treffes i medhold av forskriften skal «stå i forhold til sannsynligheten for og konsekvens av sikkerhetsbrudd». Tiltakene retter seg ikke mot å identifisere eller sikre samfunnskritiske funksjoner eller infrastruktur. Oppfyllelse av kravene bidrar antakelig til et høyere sikkerhetsnivå i den enkelte virksomhet, og har på den måten positiv effekt utover bare å beskytte personopplysninger.

For de aller fleste forvaltningsorganer oppfylles kravene til informasjonssikkerhet i eForvaltningsforskriften 25. juni 2004 nr. 988, gitt i medhold av forvaltningsloven av 10. februar 1967 § 15a, gjennom det samme styringssystemet som de følger etter personopplysningsforskriften.109 Forskriften gjelder for offentlig forvaltning som kommuniserer elektronisk med innbyggere, næringsliv eller andre forvaltningsorganer. Bestemmelsene om informasjonssikkerhet bygger i all hovedsak på samme best practice-grunnlag som personopplysningsforskriften.

8.3.2 Utvalgt sektorregelverk

I finanssektoren har Finanstilsynet gitt IKT-forskriften som blant annet oppstiller krav om planlegging, risikoanalyse, tilgangskontroll, systemvedlikehold og prosedyrer for avviks- og endringshåndtering.110 Verdt å nevne er forskriften § 5, som retter seg direkte mot tilsiktede uønskede hendelser:

Foretaket skal utarbeide prosedyrer som skal sikre beskyttelse av utstyr, systemer og informasjon av betydning for foretakets virksomhet, jf. § 1, mot skader, misbruk, uautorisert adgang og endring, samt hærverk.

Bestemmelsen henviser til personopplysninger og fastslår at oppfyllelse av personopplysningsforskriftens krav til informasjonssikkerhet, skal anses som oppfyllelse av kravene i § 5. Forskriften skal sikre at IKT-virksomheten leverer de tjenester som er avtalt, også der hele eller deler av IKT-virksomheten er utkontraktert til andre aktører.

Forskrift om forebyggende sikkerhet og beredskap i energiforsyningen 7. desember 2012 nr. 1157, hjemlet i energiloven, har i kapittel 6 og 7 bestemmelser om henholdsvis informasjonssikkerhet og driftskontrollsystemsikkerhet. Kapittel 6 oppstiller kriterier for hva som regnes som kraftsensitiv informasjon, og krav til at virksomhetene skal identifisere den sensitive informasjonen, vite hvor den befinner seg, og vite hvem som har tilgang til den. Kapittel 7 fastsetter blant annet en generell plikt til å beskytte systemet og sørge for at det virker etter sin hensikt. Videre må den enkelte virksomhet blant annet fastsette sikkerhetskrav, ha oppdatert dokumentasjon om systemet, kontrollere brukertilgangen og sørge for effektiv håndtering av feil, sårbarhet og sikkerhetsbrudd, samt ha beredskap og forberedte tiltak for fortsatt drift av anlegg ved svikt i driftskontrollsystemet.

Petroleumsloven § 9-3 skal bidra til å hindre bevisste anslag mot innretninger i petroleumssektoren. Hvorvidt dette også omfatter krav til forsvarlig IKT-sikkerhet er ikke nærmere angitt i lov eller forskrift. Imidlertid har interesse- og arbeidsgiverorganisasjonen Norsk olje og gass (NOROG) utviklet retningslinjer for IKT-sikkerhet i sektoren. I retningslinje 104 Anbefalte retningslinjer krav til informasjonssikkerhetsnivå i IKT-baserte prosesskontroll-, sikkerhets- og støttesystemer, anbefales ganske ordinære tiltak for IKT-sikkerhet, blant annet krav om sikkerhetsstyring, risikovurdering, brukerkompetanse, beredskapsplaner og varslingsprosedyrer.

8.3.3 Beskyttelsesinstruksen

Beskyttelsesinstruksen111 anvendes for behandling av dokumenter som trenger beskyttelse av andre grunner enn nevnt i sikkerhetsloven. Instruksen forvaltes av Statsministerens kontor (SMK).

Instruksen er gitt med hjemmel i Kongens instruksjonsmyndighet. Dette innebærer at instruksen kun kan gjøres gjeldende overfor virksomheter som ligger innenfor regjeringens alminnelige instruksjons- og kontrollmyndighet – det vil si statsforvaltningen.

Som det fremgår av instruksens tittel er anvendelsesområdet et annet enn for sikkerhetsloven, men det er likevel enkelte likhetstrekk mellom regelverkene. Som etter sikkerhetsloven er det en skadevurdering som ligger til grunn for gradering av dokumenter. FORTROLIG og STRENGT FORTROLIG benyttes dersom det vil kunne forårsake henholdsvis skade eller betydelig skade for offentlige interesser, en bedrift, en institusjon eller en enkeltperson, at dokumentets innhold blir kjent for uvedkommende.

Elektronisk behandling av dokumenter som er gradert i medhold av beskyttelsesinstruksen, skal i henhold til instruksen § 12 skje i samsvar med nærmere angitte bestemmelser i informasjonssikkerhetsforskriften.

En viktig forskjell mellom de to regelverkene er det absolutte tilleggsvilkåret for gradering etter beskyttelsesinstruksen, om at dokumentet må kunne unntas fra offentlighet i medhold av offentleglova, jf. instruksen § 3. Dette henger sammen med at instruksen ikke har hjemmel i formell lov, og derfor ikke utgjør en selvstendig hjemmel for unntak fra innsyn etter offentleglova.

Instruksen er nevnt enkelte steder i forarbeidene til sikkerhetsloven:

Deler av sikkerhetstjenestens oppdrag er dessuten nedfelt i direktiver som dekker elementer av tjenestens ansvarsområde. I første rekke av disse direktiver står Sikkerhetsinstruksen, gitt ved kgl res av 17 mars 1972. Instruksen regulerer ulike sikkerhetsmessige aspekter ved behandling av sikkerhetsgradert informasjon. Denne instruksen er for øvrig gitt samtidig med Beskyttelsesinstruksen, som regulerer tilsvarende aspekter ved behandling av informasjon som trenger beskyttelse av andre grunner enn de som ligger til grunn for Sikkerhetsinstruksens bestemmelser. Statsministerens kontor har ansvaret for Beskyttelsesinstruksen.
Lovforslaget vil ikke gjelde informasjon som trenger beskyttelse av andre grunner (for eksempel av personvernhensyn etter Beskyttelsesinstruksen). Dette er i samsvar med Forsvarsministerens oppdrag i kgl res 24 september 1965, som ansvarlig for rikets sikkerhet i hele statsforvaltningen.
I den grad innføringen av begrepet (vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, red. anm.) i det hele tatt kan ses på som en utvidelse i forhold til gjeldende regler, vil det for praktiske formål få som konsekvens at enkelte opplysninger som tidligere ble gradert etter Beskyttelsesinstruksen, i stedet skal behandles som skjermingsverdig informasjon og sikkerhetsgraderes etter det fremlagte lovforslaget.112

Et eksempel på anvendelse av beskyttelsesinstruksen finner vi i forskrift 9. november 2007 nr. 1268 om folkeregistrering § 3-2 Registrering av andre faktiske og rettslige forhold som finner sted i Norge, nummer 10:

Adressesperring gjort med hjemmel i Beskyttelsesinstruksen registreres, med unntak for barnevernsaker, på grunnlag av melding fra Kripos.

Det fremgår videre av forskriften § 9-5:

Skattedirektoratet beslutter i barnevernsaker om og hvor lenge en adresseopplysning skal graderes etter Beskyttelsesinstruksen. Beslutningen treffes etter anmodning fra barneverntjenesten.
Søknad om utlevering av adresseopplysning som er gradert etter Beskyttelsesinstruksen avgjøres i barnevernsaker av barneverntjenesten. I andre saker avgjøres søknaden av politiet.
Adressesperring med gradering Fortrolig kan skattekontoret utlevere til offentlig myndighet uten å innhente samtykke fra barneverntjenesten eller politiet.

I heftet Om r-konferanser, utgitt av SMK, gis det retningslinjer om forberedelse av saker til regjeringskonferanse. Det fremgår der at regjeringsnotater tidvis graderes i henhold til Beskyttelsesinstruksen.113

8.3.4 Offentleglova

Offentleglova114 bygger på offentlighetsprinsippet. Som det fremgår av formålsbestemmelsen i § 1, skal loven:

[L]eggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta.

Dette er viktige hensyn som loven skal ivareta. Det er samtidig klart at andre hensyn tidvis kan begrunne unntak fra hovedregelen. Eksempelvis må regjeringen kunne diskutere statsbudsjettet internt før forslaget legges frem for Stortinget.

Etter offentleglova § 13 er det forbudt å gi innsyn i opplysninger som i lov eller i medhold av lov er underlagt taushetsplikt. Som nevnt over er all sikkerhetsgradert informasjon belagt med taushetsplikt, jf. sikkerhetsloven § 12.

Offentleglova § 21 hjemler muligheten til å unnta opplysninger fra innsyn av hensyn til nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser. Dette er ikke en forbudsbestemmelse. Om opplysningen skal unntas må vurderes konkret. Meroffentlighet, jf. offentleglova § 11 skal på vanlig måte vurderes.

Forarbeidene til dagens sikkerhetslov drøfter forholdet mellom sikkerhetsgradering av informasjon av hensyn til rikets sikkerhet, og offentlighetslovens bestemmelser om unntak fra innsyn. Problemstillingen var om den nye sikkerhetsloven ville få konsekvenser for praktiseringen av offentlighetsprinsippet. På den ene side ble vilkårene for sikkerhetsgradering av informasjon skjerpet i forhold til tidligere instruks. På den andre siden ble lovens virkeområde noe utvidet ved at den nye loven skulle få anvendelse for hele offentlig sektor. Departementets vurdering var at totalt sett ville den nye loven innebære en styrking av offentlighetsprinsippet.

Om forholdet mellom de to unntakshjemlene – taushetsplikt og hensynet til rikets sikkerhet – uttaler departementet i forarbeidene til sikkerhetsloven i kapittel 7.2.2:

Det er vanskelig å forestille seg praktiske eksempler på sikkerhetsgradert informasjon som skal unntas etter § 5a [om taushetsplikt], men som ikke omfattes av unntaksbestemmelsen i § 6 første ledd nr 1 [hensynet til rikets sikkerhet]. Omvendt må det imidlertid understrekes at det kan tenkes dokumenter som kan unntas fra offentlighet etter offentlighetsloven § 6 nr 1, men som ikke kan sikkerhetsgraderes.

Vurderingen ble gjort opp mot den da gjeldende lov 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen – offentlighetsloven. I 2009 trådte den nye lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd i kraft, som erstatning for loven av 1970. Den mest betydningsfulle endringen for forholdet til sikkerhetsgradert informasjon, var at det som utgangspunkt var opplysninger som kunne unntas, og ikke hele dokumenter. Muligheten til å kunne unnta opplysninger av hensyn til nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser, ble ikke endret. Forbudet mot å gi innsyn i opplysninger som ved lov eller med hjemmel i lov er underlagt taushetsplikt, ble heller ikke endret.

8.4 Fremmed rett

8.4.1 NATO

8.4.1.1 Generelt

Bestemmelser om beskyttelse av NATO sikkerhetsgradert informasjon er i dag gitt i NATO Security Policy C-M(2002)49, som sammen med flere understøttende direktiver er bindende for alle medlemslandene, inkludert Norge.

Sikkerhetsavtalen danner det formelle grunnlag for et relativt omfattende, og til dels teknisk regelverk for beskyttelse av NATO sikkerhetsgradert informasjon.115 De overordnede rammer og prinsipper for regelverket er vedtatt av NATOs råd, mens utfyllende bestemmelser er fastsatt av de fagansvarlige komiteer, henholdsvis Security Committee og C3 Board. NATOs sikkerhetsregelverk er dels bindende for nasjonene og dels veiledende.

Norge er bundet av NATO-regelverket kun i den utstrekning det er tale om NATO-relatert informasjon og NATO-relaterte objekter. Norge står dermed fritt til å regulere sikkerheten for egen informasjon og egne objekter. Imidlertid er det per i dag samsvar mellom de to regelsettene slik at for eksempel informasjonssystemer som er godkjent for BEGRENSET i Norge også er godkjent for å behandle NATO RESTRICTED. Der man har behov for å behandle både nasjonale- og NATO-dokumenter, for eksempel i forsvarssektoren, ville man uten slikt samsvar måttet operere med to informasjonssystemer.

Det fremgår av forarbeidene til sikkerhetsloven at:

I 1955 forelå NATOs sikkerhetsdirektiv C-M(5515)(Final). Direktivet ble gjort gjeldende for samtlige NATO-land, også Norge, og fastsatte krav til beskyttelsestiltak for NATO-eiet og NATO-gradert informasjon. Det ble dessuten gitt bestemmelser om krav til sikkerhetsvurdering og klarering for alt personell som skulle gis adgang til slike dokumenter. Nasjonalt var det hensiktsmessig ikke å ha to regelsett å forholde seg til. NATOs direktiv ble derfor styrende for utforming av nasjonale regler, og fungerte i all hovedsak som en minstestandard.116

NATO-regelverket danner altså grunnlaget for dagens bestemmelser om forebyggende sikkerhet. Det må imidlertid understrekes, som det fremgår av det siterte, at regelverket i all hovedsak fungerer som en minstestandard for våre nasjonale regler.

NATOs tilnærming og krav til sikring av informasjonssystemer som skal håndtere sikkerhetsgradert informasjon, er i stor grad sammenfallende med hva som for nasjonale systemer i dag er nedfelt i informasjonssikkerhetsforskriften kapittel 5 om informasjonssystemsikkerhet, og i kapittel 7 om administrativ kryptosikkerhet.

8.4.1.2 Grunnprinsipper

NATOs bestemmelser om forebyggende sikkerhet regulerer informasjons-, informasjonssystem- og personellsikkerhet, fysisk sikring og sikkerhetsgraderte anskaffelser. Det fastslås flere steder i regelverket at det må inntas en helhetlig tilnærming til arbeid med forebyggende sikkerhet. Det innebærer at tilstrekkelig sikkerhet forutsetter at hele spekteret av sikkerhetstiltak ses i sammenheng.

I hovedavtalen om sikkerhet forplikter NATOs medlemsland seg til å beskytte gradert informasjon.117 Beskyttelsen skal realiseres gjennom etablering og implementering av sikkerhetsstandarder som skal sørge for et felles nivå for beskyttelse av gradert informasjon for alle NATO-land.

Grunnprinsippene og standardene for sikkerhet i NATO:118

  • a) NATO medlemsland og NATO sivile og militære enheter (bodies) skal sørge for beskyttelse av gradert informasjon i tråd med de standarder som fastsettes i den foreliggende Council Memorandum (C-M).

  • b) Gradert informasjon skal deles kun etter need-to-know-prinsippet til personer som har blitt tilstrekkelig orientert om sikkerhetsprosedyrer. Sikkerhetsklarering er en forutsetning for tilgang til informasjon merket CONFIDENTIAL.

  • c) Sikkerhetsrisikostyring er obligatorisk i sivile og militære NATO-enheter, men frivillig for medlemslandene.

  • d) Sikkerhetstiltakene skal være balansert og bestå av både personell-, fysisk-, informasjons- og IKT-sikkerhet (INFOSEC).

  • e) Mistanke om sikkerhetsbrudd skal varsles til relevant sikkerhetsmyndighet, og følges opp av relevante myndigheter.

  • f) Den som utsteder gradert informasjon, gir dette til NATO under forståelse av at den blir behandlet og beskyttet i tråd med gjeldende NATO retningslinjer.

  • g) Gradert informasjon skal undergis utstederkontroll.

  • h) Utgivelse (release) av NATO-gradert informasjon til ikke-NATO-mottakere må kun skje i tråd med nærmere fastsatte regler.

Det er fastsatt to fundamentale tiltak for god nasjonal sikkerhet.119 For det første skal det være en nasjonal sikkerhetsorganisasjon med ansvar for behandling av trusselinformasjon.120 For det andre skal det være et jevnlig samarbeid mellom statlige myndigheter og direktorater om identifisering av gradert informasjon som trenger beskyttelse. Det skal også samarbeides for å etablere og implementere et felles beskyttelsesnivå i tråd med NATO-kravene.

Medlemslandene må peke ut en nasjonal sikkerhetsmyndighet som skal være ansvarlig for å implementere sikkerhetstiltakene og være kontaktpunkt mot NATO innen forebyggende sikkerhet. NATO Office of Security fører også tilsyn med sikkerhetstilstanden i medlemslandene, i samarbeid med de respektive nasjonale sikkerhetsmyndigheter. Den nasjonale sikkerhetsmyndigheten (i Norge NSM) har blant annet ansvar for:

  • a) å opprettholde sikring av gradert informasjon,

  • b) å føre periodisk og forholdsmessig tilsyn med sikkerhetstiltak i alle nasjonale organisasjoner på alle nivåer, både militære og sivile,

  • c) at alle som får tilgang til informasjon merket CONFIDENTIAL eller over sikkerhetsklareres i tråd med NATO-retningslinjene og

  • d) å utarbeide beredskapsplaner (emergency plans) for å unngå at gradert informasjon kommer uvedkommende i hende.

8.4.1.3 Informasjons- og informasjonssystemsikkerhet

Informasjonssikkerhetstiltakene skal motvirke, oppdage og gjenopprette etter tap eller kompromittering av informasjon. Et grunnleggende tiltak er at informasjon skal graderes ut fra den potensielle skade det kan medføre for NATO eller medlemslandene om den blir kjent for uvedkommende. NATO har følgende skadevurdering og sikkerhetsgradering:121

  • a) COSMIC TOP SECRET (CTS) – unauthorised disclosure would result in exceptionally grave damage to NATO,

  • b) NATO SECRET (NS) – unauthorised disclosure would result in grave damage to NATO,

  • c) NATO CONFIDENTIAL (NC) – unauthorised disclosure would be damaging to NATO, and

  • d) NATO RESTRICTED (NR) – unauthorised disclosure would be detrimental to the interests or effectiveness of NATO.

Beskyttelsen skal gjennom hele informasjonens livssyklus være på et nivå tilpasset sikkerhetsgraderingen. En må påse at informasjon graderes og merkes, men ikke over lenger tid enn nødvendig. Informasjonssikkerhet er nærmere regulert i Enclosure «E».

Det er utsteder av informasjonen som er ansvarlig for å fastsette korrekt graderingsnivå. Endring av sikkerhetsgradering kan skje, men kun etter samtykke fra utsteder. NATO-medlemsland og -enheter skal gjennom tiltak legge til rette for at informasjon som tilvirkes i NATO eller gis til NATO, blir korrekt gradert og beskyttet i henhold til det foreliggende regelverket.

NATO-medlemsland og -enheter må videre ha beredskapsplaner for beskyttelse eller ødeleggelse av informasjon i krisesituasjoner. Sikkerhetsbrudd må varsles straks til relevant sikkerhetsmyndighet, og evalueres av fagpersoner som ikke er berørt av hendelsen. Et grunnkrav for utlevering av NATO-gradert informasjon til ikke-NATO-land er samtykke fra utsteder, i tillegg til andre mer spesifikke krav.

Informasjonssystemsikkerhetstiltakene (CIS security) skal beskytte informasjon som behandles i kommunikasjons-, informasjons- og andre elektroniske systemer mot brudd på konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet, både ved utilsiktede og tilsiktede hendelser. Tiltakene skal også beskytte mot brudd på integritet i og tilgjengelighet til selve systemet. Tiltakene skal gi et minimum av beskyttelse mot kjente trusler av både tilsiktet og utilsiktet art. Ytterligere sikkerhetstiltak skal iverksettes der en konkret risikovurdering tilsier det.

Alle IKT-systemer som behandler gradert informasjon må gjennomgå en sikkerhetsgodkjenningsprosess, som kan fastslå om et relevant sikkerhetsnivå er oppnådd og blir opprettholdt. Den nasjonale sikkerhetsmyndigheten kan delegere godkjenningsmyndigheten til andre.

Systemer som behandler gradert informasjon må sikres på bakgrunn av risikovurderinger og risikostyring i tråd med NATO-retningslinjer. IKT-sikkerheten er nærmere regulert i Enclosure «F».

8.4.2 Sverige

I Sverige er informasjonssikkerheten i relasjon til rikets säkerhet regulert i säkerhetsskyddslagen (1996:627) og i säkerhetsskyddsförordningen (1996:633).

Det fremgår av säkerhetsskyddslagen 7 § 1 at sikkerhetstiltakene skal forebygge at opplysninger som er sensitive av hensyn til rikets sikkerhet ikke må avsløres, endres eller slettes uten autorisasjon. Hvilke beskyttelsesbehov som oppstår når informasjonen behandles automatisk, skal særlig vurderes ved utforming av regler om informasjonssikkerhet, jf. 9 §.

Säkerhetsskyddsförordningen 9–13 §§ inneholder mer konkrete regler om informasjonssikkerhet. Alle virksomheter som omfattes av loven må dessuten gjennomføre en säkerhetsanalys for å kartlegge hvilke opplysninger i deres virksomhet som må holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet, jf. förordningen 5 §. Videre er det regler om varsling av sikkerhetsbrudd, nedtegning av såkalte hemliga handlinger og forsendelse av dokumenter.

Den 1. april 2016 trådte 10 a § om informasjonssystemsikkerhet i kraft. IKT-hendelser (IT-incident) i en myndighets informasjonssystem skal straks varsles til en nærmere fastsatt sikkerhetsmyndighet, dersom hendelsen i alvorlig grad kan påvirke sikkerheten i et informasjonssystem som enten behandler hemmelige opplysninger av et visst omfang eller trenger særlig beskyttelse mot terrorisme, eller hendelsen ble oppdaget gjennom bistand fra Försvarets radioanstalt, jf. 4 § Förordning (2007:937) med instruktion för Försvarets radioanstalt. Der Försvarsmakten er mottaker av varsel, skal Säkerhetspolisen også varsles. Dersom hendelsen får betydning for myndighetens eventuelle tjenesteleveranser, skal også andre berørte informeres om hendelsen.

Elektroniske registre over opplysninger som kan skade totalforsvaret dersom de blir kjent for uvedkommende, må ikke opprettes før Försvarsmakten er konferert, jf. 12 §. Registrering av opplysninger som av andre grunner har betydning for rikets sikkerhet, skal konfereres med Säkerhetspolisen. Bestemmelsen sier videre at informasjonssystemer som brukes av flere personer og som behandler hemmelig informasjon, må ha funksjoner for adgangskontroll og registrering av sikkerhetshendelser. Slike systemer må dessuten sikkerhetsgodkjennes før de tas i drift.

Etter 13 § må statlige myndigheter forvisse seg om at det er god nok sikkerhet i det nettet de bruker til å sende hemmelig informasjon, når dette nettet er utenfor egen kontroll.

I SOU 2015:25 En ny säkerhetsskyddslag, foreslås flere endringer i dagens regler om informasjonssikkerhet. Det pekes på utviklingsbehov av hensyn til blant annet gjeldende retts sterke fokus på konfidensialitetsbeskyttelse og ivaretakelse av Sveriges internasjonale forpliktelser.

I forslaget til en ny säkerhetsskyddslag deles tiltakene for å beskytte informasjon i to kategorier. For det første gjelder tiltakene beskyttelse av graderte opplysninger mot uautorisert endring, sletting og innsyn. For det andre gjelder tiltakene beskyttelse av informasjon som av andre grunner er av betydning for säkerhetskänslig verksamhet (Folkbokföringen trekkes frem som et eksempel). Sistnevnte kategori har ikke samme behov for konfidensialitetsbeskyttelse, og ivaretakelse av integritet og tilgjengelighet fremheves.

Sikkerhetsgradert informasjon foreslås delt inn i fire klasser basert på hvilket skadepotensiale informasjonen har om den blir kjent for uvedkommende. Sikkerhetsgraderingene som skal benyttes i ny lov er kvalificerat hemlig, hemlig, konfidentiell eller begränsad. Som begrunnelse vises det blant annet til at inndeling i fire klasser (slik som i for eksempel EU og NATO), legger bedre til rette for internasjonal samhandling og mer nyansert beskyttelse av nasjonale interesser.

Det foreslås også en ny Säkerhetsskyddsförordning, som blant annet inneholder bestemmelser for beskyttelse av IT-systemer. Det stilles krav til gjennomføring av ROS-analyse ved opprettelse eller vesentlig endring i IT-systemer som er av betydning for säkerhetskänslig verksamhet. Kravet gjelder for systemer som skal behandle informasjon som er gradert konfidentiell eller høyere, og for systemer «som är av motsvarande betydelse för Sveriges säkerhet, även om de inte behandlar säkerhetsskyddsklassificerade uppgifter», jf. forslag til ny forordning 2 §. Formålet er at beskyttelsesbehovet skal oppdages tidlig, hvilket skal redusere sikringskostnadene. Aggregering nevnes særskilt for å gjøre oppmerksom på at behandling eller lagring av større mengder informasjon på et visst nivå, kan skape faktisk behov for sikring på et høyere nivå.

Kravet om samråd med Försvarsmakten eller Säkerhetspolisen ved opprettelse av elektronisk register, jf. dagens lov 12 §, foreslås videreført. Samrådsplikten skal i ny lov også gjelde der man vesentlig endrer et IT-system, samt for IT-systemer som er av betydning for Sveriges sikkerhet selv om de ikke behandler gradert informasjon. Kravet gjelder ikke for systemer som skal behandle begränsad informasjon eller på annet tilsvarende vis er av betydning for Sveriges sikkerhet.

Det foreslås å styrke beskyttelsen av IT-systemer som skal benyttes av mer enn én person. Slike systemer må sikres gjennom blant annet tilgangskontroll, logging av hendelser i systemet som er av betydning for sikkerheten og beskyttelse mot uautorisert avlytting, inntrengning, skadelig kode og forstyrrende signaler. Det stilles ikke tilsvarende krav til systemer som ikke behandler gradert informasjon, fordi det antas at slike systemer er så forskjellige at det er vanskelig å utforme gode felles sikkerhetskrav.

Ordningen med forhåndsgodkjenning av IT-systemer som skal behandle gradert informasjon, foreslås videreført. Kravet om kommunikasjonsbeskyttelse, jf. dagens lov 13 §, foreslås også videreført. Det samme gjelder dagens regler om at krypto som skal brukes i graderte systemer, må godkjennes av Försvarsmakten.

8.4.3 Danmark

De sentrale dokumentene for ivaretakelse av informasjonssikkerhet i Danmark er Statsministeriets Cirkulære om sikkerhedsbeskyttelse af informationer af fælles interesse for landene i NATO eller EU, andre klassificerede informationer samt informationer af sikkerhedsmæssig beskyttelsesinteresse i øvrigt (Sikkerhedscirkulæret).122 Cirkulæret gjelder i utgangspunktet kun for Statsministeriet, men forutsettes å gjelde for andre departementer og deres underlagte etater. Etter avtale kan cirkulæret også gjøres gjeldende for private.123

Sikkerhedscirkulæret har flere likhetstrekk med sikkerhetsregelverket i både Norge og NATO. Det regulerer informasjonssikkerhet i vid forstand, og inneholder bestemmelser om sikkerhetsmyndigheter, personellsikkerhet og fysisk sikkerhet, i tillegg til konkrete bestemmelser om informasjonssikkerhet. Sammenlignet med norske regler, ligger cirkulærets detaljeringsnivå et sted mellom sikkerhetsloven og de tilhørende forskriftene.

Som utgangspunkt for den konkrete beskyttelsen av informasjon, skal det foreligge en klassifisering av informasjon, i henhold til det skadepotensialet som uautorisert tilgang til informasjonen «ville kunde forvolde Danmark eller lande i NATO eller EU, overordentlig alvorlig skade», jf. cirkulæret § 1. De fire graderingene YDERST HEMLIGT, HEMMELIGT, FORTROLIGT og TIL TJENESTEBRUG skal tilsvare NATOs og EUs graderingssystem. Klassifiseringen TIL TJENESTEBRUG forutsetter for så vidt ikke uttrykkelig skadepotensiale for Danmark eller landene i NATO eller EU, men skal brukes om informasjon «der ikke må offentliggøres eller komme til uvedkommende kendskap.»

Sikkerhetstiltakene som skal iverksettes for å beskytte gradert informasjon er i grove trekk de samme som i Norge. Cirkulæret inneholder bestemmelser om sikkerhetsklarering av personer som skal ha tilgang til gradert informasjon, behandling av dokumenter som inneholder gradert informasjon, sikkerhetsgodkjenning av elektroniske informasjonssystemer, forsendelse av informasjon, oppbevaring, fysisk sikkerhet, områdesikkerhetsgodkjenning, mobilt elektronisk informasjonsutstyr, virusbeskyttelse, sikkerhetsstyring og tilsyn, samt beskyttelse av «andre informationer af sikkerhetdsmæssig betydning.»

Sistnevnte gir hjemmel for enhver offentlig myndighet til å bestemme at sikkerhetscirkulærets regler skal gjelde for informasjon som av andre grunner enn i § 1 er av sikkerhetsmessig betydning. Det gis i slike tilfeller åpning for at IT-sikkerhetsmyndigheten kan tillate lemping av enkelte sikkerhetstiltak.

Ifølge § 27 må alle former for elektroniske informasjonssystemer som skal behandle HEMMELIGT eller FORTROLIGT informasjon, sikkerhetsgodkjennes av den nasjonale IT-sikkerhetsmyndigheten. Etter § 28 skal den nasjonale IT-myndigheten også godkjenne nye versjoner av software som benyttes i sikkerhetsgodkjente systemer. Systemer som skal behandle informasjon TIL TJENESTEBRUG trenger ikke sikkerhetsgodkjenning, men de må registerføres.

Det fremgår av § 56 at den nasjonale sikkerhetsmyndighet og den nasjonale IT-sikkerhetsmyndighet fører tilsyn med overholdelsen av Danmarks internasjonale forpliktelser om informasjonssikkerhet, og skal foreta periodiske inspeksjoner.

For å styrke Danmarks ekom-infrastruktur, ble lov nr. 1567 om net- og informationssikkerhed vedtatt 15. desember 2015. Loven regulerer i hovedsak informasjonssikkerheten i virksomheter som tilbyr offentlige nett- og kommunikasjonstjenester. Dette omfatter ikke bare infrastrukturaktører, men også aktører som har mobiltelefoni, fasttelefoni, bredbånd og lignende som hovedbeskjeftigelse – i loven kalt erhvervsmæssige udbydere.124 Center for Cybersikkerhed gis relativt vidtgående myndighet for utforming av regelverk om og tilsyn med virksomhetenes informasjonssikkerhet.

I medhold av § 3 skal Center for Cybersikkerhed fastsette regler om minimumskrav til informasjonssikkerhet for tilbydere av offentlig tilgjengelige nett og tjenester. Reglene kan omfatte både tekniske, prosessuelle og organisatoriske tiltak. Ifølge forarbeidene forutsettes bemyndigelsen anvendt til administrativ fastsettelse av krav til risikostyringsprosessene, herunder krav om at sikkerhetsarbeidet skal ta utgangspunkt i relevante og anerkjente internasjonale standarder.125 Videre kan det settes krav om at tilbydernes risikostyring skal ta høyde for sikkerhetsutfordringer ved leveranser av eksempelvis hardware og software, og utsetting av driftsoppgaver. Herunder kan det stilles krav til dokumenterte prosedyrer for verifisering av at konfigurasjonen i anskaffet hardware, firmware eller software ikke utgjør en trussel mot informasjonssikkerheten. Center for Cybersikkerhet kan videre pålegge at nærmere angitte forhold tas med i en virksomhets risikostyringsprosess.

Dersom det er av væsentlig samfundsmæssig betydning, kan virksomhetene pålegges å gjennomføre konkrete informasjonssikkerhetstiltak:

Dette kan være funktioner, som er særligt vigtige for samfundets og demokratiets opretholdelse og sikkerhed samt borgernes tryghed, herunder funktioner inden for sundhed, energi, transport, forsyning, finans, forskning, medier og kommunikation samt funktioner, som har stor økonomisk betydning for samfundet.

Center for Cybersikkerhed fastsetter nærmere regler om hvilke konkrete tiltak som skal kunne iverksettes, eksempelvis sikkerhetsundersøkelse av software og hardware og sikkerhetsgodkjenning av personell som skal drifte kritiske deler av ekom-nettene. Som utgangspunkt må virksomheten selv bære kostnadene for gjennomføring av tiltakene. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at slike pålegg kan innebære ekspropriative inngrep, hvilket på bakgrunn av en konkret vurdering kan gi grunnlag for erstatning.

Center for Cybersikkerhed kan ikke med hjemmel i disse reglene regulere eierforhold, fastsette forbud mot å inngå avtale med enkelte leverandører eller forbud mot eierskap av bestemte nettverk eller produkter.

Videre gir § 4 Center for Cybersikkerhed myndighet til å fastsette regler om opplysnings- og varslingsplikt. Formålet med bestemmelsen er å gi myndigheten bedre overblikk over den samlede ekom-infrastruktur. Det kan blant annet stilles krav om varsling av påtenkte avtaleinngåelser av visse leveranser til vesentlige deler av tilbydernes virksomhet.

Erhvervsmæssige udbydere forpliktes videre til å informere om det endelige avtaleutkastet umiddelbart forut for avtaleinngåelsen. Det kan fastsettes regler om en kortere standstill-periode. Dette skal gi Center for Cybersikkerhed ytterligere en mulighet til å gå i dialog med tilbyderen om eventuelle informasjonssikkerhetsutfordringer. Det fremgår videre av forarbeidene at:

[d]en foreslåede ordning giver udbyderne mulighed for at tage højde for eventuelle trusler mod informationssikkerheden i forbindelse med aftaleforhandlingerne. Dermed får udbyderne mulighed for at undgå, at de efterfølgende mødes af uforudsete krav til informationssikkerheden i deres net og tjenester.

Det kan også fastsettes regler for varsling av brudd på informasjonssikkerheten som har vesentlig betydning for leveransen av nett eller tjenester.

Loven har videre bestemmelser om beredskaps- og andre ekstraordinære situasjoner, om sikkerhetsklarering av personell og tilsyn. Som ledd i tilsynsvirksomheten kan Center for Cybersikkerhed i medhold av § 10 blant annet offentliggjøre en rekke av de vedtak som fattes i medhold av loven, resultater av tilsyn og resyméer av dommer der det er idømt bot i medhold av loven.

8.4.4 Storbritannia

I Storbritannia benyttes de tre sikkerhetsgraderingene OFFICIAL, SECRET eller TOP SECRET, for beskyttelse av informasjon.126 Tidligere opererte man i Storbritannia med seks graderinger.

Det skal foretas en vurdering av all informasjon som myndighetene (Government) behandler. Denne skal baseres på en vurdering av skadepotensialet ved uautorisert tilgang til, tap eller misbruk av informasjonen. Alle som samarbeider med eller arbeider på oppdrag for myndighetene må også respektere retningslinjene.

Graderingen danner grunnlaget for hvilke tiltak for personell-, fysisk- og informasjonssikkerhet som må iverksettes.

I kategorien OFFICIAL faller majoriteten av informasjonen som blir behandlet i offentlig sektor. Dette er informasjon hvis tap eller publisering kan ha skadelige konsekvenser, men som det ikke knytter seg særlige trusler til. Beskyttelsesbehovet sammenlignes her med større private virksomheter som leverer verdifulle tjenester og behandler verdifull informasjon. Særlig aktuelle trusselaktører som tiltakene skal beskytte mot er hacktivister, kompetente individuelle hackere og flertallet av kriminelle grupper og individer.

SECRET brukes om informasjon som er særlig sensitiv. Sikkerhetstiltakene skal beskytte informasjonen mot meget kompetente trusselaktører, som for eksempel særlig kapable kriminelle grupper og noen statlige aktører, og dermed unngå betydelig skadefølger for blant annet militære kapasiteter, internasjonale relasjoner og etterforskningen av alvorlig kriminalitet.

TOP SECRET gjelder for den mest sensitive informasjonen, som hvis den kommer på avveie, kan innebære betydelig tap av liv eller på annen måte true nasjonen eller alliertes sikkerhet eller økonomiske velferd (economic wellbeing). Informasjonen må beskyttes mot de mest sofistikerte angrepene fra særlig kapable statlige aktører, og svært liten risiko aksepteres.

I International Classified Exchanges, utgitt av Cabinet Office, gis det retningslinjer for behandling av internasjonal sikkerhetsgradert informasjon. Forholdet mellom de ulike graderingene fremgår av figur 8.1.

Figur 8.1 Forholdet mellom internasjonal og britisk sikkerhetsgradering.

Figur 8.1 Forholdet mellom internasjonal og britisk sikkerhetsgradering.

Kilde: Cabinet Office, International Classified Exchanges, v. 1.2 – Jul 2015.

Det legges i veiledningen til grunn at det er nær forbindelse mellom nasjonale og internasjonale sikkerhetskrav for de korresponderende graderinger. Som det fremgår av figur 8.1, opereres det i praksis med to nivåer innen OFFICIAL – OFFICIAL-SENSITIVE og OFFICIAL.

Med utgangspunkt i figur 8.1, med sammenstilling av graderingsnivåer, kan også beskyttelsestiltakene for de ulike graderingene sammenlignes. For eksempel skal sikkerhetstiltakene for beskyttelse av UK OFFICIAL-SENSITIVE i hovedsak være de samme som for beskyttelse av BEGRENSET etter den norske sikkerhetsloven. For behandling av informasjon som er kategorisert internasjonalt RESTRICTED, har Cabinet Office utarbeidet en egen veileder,127 som i grove trekk gir et sammendrag av Storbritannias internasjonale forpliktelser. Kravene er kjent fra norsk regulering, og det vises blant annet til need-to-know-prinsippet, varsling, merking, sikkerhetsstyring, fysisk håndtering, deling og at det ikke er krav om sikkerhetsklarering. Informasjonssystemer som skal behandle slik informasjon må være sikkerhetsgodkjent, og for øvrig oppfylle kravene som følger av den aktuelle internasjonale organisasjonens retningslinjer.

8.4.5 EU

8.4.5.1 Informasjonssikkerhet i EU

Det europeiske Rådet fattet 23. september 2013 beslutning om regler for beskyttelse av EUs sikkerhetsgraderte informasjon (2013/488/EU). Beslutningen fastsetter prinsipper og minimumsstandarder for beskyttelse av sikkerhetsgradert EU-informasjon (EU classified information – EUCI). Beslutningen gjelder for Rådet og dets sekretariat og skal overholdes av medlemslandene i henhold til nasjonalt regelverk, slik at enhver kan være trygg på at informasjonen beskyttes tilstrekkelig.

Informasjon skal sikkerhetsgraderes ut fra en vurdering av skadepotensialet uautorisert tilgang til informasjonen kan få for EU eller en eller flere av medlemsstatenes interesser, jf. beslutningen art. 2. EU TOP SECRET brukes dersom uautorisert tilgang kan få avgjørende skadefølger,128 EU SECRET ved mulige betydelige skadefølger for vesentlige interesser, EU CONFIDENTIAL ved mulige skadefølger for EUs vesentlige interesser eller EU RESTRICTED ved mulige negative følger for EUs interesser.

Videre er det bestemmelser om blant annet merking, risikostyring, personellsikkerhet, fysisk sikkerhet, forvaltning av gradert informasjon og industrisikkerhet.

Art. 10 regulerer beskyttelse av gradert informasjon som behandles i kommunikasjons- og informasjonssystemer, og det følger av art. 10(1):

Ved informasjonssikring (IA) i forbindelse med kommunikasjons- og informasjonssystemer forstås tilliten til, at disse systemer beskytter den informasjon, de håndterer, og at de fungerer, som de skal, når de skal, under de legitime brukeres kontroll. Effektiv IA sikrer et passende nivå for fortrolighet, integritet, tilgjengelighet, uavviselighet og autensitet. IA baseres på en risikostyringsprosess.

Alle informasjonssystemer som skal behandle gradert informasjon må godkjennes, med det formål å sikre at alle nødvendige sikkerhetstiltak er gjennomført, og at det er oppnådd tilstrekkelig grad av beskyttelse. Kryptoutstyr må også godkjennes i henhold til art. 10(6).

Ifølge direktivet skal hver medlemsstat etablere en rekke myndighetsfunksjoner, som blant annet nasjonal sikkerhetsmyndighet, kompetent myndighet og sikkerhetsgodkjenningsmyndighet.

Boks 8.2 EUs prinsipper for cybersikkerhet

  • EUs kjerneverdier gjelder tilsvarende i den digitale som i den fysiske verden

  • Beskyttelse av fundamentale rettigheter, ytringsfrihet, personvern og personopplysninger

  • Tilgang for alle

  • Demokratisk og effektiv multi-stakeholder styring

  • Et felles ansvar for å ivareta sikkerheten

8.4.5.2 NIS-direktivet

Den 7. februar 2013 lanserte EU-kommisjonen EUs strategi for cybersikkerhet, An Open, Safe and Secure Cyberspace.129 Strategien fastsetter EUs prinsipper for cybersikkerhet, se tekstboks 8.2. Som ett av flere tiltak for å nå målene i strategien lanserte Kommisjonen samtidig et forslag til direktiv om tiltak for et høyt felles sikkerhetsnivå i nettverks- og informasjonssystemer i EU (NIS-direktivet).130

Direktivet ble vedtatt i EU 6. juli 2016. Formålet med direktivet er å forbedre funksjonaliteten til det indre markedet, gjøre EU mer konkurransedyktig i en globalisert verden, skape tillit til digitale tjenester og bidra til økonomisk vekst i Europa.

Direktivet retter seg mot medlemslandene, som hver for seg pålegges å sørge for gjennomføring av direktivet. For noen deler legges det likevel opp til at det skal foregå et internasjonalt samarbeid om implementeringen. Ulike deler av direktivet skal oppfylles av medlemslandene til ulike tider. Blant annet skal medlemsstatene delta i samarbeidsgruppene innen 6 måneder, og identifisere hvilke virksomheter som anses omfattet av direktivet innen 27 måneder. Det er foreløpig ikke tatt endelig stilling til om direktivet kommer inn under EØS-avtalen og dermed skal implementeres i Norge.

Grovt sett kan direktivet deles i tre hoveddeler, som setter krav til henholdsvis etablering av nasjonale rammeverk for IKT-sikkerhet, etablering av internasjonale samarbeidsfora og IKT-sikkerhet for virksomheter.

Nasjonale rammeverk og internasjonalt samarbeid

Det går uttrykkelig frem av art. 1(6) at direktivet ikke skal innskrenke medlemslandenes frihet til å ivareta nasjonal sikkerhet eller opprettholde lov og orden.

Det følger av art. 1(7) at dersom eksisterende sektorregelverk stiller krav om IKT-sikkerhet eller hendelsesvarsling, og reglene har minst like god effekt som NIS-direktivet, skal sektorregelverket anvendes.

Medlemslandene plikter å utarbeide og implementere en nasjonal IKT-sikkerhetsstrategi, jf. art. 7. Bestemmelsen setter kvalitative krav til strategiens innhold. Medlemslandene må også peke ut – eventuelt først etablere – en eller flere CSIRTer (Computer Security Incident Response Team), jf. art. 9. Nærmere krav til CSIRTen fremgår av direktivet vedlegg I. Strategien og CSIRTen(e) må ha et virkeområde som minst dekker de virksomheter som omfattes av NIS-direktivet.

Etter art. 8 plikter medlemslandene å peke ut en eller flere nasjonale kompetente myndigheter for IKT-sikkerhet, som skal påse at direktivet implementeres nasjonalt. Et kontaktpunkt (single point of contact) må også utpekes, som skal ivareta samarbeid mellom medlemslandene, samarbeid med relevante nasjonale myndigheter i andre land, i samarbeidsgruppen og i CSIRT-gruppen. En eksisterende myndighet kan pekes ut til å være både kompetent myndighet og single point of contact. Dersom CSIRTen og kontaktpunktet er separate virksomheter, plikter disse å samarbeide, jf. art. 10.

Gjennom art. 11 etablerer direktivet en samarbeidsgruppe bestående av representanter fra medlemslandene, Kommisjonen og det europeiske byrået for nettverks- og informasjonssikkerhet (ENISA). Kommisjonen ivaretar sekretariatsfunksjonen. Samarbeidsgruppen skal blant annet utarbeide en handlingsplan for implementering av direktivet, strategiske råd til CSIRT-nettverket og utveksle best-practice om medlemslandenes identifisering av essensielle tjenester, kapasitetsbygging, og informasjonsdeling relatert til hendelseshåndtering.

For å bidra til trygghet og tillit mellom medlemslandene etablerer direktivet i art. 12 et nettverk bestående av de nasjonale CSIRTene og CERT-EU. EU-Kommisjonen skal ha observatørstatus, og ENISA skal holde sekretariatet. Nettverket skal blant annet dele informasjon om tjenester, operasjoner og samarbeidskapasiteter med hverandre, bidra til håndtering av grensekryssende hendelser, og i noen tilfeller diskutere samlet respons på hendelser.

IKT-sikkerhet for virksomheter

I art. 14 og 16 stilles det krav om at medlemslandene sørger for sikkerheten i nettverkene og informasjonssystemene tilhørende to kategorier av virksomheter: Operatører av essensielle tjenester og tilbydere av digitale tjenester. Det stilles forskjellige sikkerhetskrav til disse to kategoriene virksomheter. Felles for alle virksomhetene er imidlertid at de nettverk og informasjonssystemer virksomhetene benytter seg av skal beskyttes.

Boks 8.3 NIS-direktivet: Sektorer med operatører av essensielle tjenester

  • Energi (elektrisitet, olje og gass)

  • Transport (luft, jernbane, sjø og vei)

  • Helse (helsetjenester)

  • Bank

  • Finansmarkeds-infrastruktur

  • Drikkevannsforsyning og -distribusjon

  • Digital infrastruktur

Virksomheter som oppfyller vilkårene i art. 4(4), anses som operatører av essensielle tjenester. For det første må virksomheten være nevnt i direktivets vedlegg II, som er en opplisting av relevante operatører i markedet. For det andre må virksomheten oppfylle vilkårene i art. 5(2). Virksomheten må tilby en tjeneste som er essensiell for opprettholdelse av kritiske samfunnsmessige og/eller økonomiske aktiviteter, tjenesteleveransen må være avhengig av nettverk og informasjonssystemer, og en hendelse i tjenestens nettverk og informasjonssystemer vil få en vesentlig forstyrrende virkning på leveransen. Ved vurderingen av hva som er vesentlig forstyrrende virkning, skal både tverrsektorielle og sektorspesifikke momenter tas i betraktning, jf. art. 6.

Innen 27 måneder etter direktivets ikrafttreden skal medlemslandene ha identifisert hvilke virksomheter som omfattes av direktivet. Deretter skal medlemsstatene sørge for at operatørene av essensielle tjenester iverksetter sikkerhetstiltak, jf. art. 14.

Sikkerhetstiltakene er ikke konkret angitt. En risikobasert tilnærming skal danne grunnlaget for iverksetting av sikkerhetstiltak som står i rimelig forhold til risikoen. Opprettholdelse av tjenesteleveransen er hovedmålet med tiltakene.

Operatører av essensielle tjenester må også varsle om alvorlige sikkerhetshendelser til en på forhånd bestemt kompetent myndighet eller CSIRT. Hvor mange mennesker som er rammet av hendelsen, geografisk omfang og hendelsens varighet, er bestemmende for om hendelsen skal anses som alvorlig, jf. art. 14(4). Det skal kun varsles om hendelser som faktisk innvirker negativt på tjenesteleveransen. Kompromittering av konfidensialitet, integritet eller tilgjengelighet er ikke varslingsgrunn når det ikke har betydning for tjenesteleveransen.

For den andre kategorien av virksomheter – tilbydere av digitale tjenester – er det ikke en tilsvarende utpekingsprosess. Art. 16 sier at medlemsstatene skal sørge for at tilbydere av tjenester som opplistet i vedlegg III til direktivet, sikrer sine nettverk og informasjonssystemer. Berørte virksomheter er tilbydere av nettbaserte markedsplasser, jf. art. 4(17), nettbaserte søkemotorer, jf. art. 4(18) og skytjenester, jf. art 4(19).

Også for denne kategorien skal en risikobasert tilnærming danne grunnlaget for iverksetting av tiltak som står i et rimelig forhold til den risiko virksomheten er utsatt for. Sikkerhetstiltakene skal blant annet adressere systemsikkerhet, hendelseshåndtering og kontinuitet i tjenesteleveransen.

Denne kategorien virksomheter skal varsle om alvorlige sikkerhetshendelser, og de samme momenter skal vurderes for å bestemme hendelsens alvorlighetsgrad. I tillegg skal omfanget av forstyrrelsen for tjenestens funksjon og virkningen for økonomiske og samfunnsmessige aktiviteter vurderes, jf. art. 16(4).

Fordi virksomheter i denne kategorien ofte leverer tjenester på tvers av landegrenser, står medlemslandene i mindre grad fritt til å fastsette andre sikkerhetskrav enn direktivet.

8.5 Utvalgte tema

8.5.1 Informasjon som må beskyttes

For å kunne iverksette hensiktsmessige sikkerhetstiltak for å beskytte informasjon, trengs det en nærmere analyse av informasjonen som behandles og hvilke sårbarheter og trusler det må tas høyde for.

For det første må informasjonens verdi angis. Verdivurderingen gir svaret på om informasjonen er beskyttelsesverdig. Informasjonens verdi deles ofte opp i ulike kategorier. De mest brukte er konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. Avhengig av situasjonen benyttes også eksempelvis sporbarhet, ikke-benektbarhet131 og flere andre. I det videre er det tilstrekkelig å benytte de tre hovedkategoriene.

Med konfidensialitet menes at det har en verdi at informasjonen ikke blir kjent for uvedkommende. Et eksempel på informasjon som må beskyttes av konfidensialitetshensyn, er Norges Banks sikkerhetsrutiner.

Med integritet menes at det har en verdi at informasjonen er korrekt. Eksempelvis må programkode være korrekt for at dataprogrammet skal virke. Beskyttelse mot tap av integritet innebærer å sørge for at det ikke lar seg gjøre å endre programkoden. I motsetning til beskyttelse av konfidensialitet er det ikke viktig om andre kan lese programkoden.

Med tilgjengelighet menes at det har en verdi at informasjonen er tilgjengelig ved behov. Eksempelvis er det fordelaktig å ha bruksanvisningen til badevekten som er tilkoblet hjemmenettverket tilgjengelig den dagen det kommer opp en feilmelding i displayet. Beskyttelse eller ivaretakelse av tilgjengeligheten kan innebære å mangfoldiggjøre informasjonen og oppbevare den på et lett tilgjengelig sted.

Dersom verdivurderingen konkluderer med at informasjonen er beskyttelsesverdig, er neste steg å vurdere informasjonens beskyttelsesbehov. Det må foretas en vurdering av aktuelle sårbarheter og trusler.

I mange tilfeller vil verdivurderingen vise at informasjonen er verdifull i flere henseender. Nasjonale beredskapsplaner kan tjene som eksempel. Om planene er kjent for trusselaktøren, kan de lett bli mindre effektive. Integriteten må ivaretas slik at man kan stole på at planen er korrekt. Tilgjengeligheten må også ivaretas slik at de som skal iverksette tiltak har planen for hånden når situasjonen tilsier det.

Eksempelet viser at sikkerhetstiltakene må tilpasses informasjonens konkrete beskyttelsesbehov. For å kunne iverksette hensiktsmessige sikkerhetstiltak, må verdi, sårbarheter og trusler ses i sammenheng.

Dagens sikkerhetslov følger delvis denne fremgangsmåten. Det skal først foretas en verdivurdering, som danner grunnlaget for om informasjonen skal anses beskyttelsesverdig og, som dermed skal sikkerhetsgraderes. Men etter sikkerhetsloven § 11 er det kun konfidensialitetshensynet som skal vurderes. I kapittel 8.2.1 er verdivurderingen behandlet nærmere. Dette innebærer at informasjon som ikke har konfidensialitetsbehov ikke beskyttes av sikkerhetsloven.

Sikkerhetsloven anerkjenner imidlertid at sikkerhetsgradert informasjon kan ha andre beskyttelsesbehov enn konfidensialitet, jf. sikkerhetsloven § 12 andre ledd andre punktum som gir Kongen myndighet til å «gi regler om plikt til å legge forholde til rette for at sikkerhetsgradert informasjon er korrekt, fullstendig og tilgjengelig.»

Informasjonssikkerhetsforskriften kapittel 5 Informasjonssystemsikkerhet Del E. Sikkerhetsdokumentasjon, § 5-40 fastsetter at «[bruker]instruksen skal være kjent og lett tilgjengelig for alle brukere. I forskriften kapittel 4 Dokumentsikkerhet, § 4-27 Utlånskontroll er hovedregelen at sikkerhetsgraderte dokument ikke skal beholdes av saksbehandler over lengre tid og returneres arkivet. Det gjøres av hensyn til tilgjengeligheten unntak for blant annet beredskapsplaner. For digital informasjon – i informasjonssikkerhetsforskriften kalt data – er det i informasjonssikkerhetsforskriften §§ 5-1, 5-3 og 5-7 gitt tydeligere og mer generelle krav om beskyttelse av tilgjengelighet og integritet.

Fraværet av regler kan tyde på at lovgiver ikke i særlig grad har sett stort behov for beskyttelse av verken tilgjengelighet eller integritet. Det er likevel grunn til å tro at disse forholdene i praksis er en del av helhetsvurderingen når det skal avgjøres hvilke sikkerhetstiltak som skal iverksettes.

Forholdet mellom de ulike verdikategoriene er forsøkt illustrert i figur 8.2. Figuren tar utgangspunkt i en virksomhets totale informasjonsmengde. Merk at forholdene mellom størrelsen på sirklene og tangeringspunkter ikke er ment som angivelser av reelle størrelsesforhold mellom de ulike typer av informasjon.

Noe informasjon er ikke beskyttelsesverdig om man nøyer seg med å vurdere konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. Dette er farget hvitt. Noe informasjon hører hjemme i én kategori, noe i to og annen i tre kategorier. Den røde sirkelen angir sikkerhetsgradert informasjon. Blant denne informasjonen vil det også være informasjon med ulikt beskyttelsesbehov – noe har integritetsbehov, noe har tilgjengelighetsbehov og noe faller innenfor alle kategoriene. Fellesnevneren for sikkerhetsgradert informasjon er imidlertid at det alltid vil være behov for beskyttelse mot brudd på konfidensialiteten.

Figur 8.2 Sikkerhetsgradert informasjon.

Figur 8.2 Sikkerhetsgradert informasjon.

8.5.2 Informasjonssystemer som må beskyttes

Det er to hovedkategorier av informasjonssystemer som må beskyttes av hensyn til nasjonal sikkerhet. Den første kategorien er systemer som behandler sikkerhetsgradert informasjon. Dette vil normalt være de tradisjonelle informasjonssystemer hvis hovedfunksjon er å tjene som saksbehandlingsstøtte. Informasjonssystemene i den andre kategorien har det til felles at systemets funksjonalitet er svært viktig for at virksomheten skal kunne levere sine kritiske tjenester. I denne kategorien finner vi både tradisjonelle kontorstøttesystemer og kontroll- og styringssystemer. Eksempler på slike systemer kan være et departements saksbehandlingssystem og et styringssystem som har en viktig rolle i strømproduksjonen.

Sistnevnte gruppe, kontroll- og styringssystemer, også kalt prosesskontrollsystemer, SCADA-systemer og industriprosesskontrollsystemer, skiller seg ofte fra de mer ordinære informasjonsbehandlingssystemene. Som følge av sin funksjon behandler de normalt verken sikkerhetsgradert informasjon eller personopplysninger.

Det kan antakelig tenkes systemer der konfidensialitetsbeskyttelse vil være uvesentlig. Dette anses imidlertid ikke som hovedregelen.132 Konfidensialitet er normalt viktig også for kontroll- og styringssystemer, om enn ikke i samme omfang som for graderte systemer, der konfidensialiteten er svært viktig.

De grunnleggende beskyttelsesbehovene vil være de samme for de to kategoriene systemer. Sikkerhetstiltak som sikkerhetsmessig overvåkning og inntrengningstesting, vil måtte utføres ganske forskjellig avhengig av type informasjonssystem. Det kan likevel slås fast at som utgangspunkt anses tiltakene som hensiktsmessige for alle typer systemer.

Samlet innebærer dette at god informasjonssystemsikkerhet handler om grundig analyse av det enkelte system der ulike hensyn vurderes i sammenheng. Denne analysen vil danne utgangspunkt for iverksetting av tilpassede sikkerhetstiltak.

Utvalget har valgt å bruke begrepet informasjonssystem som en fellesbetegnelse for både informasjonsbehandlingssystemer og kontroll- og styringssystemer.

8.6 Utvalgets vurderinger og forslag

For å sikre et dynamisk og tidsriktig regelverk om informasjonssikkerhet i tråd med digitaliseringen og samfunnsutviklingen, mener utvalget det må gjøres endringer i dagens sikkerhetslov. Spesielt gjelder dette beskyttelse av informasjonssystemer, som har fått en langt tydeligere og større plass i forslaget til ny lov. Videre er det også gjort tilpasninger for bedre å ivareta personvernet. For øvrig er endringene av redaksjonell og språklig karakter.

8.6.1 Beskyttelse av sikkerhetsgradert informasjon og tilhørende informasjonssystemer

Dagens system for beskyttelse av sikkerhetsgradert informasjon, herunder gradering og beskyttelse av informasjonssystemer, fungerer godt per i dag og har fungert godt i lang tid. Systematikken bygger på, og er nært tilknyttet, NATO-regelverket. Dette innebærer at den også er vel etablert i en rekke land, også utenfor NATO. I SOU 2015:25 En ny säkerhetsskyddslag, tas det til orde for en innføring av denne systematikken i svensk rett. Med et slikt utgangspunkt må eventuelle forslag om endringer begrunnes godt.

Som nevnt i kapittel 8.5.1 fokuserer dagens regelverk på lovs nivå særlig på informasjonens konfidensialitet. Utvalget har vurdert om informasjonens integritet og tilgjengelighet bør likestilles med konfidensialiteten. Informasjon kan i mange tilfeller være svært viktig for nasjonens sikkerhet, herunder opprettholdelse av grunnleggende nasjonale funksjoner. Dersom en trusselaktør klarer å endre, slette eller gjøre informasjonen utilgjengelig for de som trenger den, vil dette kunne ha negativ innvirkning på sentrale myndigheters evne til å opprettholde viktige funksjoner. Det er fullt mulig både å endre, slette og gjøre informasjon utilgjengelig uten at en er kjent med informasjonen. Dette vil særlig gjelde for elektronisk lagret informasjon, men også dokumenter må beskyttes mot uønsket påvirkning.

Utvalget har ikke funnet grunn til å endre kriteriene for angivelse av hvilken informasjon som skal beskyttes etter sikkerhetsloven. Det bør fortsatt være behovet for å bevare informasjonens konfidensialitet, som er inngangskriteriet for om informasjonen skal sikkerhetsgraderes, og dermed beskyttes etter sikkerhetsloven. Etter utvalgets syn ville det unødig komplisere identifiseringen av informasjon som skal beskyttes, dersom integritet og tilgjengelighet skulle vært ytterligere inngangskriterier. Sett i sammenheng med digitaliseringen og at viktige ugraderte informasjonssystemer skal beskyttes, legger utvalget til grunn at mye viktig ugradert informasjon fanges opp og beskyttes gjennom bestemmelsene om informasjonssystemsikkerhet.

Informasjon som er blitt sikkerhetsgradert skal så beskyttes både av hensyn til konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. At de to sistnevnte hensynene ikke fremgår av dagens lov, betyr antakelig ikke at de anses irrelevante. Blant annet nevnes alle hensynene som relevante for informasjonssystemsikkerhet, jf. informasjonssikkerhetsforskriften kapittel 5. Utvalget mener i alle tilfelle at plikten til å ivareta alle tre hensynene bør komme tydelig frem i loven. I denne sammenheng må det understrekes at et forsvarlig sikkerhetsnivå forutsetter en god verdivurdering.

Gjeldende sikkerhetslov sondrer mellom begrepene skjermingsverdig informasjon og sikkerhetsgradert informasjon. Førstnevnte brukes om all informasjon i materiell eller immateriell form som må beskyttes av hensyn til rikets sikkerhet. Skjermingsverdig informasjon oppfyller kriteriene for sikkerhetsgradering. Hvorvidt informasjonen har blitt sikkerhetsgradert etter sikkerhetsloven § 11 har ikke betydning for om informasjonen skal anses som skjermingsverdig. Begrepet sikkerhetsgradert informasjon omfatter skjermingsverdig informasjon som er blitt påført sikkerhetsgradering i henhold til § 11.

Utvalget mener det ikke er behov for å videreføre en slik sondring. Begrepet sikkerhetsgradert informasjon foreslås benyttet for all informasjon som trenger beskyttelse av hensyn til grunnleggende nasjonale funksjoner. Begrepet sikkerhetsgradert informasjon i den nye loven vil dermed omfatte både skjermingsverdig og sikkerhetsgradert informasjon etter gjeldende sikkerhetslov, det vil si all informasjon som skal beskyttes etter den nye sikkerhetsloven.

Forslaget til ny sikkerhetslov vil føre til at flere virksomheter skal behandle sikkerhetsgradert informasjon. Dette gir grunnlag for å se nærmere på hvilke praktiske konsekvenser det vil kunne få for en virksomhet å bli underlagt sikkerhetsloven når det gjelder informasjonssikkerhet.

Å være omfattet av sikkerhetsloven vil arte seg ulikt for forskjellige virksomheter. Enkelte trenger ingen graderte systemer, mange vil klare seg med kun én datamaskin som er godkjent for behandling av informasjon gradert BEGRENSET, mens vi i den andre enden av skalaen finner Etterretningstjenesten som produserer, behandler og kommuniserer høygradert informasjon kontinuerlig. De største brukerne av gradert informasjon er allerede i dag omfattet av loven, og lovforslaget vil således ikke ha større konsekvenser for disse. Blant virksomhetene som per i dag er omfattet av loven, opererer mange i praksis med både graderte og ugraderte systemer. Det er kun ved beskyttelse av graderte informasjonssystemer at det tas hensyn til minimumsstandardene i NATO-regelverket.

Videre er det ikke slik at en virksomhet som går fra å være ikke omfattet til å være omfattet av sikkerhetsloven vil måtte bytte ut alle sine IKT-systemer. Det kommer an på hvilken sikkerhetsrisiko den enkelte virksomhet står overfor og hvilket behov den har for å behandle sikkerhetsgradert informasjon.

Utvalget legger til grunn at de aller fleste virksomheter ikke trenger å kommunisere informasjon som er høyere gradert enn BEGRENSET. Dette for å kunne ta imot trusselinformasjon og ta tilstrekkelig del i nødvendig informasjonsdeling. Beredskapsplanverket er gradert og trusselinformasjon er ofte gradert. At mange virksomheter gjøres i stand til å kommunisere BEGRENSET-informasjon, vil være et stort fremskritt for landets sikkerhet. Det kan være nyttig å kunne behandle også høyere gradert informasjon, men oppgraderingen fra ugradert til BEGRENSET er det aller viktigste steget slik situasjonen er per i dag.

Alternativet til dagens systematikk ville være å etablere et nasjonalt regime for behandling av nasjonal sensitiv informasjon i tillegg til NATO-regimet. Dette er blitt gjort blant annet i Storbritannia, som nevnt ovenfor. Etter utvalgets oppfatning vil det bli komplisert å forholde seg til en slik løsning i praksis. Dette er i tråd med synspunktene i forarbeidene til dagens lov og flere andre nasjoner, senest Sverige. Det vil kunne bli kostbart å etablere en helt ny informasjons- og kommunikasjonsinfrastruktur med høyt sikkerhetsnivå. Ikke minst gjelder det for aktører som jevnlig produserer og behandler mye høygradert informasjon.

NATO-regelverket og dets brede oppslutning har klare fordeler. Kontakten med våre allierte forenkles i stor grad nettopp fordi vi gjennom et felles og anerkjent regelverk har de samme forpliktelsene. Vi kan stole på at andre tar godt vare på nasjonal og felles sensitiv informasjon. Et felles minimumsnivå for hånderting av gradert informasjon muliggjør dessuten også digital kommunikasjon i større grad.

Utvalget har i sin kontakt med virksomheter underlagt sikkerhetsloven, ikke fått inntrykk av at det knytter seg slike utfordringer til behandlingen av gradert informasjon at reglene bør endres. Det er snarere utfordringer når det kommer til samhandling og praktisering av regelverket. Dette er forhold som ikke løses ved å etablere et nytt regime for beskyttelse av sikkerhetsgradert informasjon.

Utvalget har ikke sett det som formålstjenlig å gjennomføre en grundig analyse av NATO-regelverket. Det fremstår likevel som klart at det for den enkelte nasjon foreligger et betydelig handlingsrom ved vurderingen av hva som må til for å oppfylle minstekravene for håndtering av NATO-gradert informasjon. Dette handlingsrommet er godt utnyttet per i dag, men kan antakelig utnyttes i enda større grad ved behov.

Ut over fremhevingen av at informasjonens integritet og tilgjengelighet også skal ivaretas, foreslår utvalget derfor at dagens regler for behandling av sikkerhetsgradert informasjon i all hovedsak videreføres med de tilpasninger som er nødvendige av hensyn til den nye lovens innretning. Imidlertid bør det ved utarbeidelse av en ny informasjonssikkerhetsforskrift søkes å gjøre systemet så fleksibelt som mulig. Videre bør, i tråd med utvalgets forslag for øvrig, både sektorovergripende og sektorspesifikke hensyn ivaretas så godt det lar seg gjøre. Dette innebærer blant annet å la sektormyndigheter ta ansvar for sikkerheten i egen sektor der NATO-regelverket åpner for dette. Utarbeidelsen av regelverket bør skje som et samarbeid mellom relevante aktører.

8.6.2 Beskyttelse av ugradert informasjon og ugraderte informasjonssystemer

I mandatet er utvalget bedt om å vurdere behovet for å beskytte ugraderte IKT-systemer og informasjon som er sensitiv, men ikke sikkerhetsgradert. Utvalget legger til grunn en vid forståelse av begrepet ugraderte informasjonssystemer. Det omfatter alle informasjonssystemer som ikke behandler sikkerhetsgradert informasjon. Denne type informasjons- og kommunikasjonssystemer kan være av avgjørende betydning for om en virksomhet evner å opprettholde sin kritiske rolle og levere sine kritiske tjenester. Slike systemer er dermed av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner. Her stilles det ikke internasjonale krav til sikkerhet og sikkerhetsnivået og sikkerhetstiltakene kan tilpasses det enkelte systems skjermingsbehov.

I kategorien ugraderte IKT-systemer befinner det seg både tradisjonelle informasjons- og kommunikasjonssystemer, og såkalte kontroll- og styringssystemer.133 Nærmere bestemt er dette datasystemer som styrer, og eller kontrollerer, industrielle prosesser og tjenesteleveranser, eksempelvis innenfor telekom og strømproduksjon. Utvalget mener at denne typen systemer, i den grad de er kritiske for grunnleggende nasjonale funksjoner, må beskyttes mot uønskede tilsiktede hendelser. Konfidensialiteten er ikke nødvendigvis like viktig for disse systemene, men den kan heller ikke avskrives. Her som ellers må det foretas en konkret vurdering av det enkelte systems skjermingsbehov. Først etter en slik vurdering blir det klart om informasjonens konfidensialitet må beskyttes.

De ugraderte IKT-systemer som skal beskyttes etter den nye loven, har det til felles at dersom systemet faller ut vil det svekke virksomhetens evne til å understøtte eller opprettholde den grunnleggende nasjonale funksjonen som gjør at de omfattes av sikkerhetsloven. Et grunnleggende spørsmål ved vurderingen er: hva må beskyttes for at den grunnleggende nasjonale funksjonen skal opprettholdes?

I mange tilfeller vil det være klart hvilken kategori det enkelte system faller inn under, i andre tilfeller kan systemene havne i begge kategorier. Utvalget har ikke funnet det hensiktsmessig å problematisere, definere og kategorisere aktuelle IKT-systemer nærmere. Utvalget mener at den beste måten å identifisere hvilke IKT-systemer som er skjermingsverdige på, er at det foretas en konkret vurdering i hver virksomhet. Virksomhetens ROS-analyse, jf. lovforslaget § 4-3, skal identifisere hvilke ressurser, inkludert IKT-systemer, som er nødvendig for opprettholdelse av funksjonalitet.

For det tilfelle at et IKT-system både behandler sikkerhetsgradert informasjon og utgjør en viktig brikke i en virksomhets funksjonalitet, må systemets samlede beskyttelsesbehov danne utgangspunkt for hvilket sikkerhetsnivå som er riktig. Hvis for eksempel et BEGRENSET system er svært viktig for at en sentral myndighet skal være i stand til å ivareta sin funksjon i krise eller krig, kan det være grunn til å ha et høyere sikkerhetsnivå enn det som følger av NATO-kravene for informasjonssystemer som skal behandle BEGRENSET informasjon. En slik helhetlig tilnærming vil følge av lovforslaget § 6-2, jf. § 4-1.

8.6.3 Informasjonssystemer og infrastruktur

Utvalget har vurdert om IKT-sikkerhet hører hjemme under informasjonssikkerhet, infrastruktursikkerhet, eller om det er det noe eget. Informasjons- og kommunikasjonssystemer er hjelpemidler for å produsere, lagre, kryptere og formidle informasjon. Slik utvalget benytter seg av begrepet informasjonssystemer, omfattes også kontroll- og styringssystemer for ulik tjenesteproduksjon, industriprosesser og telekom infrastruktur. Informasjonssystemer kan også kalles informasjonsinfrastruktur, og slik utvalget oppfatter det hører informasjonssystemsikkerhet hjemme under både informasjonssikkerhet og infrastruktursikkerhet. I noen tilfeller er informasjonssystemets rolle som informasjonsbehandler fremtredende, mens det i andre tilfeller er systemets rolle i tjeneste- og industriproduksjon som er viktigst.

Til tross for det vide spekteret av bruksområder, har IKT-systemene flere felles egenskaper, som gjør det hensiktsmessig med en felles behandling. Både trusler og sårbarheter er relativt likeartede. Videre vil det være flere sikkerhetstiltak som er egnet for alle typer systemer, for eksempel logging og inntrengningstesting. IKT-systemer skiller seg dessuten fra annen infrastruktur ved at de fysiske egenskapene er annerledes. Ett IKT-system kan være lokalisert på forskjellige steder. Man kan få tilgang til systemet uten å være fysisk til stede. Ulike IKT-systemer står overfor det samme trussel- og sårbarhetsbildet. På denne måten skiller IKT-systemer seg fra annen type infrastruktur. Disse momentene har vært avgjørende for utvalgets forslag om å regulere beskyttelse av IKT-systemer i et eget kapittel i loven.

Utvalget vil imidlertid understreke betydningen av å se på de ulike aspektene av sikkerhet i sammenheng. Et skjermingsverdig IKT-system er ikke godt nok beskyttet bare gjennom reglene om informasjonssystemsikkerhet. Informasjons-, informasjonssystem-, personell- og infrastruktursikkerhet må ses i sammenheng for å oppnå tilstrekkelig beskyttelse. Er et systems funksjonalitet viktig, og det er enkelt å skaffe seg fysisk tilgang til systemet, er det naturlig nok ikke tilstrekkelig å iverksette logiske sikkerhetstiltak. Da er det også behov for fysisk beskyttelse, og personer som skal ha tilgang må være autorisert.

Som samlebetegnelse for alle IKT-systemer som skal beskyttes etter loven – både graderte og ugraderte – foreslår utvalget å benytte begrepet skjermingsverdige informasjonssystemer.

I den utstrekning skjermingsverdige informasjonssystemer også blir identifisert og utpekt som skjermingsverdig infrastruktur, jf. lovforslaget § 7-1, vil bestemmelsene om objekt- og infrastruktur også være aktuelle for sikring av slike informasjonssystemer.

8.6.4 Sikkerhetstiltak

Utvalget foreslår en videreføring av de fleste av dagens lovbestemmelser om sikkerhetstiltak. Sikkerhetsmessig godkjenning, monitoring, inntrengningstesting, sikkerhetsmessig overvåkning og tekniske sikkerhetsundersøkelser foreslås videreført. Kryptosikkerhet foreslås derimot ikke videreført i loven.

Utvalget mener at sikkerhetsmessig godkjenning av informasjonssystemer er et viktig sikkerhetstiltak som bør videreføres. Utvalget har vurdert om også ugraderte informasjonssystemer som omfattes av loven, bør underlegges et slikt godkjenningssystem. En godkjenningsplikt vil kunne bidra til at både anskaffelse og anvendelse av så vidt viktige informasjonssystemer holder et forsvarlig sikkerhetsnivå. Når det gjelder informasjonssystemer som skal behandle sikkerhetsgradert informasjon, anbefaler utvalget at dagens krav til forhåndsgodkjenning videreføres. Det kan imidlertid stille seg annerledes for ugraderte informasjonssystemer. Det kan også for slike systemer være riktig å kreve forhåndsgodkjenning. Utvalget mener likevel at det for disse systemene ikke skal være en lovbestemt plikt til forhåndsgodkjenning. Dette vil dessuten gjøre overgangen fra gjeldende til ny sikkerhetslov enklere. Utvalget anbefaler at det overlates til Kongen å utforme nærmere bestemmelser om godkjenningsprosessen. Dette inkluderer om det er behov for ulike løsninger i ulike sektorer eller for ulike typer informasjonssystemer, hvor omfattende prosessene skal være, og hvem som skal gis myndighet til å kunne godkjenne slike systemer.

Monitoring, jf. sikkerhetsloven § 15 gjelder kun for informasjonssystemer som er godkjent for behandling av sikkerhetsgradert informasjon og systemer hvor sikkerhetsgradert informasjon kan tenkes behandlet eller kommunisert. Tiltaket innebærer å kontrollere om det i et informasjonssystem befinner seg eller kommuniseres informasjon som er høyere sikkerhetsgradert enn det systemet er godkjent for. Utvalget har ikke undersøkt i hvor stor utstrekning virksomheter i dag benytter seg av denne tjenesten fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Utvalget har på den andre siden heller ikke mottatt signaler om at tiltaket er unødvendig. Utvalget viser for øvrig til omtalen av monitoring i kapittel 8.2.1.3, herunder de drøftelsene som ble gjort i forarbeidene om tiltaket. Utvalget slutter seg i hovedsak til de vurderingene som da ble gjort. Når utvalget foreslår en videreføring må det understrekes at det er en absolutt forutsetning om en videreføring også av forbudet mot kontroll av privat kommunikasjon og kommunikasjon med virksomheter som ikke er underlagt sikkerhetsloven.

Bestemmelsen om inntrengningstesting foreslås også videreført. Til forskjell fra monitoring vil dette sikkerhetstiltaket gjelde for alle ugraderte informasjonssystemer. Utvalget har vurdert å lovfeste en plikt for virksomheten til å få gjennomført denne typen tester, men har kommet til at det ikke er behov for det. Av hensyn til de forskjelligartede informasjonssystemer som omfattes av bestemmelsen, kunne beskrivelsen av plikten vanskelig blitt veldig konkret. Utvalget vil dessuten ikke utelukke at tiltaket i enkelte tilfeller er direkte uhensiktsmessig. Inntrengningstesting vil dessuten kunne innebære behandling av personopplysninger. Utvalget antar at det vil kunne virke mindre inngripende at den enkelte virksomhet må ta initiativ til gjennomføring av tiltaket, fremfor at det foreligger en rettslig plikt.

Slik dagens bestemmelse er utformet mener utvalget at personvernhensynet ikke kommer klart nok frem. Det bør gå tydelig frem av bestemmelsen at i de tilfeller tiltaket innebærer behandling av personopplysninger må det foretas en konkret vurdering der omfanget av og metoden for kontrollen veies opp mot personvernhensyn. Det er utvalgets klare oppfatning at det her er tale om et sikkerhetstiltak som er hensiktsmessig for svært mange informasjonssystemer.

Etter gjeldende sikkerhetslov § 13 a gjelder en plikt til sikkerhetsmessig overvåkning av informasjonssystemer som behandler sikkerhetsgradert informasjon. Utvalget foreslår å videreføre bestemmelsen, men har sett behov for justeringer, dels av personvernhensyn, dels av hensyn til at den nye loven vil gjelde for flere typer systemer. Sikkerhetsmessig overvåkning er et helt nødvendig tiltak for å beskytte skjermingsverdige informasjonssystemer i tilstrekkelig grad. Derfor må virksomhetene ha en plikt til å gjennomføre tiltaket for alle typer av informasjonssystemer som skal beskyttes etter den nye sikkerhetsloven.

I § 13 a andre ledd er plikten konkretisert ved at nærmere angitt utveksling av informasjon skal registreres og lagres. Enkelte høringsinstanser påpekte i høringen av Prop. 97 L (2015–2016), at slik lagring vil kunne bli svært byrdefullt. Denne bekymringen blir enda mer aktuell med den nye loven, som skal gjelde for flere typer informasjonssystemer. Etter utvalgets oppfatning bør derfor ikke plikten være absolutt. Det må først vurderes konkret i hvilket omfang det enkelte system bør overvåkes. Når dette er kartlagt inntrer plikten til å lagre og registrere.

Utvalget foreslår også en mer generell angivelse av hvilken informasjon som kan lagres og registreres. Det er flere grunner til dette. Den nye overvåkningsbestemmelsen gjelder for flere typer systemer og det er ikke klart for utvalget at angivelsen i § 13 a er treffende nok i alle tilfeller. En videre hjemmel er forsvarlig fordi lagrings- og registreringsplikten ikke er absolutt. Overvåkningen må begrunnes i sikkerhetshensyn og det skal etter forslagets tredje ledd tas personvernhensyn.

Det fremgår av Prop. 97 L (2015–2016) at informasjonen som lagres og registreres også skal analyseres. Slik utvalget har oppfattet det vil slik analyse i mange tilfeller være helt nødvendig for å oppnå formålet med overvåkningen. Det bør dermed fremgå klart av loven en hjemmel til å analysere informasjonen som innhentes gjennom overvåkningen.

Logging vil i mange tilfeller gripe inn i personvernet til personer som bruker det overvåkede systemet. Utvalget støtter de drøftelser som gjøres over temaet i Prop. 97 L (2015–2016), men mener samtidig at det bør tas inn en proporsjonalitetsregel i bestemmelsen. Det blir da tydeligere for virksomheten at det ved den konkrete vurderingen av behovet for logging også må tas hensyn til personvernkonsekvensene. At slike vurderinger er gjort bør også kunne kontrolleres i ettertid. I praksis skal dette litt enkelt sagt føre til at høygraderte systemer kan overvåkes i større utstrekning enn lavgraderte og ugraderte systemer. Videre foreslår utvalget mindre språklige justeringer for å gjøre ordlyden mer tilgjengelig og for å tydeliggjøre formålet med overvåkningen.

Tekniske sikkerhetsundersøkelser bør fortsatt kunne gjennomføres i samme utstrekning som tidligere. Utvalget har i sitt arbeid i liten grad mottatt innspill om dette sikkerhetstiltaket. Slik utvalget oppfatter det er det fortsatt behov for hjemmel for å foreta denne typen undersøkelser. Tiltaket benyttes blant annet i forkant av møter og ved sikkerhetsgodkjenning av rom. Utvalget foreslår derfor bestemmelsen videreført.

Utvalget har ikke mottatt særlige synspunkter om kryptosikkerhet. Det fremstår likevel klart at det er behov for en videreføring av dagens ordning. Utvalget ser imidlertid ikke behov for å regulere kryptosikkerhet på lovs nivå. Det er her tale om spesifikke sikkerhetstiltak som ikke må reguleres i lov, og utvalget foreslår derfor at hele reguleringen flyttes til forskrift. For utvalgets del synes det mest naturlig at Nasjonal sikkerhetsmyndighet fortsetter å være forvalter av kryptosikkerhet.

8.6.5 Forholdet til NIS-direktivet

Hovedformålet med NIS-direktivet er å bidra til et velfungerende indre marked. Antakelig vil en rekke virksomheter, dersom direktivet implementeres i norsk rett, omfattes av både NIS-direktivet og av en ny sikkerhetslov. Det går ikke klart frem av direktivet hvilket sikkerhetsnivå som vil bli innført. Ut i fra direktivets tittel er ambisjonen et høyt felles nivå på sikkerheten. Det kan nok likevel ikke utelukkes – tatt EUs kompromissvillighet i betraktning – at det i realiteten blir tale om et felles minimumsnivå for sikkerheten i første omgang.

Etter utvalgets oppfatning synes NIS-direktivet å være et godt tiltak som vil løfte sikkerheten i mange virksomheter som leverer samfunnsviktige tjenester. Samtidig synes det klart at sikkerhetsloven ikke er den riktige plasseringen av en eventuell norsk implementering av direktivet. De to regelverkene har ulikt formål, ulikt nedslagsfelt og ulike ambisjoner for sikkerhetsnivået.

8.6.6 Harmonisering av sektorregelverk

Utvalget mottok 7. desember 2015 rapporten Kartlegging av sektorlovgivning som regulerer virksomheters tiltak mot tilsiktede hendelser.134 Som det ligger i navnet handler rapporten om noe mer enn, men omfatter likevel, regler om informasjonssikkerhet.

I sitt arbeid med nytt lovgrunnlag for nasjonal sikkerhet har utvalget naturligvis sett hen til sektorregelverk innen alle relevante områder, herunder også informasjonssikkerhet. Ved utarbeidelsen av lovforslaget har utvalget forsøkt å kommer frem til en løsning der den sektorovergripende sikkerhetsloven er tilpasset det eksisterende regelverket. Gitt ny sikkerhetslovs overordnede nivå har det imidlertid vært begrenset behov for konkret tilpasning. Imidlertid er systematikken slik at man ved gjennomføring av den nye loven skal benytte seg av og i minst mulig grad gripe inn i eksisterende og velfungerende sikkerhetsregelverk.

Dette gjelder også for informasjonssikkerhet. Slik utvalget ser det foreslås det ikke bestemmelser som kommer i konflikt med eksisterende regelverk. Utvalget antar samtidig at man ved utarbeidelsen av en informasjonssikkerhetsforskrift i større grad må tilpasse denne til eksisterende regelverk eventuelt harmonisere nytt og gammelt regelverk. Dette understreker ytterligere behovet for at utarbeidelse av forskrifter til ny sikkerhetslov må foretas av flere aktører i samarbeid.

8.6.7 Beskyttelsesinstruksen

Beskyttelsesinstruksens anvendelsesområde er behandling av dokumenter som trenger beskyttelse av andre grunner enn nevnt i sikkerhetsloven med forskrifter. Instruksen plasserer seg dermed per definisjon utenfor sikkerhetslovens anvendelsesområde.

Som det fremgår av kapittel 6.7.1 foreslår utvalget en utvidelse av gjeldende sikkerhetslovs anvendelsesområde. Dersom beskyttelsesinstruksen skal implementeres i en ny sikkerhetslov må anvendelsesområdet utvides ytterligere, slik at også hensynet til andre offentlige interesser, bedrifter, institusjoner og enkeltpersoner ivaretas gjennom loven. Ved vurderingen av om informasjon skal sikkerhetsgraderes må man trekke inn andre momenter enn beskyttelse av grunnleggende nasjonale funksjoner. Etter utvalgets oppfatning vil det innebære en samling av vurderingstemaer som tematisk har lite med hverandre å gjøre.

Et første skritt på veien til en revisjon og modernisering av beskyttelsesinstruksen, ville være å identifisere hvilke aktører som bruker instruksen og samle deres erfaringer. Ettersom instruksens anvendelsesområde per definisjon er et annet enn for sikkerhetsloven, ville det i stor grad være tale om å ta kontakt med andre aktører enn de utvalget har vært i kontakt med for å vurdere sikkerhetsloven. Med dette som utgangspunkt har utvalget ikke funnet det hensiktsmessig å vurdere beskyttelsesinstruksen nærmere i sammenheng med det øvrige arbeidet med sikkerhetsloven.

8.6.8 Forholdet til offentlighetsloven

En utvidelse av lovens virkeområde vil antakelig innebære at mer informasjon blir sikkerhetsgradert. Det er flere grunner til at utvalget ikke ser dette som problematisk i en offentlighetssammenheng.

Dagens sikkerhetslov gjelder for hele den offentlige sektor og kun i noen grad for andre virksomheter. Et utvidet virkeområde vil først fremst innebære at flere virksomheter utenfor offentlig sektor vil bli omfattet av loven.

Den informasjonen som er aktuell for sikkerhetsgradering og dermed unntatt offentlighet, er i svært mange tilfelle unntatt offentlighet av ulike årsaker. Ett eksempel på slik informasjon – uten at utvalget dermed tar stilling til forholdet til en ny sikkerhetslov – er beredskapsforskriften, jf. kapittel 8.3.2. Det er videre grunn til å tro at informasjon som er aktuell for sikkerhetsgradering i mange tilfeller er underlagt taushetsplikt.

I alle tilfeller vil sikkerhetsgradert informasjon ha et særlig beskyttelsesbehov som i seg selv er grunn til å unnta opplysningene fra innsyn. Et viktig lovfestet prinsipp som utvalget foreslår videreført, er at sikkerhetsgradering ikke skal skje i større utstrekning eller for lengre tid enn det som er nødvendig av hensyn til nasjonal sikkerhet.

9 Objekt- og infrastruktursikkerhet

9.1 Innledning

Som det fremkommer av kapittel 6 Lovens formål og virkeområde, samt tidligere kapitler, er formålet med regulering av forebyggende nasjonal sikkerhet å forhindre at terror, sabotasje eller andre tilsiktede hendelser rammer grunnleggende nasjonale funksjoner. Videre skal forebyggende nasjonal sikkerhet bidra til at samfunnet blir robust, for å forhindre uforholdsmessig store konsekvenser dersom slike hendelser inntreffer. Forebygging av spionasje og annen etterretningsvirksomhet er et viktig tiltak for økt sikkerhet.

Dersom tilsiktede uønskede hendelser rammer viktige samfunnsfunksjoner, kan det medføre alvorlige konsekvenser. Konsekvensene av en tilsiktet hendelse vil kunne få betydelig større omfang enn det som var intensjonen fra den eller de som planla og utførte handlingen, på grunn av avhengigheter som fører til følgefeil. I andre sammenhenger vil konsekvensene bli langt mindre enn trusselaktøren har antatt på grunn av robusthet i systemer og i samfunnet.

Noe av bakgrunnen for nedsettelsen av utvalget er at dagens objektsikkerhetsregelverk praktiseres svært ulikt i ulike sektorer, og at det er uklarheter knyttet til hvilke objekter som er skjermingsverdige i sikkerhetslovens forstand. Hvilke kriterier som ligger til grunn for utvelgelse, klassifisering og sikringstiltak, varier mye fra sektor til sektor. Dette fører til store ulikheter i terskelen for utpeking av objekter som skjermingsverdige, samt hvilke type objekter som utpekes. Videre er det uklarheter og uenigheter knyttet til hvordan disse bør sikres mot uønskede hendelser på en kostnadsmessig balansert måte. En utfordring med dagens situasjon er dermed at sikkerhetsnivået i ulike sektorer er lite harmonisert. Dette kan være problematisk ved at sikkerhetsnivået i en sektor eller virksomhet ikke bare er avhengig av eget sikkerhetsarbeid, men også av at alle kritiske innsatsfaktorer holder tilsvarende sikkerhetsnivå.

I følge NSMs sikkerhetsfaglige råd har sikkerhetsarbeidet som utøves for å ivareta viktige samfunnsmessige interesser lang tradisjon for å være detaljregulert i lover, forskrifter og instrukser. Dette oppfattes som problematisk for flere av sektorene og aktørene som blir omfattet av regelverket. Dette anses å gi for detaljerte krav til for eksempel fysisk sikring, og det gir lite fleksibilitet med hensyn til hvilke andre tiltak som skal iverksettes for å oppnå et tilstrekkelig og helhetlig sikkerhetsnivå.

Dagens objektsikkerhetsregelverk fungerer godt med tanke på sikring av enkeltobjekter, men har svakheter når det gjelder ivaretakelse av kritisk infrastruktur. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og andre har påpekt at dagens regelverk gir få incentiver for å utvikle robuste systemer, kun robuste objekter. Dette er problematisk sett i lys av hvordan ulike objekters funksjonalitet er avhengig av en rekke innsatsfaktorer. Lange komplekse verdikjeder, blant annet som resultat av økt digitalisering, gir sterke avhengigheter som bidrar til å gjøre grunnleggende nasjonale funksjoner sårbare.

Utvalgets målsetting med regulering av forebyggende sikkerhet for objekter og infrastruktur er å beskytte kritisk infrastruktur og objekter som er nødvendig for å understøtte grunnleggende nasjonale funksjoner mot tilsiktede uønskede hendelser. Dette innebærer å forebygge at hendelser inntreffer, og å sikre at konsekvensene dersom hendelser inntreffer blir så små som mulig.

En viktig målsetting er å oppnå et harmonisert sikkerhetsnivå, samtidig som det legges til rette for fleksible sikkerhetstiltak tilpasset den enkelte virksomhet og sektor.

En ytterligere målsetting er å sikre en samfunnsøkonomisk lønnsom regulering. Dette innebærer at samfunnets kostnad ved å gjennomføre sikringstiltak står i rimelig forhold til den nytten samfunnet får ved risikoreduksjon. Samfunnsøkonomisk lønnsomhet er nærmere omtalt under kapittel 4.5.1. Sikringstiltak må ses i sammenheng og på tvers av ulike samfunnssektorer, slik at tiltak iverksettes der det gir størst effekt. Slike vurderinger bør gjøres på tvers av virksomheter og samfunnssektorer.

En grunnleggende problemstilling er hvordan regelverket kan innrettes og hvordan myndighetsansvaret bør fordeles for best å a) forebygge at tilsiktede uønskede hendelser rammer grunnleggende nasjonale funksjoner, og b) sikre at konsekvensene blir så små som mulig, dersom en hendelse likevel inntreffer.

En annen problemstilling er hvordan man skal redusere sårbarhetene i samfunnet som følger av økt avhengighet mellom ulike virksomheter og samfunnsfunksjoner, særlig i forbindelse med digitalisering. Utvalget må ta stilling til hvordan man oppnår tversektoriell koordinering og harmonisering som gir et tilstrekkelig nasjonalt sikkerhetsnivå. Samtidig er det ønskelig at sektorene beholder nødvendig autonomi og at det legges til rette for fleksible og effektive risikoreduserende tiltak.

Som beskrevet i kapittel 6.7.6 er en grunnleggende problemstilling knyttet til det asymmetriske avhengighetsforholdet mellom ulike virksomheter og grunnleggende nasjonale funksjoner. Enkelte sikkerhetstiltak vil kunne ha stor samfunnsøkonomisk nytte, men liten egenverdi og høy kostand for de virksomheter der tiltakene må iverksettes. Dette er problematisk for den berørte virksomhet, blant annet i et konkurranseperspektiv. Det er en utfordring å balansere tiltak slik at man hindrer unødig negative effekter for den enkelte virksomhet samtidig som man sikrer et helhetlig og tilstrekkelig nasjonalt sikkerhetsnivå.

9.2 Gjeldende sikkerhetslovs regulering

Forebyggende sikkerhet for kritisk infrastruktur og objekter av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, er i dag regulert gjennom flere lover, forskrifter og andre bestemmelser. De viktigste reguleringsregimene er illustrert i figur 9.1. Reguleringen er delvis knyttet til sektorregelverk og delvis til sektorovergripende regelverk. For forebyggende nasjonal sikkerhet er sikkerhetsloven mest sentral. Denne er i sin helhet relevant, og både informasjonssikkerhet, personellsikkerhet, og kontroll av leverandører og med sikkerhetsgraderte anskaffelser, er forhold som er av stor betydning for sikkerheten ved infrastruktur og objekter. Disse temaene er imidlertid omtalt i egne kapitler. Den delen av sikkerhetslovgivningen som har størst direkte relevans her er objektsikkerhetsregelverket.135

Figur 9.1 Objektsikkerhet er i dag regulert i diverse regelverk.

Figur 9.1 Objektsikkerhet er i dag regulert i diverse regelverk.

Kilde: Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Dagens objektsikkerhetsregelverk regulerer identifisering og utpeking av objekter som omfattes av loven. Videre reguleres klassifisering basert på hvor viktige objektene er som grunnlag for fastsettelse av krav til sikkerhetsnivå og krav til beskyttelse/sikring av objekter. Det er naturlig å ta utgangspunkt i disse temaene i en gjennomgang av regelverket.

Hovedformålet med objektsikkerhetsregelverket er å gi en helhetlig og overordnet tilnærming på tvers av samfunnssektorene når det gjelder utvelgelse, beskyttelse og tilsyn med skjermingsverdige objekter. Disse er definert som «eiendom som må beskyttes mot sikkerhetstruende virksomhet av hensyn til rikets eller alliertes sikkerhet eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser».136 Med eiendom forstås løsøre, bygninger, områder, naturmiljøet og andre stasjonære og mobile objekter.137 Det fremkommer av forarbeidene at dagens definisjon av skjermingsverdig objekt også under visse omstendigheter dekker lokaliteter der aktiviteter finner sted og bestemte personer oppholder seg:

Det forutsettes at aktiviteter i seg selv kan være skjermingsverdige, og vil indirekte kunne dekkes av definisjonene her, ved at stedet aktiviteten foregår pga aktiviteten vil være et skjermingsverdig objekt.
Definisjonene vil også i gitte situasjoner dekke bygninger eller områder hvor personer befinner seg, utelukkende som følge av personenes tilstedeværelse, dersom personene for eksempel har en slik funksjon i den nasjonale beslutningsprosessen e.l. at det vil kunne skade rikets sikkerhet mv om deres tiltenkte funksjon elimineres eller på annen måte umuliggjøres eller hemmes som følge av sikkerhetstruende virksomhet.138

Objektsikkerhet er regulert i sikkerhetsloven kapittel 5 og i forskrift om objektsikkerhet. Dagens regler trådte i kraft 1. januar 2011.139

Historisk har forebyggende sikkerhetstjeneste vært rettet mot beskyttelse av informasjon, ikke objekter, noe også dagens sikkerhetslov bærer preg av. Objektsikkerhetsregelverket er relativt nytt og regelverket har ikke fungert etter hensikten. Hovedutfordringen med dagens regelverk er at det har vært uenigheter mellom departementene om hvordan utpeking av skjermingsverdige objekter skal praktiseres, og om hvordan disse bør sikres best mulig mot skade eller ødeleggelse på en kostnadsmessig og balansert måte. Dette omtales blant annet i DSBs brev til utvalget.140

I forbindelse med implementeringen av objektsikkerhetsregelverket ble det gitt en frist for utpeking og klassifisering av skjermingsverdige objekter, 31. desember 2012. Videre var det fastsatt en frist for implementering av sikringstiltak innen 31. desember 2013. Det har vist seg vanskelig å etablere en tilstrekkelig ensartet praksis mellom departementene omkring utpeking av skjermingsverdige objekter. Uenigheter mellom ulike departementer og andre myndigheter rundt dette, sammen med utviklingen i samfunnets sårbarhet og et endret trusselbilde, var noe av utgangspunktet for at regjeringen oppnevnte dette utvalget.

Utfordringene med dagens objektsikkerhetsregelverk gir seg også utslag i forbindelse med avhengigheter til andre objekter. I forskrift om objektsikkerhet fremkommer det at dersom et objekt er avhengig av et annet objekt for å opprettholde egen funksjon, skal denne avhengigheten meddeles den virksomheten som rår over det understøttende objektet.141

DSB har i sitt brev til utvalget142 gitt uttrykk for at det er en svakhet med dagens regelverk at det «gir lite insitament til å utvikle robuste systemer». Dette understøttes også av utredningen som FFI har gjort på oppdrag fra utvalget.143

9.2.1 Utpeking av skjermingsverdige objekter etter sikkerhetsloven

Prinsippene for utvelgelse av skjermingsverdige objekter følger av sikkerhetsloven § 17. Det er hvert enkelt fagdepartement som er ansvarlig for å utpeke skjermingsverdige objekter innenfor sitt myndighetsområde. Det skal være en høy terskel for utpeking, og det må dreie seg om objekter som etter en skadevurdering anses å være av vesentlig samfunnsinteresse. Utpekingen skal skje på grunnlag av en skadevurdering. Innenfor lovens formål skal det særlig ses hen til objektets:

  • a) betydning for sikkerhetspolitisk krisehåndtering og forsvar av riket,

  • b) kritiske funksjoner for det sivile samfunn,

  • c) objektets symbolverdi, og

  • d) muligheten for å utgjøre en fare for miljøet eller befolkningens liv og helse.

Etter § 17 annet ledd skal det i skadevurderingen også tas hensyn til hva som vil være en akseptabel tidsperiode for funksjonssvikt, muligheten til å gjenopprette funksjonalitet, og hensynet til objektets betydning for andre objekter.

Det er den enkelte virksomhet som eier eller råder over et potensielt skjermingsverdig objekt som skal levere en dokumentert skadevurdering til vedkommende fagdepartement, jf. forskrift om objektsikkerhet § 2-1 annet ledd. Der det finnes tilsynsorgan for sektoren, kan tilsynsorganet foreslå objekter som skjermingsverdige uavhengig av objekteiers vurdering.

NSM kan også foreslå skjermingsverdige objekter overfor departementene, jf. forskriften § 2-1 tredje ledd. Utpeking skal ikke skje i større utstrekning enn nødvendig, jf. forskriften § 2-1 fjerde ledd.

I forskriften § 2-1 femte og sjette ledd er det regulert hvordan man skal forholde seg dersom et objekt er avhengig av andre objekter for å kunne fungere etter sin hensikt, og dersom et objekt som er vurdert som skjermingsverdig tilhører en virksomhet som ikke er underlagt sikkerhetsloven.

Myndigheten til å utpeke et objekt som skjermingsverdig er tillagt vedkommende fagdepartement og ikke den enkelte virksomhet. Et argument for dette er at departementet har en overordnet og mer helhetlig oversikt enn den enkelte virksomhet kan forutsettes å inneha.

Som nevnt i kapittel 9.1 og i innledningen til kapittel 9.2, har praksis ved innmelding av skjermingsverdige objekter til NSM vist at det er ulike oppfatninger om hvor terskelen for utpeking og klassifisering ligger. DSB understreker også at dette er en svakhet med dagens sikkerhetslov.144

9.2.2 Klassifisering av skjermingsverdige objekter etter sikkerhetsloven

Et skjermingsverdig objekt skal klassifiseres ut fra den skade som kan oppstå dersom objektet får redusert funksjonalitet eller blir utsatt for skadeverk, ødeleggelse eller rettstridig overtakelse som følge av sikkerhetstruende virksomhet. Dagens regelverk etablerer tre klasser:

  • a) MEGET KRITISK nyttes dersom det kan få helt avgjørende skadefølger for rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om objektet får redusert funksjonalitet eller blir utsatt for skadeverk, ødeleggelse eller rettsstridig overtakelse av uvedkommende.

  • b) KRITISK nyttes dersom det alvorlig kan skade rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om objektet får redusert funksjonalitet eller blir utsatt for skadeverk, ødeleggelse eller rettsstridig overtakelse av uvedkommende.

  • c) VIKTIG nyttes dersom det kan skade rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser om objektet får redusert funksjonalitet eller blir utsatt for skadeverk, ødeleggelse eller rettsstridig overtakelse av uvedkommende.145

Fagdepartementet fastsetter klassifiseringsgraden basert på en skadevurdering som er utarbeidet av virksomheten som eier eller råder over skjermingsverdig objekt, jf. objektsikkerhetsforskriften § 2-2. Det skal ikke brukes høyere klassifiseringsgrad enn nødvendig. Videre er det bare de skjermingsverdige deler av objektet som skal omfattes av klassifiseringen, samtidig som objektet kan inndeles i forskjellige klassifiseringsgrader. Det skal tas hensyn til objektets betydning for andre objekter, jf. forskriften § 2-2 tredje ledd.

Det skal foretas en omklassifisering av objektet ved endring av forhold som er relevante for den foreliggende skadevurderingen, jf. forskriften § 2-3. Slik fastsettelse foretas av fagdepartementet. Det er en forutsetning at objekteier melder inn forhold som tilsier en ny slik skadevurdering.

Innmelding av skjermingsverdige objekter til NSM har vist at det kan være vanskelig å vurdere hva som er et korrekt klassifiseringsnivå. En grunn kan være at det er snakk om et relativt nytt regelverk.

NSM driver tilsyn og veiledning for å oppnå en sektorovergripende harmonisert tilnærming til bruk av de ulike klassifiseringsnivåene. Det store flertall av innmeldte objekter er vurdert til det laveste klassifiseringsnivået VIKTIG. Enkelte virksomheter savner en tydeligere beskrivelse av hva som er de dimensjonerende truslene for de tiltak som skal iverksettes i henhold til objektsikkerhetsbestemmelsene. Dette er ikke beskrevet i lov eller forskrift i dag. Det er heller ikke omtalt i forarbeidene utover en kort og generell henvisning til at det må tas utgangspunkt i at mulige trusselaktører er fremmede makter og internasjonale terrororganisasjoner.146

NSMs tilsyn viser at etterlevelsen av regelverket er mangelfull. Blant annet er det store mangler i gjennomføring av risikovurderingene som skal ligge til grunn for klassifiseringen, og det er mangel på kartlegging av avhengigheter.147

9.2.3 Plikt til å beskytte skjermingsverdige objekter etter sikkerhetsloven

Etter utpeking plikter objekteier å beskytte objektet med de nødvendige sikkerhetstiltak, jf. sikkerhetsloven § 17 b. Regelverket gir funksjonelle krav til sikringstiltak (grunnsikring), der tiltakene skal bestå av en kombinasjon av barrierer, deteksjon, verifikasjon og reaksjon. Objekt klassifisert som MEGET KRITISK skal beskyttes slik at tap av funksjon, ødeleggelse eller rettsstridig overtakelse avverges. Objekt klassifisert som KRITISK skal beskyttes slik at tap av funksjon eller ødeleggelse begrenses og rettsstridig overtakelse avverges. Objekt klassifisert som VIKTIG skal beskyttes slik at tap av vesentlig funksjon og ødeleggelse begrenses.

Sikkerhetstiltakene skal også ta sikte på å redusere muligheten for etterretningsaktivitet mot objektet, jf. § 17 b tredje ledd.

Kongen kan bestemme at det kreves sikkerhetsklarering for den som skal gis tilgang til objekt klassifisert MEGET KRITISK eller KRITISK, jf. § 17 b fjerde ledd. Det er med andre ord ikke noe krav om sikkerhetsklarering for personer som gis tilgang til objekt klassifisert som VIKTIG, jf. § 17 b fjerde ledd.

Kongen kan videre gi nærmere bestemmelser om planlegging og gjennomføring av sikkerhetstiltak, herunder bruk av sikringsstyrker, jf. § 17 b femte ledd. Etter objektsikkerhetsforskriften § 3-5 skal objekteier som er ansvarlig for et skjermingsverdig objekt, legge til rette for at sikringsstyrker kan forberede, øve og gjennomføre tiltak på og ved objektet for å beskytte dette.

Med unntak av at ansvarlig departement kan stille krav om sikkerhetsklarering for tilgang til skjermingsverdig objekt,148 gir sikkerhetsloven i dag ikke noen uttrykkelig hjemmel for å implementere andre beskyttelsestiltak enn de tiltak som objekteier selv kan iverksette i kraft av sin egen eierrådighet over objektet.

Som tidligere omtalt har praksis omkring innmelding og klassifisering vist at det er ulike oppfatninger mellom departementene om det skal foretas slik innmelding og klassifisering av objekter etter sikkerhetsloven. Dette gjelder særlig i de tilfeller der man har eget sektorregelverk som anses å ivareta behov på tiltakssiden.

NSMs tilsyn har avdekket vesentlige mangler i oppfølgingen av objektsikkerhetsregelverket, både hva gjelder gjennomføring av sikkerhetstiltak etter objektsikkerhetsforskriften og oppfølging av pålegg gitt i forbindelse med tilsyn. Manglende oppfølging får sjelden konsekvenser utover pålegg.149

For å oppnå en nødvendig beskyttelse av skjermingsverdige objekter, kan det i særlige tilfeller være behov for å iverksette beskyttelsestiltak utover den egenbeskyttelse objekteier selv kan etablere. Dette kan eksempelvis være tiltak for å beskytte objektet mot uønsket kartlegging av dets funksjonalitet eller sårbarheter. Stortinget har i forbindelse med behandlingen av Innst. 352 L (2015–2016) til Prop. 97 L (2015–2016) om endringer i sikkerhetsloven, vedtatt regjeringens forslag til ny bestemmelse § 5 a om varslingsplikt og myndighet til å fatte vedtak ved risiko for sikkerhetstruende virksomhet.150 Denne bestemmelsen gir virksomheter som får kunnskap om en planlagt eller pågående aktivitet som kan medføre en ikke ubetydelig risiko for at sikkerhetstruende virksomhet blir gjennomført, plikt til å varsle overordnet departement om dette. Kongen i statsråd er gitt myndighet til å fatte nødvendige vedtak for å hindre slik sikkerhetstruende virksomhet.151

9.3 Annet relevant regelverk

Ved siden av sikkerhetsloven er det flere lover, forskrifter og andre bestemmelser som regulerer forebyggende sikkerhet for infrastruktur og objekter. Særlig relevant er regulering av sikring mot tilsiktede uønskede hendelser mot samfunnsfunksjoner i sektorregelverk.

Som omtalt i kapittel 6.6 har DSB arbeidet med å definere hva som inngår i samfunnets kritiske funksjoner, og utviklet en tilnærming til hvordan disse skal sikres gjennom identifisering og sikring av infrastruktur og innsatsfaktorer som er nødvendig for understøttelse. DSBs arbeid med kritiske samfunnsfunksjoner har en all hazards-tilnærming. Dette innebærer at kritikaliteten til samfunnsfunksjoner, innsatsfaktorer og infrastruktur utelukkende baseres på konsekvenser ved bortfall, og ikke i hvilken grad de er sårbare for ulike typer uønskede hendelser. Systematikken og arbeidet må ses i sammenheng med reguleringen av forebyggende sikkerhet.

Sivilbeskyttelsesloven152 gir bestemmelser om sivile beskyttelsestiltak og beskyttelse av kritisk infrastruktur. EUs EPCIP-direktiv er tatt inn i sivilbeskyttelsesloven og vil bli diskutert under.

Forebyggende sikkerhet omhandler både grunnsikring og forsterkningstiltak. Således er Instruks om sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker også relevant.

9.3.1 Sektorregelverk

Sikkerhetsutvalget har gitt Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA) i oppdrag å kartlegge sektorregelverk som regulerer beskyttelse av objekter og infrastruktur. HiOA har utarbeidet en rapport.153

HiOA har delt funn av sektorregelverk inn i følgende områder (sektorer):

  • CBRNE (chemical, biological, radiological, nuclear and explosive)

  • Energi

  • Samferdsel

  • IKT-infrastruktur og informasjonssikkerhet

  • Elektronisk kommunikasjon (ekom)

  • Finans

  • Helse

  • Samordning

På alle områder, unntatt helse og til dels IKT er det i HiOAs arbeid gjort funn av sektorregelverk som regulerer sikring mot tilsiktede uønskede hendelser for samfunnsfunksjoner, infrastruktur eller objekter. Innretningen på regelverket varierer.

Bruk av klassifisering er benyttet i flere sammenhenger i sektorlovgivningen, der ulike kategorier anlegg/virksomhet er underlagt ulike krav til sikring. Klassifiseringen er som regel knyttet til kritikalitet for samfunnet ved bortfall av tjeneste og funksjon. For ekom er det lagt opp til at objekter som faller inn i øvre klasse vil bli definert som skjermingsverdig objekt og således falle inn under sikkerhetslovens objektsikkerhetsbestemmelser. Bestemmelsen er fastsatt i klassifiseringsforskrifta,154 der anlegg klassifiseres i kategoriene A til D. I forskriften slås det fast at kategori A er omfattet av sikkerhetsloven.

For kraftforsyning er det også benyttet klassifisering av anlegg basert på kritikalitet ved bortfall, men her er det ikke bestemmelser som knytter objekter til sikkerhetsloven gjennom klassifisering. Damsikkerhetsforskriften155 fastsetter kriterier for kategorisering av damanlegg. Tilsvarende benyttes klassifisering i forskrift om forebyggende sikkerhet og beredskap i energiforsyningen156 og i forskrift om sikring av havner,157 forskrift om sikring av havneanlegg,158 og i sikkerhetsforskriften159 til skipssikkerhetsloven.

Innenfor petroleumssektoren har det tradisjonelt vært fokus på HMS og safety med et velutviklet regelverk på dette området. Selv om lovfestede krav til sikkerhet innen petroleumsvirksomheten har vært HMS- og internkontrollbaserte, er det ikke slik at man har unnlatt sikring mot tilsiktede uønskede hendelser. Det har vært oppmerksomhet om terrorfaren tilbake til 1970 tallet. Dette har imidlertid vært håndtert i et annet spor, med innsats fra politiets beredskapstropp og Forsvarets spesialkommando (FSK).160 FSK ble etablert i 1982 for å håndtere terrortrusselen mot oljeplattformene på sokkelen.161

Det er verdt å merke seg at det eksisterende sektorregelverket eksisterer sammen med gjeldende sikkerhetslov, og at i den grad objekter er utpekt som skjermingsverdig objekt omfattes de av dette regelverket.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har på oppdrag fra Sikkerhetsutvalget foretatt en sikkerhetsfaglig vurdering av regelverket i tre ulike sektorer.

Når det gjelder forebyggende sikkerhet for kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner konkluderer FFI med at det er behov for et nasjonalt tverrsektorielt regelverk for utvelgelse av skjermingsverdige objekter, og at nasjonal kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner bør inkluderes i regelverket.162

9.3.2 Identifisering av kritisk infrastruktur i henhold til KIKS

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har etablert en modell for sikkerhet i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner – KIKS-modellen.163 Denne modellen er basert på Infrastrukturutvalgets rapport.164 Basert på identifiseringen av kritiske samfunnsfunksjoner, kan det identifiseres hvilke systemer og anlegg som er helt nødvendige for opprettholdelse av de aktuelle funksjonene. Infrastrukturutvalget oppstilte i sin utredning følgende modell for identifisering av kritisk infrastruktur. I henhold til modellen over vil identifisering av kritisk infrastruktur avhenge av tre kriterier:

Figur 9.2 Kritisk infrastruktur.

Figur 9.2 Kritisk infrastruktur.

Infrastrukturutvalgets utledning av kritisk infrastruktur ut fra samfunnets grunnleggende behov.

Kilde: NOU 2006: 6, Når sikkerhet er viktigst.

  1. avhengighet

  2. alternativer, og

  3. tett kobling

Første trinn er å vurdere avhengigheten av den aktuelle infrastrukturen. Med vurdering av avhengighet menes en kartlegging av hvilke samfunnsfunksjoner som vil bli berørt av et bortfall av infrastrukturen, samt hvilke konsekvenser dette vil få for ivaretakelse av de verdiene som skal beskyttes. Desto større konsekvensene blir, desto mer kritisk vil infrastrukturen være. Ekom-infrastrukturen er et eksempel på en infrastruktur som en rekke kritiske samfunnsfunksjoner er avhengig av for å opprettholde funksjonalitet. DSB har i rapporten Risikoanalyse av cyberangrep mot ekom-infrastruktur165 vurdert hvordan kritiske samfunnsfunksjoner påvirkes av et bortfall av ekom-nettet. Scenariet som ble lagt til grunn var at sentrale noder i det landsdekkende transportnettet ble satt ut av drift i en femdagersperiode. For en rekke samfunnsfunksjoner, herunder jernbane, luftfart, sentral kriseledelse og krisehåndtering, samt helse og omsorg, vil et utfall av ekom-nettet ha store konsekvenser. DSB vurderte videre at nettokostnaden for et slikt utfall ville overstige 10 milliarder kroner for de fem dagene.

Det andre trinnet vil være å vurdere alternativer. Med alternativer menes i henhold til DSBs rapport det som ofte kalles redundans i risikostyringssammenheng. Manglende alternativer tilsier en høy grad av kritikalitet. Et eksempel her kan være energiforsyning. Infrastrukturutvalget viste i sin utredning til at Norge har et stort antall kraftverk spredt over hele landet, og at dette medfører at bortfall av ett kraftproduserende anlegg ikke ville få store konsekvenser for kraftleveransen sett under ett. En infrastruktur med høy grad av redundans, vil således tale for en lavere grad av kritikalitet.

Det tredje trinnet vil være å vurdere grad av tett kobling. Et tett koblet system vil innebære at forstyrrelser ett sted i systemet får umiddelbare konsekvenser for systemet som helhet. Høy grad av tett kobling tilsier høy grad av kritikalitet. Eksempler kan her være jernbane og lufttrafikk, som er avhengig av sentralisert styring i sann tid for effektiv og sikker drift. Et annet eksempel er digitale verdikjeder, eksempelvis innenfor ekom. Økende grad av digitalisering gir en økt sårbarhet i denne forstand. I det digitale sårbarhetsutvalgets utredning vises det til at et av kjennetegnene ved digitale verdikjeder, er at feil propagerer momentant og noen ganger på uforutsigbare måter. Som eksempel nevnes at en feil hos en nettleverandør kan få hele betalingssystemet til å svikte umiddelbart.166

DSBs arbeid med å etablere et rammeverk for KIKS har fokusert på overordnede kriterier for identifisering av kritiske samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur. DSB har i sine to KIKS-rapporter ikke omtalt aktuelle løsninger for kategorisering av infrastruktur, hverken ut i fra type/funksjon eller ut i fra graden av kritikalitet.

9.3.3 Sivilbeskyttelsesloven og EPCIP

Sivilbeskyttelsesloven har til formål å beskytte liv, helse, miljø, materielle verdier og kritisk infrastruktur ved bruk av ikke-militær makt når Norge er i krig, når krig truer, når Norges selvstendighet eller sikkerhet er i fare, og ved uønskede hendelser i fredstid. Den nye sivilbeskyttelsesloven ble vedtatt i 2010. Den pålegger kommunene plikt til å lage helhetlige risiko- og sårbarhetsanalyser. På bakgrunn av analysene skal det lages beredskapsplaner og gjennomføres øvelser.

Sivilbeskyttelsesloven gir bestemmelser om Sivilforsvaret, tjenesteplikt i Sivilforsvaret, allmenhetens bistandsplikt i akuttsituasjoner, kommunal beredskapsplikt, rekvisisjon av eiendom og rettigheter, sivile beskyttelsestiltak og beskyttelse av kritisk infrastruktur. Kritisk infrastruktur defineres i loven som «de anlegg og systemer som er helt nødvendige for å opprettholde samfunnets kritiske funksjoner som igjen dekker samfunnet grunnleggende behov og befolkningens trygghetsfølelse». Definisjoner av kritisk infrastruktur og samfunnets kritiske funksjoner er ytterligere diskutert i kapittel 6.6 Kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner.

Direktiv 2008/114/EF av 8. desember 2008 om identifisering og utpeking av europeisk kritisk infrastruktur og vurdering av behovet for å beskytte den bedre (EPCIP-direktivet), er implementert i sivilbeskyttelsesloven. Dette direktivet ivaretar beskyttelse av europeisk kritisk infrastruktur og har således en klar grenseflate mot dagens objektsikkerhetsregelverk.

Definisjonene som benyttes i direktivet er følgende:

Med «kritisk infrastruktur» menes anlegg, systemer eller deler av slike som er nødvendige for å opprettholde sentrale funksjoner, menneskers helse, sikkerhet, trygghet og økonomiske eller sosiale velferd, og hvor driftsforstyrrelse eller ødeleggelse av disse vil kunne få betydelige konsekvenser.
Med «europeisk kritisk infrastruktur» menes kritisk infrastruktur hvis driftsforstyrrelse eller ødeleggelse vil kunne få betydelige konsekvenser for to eller flere EØS-stater.

Direktivet stiller krav til medlemsstatene om identifisering og utpeking av europeisk kritisk infrastruktur (EKI), og krav til etablering av visse tiltak. Kriteriene for identifisering av Europeisk kritisk infrastruktur er spesifisert i direktivets artikkel 3. I tillegg til det grenseoverskridende kriteriet som fremkommer av definisjonen ovenfor, må europeisk kritisk infrastruktur oppfylle både sektorbaserte kriterier og sektorovergripende kriterier.

Det følger av endringer i sivilbeskyttelsesloven167 at de sektorbaserte kriteriene tar hensyn til de særlige kjennetegn for de enkelte sektorer av europeisk kritisk infrastruktur. Disse kriteriene er graderte, men skal være tilgjengelige for den aktuelle sektor.

De sektorovergripende kriteriene som skal brukes for identifisering av europeisk kritisk infrastruktur omfatter følgende:

  • Forulykkede-kriteriet: en vurdering av det potensielle antall omkomne eller sårede

  • økonomisk effekt – kriteriet: en vurdering av størrelsen på det økonomiske tapet og/eller forringelse av varer og tjenester, herunder potensielle miljømessige konsekvenser

  • allmenne konsekvenser – kriteriet: en vurdering av konsekvensene med hensyn til befolkningens tillit, fysiske lidelser og forstyrrelser av dagliglivet, herunder bortfall av vesentlige tjenester

Identifiseringsprosessen består av fire trinn. En mulig europeisk kritisk infrastruktur som ikke oppfyller kravene i ett av trinnene, anses ikke som europeisk kritisk infrastruktur. En infrastruktur som oppfyller kravene på ett trinn, skal gjennomgå de neste trinnene i fremgangsmåten.168

Trinn 1: Hver EØS-stat skal anvende de sektorbaserte kriteriene for å foreta en første utvelgelse av kritisk infrastruktur i en sektor.
Trinn 2: Hver EØS-stat skal anvende definisjonen av kritisk infrastruktur (se ovenfor) på en mulig europeisk kritisk infrastruktur identifisert i trinn 1. Betydningen av følgene vil bli fastslått enten ved hjelp av nasjonale metoder for å identifisere kritisk infrastruktur, eller ved henvisning til sektorovergripende kriterier, på et egnet nasjonalt plan. Når det gjelder infrastruktur som leverer en viktig tjeneste, vil det bli tatt hensyn til tilgjengelige alternativer og til varigheten av driftsavbruddet/gjenopprettingen.
Trinn 3: En EØS-stat som har utpekt kritisk infrastruktur som oppfyller kravene i de to første trinnene skal, videre vurdere om infrastrukturen imøtekommer kravet om at driftsforstyrrelser eller ødeleggelse vil kunne få betydelige konsekvenser for to eller flere EØS-stater. Hver EØS-stat skal anvende det grenseoverskridende elementet i definisjonen av europeisk kritisk infrastruktur (jf. definisjonen av EKI) som har oppfylt kravene i de første to trinnene i denne fremgangsmåten. En mulig europeisk kritisk infrastruktur som oppfyller definisjonen, skal gjennom det neste trinnet i fremgangsmåten. Når det gjelder infrastruktur som leverer en viktig tjeneste, skal det i vurderingen tas hensyn til tilgjengelige alternativer og til varigheten av driftsavbruddet/gjenopprettingen.
Trinn 4: Hver EØS-stat skal anvende de sektorovergripende kriteriene på gjenstående mulig europeisk kritisk infrastruktur. De sektorovergripende kriteriene skal ta hensyn til hvor alvorlig følgene er, og når det gjelder infrastruktur som leverer en viktig tjeneste skal det vurderes tilgjengelige alternativer samt varigheten av driftsavbruddet/gjenopprettingen. En mulig europeisk kritisk infrastruktur som ikke oppfyller de sektorovergripende kriteriene, skal ikke anses som europeisk kritisk infrastruktur. En mulig europeisk kritisk infrastruktur som har gjennomgått denne fremgangsmåten, skal bare meddeles til de EØS-stater som kan bli betydelig berørt av denne infrastrukturen.

Det følger videre av Prop. 129 L (2011–2012), at det er sannsynlig at EKI også vil kunne være utpekt som skjermingsverdig objekt etter objektsikkerhetsregelverket. Identifiserings- og utvelgelsesprosessen i henhold til objektsikkerhetsregelverket ligner i stor grad på den prosessen som foretas ved utpeking og identifisering av EKI etter EPCIP-direktivet.

En EØS-stat som har identifisert EKI skal underrette de andre EØS-statene som kan bli betydelig påvirket om infrastrukturens identitet, samt om årsakene til at denne utpekes som potensiell EKI. Videre skal EØS-staten innlede bilaterale og/eller multilaterale drøftelser med de berørte statene. Kommisjonen (ESA for Norges del) kan delta i disse diskusjonene, men har ikke tilgang til detaljerte opplysninger som vil muliggjøre en utvetydig identifisering av en bestemt infrastruktur.169

En EØS-stat som har grunn til å tro at den kan bli betydelig påvirket av en mulig EKI, men som ikke er identifisert som sådan av den EØS-stat på hvis territorium denne infrastrukturen befinner seg, kan underrette Kommisjonen/ESA om at den ønsker å delta i bilaterale og/eller multilaterale drøftinger om saken.170

Når det gjelder krav til tiltak, avviker objektsikkerhetsregelverket under sikkerhetsloven fra EPCIP-direktivet til en viss grad. EØS-statene skal vurdere om hver utpekt EKI innen deres territorium har en operatørsikkerhetsplan eller tilsvarende. En operatørsikkerhetsplan skal identifisere de kritiske aktiva innenfor infrastrukturen, samt presisere hvilke sikkerhetsløsninger som er eller skal bli iverksatt med henblikk på å beskytte den. Sikkerhetsplanen skal minst dekke følgende:

  • Utpeking av viktige aktiva.

  • Gjennomføring av en risikoanalyse med grunnlag i alvorlige trusselscenarier, hver aktivas sårbarhet og potensielle konsekvenser.

  • Identifisering, utpeking og prioritering av mot-tiltak og prosedyrer med en sondering mellom grunnsikringstiltak (permanente) og ulike påbygningstiltak (graderte sikkerhetsforanstaltninger).

Grunnsikringstiltakene skal identifisere hvilke investeringer og midler som er nødvendige for sikkerheten, og som er relevante å bruke til enhver tid. Dette vil omfatte generelle tiltak, slik som tekniske sikkerhetstiltak (herunder installering av detektorer, adgangskontroll, samt beskyttelses- og forebyggelsestiltak), organisatoriske sikkerhetstiltak (herunder varslingsprosedyrer og krisestyring), kontroll- og verifiseringstiltak, kommunikasjon, bevisstgjøring og opplæring samt sikring av informasjonssystemer.171

Påbygningstiltakene kan aktiveres avhengig av risiko- og trusselnivået. Dersom det konstateres at det allerede eksisterer sikkerhetsplaner som oppfyller minimumsnivået og disse jevnlig ajourføres, er det ikke nødvendig å foreta seg noe ytterligere med hensyn til gjennomførelsen.172

Et viktig skille mellom sikkerhetsloven og EPCIP-direktivet, er at sikkerhetsloven kun regulerer egenbeskyttelse mot tilsiktede uønskede hendelser, mens EPCIP-direktivet omfatter både tilsiktede og utilsiktede uønskede hendelser (all hazards-tilnærming). Justis- og beredskapsdepartementet er utpekt som kontaktpunkt for EKI i Norge (EPCIP Contact-point).

Sikkerhetsutvalget fikk presentert status for arbeidet med EPCIP på sin studiereise. Regelverket er nytt og det har vært tidkrevende å operasjonalisere direktivet. I 2012 var kun 20 objekter/infrastruktur identifisert som kritiske innen EU. Per oktober 2015 var ytterligere 76 objekter/infrastruktur identifisert. Utvelgelse og innrapportering av EKI har allikevel ikke skjedd i den utstrekning EU’s DG Home Affairs mener er nødvendig for tilstrekkelig sikkerhet. Et av tiltakene som de vil iverksette for å bedre denne situasjonen er å tydeliggjøre den metodiske tilnærmingen for å kartlegge avhengigheter mellom ulike virksomheter. Som et ledd i dette har DG Home Affairs utarbeidet et verktøy for å kartlegge gjensidige avhengigheter (GRASP-tool). Videre understreket DG Home Affairs at de vil vektlegge krav til å inkludere forebyggende sikkerhetstiltak på et tidlig stadium av planleggingen og utformingen av ny infrastruktur.

EU programmet Prevention, Preparedness and Consequence Management of Terrorism and other Security-related Risks (CIPS) har som formål å beskytte mennesker og kritisk infrastruktur fra blant annet terrorangrep gjennom å forbedre og styrke beskyttelsen av kritisk infrastruktur. CIPS bidrar med kompetanse og veiledning og gir også finansieringsmuligheter for CIP-tiltak. Mellom 2007 og 2012 ble over hundre ulike prosjekter finansiert gjennom CIPS.173

9.3.4 Instruks om sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker

Instruks om sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra Forsvaret og politiet i fred, krise og krig, fastsatt ved kongelig resolusjon 24. august 2012 fastsetter bestemmelser for ansvarsforhold og samarbeid om politiets og Forsvarets objektsikring ved bruk av sikringsstyrker. Formålet med objektsikring er at viktige objekter skal opprettholde sin virksomhet og funksjonalitet i kritiske situasjoner.

Sentrale begreper i instruksen er blant annet objekt, objektsikring, sikring og beskyttelse, nøkkelpunkter og sikringsstyrker. Definisjonene som legges til grunn er som følger:

Med objekter menes ethvert fysisk objekt som krever sikring og beskyttelse ved bruk av sikringsstyrker fra politiet og Forsvaret i fred, krise og krig mot anslag og angrep av kriminell eller militær karakter. Objekter omfatter områder og fast og rørlig eiendom, uavhengig av om objektene er offentlige eller private eller sivile eller militære. Med objektsikring og sikring og beskyttelse menes aktive operative tiltak som potensielt kan innebære maktbruk ved bruk av styrker rettet mot en konkret trussel.
Med sikringsstyrker menes personer og enheter fra politiet eller Forsvaret som har til oppgave å beskytte et objekt mot en mulig eller konkret trussel.
Med nøkkelpunkter menes sivile og militære objekter og personer, som er av avgjørende betydning for forsvarsevnen og det militære forsvar i krig, og som er å anse som lovlige militære mål i krig, jf. artikkel 52 i Tilleggsprotokoll I av 1977 til Genèvekonvensjonene av 1949.

Forsvarets og politiets ansvar for objektsikring i henhold til instruksen er uavhengig av forebyggende sikkerhetstiltak som følger av sikkerhetslovens objektsikkerhetsregelverk. Forsvaret og politiet skal imidlertid ta hensyn til om objektene er underlagt forebyggende grunnsikringsregler etter annet regelverk.

Forsvaret har ansvar for utpeking av militære objekter og nøkkelpunkter. Nøkkelpunkter kan være både militære og sivile objekter. Videre har Forsvaret ansvar for sikring av alle nøkkelpunkter og relevante militære objekter og deres umiddelbare nærhet. Forsvaret foretar selv prioritering av sikringsstyrker til ulike objekter og nøkkelpunkter. Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) skal ha total oversikt over nøkkelpunkter og objekter som er av særlig betydning for samfunnet, samt tilgjengelige sikringsstyrker innenfor eget ansvarsområde.

Politiet har ansvar for utpeking og sikring av sivile objekter. Det er det enkelte politidistrikt som skal utpeke og planlegge sikring av objekter innenfor sitt geografiske område. Politidirektoratet (POD) skal ha total oversikt over objekter som er av særlig betydning for samfunnet, samt tilgjengelige sikringsstyrker i sivil sektor.

Forsvaret, POD og NSM skal så langt det lar seg gjøre ha innsyn i hverandres objektlister.

9.4 Fremmed rett

I internasjonal rett, og da særlig innenfor Europa er sektoransvarsprinsippet det rådende. Sektoransvarsprinsippet gjelder også når det gjelder fastsettelse av bestemmelser for virksomheter med ansvar for ulike deler av samfunnskritisk infrastruktur.

Det er varierende i hvor stor grad det er etablert et overordnet, tverrsektorielt koordineringsansvar og regelverk. Flere europeiske land, samt EU, har imidlertid en tverrsektoriell tilnærming til arbeidet med objektsikkerhet.

9.4.1 Beskyttelse av kritisk infrastruktur i EU

Gjennom EPCIP-direktivet fastsetter EU kriteriene for identifisering og utpeking av europeisk kritisk infrastruktur. Denne utvelgelses- og identifiseringsprosessen starter med vurderinger av infrastruktur ut i fra sektorspesifikke og sektorovergripende nasjonale hensyn. På denne måten gir EPCIP-direktivet også føringer for hvorledes den enkelte EØS-stat skal vurdere kritikaliteten til egen infrastruktur.

EPCIP-direktivets viktigste funksjon er imidlertid å sikre at grenseoverskridende avhengigheter mellom infrastruktur og innsatsfaktorer blir ivaretatt, samt fastsette reglene for hvordan slike saker skal løses.

EU-direktiv om tiltak for et høyt felles sikkerhetsnivå i nettverks- og informasjonssystemer i EU (NIS-direktivet),174 som er omtalt i kapittel 8.4.5.2, er nylig blitt vedtatt i EU. Direktivet er sannsynligvis relevant også for EØS-land, men det er ikke vedtatt at dette skal gjelde også for Norge. Formålet med direktivet er å forbedre det indre markeds funksjon, gjøre EU mer konkurransedyktig i en globalisert verden, skape tillit til digitale tjenester og bidra til økonomisk vekst i Europa.

Som et ledd i dette stilles det krav til medlemsstatene om å identifisere operatører av essensielle tjenester som opererer på deres territorium. Fremgangsmåten som medlemsstatene skal følge for å identifisere operatører av essensielle tjenester er beskrevet i direktivet. Alle virksomheter som inngår i en liste over typer av virksomheter skal vurderes. Listen angir virksomheter i følgende sektorer:

  • Energi

  • Transport

  • Helse

  • Bank

  • Finansmarkedsinfrastruktur

  • Drikkevannsforsyning og -distribusjon

  • Digital infrastruktur

Den fullstendige listen er gjengitt i NIS-direktivets, vedlegg 2 (Annex II).175 Medlemslandene kan også vurdere andre virksomheter enn de som er oppramset i listen.

Videre skal medlemslandene vurdere om følgende vilkår er oppfylt:

  • Virksomheten må tilby en tjeneste som er essensiell for opprettholdelsen av kritiske samfunnsmessige og/eller økonomiske aktiviteter.

  • Tjenesteleveransen må være avhengig av nettverk og informasjonssystemer, og en hendelse i tjenestens nettverk og informasjonssystemer vil få en vesentlig forstyrrende virkning på leveransen.

Ved vurderingen av hva som er «vesentlig forstyrrende virkning», skal både tverrsektorielle og sektorspesifikke momenter tas i betraktning. Som omtalt i kapittel 8.4.5.2, stilles det krav til virksomheter som er operatører av essensielle tjenester om å gjennomføre sikkerhetstiltak.

Dersom dette direktivet gjøres gjeldende for Norge vil det gi føringer for hvordan operatører av essensielle tjenester skal identifiseres. Dette må i så fall ses i sammenheng med identifisering og utpeking av kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner.

9.4.2 Beskyttelse av kritisk infrastruktur i NATO

Dagens trussel-, risiko, og sårbarhetsbilde vitner om behovet for internasjonalt engasjement som et supplement til nasjonal beredskap. NATOs sivile beredskapssystem ble gjennom 1990-tallet gradvis styrket og omstrukturert. Fokuset på internasjonalt samarbeid vedrørende beskyttelse av kritisk infrastruktur har særlig økt etter 11. september 2001. Flere terroranslag mot tog- og undergrunnssystemer i Europa bidro videre til økt oppmerksomhet rundt behovet for internasjonalt samarbeid om sikring av kritisk infrastruktur. Både EU og OSSE har økt sitt arbeid på feltet. Selv om beskyttelse av kritisk infrastruktur (critical infrastructure protection (CIP)) tradisjonelt ikke er et kjerneområde for NATO, har det fått økt oppmerksomhet.176

NATOs arbeid med CIP inkluderer sikring av egne anlegg, og sikring for ivaretakelse av samfunnsfunksjoner og infrastruktur som alliansen er avhengige av for å gjennomføre operasjoner (for eksempel utløst av artikkel 5). Alliansens formål er å kunne gjennomføre militære operasjoner uten at det går på bekostning av befolkningens trygghet. Dette innebærer at sivilbefolkningens behov er dekket før en eventuell militær operasjon iverksettes. For å gjennomføre eventuelle operasjoner er NATO, på lik linje med nasjonalstater, avhengig av for eksempel kritisk energiinfrastruktur. Avhengigheten av eksterne fossile energikilder, gjør at redusert tilgjengelighet vil kunne føre til kollaps i kritisk infrastruktur. CIP spiller derfor en nøkkelrolle for NATOs energisikkerhet.

Norge følger NATOs krav til sikring av NATO-anlegg på norsk jord. Foruten sikring av NATOs egne anlegg i medlemsland, kan ikke alliansen pålegge sine medlemsland andre sikringstiltak. NATO har i motsetning til EU ikke som formål å regulere beskyttelse av kritisk infrastruktur, men støtter opp om nasjonale planer ved å promotere høye standarder for beredskap og konsekvenshåndtering. En målsetting er blant annet økt informasjonsdeling, økt trening og utdanning, samt bistand til utpeking av kritisk infrastruktur. NATOs arbeid med CIP har fått økt prioritet i alliansen. Under NATO-toppmøtet i Riga i 2006 ble NATOs rolle i CIP fremhevet, herunder arbeidet med å beskytte befolkning, territorium, infrastruktur og forsvarsevne mot konsekvensene av terrorangrep.177

NATOs arbeid med CIP behandles i Civil Protection Group (CPG), som er en av de fire faggruppene underlagt Civil Emergency Planning Committee (CEPC). CEPC er den øverste komiteen for det sivile beredskapsarbeidet i NATO, og rapporterer direkte til Atlanterhavsrådet. DSB er Norges representant i CPG, som holder to plenumsmøter årlig.178

CEPC vedtok i 2003 et concept paper vedrørende CIP, og et veikart for det videre arbeidet. Målsettingen er å utvikle virkemidler for bedre å kunne møte utfordringer knyttet til hendelser som rammer kritisk infrastruktur.179

Første steg i CIP er å definere hva som anses som kritisk infrastruktur. NATOs medlemsland har ulike definisjoner som ofte reflekterer landets prioriteter. Selv om det ikke finnes noen allmenn definisjon, er kritisk infrastruktur vanligvis anlegg og tjenester som er vitale for opprettholdelse av samfunnets grunnleggende funksjoner, eller infrastruktur hvor bortfall vil nedsette samfunnets funksjonsevne.180

I noen land vektlegges særlig en infrastrukturs kritikalitet basert på om de funksjonene den representerer er vitale for samfunnet, mens andre land fokuserer mest på hvilken rolle infrastrukturen har og hvor alvorlig bortfall eller ødeleggelse av infrastrukturen vil være for samfunnet. Sistnevnte tilnærming er mest vanlig, men land som Frankrike benytter den første tilnærmingen.181

I de fleste medlemsland har definisjonen utviklet seg til å inkludere et bredt spekter av infrastruktur på tvers av et økende antall sektorer, fra de mer tradisjonelle sektorer som forsvar, transport og energi, til også å inkludere bank og finans, helse og IKT. Også infrastruktur som ikke er kritisk for samfunnets funksjonsevne, men som har en viktig symbolsk effekt, blir i økende grad ansett som kritisk infrastruktur. Sektorer som i de fleste av NATOs medlemsland anses som kritiske, inkluderer:

  • Transportsystemer (fly, tog, vei og sjø).

  • Energiproduksjon og shipping.

  • Offentlige instanser og tjenester, herunder forsvar, rettshåndhevelse og krisetjenester.

  • Informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

  • Mat og vann.

  • Helsevesen og helsetjenester.

  • Finansielle institusjoner.182

Selv om det er stort sammenfall i hvilke sektorer som anses som kritiske, er det noen europeiske land, herunder Østerrike og Sverige, som ikke har noen offisielle lister over hvilke sektorer de regner som kritiske. CIP er en oppgave i risikohåndtering hvor hovedmålet er å redusere risikoen infrastrukturen står overfor til et akseptabelt nivå. Hvordan risikoen analyseres varierer noe fra land til land. De fleste europeiske land har en all-hazard tilnærming. Samtidig er det flere europeiske land, særlig England og Frankrike som har økt fokus på tilsiktede uønskede hendelser, særlig terrorisme.183

Når man vurderer mulige konsekvenser av en hendelse, er det vanskelig å sikre at alle konsekvenser er inkludert i analysen. Avhengigheter både innad i en sektor og på tvers av sektorer kan være sterke, særlig innen cyber-området. Mange nasjonale og internasjonale CIP-strategier er i utvikling for å bedre imøtekomme disse utfordringene.

Ulike risikoreduserende tiltak kan enten være knyttet til grunnsikring (permanente tiltak) eller påbygningstiltak som iverksettes basert på trusselnivået. Beskyttelsestiltak i NATOs medlemsland kan kategoriseres i fire ulike kategorier:184

  • Fysiske sikringstiltak

  • Elektroniske/cyber-tiltak

  • Personkontroll

  • Organisatoriske tiltak

9.4.3 Danmark

Danmark har som tidligere diskutert ikke noen generell sektorovergripende lov om forebyggende sikkerhet, og heller ikke et sektorovergripende lovverk vedrørende beskyttelse av kritisk infrastruktur.

Sektoransvaret er styrende for beskyttelse av kritisk infrastruktur i Danmark. Dette innebærer at alle myndigheter har ansvaret for beredskap i egen sektor. De myndigheter som har ansvaret for kritiske samfunnsfunksjoner, som veier, jernbane, teleforbindelse, helsevesen, og andre anlegg og funksjoner som er nødvendige for at samfunnet kan fungere arbeider systematisk med beredskap. Sektoranavarsprinsippet og bestemmelser om sivile sektorers planleggingsforpliktelser er forankret i den danske beredskapslovens kapitel 5 (§§ 24-28).

Etter det utvalget har fått opplyst har Beredskapsstyrelsen (underlagt Forsvarsministeriet) en generell plikt til å veilede myndighetene om beredskapsplanleggingen, men har ikke et tverrsektorielt ansvar for myndighetenes virkemidler overfor eiere og operatører av kritisk infrastruktur. Beredskapsstyrelsen har en all hazards tilnærming til beskyttelse av kritisk infrastruktur. Den danske Beredskapsstyrelsen har mange likhetstrekk med norske DSB og har i tett samarbeid med direktoratet utviklet en metode for kartlegging av nasjonal kritisk infrastruktur. Modellen har samme tilnærming som DSBs KIKS-modell.

Beredskapsstyrelsen har utarbeidet seks prinsipper for sektoransvaret med utgangspunkt i beredskapslovens § 24, stk. 1., disse er:

  1. Alle ministre skal sikre et forsvarligt beredskab inden for deres eget ressortområde.

  2. Sektoransvaret omfatter alle kritiske funktioner og opgaver, som er pålagt lovgivningsmæssigt, politisk eller administrativt.

  3. Myndighedernes beredskabsplanlægning skal bygge på en løbende og systematisk risikostyringsproces, som er forankret i ledelsen.

  4. Myndighederne skal forebygge større ulykker og katastrofer, hvor det er muligt, håndtere dem, når det er nødvendigt, og genoprette samfundets funktioner så hurtigt som muligt.

  5. Myndighederne skal løbende overvåge risikobilledet inden for egen sektor.

  6. Myndighederne skal sammen med forsvaret fastlægge behovet for civil støtte til forsvaret.185

Utviklingen i det danske arbeidet tilpasses i takt med utviklingen av EUs program for beskyttelse av kritisk infrastruktur (EPCIP). EU-regelverk styrer i stor grad nasjonale krav, særlig når det gjelder EPCIP-direktivet som pålegger Danmark å identifisere og utpeke europeisk kritisk infrastruktur (grenseoverskridende infrastruktur). EPCIP-direktivet er innarbeidet i den danske beredskapsloven, likesom EPCIP-direktivet i Norge er implementert i sivilbeskyttelsesloven som beskrevet i kapittel 9.3.3. Den danske beredskapsloven har flere likheter med den norske sivilbeskyttelsesloven da begge legger rammene for lokale beredskapsplaner.

9.4.4 Sverige

Säkerhetsskyddslagen er Sveriges lov som regulerer forebyggende sikkerhet. Sverige har også en beskyttelseslov, Skyddslagen, som er relevant for objekt- og infrastruktursikkerhet.

Säkerhetsskyddslagen er i stor grad innrettet for å sikre konfidensialitet for informasjon av betydning for säkerhetskänslig verksamhet. Säkerhetsskyddslagen er som nevnt i kapittel 6.3.1 under revisjon, og det er utarbeidet en Statens Offentlige Utredningar (SOU) der nytt lovgrunnlag for forebyggende sikkerhet er utredet.186 Denne utredningen er utvalgets primære kilde for omtale av Sveriges regulering på området.

Säkerhetsskyddslagen omtaler ikke objekt- og infrastruktursikkerhet som eget tema. Bestemmelser under andre tema regulerer imidlertid relevante forhold. Det er særlig de deler som omhandler adgangsbegrensning (tillträdesbegränsning) som er relevant og vil bli diskutert her. De andre delene av säkerhetsskyddslagen, særlig personellsikkerhet og informasjonssikkerhet, er også relevant, men disse blir omtalt i NOUens øvrige tematiske kapitler.

I SOU 2015:25 understrekes behovet for å beskytte informasjon som er av betydning for säkerhetskänslig verksamhet ut i fra flere aspekter enn konfidensialitet. Utvalget som har utarbeidet rapporten foreslår å erstatte begrepet tillträdesbegränsning med begrepet fysisk säkerhet. De beskriver formålet med regulering av fysisk sikkerhet slik:

Med fysisk säkerhet ska avses sådana säkerhetsskyddsåtgärder som ska förebygga dels att obehöriga får tillträde till områden, byggnader och andra anläggningar eller objekt där de kan få tillgång till säkerhetsskyddsklassificerade uppgifter eller där verksamhet som av annan anledning är säkerhetskänslig bedrivs, dels skadlig inverkan på sådana områden, byggnader, anläggningar eller objekt.187

Skyddslagen med tilhørende forskrifter og forordninger er innrettet for å beskytte skyddsobjekter mot sikkerhetstruende virksomhet, og fokuserer på samfunnsfunksjoner som er viktig i et samfunnssikkerhetsperspektiv i fredstid. Skyddsobjekt kan være bygninger, anlegg og områder, samt militære fartøy og luftfartøy. Disse skal beskyttes mot sabotasje, terrorisme, spionasje og andre trusler mot hemmelig virksomhet.

Formålet med Skyddslagens følger av 1 § Lagens syfte och skyddsändamål:

Denna lag innehåller bestämmelser om vissa åtgärder till förstärkt skydd för byggnader, andra anläggningar, områden och andra objekt mot åtgärder till förstärkt skydd för byggnader, andra anläggningar, områden och andra objekt mot 1. sabotage, 2. terroristbrott enligt 2 § lagen (2003:148) om straff förterroristbrott, 3. spioneri samt röjande i andra fall av hemliga uppgifter som rör total-försvaret, och 4. grovt rån.
Lagen innehåller också bestämmelser om skydd för allmänheten mot skada som kan uppkomma till följd av militär verksamhet.188

Beskyttelse av objekter og infrastruktur i svensk lovgivning er altså delt mellom disse to lovene, som til sammen dekker mange av de samme forhold som det norske objektsikkerhetsregelverket under dagens sikkerhetslov. Dette er omtalt i SOU 2015:25:

Vi anser att den norska sikkerhetsloven innehåller bestämmelser om objektssäkerhet som på ett bra sätt skulle kunna tydliggöra förhållandet mellan skydds- och säkerhetsskyddslagen. Sådana bestämmelser skulle dock kunna utformas genom tillämpningsföreskrifter. Vi föreslår därför inte att någon bestämmelse om detta tas in i en ny lag. Däremot är den nuvarande hänvisningen till skyddslagen fortfarande relevant och bör därför kvarstå oförändrad i en ny säkerhetsskyddslag.189

Videre er Sverige gjennom sitt medlemskap i EU forpliktet til å følge EPCIP-direktivet. Det er Myndigheten for samhällsskydd ock beredskap (MSB) som er utpekt som nasjonalt kontaktpunkt for arbeidet med EPCIP. Dette innebærer at MSB skal samordne spørsmål om beskyttelse av kritisk infrastruktur i Sverige, med andre medlemsland og med EU-kommisjonen.

I henhold til MSBs nettsider legger MSB til grunn en bredere forsåelse av begrepet samfunnsviktig virksomhet enn det som ligger i definisjonen i EPCIP. Sverige har i likhet med Norge ennå ikke utpekt europeisk kritisk infrastruktur.

9.4.5 Storbritannia

Arbeidet med beskyttelse av kritisk infrastruktur i Storbritannia er forankret i Security Act (1989), og ivaretas av Centre for the Protection of National Infrastructure (CPNI), underlagt MI5. Ved å være under MI5 besitter CPNI stor kunnskap om truslene Storbritannia står overfor. Deres jobb er å få implementert vedtatt forebyggende sikkerhets-policy og sikkerhetsregimer både i offentlig og privat sektor, med målsetting om å minimere risiko og redusere sårbarhet med tanke på tilsiktede hendelser. Dette gjelder fysisk objektsikring, personellsikkerhet og informasjonssikkerhet, inkludert cyber.

Storbritannia omtaler nasjonal infrastruktur som the national infrastructure og er definert som:

Those critical elements of infrastructure (namely assets, facilities, systems, networks or processes and the essential workers that operate and facilitate them), the loss or compromise of which could result in:
a) major detrimental impact on the availability, integrity or delivery of essential services – including those services, whose integrity, if compromised, could result in significant loss of life or casualties – taking into account significant economic or social impacts; and/or
b) significant impact on national security, national defence, or the functioning of the state.190

Når det gjelder kritisk nasjonal infrastruktur defineres dette i Storbritania som følger:

Critical National Infrastructure comprises «those assets, services and systems that support the economic, political and social life of the United Kingdom whose importance is such that loss could:
  • cause large-scale loss of life;

  • have a serious impact on the national economy;

  • have other grave social consequences for the community;

  • or be of immediate concern to the national government.»191

Ansvarlig departement utpeker kritisk infrastruktur innenfor sitt område. Imidlertid har CPNI oppsyn med at definisjonene og klassifikasjonen av infrastruktur er foretatt i henhold til gjeldende standarder og praksis.

Utpeking i den enkelte sektor starter altså med det enkelte fagdepartement. Deretter blir det dialog og forhandling mellom eier av infrastruktur, CPNI og departementet som leder ut i implementerte sikkerhetstiltak.

CPNI holder oversikt over kritisk nasjonal infrastruktur, og opererer med seks ulike nivåer av kritikalitet for infrastruktur basert på deres viktighetsgrad for samfunnet. De tre øverste nivåene anses som kritiske. De lavere nivåer benyttes først og fremst for å holde oversikt over kategorier av infrastruktur som det kan være aktuelt å flytte til en av de høyere kategoriene dersom det skjer relevante endringer i samfunnet. Tilsvarende kan også infrastruktur som vurderes å ha endret status til mindre kritisk flyttes ned under den kritiske terskelen.

CPNI driver utadrettet og aktiv rådgivningsvirksomhet overfor både offentlige myndigheter og selvstendige rettssubjekter som eier eller forvalter kritisk infrastruktur, men har ikke myndighet til å gi pålegg eller sette krav til sikringen av slik infrastruktur.

I noen tilfeller gir myndighetene økonomisk støtte for å få kostbare sikringstiltak på plass ved utsatte objekter. Normalt vil det gis økonomisk kompensasjon etter dokumentert gjennomført tiltak. Storbritannia har også en forordning der sektormyndigheter kan få godkjent ulike økonomiske virkemidler (eksempelvis skatter, avgifter og gebyrer) som flytter de økonomiske kostnadene over på forbrukerne gjennom høyere priser på tjenester.

9.5 Utvalgets vurderinger og forslag

9.5.1 Objekt- og infrastruktursikkerhet

Utvalget mener at objekter og infrastruktur som er av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner må beskyttes. Utvalget mener både begrepet skjermingsverdig objekt og skjermingsverdig infrastruktur bør benyttes.

Med begrepet skjermingsverdig objekt legges følgende definisjon til grunn:

eiendom som må beskyttes mot tilsiktede uønskede hendelser av hensyn til opprettholdelse av grunnleggende nasjonale funksjoner. Eiendom omfatter områder, bygninger, anlegg, transportmidler eller annet materiell, eller deler av slik eiendom.

Utvalget mener at definisjonen av skjermingsverdig objekt, på samme måte som i dagens sikkerhetslov, under visse omstendigheter også skal dekke lokaliteter der aktiviteter finner sted og bestemte personer oppholder seg slik dette er omtalt i innledningen til kapittel 9.2 og i forarbeidene til sikkerhetsloven.192

Objekt slik det er benyttet i gjeldende sikkerhetslov dekker også infrastruktur. Utvalget ser likevel behov for å innføre begrepet infrastruktur, for å skape tydeligere skille mellom enkeltstående objekter og infrastruktur som del av et system som understøtter grunnleggende nasjonale funksjoner. Som tidligere omtalt, er det blitt fremhevet av en rekke instanser at det er behov for å utvikle objektsikkerhetsregelverket slik at det gir bedre fleksibilitet i hvordan (og med hvilken type tiltak) et gitt sikkerhetsnivå skal oppnås. Det har særlig blitt vektlagt behov for å stimulere til tiltak som øker redundans og resiliens for kritiske samfunnsfunksjoner. Utvalget har lagt disse synspunktene og argumentene til grunn for sin anbefaling om å innføre begrepet skjermingsverdig infrastruktur. Utvalget ser det også som naturlig å benytte dette begrepet for å skape en klarere sammenheng med DSBs KIKS-systematikk, samt for å etablere et begrepsapparat som samsvarer bedre med internasjonal begrepsbruk. Infrastruktur og kritisk infrastruktur går igjen som et offisielt begrep i EU, NATO og de fleste landene Norge har et sikkerhetssamarbeid med.

Utvalget legger følgende definisjon til grunn for skjermingsverdig infrastruktur:

anlegg og systemer som må beskyttes mot tilsiktede uønskede hendelser av hensyn til opprettholdelse av grunnleggende nasjonale funksjoner.

Utvalget mener med dette at skjermingsverdig infrastruktur er kritisk infrastruktur som må beskyttes mot tilsiktede uønskede hendelser av hensyn til opprettholdelse av grunnleggende nasjonale funksjoner. Utvalget oppfatter altså skjermingsverdig infrastruktur som en delmengde av kritisk infrastruktur, på samme måte som grunnleggende nasjonale funksjoner oppfattes som en delmengde av kritiske samfunnsfunksjoner, slik dette er beskrevet i kapittel 6.7.3. Kritisk infrastruktur er definert som følger:

anlegg og systemer som er nødvendige for å opprettholde samfunnets grunnleggende behov og funksjoner.

Det er behov for å regulere både skjermingsverdige objekter og skjermingsverdig infrastruktur. Disse to begrepene er delvis overlappende, men ingen av dem anses som tilstrekkelig dekkende for det loven skal regulere. I forståelsen av begrepet skjermingsverdig infrastruktur skal det legges vekt på koblingene mellom relevante objekter og systemer som er nødvendig for å understøtte grunnleggende nasjonale funksjoner.

9.5.2 Fordeling av ansvar og myndighet

Utvalget har vurdert ulike modeller for å fordele myndighet og ansvar for ulike oppgaver. Utfordringen er å finne en løsning som både ivaretar ønsket om høy grad av sektorautonomi og samtidig sikrer god tversektoriell koordinering av forebyggende nasjonal sikkerhet.

I henhold til objektsikkerhetsregelverket under dagens sikkerhetslov skal departementene utpeke skjermingsverdige objekter på bakgrunn av objektenes: a) betydning for sikkerhetspolitisk krisehåndtering og forsvar av riket, b) betydning for kritiske funksjoner for det sivile samfunn, c) symbolverdi, og d) mulighet for å utgjøre en fare for miljøet eller befolkningens liv og helse. Dette innebærer at departementene er forpliktet til å holde oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og deres sårbarheter på sine myndighetsområder.

Departementene har også i henhold til samordningsresolusjonen omtalt i kapittel 3.4, ansvar for å holde oversikt over kritiske samfunnsfunksjoner og deres sårbarheter på sine myndighetsområder. Utvalget mener det vil være hensiktsmessig å videreføre denne praksis, men mener det er behov for at departementene bør ha et utvidet og konkretisert ansvar for å holde oversikt over objekter og infrastruktur som har betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, og ansvar for sikkerhetsnivået i egen sektor. Dette må ses i sammenheng med det ansvar og de oppgaver utvalget har anbefalt at departementene skal ha i det generelle sikkerhetsarbeidet, beskrevet i kapittel 7.7.1.

Samtidig ser utvalget behov for å styrke Sikkerhetsmyndighetens rolle som ansvarlig for å koordinere sikkerhetstiltak på tvers av sektorer. Tversektoriell koordinering er å sikre et harmonisert sikkerhetsnivå, samt å sikre at sårbarheter knyttet til tversektorielle avhengigheter blir godt ivaretatt. Samfunnsøkonomiske lønnsomhetsvurderinger bør vektlegges i NSMs arbeid på dette området. Denne tverrsektorielle koordineringen vil være viktig for å sikre at risikoreduserende tiltak iverksettes der hvor de gir mest nytte for samfunnet, sett i forhold til samfunnets kostander ved å iverksette tiltaket. Dette slik at sårbarheter knyttet til tverrsektorielle avhengigheter blir håndtert effektivt i et nasjonalt perspektiv.

For at Sikkerhetsmyndigheten skal settes i stand til å ivareta sin koordinerende og sektorovergripende rolle, mener utvalget at det er nødvendig å tydeliggjøre rapporteringsansvar og informasjonsbehov for ulike etater og virksomheter. Utvalget mener Sikkerhetsmyndigheten bør arbeide med å finne effektive løsninger for rapportering og informasjonsforvaltning omkring skjermingsverdige objekter og infrastruktur. Dette bør gjennomføres i nært samarbeid med DSBs arbeid med kritiske samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur, samt med berørte sektorer for å sikre at eventuelle sammenfallende informasjons- og rapporteringsbehov blir godt koordinert.

9.5.3 Utpeking og klassifisering av skjermingsverdige objekter og infrastruktur

Utvalget mener en svakhet med dagens objektsikkerhetsregelverk er at det ikke hviler noen forpliktelse på departementer eller NSM om å holde oversikt over objekter som er av en type som er nødvendig for understøttelse av kritiske samfunnsfunksjoner, men som ikke er kritisk som enkeltobjekt. Dette kan for eksempel skyldes tilstrekkelig redundans. Disse objektene vil derfor ikke være underlagt sikkerhetsloven. Dette leder til sårbarhet ved endringer i trusselbildet, eller annen samfunnsutvikling, som fører til at objekter som faller i en slik gruppe sannsynligvis ikke raskt nok blir utpekt som skjermingsverdig etter dagens regelverk, og dermed ikke i tilstrekkelig grad beskyttes med forebyggende sikkerhetstiltak.

I Storbritannia er det, som tidligere nevnt, CPNI som holder oversikt over kritisk infrastruktur. Der opererer man med seks ulike nivåer av kritikalitet for infrastruktur basert på deres viktighetsgrad for samfunnet. De lavere nivåer medfører ikke eksplisitte krav til sikkerhetstiltak, men benyttes først og fremt for å holde oversikt over en kategori infrastruktur som er aktuell for å flyttes til en høyere kategori dersom det skjer relevante endringer i samfunnet. Tilsvarende kan også infrastruktur som endrer status til mindre kritisk flyttes under den kritiske terskelen. CPNI fremhevet nytten av denne forordningen overfor utvalget under utvalgets besøk i Storbritannia.

Utvalget mener at konseptet som CPNI benytter i klassifiseringssammenheng er interessant fordi det ser ut til å gi høy grad av dynamikk i utpeking og klassifisering av objekter. Etter utvalgets oppfatning vil det samme kunne oppnås gjennom det ansvar som anbefales gitt til departementene om å holde oversikt over hvilke virksomheter som understøtter grunnleggende nasjonale funksjoner og kritisk infrastruktur, samt deres avhengigheter av innsatsfaktorer fra andre virksomheter og andre sektorer. Dette betyr at departementene må ha oversikt over både infrastruktur og objekter som er utpekt som skjermingsverdige, samt virksomheter som leverer innsatsfaktorer som understøtter grunnleggende nasjonale funksjoner, men som ikke er utpekt som skjermingsverdig objekt eller infrastruktur.

Utvalget mener også at innføringen av begrepet skjermingsverdig infrastruktur i seg selv vil kunne bidra til å forbedre situasjonen, da summen av objekter som inngår i et system kan oppfattes å utgjøre en skjermingsverdig infrastruktur. Sikkerhetsmyndigheten vil ha en viktig rolle i den tverrsektorielle koordineringen. Det vil være behov for at prosessen med å kartlegge og utpeke skjermingsverdige objekter og infrastruktur, gis en mer detaljert regulering. Denne type prosessregler bør gis i forskrifts form, og eventuelt ytterligere forklares og utdypes i understøttende veiledninger.

Utvalget mener det vil være hensiktsmessig å klassifisere skjermingsverdige objekter og infrastruktur basert på hvilke samfunnsfunksjoner de understøtter, og en skadevurdering ved redusert funksjonalitet som grunnlag for fastsettelse av krav til sikkerhetsnivå. Dagens sikkerhetslov benytter klassifiseringsgradene MEGET KRITISK, KRITISK og VIKTIG. Utvalget mener disse begrepene og nivåene er hensiktsmessige da betegnelsene signaliserer skadepotensialet overfor myndigheter og andre med saklig behov for slik informasjon. Utvalget foreslår derfor å benytte de samme begrepene og nivåene for skjermingsverdige objekter og infrastruktur.

Utvalget mener at begrunnelsen for klassifiseringen vil inneholde viktig informasjon for sektormyndigheter og Sikkerhetsmyndigheten i forbindelse med tilsyn og kontroll med sikkerhetsnivå og gjennomførte sikkerhetstiltak. Utvalget mener derfor at denne informasjonen bør følge sektormyndigheters og Sikkerhetsmyndighetens oversikt over skjermingsverdige objekter og infrastruktur.

9.5.4 Gjennomføring av sikringstiltak

Utvalget mener at det i lovforslaget bør stilles funksjonelle krav til sikkerhetstiltak fremfor spesifikke krav. Det bør være opp til sektormyndighet å avgjøre i hvilke grad det skal spesifiseres hvilke tiltak som skal gjennomføres eller hvorvidt det først og fremst skal pekes på for lavt sikkerhetsnivå på spesifikke områder og la det være opp til virksomheten å velge hvilke tiltak som skal gjennomføres. Etter utvalgets syn vil dette være den beste løsningen for å bidra til at sikkerhetsnivået blir på riktig nivå med så lav kostnad som mulig. Som tidligere nevnt, er det en forutsetning at aktuelle sikkerhetstiltak mot objekter og infrastruktur i sum er samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Virksomheter og myndigheter som skal vurdere ulike sikkerhetstiltak, gjennomføre tiltak eller føre tilsyn med sikkerhetstilstanden, har behov for tilgang til ekspertkunnskap. Dette vil være nødvendig for å sikre at de tiltak som blir valgt og iverksatt er effektive og tilpasset dagens trusselbilde. I denne sammenheng vil det være avgjørende å benytte seg av et bredt spekter av fagmiljøer med relevant kompetanse, nasjonalt og internasjonalt. Det bør imidlertid tillegges en sentralisert funksjon å holde oversikt over slike fagmiljøer, samt å bidra til informasjonsutveksling og samarbeid, og å identifisere kunnskapshull og behov. Disse oppgavene vil naturlig kunne legges til Sikkerhetsmyndigheten. Dette vil også være viktig for at Sikkerhetsmyndigheten skal opprettholde tilstrekkelig faglig tyngde, noe som vil være nødvendig for å ivareta det overordnede ansvaret for forebyggende nasjonal sikkerhet.

Utvalget mener det bør påhvile den enkelte virksomhet som omfattes av loven, gjennom å ha fått utpekt skjermingsverdig infrastruktur eller objekter, å gjennomføre sikkerhetstiltak. Virksomhetene må også ta kostnadene av sikkerhetstiltakene. Kostnader ved slike sikkerhetstiltak bør stå i et rimelig forhold til det som oppnås ved tiltaket.

I enkelte tilfeller vil det ut fra samfunnets behov for sikkerhet kunne være nødvendig å pålegge omfattende sikkerhetstiltak for en spesifikk virksomhet eller i en samfunnssektor. Dette vil gagne samfunnet som helhet og ofte være nyttig for virksomheten som får pålegg. Dersom slike pålegg likevel medfører uforholdsmessig stor belastning for den aktuelle virksomhet eller sektor, sett i forhold til den egenverdi tiltakene har for virksomheten/sektoren, kan det være behov for å vurdere kompensatoriske tiltak. Som nevnt i kapittel 4.5, har staten et bredt spekter av virkemidler som kan benyttes for å oppnå god nasjonal sikkerhet, hvor økonomiske virkemidler er et av flere virkemidler. Utvalget ser det imidlertid ikke som formålstjenlig å spesifisere eventuelle kompensatoriske tiltak i loven. For det tilfelle slike pålegg skulle bli nødvendig, bør dette så langt som mulig søkes løst gjennom tett dialog mellom NSM, aktuelle sektormyndigheter og berørte virksomheter.

Forebyggende sikkerhet omhandler både grunnsikring og forsterkningstiltak. Således er Instruks om sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker, viktig å se i sammenheng med sikkerhetsloven.

10 Personellsikkerhet

10.1 Innledning

Personellsikkerhet er et administrativt sikkerhetstiltak som skal bidra til å sikre at personell som har tilgang til sensitiv informasjon og sensitive objekter/infrastruktur, har den nødvendige lojalitet, pålitelighet og tillit som er nødvendig i et sikkerhetsmessig perspektiv.

Personellsikkerhet er et område hvor myndighetene gis hjemmel til å innhente og behandle til dels meget sensitive opplysninger om den enkelte, i den hensikt å vurdere hvorvidt vedkommende har nødvendig lojalitet og pålitelighet. Personellsikkerhet har således klare grenseflater mot enkeltindividets rettssikkerhet og personvern, og er derfor også et område som Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) følger nøye. Som nevnt i kapittel 5.6 har Evalueringsutvalget i sin utredning foreslått at EOS-utvalget, primært av kapasitetsmessige årsaker, ikke lenger bør føre kontroll med avgjørelser om sikkerhetsklarering. Denne oppgaven foreslås i stedet lagt til et annet organ, eksempelvis Sivilombudsmannen.193

Siden sikkerhetslovens ikrafttredelse har det vært en stor demografisk utvikling. Norge er i dag et mangfoldig samfunn, og det er et politisk ønske om at dette også gjenspeiles i offentlig forvaltning. Globaliseringen av samfunnet medfører også at norske virksomheter i økende grad er avhengig av å hente inn nøkkelkompetanse fra utlandet. Dette er en ønsket samfunnsutvikling. Samtidig kan dette også bidra til å skape nye sårbarheter.

Utvalgets målsetting med forslaget til regulering av personellsikkerhet er å legge forholdene til rette for å forebygge og eventuelt avdekke utro tjenere som får tilgang til informasjon eller områder der skadepotensialet er stort. Eksempelvis er utenlandsk etterretning mot norske interesser, og vil fortsette å være, en reell trussel mot grunnleggende nasjonale funksjoner. Personell med tilgang til sensitiv informasjon eller til sensitive områder, vil kunne bli satt under press for å misbruke slike tilganger. Det er i denne sammenheng helt avgjørende at myndighetene kan forsikre seg om at personell som gis slike tilganger har den nødvendige lojalitet og pålitelighet.

En annen målsetting med utvalgets forslag er at hensynet til den enkeltes rettssikkerhet og personvern ivaretas i klareringsprosessen. En rekke av hjemlene i dette regelverket er inngripende overfor den enkelte, og det er således sentralt at det er etablert tilstrekkelige og tilfredsstillende rettssikkerhetsgarantier der slike inngrep er nødvendige.

En grunnleggende problemstilling utvalget må ta stilling til, er om de senere års demografiske endringer medfører behov for justeringer av regelverket for personellsikkerhet.

En annen utfordring med dagens klareringsinstitutt, er at saksbehandlingstiden ved sikkerhetsklareringer i mange tilfeller er svært lang. Lang saksbehandlingstid, kombinert med klareringsinstituttets inngripende karakter overfor den enkelte, er i seg selv en rettssikkerhetsmessig utfordring. I tillegg er det økonomisk kostbart for de virksomheter som er avhengige av den enkeltes kompetanse i sitt daglige virke. En problemstilling i denne sammenheng er hvorvidt det er innretningen på dagens lovregulering som i seg selv har en negativ innvirkning på saksbehandlingstiden. I den utstrekning utfordringene knyttet til saksbehandlingstid skyldes regelverket, må utvalget vurdere hvorvidt det er mulig å innrette loven på en måte som understøtter behovet for effektivitet.

En annen grunnleggende problemstilling utvalget må ta stilling til, er hvorvidt personellsikkerhet bør reguleres i en sektorovergripende lov, eller om det er tilstrekkelig at regulering av dette fagfeltet overlates til de ulike sektorspesifikke regelverkene. Herunder må utvalget vurdere hvorvidt det eksisterer hjemler for personkontroll i aktuelt sektorregelverk, og hvorvidt disse i så fall vurderes som tilfredsstillende.

10.2 Gjeldende sikkerhetslovs regulering

10.2.1 Tidligere revisjoner av personellsikkerhet

Lov- og forskriftsverket om personellsikkerhet har blitt revidert to ganger siden det trådte i kraft i 2001, i henholdsvis 2006 og 2011. Formålet med endringene har vært å styrke enkeltindividets rettssikkerhet i klareringsprosessen, og å etablere mekanismer som sikrer at personer ikke sikkerhetsklareres i større utstrekning enn nødvendig.

Forsvarsdepartementet besluttet sommeren 2003 å opprette en arbeidsgruppe som skulle vurdere sikkerhetslovens kapittel om personellsikkerhet, samt personellsikkerhetsforskriften og praksis. Arbeidsgruppen fikk i oppdrag å fremme begrunnede forslag til endringer i dette regelverket med sikte på å styrke den enkeltes rettssikkerhet.

Arbeidsgruppen leverte sin rapport Grenseland mellom rettssikkerhet og personellsikkerhet, til Forsvarsdepartementet 1. mars 2004. I rapporten ble det foreslått flere lovendringer med sikte på styrking av rettssikkerheten i sikkerhetsklareringssaker. I tillegg foreslo arbeidsgruppen en reduksjon i antall klareringsmyndigheter. Arbeidsgruppen presenterte tre modeller for ny organisering av klareringsmyndighetene, som alle i forskjellig grad innebar en sentralisering av dem.

I Ot.prp. nr. 59 (2004–2005)194 fremmet Forsvarsdepartementet forslag om flere endringer i sikkerhetslovens kapittel om personellsikkerhet:

  • Lovfesting av at tilknytning til andre stater kan være relevant å legge vekt på i vurderingen av sikkerhetsmessig skikkethet.

  • Hjemmel for å kunne sette vilkår for en sikkerhetsklarering i særlige tilfeller.

  • Oppmyking av regelverket for klarering av utenlandske statsborgere.

  • Nye saksbehandlingsregler knyttet til sikkerhetsklarering.

Forslaget ble vedtatt og lovendringene trådte i kraft 1. januar 2006.195

Enkelte av arbeidsgruppens forslag ble behandlet i Ot.prp. nr. 21 (2007–2008).196 For å harmonisere regelverket med de nye bestemmelsene om objektsikkerhet, ble det fremmet forslag om at sikkerhetslovens bestemmelser om sikkerhetsklarering skulle gis anvendelse for personer som skal gis tilgang til skjermingsverdige objekter klassifisert MEGET KRITISK eller KRITISK, og at Kongen skulle gis fullmakt til å fastsette nærmere regler om hvem som skal avkreves sikkerhetsklarering for de nevnte skjermingsverdige objektene.

I tillegg ble det foreslått en innstramming i bruken av sikkerhetsklarering i forhold til skjermingsverdig informasjon, i den hensikt å redusere antallet klareringssaker. Tidligere ble det stilt krav om at personell som ville kunne få tilgang til skjermingsverdig informasjon skulle sikkerhetsklareres, noe som medførte at terskelen for å sikkerhetsklarere ble for lav. Departementet foreslo derfor en justering av ordlyden, som innebar at det som hovedregel bare skulle igangsettes sikkerhetsklarering for personell som skulle gis tilgang til skjermingsverdig informasjon. Disse lovendringene trådte i kraft 1. januar 2011.197

10.2.2 Tilgang til sikkerhetsgradert informasjon

Sikkerhetsloven § 19 omhandler vilkårene som skal være innfridd for at en person skal kunne få tilgang til skjermingsverdig/sikkerhetsgradert informasjon.

Det følger av bestemmelsens første ledd at en person som skal gis tilgang til skjermingsverdig informasjon, på forhånd skal autoriseres.

Personell som skal ha tilgang til skjermingsverdig informasjon gradert KONFIDENSIELT eller høyere, skal i tillegg sikkerhetsklareres før autorisering finner sted, jf. bestemmelsens annet ledd. For personell som kun trenger tilgang til informasjon gradert BEGRENSET, er det således ikke noe krav om sikkerhetsklarering.

Boks 10.1 Autorisasjon og sikkerhetsklarering

Med autorisasjon menes i sikkerhetslovens forstand en «avgjørelse, foretatt av autorisasjonsansvarlig, om at en person etter forutgående sikkerhetsklarering (med unntak for tilgang til informasjon sikkerhetsgradert BEGRENSET), bedømmelse av kunnskap om sikkerhetsbestemmelser, tjenstlig behov samt avlagt skriftlig taushetsløfte, gis tilgang til informasjon med angitt sikkerhetsgrad», jf. loven § 3 første ledd nr. 20.

Med sikkerhetsklarering menes «avgjørelse, foretatt av klareringsmyndighet og bygget på personkontroll, om en persons antatte sikkerhetsmessige skikkethet for angitt sikkerhetsgrad», jf. loven § 3 første ledd nr. 19.

Personell som gjennom sitt arbeid vil kunne få tilgang til skjermingsverdig informasjon gradert KONFIDENSIELT eller høyere, skal sikkerhetsklareres dersom andre risikoreduserende tiltak for å hindre at vedkommende ikke får tilgang til slik informasjon, ikke med rimelighet lar seg gjennomføre, jf. loven § 19 tredje ledd. Bestemmelsen åpner således for å sikkerhetsklarere personell som i utgangspunktet ikke skal ha tilgang til gradert informasjon, dersom vedkommende kan få slik tilgang. I forarbeidene nevnes vakter, rengjøringspersonell og andre som gjennom sitt arbeid er i en posisjon hvor en lett kan skaffe seg tilgang til informasjon – selv om dette vil innebære brudd på arbeidsinstruks eller lignende.198 En forutsetning for at slikt personell skal sikkerhetsklareres, er at andre sikkerhetstiltak først skal være gjennomført for å redusere denne risikoen. Økonomiske og andre konsekvenser som en følge av gjennomføring av andre sikkerhetstiltak vil være av betydning for om personellet skal klareres. Det understrekes i forarbeidene at tredje ledd er ment som en snever unntaksregel, og at ikke enhver ekstrakostnad oppfyller kravet til «ikke med rimelighet lar seg gjennomføre».199

Av bestemmelsens fjerde ledd fremgår det hvilke sikkerhetsgrader det skal gjennomføres sikkerhetsklarering for nasjonalt, og eventuelt også for tilsvarende sikkerhetsgrader i NATO eller annen internasjonal organisasjon:

  • KONFIDENSIELT (eventuelt NATO CONFIDENTIAL/tilsvarende)

  • HEMMELIG (eventuelt NATO SECRET/tilsvarende)

  • STRENGT HEMMELIG (eventuelt COSMIC TOP SECRET/tilsvarende)

I forarbeidene er det presisert at klarering for en nasjonal sikkerhetsgrad, ikke automatisk innebærer at vedkommende også er klarert for tilsvarende sikkerhetsgrad fastsatt av en internasjonal organisasjon, eksempelvis NATO. Dersom vedkommende skal klareres for tilgang til internasjonalt gradert informasjon, må klareringsmyndigheten treffe uttrykkelig avgjørelse om dette.200 I praksis skjer dette ved at anmodende myndighet presiserer i klareringsanmodningen at vedkommende i sitt arbeid vil ha behov for tilgang til eksempelvis NATO-gradert informasjon.

10.2.3 Tilgang til skjermingsverdige objekter

I sikkerhetsloven § 17 b fjerde ledd er Kongen gitt myndighet til å bestemme hvorvidt det skal kreves sikkerhetsklarering etter reglene i loven kapittel 6 for den som skal gis tilgang til skjermingsverdig objekt klassifisert MEGET KRITISK eller KRITISK.

Rundt problemstillingen om sikkerhetsklarering for tilgang til skjermingsverdige objekter, uttales det i forarbeidene at:

En avveining mot kostnadsmessige, sysselsettingsmessige og personvernmessige forhold, kan imidlertid tilsi at kravet i enkelttilfeller og innen enkelte sektorer vil medføre for inngripende konsekvenser, og av denne grunn ikke bør implementeres fullt ut. Sikkerhetsklarering vil heller ikke være et egnet virkemiddel for alle kategorier av objekter. Det framstår på denne bakgrunn som hensiktsmessig at det i loven kun etableres en forskriftshjemmel for å gjennomføre sikkerhetsklarering, og at de nærmere bestemmelser gis i forskrifts form.201

I objektssikkerhetsforskriften er myndigheten til å bestemme hvorvidt det skal kreves sikkerhetsklarering for personell som skal gis permanent tilgang til objekter klassifisert KRITISK eller MEGET KRITISK, tillagt det enkelte fagdepartement, jf. forskriften § 3-6 første ledd. Sikkerhetsklarering skal ikke foretas der dette ikke anses som et egnet virkemiddel, og objekter må begrunne behovet for klarering.

Dersom det kreves sikkerhetsklarering, skal tilgang til et objekt klassifisert KRITISK kreve sikkerhetsklarering for KONFIDENSIELT eller høyere. For tilgang til objekt klassifisert MEGET KRITISK, kreves sikkerhetsklarering for HEMMELIG eller høyere.

For besøkende som ledsages av autorisert personell kreves det ikke sikkerhetsklarering, jf. bestemmelsens fjerde ledd. Det skal imidlertid kontrolleres at de besøkendes identitet er korrekt. For representanter for en annen stat, internasjonal organisasjon eller utenlandsk rettssubjekt, skal det i tillegg kontrolleres at vedkommende faktisk representerer vedkommende stat/organisasjon/rettssubjekt.

10.2.4 Gjennomføringen av personkontroll

Før klareringsmyndigheten kan treffe en avgjørelse om sikkerhetsklarering må det gjennomføres en personkontroll. Med personkontroll menes i denne sammenheng en innhenting av relevante opplysninger til vurdering for sikkerhetsklarering, jf. sikkerhetsloven § 3 første ledd nr. 18. Personkontrollen igangsettes ved at autorisasjonsansvarlig – normalt den enkelte virksomhet – sender en anmodning om sikkerhetsklarering til klareringsmyndigheten, jf. loven § 20 første ledd.

Igangsettelse av personkontroll forutsetter at den det gjelder er informert, og har samtykket til at en slik kontroll foretas, jf. bestemmelsens andre ledd. I praksis vil den enkelte bli bedt om å fylle ut et personopplysningsskjema som grunnlag for personkontrollen, som også gjelder som et samtykke for at informasjon innhentes fra en rekke ulike kilder. Vedkommende plikter i denne sammenheng å gi fullstendige opplysninger om forhold som antas å kunne være av betydning for vurdering av sikkerhetsmessig skikkethet.

Dersom anmodningen om sikkerhetsklarering gjelder for sikkerhetsgrad HEMMELIG/tilsvarende eller høyere, kan personkontrollen også omfatte kontroll av nærstående personer som er knyttet til vedkommende ved familiebånd, jf. bestemmelsens tredje ledd. Personkontroll av nærstående ved anmodning om klarering for KONFIDENSIELT/tilsvarende, kan bare skje i «andre særlige tilfeller». I følge forarbeidene omfatter «nærstående personer som er knyttet til vedkommende ved familiebånd» også ektefelle, samboer og registrert partner.202

Boks 10.2 Registre for personkontroll

Med hjemmel i § 20 femte ledd har Kongen i personellsikkerhetsforskriften § 3-4 fastsatt at NSM i personkontrolløyemed kan kreve å få utlevert opplysninger fra:

  • 1. Reaksjonsregisteret

  • 2. Straffesaksregisteret

  • 3. Registre ved Politiets sikkerhetstjeneste

  • 4. Det sentrale folkeregister (DSF)

  • 5. Registre ved Skattedirektoratet

  • 6. Registre ved Statens innkrevingssentral

  • 7. Registre ved Utlendingsdirektoratet

  • 8. NSMs egne registre

  • 9. Private kredittopplysningsregistre

  • 10. Tilsvarende registre i fremmede stater.

Personkontrollen skal omfatte opplysninger som vedkommende klareringsmyndighet selv sitter inne med og opplysninger som fremgår ved avlesning av relevante offentlige registre, jf. bestemmelsens fjerde ledd første punktum. Kongen er gitt myndighet til å bestemme hvilke registre som er relevante for personkontroll, jf. femte ledd første punktum.

Registeransvarlig for de ulike registrene plikter å utlevere registeropplysninger til NSM vederlagsfritt og uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Opplysningene skal meddeles skriftlig.

Personkontrollen kan også omfatte andre kilder, herunder uttalelser fra tjenestesteder eller arbeidsplasser, offentlige myndigheter eller oppgitte referanser, jf. bestemmelsens fjerde ledd fjerde punktum. I forarbeidene er det påpekt at opplysningsplikten for tidligere arbeidsgivere, offentlige myndigheter og oppgitte referanser, ikke går foran eventuell lovbestemt taushetsplikt. Normalt vil det imidlertid være en klar forutsetning at den det gjelder har gitt samtykke til å innhente enhver opplysning om vedkommende uten hinder av taushetsplikten, for eksempel fra referansepersoner som er ført opp i personopplysningsblanketten.203

Det er et totalforbud mot å innhente, registrere eller videreformidle opplysninger om vedkommendes politiske engasjement, jf. bestemmelsens femte ledd siste punktum.

I bestemmelsens sjette ledd slås det fast et strengt krav til formålsbestemthet knyttet til de opplysninger som innhentes som ledd i personkontrollen. Slike opplysninger skal ikke benyttes til andre formål enn vurdering av sikkerhetsklarering. Dersom det er påkrevet av hensyn til den sikkerhetsmessige ledelse og kontroll av vedkommende, kan imidlertid opplysninger som fremkommer under personkontrollen meddeles til autorisasjonsansvarlig.

10.2.5 Vurderingsgrunnlaget for sikkerhetsklarering

Vurderingen av om en person skal sikkerhetsklareres skal baseres på en konkret og individuell helhetsvurdering, der alle tilgjengelige opplysninger tas i betraktning. Klareringsmyndigheten plikter i denne forbindelse å sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før avgjørelse fattes. Sikkerhetsklarering skal bare gis der det ikke foreligger rimelig tvil om vedkommendes sikkerhetsmessige skikkethet, jf. sikkerhetsloven § 20 tredje ledd første og annet punktum, jf. første ledd første punktum.

Boks 10.3 Relevante forhold for personkontroll

Opplysninger om følgende forhold kan tillegges betydning:

  • a) Spionasje, planlegging eller gjennomføring av sabotasje, attentat eller lignende, og forsøk på slik virksomhet.

  • b) Straffbare handlinger eller forberedelser eller oppfordringer til slike.

  • c) Forhold som kan lede til at vedkommende selv eller nærstående personer som er knyttet til vedkommende ved familiebånd, utsettes for trusler som innebærer fare for liv, helse, frihet eller ære med risiko for å kunne presse vedkommende til å handle i strid med sikkerhetsmessige interesser.

  • d) Forfalskning av, eller feilaktig eller unnlatt fremstilling om, faktiske forhold som vedkommende måtte forstå er av betydning for sikkerhetsklareringen.

  • e) Misbruk av alkohol eller andre rusmidler.

  • f) Enhver sykdom som på medisinsk grunnlag anses å kunne medføre forbigående eller varig svekkelse av pålitelighet, lojalitet eller sunn dømmekraft.

  • g) Kompromittering av skjermingsverdig informasjon, brudd på gitte sikkerhetsbestemmelser, nektelse av å gi personopplysninger om seg selv, unnlatelse av å gi autorisasjonsansvarlig løpende underretning om egne forhold av betydning for sikkerheten, nektelse av å gi taushetsløfte, tilkjennegivelse av ikke å ville være bundet av taushetsløfte eller nektelse av å delta i sikkerhetssamtale.

  • h) Økonomiske forhold som kan friste til utroskap.

  • i) Forbindelse med innen- eller utenlandske organisasjoner som har ulovlig formål, som kan true den demokratiske samfunnsordenen eller som anser vold eller terrorhandlinger som akseptable virkemidler.

  • j) Manglende mulighet for gjennomføring av en tilfredsstillende personkontroll.

  • k) Tilknytning til andre stater.

  • l) Andre forhold som kan gi grunn til å frykte at vedkommende vil kunne opptre i strid med sikkerhetsmessige interesser.

Ved avgjørelsen av vedkommendes sikkerhetsmessige skikkethet, skal det bare legges vekt på forhold som er relevante for å vurdere den aktuelle personens pålitelighet, lojalitet og sunne dømmekraft med hensyn til behandling av sikkerhetsgradert informasjon. Bestemmelsen har en opplisting av forhold som kan tillegges betydning for vurderingen i første ledd bokstav a til l.

Oppregningen i bestemmelsen er ifølge forarbeidene uttømmende, men bokstav l vil likevel fungere som en sikkerhetsventil for opplysninger av sikkerhetsmessig karakter som ikke lar seg henføre under de øvrige forhold som kan tillegges betydning.204

Det presiseres videre i forarbeidene at opplistingen ikke skal forstås som en prioritert rekkefølge av forhold som kan tillegges betydning.

Bokstav k om tilknytning til andre stater, kom inn ved lovendring som trådte i kraft 1. januar 2006. I forarbeidene beskrives endringen som en presisering av at tilknytningen norske statsborgere måtte ha til andre stater, kan bli lagt vekt på i en vurdering av sikkerhetsmessig skikkethet. Begrepet tilknytning bør tolkes vidt i den forstand at ulik art av tilknytning vil kunne være relevant. Det kan for eksempel dreie seg om økonomiske interesser i en stat eller det kan være tale om at vedkommende har familiær tilknytning til staten. Det er likevel bare den tilknytning som er relevant for den sikkerhetsmessige kvalifikasjonen til den enkelte, som det kan legges vekt på i vurderingen. Graden av tilknytning vil også være av betydning.205

NSM har i sin veileder til personellsikkerhet206 utdypet hvilke vurderingstema som er relevante for bokstav a til l.

I bestemmelsens andre ledd slås det fast at politisk engasjement, herunder medlemskap i, sympati med eller aktivitet for lovlige politiske partier eller organisasjoner og annet lovlig samfunnsengasjement, ikke kan tillegges vekt ved vurderingen av den enkeltes sikkerhetsmessige skikkethet.

I henhold til bestemmelsens tredje ledd tredje punktum, skal sikkerhetssamtale gjennomføres der dette ikke anses som åpenbart unødvendig. Ved lovendringen som trådte i kraft 1. januar 2006 ble kravet til sikkerhetssamtale forsterket. Før lovendringen skulle klareringsmyndigheten «søke å avklare uklare forhold, eventuelt gjennom å avholde sikkerhetssamtale». Den forsterkede plikten til å avholde sikkerhetssamtale ble i forarbeidene begrunnet med en harmonisering med forvaltningsorganers utrednings- og informasjonsplikt i medhold av forvaltningsloven § 17, og innebærer at klareringsmyndigheten bør gjennomføre en slik samtale dersom det er tvil om vedkommende skal gis klarering.207 Sikkerhetssamtale anses som en sentral rettssikkerhetsgaranti hvor den enkelte gis anledning til kontradiksjon. Samtidig kan en slik samtale oppleves ganske belastende for den enkelte. Disse forhold gjør at klareringsmyndighetens bruk av slike sikkerhetssamtaler følges tett av EOS-utvalget.

Boks 10.4 EOS-utvalget om sikkerhetssamtaler

I EOS-utvalgets årsmelding for 2014 ga utvalget uttrykk for at det kunne være behov for en ekstern evaluering av gjennomføringen av sikkerhetssamtaler. EOS-utvalget hadde sett at kvaliteten på gjennomføringen av samtalene varierte i de ulike klareringsmyndighetene, og at enkelte samtaler kunne vært gjennomført på en mer tillitsskapende og målrettet måte. EOS-utvalget observerte blant annet at samtalene ofte er svært omfattende og kan ha en avhørslignende form, noe som kan oppfattes som belastende for den omspurte.

I 2015 har EOS-utvalget hatt en løpende dialog med NSM om gjennomføring av sikkerhetssamtaler, og NSM har opplyst at man ønsker å iverksette flere tiltak for å forbedre og videreutvikle klareringsmyndighetenes fagkompetanse på området. EOS-utvalget har i årsmeldingen for 2015 uttrykt at dette arbeidet vil følges tett, og at man i løpet av 2016 vil kontrollere flere sikkerhetssamtaler.

Kilde: EOS-utvalgets årsrapport for 2015 s. 24-26

Negative opplysninger som innhentes som ledd i personkontrollen om en persons nærstående, skal bare tas i betraktning i den utstrekning det antas at disse forholdene vil kunne påvirke den sikkerhetsmessige skikketheten til den personen det søkes om sikkerhetsklarering for, jf. bestemmelsens fjerde ledd.

Etter bestemmelsens femte ledd kan det i særlige tilfeller settes vilkår for sikkerhetsklarering. Hjemmelen til å kunne sette vilkår for en klarering kom som følge av lovendringen som trådte i kraft 1. januar 2006. I forarbeidene vises det til at en sikkerhetsklarering på vilkår kan bidra til en forholdsmessig avgjørelse der alternativet ellers hadde vært å nekte klarering.208 Arbeidsgrupperapporten som lå til grunn for departementets lovforslag sa følgende om forslaget:

Et problem med at dagens klareringer kan nyttes for tjeneste ved flere forskjellige etater, er at de nødvendigvis vil måtte gis på et mer generelt grunnlag enn om klarering ble gitt for en bestemt stilling. Ved sistnevnte alternativ vil en risikovurdering kunne knyttes opp til den spesifikke stillingen eller oppdraget. Ettersom klareringsmyndigheten ikke kan vite i hvilken sammenheng klareringen kan tenkes benyttet i fremtiden, vil klareringsmyndigheten i sin vurdering muligens ta med en hypotetisk mulighet for at en person med spesielle bindinger kan utløse høy sikkerhetsmessig risiko i en gitt situasjon. Dette kan igjen medføre at klareringsmyndigheten nekter klarering selv om sannsynligheten for at risikosituasjonen skal oppstå, er liten. Et eksempel på dette kan være en person med slike økonomiske eller familiære bindinger til et land at vedkommende lettere kan bli utsatt for press til å handle i strid med Norges sikkerhetsmessige interesser hvis vedkommende skal gjøre tjeneste i det aktuelle landet.209

Av forarbeidene fremgår det videre at bestemmelsen ikke var tenkt brukt som en vanlig løsning. Regelen kunne tenkes brukt i situasjoner hvor en person har tilknytning til andre stater som kan gjøre det uheldig at vedkommende blir gitt en generell klarering, som også kan benyttes for eksempel til tjeneste i den staten vedkommende har tilknytning til. Bestemmelsen vil også kunne brukes der vedkommende som blir klarert har et utenlandsk statsborgerskap. I disse tilfellene kan det være aktuelt å sette som vilkår at klareringen bare kan benyttes for en bestemt stilling eller i et geografisk avgrenset område.210

10.2.6 Sikkerhetsklarering av utenlandske statsborgere

I medhold av sikkerhetsloven § 22 kan en utenlandsk statsborger gis sikkerhetsklarering etter en vurdering av hjemlandets sikkerhetsmessige betydning og vedkommendes tilknytning til hjemlandet og Norge. Frem til lovendringen i 2006 var hovedregelen at utenlandske statsborgere normalt ikke skulle gis sikkerhetsklarering, med mindre det forelå et særlig behov for å gi en utenlandsk statsborger tilgang til sikkerhetsgradert informasjon. I forarbeidene til lovendringen ble det foreslått en viss oppmyking av denne bestemmelsen. Det ble samtidig presisert at bestemmelsen fortsatt var en kan-regel, hvor de nærmere angitte vurderingstemaene er avgjørende for hvorvidt klarering gis.211

Vilkåret om vedkommendes tilknytning til hjemlandet blir i stor grad de samme vurderingene som for tilknytning til en annen stat, jf. loven § 21 første ledd bokstav k. Vilkåret om tilknytning til Norge må baseres på en bred konkret vurdering, hvor et relevant moment vil være hvor lenge vedkommende har bodd i Norge, og hvilke slektskapsforhold vedkommende har. I forarbeidene presiseres at det ikke er ønskelig å sette absolutte krav til oppholds- og arbeidstillatelse, men at dette kan være sentrale momenter i vurderingen av vedkommendes tilknytning til Norge.

Boks 10.5 Sikkerhetsavtale

Norge har sikkerhetsmessig samarbeid med en rekke andre stater, både allierte og andre stater. Som grunnlag for dette sikkerhetsmessige samarbeidet er det inngått sikkerhetsavtaler med de aktuelle statene. En sikkerhetsavtale omfatter alle relevante sikkerhetsmessige forhold knyttet til blant annet håndtering av sikkerhetsgradert informasjon og sikkerhetsklarering av personell.

Dersom utenlandske statsborgere innehar en sikkerhetsklarering fra et hjemland Norge har et sikkerhetsmessig samarbeid med, vil denne sikkerhetsklareringen som regel legges til grunn også for tilgang til norsk sikkerhetsgradert informasjon.

Dersom utenlandske statsborgere fra et land Norge har sikkerhetsmessig samarbeid med ikke har sikkerhetsklarering fra hjemlandet, vil Nasjonal sikkerhetsmyndighet innhente nødvendige personkontrollopplysninger via den aktuelle statens sikkerhetsmyndigheter.

10.2.7 Klareringsmyndighet og autorisasjonsansvarlig

Etter gjeldende sikkerhetslov § 23 (som er vedtatt endret, se under) er hvert enkelt departement klareringsmyndighet for personell på sitt myndighetsområde. Myndigheten kan delegeres, og dette er i stor utstrekning gjort. Etter flere reduksjonsprosesser, sist i 2006, er det i dag totalt 42 klareringsmyndigheter. Av disse er 5 innenfor forsvarssektoren (deriblant Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet), 7 innenfor den dømmende makt (Høyesterett og lagmannsrettene), samt 3 innenfor Stortingets organer (Stortingets presidentskap, Stortingets administrasjon og Riksrevisjonen). I tillegg er Politiets sikkerhetstjeneste egen klareringsmyndighet. For øvrig er det 26 ulike sivile klareringsmyndigheter, som utgjøres av de enkelte departementene og enheter disse har delegert klareringsmyndighet videre til.

Klareringsmyndighetsstrukturen ble vurdert ved revisjonen av sikkerhetsloven i 2006.212 Arbeidsgruppen som den gang ble nedsatt for å se på regelverket la fram tre forslag til klareringsmyndighetsstruktur:

  1. en desentralisert modell med utgangspunkt i dagjeldende sikkerhetslov § 23,

  2. to klareringsmyndigheter; en for sivil sektor og en for militær sektor,

  3. en felles klareringsmyndighet.

Forsvarsdepartementet besluttet den gang å beholde eksisterende struktur. Det ble likevel gitt klare føringer for at delegasjonspraksisen skulle strammes inn:

Departementet vil følgje med på den vidare utviklinga på dette feltet, og det vil bli ei sentral tilsynsoppgåve for Nasjonal sikkerhetsmyndighet å følgje opp etterlevinga av regelen i § 23. Det er naudsynt at departementa i tida frametter strammar inn delegeringspraksisen. Dersom dette ikkje skjer, vil departementet eventuelt måtte sjå på andre strukturløysingar, også dei modellane om ei eller to klareringsstyringsmakter som er nemnde ovanfor.213

Forsvarsdepartementets oppfordring om å stramme inn delegasjonspraksisen har imidlertid hatt en begrenset virkning, og antallet klareringsmyndigheter har ikke blitt vesentlig redusert etter denne lovrevisjonen.

Forsvarsdepartementet har derfor i Prop. 97 L (2015–2016) – Endringer i sikkerhetsloven (reduksjon av antall klareringsmyndigheter mv.) foreslått at det opprettes to klareringsmyndigheter: én for forsvarssektoren og én for de sivile sektorene, hvor henholdsvis Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet har det overordnede ansvaret. Forslaget medfører en betydelig reduksjon av antall klareringsmyndigheter, hvor den vesentligste endringen er en sentralisering av klareringsmyndighetene i sivile sektorer. I forslaget ble det forutsatt at de tre EOS-tjenestene fortsetter å klarere eget personell, grunnet de særlige forhold som gjør seg gjeldende for disse tjenestene. Videre ble det åpnet for at andre enn EOS-tjenestene kan gis slik myndighet dersom særlige grunner tilsier det. Formålet med endringen var å øke kvaliteten og effektiviteten hos klareringsmyndighetene, noe som også vil bidra til økt rettssikkerhet for den enkelte gjennom en mer enhetlig praksis samt øke tilliten til klareringsinstituttet hos allmennheten generelt. Kompleksiteten i klareringssakene øker og det stilles stadig større krav til klareringsmyndighetenes kompetanse.

Det ble i tillegg forslått en strukturell endring av bestemmelsen, som ikke er ment å skulle innebære en realitetsendring.

Boks 10.6 Forslag til ny § 23

§ 23 Autorisasjonsansvarlig og klareringsmyndighet

Autorisasjon kan gis dersom autorisasjonsansvarlig ikke har opplysninger som gjør det tvilsomt om vedkommende sikkerhetsmessig er til å stole på. Autorisasjon gis normalt av virksomhetens leder. Autorisasjon skal ikke gis før det foreligger melding om sikkerhetsklarering, med unntak for de tilfeller som er beskrevet i § 19 tredje ledd, og en autorisasjonssamtale er avholdt. Nasjonal sikkerhetsmyndighet gir nærmere regler om autorisasjon og om hvem som er autorisasjonsansvarlig.

Kongen utpeker en klareringsmyndighet for forsvarssektoren og en for den sivile sektoren. Kongen kan utpeke andre klareringsmyndigheter når særlige grunner taler for det. Etterretnings- og sikkerhetstjenestene klarerer eget personell.

Stortinget har i forbindelse med behandlingen av Innst. 352 L (2015–2016) til Prop. 97 L (2015–2016) om endringer i sikkerhetsloven, vedtatt regjeringens forslag om å redusere antall klareringsmyndigheter.

10.2.8 Bortfall, tilbakekall, nedsettelse og suspensjon av sikkerhetsklarering og autorisasjon

Sikkerhetsklarert og autorisert personell har plikt til å holde autorisasjonsansvarlig orientert om forhold som antas å være av betydning for vedkommendes sikkerhetsmessige skikkethet, jf. sikkerhetsloven § 24 første ledd. Eksempelvis vil endringer i sivilstatus, ileggelse av straffereaksjoner fra politi- og påtalemyndighet eller vesentlige endringer i den enkeltes økonomiske situasjon, være forhold som den enkelte plikter å orientere autorisasjonsansvarlig om. I NSMs veiledning til personellsikkerhet uttrykkes det at endringer i de forhold som kan anses å gjelde § 21 første ledd bokstav a til j som i praksis innebærer endringer i forhold til det den enkelte har opplyst i personopplysningsblanketten, vil utløse en meldeplikt til autorisasjonsansvarlig.

Dersom det fremkommer opplysninger som reiser tvil om en sikkerhetsklarert persons sikkerhetsmessige skikkethet, plikter klareringsmyndigheten å vurdere hvorvidt klareringen skal tilbakekalles, nedsettes til et lavere klareringsnivå eller suspenderes, jf. bestemmelsens andre ledd. Klareringsmyndigheten skal også i slike situasjoner iverksette nærmere undersøkelser for å avklare forholdet. Forarbeidene gir ingen nærmere veiledning om hvilke undersøkelser klareringsmyndigheten kan iverksette med hjemmel i § 24.

Ved behandlingen av den såkalte FOST-saken uttalte EOS-utvalget seg om grensedragningen mellom den enkelte virksomhets undersøkelse av sikkerhetstruende hendelser og klareringsmyndighetens ansvar for å iverksette undersøkelser etter § 24:

Grensen mellom virksomhetens generelle ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste, herunder undersøkelse av sikkerhetstruende hendelser, og klareringsmyndighetens ansvar for å iverksette undersøkelse av forhold som reiser tvil om en sikkerhetsklarert persons sikkerhetsmessige skikkethet kan være vanskelig å trekke. Men som et utgangspunkt må det kunne sies at jo mer undersøkelsene retter seg mot forhold rundt en person – og ikke undersøkelse av konkrete hendelser – vil det tilligge klareringsmyndigheten, dvs NSM i denne saken, å gjennomføre undersøkelsene etter sikkerhetsloven § 24.214

Heller ikke EOS-utvalget går nærmere inn på hvilke virkemidler klareringsmyndigheten kan benytte ved gjennomføring av undersøkelser etter sikkerhetsloven § 24. Det må antas at klareringsmyndigheten har den samme adgangen til å innhente personkontrollopplysninger som ved førstegangs- eller reklarering, herunder kontroll opp mot relevante registre, oppgitte referanser, samt gjennomføre nye sikkerhetssamtaler i den hensikt å avklare forholdene.

Dersom klareringsmyndigheten beslutter å tilbakekalle, nedsette eller suspendere en sikkerhetsklarering, skal en begrunnet melding om dette oversendes NSM. I tillegg skal klareringsmyndigheten varsle autorisasjonsansvarlig umiddelbart om at slik beslutning er fattet, jf. bestemmelsens tredje ledd.

Tre forhold medfører etter bestemmelsens fjerde ledd at en persons autorisasjon automatisk bortfaller:

  • a) når personen fratrer den stilling som autorisasjonen omfatter,

  • b) når behovet for autorisasjon av andre grunner ikke lenger er til stede, eller

  • c) når vedkommende ikke lenger har tilstrekkelig sikkerhetsklarering.

I tillegg skal autorisasjonsansvarlig vurdere å tilbakekalle, nedsette eller suspendere klareringen dersom han eller hun får opplysninger som gir grunn til tvil om den autoriserte personens sikkerhetsmessige skikkethet, jf. bestemmelsens femte ledd. Slik avgjørelse skal innberettes til klareringsmyndighet som har klarert vedkommende. Bestemmelsen gir etter sin ordlyd ikke autorisasjonsansvarlig hjemmel til å igangsette nærmere undersøkelser for å avklare forholdet. Det forutsettes da at vedkommendes klarering vurderes av klareringsmyndigheten uten ugrunnet opphold.215

Dersom klareringsmyndigheten opprettholder sikkerhetsklareringen, reises spørsmålet om autorisasjonsansvarlig likevel kan opprettholde beslutningen knyttet til vedkommendes autorisasjon. I følge forarbeidene må en eventuell enighet om dette løses gjennom dialog mellom klareringsmyndigheten og autorisasjonsansvarlig. I ytterste konsekvens må saken løses gjennom at den bringes opp på høyere nivå, i siste instans gjennom avgjørelse på regjeringsnivå. I følge forarbeidene viser imidlertid erfaring at slike konflikter ikke inntreffer i praksis.

Det følger av bestemmelsens sjette ledd at NSM fastsetter generell gyldighetstid for sikkerhetsklareringer. I forarbeidene uttrykkes det at en sikkerhetsklarering bør være tidsbegrenset, da det av sikkerhetsmessige hensyn vil være regelmessig behov for å undersøke om det er kommet til nye opplysninger, eller skjedd endringer, som medfører at klarering må revurderes. I personellsikkerhetsforskriften § 4-8 er den generelle gyldighetstiden for klarering satt til fem år. Vernepliktig personell i Forsvaret klareres normalt sett for to år.

10.2.9 Saksbehandlingsregler

Ved lovendringen i 2006 ble det innført en rekke nye saksbehandlingsregler med sikte på å bedre den enkeltes rettssikkerhet i klareringsprosessen.

Sikkerhetsloven § 25 første ledd slår fast at forvaltningsloven kapittel IV (om saksforberedelse) og V (om vedtaket) ikke gjelder for avgjørelser om sikkerhetsklarering eller autorisasjon.

Klareringsmyndigheten har en underretningsplikt etter bestemmelsens andre ledd. Den som har vært vurdert sikkerhetsklarert har rett til å bli gjort kjent med resultatet, og ved en negativ avgjørelse skal klareringsmyndigheten på eget initiativ underrette vedkommende om resultatet og opplyse om klageadgangen. Med negativ avgjørelse menes både der klarering nektes, og de tilfeller der klarering gis, men på et lavere nivå enn søkt om.216 Negative avgjørelser i lovens forstand omfatter også de tilfeller der klareringsmyndigheten treffer avgjørelse om tilbakekallelse, nedsettelse og suspensjon av sikkerhetsklarering etter loven § 24.217

Begrunnelse for avgjørelsen skal som hovedregel gis samtidig med underretningen om utfallet av klareringssaken, jf. bestemmelsens tredje ledd. Det kan gjøres unntak for retten til begrunnelse, dersom dette vil innebære at det røpes opplysninger som:

  • a) er av betydning for Norges eller dets alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser,

  • b) er av betydning for kildevern,

  • c) det av hensyn til vedkommendes helse eller hans forhold til personer som står denne nær, må anses utilrådelig at vedkommende får kjennskap til,

  • d) angår tekniske innretninger, produksjonsmetoder, forretningsmessige analyser og beregninger og forretningshemmeligheter ellers, når de er av en slik art at andre kan utnytte dem i sin næringsvirksomhet.

Opplysninger etter bokstav a vil typisk være informasjon som er sikkerhetsgradert av utsteder av informasjonen.218

I forarbeidene presiseres det at unntaket i bokstav b om kildevern etter omstendighetene også vil kunne bli omfattet av bokstav a, men at det likevel vil kunne være en selvstendig unntakshjemmel.219 I NSMs veiledning nevnes som eksempel opplysninger fra oppgitte eller supplerende referanser, uttalelser fra tjenestesteder eller arbeidsplasser, samt etterretningsopplysninger fra norske og utenlandske samarbeidende tjenester, og opplysninger fra politiet om pågående etterforskning.

Eksempler på informasjon som kan unntas etter bokstav c er opplysninger om psykisk helse, rusmisbruk eller uttalelser der en nærstående person kommer med nedsettende uttalelser om den som søkes klarert.220

Bokstav d samsvarer i hovedsak med forvaltningslovens bestemmelse om taushetsplikt om bedriftshemmeligheter, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2.

Etter bestemmelsens fjerde ledd skal klareringsmyndigheten i tillegg utarbeide en intern samtidig begrunnelse for den avgjørelse som fattes, hvor alle relevante forhold inngår, inkludert eventuelle forhold som er nevnt i bestemmelsens tredje ledd.

Loven § 25 a gir nærmere regler om vedkommendes innsynsrett i sin egen klareringssak. Det fremgår av bestemmelsens første ledd at innsynsretten først inntrer etter at avgjørelse i klareringssaken er fattet. I forarbeidene begrunnes en slik etterfølgende innsynsrett med at innsyn på et tidligere tidspunkt i særlig grad vil kunne påvirke verdien av en sikkerhetssamtale for klareringsmyndigheten. Det legges til grunn at bestemmelsen gir hjemmel for innsyn i det faktum klareringsmyndigheten legger til grunn i referatet fra sikkerhetssamtalen. Innsynsretten gjelder også eventuelle audiovisuelle opptak fra sikkerhetssamtalen.221

Unntakene fra innsynsretten i bestemmelsens tredje ledd er harmonisert med de unntak som gjelder i § 25 tredje ledd bokstav a til c. Unntaket for interne dokumenter forutsettes i forarbeidene praktisert på samme måte som tilsvarende unntak i forvaltningsloven.

Bestemmelsens tredje ledd fastslår at den som har krav på innsyn etter anmodning skal gis en kopi av dokumentet. Når det gjelder gjennomsyn av audiovisuelle opptak av sikkerhetssamtalen, skal dette skje ved oppmøte hos den aktuelle klareringsmyndigheten.

Dersom klareringsmyndigheten nekter en person innsyn i sin egen sak etter § 25 tredje ledd eller § 25 a annet ledd første punktum, har vedkommende rett til å få oppnevnt en advokat for å ivareta sine interesser i saken, jf. loven § 25 b annet ledd. Det er et vilkår for oppnevning av advokat at vedkommende har uttømt klageadgangen for innsynssaken, og at klagefristen på selve klareringsavgjørelsen ikke har løpt ut. I følge forarbeidene er det av hensyn til rettssikkerheten tilstrekkelig at retten til advokat gjelder ved førsteinstansbehandlingen. Det er videre presisert i forarbeidene at ordningen kun gjelder for de tilfeller der vedkommende ikke får klarering i samsvar med anmodningen.222

Forsvarsdepartementet skal i henhold til bestemmelsens første ledd oppnevne en gruppe advokater for dette formålet, som skal sikkerhetsklareres for tilgang til sikkerhetsgradert informasjon opp til og med STRENGT HEMMELIG.

Den oppnevnte advokaten skal gis tilgang til både de faktiske opplysningene og den begrunnelse som den som vurderes sikkerhetsklarert ikke får, jf. bestemmelsens tredje ledd. Dette gjelder imidlertid ikke for dokumenter som er utarbeidet for den interne saksforberedelsen ved klareringsmyndigheten eller klageinstansen.

Advokaten vil etter bestemmelsens fjerde ledd ha en rådgivende rolle i spørsmålet om hvorvidt vedkommende bør klage på en negativ avgjørelse om sikkerhetsklarering. I forarbeidene presiseres det at advokaten vil ha taushetsplikt overfor egen klient, slik at de opplysningene advokaten får tilgang til etter tredje ledd ikke kan videreformidles til den som skal klareres. Advokatens rolle er også avgrenset slik at han eller hun ikke vil kunne representere vedkommende i en eventuell klagesak.223

Loven § 25 c slår i første ledd fast at bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel VI om klage på enkeltvedtak gjelder tilsvarende i klareringssaker med mindre annet følger av sikkerhetsloven eller forskrift om personellsikkerhet.

Bestemmelsens andre ledd presiserer at det bare er den personen en avgjørelse retter seg mot, som har klagerett. Videre presiseres hvilke avgjørelser som kan påklages. Både negative avgjørelser, vilkår for sikkerhetsklarering og observasjonstid ved negativ avgjørelse, kan påklages til klageinstansen. Det samme gjelder nektet begrunnelse og avslag på begjæring om innsyn.

Klagen skal i tråd med forvaltningslovens bestemmelser sendes til den som har fattet avgjørelsen i første omgang, jf. bestemmelsens tredje ledd. Nasjonal sikkerhetsmyndighet er klageinstans for avgjørelser som er truffet av andre klareringsmyndigheter. Dersom Nasjonal sikkerhetsmyndighet har behandlet saken i førsteinstans, vil Forsvarsdepartementet være klageinstans.

Klagefristen er i henhold til bestemmelsens fjerde ledd tre uker fra den dag underretning om avgjørelsen som kan påklages, har kommet frem til vedkommende. Dersom det klages på nektet begrunnelse eller avslag på begjæring om innsyn, så avbrytes også klagefristen for selve klareringssaken. Ny klagefrist vil da løpe fra det tidspunkt underretning om avgjørelse vedrørende begrunnelse eller innsyn er kommet frem til vedkommende, eller på annen måte er gjort kjent for denne. I saker der advokat har gjennomgått saken etter § 24 b løper ny klagefrist fra den dag rådet fra advokaten har kommet frem til vedkommende.

Loven § 26 gir Kongen og Nasjonal sikkerhetsmyndighet hjemmel til å gi forskrifter og utfyllende bestemmelser om personellsikkerhet. I første ledd gis Kongen myndighet til å gi forskrift om opprettelse av et sentralt register for klareringsavgjørelser. I medhold av bestemmelsens andre ledd gis Nasjonal sikkerhetsmyndighet myndighet til å fastsette nærmere bestemmelser om personellsikkerhet, herunder sikkerhetsklarering av bestemte kategorier personell, om arkivering, oppbevaring og forsendelse av dokumenter, samt om avholdelse av sikkerhetssamtaler.

10.3 Sektorregelverk

I sektorlovgivningen er det svært få eksempler på krav til klarering, vandelsdokumentasjon eller skikkethetsvurderinger for de som jobber med sikring av objekter og anlegg. Kravene til de som skal jobbe med sikkerhet er i de fleste tilfeller begrenset til krav om kunnskaper og ferdigheter, og i noen grad krav til helse.224

De eksemplene man kan finne er på samferdselsområdet.

10.3.1 Luftfartsloven

Personkontroll for personell i luftfarten reguleres i forskrift om sikkerhet i luftfarten.

Ansvarshavende for sikkerhet, deltakere i sikkerhetsutvalg og personell som er teknisk ansvarlig for sikkerhetsutstyr må inneha gyldig sikkerhetsklarering etter sikkerhetsloven kapittel 6, jf. forskriften § 13 første ledd bokstav a. I tillegg må nevnte personell bestå bakgrunnssjekk for id-kort til lufthavn, jf. bestemmelsens bokstav c.

For personell som skal ha tilgang til sikkerhetsbegrensede områder ved norske lufthavner, er det et krav om at disse underlegges en bakgrunnssjekk. Formålet med slik bakgrunnssjekk er å hindre at personer som kan representere en risiko for sikkerheten i luftfarten gis adgang til landingsplasser og luftfartsanlegg, eller godkjennes for sentrale posisjoner i luftfarten for øvrig. Bestemmelsene om bakgrunnssjekk skal også bidra til å sikre allmennhetens tillit til sivil luftfart, jf. forskriften § 37.

Luftfartstilsynet foretar bakgrunnssjekk, jf. forskriften § 38 første ledd. Den gjelder for personellgrupper som:

  • skal ha id-kort som gir adgang til norsk lufthavn,

  • skal ha id-kort fra norsk flyselskap,

  • er utpekt som sikkerhetsgodkjent fraktleverandør som er ansvarlig for stedlig gjennomføring av sikkerhetsprogrammet,

  • er utpekt av en kjent avsender for flyfrakt som stedlig ansvarlig for håndhevelse og kontroll med gjennomføringen av sikkerhetskontrollen,

  • skal være instruktør,

  • skal være fraktkontrollant.

Bestemmelsene om bakgrunnssjekk er basert på Kommisjonsforordning (EU) nr. 185/2010, som fastsetter de detaljerte bestemmelsene for gjennomføring av felles grunnleggende securitystandarder for sivil luftfart i EØS-området. Forordningens punkt 11.1.3 fastsetter hva en bakgrunnssjekk skal inneholde. En bakgrunnssjekk skal:

  • fastslå personens identitet på grunnlag av dokumentasjon,

  • omfatte strafferegistre i alle bostedsstater de siste fem år,

  • omfatte en oversikt over arbeid, utdanning og oppholdssted de siste fem år.

Krav til dokumentasjon av identitet, samt utdannelse og ansettelsesforhold fremgår av forskriften § 39. Søker må fremlegge kopi av gyldig legitimasjon utstedt av offentlig myndighet hvor fødselsnummer og bilde fremgår. Videre må søker opplyse om utdannelse og ansettelsesforhold de siste fem år. Hvis det foreligger udokumenterte perioder på mer enn 28 dager, kan dette etter en helhetsvurdering medføre at søker får avslag på søknaden. Dersom de fremlagte opplysningene gir grunn til å anta at søker kan representere en risiko for sikkerheten i luftfarten, skal søknaden avslås.

Etter forskriften § 40 stilles det krav om at det foretas en vandelskontroll på grunnlag av en uttømmende politiattest. Det er kun politiattester som er utstedt i Norge eller i et annet EØS-land som kan godtas, og attesten skal ikke være eldre enn 90 dager.

Dersom søker innehar gyldig sikkerhetsklarering etter sikkerhetsloven, skal denne anses for å oppfylle krav til vandel etter forskriften. Id-kort skal imidlertid ikke utstedes med lengre gyldighet enn sikkerhetsklareringens varighet. Ny vandelskontroll skal gjennomføres minst hvert femte år.

Forskriften gir i §§ 42-51 detaljerte bestemmelser om gjennomføringen av bakgrunnssjekk, herunder hvilke strafferettslige reaksjoner som skal medføre avslag, karantenetid ved rettskraftige avgjørelser et cetera.

10.3.2 Skipssikkerhetsloven med forskrifter

For å hindre eller beskytte fartøyet mot terrorhandlinger og piratvirksomhet, kan væpnet vakthold tas i bruk etter en risikovurdering og etter konsultasjon med skipsføreren, jf. sikkerhetsforskriften § 20 første ledd.225 Sikkerhetsforskriften er fastsatt med hjemmel i skipssikkerhetsloven.226

Sikkerhetsforskriften stiller i § 20 annet ledd bokstav b nr. 4 krav til personkontroll av en særlig gruppe personell. Væpnede vakter må ha fylt 18 år, kunne identifisere seg samt fremlegge vandelsattest av nyere dato. Dersom vandelsattest ikke er mulig å fremskaffe burde annen lignende bekreftelse eller referanse innhentes.

10.3.3 Jernbaneloven

Jernbaneloven fastsetter i § 3 d nærmere krav til personell med oppgaver knyttet til sikkerheten ved jernbane, samt behandling av opplysninger.227

Etter bestemmelsens første ledd første punktum må «fører av rullende materiell og annet personell som skal utføre oppgaver knyttet til sikkerheten ved jernbane […] oppfylle de vilkår som tilsynsmyndigheten fastsetter om kvalifikasjoner, alder, helse, fysisk og psykisk skikkethet, vandel, edruskap, utdanning, opplæring og trening m.m.»

Kravene til kvalifikasjoner, helse, edruskap og opplæring er omfattende og detaljerte i underliggende forskrifter. Det er imidlertid ikke gitt nærmere regler som spesifiserer om, og i så fall i hvilke tilfeller, personkontroll, herunder eventuell vandelskontroll, skal gjennomføres.

10.4 Fremmed rett

10.4.1 NATO

Bestemmelser om beskyttelse av NATO sikkerhetsgradert informasjon er gitt i NATO Security Policy (Council Memorandum, C-M(2002)49), som sammen med flere understøttende direktiver er bindende for Norge og de andre medlemslandene.

I C-M(2002)49 Enclosure B punkt 11-13 fremgår det at personer kan gis varig tilgang til gradert informasjon etter en vurdering av en persons lojalitet og i hvilken grad man kan stole på vedkommende. For behandling av informasjon som er gradert RESTRICTED er det ikke nødvendig med sikkerhetsklarering, men det skal gis informasjon om hvilket ansvar som tilligger den enkelte. For øvrig vises det til Enclosure C.

Det følger av Enclosure C, punkt 3, at personell som skal ha tilgang til NATO-informasjon sikkerhetsgradert NATO CONFIDENTIAL eller høyere, på forhånd er sikkerhetsklarert for det aktuelle nivå. Det skal foreligge en standard for i hvilken grad man kan stole på personer som skal få tilgang til gradert informasjon, jf. punkt 1. Det er ikke krav til sikkerhetsklarering for NATO RESTRICTED og dermed heller ikke bakgrunnssjekk, jf. punkt 4. Imidlertid er det krav om at kun de som har tjenstlig behov for informasjonen, gis tilgang, jf. punkt 6. Dette gjelder uavhengig av en persons stilling eller rang. Videre er det krav om at alle orienteres om sikkerhetsprosedyrer og hvilket ansvar de har for å beskytte den graderte informasjonen. Nærmere om hvem som har myndighet til å autorisere er ikke regulert i verken Enclosure C eller det tilhørende Directive on Personnel security (AC/35-D/2000-REV7).

10.4.2 Sverige

I Sverige skal det etter säkerhetsskyddslagen 11 § gjøres en säkerhetsprövning av personer som deltar i virksomhet som er av betydning for rikets sikkerhet eller som får tilgang til opplysninger som er viktige for beskyttelsen mot terrorisme.

Det tilligger den enkelte virksomhet som anmoder om personkontroll å fatte avgjørelse om en person skal sikkerhetsklareres. Den enkelte virksomhet skal gjennom en analyse kartlegge hvilke ansettelser som medfører behov for plassering i en säkerhetsklass. Ansvaret for sikkerhetsprøvningen tilligger som hovedregel den virksomheten som ansetter personen.

Boks 10.7 Säkerhetsskyddslagen 17 §

En anställning eller ett annat sådant deltagande i verksamhet som avses i 13 § första stycket skall placeras i säkerhetsklass, om den anställde eller den som annars deltar i verksamheten

  1. i stor omfattning får del av uppgifter som omfattas av sekretess och är av synnerlig betydelse för rikets säkerhet (säkerhetsklass 1),

  2. i en omfattning som inte är obetydlig får del av sådana uppgifter som avses i 1 (säkerhetsklass 2), eller

  3. i övrigt får del av uppgifter som omfattas av sekretess och som är av betydelse för rikets säkerhet, om ett röjande av uppgifterna kan antas medföra men för rikets säkerhet som inte endast är ringa (säkerhetsklass 3).

Sikkerhetsprøvning forutsetter ikke plassering i säkerhetsklass etter 17 § i säkerhetsskyddslagen. Registerkontroll og særskilt personutredning er imidlertid forbeholdt situasjoner der det er tale om en ansettelse eller annen deltakelse som skal plasseres i en sikkerhetsklasse. I tillegg skal det gjennomføres registerkontroll som ledd i sikkerhetsprøvningen for virksomheter som har et særlig beskyttelsesbehov mot terrorhandlinger.

Personer som skal sikkerhetsprøves skal på forhånd samtykke i at registerkontroll og særskilt personutredning foretas, jf. 19 §. Et slikt samtykke skal også anses for å gjelde fornyede kontroller og utredninger så lenge som den kontrollerte skal inneha den aktuelle stillingen.

Etter 7 § 3 skal den enkeltes pålitelighet vurderes ut fra et sikkerhetsmessig perspektiv. I medhold av loven 11 § skal prøvningen klarlegge om personen antas å være lojal mot de interessene som skal beskyttes, og for øvrig pålitelig ut fra et sikkerhetsmessig perspektiv.

Registerkontroll innebærer at opplysninger fra en rekke nærmere angitte registre innhentes etter forutgående samtykke fra den som skal sikkerhetsprøves. Kun opplysninger som er relevante for vurderingen av den enkeltes pålitelighet, ut fra et sikkerhetsmessig perspektiv, kan utleveres. Bedømmingen av hvilke opplysninger som har slik relevans gjøres av Säkerhets- og integritetsskyddsnämnden. Som hovedregel skal den det gjelder få anledning til å uttale seg om opplysninger som fremkommer, før disse utleveres for sikkerhetsprøvning. Dette med unntak av opplysninger som er taushetsbelagte overfor den det gjelder.

En sikkerhetsklassifisert stilling i stat, kommune eller landsting kan, med visse unntak, bare innehas av personer med svensk statsborgerskap, jf. 29 §. Regjeringen kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra kravet om svensk statsborgerskap.

I forslaget til ny sikkerhetslov foreslås det blant annet en tilpassing av sikkerhetsklassifisering av stillinger, slik at denne tilsvarer klassifiseringen av sikkerhetsgradert informasjon.228

I tillegg foreslås en bestemmelse om at sikkerhetsprøvning skal følges opp i den tiden vedkommende deltar i säkerhetskänslig virksomhet. Forslaget er ment å tydeliggjøre at sikkerhetsprøvning er en kontinuerlig prosess, som pågår helt frem til en avsluttende samtale i forbindelse med fratreden fra stillingen.229 Som en forlengelse av dette, foreslås det også en tydeliggjøring av at det skal skje en løpende registerkontroll opp mot relevante registre så lenge vedkommende deltar i säkerhetskänslig virksomhet.230

10.4.3 Danmark

Personkontroll reguleres i Danmark av Sikkerhedscirkulæret.231

Det følger av Sikkerhedscirkulæret § 12 at sikkerhetsgradert informasjon kun må gis til personell som er sikkerhetsgodkjent for den aktuelle sikkerhetsgrad. Dette kravet gjelder på alle graderingsnivåer.

Enhver offentlig myndighet er klareringsmyndighet for eget personell og for ansatte i private selskaper som arbeider for den offentlige myndigheten. Sikkerhetsgodkjenningen er avgrenset til den konkrete stilling, og har kun gyldighet for den sikkerhetsgodkjente persons arbeid hos den aktuelle myndighet, jf. cirkulæret § 13 første ledd. Sikkerhetsgodkjenning skal kun gis til personer som gjennom sitt arbeid skal ha tilgang til sikkerhetsgradert informasjon eller der det er nødvendig med hensyn til de funksjoner vedkommende skal ivareta, jf. § 15 første ledd.

Politets Efterretningstjeneste (PET) gjennomfører en sikkerhetsundersøkelse av den enkelte, som grunnlag for myndighetenes sikkerhetsgodkjennelse for egne ansatte, jf. § 13 tredje ledd. PET følger seks spor i sine undersøkelser:232

  • Personlig informasjon (tilgjengelige offentlige registre)

  • Kriminelt (politiets registre)

  • Sikkerhet (PETs interne register)

  • Sosialt (åpne kilder, sosiale medier etc)

  • Økonomisk (skatteopplysninger, kredittregister etc)

  • Kompetanse (henvendelse til tidligere arbeidsgivere)

Hvilke registre og kilder PET sjekker opp mot avhenger av hvilket klareringsnivå det bes om. Ettersom PET har direkte tilgang til en rekke av de relevante registrene, er saksbehandlingstiden på sikkerhetsklareringer vesentlig kortere enn i Norge.

Avgjørelse om sikkerhetsgodkjennelse skal treffes på grunnlag av en konkret vurdering basert på alle foreliggende opplysninger om personen og dens nærstående, jf. § 14. Det skal i denne vurderingen særlig legges vekt på personens lojalitet og pålitelighet i forbindelse med håndtering av sikkerhetsgradert informasjon. Nektelse av sikkerhetsgodkjennelse kan påklages til Justisministeriet.233

Offentlige myndigheter plikter å ha en ajourført liste over medarbeidere som innehar gyldig sikkerhetsgodkjennelse, herunder opplysninger om klassifikasjonsgrad, utstedelsesdato og gyldighetstid, jf. § 15 andre ledd. Tilgang til sikkerhetsgradert informasjon skal baseres på need-to-know-prinsippet, og den enkelte plikter å sikre at uvedkommende ikke får tilgang til slik informasjon, jf. § 16.

Etter sikkerhetsgodkjennelse gjør PET fortløpende kontroller opp mot politiets straffesaksregistre og egne sikkerhetsregistre. Videre har den enkelte plikt til å opplyse om forhold av betydning for sikkerhetsgodkjennelsen.234

10.4.4 Storbritannia

10.4.4.1 Personkontroll

I Storbritannia er det fire forskjellige nivåer for personkontroll, avhengig av den enkeltes behov for tilgang til informasjon og/eller lokaliteter.235 Formålet med personkontrollen er dels å få bekreftet den aktuelle personens identitet, og dels å gi tilstrekkelig grad av sikkerhet for personens sikkerhetsmessige tillit, integritet og pålitelighet.

Det laveste nivået for personkontroll er Baseline Personell Security Standard (PBSS). PBSS omfatter alle statsansatte, herunder midlertidig ansatte og innleid personell. Dette er ikke en sikkerhetsklarering, men en kontroll som omfatter identitetsbekreftelse, statsborgerskap og imigrasjonsstatus, arbeidshistorikk de siste tre år, samt en kontroll av strafferegisteret opp mot ferdigsonede straffer. I tillegg må det redegjøres for eventuelle utenlandsopphold på totalt mer enn seks måneder siste tre år.

I tillegg til PBSS finnes det tre nivåer for sikkerhetsklarering. Det laveste nivået er Counter Terrorist Check (CTC). CTC omfatter personell som enten har tilgang til personer som vurderes særlig utsatt for terrorhandlinger, personell som gis tilgang til informasjon eller materiell av verdi for terrorister, eller personell som gis ueskortert tilgang til visse militære, sivile, industrielle eller kommersielle områder som vurderes å ha en forhøyet risiko for terrorhandlinger. En forutsetning for CTC-klarering er at vedkommende har vært gjennom PBSS. Vedkommende må videre fylle ut en detaljert personopplysningsblankett. I tillegg blir det gjort en kontroll opp mot arbeidsgivers registre, strafferegistre for både oppgjorte og ikke-oppgjorte straffbare forhold, samt kontroll av MI5s registre. Dersom det er uavklarte sikkerhetsmessige forhold knyttet til den enkelte, eller hvis sikkerhetstjenesten anbefaler det, kan det også gjennomføres sikkerhetssamtale før avgjørelse fattes. Kontroll av tredjepersoner nevnt i personopplysningsblanketten kan også gjennomføres.

Det skal gjennomføres en Security Check (SC) for personell som skal ha, eller gjennom sitt arbeid kan få, tilgang til sikkerhetsgradert informasjon eller andre verdier (assets) på nivå UK SECRET eller høyere, eller en internasjonal organisasjon eller fremmed stats informasjon gradert KONFIDENSIELT eller høyere. I tillegg til de forhold som kontrolleres under CTC, skal den enkeltes kreditt- og finansielle forhold kontrolleres opp mot kredittopplysningsregistre. Også for dette nivået kan kontrollen omfatte tredjepersoner.

Det øverste klareringsnivået – Developed Vetting (DV) – omfatter personell som skal ha tilgang til sikkerhetsgradert informasjon eller andre verdier (assets) på nivå UK TOP SECRET, eller informasjon med tilsvarende gradering fra en internasjonal organisasjon eller fremmed stat. For DV skal den enkelte, i tillegg til ordinær personopplysningsblankett, fylle ut et eget tilleggskjema samt et skjema med økonomisk relaterte spørsmål. I tillegg til de undersøkelser som gjøres for SC, skal det gjennomføres en full revisjon av den enkeltes personlige økonomi, et detaljert intervju med Investigating Officer, samt ytterligere undersøkelser og samtaler med oppgitte referanser. Kontrollen for DV omfatter også tredjepersoner.

10.4.4.2 Beslutningsgrunnlag og prosedyrer

Sikkerhetsklarering kan gjennomføres ved rekruttering til en stilling som krever slik klarering, eller for allerede ansatt personell som får endrede arbeidsoppgaver som forutsetter klarering. Ingen er pålagt å underlegge seg en klareringsprosess, men for enkelte typer stillinger vil en gyldig sikkerhetsklarering være en forutsetning.

Beslutninger om sikkerhetsklarering vil alltid bli tatt av et departement eller av politiet. Det overordnede formålet med personkontrollen er å få en forsikring om at den aktuelle personen er skikket til å sikkerhetsklareres, og at vedkommende ikke utgjør en sikkerhetsrisiko, herunder at det er lite sannsynlig at vedkommende vil kunne komme til å misbruke sin tilgang, gi etter for press eller på annen måte bli fristet til å kompromittere sikkerhetsgradert informasjon.

Avgjørelse om klarering skal baseres på en helhetlig vurdering av all informasjon som innhentes gjennom personkontrollen, både positive og negative forhold. Alle disse faktorene skal så vurderes opp mot sikkerhetsmessige krav til den aktuelle stillingen for å påse at vedkommende er sikkerhetsmessig skikket for det aktuelle klareringsnivået. Ved vurderingen av den sikkerhetsmessige betydningen av forhold som avdekkes gjennom personkontrollen, er det forbudt å la personlig eller kulturell forutinntatthet påvirke vurderingen.

Dersom klarering nektes eller tilbakekalles for allerede ansatt personell, plikter klareringsmyndigheten å informere om avgjørelsen. Vedkommende har også krav på begrunnelse for avgjørelsen, med mindre hensynet til nasjonal sikkerhet tilsier at slik begrunnelse ikke kan gis. Vedkommende skal også informeres om klagemulighetene.

For personer som er en del av en rekrutteringsprosess, er det ikke noen plikt til å begrunne hvorfor vedkommende ikke får jobben. Dersom denne avgjørelsen skyldes sikkerhetsmessige forhold, bør vedkommende imidlertid bli informert om dette med mindre hensynet til nasjonal sikkerhet tilsier at slik informasjon ikke kan gis.

10.4.4.3 Personhistorikk

For å ha et grunnlag for å kunne gjennomføre en tilfredsstillende personkontroll, er det krav om at den aktuelle personen har hatt bosted i UK over en tilstrekkelig lang tidsperiode. Avhengig av hvilket klareringsnivå det søkes om vil det være krav om 3 – 10 års personhistorikk. Manglende personhistorikk er ikke nødvendigvis i seg selv et hinder for sikkerhetsklarering. Avgjørelsen skal tas på bakgrunn av den informasjonen som er tilgjengelig på det aktuelle tidspunktet.

10.4.4.4 Klageadgang

Nektelse eller tilbakekalling av sikkerhetsklarering for allerede ansatt personell kan i første omgang påklages til et internt klageorgan. Det interne klageorganet, som består av personell som ikke tidligere har hatt befatning med saken, har myndighet til å overprøve den opprinnelige beslutningen.

Dersom den interne klagerunden ikke fører frem, vil vedkommende ha muligheten til å påklage avgjørelsen til et eksternt klageorgan – the Security Vetting Appeals Panel. Det eksterne klageorganet kan behandle klager fra personell som er ansatt i den aktuelle myndigheten eller andre underlagte organisasjoner, samt personell som er ansatt hos en leverandør til disse. Det eksterne klageorganet behandler ikke klager knyttet til avslag på sikkerhetsklareringer i rekrutteringsprosessen, det vil si før vedkommende er ansatt.

Både ansatt personell, og personer i rekrutteringsfasen, kan ta saken inn for arbeidsretten dersom de mener seg utsatt for ulovlig diskriminering.

10.4.4.5 Informasjonsdeling

Informasjon som innhentes som ledd i personkontroll skal oppbevares sikkert og ikke lengre enn nødvendig. Som grunnlag for innhenting av registeropplysninger i klareringssaker, kan relevant informasjon deles med aktører som forestår innhenting, eksempelvis sikkerhetstjenestene og kommersielle tilbydere av kredittsjekk.

Etater som forestår sikkerhetsklarering kan oppbevare resultatene fra personkontrollen for personell som har blitt sikkerhetsklarert, samt personell som har fått avslag på klarering eller fått denne inndratt. Dersom vedkommende skifter arbeidsgiver kan slike opplysninger deles med ny arbeidsgiver, forutsatt at det foreligger krav om sikkerhetsklarering for den nye stillingen.

Resultatene fra personkontrollen kan også benyttes i den videre sikkerhetsmessige oppfølgingen av den enkelte, for eksempel i forbindelse med fornyelse av sikkerhetsklarering eller i forbindelse med periodisk sjekk opp mot registre.

10.4.4.6 Jevnlig og periodisk kontroll

Gyldige sikkerhetsklareringer gjennomgås med jevne mellomrom for å sikre at eventuelle endringer av forutsetningene for klareringene fanges opp. Dette innebærer både at sikkerhetsklarert personell med jevne mellomrom bes om å fylle ut en oppdatert personopplysningsblankett, og at informasjonen som klareringsmyndigheten er i besittelse av blir sjekket opp mot oppdaterte registre. En slik gjennomgang kan også gjennomføres dersom det innrapporteres endringer i forutsetningene, eller slike endringer blir kjent for klareringsmyndigheten på annen måte.

10.5 Utvalgte tema

10.5.1 Innledning

Personellsikkerhet er det fagområdet innenfor sikkerhetsloven det knytter seg mest praksis til. På årlig basis sikkerhetsklareres og reklareres i overkant av 30 000 personer for stillinger som krever tilgang til sikkerhetsgradert informasjon. I tillegg er det en rekke klagesaker knyttet til personer som får avslag på anmodningen om sikkerhetsklarering, eller blir klarert for et lavere nivå enn det er søkt om.

Denne omfattende praksisen gjør også at mange av de virksomhetene som er underlagt loven, har oppfatninger om hvordan regelverket fungerer i praksis og hvilke forhold det knytter seg størst utfordringer til.

Utvalget har gjennom sitt arbeid fått tilbakemeldinger om spesielt viktige forhold fra en rekke sentrale aktører, både i form av skriftlige innspill og gjennom møter utvalget har hatt. Noen av de forholdene som har blitt påpekt overfor utvalget er knyttet til hvordan regelverket praktiseres i dag, i større grad enn hvordan regelverket er utformet. Noen forhold er imidlertid av mer lovgivningsmessig art.

10.5.2 Utenlandsk statsborgerskap og tilknytning til andre nasjoner

Norge har de senere år endret seg på det demografiske området. Migrasjonsmønstrene endres, og samfunn som frem til nylig ble sett på som relativt homogene, fremstår i stadig større grad som mangfoldige, og ofte med familiebånd og/eller utdanningsløp på tvers av landegrenser. Integrering er både et samfunnspolitisk mål og et virkemiddel. Større mangfold i forvaltningen er også et uttalt politisk ønske.

I dag har både forvaltningen og privat virksomhet nye muligheter for rekruttering av personer med verdifull kompetanse om andre land, kulturer og språk. Ikke minst er dette viktig for utenrikstjenesten, hvis oppgaveløsning og analyse forutsetter kultur- og samfunnsforståelse, geopolitisk kompetanse og språkkunnskaper, som ofte oppnås gjennom tjenestegjøring eller studier i andre land.

Tradisjonelle norske næringer og virksomheter får utenlandske eiere, relokaliseres og endrer sammensetningen av personell, uavhengig av om virksomhetens hovedkontor er plassert i Norge. For blant annet den norske utenrikstjenesten er det av vesentlig betydning både å kunne representere bredden av mangfoldet i Norge og å kunne nyttiggjøre seg den unike kompetansen denne type personell har fra samfunn og kulturer, særlig de som i stor grad skiller seg fra det vi har i Norge i dag.

Disse trendene medfører at nye personellgrupper har behov for tilgang til sensitiv, og i enkelte tilfeller sikkerhetsgradert, informasjon både innenfor privat og offentlig sektor. Statistikk fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet for perioden 2010–2012 viser at det behandles årlig ca. 2400–3200 saker hvor hoved- eller biperson har, eller har hatt, et utenlandsk statsborgerskap. Dette inkluderer også doble statsborgerskap.

Samtidig kan denne utviklingen også skape noen nye sikkerhetsmessige sårbarheter. Lojalitets- og tilknytningsforholdene hos ansatte blir stadig mer komplekse, noe som vanskeliggjør de vurderingene som klareringsmyndighetene må gjøre i klareringssaker hvor vedkommende er av utenlandsk opprinnelse eller på annen måte har tilknytning til en annen stat. Den økende grad av internasjonalisering fører også til at konflikter i andre deler av verden potensielt også kan få store konsekvenser nasjonalt, for eksempel gjennom radikalisering og fremmedkrigere, og en økt terrortrussel.236

I PSTs trusselvurdering for 2016, er PSTs vurdering at utenlandske etterretningstjenester vil fortsette sitt arbeid i og mot Norge. Deres mål er å få tilgang til sensitiv og skjermingsverdig informasjon, påvirke politiske, økonomiske og forvaltningsmessige beslutninger og undersøke muligheter for å kunne sabotere kritisk infrastruktur ved en eventuell fremtidig konflikt. Stadig flere borgere med opprinnelse fra stater som Norge ikke har et sikkerhetsmessig samarbeid med, arbeider i dag innenfor sektorer med tilgang til sensitiv og skjermingsverdig informasjon, for eksempel nasjonale datasystemer. PST opplyser at de har flere rapporteringer på at slike borgere blir utsatt for trusler og press om å inngå et samarbeid med hjemlandets sikkerhets- og etterretningstjenester. I den grad fremmede etterretningstjenester oppnår et slik samarbeid med personer på innsiden, vurderes dette å være en svært effektiv etterretningsmetode med et stort skadepotensial for Norge.237

10.5.3 Mangelfull personhistorikk

Enkelte personellkategorier, særlig i utenrikstjenesten og Forsvaret, har en tjeneste som innebærer kortere eller lengre stasjonering utenlands. Mange utenriksstasjoner, som ofte er store stasjoner med bistandsporteføljer, er lokalisert i land Norge ikke har et sikkerhetsmessig samarbeid med.

I lys av tjenestens natur og at mange ansatte har langvarige opphold i utlandet, er det et betydelig antall ansatte i norsk utenrikstjeneste som har en utenlandsk ektefelle. Utenriksdepartementet anslår at opp mot 30 % av deres personell har en ektefelle eller partner som enten har eller har hatt utenlandsk statsborgerskap.

I henhold til loven § 20 første ledd bokstav j, er manglende mulighet for å gjennomføre en tilfredsstillende personkontroll et forhold som kan tillegges betydning ved vurderingen av den enkeltes sikkerhetsmessige skikkethet. For personell som eksempelvis har tjenestegjort ved en utenriksstasjon i et land Norge ikke har sikkerhetsmessig samarbeid med, vil klareringsmyndigheten ikke kunne innhente opplysninger fra samarbeidende tjeneste i dette landet. Også for medfølgende til utsendt personell kan kravet til observasjonstid/personhistorikk skape utfordringer dersom vedkommende har, eller skal søke om, sikkerhetsklarering.

I personellsikkerhetsforskriften § 3-6 er det slått fast som hovedregel at sikkerhetsmessig relevant informasjon for de siste 10 år om personer som inngår i personkontrollen må være tilgjengelig for å kunne gjennomføre en tilfredsstillende kontroll. Etter bestemmelsens andre ledd kan imidlertid sikkerhetsklarering gis etter en individuell helhetsvurdering, selv om kravet til observasjonstid ikke er oppfylt. Klareringsmyndigheten skal i denne vurderingen legge vekt på om mangel på observasjonstid skyldes kortvarige avbrudd, tjeneste for den norske stat eller humanitære organisasjoner, lav alder eller forhold av liten betydning for sikkerhetsmessig skikkethet. Kravet til personhistorikk er ytterligere utdypet i sikkerhetsgraderte rundskriv utgitt av NSM.

10.5.4 Tverrsektoriell hjemmel for bakgrunnskontroll

Det er i dag ulike ordninger for bakgrunnskontroll av personell som innehar, eller skal inneha tilgang til informasjon og/eller områder av sensitiv karakter. Som redegjort for under kapittel 10.3, synes regelverk i de ulike sektorene i liten grad å gi hjemmel for å gjennomføre slik kontroll.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) skriver i sin utredning til utvalget at:

Utro tjenere på innsiden av barrierer kan påføre anlegget, øvrig personell og nasjonen store utfordringer ved tradisjonelle terrorhandlinger, eksempelvis bruk av eksplosiver. Samfunnskonsekvensen av en slik terrorhandling kan være meget stor, ikke minst økonomisk. Personell med tilgang til fysiske eller elektroniske komponenter innen kritisk infrastruktur bør derfor klareres for tilgang. Ved hendelser eller trussel om hendelser, vil den nasjonale sikkerhetsmyndigheten ha behov for nært samarbeid med berørt bransje, hvilket ofte involverer graderte opplysninger. Manglende sikkerhetsklarering vil hemme eller hindre et slikt samarbeid.
Rutiner og ordninger for klarering av personell tilknyttet kritisk infrastruktur bør gjennomgås. Det er viktig å påpeke at dette ikke må påføre tilsynsmyndigheter og selskaper en uhensiktsmessig belastning. Det anbefales at et tverrsektorielt organ gjennomfører personklarering etter anmodning fra departementene, og at denne klareringen ikke bør være mer omfattende enn det den enkeltes stillingskategori krever.238

FFI anbefaler på denne bakgrunn at:

Det bør pålegges bakgrunnssjekk av personell som er ansatt, eller har tilgang til objekter og/eller systemer knyttet til kritiske samfunnsfunksjoner. […] Klareringen bør gjennomføres etter samme kriterier for alle sektorer, og utføres av sentral klareringsmyndighet. Klarering bør skje for to hovedkategorier personell i) personell med tilgang til sikkerhetsgradert eller sensitiv informasjon (sikkerhetsklarering), og ii) personell med adgang til anleggene, men uten behov for tilgang til sensitiv informasjon (adgangsklarering).239

I følge NSMs sikkerhetsfaglige råd benyttes sikkerhetsklareringsinstituttet etter sikkerhetsloven, i mangel på andre muligheter til å få gjennomført en tilfredsstillende bakgrunnskontroll, også overfor personell som verken skal ha, eller vil kunne få, tilgang til sikkerhetsgradert informasjon eller skjermingsverdige objekter. Dette kan igjen føre til lengre saksbehandlingstid for personell som innehar arbeidsoppgaver hvor sikkerhetsklarering er et absolutt krav. I tillegg medfører dette at personell blir utsatt for et større inngrep, enn hva som er strengt nødvendig.

NSM har på denne bakgrunn anbefalt at det utredes en ny tverrsektoriell hjemmel og ordning for bakgrunnskontroll av personell med sikte på å ivareta legitime behov som vandelsattest ikke dekker eller alene er utilstrekkelig for.240

Justis- og beredskapsdepartementet har i samarbeid med Samferdselsdepartementet sett nærmere på behovet for å bedre kontroll av de personer som får tilgang til sikkerhetsbegrensede områder på flyplasser.

Boks 10.8 Personkontroll i luftfartssektoren

I februar 2014 nedsatte Justis- og beredskapsdepartementet og Samferdselsdepartementet en arbeidsgruppe bestående av de to departementene, Politidirektoratet (POD), Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og Luftfartstilsynet, for å se nærmere på behovet for å utvide bakgrunnssjekken av enkelte grupper personell.

Arbeidsgruppen anbefalte at flere elementer burde inngå i bakgrunnssjekken, inkludert en sjekk opp mot PSTs registre. Arbeidsgruppen anbefalte også at man burde kunne undersøke, og legge vekt på opplysninger om søkerens økonomi, helse og rusmisbruk i den grad det anses relevant. I visse tilfeller vil det kunne være behov for å bruke sikkerhetsgradert informasjon fra PST i saksbehandlingen.

På bakgrunn av arbeidsgrupperapporten skisserte Samferdselsdepartementet tre ulike alternativer:

  1. Nullalternativet, det vil si å fortsette med dagens løsning med bakgrunnssjekk hvert femte år på bakgrunn av blant annet en uttømmende politiattest.

  2. Gå videre med arbeidsgruppens forslag om å utvide informasjonsgrunnlaget for bakgrunnssjekken.

  3. Etablere en enklere form for sikkerhetsklarering for personer som skal ha tilgang til områder eller objekter som er risikoutsatt.

Justis- og beredskapsdepartementet har overfor utvalget meddelt at det antakelig er flere sektorer enn luftfarten som kan ha behov for bedre kontroll av personer som får tilgang til områder innenfor kritisk infrastruktur eller kritiske samfunnsfunksjoner. Departementet har på denne bakgrunn anført at det er lite hensiktsmessig med en sektorbasert tilnærming til problemstillingen.

Justis- og beredskapsdepartementet har bedt utvalget vurdere hvorvidt det er behov for bedre kontroll av personer som skal ha tilgang til sperrede områder innenfor kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner. Dette for å sikre at personene ikke utgjør en sikkerhetsrisiko. Departementet viser i sitt innspill til at de er kjent med at det i Storbritannia gjennomføres en såkalt Counter Terrorist Check for personer som skal ha tilgang til områder eller objekter som er risikoutsatt i terrorsammenheng. En tilsvarende ordning vil ifølge departementet kunne dekke behovet for en bedre og mer målrettet kontroll, med tilgang til et bredere informasjonsgrunnlag. Det vil også kunne sikre en løpende kontroll, og muligheten til å frata tilgang dersom det oppstår grunn til bekymring i godkjenningsperioden.

Forsvarsdepartementet har også i et skriftlig innspill bedt utvalget om å vurdere hensiktsmessigheten av og behovet for en forenklet sikkerhetserklæring, jf. henvendelsen fra Justis- og beredskapsdepartementet om Counter Terrorist Check.241

10.5.5 Digitalisert overføring av registeropplysninger

Innhenting av informasjon om personell som skal sikkerhetsklareres skjer i dag fra mange ulike registre. Sikkerhetsloven § 20 femte ledd første punktum gir Kongen myndighet til å fastsette hvilke registre som er relevante for personkontroll. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det i personellsikkerhetsforskriften § 3-4 første ledd fastsatt hvilke registre NSM kan kreve å få utlevert opplysninger fra.

Det følger videre av forskriften § 3-4 fjerde ledd at registereier plikter å utlevere opplysningene uten unødig opphold, og at NSM kan avtale med den enkelte registereier hvordan utlevering skal skje.

Det er i praksis stor variasjon med tanke på hvordan den enkelte registereier har innrettet seg for å kunne utlevere informasjon til NSM i personkontrolløyemed. Prosessene er til dels manuelle og tidkrevende, noe som også får betydning for saksbehandlingstiden for klareringssaker generelt.

Lang saksbehandlingstid kan ha mange negative konsekvenser. Personell som ikke kan benyttes av arbeids- og oppdragsgivere grunnet manglende sikkerhetsklarering, kan utgjøre en økonomisk kostnad ved at den enkelte virksomhet i ytterste konsekvens må leie inn annet og allerede sikkerhetsklarert personell for å utføre de aktuelle arbeidsoppgavene. Saksbehandlingstiden kan også få innvirkning på konkurranseevne. Det er også en personlig belastning for den enkelte at klareringssaken trekker ut i tid, med den påfølgende usikkerheten dette skaper.

NSM har i sitt sikkerhetsfaglige råd foreslått en lovfesting av at NSM som hovedregel skal kunne kreve automatisert innhenting av opplysninger fra de aktuelle kilderegistrene.242 I utvalgets dialog med NSM har utvalget forstått at det med automatisert kildeinnhenting primært menes digitalisert overføring av registeropplysninger, i motsetning til de manuelle arbeidsprosessene beskrevet over. Utvalget har lagt denne forståelsen til grunn.

Boks 10.9 Dagens system for innhenting av personkontrollopplysninger:

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har overfor utvalget meddelt at informasjonsinnhentingen i personkontrollprosessen er arbeidskrevende som følge av manuelle prosesser både hos NSM og hos de enkelte kildene.

NSM opplyser at det er stor variasjon mellom de ulike kildene. Enkelte tilbyr web-grensesnitt som gjør at NSM kan kjøre spørringer i større volum mot registeret fra egne lokaler. Dette gir svar mer eller mindre umiddelbart, og medfører at NSM selv kan kjøre spørringer på en enkel måte, og så ofte det er behov. Dette gir også stor forutsigbarhet.

For en del andre kilder er innhentingen basert på manuelle prosesser, hvor det fysisk må transporteres en spørrefil med kurér til registereier (eller den som på vegne av registereier utleverer). Spørringen fra NSM må deretter lastes inn og svarfil sendes tilbake med kurér påfølgende dag.

For å effektivisere innhentingen er det fra NSMs side ønskelig å kunne kjøre spørring mot alle kilder fra NSMs lokaler. Dette vil kunne bidra til større forutsigbarhet i forhold til leveranser, samt at kilderesultatene i prinsippet kan innhentes samme dag som forespørselen kommer.

Kilde: NSM.

10.5.6 Personkontroll

Personkontroll opp mot aktuelle registre gir et øyeblikksbilde. En sikkerhetsklarering er normalt gyldig i 5 år, jf. personellsikkerhetsforskriften § 4-8 første ledd. Før utløpet av klareringens gyldighetstid må autorisasjonsansvarlig anmode om at vedkommende reklareres. I en reklareringssak vil NSM innhente oppdaterte opplysninger fra de aktuelle registrene, og eventuelle nye sårbarheter som fremgår av registeropplysningene til den enkelte vil kunne avdekkes.

Det foreligger i dag ingen hjemmel for klareringsmyndigheten til å foreta regelmessig kontroll av relevante registre, i den hensikt å avdekke hvorvidt det har skjedd endringer av betydning for den enkeltes sikkerhetsmessige skikkethet. NSM har i sitt sikkerhetsfaglige råd uttrykt at det i flere innsidesaker i forkant har vært tegn på at vedkommende har vært eller var i ferd med å bli en utro tjener.243

Sikkerhetsklarert og autorisert personell plikter å holde autorisasjonsansvarlig orientert om forhold som antas å kunne være av betydning for vedkommendes sikkerhetsmessige skikkethet, jf. sikkerhetsloven § 24 første ledd. Dersom det imidlertid er tale om en utro tjener, vil plikten til å opplyse om relevante forhold trolig brytes.

NSM har på denne bakgrunn anbefalt at klareringsmyndigheten gis hjemmel til å gjennomføre regelmessig kildekontroll i klareringens gyldighetstid.244 Forsvarsdepartementet har i et innspill til utvalget også bedt utvalget om å vurdere muligheten for denne typen regelmessig kildekontroll.245

Både Danmark og Storbritannia har klareringsregimer som legger til rette for at klareringsmyndigheten kan foreta jevnlige kontroller opp mot relevante registre. I Danmark har PET mulighet til å legge inn en såkalt KR-sperring i systemet, som gjør at PET får varsel dersom det inntrer forhold som kan ha betydning for vurderingen av den enkeltes sikkerhetsmessige skikkethet.

I Sverige er det foreslått en eksplisitt hjemmel om at sikkerhetsprøvningen skal følges opp så lenge den sikkerhetssensitive virksomheten pågår.246 Formålet med dette forslaget har vært å tydeliggjøre at sikkerhetsprøvning er en kontinuerlig prosess. Kravet til oppfølging innebærer blant annet at opplysningene fra den opprinnelige sikkerhetsprøvningen skal holdes oppdatert. Det er videre foreslått at det skal skje en løpende kontroll av relevante registre så lenge sikkerhetssensitiv virksomhet pågår (forslag 7 § annet ledd).

10.5.7 Informasjonsdeling

Opplysninger som er gitt til klareringsmyndigheten, og som innhentes gjennom personkontroll opp mot relevante registre, er underlagt et strengt krav til formålsbestemthet. Det følger av sikkerhetsloven § 20 sjette ledd at opplysninger som er samlet inn som ledd i personkontrollen ikke kan eller skal benyttes til andre formål enn vurdering av sikkerhetsklarering. Unntak fra dette kan kun gjøres i de tilfeller det anses påkrevet å meddele slike opplysninger til autorisasjonsansvarlig av hensyn til den sikkerhetsmessige ledelse og kontroll av vedkommende. Kravet til formålsbestemthet er ikke begrunnet i forarbeidene til sikkerhetsloven ut over at dette burde lovfestes.

NSM påpeker i sitt sikkerhetsfaglige råd at risikoen for innsidere/utro tjenere har blitt mer kompleks, og at sikkerhetsklarert personell har blitt mer eksponert for trusselaktører med både evne og vilje til å utnytte sårbarheter. I følge NSM tas det i dag, enten bevisst eller ubevisst, større risiko enn tidligere ved at det klareres og autoriseres flere personer som kan ha lojaliteter eller sårbarheter som kan utnyttes.

Dagens begrensninger i regelverket for deling av informasjon som innhentes som ledd i personkontrollen, vanskeliggjør ifølge NSM muligheten for å kunne utveksle informasjon med PST og eventuelle andre relevante aktører, om enkeltsaker. Dette medfører blant annet at PST ikke vil ha tilstrekkelig evne til å gjøre målrettet oppfølging av den økte restrisikoen som oppstår ved at man tar større risiko i klarerings- og autoriseringsprosessen enn tidligere. Etter NSMs oppfatning, gjør denne situasjonen at det må tas stilling til hvor mye usikkerhet samfunnet aksepterer.

NSM har anbefalt at det bør fremmes forslag om endring av sikkerhetsloven § 20 sjette ledd, slik at NSM kan gi noe relevant informasjon fra klareringssaker til PST for at PST skal kunne ivareta sitt ansvar for å forebygge og motvirke trusler mot rikets sikkerhet eller andre grunnleggende nasjonale interesser.247

Justis- og beredskapsdepartementet har i et brev til utvalget uttrykt bekymring for at personer med bakgrunn fra eller tilknytning til stater som driver ulovlig etterretningsvirksomhet mot Norge eller norske interesser, har tilgang til informasjon som disse statene ikke bør få tilgang til. Behovet for informasjonsutveksling mellom PST og NSM har også blitt kommunisert til departementet fra begge disse myndighetene.248 Departementet støtter på denne bakgrunn NSMs forslag om endring av sikkerhetsloven § 20 sjette ledd.

Formålet med en slik informasjonsutveksling vil være å forebygge at personer som er autorisert og klarert for sikkerhetsgradert informasjon, formidler informasjon til skade for grunnleggende nasjonale interesser.

PST skal i henhold til politiloven § 17 b blant annet forebygge og etterforske overtredelser av straffeloven kapittel 17 Vern av Norges selvstendighet og andre grunnleggende nasjonale interesser og overtredelser av sikkerhetsloven. En del av PSTs samfunnsoppdrag er å forebygge og motvirke trusler fra utro tjenere. For å kunne gjøre dette på en tilfredsstillende måte, er PST avhengig av å ha kunnskap om hvem som sikkerhetsklareres og hvilke stillinger disse til enhver tid har. Etter dagens sikkerhetslov foreligger det ikke hjemmel for å kunne dele slik informasjon til PST fra NSM og de enkelte klareringsmyndighetene.

I tillegg skal PST utarbeide trusselvurderinger til bruk for politiske myndigheter, jf. politiloven § 17 c nr. 1, og PST har behov for å kunne sammenstille informasjon for å kunne se og analysere trender og utviklingstrekk. Eksempelvis kan det være slik at selv om den enkelte klarering av personer for enkeltland ikke er bekymringsfull i seg selv, kan summen av enkeltpersoner i bestemte posisjoner med tilknytning til land av bekymring, gi grunnlag for ulike typer forebyggende tiltak innenfor rammene av gjeldende rettsgrunnlag.

En hjemmel for å kunne dele informasjon som fremkommer under personkontrollen og informasjon om hvem som blir klarert, og for hvilke stillinger, med PST, vil medføre et inngrep i den enkeltes personvern. I henhold til prinsippet om formålsbestemthet skal personopplysninger kun samles inn for bestemte formål, og skal i utgangspunktet kun behandles i samsvar med det formålet de i utgangspunktet ble samlet inn for. Behandling av opplysninger til andre formål enn det de ble samlet inn for, krever et selvstendig rettsgrunnlag.

10.6 Utvalgets vurderinger

Personellsikkerhet er et sentralt virkemiddel for å kunne forebygge, og eventuelt avdekke, at utro tjenere får tilgang til informasjon eller områder hvor skadepotensialet er stort.

Dette er også den delen av forebyggende sikkerhet som i størst grad gjør inngrep i den enkelte ansattes personvern. I saksbehandlingen av klareringssaker innhentes det til dels meget sensitive opplysninger om den personen som det søkes om klarering for, og det må stilles strenge krav til hvordan denne informasjonen behandles.

Utvalget har som gjennomgående prinsipp at forslag som innebærer inngrep i den enkeltes rettsikkerhet og personvern, skal være godt begrunnet, forholdsmessige og ha en sikkerhetsmessig effekt som overstiger personvernulempene.

Personellsikkerhet må være strengt regulert, både av hensyn til de krav legalitetsprinsippet stiller til klare hjemmelsgrunnlag og kravene til tilfredsstillende rettssikkerhetsgarantier der det gjøres inngrep i personvernet. Regelverket for personellsikkerhet har vært gjenstand for en grundig revisjon i 2006, hvor hensynet til å sikre den enkeltes rettssikkerhet var førende for revisjonsarbeidet. Utvalgets syn er at de saksbehandlingsreglene som er regulert i dagens sikkerhetslov inneholder de nødvendige rettssikkerhetsgarantiene for å sikre at den enkeltes rettigheter blir ivaretatt gjennom klareringsprosessen. Utvalget foreslår derfor å videreføre disse saksbehandlingsreglene relativt uendret.

Utvalget er videre opptatt av hvilke forhold som bør reguleres i et sektorovergripende regelverk, og hvilke som kan overlates til de enkelte samfunnssektorenes eget regelverk. Som et generelt utgangspunkt mener utvalget at personellsikkerhet fremdeles bør reguleres i et sektorovergripende regelverk. En slik tilnærming vil bidra til å sikre et enhetlig sikkerhetsnivå på tvers av samfunnssektorene, samtidig som det sikrer likebehandling av ansatte i stillinger som krever klarering – uavhengig av hvilken samfunnssektor de arbeider innenfor. At en klarering etter sikkerhetsloven som utgangspunkt ikke er knyttet til en konkret stilling, og at utvalget heller ikke foreslår at dette endres, taler også for å regulere personellsikkerhet i en sektorovergripende lov.

Et annet sentralt prinsipp for utvalgets forslag er å legge til rette for økt effektivitet i saksbehandlingen. Utvalget er kjent med at saksbehandlingstiden i klareringssaker er lang, noe EOS-utvalget også har påpekt i sine årsrapporter de senere år. EOS-utvalget påpekte i sin årsmelding for 2015 at saksbehandlingstiden i mange saker er så lang at den medfører en uforholdsmessig inngripen i enkeltpersoners liv fra myndighetenes side. Utvalget legger til grunn for lovforslaget at reguleringen skal bidra til en effektivisering av saksbehandlingen i klareringssaker.

10.6.1 Generelle betraktninger

På generelt grunnlag mener utvalget at dagens regelverk for personellsikkerhet i hovedsak klarer å balansere avveiningen mellom sikkerhetsmessige hensyn på den ene siden og hensynet til den enkeltes rettsikkerhet og personvern på den andre. Regelverket på lovs nivå har en fleksibel og dynamisk tilnærming, der klareringssaker skal avgjøres på bakgrunn av en konkret helhetsvurdering. Dette gir mulighet til å vurdere den enkelte sak individuelt ut fra de særegne hensyn som gjør seg gjeldende. En del av de utfordringene som er identifisert skyldes slik utvalget ser det, hvordan regelverket praktiseres. Den individuelle og konkrete helhetsvurderingen lovgivningen legger opp til, er i enkelte veiledninger og rundskriv erstattet med en mer skjematisk tilnærming til hvordan klareringssaker skal avgjøres. Utvalget har samtidig forståelse for at en slik praksis har utviklet seg, særlig sett hen til det høye antall klareringsmyndigheter som finnes, og hvor noen klareringsmyndigheter har et meget lavt antall klareringssaker på årlig basis. Dette, kombinert med at klareringssakene blir stadig mer komplekse, gjør det vanskelig å opprettholde den nødvendige kompetansen.

Utvalget støtter derfor den vedtatte endringen av klareringsmyndighetsstrukturen. En samling av kompetansen i to klareringsmyndigheter er slik utvalget ser det, et viktig og riktig grep. Utvalgets forslag til endringer av personellsikkerhetsregelverket må også sees i lys av denne vedtatte reduksjonen av klareringsmyndighetsstrukturen. Et avgjørende premiss for at utvalgets forslag skal få den intenderte effekt, er robuste og kompetente klareringsmyndigheter som har de nødvendige forutsetninger for å kunne gjøre en helhetlig og individuell vurdering i den enkelte sak.

Utvalget har i lovforslaget foreslått endringer av både materiell og strukturell art. Forslagene til strukturelle endringer er ment å innebære materielle endringer fra dagens rettstilstand.

For å gjøre lovens kapittel om personellsikkerhet mer oversiktlig, har utvalget foreslått å samle bestemmelsene om autorisasjon og autorisasjonsansvarliges plikter i egne bestemmelser. Tilsvarende er foreslått for klarering og klareringsmyndighetenes plikter.

Utvalget foreslår videre å fjerne opplistingen av relevante forhold klareringsmyndighetene kan legge vekt på ved vurderingen av den enkeltes sikkerhetsmessige skikkethet (dagens lovs § 21 første ledd bokstav a til l). Opplistingen i dagens lov er etter utvalgets oppfatning for detaljert i en overordnet lov. Det sentrale vurderingskriteriet etter bestemmelsen er om vedkommende ut fra en konkret helhetsvurdering er sikkerhetsmessig skikket for tilgang til gradert informasjon eller skjermingsverdige objekter/infrastruktur. Vurderingen er avgrenset til de forhold som er relevante for å vurdere vedkommendes pålitelighet, lojalitet og sunne dømmekraft. For øvrig vil det generelle forvaltningsrettslige forbudet mot å ta utenforliggende hensyn, også gjelde for klareringsmyndighetens behandling av klareringssaker. Listen over forhold som kan tillegges vekt bør slik utvalget ser det i stedet legges på forskriftsnivå. En forskriftsregulering av slike detaljerte opplistinger vil også gjøre regelverket mer dynamisk og lettere å endre ved behov.

Utvalget foreslår at bestemmelsen om bruk av vilkår for klarering skilles ut som en egen bestemmelse og at det presiseres at dette også gir hjemmel for å kunne klarere en person for en konkret stilling. Muligheten for bruk av stillingsklarering følger i dag av forarbeidene til sikkerhetsloven. Utvalget mener at bruk av vilkår eller stillingsklarering i gitte tilfeller kan være viktige sårbarhetsreduserende tiltak, som bør brukes aktivt der alternativet vil være å gi avslag på klareringsanmodningen. Forslaget innebærer således ingen materiell endring av rettstilstanden, men en fremheving av muligheten til å kunne gjøre konkrete tilpasninger ut fra den sikkerhetsmessige situasjonen.

Den plikt som autorisert og klarert personell har til å varsle om forhold av betydning, er også foreslått skilt ut i en egen bestemmelse.

10.6.2 Utenlandske statsborgere og tilknytning til andre nasjoner

Norge har opplevd større demografiske endringer siden lovens ikrafttredelse. Som en konsekvens av dette ble det foretatt en viss oppmyking av sikkerhetslovens regulering av adgangen til å sikkerhetsklarere utenlandske statsborgere i 2006.

Utvalget mener det er viktig at det mangfoldige Norge også gjenspeiles i virksomheter som er av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner. Personer som har tilknytning til andre nasjoner besitter kompetanse om andre land, kulturer og språk, som er verdifull for en rekke virksomheter. Samtidig mener utvalget at en slik tilknytning potensielt også kan medføre en økt sikkerhetsmessig sårbarhet. PSTs trusselvurderinger fremhever utenlandske etterretningstjenesters mål om å få tilgang til sensitiv informasjon, blant annet for å undersøke mulighetene for å kunne sabotere kritisk infrastruktur ved en eventuell fremtidig konflikt. Tilknytningsforholdet til en nasjon med slike målsettinger vil kunne sette personer i nøkkelstillinger under press.

Utvalget har vurdert hvorvidt dagens regelverk er for restriktivt med tanke på klarering av utenlandske statsborgere eller norske statsborgere med tilknytning til andre nasjoner. I begge tilfeller legger lovens system opp til at avgjørelser om klarering skal baseres på en konkret helhetsvurdering der vedkommendes tilknytning til en annen nasjon, er et av flere relevante momenter i denne vurderingen. Tilknytning til en annen stat er slik utvalget ser det et helt selvsagt og nødvendig vurderingsmoment.

Utvalget vil derfor anbefale at tilknytning til andre stater, som et av flere vurderingsmomenter i en konkret helhetsvurdering, videreføres i ny sikkerhetslov. Utvalget erkjenner imidlertid at klareringssaker hvor vedkommende har tilknytning til en annen stat, spesielt de stater som potensielt utgjør en etterretningstrussel mot norske interesser, er meget komplekse saker som stiller høye krav til klareringsmyndighetenes kompetanse. Utvalget tror de vedtatte endringene i klareringsmyndighetsstrukturen kan bidra til å legge til rette for et høyt kompetansenivå hos klareringsmyndighetene. Forslaget må også sees i sammenheng med at utvalget foreslår å fremheve adgangen til å sette vilkår for en klarering eller innvilge en klarering avgrenset til en konkret stilling (stillingsklarering).

Etter utvalgets oppfatning vil det ikke innebære urimelig forskjellsbehandling å sette vilkår for en klarering, eller innvilge en stillingsklarering, der alternativet ville vært å avslå klareringsanmodningen. Det sikkerhetsmessige aspektet må imidlertid uansett være førende for hvorvidt en person innvilges sikkerhetsklarering eller ikke. Dersom klarering på vilkår, eller stillingsklarering, vurderes ikke å ha tilstrekkelig risikoreduserende effekt, må og skal klareringsanmodningen avslås.

Når det gjelder klarering av personell uten norsk statsborgerskap, foreslår utvalget en justering av bestemmelsen. Gjeldende bestemmelse har blitt forstått og praktisert slik at en eller annen form for tilknytning til Norge, har vært et avgjørende kriterium for å kunne innvilge klarering. Dette har i praksis ført til at personer har fått nektet klarering, selv om vurderingen for øvrig ikke gir grunn til å betvile vedkommendes sikkerhetsmessige skikkethet. Slik utvalget ser det, har dette vært en utilsiktet konsekvens av bestemmelsen, og det foreslås derfor en justering av bestemmelsen som åpner for å kunne klarere utenlandske statsborgere som ikke har en tilknytning til Norge.

10.6.3 Mangelfull personhistorikk

Avgjørelser om klarering skal baseres på en konkret helhetsvurdering av hvorvidt vedkommende er til å stole på. Slik utvalget ser det er muligheten for å gjennomføre en tilfredsstillende personkontroll et av flere relevante forhold som kan tillegges betydning ved denne vurderingen. Hovedregelen om 10 års personhistorikk er regulert i personellsikkerhetsforskriften § 3-6, hvor det også fremgår at det ut fra en individuell helhetsvurdering kan gjøres unntak fra dette kravet.

Slik utvalget ser det gir regelverket på lov- og forskriftsnivå tilstrekkelig fleksibilitet til å kunne gjøre unntak fra kravet til personhistorikk der gode grunner taler for dette. Det fremstår imidlertid som at praktiseringen av dette unntaket, herunder rundskrivene som beskriver hvordan dette skal forstås, har en mer restriktiv og skjematisk tilnærming enn lov- og forskriftsreguleringen skulle tilsi.

En individuell vurdering av om det er grunnlag for å gjøre unntak fra 10 års personhistorikk, forutsetter høy kompetanse hos de enkelte klareringsmyndighetene. Sett hen til dagens situasjon, hvor antallet klareringsmyndigheter er høyt og kompetansenivået varierende, har utvalget forståelse for at man i rundskrivene har lagt seg på en restriktiv linje. Både Utenriksdepartementet og Landsorganisasjonen har overfor utvalget påpekt at denne praksisen er problematisk, spesielt for personell i utenrikstjenesten.

Den vedtatte endringen av klareringsmyndighetsstrukturen bør, slik utvalget ser det, også gjenspeiles i de ulike rundskrivene vedrørende personellsikkerhet. Økt kompetanse hos de gjenværende klareringsmyndighetene innebærer også at disse vil være bedre rustet til å kunne gjøre konkrete og individuelle helhetsvurderinger.

10.6.4 Tverrsektoriell hjemmel for bakgrunnskontroll

Som beskrevet over har en rekke sentrale aktører påpekt behovet for en tverrsektoriell hjemmel for bakgrunnskontroll, ut over det som følger av dagens klareringsinstitutt. Basert på gjennomgangen av relevant sektorregelverk, er utvalget prinsipielt enig i at sektorregelverkene i liten grad regulerer personkontroll som et sikkerhetsmessig tiltak. Utvalget er også enig i at det på enkelte områder er behov for en hjemmel for personkontroll utover det som eksisterer i dag.

Utvalget har vurdert hvorvidt det vil være tilstrekkelig at det etableres en hjemmel for personkontroll i relevante sektorregelverk. En fordel med en slik tilnærming vil være at personkontrollen kan begrenses til det som er nødvendig i den aktuelle sektor. Det vil da kunne gjøres sektorspesifikke tilpasninger, både med hensyn til omfanget av personkontrollen og med hensyn til hvilke forhold som sjekkes. På den andre siden vil det være en risiko for at regelverket praktiseres ulikt i de ulike samfunnssektorene. Ut fra en sikkerhetsfaglig vurdering vil det være uheldig dersom det i enkelte sektorer legges opp til et liberalt regime for personkontroll, mens det i andre sektorer er streng personkontroll. Dette vil føre til en ubalanse mellom de ulike samfunnssektorene, som vil kunne øke sårbarheten. I tillegg vil det kunne innebære en forskjellsbehandling ved at det i enkelte sektorer stilles lavere krav til sikkerhetsmessig skikkethet enn i andre.

Utvalget anbefaler derfor at det i den nye sikkerhetsloven etableres en hjemmel for adgangsklarering for personell som skal ha tilgang til objekter eller infrastruktur, eller deler av disse, som er av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner. Det foreligger allerede i gjeldende sikkerhetslov en hjemmel for å kunne kreve sikkerhetsklarering for tilgang til skjermingsverdige objekter klassifisert KRITISK eller MEGET KRITISK.

På samme måte som etter dagens objektsikkerhetsforskrift, anbefaler utvalget at det enkelte fagdepartement gis hjemmel til å kunne fatte vedtak om krav til adgangsklarering for tilgang til nærmere angitte objekter eller infrastruktur. Dette er en naturlig konsekvens av utvalgets forslag om at fagdepartementene gis det overordnede ansvaret for forebyggende sikkerhet i egen sektor, og vil gi departementene anledning til å gjøre nødvendige sektorspesifikke tilpasninger eller samfunnsøkonomisk lønnsomme prioriteringer innenfor eget myndighetsområde.

Utvalget har vurdert ulike alternativer for hvor omfattende en slik adgangsklarering bør gjøres. Det synes å være enighet om at en uttømmende politiattest ikke vil være tilstrekkelig ut fra et sikkerhetsmessig perspektiv. Samtidig mener utvalget at en like omfattende prosess som en ordinær sikkerhetsklarering, både vil utgjøre et stort inngrep i den enkeltes personvern og være meget ressurskrevende å administrere. Utvalget legger derfor til grunn for sitt forslag at personkontrollen for adgangsklarering skal gjøres mindre omfattende enn for dagens sikkerhetsklareringsregime for tilgang til gradert informasjon.

I tråd med Justis- og beredskapsdepartementets syn, er utvalget av den oppfatning at personkontrollen for adgangsklarering bør utformes etter de linjer man har i Storbritannia for en såkalt Counter Terrorist Check. En slik personkontroll gir et bredere informasjonstilfang enn en uttømmende politiattest, men er samtidig mindre omfattende enn en ordinær sikkerhetsklarering. Hvilke registre som er aktuelle for en slik personkontroll bør, på lik linje med det opprinnelige klareringsinstituttet, fastsettes på forskriftsnivå. Det vil imidlertid være naturlig at en slik registersjekk omfatter PSTs registre, i tillegg til de registre som sjekkes ved en uttømmende politiattest.

Når det gjelder gjennomføring av adgangsklarering, ser utvalget store fordeler ved å bygge på de allerede etablerte strukturene. Den vedtatte endringen i klareringsmyndighetsstrukturen, vil også gjøre dette mindre betenkelig. En slik løsning vil kunne gi økt effektivitet og høyere kompetanse hos klareringsmyndighetene, samtidig som det vil innebære økt rettssikkerhet for den enkelte. Det vil også være kostnadsbesparende sett opp mot alternativet – å etablere sektorvise regimer for personkontroll, hvor hver enkelt samfunnssektor vil måtte bygge opp tilstrekkelig kompetanse og ressurser.

Forslaget vil medføre økt ressursbruk. Antall klareringssaker vil øke, og for å kunne gjennomføre en effektiv klareringsprosess vil det sannsynligvis være behov for en økning i antall årsverk som skal behandle slike saker. En avgjørende forutsetning er at de aktuelle klareringsmyndighetene dimensjoneres slik at de kan saksbehandle både sikkerhets- og adgangsklareringer, uten at dette går på bekostning av saksbehandlingstiden. Ettersom det vil være opp til det enkelte fagdepartement å avgjøre hvorvidt det skal settes krav til adgangsklarering, er det vanskelig å si noe konkret om hvor mange stillinger dette vil gjelde. En rekke stillinger vil imidlertid allerede i dag ha krav om sikkerhetsklarering fordi vedkommende i kraft av sin stilling vil ha behov for tilgang til gradert informasjon. Utvalget antar likevel at det vil bli en økning av antall klareringer som konsekvens av at lovens virkeområde utvides.

Forslaget vil innebære personvernulemper for personell i stillinger hvor det settes krav til klarering. Klareringsinstituttet er i seg selv av inngripende karakter, hvor det blant annet innhentes personopplysninger fra en rekke relevante registre. Utvalget legger til grunn at det enkelte fagdepartement kun setter krav om adgangsklarering der dette er nødvendig og også har en reell sikkerhetsmessig effekt.

Utvalget mener imidlertid at den sikkerhetsmessige gevinsten ved å etablere en generell hjemmel for adgangsklarering, overstiger de ulempene dette vil medføre kostnadsmessig og for den enkeltes personvern. Forslaget vil være et viktig bidrag til utvalgets målsetting om å legge til rette for å kunne forebygge og eventuelt avdekke utro tjenere.

Utvalget har også vurdert hvorvidt forslaget kan være i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97, dersom krav til adgangsklarering gjøres gjeldende for personell som allerede er ansatt i en virksomhet som ikke tidligere har vært underlagt loven. Menneskerettighetsutvalget oppsummerte rettstilstanden for tilbakevirkningsforbudet utenfor strafferettens område på følgende måte:

Utenfor strafferettens område er det alminnelig enighet om at § 97 ikke forbyr all tilbakevirkning. Et strengt tilbakevirkningsforbud vil være til hinder for at lovgivningen holder tritt med samfunnsutviklingen, og det vil legge alvorlige begrensninger på lovgivning som styringsinstrument. Hvorvidt den tilbakevirkende loven er rettsstridig, dvs. i strid med Grunnloven § 97, vil derfor måtte bero på en helhetsvurdering av situasjonen, jf. bl.a. plenumsavgjørelsene i Rt-1996-1415 (Borthen), Rt-2007-1281 (Ullern Terrasse) og Rt-2010-143 (rederiskattesaken). I denne helhetsvurderingen vil en rekke faktorer spille inn, herunder vurderinger av den enkeltes behov for å forutberegne sin rettsstilling og lovgivers formål med å endre rettstilstanden. I tillegg vil mer konkrete faktorer som inngrepets art og styrke, berettigede forventninger, behovet for lovendring, eventuelle overgangsregler, lovgivers egne vurderinger av grunnlovsmessighet m.m. spille inn ved vurderingen.249

De aktuelle vernede interessene med hensyn til utvalgets forslag vil være den enkelte ansattes arbeidsforhold og arbeidsoppgaver. En negativ klarering vil i ytterste konsekvens kunne medføre at vedkommende ikke vil kunne fortsette i sin jobb, dersom det ikke er mulig å omplassere vedkommende til en annen stilling i samme virksomhet, som ikke krever slik adgangsklarering. Den enkelte ansatte vil naturlig nok ha en berettiget forventning om at han eller hun kan beholde sin stilling og arbeidsoppgaver. På den annen side vil det faktum at det foreligger forhold ved den enkelte som medfører at vedkommende ikke er sikkerhetsmessig skikket til å inneha den aktuelle stillingen, etter utvalgets syn trekke i retning av at vedkommendes forventinger ikke bør tillegges vesentlig vekt.

Mot den enkeltes interesser i å beholde stillingen, står hensynet til nasjonal sikkerhet – å beskytte grunnleggende nasjonale funksjoner mot tilsiktede uønskede hendelser. Klareringsinstituttet er, som nevnt, et helt sentralt virkemiddel for å kunne beskytte grunnleggende nasjonale funksjoner mot utro tjenere og ivareta hensynet til nasjonal sikkerhet. Etter utvalgets vurdering må de samfunnsmessige hensynene som ligger bak forslaget om adgangsklarering, veie tyngre enn hensynet til å ivareta den enkeltes interesser. Utvalget har derfor kommet til at det ikke vil være sterkt urimelig å gi forslaget tilbakevirkende kraft. I motsatt fall vil lovforslaget få svært begrenset effekt for allerede tilsatt personell.

Den enkeltes rettssikkerhet i klareringsprosessen vil være ivaretatt gjennom de allerede etablerte rettssikkerhetsgarantiene, herunder retten til begrunnelse og til å påklage en negativ klareringsavgjørelse.

10.6.5 Digitalisert overføring av registeropplysninger

Basert på innspill fra NSM, har utvalget vurdert hvorvidt registereiere bør pålegges å tilrettelegge for det NSM kaller automatisert kildeinnhenting. I utvalgets dialog med NSM har utvalget fått forståelsen av at hovedutfordringen for NSM er at samhandlingen med enkelte registereiere er basert på en manuell og tidkrevende prosess for å få oversendt den aktuelle informasjonen som finnes i registrene. Dette har igjen betydning for saksbehandlingstiden i klareringssaker. Som nevnt i kapittel 10.5.5, har utvalget lagt til grunn at det NSM primært ønsker, er at de enkelte registereierne pålegges en plikt til å legge til rette for en digitalisert overføring av relevante registeropplysninger.

Utvalget mener generelt at det er viktig å legge forholdene til rette for at saksbehandlingen av klareringssaker kan gå så raskt som mulig. En sømløs samhandling mellom relevante aktører innen klareringsinstituttet, kan bidra til en slik effektivisering. Slik utvalget har forstått det, er denne manuelle og tidkrevende prosessen for innhenting av opplysninger fra relevante registre, en av flaskehalsene i systemet.

Utvalget mener en digitalisert overføring av relevante registeropplysninger vil kunne bidra til å effektivisere klareringsregimet. En slik digitalisert overføring vil også være mindre ressurskrevende, både for NSM og de ulike registereierne. En forutsetning for en slik løsning er at det etableres sikre kommunikasjonslinjer mellom NSM og de aktuelle registereierne, som tilfredsstiller kravene for digital behandling av slik informasjon. Utvalget går i lovforslaget inn for å lovfeste en plikt for registereierne til å legge til rette for en digitalisert overføring av registeropplysninger fra registereier til NSM.

Forslaget vil på kort sikt innebære økte investeringskostnader knyttet til å få etablert sikre kommunikasjonslinjer mellom NSM og de registereierne som i dag ikke har slike kommunikasjonslinjer med NSM, samt å tilrettelegge de aktuelle registrene for en slik overføring. På lengre sikt mener imidlertid utvalget at forslaget vil innebære en redusert ressursbruk knyttet til behandling av denne type saker, både hos NSM og de aktuelle registereierne. I et langsiktig samfunnsøkonomisk perspektiv mener således utvalget at fordelene ved en slik løsning vil overstige ulempene ved en kostnadsmessig økning på kort sikt.

10.6.6 Personkontroll

Både NSM og Forsvarsdepartementet har anmodet utvalget om å vurdere en hjemmel for ytterligere personkontroll ut over den personkontroll som gjennomføres ved førstegangsklarering og reklarering.

Utvalget har i sitt arbeid sett hen til hvordan dette er regulert i andre, sammenlignbare nasjoner. Både Danmark og Storbritannia har klareringsregimer som legger opp til at relevante registre kan kontrolleres når som helst i en klarerings gyldighetstid, i den hensikt å avdekke hvorvidt det skjer endringer av betydning for den enkeltes sikkerhetsmessige skikkethet. I Sverige har ekspertgruppen som utredet forslag til ny sikkerhetslov, anbefalt at det innføres et tydelig hjemmelsgrunnlag for slik regelmessig kontroll.

Utvalget mener det er en svakhet ved dagens regelverk at det ikke foreligger hjemmel for å kunne gjennomføre personkontroll ut over førstegangs- og reklarering. Dagens system er lite egnet til å kunne fange opp endringer i klarert personells sikkerhetsmessige skikkethet, ut over den enkeltes opplysningsplikt til autorisasjonsansvarlig om slike forhold. Utvalget forslår derfor en hjemmel for å kunne iverksette ny personkontroll opp mot relevante registre når som helst innenfor en klarerings gyldighetstid. Hensikten er å kontrollere om det har skjedd endringer av betydning. Ny personkontroll kan i henhold til bestemmelsen både gjøres på regelmessig basis og ved konkret mistanke om at det har skjedd endringer som kan ha betydning for den enkeltes klarering.

Etter utvalgets oppfatning vil ikke forslaget ha vesentlige negative konsekvenser for den enkeltes personvern. Hjemmel for å innhente slike opplysninger i klareringsprosessen eksisterer allerede i dag og er godt begrunnet. Muligheten for å oppdatere denne informasjonen på regelmessig basis, eller ved mistanke om at det har skjedd endringer av betydning for den enkeltes sikkerhetsmessige skikkethet, vil dessuten være i tråd med personopplysningslovens krav om at personopplysninger skal være korrekte og oppdaterte. Dersom en slik personkontroll innebærer at det treffes en avgjørelse om suspensjon, nedsettelse eller tilbakekallelse av klareringen, vil den enkeltes rettssikkerhet bli ivaretatt gjennom den etablerte klageadgangen.

Kombinert med forslaget om plikt til å legge til rette for digitalisert overføring av kilderesultater, kan ikke utvalget se at forslaget vil ha store konsekvenser verken for NSM eller de berørte registereierne.

10.6.7 Informasjonsdeling

Utvalget har vurdert hvorvidt det bør etableres en hjemmel for å kunne dele informasjon mellom Sikkerhetsmyndigheten og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). En slik hjemmel vil innebære et inngrep i den enkeltes personvern. Informasjon om den enkelte vil kunne bli brukt til andre formål enn de primært var innhentet for, nemlig å vurdere den enkeltes sikkerhetsmessige skikkethet knyttet til en konkret anmodning om klarering.

En slik hjemmel vil også kunne utfordre klareringsinstituttets grunnleggende innretning, hvor den enkeltes avgivelse av opplysninger til klareringsmyndigheten er tuftet på et prinsipp om at slike opplysninger behandles i fortrolighet. Det er imidlertid åpning allerede i dag for at klareringsmyndighetene kan dele informasjon med autorisasjonsansvarlig, der dette anses påkrevet av hensyn til den sikkerhetsmessige ledelse og kontroll av vedkommende.

Formålet med klareringsinstituttet er nettopp å redusere risikoen for at sikkerhetsgradert informasjon kompromitteres, eller at adgang til sensitive områder misbrukes på en måte som kan skade grunnleggende nasjonale funksjoner. Slik kompromittering eller misbruk av tilgang, vil i mange tilfeller være sammenfallende med overtredelse av de straffebud PST har som oppgave å forebygge og etterforske. Innsidetrusselen er slik utvalget ser det både reell og overhengende. Dette bekreftes av PSTs trusselvurderinger og de vurderinger som ligger til grunn for NSMs sikkerhetsfaglige råd. Formålet med en slik hjemmel for informasjonsdeling vil være hensynet til beskyttelse av grunnleggende nasjonale funksjoner.

Utvalget mener videre at en hjemmel til å dele slik informasjon vil kunne bidra til at PSTs forebyggende arbeid blir mer målrettet. Dette vil kunne gi en sikkerhetsmessig gevinst, og vil være et viktig virkemiddel for at PST skal kunne ivareta sine plikter.

Samlet sett mener utvalget at de sikkerhetsmessige gevinstene som oppnås ved at PST settes bedre i stand til å kunne målrette sitt forebyggende arbeid, overstiger de personvernmessige konsekvensene et slikt forslag medfører. En viktig rettssikkerhetsgaranti for den enkelte vil være EOS-utvalgets kontroll med EOS-tjenestene. Utvalget legger til grunn at praktiseringen av denne type informasjonsdeling mellom Sikkerhetsmyndigheten og PST, vil ha et særlig fokus fra EOS-utvalget.

Av personvernmessige hensyn mener utvalget at en slik hjemmel må avgrenses til det som er strengt nødvendig for at PST skal kunne ivareta sine oppgaver etter politiloven. Utvalget foreslår derfor en begrenset hjemmel til å kunne dele informasjon med PST, der dette er relevant og nødvendig etter politiloven § 17 b og § 17 c nr. 1.

Utvalget mener at prosedyren for deling av slik informasjon, bør være at PST initierer prosessen ved å anmode Sikkerhetsmyndigheten om nærmere angitt informasjon om klarert personell. Eksempelvis kan generelle trender i trusselbildet tilsi at PST har behov for en oversikt over klarert personell med tilknytning til en bestemt nasjon. PST vil selv være best i stand til å vurdere hvilken informasjon som er nødvendig for å ivareta tjenestens oppgaver etter politiloven § 17 b og 17 c nr. 1. Dersom Sikkerhetsmyndigheten selv skal vurdere når det er relevant og nødvendig å dele informasjon med PST, vil informasjonsdelingen i mindre grad være knyttet opp til PSTs konkrete behov og vil kunne medføre at PST må håndtere større mengder overskuddsinformasjon.

Videre mener utvalget at informasjonsdelingen bør begrenses til de opplysninger som er nødvendige for at PST skal kunne ivareta sine oppgaver. Gjennom personkontrollen innhentes det en stor mengde opplysninger fra en rekke forskjellige registre. En generell hjemmel for deling av opplysninger som fremkommer under personkontrollen, vil slik utvalget ser det utgjøre et uforholdsmessig inngrep i personvernet.

Slik utvalget har forstått PSTs behov, er det særlig tre typer opplysninger som er relevante og nødvendige for at tjenesten skal kunne ivareta sine oppgaver. For det første gjelder dette informasjon om vedkommendes identitet og klareringsstatus. Personell som ikke får innvilget klarering, vil heller ikke få tilgang til sikkerhetsgradert informasjon eller til områder hvor det stilles krav om slik klarering.

For det andre vil opplysninger om vedkommendes tilknytning til andre nasjoner, enten direkte eller via nærstående, være relevant og nødvendig informasjon i denne sammenheng. Det er denne tilknytningen som kan danne grunnlaget for at vedkommende potensielt blir utsatt for press, og som således er inngangskriteriet for at PST skal kunne anmode om informasjon.

For det tredje bør opplysninger om vedkommendes tjenestested gjøres tilgjengelig for PST. Dette for å kunne målrette det forebyggende arbeidet, og å kunne kartlegge og analysere trender og utviklingstrekk. Eksempelvis vil en stat som kommer i søkelyset på grunn av atomkraft og reaktorteknologi kunne utgjøre en slik trend.

Utvalget har også vurdert hvorvidt PSTs anmodning bør kunne rettes mot de enkelte klareringsmyndighetene, eller mot Sikkerhetsmyndigheten som forvalter av det sentrale registeret for klareringsavgjørelser. Etter utvalgets vurdering vil det være mest hensiktsmessig at PST har ett enkelt kontaktpunkt inn mot klareringsinstituttet. Dette vil kunne bidra til å sikre en god samhandling og en ensartet praksis for deling av slik informasjon. Det vil også redusere behovet for å etablere saksbehandlerkapasitet hos de ulike klareringsmyndighetene til å håndtere slike anmodninger. Et annet forhold som taler for en slik løsning, er at informasjon om hvilke fokusområder PST har for sitt forebyggende arbeid i seg selv er sensitiv informasjon, hvor spredningen bør begrenses til et minimum.

En slik klart avgrenset hjemmel til å kunne dele informasjon med PST vil, slik utvalget ser det, ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep i den enkeltes personvern sett opp mot den sikkerhetsmessige gevinsten som oppnås ved tiltaket. At avgrensningen gjøres i loven, vil også gjøre det forutsigbart for den enkelte hvilken informasjon som kan deles med PST. For å ytterligere styrke forutsigbarheten for den enkelte, mener utvalget at det uttrykkelig bør fremgå av personopplysningsblanketten den enkelte fyller ut som grunnlag for klareringsprosessen, at nærmere angitt informasjon vil kunne deles med PST. For allerede klarert personell bør myndighetene orientere særskilt om at det gis anledning for å dele slik informasjon med PST. En måte dette kan gjøres på er at klareringsmyndighetene sender en generell orientering til aktuelle virksomheter, og ber om at denne informasjonen videreformidles til autorisert personell.

En slik lovhjemmel forutsetter også at NSMs sentrale klareringsregister innrettes på en slik måte at de aktuelle opplysningene fremgår, og at de enkelt kan hentes ut fra registeret. Det forutsetter også at de autorisasjonsansvarlige pålegges en plikt til å innrapportere til NSM hvilket personell som har blitt autorisert i den enkelte virksomhet, slik at opplysninger om dette kan legges inn i det sentrale klareringsregisteret. En slik rapporteringsplikt vil også medføre at endring av tjenestested vil fanges opp av NSM, ved at ny arbeidsgiver vil innrapportere at vedkommende har blitt autorisert for tilgang til sikkerhetsgradert informasjon i virksomheten.

Slik utvalget ser det, vil en slik innrapportering, uavhengig av PSTs behov for å benytte slik informasjon i sitt forebyggende arbeid, styrke personellsikkerheten i Norge gjennom en bedre oppfølging av, og kontroll med, klarert personells skifte av tjenestested. Utvalget mener uansett det er en svakhet med dagens klareringsinstitutt at det ikke eksisterer mekanismer som gjør at Sikkerhetsmyndigheten har en oppdatert oversikt over hvor klarert personell til enhver tid tjenestegjør.

Forslaget vil ha noen kostnadsmessige konsekvenser for Sikkerhetsmyndigheten i form av behov for saksbehandlerkapasitet til å kunne håndtere anmodninger fra PST. I tillegg vil det sentrale registeret for klareringsavgjørelser måtte tilpasses slik at nødvendig og relevant informasjon fremgår av registeret, og enkelt kan hentes ut av dette. Forslaget vil også ha noen kostnadsmessige konsekvenser for autorisasjonsansvarlig, knyttet til plikten til å innrapportere opplysninger. For PSTs vedkommende vil forslaget sannsynligvis ikke innebære slike kostnader.

11 Sikkerhetsgraderte anskaffelser

11.1 Innledning

Regelverket for sikkerhetsgraderte anskaffelser er et viktig verktøy for å kunne sikre at leverandører som gis tilgang til sikkerhetsgradert informasjon eller til skjermingsverdige objekter, er sikkerhetsmessig til å stole på. Dette både for å sikre at sikkerhetsgradert informasjon blir håndtert på en forsvarlig måte, og for å sikre at tilgang til skjermingsverdige objekter ikke misbrukes på en måte som kan ha alvorlige skadefølger.

Utvalgets målsetting med regelverket for sikkerhetsgraderte anskaffelser er å sikre at regelverket gir et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag til å kunne undersøke om leverandører til virksomheter av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner er sikkerhetsmessig skikket. Samtidig må regelverket ikke være innrettet på en slik måte at det i vesentlig grad kompliserer, forsinker eller fordyrer virksomhetenes anskaffelsesprosesser.

En grunnleggende problemstilling utvalget har måttet ta stilling til er om dagens regelverk, med de vedtatte endringene i henhold til Prop. 97 L (2015–2016), har en balansert og hensiktsmessig tilnærming når det gjelder sikkerhetshensyn på den ene siden og bedriftsøkonomiske hensyn på den andre.

En annen grunnleggende problemstilling utvalget har måttet ta stilling til er hvorvidt utvalgets innretning på den nye loven, herunder utvidelsen av lovens virkeområde, nødvendiggjør endringer i regelverket om sikkerhetsgraderte anskaffelser.

11.2 Gjeldende sikkerhetslovs regulering

Sikkerhetsloven kapittel 7 gir nærmere bestemmelser om sikkerhetsgraderte anskaffelser. En sikkerhetsgradert anskaffelse er i loven § 3 første ledd nr. 17 definert som en:

anskaffelse, foretatt av anskaffelsesmyndighet som innebærer at leverandøren av varen eller tjenesten vil kunne få tilgang til skjermingsverdig informasjon eller objekt, eller som innebærer at anskaffelsen må sikkerhetsgraderes av andre årsaker.

Anskaffelsesmyndighet er definert som «et forvaltningsorgan som har til hensikt å anskaffe, eller har anskaffet, varer eller tjenester fra et rettssubjekt som ikke er et forvaltningsorgan», jf. loven § 3 første ledd nr. 16.

Leverandører i sikkerhetsgraderte anskaffelser blir automatisk underlagt sikkerhetslovens bestemmelser, jf. loven § 2 annet ledd. Regelverket om sikkerhetsgraderte anskaffelser berører derfor i stor grad selvstendige rettssubjekter. Regelverket etablerer de nødvendige sikkerhetsmekanismer når selvstendige rettssubjekter er leverandører av varer eller tjenester til et forvaltningsorgan eller en virksomhet som er underlagt sikkerhetsloven.

Nærmere bestemmelser om sikkerhetsgraderte anskaffelser er regulert i forskrift om sikkerhetsgraderte anskaffelser.250

11.2.1 Sikkerhetsavtale

Ved sikkerhetsgraderte anskaffelser skal det inngås en sikkerhetsavtale mellom anskaffelsesmyndigheten og leverandøren.

Sikkerhetsavtalen formaliserer sikkerhetsmessige aspekter i forbindelse med en sikkerhetsgradert anskaffelse, og skal legge til rette for at lokale forhold, praktisk gjennomføring og detaljer av betydning for sikkerheten, kan reguleres tilfredsstillende.251

Før en leverandør kan få tilgang til skjermingsverdig informasjon, må sikkerhetsavtale være inngått, jf. sikkerhetsloven § 27 første ledd. Ved tilgang til skjermingsverdig objekt er det bare krav om sikkerhetsavtale dersom Nasjonal sikkerhetsmyndighet krever det eller det av andre grunner er nødvendig å sikkerhetsgradere anskaffelsen.

Dersom en oppdragsgiver skal inngå en sikkerhetsavtale med en utenlandsk leverandør, kan det først skje etter godkjenning fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet, jf. § 27 første ledd tredje punktum. Hva sikkerhetsavtalen skal inneholde, følger av forskrift om sikkerhetsgraderte anskaffelser § 2-5. Leverandøren er omfattet av sikkerhetslovens bestemmelser uavhengig av om det inngås en sikkerhetsavtale, men sikkerhetsavtalen tydeliggjør og operasjonaliserer de sikkerhetskrav som gjelder for den enkelte anskaffelse.252

11.2.2 Leverandørklarering

Dersom leverandøren skal gis tilgang til skjermingsverdig informasjon gradert KONFIDENSIELT eller høyere, eller dersom det av andre grunner anses nødvendig, skal det gjennomføres en leverandørklarering for å vurdere leverandørens sikkerhetsmessige skikkethet, jf. loven § 28. Nasjonal sikkerhetsmyndighet er klareringsmyndighet for leverandørklareringer.

Leverandørklarering skal kun gis dersom det ikke foreligger rimelig tvil om leverandørens skikkethet. Ved avgjørelse om leverandøren anses sikkerhetsmessig skikket skal det bare legges vekt på forhold som er relevante for å vurdere leverandørens evne og vilje til å utøve forebyggende sikkerhetstjeneste etter bestemmelsene i eller i medhold av loven.253

I vurderingen skal også personkontroll av personer i leverandørens styre og ledelse inngå, jf. forskriften § 3-1 nr. 1. Leverandøren skal videre gi alle relevante opplysninger av betydning for klareringsspørsmålet, jf. § 28 tredje ledd. Opplysningsplikten er nærmere regulert i forskriften § 3-2.

En leverandør som innehar en leverandørklarering skal uten ugrunnet opphold orientere Nasjonal sikkerhetsmyndighet om endringer i styre eller ledelse, forandringer i eierstrukturen, flytting av lokaliteter og utstyr, åpning av gjeldsforhandlinger eller begjæring om konkurs, og om andre forhold som kan ha betydning for leverandørens sikkerhetsmessige skikkethet. Hvis forholdene anses å representere en sikkerhetsrisiko som ikke kan elimineres gjennom forebyggende sikkerhetstiltak, kan Nasjonal sikkerhetsmyndighet inndra leverandørklareringen, jf. § 28 fjerde ledd, jf. forskriften § 3-3.

Det følger videre av § 28 fjerde ledd siste punktum at skjermingsverdig informasjon eller objekt ikke kan overføres til ny eier eller inngå i bobehandling ved gjeldsforhandling eller konkurs, med mindre Nasjonal sikkerhetsmyndighet har samtykket til dette.254

Saksbehandlingsreglene i sikkerhetsloven kapittel 6 om personellsikkerhet, herunder bestemmelsen om begrunnelse og klage, gjelder så langt de passer for leverandørklaringer, jf. § 28 femte ledd.

11.2.3 Varighet av leverandørklarering

Regjeringen har i Prop. 97 L (2015–2016) foreslått at leverandørklarering gis etter anmodning fra en anskaffelsesmyndighet, men med en tidsbegrenset varighet. Forslaget innebar en endring fra oppdragsbasert til tidsbasert leverandørklarering. Systemet med klarering for hvert enkelt oppdrag var ifølge regjeringen for tungvint, og genererte et unødvendig høyt antall søknader om leverandørklarering. Leverandørklarering for det enkelte oppdrag var også i utakt med praksis i en del andre land, samt med internasjonalt regelverk.

Det nærmere tidsrommet leverandørklareringen skal gjelde er foreslått regulert som en forskriftshjemmel, som gir Kongen myndighet til å bestemme den generelle gyldighetstiden for slike klareringer. I forarbeidene antydes det en varighet på fem år, tilsvarende den generelle varighetstiden for personellklareringer.255

Stortinget har, i forbindelse med behandlingen av Innst. 352 L (2015–2016) til Prop. 97 L (2015–2016), vedtatt regjeringens forslag om tidsbasert leverandørklarering.

11.2.4 Anskaffelser til kritisk infrastruktur

Regjeringen har videre i Prop. 97 L (2015–2016) fremmet forslag om en ny lovbestemmelse (§ 29 a) som pålegger virksomheter som eier eller rår over kritisk infrastruktur en plikt til å gjøre en risikovurdering ved anskaffelser til slik infrastruktur, og en påfølgende myndighet for Kongen i statsråd til å treffe vedtak om å nekte anskaffelsen gjennomført eller sette nærmere vilkår for anskaffelsen.

Om begrunnelsen for forslaget skriver departementet følgende:

Globalisering og økt internasjonalisering av vare og tjenestehandelen har ført til at eiere av kritisk infrastruktur, i større utstrekning enn tidligere, bruker utenlandske selskaper som leverandører til norsk kritisk infrastruktur. Utstrakt bruk av utenlandske leverandører er potensielt problematisk fordi det kan medføre en forhøyet risiko for spionasje og sabotasje til skade for norske interesser. Samfunnets økte avhengighet av kritisk infrastruktur gjør at denne problemstillingen trolig vil få stadig større relevans framover.256

I det opprinnelige høringsforslaget foreslo Forsvarsdepartementet en absolutt varslingsplikt til ansvarlig fagdepartement dersom en anskaffelse til kritisk infrastruktur som virksomheten eier eller rår over kunne innebære en ikke ubetydelig risiko for rikets selvstendighet og sikkerhet eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser.

I høringen ble det også foreslått en ny bestemmelse i sikkerhetsloven § 2, for å kunne fange opp eiere av kritisk infrastruktur som ikke var underlagt sikkerhetsloven fra før.

På bakgrunn av høringsinnspillene foreslo departementet i Prop. 97 L (2015–2016) noen hovedendringer fra det opprinnelige lovforslaget.257

For det første ble det foreslått å lovfeste at den nye bestemmelsen skulle gjelde alle virksomheter som foretar anskaffelser til kritisk infrastruktur, uavhengig av om virksomheter er underlagt sikkerhetslovens øvrige bestemmelser.

Kritisk infrastruktur i sikkerhetslovens forstand ble foreslått definert som «anlegg og systemer som er nødvendige for å opprettholde samfunnets grunnleggende behov og funksjoner».258

For det andre ble den absolutte varslingsplikten, foreslått endret til en uttrykkelig plikt for virksomhetene til å foreta risikovurderinger ved anskaffelser til kritisk infrastruktur. Varslingsplikten til ansvarlig departement vil først inntre dersom virksomheten ønsker å gjennomføre en anskaffelse som innebærer en ikke ubetydelig risiko for sikkerhetstruende virksomhet.

I forlengelsen av endringen av den absolutte varslingsplikten foreslo også departementet en presisering om at virksomhetene ikke behøver å varsle myndighetene dersom virksomhetene selv iverksetter risikoreduserende tiltak som fjerner risikoen, eller gjør denne ubetydelig.

Ansvarlig fagdepartement som mottar et varsel, skal som utgangspunkt innhente rådgivende uttalelser fra relevante organer. I forarbeidene nevnes Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet som aktuelle organer. Etter å ha samlet inn nødvendig informasjon, kan saken avgjøres av departementet i dialog med den aktuelle virksomheten. For det tilfelle at departementet kommer til at anskaffelsen ikke bør gjennomføres, eller det bør stilles nærmere vilkår for gjennomførelsen, skal saken fremmes for Kongen i statsråd. Det presiseres at et vedtak fra Kongen i statsråd må være innrettet på en slik måte at lovens formål ivaretas. I forarbeidene presiseres det at formålsbegrensningen blant annet vil innebære at det ikke er hjemmel for å gripe inn ved risiko for industrispionasje som kun er egnet til å skade en enkeltbedrifts forretningsvirksomhet.259

Stortinget har, i forbindelse med behandlingen av Innst. 352 L (2015–2016) til Prop. 97 L (2015–2016), vedtatt regjeringens forslag om plikt til å gjennomføre en risikovurdering ved anskaffelser til kritisk infrastruktur og påfølgende vedtaksmyndighet for Kongen i statsråd.

11.3 Annet relevant regelverk

11.3.1 Lov om offentlige anskaffelser

Alle offentlige anskaffelser i Norge reguleres av anskaffelsesloven260 med tilhørende forskrifter, herunder forskrift om offentlige anskaffelser261 (FOA) og forskrift om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser262 (FOSA).

Formålet med regelverket er å bidra til økt verdiskapning i samfunnet ved å sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebehandling, jf. anskaffelsesloven § 1.

FOSA gjennomfører EUs direktiv om forsvars og sikkerhetsanskaffelser i norsk rett. Direktivet har som formål å etablere en ny europeisk lovgivningsramme for inngåelse av sensitive offentlige kontrakter på forsvars- og sikkerhetsområdet. Direktivet er ment å skape mer åpenhet omkring anskaffelsene på dette området.

Felles for regelverket om offentlige anskaffelser er at det som utgangspunkt kun gjelder for statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer, jf. loven § 2. Regelverket får således ikke anvendelse for selvstendige rettssubjekter, eksempelvis private virksomheter, som ikke omfattes av loven § 2.

Loven gjelder ikke for anskaffelser som kan unntas etter EØS-avtalen artikkel 123, jf. § 4.

Om forholdet mellom regelverket for offentlige anskaffelser og sikkerhetslovens bestemmelser om sikkerhetsgraderte anskaffelser, skriver Forsvarsdepartementet i Prop. 97 L (2015–2016) at:

[f]or offentlige oppdragsgivere må regelverket om sikkerhetsgraderte anskaffelser sees i sammenheng med regelverket for offentlige anskaffelser. En sikkerhetsgradert anskaffelse er i utgangspunktet omfattet av [anskaffelsesloven] og [forskrift om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser]. Nevnte lov og forskrift gjelder imidlertid ikke der en anskaffelse kan unntas med hjemmel i EØS-avtalen artikkel 123.263

11.3.2 Sektorspesifikt anskaffelsesregelverk

I kraftsektoren har energiloven og beredskapsforskriften egne bestemmelser om anskaffelser i energiforsyningen. Det følger av beredskapsforskriften § 6-5 at KBO-enheter som setter ut oppdrag til leverandører og andre med oppdrag for eller i energiforsyningen, skal påse at disse er forpliktet til å etterleve bestemmelsene om informasjonssikkerhet og taushetsplikt for sensitiv informasjon. Beredskapsmyndigheten264 fører tilsyn med etterlevelsen av disse bestemmelsene også overfor leverandørene. I medhold av forskriften § 6-6 kan anbudsinnbydelser og lignende begrenses når det er nødvendig for å hindre at sikkerhetsgradert eller sensitiv informasjon om energiforsyningen blir offentlig tilgjengelig gjennom anbudsdokumentene.

I finanssektoren har finanstilsynsloven § 4 c nærmere bestemmelser om meldeplikt til Finanstilsynet ved utkontraktering av virksomhet. Finanstilsynet kan sette vilkår for utkontrakteringen eller gi foretaket pålegg om å ikke iverksette eller å avslutte oppdraget, dersom tilsynet finner at utkontraktering skjer i et omfang eller på en måte som ikke kan anses forsvarlig, vanskeliggjør tilsynet, eller for øvrig er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av lov.

11.4 Utvalgets vurderinger

Etter utvalgets vurdering er det fortsatt behov for regelverk for sikkerhetsgraderte anskaffelser. Regelverket er et viktig virkemiddel for å kunne sikre at leverandører til virksomheter av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, sikkerhetsmessig er til å stole på. Regelverket for sikkerhetsgraderte anskaffelser bør således gjelde for alle virksomheter som omfattes av loven.

Utvalget støtter det vedtatte lovforslaget med endring fra oppdragsbasert til tidsbasert leverandørklarering. Endringen vil, slik utvalget ser det, være et viktig bidrag for å effektivisere prosessene knyttet til sikkerhetsgraderte anskaffelser. Endringen medfører også at regelverket er mer i tråd med hvordan dette er regulert i andre sammenlignbare nasjoner. For norske leverandører vil en tidsbasert leverandørklarering også gjøre det lettere å konkurrere om oppdrag på det internasjonale markedet.

Utvalget støtter også innretningen på den foreslåtte bestemmelsen om anskaffelser til kritisk infrastruktur. Innretningen med at virksomhetene plikter å gjennomføre en risikovurdering ved anskaffelser er, slik utvalget ser det, også i tråd med den innretning utvalget har på forslaget til ny sikkerhetslov. De øvrige endringene utvalget foreslår, særlig når det gjelder de foreslåtte mekanismene om deling av trusselinformasjon, også sette virksomhetene i bedre stand til å kunne gjøre en forsvarlig risikovurdering ved slike anskaffelser.

Utvalget mener imidlertid at plikten til å gjøre risikovurderinger, må avgrenses til de virksomheter som faktisk omfattes av loven, det vil si de virksomheter som råder over skjermingsverdige objekter eller skjermingsverdig infrastruktur. Utvalgets forslag til utvidelse av lovens virkeområde, vil medføre at virksomheter som råder over infrastruktur av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner vil bli underlagt loven. Hvorvidt dette innebærer at alle virksomheter som er ment å omfattes av den foreslåtte § 29 a, også omfattes av bestemmelsen i utvalgets lovforslag, vil avhenge av hvilke vurderinger departementene og Sikkerhetsmyndigheten gjør når det gjelder vedtak overfor virksomheter som skal underlegges loven.

12 Eierskapskontroll

12.1 Innledning

I henhold til utvalgets mandat skal utvalget:

…vurdere behov for regulering/kontroll overfor selskaper som håndterer informasjon, teknologi og/eller fysiske aktiva av betydning for samfunnets sikkerhet, herunder håndteringen av endringer i statens eller andres eierskap i slike selskaper. Dette kan være selskaper innen forsvarssektoren eller i sivil sektor.

Stadig større deler av det som tradisjonelt utgjorde en integrert del av statens virksomhet, og som således lå innenfor alminnelig instruksjonsmyndighet og kontroll, ivaretas i dag av selvstendige rettssubjekter. Grunnleggende nasjonale funksjoner er derfor i økende grad avhengig av understøttelse fra private selskaper for å kunne opprettholde evnen til å ivareta sine oppgaver. Dette kan føre til en økt sårbarhet for grunnleggende nasjonale funksjoner. For private selskaper, hvor staten ikke har eierinteresser som sikrer en viss grad av kontroll, eksisterer det i dag ingen hjemmel for en generell kontroll med eierskapet i selskapene.

Utvalgets målsetting er å sikre at staten har tilstrekkelige og riktige virkemidler for å kunne regulere selskaper som håndterer informasjon, teknologi eller fysiske aktiva av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner. En grunnleggende forutsetning for utvalget i denne sammenheng, er at de virkemidler som gjøres tilgjengelig for staten ikke samtidig i vesentlig grad innskrenker selskapenes muligheter til å konkurrere i et globalt marked.

En grunnleggende problemstilling i denne sammenheng er hvorvidt eksisterende regelverk, både dagens sikkerhetslov og regelverk på tilgrensende områder, gir tilstrekkelige virkemidler for å kunne håndtere denne sårbarheten.

En annen grunnleggende problemstilling er hvorvidt en generell hjemmel for å kontrollere eierskapet i slike selskaper, vil få den tilsiktede effekt – uten at dette samtidig får uforholdsmessig store konsekvenser for selskapenes konkurransedyktighet.

12.2 Gjeldende rett

Det finnes en rekke regelverk som har til hensikt å kontrollere eierskapet i norske selskaper. Ingen av regelverkene har imidlertid som formål å hjemle en generell kontroll med eierskapet i strategisk viktige selskaper.

Konkurranseloven 265 har som formål å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Konkurransetilsynet kan i medhold av konkurranseIoven § 16 forby foretakssammenslutninger som vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med lovens formål. Konkurranseloven § 17 gir nærmere bestemmelser om Konkurransetilsynets myndighet vedrørende fusjonskontroll gjennom å definere hva som utgjør en foretakssammenslutning. En av formene for foretakssammenslutning er gjennom et såkalt kontrollerverv, jf. § 17 annet ledd. Kontroll defineres i § 17 tredje ledd som «mulighet til å utøve avgjørende innflytelse over et foretaks virksomhet».

Boks 12.1 Utstyrsdiversitet

Det digitale sårbarhetsutvalget har i sin utredning påpekt at manglende diversitet i utstyrsleverandørmarkedet innen ekominfrastrukturen er en kilde til sårbarhet. Konkurranselovgivningen vil i noen grad kunne bidra til å forhindre monopolleverandører, men Sårbarhetsutvalget mener at denne lovgivningen ikke i tilstrekkelig grad har klart å forhindre at det er en ensidighet i visse utstyrsleverandører.

Sårbarhetsutvalget har i denne forbindelse anbefalt at Nkom, i samråd med Konkurransetilsynet, bør ta initiativ til å utrede hvorvidt man i dag har tilstrekkelige virkemidler for å ivareta dette forholdet. Det blir også vist til at denne problemstillingen bør tas med i utformingen av ny sikkerhetslov.

Nkom har i sin høringsuttalelse, datert 15. mars 2016, uttalt at konkurranselovgivningen ikke er egnet til å oppnå formålet hva gjelder utstyrsdiversitet. Nkom støtter forslaget om at problemstillingen bør tas med i utformingen av ny sikkerhetslov.

Kilde: NOU 2015: 13, 115.

Børsloven266har som formål å legge til rette for effektive, velordnede og tillitvekkende markeder for finansielle instrumenter, jf. børsloven § 1. Loven § 17 gir nærmere bestemmelser om eierkontroll i regulert marked som ikke er børs. Erverv som fører til at erververen kan bli eier av en betydelig eierandel i slike markeder, kan bare gjennomføres etter at melding om dette på forhånd er sendt til Finanstilsynet. Med betydelig eierandel menes i denne sammenheng direkte eller indirekte eierandel som representerer minst 10 prosent av aksjekapitalen eller stemmene, eller på annen måte gjør det mulig å utøve betydelig innflytelse over forvaltningen av selskapet, jf. loven § 17 første ledd annet punktum. Finanstilsynet kan nekte slikt erverv dersom aksjeeier ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av foretaket, jf. § 17 tredje ledd.

Industrikonsesjonsloven267 har som formål at landets vannkraftressurser skal forvaltes til beste for allmennheten. Dette skal sikres gjennom offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå, jf. industrikonsesjonsloven § 1 første ledd. Etter industrikonsesjonsloven § 2 kan private eie kraftproduksjon så lenge det offentlige «direkte eller indirekte innehar minst to tredeler av kapitalen og stemmene og organiseringen er slik at det åpenbart foreligger reelt offentlig eierskap» (konsolideringsmodellen). Industrikonsesjonslovens bestemmelser om åpenbart reelt offentlig eierskap legger en klar restriksjon på mulighetene for å selge kraftproduksjon til private (herunder utenlandske) eiere.

Det finnes i tillegg regelverk av sektorovergripende karakter, som har elementer av kontroll med eierskap, men da knyttet til leverandører i konkrete anskaffelser og ikke til strategisk viktige selskaper som sådan.

Sikkerhetsloven kapittel 7 om sikkerhetsgraderte anskaffelser regulerer anskaffelser hvor leverandøren kan få tilgang til skjermingsverdig informasjon eller skjermingsverdig objekt, jf. sikkerhetsloven §§ 27 og 28. I forbindelse med en leverandørklarering plikter den aktuelle leverandøren å gi alle opplysninger som antas å være av betydning for klareringsspørsmålet. I dette ligger også et krav om at leverandøren plikter å opplyse om blant annet eierstruktur. Leverandøren skal også uten ugrunnet opphold orientere Nasjonal sikkerhetsmyndighet om endringer i styre eller ledelse, forandringer i eierstrukturen, flytting av lokaliteter og utstyr etc., jf. § 28 fjerde ledd. Regelverket er imidlertid avgrenset til konkrete anskaffelser, og er således mindre egnet for å ivareta mer generelle behov for kontroll med eierskapet i strategisk viktige selskaper. For en mer utførlig omtale av regelverket for sikkerhetsgraderte anskaffelser vises det til kapittel 11.

Regjeringens forslag til innføring av en lovbestemmelse om varslingsplikt og myndighet til å fatte vedtak ved anskaffelser til kritisk infrastruktur, se omtalen av § 29 a i kapittel 11.2.4, foreslås i det vesentlige videreført i utvalgets lovforslag.

Som nevnt i kapittel 11.3.2 har kraftsektoren en egen regulering av anskaffelser til energiforsyningen. Det følger av beredskapsforskriften § 6-6 at anbudsinnbydelser og lignende skal begrenses når det er nødvendig for å hindre at sikkerhetsgradert eller sensitiv informasjon om energiforsyningen blir offentlig tilgjengelig gjennom anbudsdokumentene.

12.2.1 Tidligere lov om erverv av næringsvirksomhet

12.2.1.1 Ervervsloven

Norge hadde frem til EØS-avtalens ikrafttredelse konsesjonslovgivning om godkjenning av eierskifte, som diskriminerte mellom norske og utenlandske statsborgere.

Boks 12.2 Historikk

Frem til 1888 hadde både utlendinger og norske statsborger fri tilgang til å erverve eiendomsrett og bruksrett til fast eiendom i Norge. Fra 1888 kom den første konsesjonsloven – statsborgerrettsloven – som innførte en generell konsesjonsplikt for utenlandske personer og selskap som ervervet norsk eiendom. Loven var begrunnet i frykten for at fremmede land og statsborgere skulle kjøpe opp store områder i Norge. Etter hvert ble også ønsket om å bevare viktige naturressurser som vannfall, mineralforekomster og skogseiendommer en viktig motivasjon for lovgivningen.

Etter en omfattende lovrevisjonsprosess i 1917 ble konsesjonsreglene strammet inn gjennom en ny konsesjonslov (industrikonsesjonsloven). En viktig endring var at erverv av aksjer og andeler i selskap ble underlagt konsesjonsplikt dersom selskapene hadde eiendomsrett eller bruksrett som medførte konsesjonsplikt ved direkte erverv. Konsesjonsplikten gjaldt kun for utenlandske rettssubjekter som ervervet fast eiendom.

I 1974 ble industrikonsesjonsloven erstattet av en ny allmenn konsesjonslov.

Etter at Norge sluttet seg til EØS-avtalen, var det ikke lenger lovlig å opprettholde et diskriminerende regelverk hvor bare utenlandske bedriftsoppkjøp i Norge krevde konsesjonsbehandling. Dette, i tillegg til at det gamle konsesjonsregelverket var blitt utdatert, medførte behov for å utvikle et nytt og moderne regelverk som var bedre tilpasset reguleringsbehovet vedrørende eierskifte i næringslivet. Resultatet av denne prosessen var ervervsloven268 som trådte i kraft 1. januar 1995.

Ervervsloven gjaldt for erverv av eiendeler i norske foretak, samt erverv av aktiva som innebar overtakelse av næringsvirksomhet i Norge, jf. loven § 1 første ledd. Ervervsloven har ikke et klart definert formål, verken i loven eller i forarbeidene. Det følger av forarbeidene at loven først og fremst var ment å dekke de behovene myndighetene hadde for kontroll på og styring med eierskifte i norsk næringsliv, være preventiv overfor useriøse investorer, bidra til å vedlikeholde sysselsetting og bosetting i distriktene, samt sikre informasjon om eierstrukturene i norsk næringsliv.269

Ervervsloven var basert på et meldepliktsystem, hvor de som ervervet eiendeler i et norsk foretak hadde meldeplikt avhengig av omfanget på oppkjøpet. Meldeplikten gjaldt både for nasjonale og utenlandske oppkjøpere. Meldeplikten inntrådte ved erverv som medførte at erververen ble innehaver av «mer enn en tredel eller minst en halvdel, eller minst to tredeler av samtlige eierandeler eller av stemmeberettigede eierandeler», jf. loven § 4 første ledd. Meldeplikten ble bare utløst i de tilfeller der foretaket hadde:

  • over 50 tilsatte, eller

  • en omsetning siste år på over 50 millioner kroner, eller

  • mottatt offentlig støtte til forskning og utvikling på over 5 millioner kroner til minst et enkeltprosjekt gjennom de siste åtte årene.

Oppkjøpet skulle meldes til departementet innen 30 dager etter at bindende avtale om erverv var inngått, jf. loven § 9. Etter at oppkjøpet var meldt til departementet, hadde departementet en frist på 30 dager til å vurdere ervervet, jf. loven § 10. Dersom departementet ikke ga skriftlig melding om behov for ytterligere informasjon eller at oppkjøpet ville bli underlagt nærmere vurdering etter loven kapittel 6, innen fristen på 30 dager, ble oppkjøpet ansett som godkjent.

Dersom departementet hadde grunn til å anta at oppkjøpet kunne ha vesentlige negative virkninger for foretaket, bransjen eller samfunnet for øvrig, herunder sysselsettingsmessige virkninger, kunne oppkjøpet undergis nærmere vurdering, jf. § 13. Med mindre allmenne hensyn talte imot, skulle oppkjøpet godkjennes. Dersom godkjenning ikke ble gitt, kunne departementet pålegge oppkjøperen å avhende de eierandeler eller aktiva det meldepliktige oppkjøpet omhandlet innen en nærmere angitt frist, jf. § 17.

Etter loven kapittel 7 hadde departementet også hjemmel til å fastsette nærmere bestemte vilkår som av allmenne hensyn var nødvendig for at oppkjøpet skulle kunne godkjennes.

Brudd på de plikter som påhvilte erverver etter loven var sanksjons- og straffebelagt etter loven kapittel 8. Brudd på meldeplikten, fristoversittelse eller nekting av erverv kunne sanksjoneres etter loven § 19, herunder ileggelse av tvangsmulkt, pålegg om salg og gjennomføring av tvangssalg. Avgivelse av uriktige og/eller ufullstendige opplysninger kunne sanksjoneres etter § 20. Ved brudd på vilkår etter loven kapittel 7, kunne departementet ilegge tvangsmulkt inntil forholdet ble brakt i orden, jf. § 21. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av loven var også straffbelagt med bøter, jf. loven § 22.

12.2.1.2 Opphevelsen av ervervsloven

I Ot.prp. nr. 62 (2001–2002) fremmet Nærings- og fiskeridepartementet forslag om å oppheve ervervsloven. En forutgående evaluering av loven hadde vist at det reelle behovet for å kontrollere eierskifte var lite fordi det sjelden var knyttet dramatiske endringer til slike skifter. Det ble vist til at de strukturelle endringene i næringslivet først og fremst skjedde som følge av endringer i markedsforhold og lignende, og uavhengig av eierskifte.

Departementet hadde siden lovens ikrafttredelse og frem til 31. desember 2001 mottatt melding om til sammen 2147 erverv. Av disse meldepliktige ervervene hadde 13 erverv vært oppe til nærmere prøving etter loven kapittel 6. Ingen av disse hadde resultert i at godkjenning ble nektet. For åtte av sakene ble det stilt vilkår for godkjenningen.

Etter departementets vurdering var det ikke lenger et reelt behov for norske myndigheter å kontrollere eierskifte i norsk næringsliv. Loven hadde ikke vært et effektivt virkemiddel for å sikre næringsvirksomhet i Norge, slik intensjonen med loven var. Departementet pekte videre på at loven hadde utspilt sin rolle i dagens samfunn med fri flyt av både kapital, virksomhet og arbeidskraft på tvers av landegrensene. En særnorsk regulering på dette feltet kunne etter departementets oppfatning ikke sies å ha hatt de ønskede virkningene, verken for norske myndigheter eller for norsk næringsliv, inkludert norske arbeidstakere.

Departementet viste også til at loven hadde medført et unødvendig byråkrati, og at den skapte uforutsigbarhet for eventuelle investorer. I tillegg påførte loven norsk næringsliv både direkte og indirekte kostnader.

Departementet viste til at ervervsloven i noen utstrekning hadde blitt benyttet til å få informasjon om eierens planer med selskaper, og dermed beredskapssituasjonen. Det ble imidlertid lagt til grunn at loven primært ikke hadde dette formålet. Andre hensyn som loven delvis hadde dekket, mente departementet kunne ivaretas uten ervervsloven. Hva gjaldt hensynet til sikkerhet og beredskap, vurderte departementet at dette ikke var den avgjørende grunnen for å etablere ervervsloven:

På bakgrunn av høyringssvara meiner departementet at det ut frå beredskaps- og tryggleiksomsyn ikkje er komme fram avgjerande grunnar som tilseier at ervervslova ikkje kan opphevast. Departementet viser til at beredskapsaspektet ikkje var den avgjerande grunnen til å etablere ervervslova. Ervervslova vil derfor langt frå vere noko fullgodt alternativ når ein skal løyse problematikken som høyringsinstansane peiker på. Slike omsyn bør, slik FO/S og DSB tek til orde for, i staden innarbeidast i og bli tatt omsyn til i samband med ein framtidig revisjon av tryggleiks- og beredskapsregelverket. Departementet meiner derfor at det ikkje føreligg tungtvegande grunnar til å avvente opphevinga av ervervslova til anna regelverk på området er komme til.270

Boks 12.3 EFTAs åpningsbrev til Norge

EFTAs overvåkningsorgan (EFTA Surveillance Authority (ESA)) sendte den 24. mars 2000 et såkalt åpningsbrev til Norge, hvor det ble hevdet at ervervsloven var i strid med EØS-avtalen. ESA hevdet at det hadde skjedd en utvikling innenfor EF-retten, og at det måtte innfortolkes et rent diskrimineringsforbud i EØS-avtalen artikkel 31 og 40. Et restriksjonsforbud omfattet også nasjonale, ikke-diskriminerende regler som hindret eller gjorde det vanskelig å utøve de grunnleggende frihetene, blant annet etablering og fri flyt av kapital. Slike nasjonale regler kunne etter ESAs oppfatning bare godtas dersom de var begrunnet med tvingende allmenne hensyn, og dersom de ikke var i strid med proporsjonalitetsprinsippet.

Norge hevdet i sitt svarbrev til ESA at EØS-reglene ikke forbød andre restriksjoner enn de som innebærer forskjellsbehandling på bakgrunn av nasjonalitet. Det ble videre hevdet at dersom det ble lagt til grunn at det forelå et restriksjonsforbud etter artikkel 31 og 40, så kunne ervervsloven begrunnes i tvingende allmenne hensyn.

Ervervsloven ble opphevet før ESA konkluderte i saken.

Stortinget opphevet loven med virkning fra 1. juli 2002.271

12.3 Fremmed rett

12.3.1 Innledning

En rekke nasjoner har regler om myndighetskontroll med investeringer i landet ut fra sikkerhetsmessige hensyn. Hvilke typer virksomheter som er gjenstand for kontroll er i varierende grad angitt i de enkelte nasjoners regelverk. Noen nasjoner praktiserer frivillig melding til myndighetene, mens andre pålegger erververen meldeplikt dersom nærmere vilkår er oppfylt.

I den videre fremstillingen gis en oversikt over relevant regelverk i USA, Storbritannia, Canada, Frankrike og Finland. Danmark og Sverige har ikke regelverk som regulerer denne type myndighetskontroll, men omtales kort nedenfor. Fremstillingen er basert på en rapport fra Advokatfirmaet Wikborg, Rein & Co til Sikkerhetsutvalget.272

12.3.2 USA

12.3.2.1 Kontroll av utenlandske investeringer i nasjonale virksomheter – CFIUS

I USA fører Committe on Foreign Investment in the US (CFIUS) (heretter også benevnt som Komiteen), kontroll med transaksjoner som medfører kontrollovertakelse. Lovgrunnlaget for CFIUS sin virksomhet består av Defense Production Act (1950) Section 721, Executive Order 11858, Foreign Investment and National Security Act (FINSA) og CFR Part 800 (heretter kalt Part 800).

Komiteen vurderer om kontrollovertagelsen vil kunne true nasjonal sikkerhet. I den grad det er tilfellet, skal transaksjonen forbys med mindre det lar seg gjøre å fremforhandle en avtale med partene som løser problemet. Det er frivillig å inngi melding til Komiteen, men Komiteen kan gripe inn på eget initiativ og pålegge vilkår eller forby kontrollovertagelsen.

I de tilfellene der det ikke inngis frivillig melding er CFIUS avhengig av å få kunnskap om relevante transaksjoner på andre måter. Dette skjer ved at CFIUS sjekker pressemeldinger, meldinger til Securities and Exchange Commission og andre offentlige notifikasjoner og meldinger til offentlige myndigheter for å få en oversikt over transaksjoner som er gjennomført eller som planlegges.

Boks 12.4 National Industrial Security Program

USA har også et nasjonalt sikkerhetsprogram (National Industrial Security Program (NISP)) som har til formål å beskytte hemmeligstemplet eller sensitiv informasjon som personell får tilgang til i sitt arbeid med kontrakter, programmer, anbud eller forsknings- og utviklingsprosjekter for amerikanske myndigheter. Programmet foreskriver et samarbeid mellom myndighetene og private aktører, og er etablert i medhold av Executive Order 12829 section 6. NISP forvaltes av Defense Security Service (DSS), en etat under USAs forsvarsdepartement. I vurderingen av om et selskap skal få tilgang til hemmeligstemplet eller sensitiv informasjon, foretar DSS en Facility Security Clearance (leverandørklarering).

Virksomheter der utenlandske personer har eierinteresser reguleres av FOCI-retningslinjene (Foreign Ownership, Control or Influence). Følgende virksomheter omfattes av regelverket:

  • a) nasjonale selskaper der en utenlandsk person har interesser (i form av eierskap eller på annen måte), og

  • b) vedkommende har direkte eller indirekte adgang til å bestemme eller styre et selskaps virksomhet på en måte som kan medføre at uvedkommende kan få tilgang til hemmeligstemplet informasjon, eller som kan påvirke utførelsen av en hemmeligstemplet kontrakt.

Selskaper som omfattes av regelverket får i utgangspunktet ikke sikkerhetsklarering og vil dermed ikke kunne inngå i NISP. Selskapet kan imidlertid treffe tiltak for likevel å få sikkerhetsklareringen, såkalte mitigation instruments, eksempelvis gjennom overføring av stemmeandeler til en amerikansk statsborger.

Det ovennevnte regelverk og prosedyrene for klarering foregår i utgangspunktet parallelt med kontrollen av utenlandske investeringer i nasjonale virksomheter, og det er tale om to separate regelverk med selvstendig og separat håndheving. Imidlertid vil CFIUS i praksis legge vekt på eventuelle tiltak som selskapet har iverksatt for å oppnå sikkerhetsklarering i sin vurdering. Tiltak som er godkjent under FOCI kan være avgjørende for om CFIUS klarerer transaksjonen, og det er anbefalt å gjennomgå NISP- og FOCI-prosessen før transaksjonen meldes til CFIUS.

12.3.2.2 Relevante transaksjoner

Hvilke typer transaksjoner som er gjenstand for kontroll er regulert i Part 800, Subpart C, § 800.301. Transaksjoner som rammes er:

  • a) en transaksjon som medfører eller kan medføre at en U.S business (heretter nasjonal virksomhet) blir kontrollert av en utenlandsk person,

  • b) en transaksjon som innebærer at en utenlandsk person overdrar sin kontroll over en nasjonal virksomhet til en annen utenlandsk person,

  • c) en transaksjon som medfører eller kan medføre at en utenlandsk person får kontroll over en del av en virksomhet (entity) eller av en eiendel (assets), så fremt denne utgjør en nasjonal virksomhet, og

  • d) et joint venture eller lignende, der en av partene kommer inn med en nasjonal virksomhet og en utenlandsk person kan kontrollere den nasjonale virksomheten gjennom joint venturet.

Lån eller lignende til en nasjonal virksomhet omfattes i utgangspunktet ikke, med mindre låneforholdet kan foranledige kontrollovertagelse, eksempelvis der lånet er konvertibelt eller der långiver vil kunne overta virksomheten/eiendeler ved mislighold, jf. §§ 800.303 og 800.304, jf. § 800.206.

En transaksjon er i § 800.224 definert som en foreslått eller gjennomført foretakssammenslutning, ervervelse eller overtakelse (takeover). Det kan gjelde eierskapsinteresser, ervervelse av stemmeandeler, fullmakt fra en person med stemmeandeler, foretakssammenslutning eller konsolidering, opprettelse av joint venture og langvarige leasingavtaler hvor leietaker i det vesentlige treffer alle forretningsmessige beslutninger som gjelder driften av den leasede enheten.

Det er kontrollendringer i nasjonal virksomhet som omfattes. Hva som utgjør en nasjonal virksomhet er definert i Part 800 § 800.226. Enhver enhet som er involvert i handel mellom statene i USA omfattes, men det gjelder kun den delen av virksomheten som er involvert i slik handel.

En enhet er nærmere definert som enhver filial, avdelingskontor eller underavdeling, kompaniskap, forening, eiendom/bo, fond, selskap eller del av et selskap eller organisasjon (uansett hvilket lands lov den er underlagt), jf. § 800.211. Videre omfattes aktiva, uavhengig av om det er skilt ut som egen juridisk enhet, som drives av en av de forannevnte som et foretak på en bestemt lokalitet eller som leverer bestemte produkter eller tjenester. Som enhet regnes også enhver myndighet (herunder utenlandsk eller amerikansk myndighet eller lokale myndigheter og deres respektive departementer, etater og virksomheter).

Dette innebærer at reglene favner svært vidt, og det avgjørende er ikke virksomhetens organisering eller hvilket lands lover den er underlagt, men hvorvidt den driver handel eller virksomhet innenfor USA. Det er heller ikke noe krav at det gjelder virksomhet innenfor bestemte bransjer.

Det er kun transaksjoner der en utenlandsk person kan oppnå kontroll i den ovennevnte nasjonale virksomhet som omfattes.

Utenlandsk person er definert i § 800.216 som enhver utlending, utenlandsk myndighet eller utenlandsk enhet, eller enhver enhet som en utlending, utenlandsk myndighet eller utenlandsk enhet har kontroll over.

12.3.2.3 Kontrollbegrepet

Kontrollbegrepet reguleres nærmere i Part 800 § 800.204. Hvorvidt det foreligger kontroll beror ikke alene på eierandel eller antall styremedlemmer, men på om man har makt til å bestemme («the power (…) to determine, direct, or decide») i viktige saker (important matters), som nærmere eksemplifisert i bestemmelsen. Bestemmelsen lister også opp diverse vetorettigheter som i seg selv ikke vil være tilstrekkelig til å gi en mindretallsaksjonær kontroll, jf. bestemmelsens bokstav c. Andre former for minoritetsvern vil bli vurdert konkret (bokstav d).

Bestemmelsen minner mye om kontrollbegrepet i norsk konsernrett med den forskjellen at lovgiver, i stedet for å overlate til praksis og domstolene å fastlegge dens nærmere innhold, har tatt stilling til hvorvidt en rekke typeeksempler skal omfattes eller ikke.

12.3.2.4 Vurdering av inngrepsbehov: Momenter

De overordnede vurderingstemaene for hvorvidt en transaksjon bør vurderes nærmere og eventuelt forbys eller tillates på vilkår, er i henhold til § 800.501:

  • a) om en utenlandsk person kan komme til å overta kontrollen i en nasjonal virksomhet,

  • b) om det godtgjøres (credible evidence) at en utenlandsk person med kontroll over en slik nasjonal virksomhet kan tenkes å ville utføre handlinger som vil kunne true nasjonal sikkerhet, og

  • c) om nasjonal lovgivning, foruten Section 721 og the International Emergency Economic Powers Act, gir tilstrekkelig beskyttelse mot den potensielle trusselen/faren.

Det følger videre av § 800.503 at meldte transaksjoner skal undersøkes nærmere dersom de omfattes av § 800.301 (jf. kapittel 12.3.2.2), og et medlem av Komiteen mener de truer nasjonal sikkerhet, eller den aktuelle fagetaten (lead agency) anbefaler undersøkelse. Transaksjonen skal alltid undersøkes nærmere hvis den vil medføre at kontroll overtas av en utenlandsk myndighet eller dersom den vil medføre at en utenlandsk person får kontroll over kritisk infrastruktur (critical infrastructure).

Kritisk infrastruktur er definert i § 800.208 som et system eller eiendel (asset), fysisk eller virtuelt, som er så vesentlig eller nødvendig for USA at funksjonssvikt eller ødeleggelse vil svekke nasjonal sikkerhet.

Øvrige faktorer som kan tas i betraktning i vurderingen av om nasjonal sikkerhet trues, er detaljert opplistet i Section 721, (f) og omfatter blant annet produksjon i USA som er nødvendig for Forsvaret; nasjonal industris evne og kapasitet til å dekke Forsvarets behov; betydningen av utenlandske personers kontroll av nasjonal industri og kommersiell aktivitet for USAs evne og kapasitet til å ivareta nasjonal sikkerhet etc.

Ovennevnte regler suppleres av CFIUS’ egne retningslinjer for saksbehandlingen. Av disse fremgår det at den nasjonale virksomhetens art og den utenlandske personens identitet skal tas i betraktning i vurderingen av hvorvidt nasjonal sikkerhet kan bli truet som følge av transaksjonen.

12.3.2.5 Saksbehandlingen

CFIUS vurderer hvorvidt en transaksjon omfattes av regelverket og hvorvidt det bør treffes tiltak, jf. § 800.501 og FINSA section 5. Det følger også av sistnevnte at en utpekt underenhet kan gjøre vurderingen på vegne av Komiteen. CFIUS hadde på et tidspunkt etter 2007 hele ni underliggende enheter. Komiteen ledes formelt av finansministeren, og består for øvrig av en rekke relevante ministre og etatsledere. Komiteen skal møtes i henhold til presidentens pålegg eller ved innkalling fra møteleder.

Presidenten skal forelegges en rapport dersom Komiteen mener at transaksjonen bør utsettes eller forbys, dersom Komiteen er i tvil eller ikke klarer å treffe en beslutning eller dersom Komiteen ønsker at presidenten tar beslutningen.

Selskaper som skal gjennomføre en transaksjon kan gi frivillig melding til Komiteen.

Transaksjoner som ikke notifiseres ved frivillig melding kan bli fanget opp gjennom Komiteens egne undersøkelser. Dersom Komiteen etter slike undersøkelser oppdager en transaksjon som Komiteen anser for å være omfattet av regelverket, og Komiteen har grunn til å tro at transaksjonen kan ha betydning for nasjonal sikkerhet, kan Komiteen kreve (request) nødvendig informasjon fra partene. Dersom Komiteen basert på mottatt informasjon kommer til at transaksjonen bør meldes, kan Komiteen kreve at det inngis melding, jf. § 800.401. Partene har da informasjonsplikt, jf. § 800.701, og dersom informasjonsplikten ikke overholdes, kan Komiteen innhente informasjonen ved stevning til retten eller med andre midler, jf. 50 U.S.C. App. 2155(a).

Det er klare regler for hva en melding skal inneholde for å kunne saksbehandles. Partene oppfordres til å kontakte Komiteen på forhånd, blant annet for å sørge for at meldingen inneholder all nødvendig informasjon, og for at Komiteen skal få oversikt over saken, jf. § 800.401. Innholdskravene er detaljerte og følger av § 800.402.

Fra og med beslutning om at meldingen oppfyller formkravene er tatt har Komiteen 30 dager på vurdere om transaksjonen skal undersøkes nærmere, jf. § 800.502 (b). Partene skal ha informasjon om at melding er inngitt og at undersøkelse er igangsatt, jf. § 800.503. Dersom Komiteen velger å undersøke transaksjonen nærmere, skal dette gjennomføres innen nye 45 dager, jf. § 800.506.

Komiteen kan i løpet av denne perioden fremforhandle avtale eller pålegge vilkår som partene i transaksjonen må oppfylle for å unngå svekkelse av nasjonal sikkerhet. Avtale eller vilkår skal bygge på en risikobasert analyse foretatt av Komiteen, jf. Section 721 (I) (1) (A) og (B).

Presidenten skal forelegges en rapport dersom Komiteen mener at transaksjonen bør utsettes eller forbys, dersom Komiteen er i tvil eller ikke klarer å treffe en beslutning, eller dersom Komiteen for øvrig ønsker at presidenten tar beslutningen. Presidenten har 15 dager på å treffe en beslutning, jf. FINSA section 6.

Partene har anledning til å trekke meldingen etter nærmere bestemmelser i § 800.507. Det må blant annet søkes om Komiteens tillatelse til å trekke meldingen. Tillatelse kan gis på nærmere fastsatte vilkår etter Komiteens vurdering. Et eksempel er pålegg om prosedyrer som må gjennomføres for at Komiteen skal kunne følge med på sakens videre utvikling.

Ettersom det er frivillig å inngi melding, er det heller ikke noe formelt gjennomføringsforbud eller krav om forhåndsgodkjenning. Men ettersom myndighetene kan gripe inn på eget initiativ, må partene i en transaksjon selv vurdere risikoen for dette og planlegge transaksjonen deretter, herunder regulere risikoen for inngrep.

Det synes noe uklart i hvilken grad CFIUS’ avgjørelser kan påklages. Regelverket gir ikke i seg selv anvisning på klagemuligheter. Men i en avgjørelse den 15. juli 2014 kom en domstol til at CFUIS’ saksbehandling ikke ga partene tilstrekkelige kontradiksjonsmuligheter, og det ble da henvist til 5th Amendment og dens bestemmelser om due process.

§ 800.801 gir CFIUS hjemmel for administrativ ileggelse av mulkt (penalty) ved grov uaktsom eller forsettlig inngivelse av uriktige eller mangelfulle opplysninger, og ved inngivelse av falsk fullmakt der dette er påkrevd. Brudd kan medføre bøter på opptil USD 250 000 per overtredelse.

Sanksjonene utelukker ikke at det i tillegg kan reageres etter andre sivile eller strafferettslige regler, jf. bestemmelsens bokstav g. Bøtene kan inndrives ved å reise sak for føderale domstoler, jf. bokstav f.

Etter Section 721 bokstav m er CFIUS pålagt å utgi en årlig rapport til Kongressen med statistikk og informasjon om hvem som har gitt melding, hvilke typer bransjer, meldinger som er trukket, vilkår og avtaler, samt en redegjørelse for pågående vurderinger av transaksjoner som kan ha betydning for utenlandske personers kontroll av nasjonale selskaper som driver med forskning og utvikling eller produserer kritisk teknologi.

Fra Komiteens årsrapport for 2013 følger det at det ble inngitt 97 meldinger som ble ansett som relevante transaksjoner og dermed gjenstand for nærmere vurdering. Av disse gjennomførte Komiteen etterfølgende undersøkelser i 48 av tilfellene. Fra 2011 til 2013 ble det avtalt eller pålagt vilkår i 27 av tilfellene.

Selskapenes overholdelse av avtaler og vilkår følges opp blant annet ved periodisk rapportering til myndighetene, besøk fra myndighetene, granskning gjennomført av tredjeparter, etterforskning og forebyggende tiltak ved mistanke om vilkårsbrudd.

12.3.3 Storbritannia

The Industry Act fra 1975 gir i Part II myndighetene hjemmel for å gripe inn ved utenlandsk kontrollovertagelse over viktige produksjonsvirksomheter (important manufacturing undertakings), forutsatt at overtakelsen er i strid med nasjonale interesser (Art. 13 (1) (b)). Interesser skal forstås som interesser knyttet til «public policy, public security or public health» (Art. 13 (7)).

Finner myndighetene grunn til å gripe inn, kan de forby, begrense eller fastsette vilkår for overtakelsen, jf. Art. 13 (1) (b) (i) og (ii), men i tillegg også selv overta eierskap til virksomheten (Art. 13 (2)). I sistnevnte tilfelle må det svares erstatning, jf. Art. 16 (6) og Art. 19. Avgjørelsen kan bringes inn for voldgift, jf. Art. 20.

Per oktober 2015 hadde myndighetene ennå ikke benyttet seg av muligheten til å gripe inn etter disse bestemmelsene.

The Enterprise Act fra 2002 angir i Part 3, Chapter 2, at myndighetene kan stoppe eller sette vilkår for sammenslåinger (mergers) og overtakelse av britiske selskaper, hvis transaksjonen må anses å stride mot offentlige interesser (public interest consideration), jf. Art. 42.

Slike offentlige interesser omfatter nasjonal sikkerhet, jf. Art. 42, jf. Art. 58, som igjen viser til public security som definert i EUs Fusjonsforordning (EC 139/2004) art. 21 (4).

Myndighetene kan videre gripe inn ved overtakelse av en enhet som har vært leverandør til myndighetene og som dermed er i besittelse av forsvarsrelatert informasjon, jf. Art 59 (1), jf. (2), (3) og (8). Ellers omfattes også tilfeller som etter myndighetenes egen oppfatning må anses å være en fare for offentlige interesser, jf. Art. 42 (3).

Bestemmelsen nevner ikke utenlandsk kontrollovertakelse spesifikt og tar i utgangspunktet sikte på å regulere foretakssammenslutninger utfra konkurranserettslige betraktninger. Men loven forstås slik at også utenlandske investeringer i seg selv, kan utgjøre en trussel mot offentlige interesser.

Myndighetene har hittil grepet inn seks ganger med hjemmel i denne loven med henvisning til nasjonale sikkerhetsinteresser. Samtlige saker gjaldt hensynet til beskyttelse av militært sensitiv informasjon. Alle transaksjonene ble tillatt på vilkår, blant annet i form av krav knyttet til forsyningssikkerhet og beskyttelse av gradert informasjon.

Regelverket under Entreprise Act 2002 forvaltes av Competition and Markets Authority (CMA) siden 2014 (før dette av Office of Fair Trading (OFT)). Transaksjoner som i beløp overstiger visse terskelverdier er meldepliktige. Men når det gjelder nasjonal sikkerhet, kan myndighetene gripe inn på eget initiativ mot transaksjoner uavhengig av transaksjonens størrelse.

Storbritannia praktiserer for øvrig kontroll over virksomheter gjennom direkte eierskap av kontrollerende aksjeposter, herunder såkalte golden shares, det vil si mindre aksjeposter med spesielle tilknyttede vedtektsfestede rettigheter. Gjennom slike poster kan myndighetene blant annet begrense størrelsen på andres aksjebeholdning i selskapet, blokkere utenlandsk overtakelse og kontrollere utnevnelsen av styremedlemmer. Praksisen med golden shares har vært kritisert og er redusert de siste årene.

12.3.4 Canada

Investment Canada Act (ICA) fra 1985 retter seg direkte mot utenlandske investeringer i Canada. Disse blir vurdert opp mot en generell net benefit test, og siden 2009 vurderes det i tillegg særskilt om investeringen kan være skadelig for nasjonal sikkerhet.

Reglene er inntatt i lovens Part IV.1 og får anvendelse når en investering gjøres av en non-Canadian, jf. definisjonen i lovens Art. 3. For selskaper synes essensen å være hvorvidt det er kontrollert (direkte eller indirekte) av kanadiske borgere. Det er således uten betydning at kjøperselskapet er et kanadisk selskap dersom det er eid av utlendinger. I tilfeller av spredt eierskap hvor det vil være vanskelig å fastslå fra hvilke land eierne kommer fra eller hvor virksomheten ikke kan sies å bli styrt av aksjonærene (eksempelvis børsnotert selskap uten noen dominerende aksjonærer), vil det være krav om at 2/3 av styremedlemmene må være kanadiske borgere for å gå klar av reglene.

Hvis investeringen gjøres av en non-Canadian, skal det sendes inn melding dersom det gjelder etablering av ny virksomhet eller ved overtakelse av kontroll over en kanadisk virksomhet, jf. lovens Art. 11. I sistnevnte tilfelle vil transaksjonen bli gjenstand for vurdering (review) dersom den beløpsmessig overstiger visse terskler. Terskelverdiene avhenger blant annet av om målselskapet er eller blir overtatt av en WTO-investor, eller av en statlig kontrollert investor, og av om det er en kulturrelatert virksomhet (cultural business), jf. loven Art. 14.

For så vidt gjelder utenlandsk statlig kontrollert investor er det gitt egne retningslinjer for saksbehandlingen. Det følger av disse at slike transaksjoner vil være gjenstand for visse tilleggsundersøkelser. Myndighetene vil således forsikre seg om at virksomheten vil bli drevet etter kommersielle prinsipper og basert på kanadiske prinsipper for god virksomhetsstyring (corporate governance).

Hva som utgjør kontrollovertakelse er utførlig regulert i Art. 28. Det er en presumsjon for kontrollovertakelse i tilfelle overtakelse av mellom 1/3 og 50 % av aksjene, med mindre det godtgjøres at dette ikke gir faktisk kontroll (control-in-fact). Dette vil være praktisk ved børsnoterte selskaper hvor største aksjonær har en slik aksjebeholdning. Indirekte kontrollovertakelse, herunder av utenlandsk morselskap, ser også ut til å være omfattet. Overtakelse av utenlandsk selskap med kanadisk avdeling som ikke er organisert som et selskap (muligens tilsvarende norsk NUF) rammes derimot ikke.

Hovedtema for vurderingen er hvorvidt investeringen vil være en net benefit for Canada, jf. Art. 16. Relevante momenter i den vurderingen er listet opp i Art. 20 og inkluderer blant annet effekten på (i) økonomisk aktivitet i Canada (herunder på sysselsetting), (ii) produktivitet, effektivitet, teknologisk utvikling mv. i Canada, (iii) konkurransen i Canada og (iv) Canadas evne til å konkurrere i globale markeder. Vurderingen kan slå ut forskjellig avhengig av politiske føringer knyttet til bestemte bransjer. Eksempelvis skal det ikke være adgang til utenlandske overtakelser innenfor film- og forlagsbransjen. Overtakelse innenfor andre bransjer kan tenkes begrenset med grunnlag i reglene om nasjonal sikkerhet.

Uavhengig av hvorvidt det skal gjøres en review som nevnt ovenfor, det vil si uansett transaksjonens størrelse, skal det vurderes om investeringen kan være skadelig for nasjonal sikkerhet. Dette er regulert særskilt i lovens Part IV.1. Senest innen 45 dager etter at melding eller søknad om review er mottatt, skal myndighetene varsle den utenlandske investoren om at transaksjonen eventuelt vil bli gjenstand for en slik vurdering. Transaksjonen skal deretter stilles i bero, jf. Art. 25.2 (2).

Også der transaksjonen allerede er gjennomført, for eksempel med bakgrunn i at det ikke var meldingsplikt i utgangspunktet, vil myndighetene kunne ta initiativ til kontroll ved å varsle partene om at det skal iverksettes en vurdering utfra hensynet til nasjonal sikkerhet. Melding om dette må i så fall gis innen 45 dager etter gjennomføring av transaksjonen.

Adgangen til å vurdere en transaksjon etter Part IV.1 gjelder også andre former for investeringer enn nyetablering og kontrollovertakelse, herunder erverv av ikke-kontrollerende eierandeler, se Art. 25.1 (c).

I vurderingen skal det tas stilling til hvorvidt investeringen «could be injurious to national security», jf. Art. 25.2 (1). Begrepet national security er ikke definert nærmere i loven, og det legges da opp til en bred skjønnsutøvelse i praktiseringen av reglene. Det gjelder heller ingen beløpsmessige terskelverdier når det gjøres en national security review.

Beslutningene treffes av den aktuelle fagstatsråden og/eller regjeringen (Governor in Council). I prinsippet kan enhver type beslutning som vurderes som tilrådelig for å beskytte nasjonale interesser treffes, i loven eksemplifisert som (i) forbud, (ii) tillatelse på vilkår og (iii) krav om nedsalg til en ikke-kontrollerende eierandel, jf. Art. 25.4 (1). Eksempler på vilkår kan være at en viss andel av styremedlemmene (vanligvis 25 %) og ledelsen må være kanadiske.

Avgjørelsene kan ikke påklages, men kan påankes etter reglene i Federal Courts Act, jf. Art. 25.6.

Så langt er få transaksjoner blitt stoppet i medhold av ICA med bakgrunn i hensynet til nasjonal sikkerhet, men det antas at flere er blitt avlyst underveis i saksbehandlingen.

I forlengelsen av ICA har Canada i tillegg visse sektorbaserte reguleringer som også gir anledning til å ta hensyn til nasjonal sikkerhet. Disse gjelder i all hovedsak skifte av eierskap eller lisensoverføringer innenfor blant annet uranproduksjon, transport, kulturvirksomhet, telekommunikasjon og kringkasting. Dessuten er den finansielle servicesektoren gjenstand for generelle eierskapsrestriksjoner som også kan berøre utenlandske transaksjoner. I tillegg er enkelte selskaper underlagt egne lover, eksempelvis Air Canada og Canadian National Railway.

12.3.5 Frankrike

Frankrike har detaljerte regler om myndighetskontroll med utenlandske investeringer i landet utfra hensynet til nasjonale interesser, herunder relatert til nasjonal sikkerhet. Reglene finnes i Code Monétaire et Financier, Titre V om finansielle relasjoner med utlandet, jf. første kapittel, Articles L151-1 til L151-4.

Article L151-1 fastslår innledningsvis et hovedprinsipp om at finansielle relasjoner mellom Frankrike og utlandet skal være uten restriksjoner.

Etter Article L151-2 gis myndighetene hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om at det skal føres kontroll med visse typer transaksjoner utfra hensynet til nasjonale interesser:

  • a) valutatransaksjoner, overføring av kapital over landegrensen og alle typer oppgjør over grensen,

  • b) beføyelser over franske eiendeler i utlandet,

  • c) utenlandske investeringer i Frankrike (også nedsalg), og

  • d) import og eksport av gull og alle andre vesentlige overføringer av eiendeler inn til eller ut av Frankrike.

Kontroll kan utøves i form av krav om meldeplikt, krav om forhåndsgodkjennelse eller ved at transaksjonen undersøkes i ettertid.

Boks 12.5 Alsomdekretet Article R153-2:

  • 1. Pengespill.

  • 2. Privat sikkerhet.

  • 3. Forskning, utvikling, eller produksjon av midler for å benyttes i ulovlig virksomhet; i terroristaktiviteter eller i patogener eller gift.

  • 4. Utstyr for overvåkning av korrespondanse og samtaler.

  • 5. Testing og sertifisering av sikkerheten for IT-produkter og -systemer.

  • 6. Produksjon av varer eller tilførsel eller servicetilbud for å besørge sikkerheten i IT-systemer.

  • 7. Gjenstander og teknologi med dobbelt bruksområde, både sivilt og militært.

  • 8. Krypteringsverktøy og -tjenester.

  • 9. Aktiviteter utført av firmaer som er betrodd nasjonale forsvarshemmeligheter, spesielt i forbindelse med forsvarskontrakter eller sikkerhetsklausuler.

  • 10. Forskning, produksjon, eller handel med våpen, ammunisjon, krutt, og eksplosiver til militære- eller krigsformål.

  • 11. Aktiviteter utført av virksomheter med kontrakter som angår design eller tilførsel av utstyr for Forsvarsdepartementet, enten direkte eller som underleverandør, for å produsere eller tilføre en tjeneste for en av sektorene referert til i punkt 7 til 10 ovenfor.

  • 12. Andre aktiviteter knyttet til materiell, produkter eller tjenester essensielle for offentlig ro og orden, sikkerhet og forsvaret av landet, nemlig forsyning av elektrisitet, gass, hydrokarboner og andre energikilder, vann, transport, elektronisk kommunikasjon, militære anlegg og installasjoner, samt helsesektoren.

Article L151-3 oppstiller krav om forhåndsgodkjennelse av visse utenlandske investeringer og må anses å være en særregulering av den tilsvarende henvisningen i L151-2. Formålet med kontrollen er å sikre beskyttelse av nasjonale interesser.

Etter Article L151-3 I, siste setning, skal det gis nærmere bestemmelser om hvilke virksomhetsområder som skal være gjenstand for obligatorisk forhåndsgodkjennelse. Slike bestemmelser er gitt i Dekret nr. 2005-1739 av 30. desember 2005 som endret ved Dekret nr. 2014-479 av 14. mai 2014. Endringsdekretet fra 2014 omtales gjerne som Alstomdekretet. I hovedsak omfattes nå sektorene/virksomhetsområdene pengespill, teknologi, forsvar/våpen, infrastruktur (energi, transport, telekom og vann) og helse, nærmere spesifisert i dekretets Article R153-2.

Der investoren har tilknytning til EU gjelder det tilleggsbestemmelser, se nedenfor i kapittel 12.3.5.1.

Hva som er relevante investeringer er angitt i R153-1 og omfatter:

  • a) overtakelse av kontroll slik dette er definert i L233-3 i Code de Commerce over et fransk selskap (entreprise),

  • b) direkte eller indirekte overtakelse av hele eller deler av en fransk filial, eller

  • c) passering av 33,33 % direkte eller indirekte eierskap over egenkapitalen eller stemmerettighetene i et fransk selskap.

Alternativ c gjelder ikke for investeringer innenfor EU.

Etter loven er det departementet som fører kontroll med aktuelle investeringer (L151-3 I). Etter dekretets R153-7 kan investoren kontakte departementet med sikte på å få en forhåndsavklaring av hvorvidt den aktuelle investeringen er meldepliktig. Departementet skal da gi svar innen to måneder. Manglende svar på en slik forespørsel er ikke å anse som bekreftelse på at det ikke er meldeplikt.

Meldingen skal inneholde informasjon om blant annet investorens forretningssted, hvem som kontrollerer investoren, identiteten til aksjonærer med mer enn 5 % aksjer/stemmer, styremedlemmers navn og adresse etc.

Etter R153-8 skal meldingen besvares innen to måneder etter at fullstendig søknad er mottatt. Manglende svar er å anse som godkjennelse av transaksjonen. Fristen kan forlenges dersom det bes om supplerende informasjon. Det praktiseres en åpen dialog mellom investoren og myndighetene med uformelle konsultasjoner underveis i saksbehandlingen hvor investoren kan gis mulighet til å justere søknaden.

En eventuell godkjennelse kan gis på vilkår, jf. L151-3 II. Etter R153-9 kan det stilles som vilkår for tillatelsen at investoren må besørge virksomheten videreført, herunder industriell kapasitet, kapasitet knyttet til forskning og utvikling, know-how, forsyningssikkerhet med videre. Prinsippet om forholdsmessighet skal hensyntas ved fastsettelse av vilkårene. Overholdelse av vilkårene kontrolleres av det aktuelle fagdepartementet.

Etter R153-10 skal søknaden avslås hvis (i) det er sterke grunner til å anta at investoren vil kunne begå overtredelser av nærmere bestemte straffebud eller (ii) der aktuelle vilkår knyttet til en eventuell tillatelse anses utilstrekkelige til å ivareta hensynet til nasjonale interesser.

Avslag kan bringes inn for franske domstoler, men ikke direkte for EU-domstolen. Per 2008 var det ikke gitt avslag på noen søknader.

Der påkrevd forhåndsgodkjennelse ikke er innhentet, kan myndighetene stoppe eller reversere transaksjonen, jf. Article L151-3 III. Før slik beslutning treffes, skal den utenlandske investoren gis anledning til å uttale seg. Ved brudd på reglene eller pålegg kan det ilegges et gebyr på inntil det dobbelte av den ulovlige investeringen. Størrelsen på gebyret skal være proporsjonal med alvoret i overtredelsen.

Etter lovens Article L151-4 er enhver avtale eller forpliktelse som direkte eller indirekte gjennomfører (réalise) en utenlandsk investering der påkrevd forhåndsgodkjennelse ikke er gitt å anse som en nullitet (nul).

12.3.5.1 Særlig om investeringer innenfor EU

I Alstom-dekretet fra 2014, sondres det mellom investorer med og uten tilknytning til EU. R153-3 til 153-5 gjelder de med, mens R153-2 gjelder de uten EU-tilknytning.

Det føres kontroll med overtakelser innenfor virksomhetsområdene som er listet i R153-2 nr. 8-12 (det vil si militært/våpen og viktig infrastruktur) for begge kategoriene av investorer, jf. R153-2 og R153-4. Det samme gjelder for nr. 2-7, men det gjelder da særskilte tilleggsvilkår når investoren har EU-tilknytning. Disse tilleggsvilkårene følger av R153-5. Terskelen for utøvelse av kontroll er dermed høyere for nr. 2-7 når det dreier seg om investorer med EU-tilknytning.

Særreglene for investeringer innenfor EU gjelder der den aktuelle investoren faller innenfor en av følgende tre kategorier (jf. R153-4 og 153-5):

  • a) fysisk person fra et EU-land eller fra et EØS-land med skatteavtale med Frankrike,

  • b) selskap (entreprise) med forretningssted (siège social) i et slikt land, eller

  • c) fysisk person med fransk statsborgerskap som bor i et slikt land.

Etter R153-3, som gjelder investorer med EU-tilknytning, er alternativet passering av 33,33 % i seg selv ikke å anse som en relevant investering i denne sammenheng. Investeringen må således enten innebære overtakelse av kontroll som definert i Code de Commerce eller overtakelse av filial.

12.3.6 Finland

Den finske Lag om tillsyn över utlänningars företagsköp fra 2012 regulerer utlendingers adgang til å overta innflytelse over visse finske foretak. Nasjonale sikkerhetsinteresser er et av grunnlagene for kontrollen. Loven hjemler kontroll med utlendingers overtakelse av finske foretak. Hensikten med kontrollen er å ivareta ytterst viktige nasjonale interesser, jf. § 1. I § 2 defineres dette nærmere slik:

tryggande av landets försvar eller säkerställande av allmän ordning och allmän säkerhet i enlighet med artiklarna 52 och 65 i fördraget om Europeiska unionens funktionssätt när det föreligger ett verkligt och tillräckligt allvarligt hot mot ett grundläggande samhällsintresse.

Kontroll skal etter § 4 føres med overtakelse av försvarsindustriföretag. Försvarsindustriföretag er i § 2 nr. 4 definert som sammenslutning eller virksomhet som produserer eller leverer forsvarsmateriell eller andre tjenester eller produkter som er viktige for det militære forsvaret. I tillegg omfattes virksomheter eller sammenslutninger som i Finland tilvirker produkter med dobbelt anvendelsesområde (dual use), som omfattes av det finske eksportkontrollregelverket.

I tillegg føres kontroll med andre sammenslutninger eller virksomhet som av andre grunner anses å være en kritisk organisasjon med tanke på beskyttelse av samfunnets vitale funksjoner.

Kontroll er aktuelt der investoren faller innenfor en av følgende kategorier, jf. § 2 nr. 3:

  • a) en utlänning som inte har sin bosättningsort i en stat som hör till Europeiska unionen (EU) eller Europeiska frihandelssammanslutningen (EFTA),

  • b) en sammanslutning eller stiftelse som inte har sin hemort i någon av EU:s eller EFTA:s medlemsstater,

  • c) en sammanslutning eller stiftelse som har sin hemort i någon av EU:s eller EFTA:s medlemsstater men i vilken en utlänning som avses i a-punkten eller en sammanslutning eller stiftelse som avses i b-punkten innehar minst en tiondedel av det röstetal som samtliga aktier i ett aktiebolag medför eller som utövar motsvarande faktiskt inflytande i en annan sammanslutning eller rörelse.

Ved kjøp av en försvarsindustriföretag, omfattes i tillegg investorer innenfor EU, nærmere bestemt (§ 2 tredje avsnitt):

sådana fysiska personer samt sammanslutningar och stiftelser som har sin bosättningsort eller hemort i någon annan av EU:s medlemsstater än Finland eller i någon av EFTA:s medlemsstater. Detsamma gäller sådana finländska sammanslutningar och stiftelser där en fysisk person eller en sammanslutning eller stiftelse som har sin bosättningsort eller hemort i någon annan av EU:s medlemsstater än Finland eller i någon av EFTA:s medlemsstater innehar minst en tiondedel av det röstetal som samtliga aktier i aktiebolaget medför eller som utövar motsvarande faktiskt inflytande i sammanslutningen eller rörelsen.

Loven regulerer företagsköp og omfatter transaksjoner som resulterer i passering av en tidel, en tredel eller halvparten av stemmene i det aktuelle selskapet. Loven har detaljerte regler om hvordan man beregner andelen stemmer som transaksjonen resulterer i, jf. § 2 nr. 5. Lovens § 6 oppstiller visse unntak.

Tilsynet føres av Arbeids- og næringsdepartementet, jf. § 3. Nødvendige opplysninger innhentes fra andre aktuelle myndigheter. Transaksjonen skal godkjennes så lenge den ikke anses å være i strid med ytterst viktige nasjonale interesser. Avgjørelsen treffes av departementet eller av statsrådet (regjeringen), jf. §§ 3 og 4.

Foretakskjøp innenfor forsvarssektoren er meldepliktige og må forhåndsgodkjennes, jf. § 4. Ved kjøp av foretak utenfor forsvarssektoren er det frivillig å melde, jf. § 5.

Søknaden skal i begge tilfeller inneholde alle nødvendige opplysninger om målselskapet, den utenlandske investoren og transaksjonen. Dette omfatter eierskapsstruktur i målselskapet før og etter gjennomføring, samt eierskap over investoren. Det skal også opplyses om investorens videre planer for målselskapet.

Etter § 5, andre avsnitt, er det hjemmel for å gi pålegg om at ikke meldte transaksjoner likevel må meldes. Myndighetene må da kreve fremlagt relevant informasjon senest tre måneder etter å ha fått kjennskap til transaksjonen.

Utenfor forsvarssektoren vil meldingen anses som automatisk godkjent dersom myndighetene ikke (i) innen seks måneder etter mottak av nødvendige opplysninger beslutter fortsatt utredning i saken eller (ii) innen tre måneder overfører saken til behandling i statsråd (det vil si i praksis innstiller på avslag), jf. § 5 siste avsnitt.

Ved avslag vil investoren bli pålagt å selge seg ned til under 10 % (eventuelt ned til en høyere eierandel som det tidligere er gitt tillatelse til). Etter dette kan investoren ikke stemme for en for større andel på selskapets generalforsamling (eller tilsvarende), og de overskytende aksjene skal heller ikke tas i betraktning når det for å treffe en gyldig beslutning kreves samtykke fra en viss andel av selskapets aksjer. Avslag kan påankes etter § 9.

12.3.7 Sverige og Danmark

Hverken Sverige eller Danmark ser ut til å ha regler om tilsyn med utenlandsk overtakelse av kontroll over virksomheter ut fra hensynet til å skulle ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser.

Det disse landene har av regler på området er knyttet til konkurranserettslig kontroll med foretakssammenslutninger og kontroll med eierskap innenfor finanssektoren. Men som i Norge er dette styrt av andre hensyn enn hensynet til nasjonal sikkerhet, og hvorvidt eierne er utenlandske er i utgangspunktet i seg selv uten relevans.

12.4 EØS-rettslige forpliktelser

EØS-avtalen er en viktig rammefaktor for hvordan norsk regelverk knyttet til eierskapskontroll kan utformes.

Lovgivning som innebærer utøvelse av eierskapskontroll vil, avhengig av investeringen som skjer, kunne innebære inngripen enten i etableringsretten (EØS-avtalen artikkel 31273) eller den frie bevegelighet for kapital (EØS-avtalen artikkel 40). Dersom investeringen innebærer at eieren får kontroll over selskapet, er investeringen beskyttet av etableringsretten. Dersom investeringen ikke resulterer i kontroll, er investeringen beskyttet av retten til fri bevegelighet for kapital.

Utgangspunktet er at det vil være i strid med EØS-avtalen å diskriminere eiere fra andre EØS-stater. Dette forbudet gjelder også restriksjoner som rammer det å foreta investeringer i selskap, selv om regelen rammer likt for innenlandske og utenlandske eiere. Forbudet mot restriksjoner gjelder blant annet prosessuelle krav til meldeplikt, godkjenning etc.

Lovgivning som diskriminerer eiere fra andre EØS-stater må begrunnes i aktuelle unntaksbestemmelser i EØS-avtalen. Lovgivning som innebærer restriksjoner eller som rammer norske og utenlandske eiere likt vil kunne begrunnes i såkalte allmenne hensyn.

Selv om nasjonal lovgivning vil innebære en diskriminerende behandling av utenlandske EØS-eiere og dermed i utgangspunktet være ulovlig, vil det i helt spesielle tilfeller i medhold av unntakene i EØS-avtalens artikkel 123, artikkel 32 og artikkel 33 (og tilsvarende for den frie bevegelighet av kapital) kunne være anledning til å gripe inn og utøve kontroll med endringer i eierskap når dette er nødvendig av hensyn til sikkerhetsinteresser.

12.4.1 EØS-avtalen artikkel 123

EØS-avtalen har i likhet med Traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) en bestemmelse som gir unntak fra avtalens øvrige bestemmelser dersom det er nødvendig av sikkerhetshensyn.

EØS-avtalen artikkel 123 lyder:

Bestemmelsene i denne avtale skal ikke hindre en avtalepart i å treffe tiltak:
  • a) som den anser nødvendig for å hindre spredning av opplysninger som er i strid med dens vesentlige sikkerhetsinteresser,

  • b) som angår produksjon av eller handel med våpen, ammunisjon og krigsmateriell eller andre varer som er uunnværlige for forsvarsformål, eller forskning, utvikling eller produksjon som er uunnværlig for forsvarsformål, såfremt disse tiltak ikke endrer konkurransevilkårene for varer som ikke er bestemt for direkte militære formål,

  • c) som den anser vesentlig for sin sikkerhet i tilfelle av alvorlig indre uro som truer den offentlige orden, i krigstid eller ved alvorlig internasjonal spenning som innebærer en fare for krig, eller for å oppfylle forpliktelser den har påtatt seg med sikte på å opprettholde fred og internasjonal sikkerhet.

Det kan være aktuelt å begrunne kontroll med eierskap i alle tre bokstavene. Bokstav a gir unntak fra EØS-avtalen for forhold hvor det vil være skadelig i seg selv at informasjon blir kjent. Dette vil eksempelvis kunne være aktuelt ved endringer i eierskapet til selskaper som har kontrakter med Forsvaret om kapasiteter som ikke er offentlig kjent. Inntreden av nye eiere vil da kunne medføre at det blir kjent at Forsvaret får levert en tjeneste eller en vare med visse kapabiliteter. Bokstav b kan være aktuell der det er nødvendig at det utøves eierskapskontroll med en av Forsvarets leverandører av våpen, ammunisjon, krigsmateriell, eller andre varer som er uunnværlig for forsvarsformål. Bokstav c vil kunne begrunne unntak for å ivareta andre vesentlige sikkerhetsinteresser.

Dersom det er aktuelt å anvende EØS-avtalen artikkel 123, må unntaket påberopes i det enkelte tilfellet, og det må begrunnes konkret.

Myndigheten som påberoper seg unntaket har bevisbyrden for at vilkårene i unntaksbestemmelsen er oppfylt, jf. EU-domstolens avgjørelse C-615/10.

I EU-domstolens avgjørelse C-414/97, Kommisjonen mot Spania, la EU-domstolen til grunn at det må foretas en konkret vurdering av om vesentlige sikkerhetsinteresser gjør det nødvendig med et unntak. Saken gjaldt offentlige anskaffelser, men tilsvarende vil gjelde ved kontroll av eierskap.

På bakgrunn av det som ble fastslått i den nevnte avgjørelsen, uttaler Kommisjonen i sin fortolkningsmeddelelse om anvendelsen av daværende artikkel 296 på offentlig innkjøp av forsvarsmateriell (tilsvarer nåværende TEUV artikkel 346):

The Treaty therefore contains strict conditions for the use of this derogation, balancing Member States’ interests in the field of defence and security against the fundamental principles and objectives of the Community. The aim of these conditions is to prevent possible misuse and to ensure that the derogation remains an exception limited to cases where Member States have no other choice than to protect their security interests nationally.
The Court of Justice has consistently made it clear that any derogation from the rules intended to ensure the effectiveness of the rights conferred by the Treaty must be interpreted strictly. Moreover, it has confirmed that this is also the case for derogations applicable «in situations which may involve public safety». In Commission v Spain, the Court ruled that articles in which the Treaty provides for such derogations (including Article 296 TEC) «deal with exceptional and clearly defined cases. Because of their limited character, those articles do not lend themselves to a wide interpretation».

I følge Kommisjonens meddelelse skal unntaket som et utgangspunkt tolkes restriktivt. Samtidig understreker Kommisjonen også at det er «the Member States’ prerogative to define their essential security interests and their duty to protect them». Likevel må medlemsstatene ikke «abuse this flexibility».

For å oppfylle vilkårene må behovet som skal beskyttes som nevnt gjelde «essential interests of (…) security». Det fremgår av meddelelsen at andre hensyn, særlig industrielle og økonomiske, ikke kan rettferdiggjøre bruk av artikkel 123, selv om de er forbundet med vesentlige sikkerhetsinteresser. Det må være hensyn til sikkerhetsinteresser og ikke norsk industri som kan begrunne inngripen.

Den konkrete vurderingen av dette (det vil si av behovene) må foretas nasjonalt, og ut fra nasjonale forhold. Likevel tilføyes det at «[a]t the same time, Member States’ security interests should also be considered from a European perspective. They may vary, e.g. for geographical or historical reasons».

Ved spørsmålet om anvendelsen av unntaket må det foretas en konkret vurdering i den enkelte sak. Det må vurderes hvilken sikkerhetsinteresse som skal beskyttes, hva som er sammenhengen mellom sikkerhetsinteressen og inngrepet i eierskapet for det relevante selskapet, og endelig hvorfor det er nødvendig å kontrollere eierskapet for å verne om sikkerhetsinteressen.

Som nevnt over, skal det ved denne vurderingen uansett også legges til grunn at det er opp til medlemsstatene å definere sine vesentlige sikkerhetsinteresser, og deres behov for å beskytte disse. Dette innebærer at statene har en relativt vid skjønnsmargin ved fastleggelsen av hva som ligger i sikkerhetsinteressen. Dette er blant annet lagt til grunn i sak C-252/01 premiss 30. Saken gjaldt anskaffelse av flyfotografering hvor EU-domstolen uttalte:

It is not disputed that the Kingdom of Belgium is responsible for protecting the security not only of its national installations but also of the installations of international organisations within its territory, such as NATO. It is therefore for the Belgian authorities to lay down the security measures necessary for the protection of such installations.

EU-domstolen gikk så imidlertid i premiss 31-35 gjennom hvilke sikkerhetskrav som ble stilt og hvordan dette var egnet til å oppnå formålet, dog uten å foreta en særlig intensiv prøving.

EU-domstolens tidligere praksis, herunder C-252/01, som ga medlemsstatene svært stor skjønnsfrihet i anvendelsen av TEUV artikkel 346 (og tidligere tilsvarende bestemmelsene), er imidlertid i senere tid blitt skjerpet inn. EU-domstolen prøver nå i større utstrekning om bruk av unntaket er nødvendig og proporsjonalt. I C-615/10, Korkein, uttalte EU-domstolen i premiss 45:

the Member State which seeks to take advantage of that Treaty provision can show that it is necessary to have recourse to the derogation provided for in that provision in order to protect its essential security interests (see, to that effect, inter alia, Commission v Finland, paragraph 49) and whether the need to protect those essential interests could not have been addressed within a competitive tendering procedure such as that specified by Directive 2004/18.

I en artikkel av Baudouin Heuninckx skriver forfatteren om sak C-252/01:274

On the other hand, the ECJ ruled that the exemption cannot be invoked if less restrictive or disproportionate measures could be used to preserve the confidentiality of the information to be provided under the contract and still allow the use of competitive tendering. Such measures could include requirements for the tenderers to sign non-disclosure agreements and to comply with applicable security regulations.

Selv om det er statenes eget ansvar å definere hva som ligger i deres vesentlige sikkerhetsinteresser, kan unntaket altså kun anvendes hvis det er strengt nødvendig for å ivareta sikkerhetsinteressene, og sikkerhetsinteressen ikke kan vernes gjennom tiltak som ikke er i strid med EØS-avtalen, eller på mindre inngripende måte.

I EU-domstolens sak C-3/88, Re Data Processing, hadde Italia i en anskaffelse av IT-tjenester anført at det var nødvendig å kreve at tilbydere skulle ha italiensk offentlig eierskap fordi de ansatte hos leverandøren ville ha tilgang til straffesaksdata. EU-domstolen konkluderte med at dette ikke var nødvendig fordi dette kunne sikres ved å pålegge straffesanksjonert taushetsplikt for de ansatte hos leverandøren.

I sak C-324/93, Evans Medical, antydet EU-domstolen til at det kanskje ikke var nødvendig med begrensninger på import av narkotiske legemidler dersom man kunne oppnå betryggende forsyningssikkerhet gjennom å stille krav til leverandørene.

12.4.2 EØS-avtalen artikkel 32 og 39

EØS-avtalen artikkel 32 og 39 gir et unntak fra den frie etableringsretten og den frie bevegeligheten av tjenester for virksomhet som innebærer utøvelse av offentlig myndighet. Unntaket gjelder etter sin ordlyd selv om det private selskapet kun leilighetsvis utøver offentlig myndighet, men det går trolig en nedre grense. Unntaket innebærer at EØS-avtalen ikke får anvendelse for regulering av slik virksomhet. I motsetning til unntaket i EØS-avtalen artikkel 123 (nasjonal sikkerhet) og artikkel 33 (offentlig orden, folkehelse og offentlig sikkerhet) hvor unntaket kun kan påberopes dersom det er nødvendig og forholdsmessig, gjelder unntaket for utøvelse av offentlig myndighet uten noen slike krav.

Norge har i regelverket om offentlige anskaffelser innført et unntak fra plikten til å følge forskrift om offentlige anskaffelser ved tildeling av oppdrag som innebærer utøvelse av offentlig myndighet.

12.4.3 EØS-avtalen artikkel 33

EØS-avtalen artikkel 33 fastsetter at bestemmelse om etableringsretten:

skal ikke hindre at bestemmelser om særbehandling av fremmede statsborgere får anvendelse når de er fastsatt ved lov eller forskrift og begrunnet med hensynet til offentlig orden, sikkerhet og folkehelsen.

Bestemmelsen har til en viss grad et overlappende anvendelsesområde med EØS-avtalen artikkel 123. Kontroll med eierskap i selskaper som håndterer informasjon, teknologi og/eller fysiske aktiva av betydning for samfunnets sikkerhet, spesielt i sivil sektor, vil dermed kunne være unntatt EØS-avtalen etter både artikkel 123 og 33.

EU-domstolen behandlet i sak C-54/99, Scientologikirken, et spørsmål om en fransk lovbestemmelse var forenlig med den frie bevegelighet av kapital. Frankrike hadde på det tidspunktet en lov som innebar en meldeplikt og krav om tillatelse for utenlandske investeringer som kunne utgjøre en fare for offentlig orden, folkehelsen og offentlig sikkerhet.

EU-domstolen uttalte at lovgivningen innebar en begrensning på samhandelen. Domstolen konstaterte at:

selv om medlemsstaterne i det væsentlige har frihed til i overensstemmelse med deres nationale behov at bestemme, hvad hensynet til den offentlige orden og den offentlige sikkerhed kræver, må begrundelserne imidlertid i fællesskabsretlig sammenhæng og særligt i det omfang, de skal retfærdiggøre en fravigelse af det grundlæggende princip om frie kapitalbevægelser, fortolkes strengt, således at deres rækkevidde ikke ensidigt kan fastlægges af den enkelte medlemsstat uden fællesskabsinstitutionernes kontrol.

I forlengelsen ble det uttalt:

Den offentlige orden og den offentlige sundhed kan således kun påberåbes, når der foreligger en virkelig og tilstrækkelig alvorlig trussel mod et grundlæggende samfundshensyn.

Det måtte foretas en nødvendighets- og forholdsmessighetsvurdering av behovet for reguleringen. Med henvisning til tidligere praksis viste EU-domstolen til at en må foreta en inngående vurdering av om det er nødvendig med forhåndsgodkjenning av investeringer, men påpekte at det kan tenkes tilfeller hvor dette vil være forenlig. Dette vil gjelde der etterfølgende mulighet for kontroll ikke er tilstrekkelig.

Den franske lovgivningen ble imidlertid felt da den var for vag. Kravet om forutgående tillatelse gjaldt helt generelt for enhver investering som kunne utgjøre en fare for den offentlige sunnhet og offentlige orden uten noen nærmere presisering. Dette innebar at det ikke var mulig å forutberegne sin rettsstilling, og dermed ikke mulig å vurdere når det måtte innhentes forutgående tillatelse. Frankrike har gjennom det såkalte Altstom-dekretet revidert sin lovgivning til å bli vesentlig mer treffsikker.

Portugal ble i sak C-367/98, Kommisjonen mot Portugal, dømt for brudd mot EU-retten ved å ha en lovbestemmelse om krav til forhåndsgodkjenning ved kjøp av visse portugisiske selskaper. EU-domstolen uttalte i premiss 50:

As regards a scheme of prior administrative authorisation of the kind at issue in the present case, the Court has previously held that such a scheme must be proportionate to the aim pursued, inasmuch as the same objective could not be attained by less restrictive measures, in particular a system of declarations ex post facto (see, to that effect, Sanz de Lera, paragraphs 23 to 28; Konle, paragraph 44; and Case C-205/99 Analir and Others [2001] ECR I-1271, paragraph 35). Such a scheme must be based on objective, non-discriminatory criteria which are known in advance to the undertakings concerned, and all persons affected by a restrictive measure of that type must have a legal remedy available to them (Analir, cited above, paragraph 38).

12.4.4 Rettighetshavere etter EØS-avtalen – forholdet til eiere fra tredjeland

Rettighetshavere for etableringsretten etter EØS-avtalen er både fysiske EØS-borgere og selskaper i andre EØS-stater, jf. EØS-avtalen artikkel 34. En juridisk person etablert i en annen EØS-stat regnes dermed i utgangspunktet som en EØS-borger uavhengig av statsborgerskapet til eierne av selskapet. Dersom en skulle innføre lovgivning som skiller mellom eiere med og uten EØS statsborgerskap, vil selskaper i et annet EØS-land, som har eiere med ikke-EØS statsborgerskap, regnes som en eier innenfor EØS-området.

For kapital har TEUV artikkel 63 en revidert og oppdatert regulering sammenlignet med EØS-avtalen artikkel 40, hvor det oppstilles et forbud mot restriksjoner på kapitalbevegelser både mellom medlemsstatene, og mellom medlemsstatene og tredjestater. Her er det antatt å være en forskjell mellom EØS-avtalen og rettstilstanden for EU-medlemmer. I forhold til den frie bevegelighet av kapital, så er dermed EØS-avtalen, i motsetning til TEUV, ikke til hinder for å diskriminere mot eiere utenfor EØS-området.

12.4.5 Krav til utforming av lovgivningen

Inngripen i disse spesielle tilfellene vil kreve lovhjemmel. I kravet til nødvendighet ligger det at formålet ikke kan oppnås på mindre inngripende måte og dermed ikke går ut over det som er nødvendig for å oppnå formålet. Kravet til forholdsmessighet innebærer at interessene som inngrepet skal beskytte må stå i rimelig forhold til graden av forstyrrelse av det indre markedet.

Eksempelvis vil en meldeplikt, kombinert med et gjennomføringsforbud inntil godkjennelse er gitt, i seg selv ha en begrensende effekt på andre EØS-lands eieres investeringer i Norge. Tilsvarende vil en usikkerhet om hvilke selskaper som er underlagt kontroll med eierskapet eller usikkerhet om vilkårene for når det vil bli grepet inn kunne ha en begrensende effekt på investeringslysten i Norge.

Lovgivningen må dermed utformes slik at den kun rammer de tilfellene hvor unntakene fra EØS-avtalen gir adgang til inngripen, er tilstrekkelig presis om hvilke selskaper den rammer og hva som vil være vilkårene for når det vil skje inngripen slik at investorer kan forutberegne sin rettsstilling, og ikke unødvendig pålegger meldeplikt eller andre prosessuelle plikter på investeringer i selskaper hvor det ikke er adgang til å føre kontroll.

En slik lovhjemmel vil måtte fortolkes som en snever unntaksbestemmelse. Det vil måtte dokumenteres godt i den enkelte sak hvorfor det er nødvendig å gripe inn. Inngripen kan kun skje av hensyn til sikkerhetsinteresser. Det vil være et totalforbud mot å foreta inngripen for å ivareta næringspolitiske interesser.

12.5 Eierskapsmeldingen

12.5.1 Innledning

Gjennom Meld. St. 27 (2013–2014) Et mangfoldig og verdiskapende eierskap, har regjeringen fremlagt hovedretningen for regjeringens politikk for å fremme et mangfoldig eierskap i norsk næringsliv og for statens eierskap.

Eierskapet kan ha stor betydning for verdiskapningen og konkurransekraften i et selskap. Hva som utgjør en god eierskapssammensetning vil avhenge av en rekke faktorer, herunder markedsutviklingen, virksomhetenes utvikling og karakter, samt med eiernes forutsetninger og holdning til risiko. Ulike faser i et selskaps utvikling fordrer forskjellige behov, og ulike eiere har som regel ulike forutsetninger for å bidra til denne utviklingen.

Virksomheters evne til omstilling og innovasjon er en grunnleggende forutsetning for å kunne håndtere en økt endringstakt i næringslivet. Dette stiller også krav til eierne, som premissgivere for selskapenes virksomhet og som beslutningstakere ved større endringer.

Eierskap har betydning for hvordan selskaper styres og drives. I Eierskapsmeldingen beskrives utviklingen de siste tiår som en utvikling mot et mer fragmentert eierskap i børsnoterte selskaper. Dette, kombinert med blant annet høy endringstakt i markedet, gjør det mer krevende å opprettholde strategiske konkurranseposisjoner og evne til verdiskapning over tid. Oppmerksomheten mot eiernes og selskapenes samfunnsansvar har også økt, og i etterkant av finanskrisen har det også vært en utvikling mot økt bevissthet om den langsiktige verdiutviklingen av selskaper.

Den teknologiske utviklingen har også medført at selskaper i større grad må forholde seg til stadig raskere endringer i omgivelsene, noe som vil kunne være utfordrende med et tungt statlig eierskap.

12.5.2 Privat eierskap som hovedregel

Regjeringen Solberg har i Eierskapsmeldingen fremhevet at privat eierskap etter regjeringen syn er, og bør være hovedregelen i norsk næringsliv. Statlig eierskap bør begrunnes særskilt.

Privat eierskap omfatter alt eierskap som ikke er offentlig, det vil si der stat, fylkeskommune eller kommune ikke er den dominerende eier.

Offentlig eierskap inkluderer ifølge Eierskapsmeldingen både de tilfeller hvor det offentlige har direkte eierskap i norske selskaper og indirekte eierskap i utenlandske og norske selskaper. Statens pensjonsfond utland og Statens pensjonsfond Norge er eksempler på indirekte statlig eierskap. I motsetning til direkte eierskap, forvaltes investeringene ut fra et finansielt porteføljeperspektiv, og ikke ut fra et strategisk eierperspektiv i det enkelte selskap.275

Det fremheves i meldingen at private eiere ofte kan ivareta egne preferanser og eiendom, og utøve et mer direkte personlig eierskap, enn staten som utøver eierrollen på vegne av fellesskapet. Det vil normalt også være færre beslutningsledd mellom eiere og ledelse i selskapet når eieren er privat. Private eiere vil også ofte ha en større nærhet til og kunnskap om det markedet selskapet opererer i, og vil gjerne ha sterkere insentiver for effektiv drift og høy avkastning, enn hva en statlig eier har.

I meldingen blir det også pekt på enkelte potensielle utfordringer knyttet til statlig eierskap. For det første kan et statlig eierskap innebære en potensiell konflikt mellom eierskapet og statens øvrige roller. For det andre vil et omfattende statlig eierskap kunne medføre fare for en maktkonsentrasjon, som igjen kan svekke privat sektor. Og for det tredje er det begrensninger i den industrielle kompetansen hos staten som eier. Alle disse forholdene taler etter regjeringens syn for å begrense det statlige eierskapet i kommersielle selskaper, og stryke det private eierskapet.

12.5.3 Begrunnelser for statlig eierskap

Staten forvalter i dag direkte eierskap i om lag 70 selskaper gjennom ti ulike departementer. Eierskapet varierer i størrelse, fra store børsnoterte selskaper til heleide selskaper med rene sektorpolitiske mål. Det er også stor variasjon når det gjelder hvilke sektorer disse selskapene opererer i. Selskapsrettslig er disse virksomhetene ulikt organisert, herunder aksjeselskap, allmennaksjeselskap, statsforetak, helseforetak eller andre typer særlovselskaper.

I Eierskapsmeldingen angis det fire forhold som etter regjeringens oppfatning kan begrunne statlig eierskap.

For det første vil hensynet til korrigering av markedssvikt kunne begrunne statlig eierskap. Med markedssvikt menes at det oppstår et avvik mellom privat- og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Enkelte varer og tjenester bør eller må, ut fra et samfunnsperspektiv, produseres på en annen måte enn gjennom et marked med fri konkurranse, eksempelvis ved produksjon av fellesgoder på områder hvor det er naturlige monopoler. Det norske strømnettet trekkes frem som eksempel på et område hvor det er betydelige stordriftsfordeler som medfører et naturlig monopol. Statlig kontroll med den nasjonale infrastrukturen som det sentrale strømnettet utgjør, trekkes også frem som et forhold som begrunner statlig eierskap.

Et annet forhold som kan begrunne statlig eierskap er hensynet til nasjonal forankring av viktige selskaper, hovedkontorfunksjoner og nøkkelkompetanse. Fra samfunnets side kan det være ønskelig å opprettholde visse typer virksomhet i Norge. Statlig eierskap trekkes frem som et virkemiddel for å opprettholde hovedkontor i Norge. Dette sikres ved å eie minimum en tredjedel av et selskap, som medfører at staten har negativt flertall med hensyn til endringer av selskapets vedtekter. Et annet mål som trekkes frem er å sikre kontroll med at det fortsatt foregår produksjon av varer og tjenester av betydning for nasjonal sikkerhet, leveringssikkerhet eller for å ivareta nasjonal suverenitet. Hensynet til slik strategisk produksjon har medført statlig eierengasjement ved flere ulike virksomheter, blant annet Kongsberg Gruppen ASA og Nammo AS.

Hensynet til å sikre en forsvarlig forvaltning av felles naturressurser, som fiskeri og havbruk, vannkraft og petroleum har tradisjonelt vært brukt som begrunnelse for statlig eierskap. I Eierskapsmeldingen diskuteres det hvorvidt statlig eierskap er et nødvendig virkemiddel for å oppnå målsettingene. Stedsspesifikke naturressurser kan vanskelig flyttes ut av landet, og staten vil således uavhengig av eierskap ha en viss kontroll med ressursene gjennom annen regulering. Statlig eierskap kan imidlertid benyttes som virkemiddel for å sikre at forvaltningen av ressursene skjer til fellesskapets beste, og for å sikre at inntektene knyttet til disse ressursene tilfaller fellesskapet og ikke få enkeltaktører.

En fjerde begrunnelse for statlig eierskap er sektorpolitiske og samfunnsmessige hensyn. På enkelte områder har staten et særskilt ønske om styring og kontroll, herunder muligheten til å endre vilkår raskt. Statens særskilte ansvar for å ivareta god nasjonal infrastruktur som blant annet flyplasser og strømnett trekkes frem som eksempler i denne sammenheng. Sektorpolitiske hensyn ligger også til grunn for statlige sykehus, blant annet for å sikre forsvarlige helsetjenester til hele befolkningen uavhengig av den enkeltes betalingsevne. Statlig eierskap kan også sees i lys av en målsetting om lik tilgang og sikker forsyning av visse basistjenester, uavhengig av etterspørsel, bosted, betalingsvilje og -evne og annen status.

I meldingen påpekes det at det bør vurderes for hvert enkelt tilfelle om eierskap er det mest effektive virkemidlet for å oppnå aktuelle mål, eller om man ved bruk av alternative virkemidler kan oppnå det samme. Bruk av rettslige reguleringsinstrumenter, som blant annet konsesjonsregler, loverogforskrifter, har gradvis erstattet statlig eierskap som virkemiddel for ivaretakelsen av definerte mål. Konsesjonsbestemmelser kan sikre at nødvendige tjenester er forsvarlige og tilgjengelige for allmennheten, uten at tjenestetilbyderne er offentlig eid. Andre alternativer er å knytte subsidier til bestemte handlingsmønstre, kontraktsstyring og statlige anskaffelser av varer og tjenester. Kontraktsstyring kan innebære kommersielle avtaler med private leverandører om produksjon av bestemte varer eller tjenester, eller fastsatt pris overfor brukerne, mot vederlag til staten. Gjennom anskaffelsesregelverket kan staten sette krav til tilbud og vilkår for gjennomføring av oppdraget, som også kan sikre måloppnåelse for blant annet sektorpolitiske målsettinger.

12.5.4 Kategorisering av selskapene i det direkte eierskapet

I Eierskapsmeldingen er de selskapene som staten eier direkte kategorisert i fire ulike kategorier. Utgangspunktet for kategoriseringen har vært statens begrunnelser og mål for det direkte statlige eierskapet.

  1. Selskaper med forretningsmessige mål omhandler de selskapene hvor staten kun har forretningsmessige mål med eierskapet, og hvor eierforvaltningen har som eneste formål å maksimere statens investeringer. Innen kategori 1 har regjeringen blant annet kategorisert Flytoget AS, Mesta AS og SAS AB.

  2. Selskaper med forretningsmessige mål og nasjonal forankring av hovedkontor omhandler selskaper hvor staten både har forretningsmessige mål med eierskapet, og et mål om å opprettholde norsk forankring av selskapenes hovedkontor og tilhørende hovedkontorfunksjoner. For å ivareta sistnevnte må vil det i utgangspunktet være tilstrekkelig at staten innehar en eierandel på over en tredjedel. Innen kategori 2 har regjeringen blant annet kategorisert Kongsberg Gruppen ASA, Nammom AS, Norsk Hydro ASA, Statoil ASA og Telenor ASA.

  3. Selskaper med forretningsmessige mål og andre spesifikt definerte mål omhandler selskaper hvor staten, i tillegg til forretningsmessige målsetninger, kan ha behov for å legge enkelte føringer for utøvelse av virksomheten. For at det ikke skal skapes tvil om at slike selskaper drives på forretningsmessig grunnlag, vil den sektorpolitiske styringen hovedsakelig ivaretas gjennom reguleringer, konsesjonsregler og forretningsmessig statlige kjøp fra selskapene. Innen kategori 3 har regjeringen blant annet kategorisert Aerospace Industrial Maintenance Norway SF276, NSB AS, Posten Norge AS og Statkraft SF.

  4. Selskaper med sektorpolitiske målsettinger omhandler selskaper hvor statens eierskap hovedsakelig har sektorpolitiske formål. Som eier vil staten vektlegge at de sektorpolitiske målene nås mest mulig effektivt. Innen kategori 4 har regjeringen blant annet kategorisert Andøya Space Center AS, Avinor AS, Gassco AS, Norsk Helsenett SF, Norsk Rikskringkasting AS, Petoro AS, Space Norway AS, Statnett SF, samt de regionale helseforetakene.

Boks 12.6 Stortingsbehandlingen av Eierskapsmeldingen

Vedtak X

Stortinget ber om at regjeringen, dersom staten som eier skulle forelegges og delta i en beslutning om en endring i Kongsberg Gruppen ASAs struktur (salg av deler av selskapet eller lignende), tar med i sine vurderinger hensynet til å ivareta forsvarsmessig kompetanse og virksomhet med tanke på nasjonal sikkerhet.

Kilde: Innst. 140 S (2014–2015).

12.6 Nasjonal forsvarsindustriell strategi

Forsvarsdepartementet fremmet i Meld. St. 9 (2015–2016) Nasjonal forsvarsindustriell strategi, regjeringens politiske plattform for å bidra til å opprettholde og videreutvikle norsk forsvarsindustri.277

Kapasitet innenfor viktige teknologiske kompetanseområder, er vesentlig for å kunne sikre forsvarssektoren riktig materiell og kompetanse til rett tid. En tilgjengelig norsk kapasitet på dette området øker Norges evne til å ivareta nasjonal sikkerhet på områder der særnorske forhold krever særlig kompetanse.

Ulike regjeringers strategi for forsvarsindustrien har variert gjennom tiden, men behovet for en norsk forsvarsindustri, med kompetanse innen strategisk viktige områder, har hele tiden ligget fast.

I meldingen beskrives sikkerhetssituasjonen på følgende måte:

NATO er hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. Alliansetilknytningen er viktig for avskrekkingsformål, og alliert medvirkning vil være særlig viktig i håndteringen av sikkerhetspolitiske kriser eller hvis det skulle inntreffe væpnet konflikt. Samtidig må Norge selv være i stand til å ivareta sine interesser i fredstid, hevde egen suverenitet, drive myndighetsutøvelse, utøve krisehåndtering og om nødvendig kunne håndtere innledende faser av en konflikt.278

Norsk forsvarsindustris betydning for ivaretakelse av nasjonale sikkerhetsinteresser, er i meldingen fremhevet på tre sentrale områder.

For det første er det viktig å opprettholde kompetanse på områder som er av sentral betydning for Norge. Norges topografi er vesensforskjellig fra andre nasjoner i Vest-Europa. Forsvarets evne til å operere i nærområdene, forutsetter en tilpasning til disse særegne forholdene. Det er derfor nødvendig å opprettholde og videreutvikle kompetansen innenfor norsk forsvarsindustri på disse områdene. I tillegg har Norge i den del tidligere situasjoner valgt nasjonale løsninger for anskaffelse av materiell. Vedlikehold og oppgradering av dette materiellet, forutsetter at norsk forsvarsindustri opprettholder relevant kompetanse.

Et annet forhold som er av betydning er sårbarheten innenfor moderne kommunikasjonssystemer. I meldingen vises det til de senere års overvåknings- og avlyttingsskandaler, og at det i denne sammenheng er viktig å ha nasjonal kontroll på enkelte kritiske kommunikasjonssystemer og kritisk teknologi, eksempelvis nasjonal høygradert krypteringsteknologi.

På områder som er kritiske i beredskapssammenheng, vil det være avgjørende å sikre en tilstrekkelig materiell- og forsyningssikkerhet for å kunne ivareta nasjonal sikkerhet i en krise-/krigssituasjon. Etter regjeringens syn vil det ikke være en tilfredsstillende løsning at slik forsyningssikkerhet, utelukkende baseres på en annen stats eller utenlandsk aktørs evne og vilje til å kunne levere de varer og tjenester som er nødvendige for å opprettholde et forsvarlig nivå på nasjonal sikkerhet og beredskap:

Dersom nødvendig kompetanse, produksjons- og vedlikeholdskapasitet på enkelte spesielt kritiske områder ikke er tilgjengelig innenlands, kan resultatet – tross vårt NATO-medlemskap og nære tilknytning til enkelte allierte – bli en uakseptabel avhengighet av en annen stat eller utenlandsk leverandør. Dette vil kunne få konsekvenser for forsyningssikkerheten, og dermed medføre en innskrenkning av vår nasjonale handlefrihet.279

12.7 Sentrale eierandelsgrenser i aksjelovgivningen

12.7.1 Innledning

Forholdet mellom aksjeselskaper/allmennaksjeselskaper og selskapets eiere (aksjeeiere/aksjonærer) reguleres av henholdsvis aksjeloven280 og allmennaksjeloven.281

Aksjelovgivningen bygger på en klar rolledeling mellom eierne og selskapsledelsen. Den alminnelige forvaltningen av selskapet hører under styret og selskapets daglige leder, jf. aksjeloven (asl)/allmennaksjeloven (asal) § 6-12.

Aksjeeierne utøver den øverste myndighet av selskapet gjennom generalforsamlingen, jf. asl/asal § 5-1 første ledd. Aksjeeiernes mulighet til å påvirke styringen av selskapet er således gjennom deltakelse i generalforsamlingen. Aksjelovgivningen legger imidlertid begrensninger på hva slags type beslutninger generalforsamlingen kan fatte, jf. asl/asal § 5-21 om misbruk av generalforsamlingens myndighet. Formålet med denne bestemmelsen er å sikre minoritetsaksjonærenes rettigheter overfor majoriteten. Generalforsamlingen kan etter § 5-21 ikke treffe noen beslutning som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning.

Utgangspunktet i aksjeretten er at hver aksje har en stemme, jf. asl § 5-2 første ledd første punktum (asal § 5-4 første ledd første punktum). Denne tilnærmingen er et utslag av likhetsgrunnsetningen, som er lovfestet i asl/asal § 4-1 første ledd første punktum. Selskapets vedtekter kan imidlertid inneholde bestemmelser om stemmerettsbegrensninger. I aksjelovgivningen godtas to typer stemmerettsbegrensninger. For det første kan stemmerettsbegrensninger knyttes til person, jf. asl § 5-3 første ledd annet punktum (asal § 5-4 første ledd annet punktum).282 For det andre kan det i selskapets vedtekter fastsettes at aksjene i en aksjeklasse ikke skal gi stemmerett eller ha begrenset stemmevekt, jf. asl § 5-3 første ledd tredje punktum (asal § 5-4 første ledd tredje punktum).283

Gjennom generalforsamlingen vil aksjonærene kunne treffe en rekke sentrale og strategiske beslutninger med virkning for selskapet. I det følgende gjennomgås de eierandelsgrensene som er sentrale i aksjelovgivningen.

12.7.2 Eierandelsgrenser

Hovedregelen i aksjeselskapsretten er at beslutninger fra generalforsamlingen krever flertall (alminnelig flertall) av de avgitte stemmene, jf. asl/asal § 5-17 første ledd første punktum. Flertallet beregnes ut fra avgitte stemmer, det vil si ut fra antall aksjer representert på generalforsamlingen. Står stemmetallet likt, er møteleders stemme avgjørende. En eierandel på over halvparten av aksjekapitalen sikrer således normalt kontroll med beslutninger som krever alminnelig flertall av de avgitte stemmer. Dette er beslutninger som godkjenning av årsregnskap (asl § 5-5 og asal § 5-6) og beslutninger om utdeling av utbytte til aksjonærene (asl/asal § 8-2 første ledd). Også valg av medlemmer til selskapets styre krever alminnelig flertall på generalforsamlingen, jf. asl/asal § 6-3 første ledd. Selskapets styre har ansvaret for den alminnelige forvaltningen av selskapet, og kontroll på hvem som velges inn i styret vil således kunne være av stor betydning for en eier.

Fra hovedregelen om alminnelig flertall er det en rekke unntak. For en del viktige avgjørelser krever aksjelovgivningen kvalifisert flertall.

For endring av selskapets vedtekter kreves to tredjedels flertall, både av avgitte stemmer og av den aksjekapitalen som er representert på generalforsamlingen, jf. asl/asal § 5-18 første ledd annet punktum. I aksjeselskapslovgivningen er det fastsatt noen minstekrav til hva vedtektene må inneholde, herunder lokalisering av forretningskontor og selskapets virksomhet, jf. asl/asal § 2-2 første ledd. To tredjedels flertall kreves også ved beslutninger om fusjon eller fisjon, vedtak om forhøyelse og nedsettelse av aksjekapitalen, opptak av konvertible lån, vedtak om omdanning og vedtak om oppløsning.

En eierandel på over en tredjedel av aksjekapitalen og en tilsvarende andel av stemmene på generalforsamlingen vil således gi negativ kontroll med de beslutninger som krever to tredjedels flertall. Ved negativ kontroll vil eieren således kunne motsette seg vesentlige beslutninger som for eksempel flytting av hovedkontor, andre vedtektsendringer etc.

En annen gruppe beslutninger som krever kvalifisert flertall følger av asl/asal § 15-19. For disse beslutningene er kravet til kvalifisert flertall ytterligere skjerpet ved at det kreves tilslutning fra aksjeeiere som utgjør mer enn ni tideler av den aksjekapital som er representert på generalforsamlingen, i tillegg til flertall som for vedtektsendringer (to tredjedels flertall av avgitte stemmer). Dette gjelder blant annet beslutninger som innebærer at aksjeeiernes rett til utbytte eller til selskapets formue reduseres på annen måte enn ved bestemmelse som nevnt i § 2-2 annet ledd.284

Noen beslutninger krever enstemmighet fra samtlige fremmøtte aksjeeiere, jf. asl/asal § 5-20. Dette gjelder beslutninger som omhandler helt grunnleggende rettsposisjoner aksjeeierne har overfor selskapet, herunder kommer aksjeeiernes forpliktelser i forhold til selskapet, enkelte begrensninger i adgangen til å overdra eller erverve aksjer, beslutning om at aksjer kan være gjenstand for tvungen innløsning, at rettsforholdet mellom tidligere likestilte aksjer endres samt at aksjeeiernes rett til utbytte eller til selskapets formue reduseres.

12.8 Utvalgets vurderinger

Globaliseringen av kapitalmarkedene medfører at utenlandske aktører i økende grad investerer i norske selskaper. Dette er også en konsekvens av Norges EØS-rettslige forpliktelser til å sikre fri bevegelighet for kapital (EØS-avtalen artikkel 40).

Utvalget har vurdert hvorvidt eksisterende regelverk gir tilstrekkelige virkemidler for å kunne ha kontroll med virksomheter som håndterer informasjon, teknologi og/eller fysiske aktiva av betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner. Etter utvalgets vurdering gir regelverket for sikkerhetsgraderte anskaffelser i en viss utstrekning mulighet til å kunne ha kontroll. Gjennom leverandørklareringer, vil Sikkerhetsmyndigheten få innsikt i leverandørens eierstrukturer og vil kunne avslå klarering der disse eierstrukturene utgjør en risiko for at grunnleggende nasjonale funksjoner kan bli skadelidende. Leverandørene plikter også å opplyse om endringer i eierstrukturene i klareringens gyldighetstid, slik at Sikkerhetsmyndighetene vil kunne trekke tilbake en leverandørklarering der eierskapskonstellasjonene utvikler seg i en retning som utgjør en økt sikkerhetsmessig risiko. Sikkerhetsgraderte anskaffelser vil således kunne avbøte en del av utfordringene knyttet til bruk av utenlandske leverandører i understøttelsen av grunnleggende nasjonale funksjoner. At Stortinget også har vedtatt at slike leverandørklareringer skal kunne gis for en lengre tidsperiode, og ikke bare for den konkrete anskaffelsen, er også positivt i denne sammenheng. Når det gjelder håndtering av sensitiv og sikkerhetsgradert informasjon og/eller teknologi, vil dette regelverket kunne bidra til å redusere sårbarheten ved å bruke utenlandske aktører.

Likevel mener utvalget at dette regelverket ikke alene vil kunne sikre at grunnleggende nasjonale funksjoner ikke blir skadelidende ved at strategisk viktige selskaper helt eller delvis blir kjøpt opp av utenlandske aktører. Særlig gjelder dette hensynet til forsyningssikkerhet og beredskap. Selskaper som leverer varer eller tjenester av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, vil som utgangspunkt kun ha en kontraktuell forpliktelse til slik levering. I en krise- eller krigssituasjon hvor det sannsynligvis vil være knapphet på tilgjengelige ressurser vil det, slik utvalget ser det, ikke være en tilfredsstillende løsning at Norge har basert nødvendig kompetanse, eller produksjons- og vedlikeholdskapasitet på enkelte spesielt kritiske områder, utelukkende på utenlandske leverandører. Ved knapphet på ressurser må man være forberedt på at en slik kontraktuell forpliktelse ikke vil bli overholdt. Behovet til leverandørens hjemstat kan i slike tilfeller bli prioritert. Særlig vil dette gjelde i de tilfeller selskapets hjemstat er en stat Norge ikke har et sikkerhetsmessig samarbeid med.

Utvalgets vurderinger er at myndighetene i dag ikke har tilstrekkelig virkemidler for å kunne sikre nasjonal kontroll med strategisk viktige selskaper. Regelverket for sikkerhetsgraderte anskaffelser, vil ikke alene kunne avbøte de utfordringene som ble skissert innledningsvis. Utvalget mener derfor det er behov for en mekanisme som setter myndighetene i stand til å kunne kontrollere eierskapet i slike selskaper.

Utvalget har vurdert ulike løsninger for hvordan en slik mekanisme bør innrettes. Både av hensyn til Norges EØS-rettslige forpliktelser, og av hensyn til det enkelte selskaps konkurranseevne i et globalt marked, mener utvalget at en mekanisme for å kunne kontrollere eierskapet må være en snever unntaksbestemmelse, som kun anvendes der dette er tvingende nødvendig for å kunne ivareta sikkerheten for grunnleggende nasjonale funksjoner. Utvalget har i denne sammenheng sett hen til hvordan dette er regulert i andre nasjoner vi vanligvis sammenligner oss med. Danmark og Sverige har ikke en slik type regulering. De fleste andre nasjoner utvalget har undersøkt, har imidlertid en eller annen form for mekanisme for å kunne kontrollere eierskapet i strategisk viktige selskaper. Praksis fra henholdsvis USA og Storbritannia viser også at slike mekanismer også blir benyttet, om enn i et meget begrenset omfang. I USA ble det i tidsperioden 2011–2013 satt nærmere vilkår i 27 av de sakene som ble undersøkt, jf. kapittel 12.3.2.5, og i Storbritannia har reguleringen i The Enterprise Act (2002) blitt benyttet til å sette nærmere vilkår for erverv i seks tilfeller, jf. kapittel 12.3.3.

Som nevnt innledningsvis er det særlig hensynet til forsyningssikkerhet og beredskap, behovet for å beholde og videreutvikle kritisk kompetanse og behovet for å beholde nasjonal kontroll på sikkerhetsgradert eller annen sensitiv informasjon, som kan begrunne en kontroll med eierskapet i enkelte selskaper. Utvalget mener derfor at en slik hjemmel bør være konkret avgrenset til å omfatte virksomheter som er av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner, jf. utvalgets lovforslag § 1-2 første ledd bokstav a til e. For en nærmere beskrivelse av hva som menes med grunnleggende nasjonale funksjoner, vises det til omtalen i kapittel 6.7.

I utgangspunktet vil det være i strid mot EØS-avtalen å diskriminere mot eiere fra andre EØS-stater. Selv om nasjonal lovgivning vil innebære en diskriminerende behandling av utenlandske EØS-eiere og dermed i utgangspunktet være ulovlig, vil det i helt spesielle tilfeller i medhold av unntakene i EØS-avtalen artikkel 123, artikkel 32 og artikkel 33 (og tilsvarende for den frie bevegelighet av kapital) kunne være anledning til å gripe inn og utøve kontroll med endringer i eierskap når dette er nødvendig av hensyn til sikkerhetsinteresser. Utvalget mener en slik klart avgrenset hjemmel for å utøve eierskapskontroll, kan begrunnes i EØS-avtalens artikkel 123.

Den konkrete avgrensningen til virksomheter av kritisk betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner oppfyller, slik utvalget ser det, kravet til presisjon i lovgivningen. I tillegg ivaretas kravet til forholdsmessighet mellom interessene det tas sikte på å beskytte (grunnleggende nasjonale funksjoner) og den forstyrrende innvirkning en slik regulering kan få for det indre markedet i EU/EØS.

Bestemmelsen er ment å være en snever unntaksbestemmelse, og myndighetene vil måtte dokumentere godt i den enkelte sak hvorfor det er nødvendig å gripe inn. Inngripen kan kun skje av hensyn til sikkerhetsinteresser. Bestemmelse må ikke brukes for å ivareta andre interesser, herunder næringspolitiske interesser.

Av hensyn til bestemmelsens inngripende karakter, mener utvalget at vedtaksmyndigheten etter bestemmelsen bør legges til Kongen i statsråd. Dette vil også være i tråd med øvrige inngripende vedtaksbestemmelser som foreslås i loven. Utvalget mener videre at saksbehandlingen av slike saker bør baseres på de samme strukturene som øvrige inngripende vedtaksbestemmelsene, det vil si at det enkelte fagdepartement har ansvaret for å vurdere og eventuelt saksforberede for Kongen i statsråd.

I de tilfeller det fattes vedtak om å nekte eller stille vilkår for et erverv av eierandeler i virksomheten, kan dette få betydelige konsekvenser for selskapet og eierne. Utvalget mener imidlertid at den sikkerhetsmessige gevinsten som oppnås ved at staten har mulighet til å gripe inn i ekstraordinære tilfeller, i et bredere samfunnsperspektiv overstiger den ulempen dette vil ha for de virksomheter som rammes.

Fotnoter

1.

Lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven).

2.

Sikkerhetsloven kapittel 4.

3.

Sikkerhetsloven kapittel 5.

4.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), pkt. 5.6.8

5.

Forskrift 29. april 2010 nr. 695, Instruks om sikkerhetstjeneste i Forsvaret, fastsatt av Forsvarsdepartementet 29. april 2010 med hjemmel i instruksjonsmyndighet.

6.

NOU 2003: 18, 72 flg.

7.

Ot.prp. nr. 75 (2006–2007), 385.

8.

Forsvarsdepartementet, Evaluering av sikkerhetsloven – Rapport fra arbeidsgruppe under ledelse av Forsvarsdepartementet (Oslo: Forsvarsdepartementet, 2012, 17–18.

9.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), pkt. 11.

10.

Se for eksempel Justis- og beredskapsdepartementet v/Lovavdelingens tolkningsuttalelse av 17. desember 2003.

11.

Arbeidsgrupperapport, Evaluering av sikkerhetsloven – Rapport fra arbeidsgruppe under ledelse av Forsvarsdepartementet, 2012, 13.

12.

AIM Norway SF ble omdannet til aksjeselskap med virkning fra 1. august 2016, jf. lov 17. juni 2016 nr. 44

13.

Kgl.res. 27. juni 2003 nr. 802, Delegering av myndighet til Forsvarsdepartementet etter sikkerhetsloven § 2 tredje ledd.

14.

Forskrift 29. juni 2001 nr. 722 om personellsikkerhet (personellsikkerhetsforskriften), § 7-1 første og annet ledd.

15.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), 30.

16.

Ibid., pkt. 11.

17.

NOU 2003: 30, Ny offentlighetslov, 66.

18.

Ot.prp. nr. 70 (1968–69) om lov om offentlighet i forvaltningen, 30.

19.

Forskrift 7. juni 2012 nr. 618, om Stortingets forretningsorden, § 75.

20.

Lov 7. mai 2004 nr. 21, om riksrevisjonen (riksrevisjonsloven).

21.

Forskrift 11. mars 2004 nr. 700, Instruks om Riksrevisjonens virksomhet.

22.

Lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannsloven),

23.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), 30.

24.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), 65.

25.

Sikkerhetsloven § 21 Vurderingsgrunnlaget for sikkerhetsklarering.

26.

SOU 2015:25, Betänkande av Utredningen om säkerhetsskyddslagen.

27.

SOU 2015:25, 290.

28.

Cirkulære om sikkerhedsbeskyttelse af informationer af fælles interesse for landende i NATO eller EU, andre klassificerede informationer samt informationer af sikkerhedsmæssig beskyttelsesinteresse i øvrigt.

29.

L 10 Forslag til lov om net- og informationsikkerhed, fremsatt 07-10-2015.

30.

Arbeidsgrupperapport, Forebyggende sikring av objekter mot terror- og sabotasjehandlinger, avgitt til Forsvarsdepartementet 24. mai 2002.

31.

NOU 2006: 6, 82.

32.

Ot.prp. nr. 21 (2007–2008) Om lov om endringer i lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven),19.

33.

Arbeidsgrupperapport, Evaluering av sikkerhetsloven – Rapport fra arbeidsgruppe under ledelse av Forsvarsdepartementet, 2012, 14.

34.

NOU 2003: 34, Mellom stat og marked, 12.

35.

Ibid., 36 flg.

36.

Difi 2014:1, Fra stat til marked. Veileder om utskilling av virksomhet fra staten, 8.

37.

https://www.regjeringen.no/contentassets/63686604f2af43a8947448f242463208/oversikt_12_jan_2016.pdf.

38.

Prop. 151 S (2015–2016), 46.

39.

NOU 2006: 6, 44.

40.

Ibid., 87.

41.

Difi 2014:1, Fra stat til marked. Veileder om utskilling av virksomhet fra staten.

42.

NOU 2006: 6, 32.

43.

DSB, Samfunnets kritiske funksjoner – Hvilken funksjonsevne må samfunnet opprettholde til enhver tid, 2015.

44.

Ibid., 87.

45.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Sikkerhet i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner – modell for overordnet risikostyring. KIKS-prosjektet – 1. delrapport, 2012.

46.

NOU 2015: 13.

47.

DSB, Samfunnets kritiske funksjoner. Hvilken funksjonsevne må samfunnet opprettholde til enhver tid?, 2015.

48.

Forskrift 29. juni 2001 nr. 723 om sikkerhetsadministrasjon (sikkerhetsadministrasjonsforskriften).

49.

Prop. 97 L (2015–2016), pkt. 13.

50.

Ibid., pkt. 4.4.

51.

For en nærmere begrepsavklaring, se kapittel 7.7.3, tekstboks 7.3.

52.

St.meld. nr. 17 (2001–2002), Samfunnssikkerhet, 103.

53.

St.prp. nr. 1 (2002–2003), Forsvarsdepartementet, pkt. 3.12.

54.

Budsjett-Innst. S. nr. 7 (2002–2003), Innstilling fra forsvarskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2003 vedkommende Forsvarsdepartementet mv.

55.

Kronprinsreg.res. 4. juli 2003 nr. 900.

56.

Lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. (energiloven).

57.

Forskrift 7. desember 2012 nr. 1157 om forebyggende sikkerhet og beredskap i energiforsyningen (beredskapsforskriften).

58.

Forskrift 18. desember 2009 nr. 1600 om sikkerhet ved vassdragsanlegg (damsikkerhetsforskriften).

59.

Lov 29. november 1996 nr. 65 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven).

60.

NOU 2015: 13, 147.

61.

Ibid., 147.

62.

Lov 31. mars 1949 nr. 3 om bygging og sikring av drivstoffanlegg (drivstoffanleggloven).

63.

Lov 4. juli 2003 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven).

64.

Forskrift 16. februar 2004 nr. 401 om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften).

65.

Lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven).

66.

Forskrift 1. mars 2011 nr. 214 om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten mv.

67.

Forskrift 22. desember 2014 nr. 1902 om felles krav for yting av flysikringstjenester.

68.

Forskrift 4. desember 2001 nr. 1372 om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften).

69.

Lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven).

70.

Lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven).

71.

Lov 24. juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid (folkehelseloven).

72.

Lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven).

73.

Lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven).

74.

Lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v. (betalingssystemloven).

75.

Forskrift 21. mai 2003 nr. 630 om IKT systemer i banker mv. (IKT-forskriften).

76.

Lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med finansforetak mv. (finanstilsynsloven).

77.

Finanstilsynet.no, http://www.finanstilsynet.no/no/ Venstremeny/Om-Finanstilsynet/

78.

Finanstilsynet.no, http://www.finanstilsynet.no/no/Tverrgaende-temasider/Beredskapsutvalget-for-finansiell-infrastruktur-BFI/

79.

Lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven).

80.

NOU 2015: 13, 121–122.

81.

St.meld. nr. 17 (2002–2003), Om statlige tilsyn (tilsynsmeldingen).

82.

Preben Hempel Linde, et.al., Risiko og tilsyn, 2. utgave (Oslo: 2015), 86–87.

83.

Ibid.

84.

Ibid., 89–90.

85.

St.meld. nr. 17 (2002–2003), tilsynsmeldingen

86.

Rapport 2002:12, (Be)grep om tilsyn – Gjennomgang av statlige tilsynsordninger, https://www.difi.no/sites/difino/files/2002-12.pdf

87.

Ibid., 53–54.

88.

Linde et.al, Risiko og tilsyn, 2015, 108.

89.

St.meld. nr. 17 (2002–2003), tilsynsmeldingen.

90.

Ibid., 41.

91.

Ibid.

92.

Forskrift 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften).

93.

Forskrift 19. desember 2003 nr. 1594 Instruks om koordinering av tilsynet med HMS i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel, og på enkelte anlegg på land (instruks om Petroleumstilsynet).

94.

Rapport 27. august 2013, Tilsynsstrategi og HMS-regelverk i norsk petroleumsvirksomhet, https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/AD/publikasjoner/rapporter/2013/Utvalgsrapport_HMS_regelverk.pdf, 52.

95.

Kgl.res. 24. juni 2005, jf. St.meld. nr. 17 (2001–2002) og St.meld. nr. 17 (2002–2003).

96.

Forsvarets forskningsinstitutt, Vurdering av forebyggende sikkerhet innen kraft, petroleum og luftfart, FFI-rapport 00702 (Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt 2016), digitalt vedlegg nr. 3.

97.

Forskrift 15. juni 2012 nr. 535, Instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap. Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle, tilsynsfunksjon og sentral krisehåndtering.

98.

NATO Security Policy C-M, (2002), 49.

99.

NOU 2015: 13, 272.

100.

Instruks 19. februar 2016 nr. 184, Instruks om utredning av statlige tiltak (utredningsinstruksen).

101.

Forskrift 1. juli 2001 nr. 744 om informasjonssikkerhet.

102.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97) punkt 7.2.2

103.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), 46–47.

104.

Prop. 97 L (2015–2016), 39.

105.

Prop. 97 L (2015–2016), Ibid., 38.

106.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), 42.

107.

Herbjørn Andersen, Kartlegging av sektorlovgivning som regulerer virksomheters tiltak mot tilsiktede hendelser, Høgskolen i Oslo og Akershus, elektronisk vedlegg 1, 8.

108.

Ibid., 8.

109.

Ibid., 9.

110.

Forskrift 21. mai 2003 nr. 630 om IKT-systemer i banker mv.

111.

Instruks 17. mars 1972 nr. 3352 for behandling av dokumenter som trenger beskyttelse av andre grunner enn nevnt i sikkerhetsloven med forskrifter (beskyttelsesinstruksen).

112.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), 35.

113.

Retningslinjer, Om r-konferanser, Statsministerens kontor 2014, 19.

114.

Lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova).

115.

C-M(2002)49 Enclosure «A», Security agreement.

116.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), 14.

117.

C-M(2002)49 Enclosure «A», Security agreement.

118.

C-M(2002)49 Enclosure «B», Basic principles of security, punkt 5.1.

119.

Ibid. punkt 5.2.

120.

Med behandling menes blant annet innhenting, ivaretakelse, sentralisering og utlevering av trusselinformasjon.

121.

C-M(2002)49 Enclosure «B», Basic principles of security, punkt 18.

122.

CIS nr 10338 af 17. desember 2014.

123.

SOU 2015:25.

124.

Forslag til Lov om elektroniske kommunikationsnet og -tjenester, 17. november 2010, Bemærkninger til lovforslaget.

125.

Ibid.

126.

Cabinet Office, Government Security Classifications, 2014.

127.

Cabinet Office, Guidance: Protecting international RESTRICTED classified information, version 1.1, July 2014.

128.

Engelsk: exceptionally grave prejudice, Svensk: synnerligt men, Dansk: overordentlig alvorlig skade for EUs vesentlige interesser.

129.

JOIN(2013) 1 final.

130.

2013/0027 (COD).

131.

Det å knytte en handling til avsender slik at avsender ikke senere kan benekte å stå bak handlingen.

132.

National Institute of Standards and Technology, Guide to Industrial Control Systems (ICS) Security, NIST Special Publication 800-82, revision 2, U.S. Department of Commerce.

133.

Generelt om kontroll- og styringssystemer, US National Institute of Standards and Technology, Guide to Industrial Control Systems (ICS) Security, 800-82r2.

134.

Herbjørn Andersen, Kartlegging av sektorlovgivning som regulerer virksomheters tiltak mot tilsiktede hendelser, Høgskolen i Oslo og Akershus, elektronisk vedlegg 1.

135.

Sikkerhetsloven, kapittel 5 og Forskrift av 22. oktober 2010 om objektsikkerhet (objektsikkerhetsforskriften).

136.

Sikkerhetsloven, § 3 første ledd nr. 12.

137.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97).

138.

Ot.prp. nr. 21 (2007–2008), 19.

139.

Ibid., og Innst. O. nr. 33 (2007–2008), Innstilling fra forsvarskomiteen om lov om endringer i lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven).

140.

Brev fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap til sikkerhetsutvalget, «Innretning av ny sikkerhetslov - DSBs foreløpige vurderinger», 20.04.2016.

141.

Objektsikkerhetsforskriften § 2-1 femte ledd.

142.

Brev fra DSB til sikkerhetsutvalget, «Innretning av ny sikkerhetslov – DSBs foreløpige vurderinger».

143.

Forsvarets forskningsinstitutt, Vurdering av forebyggende sikkerhet innen kraft, petroleum og luftfart, FFI-rapport 00702 (Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt 2016), elektronisk vedlegg nr. 3.

144.

Brev fra DSB til sikkerhetsutvalget, «Innretning av ny sikkerhetslov – DSBs foreløpige vurderinger».

145.

Sikkerhetsloven § 17 a.

146.

Ot.prp. nr. 21 (2007–2008), 13.

147.

Elgsaas og Schultz Heireng, Norges sikkerhetstilstand – en årsaksanalyse av mangelfull forebyggende sikkerhet, 2014.

148.

Objektsikkerhetsforskriften § 3–6.

149.

Elgsaas og Schultz Heireng, Norges sikkerhetstilstand – en årsaksanalyse av mangelfull forebyggende sikkerhet, 2014.

150.

Prop. 97 L (2015–2016).

151.

Ibid.

152.

Lov 25. juni 2010 nr. 45 om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven).

153.

Herbjørn Andresen, Kartlegging av sektorlovgivning som regulerer virksomheters tiltak mot tilsiktede hendelser, Høgskolen i Oslo og Akershus, elektronisk vedlegg 1.

154.

Forskrift 10. september 2012 om klassifisering og sikring av anlegg i elektroniske kommunikasjonsnett (klassifiseringsforskrifta).

155.

Forskrift 18. desember 2009 nr. 1600 om sikkerhet ved vassdragsanlegg (damsikkerhetsforskriften).

156.

Forskrift 7. desember 2012 om forebyggende sikkerhet og beredskap i energiforsyningen (beredskapsforskriften).

157.

Forskrift 29. mai 2013 om sikring av havner.

158.

Forskrift 29. mai 2013 om sikring av havneanlegg.

159.

Forskrift 22. juni 2004 om sikkerhet, pirat- og terrorberedskapstiltak og bruk av maktmidler om bord på skip og flyttbare boreinnretninger (sikkerhetsforskriften).

160.

Herbjørn Andresen, Kartlegging av sektorlovgivning som regulerer virksomheters tiltak mot tilsiktede hendelser, Høgskolen i Oslo og Akershus, elektronisk vedlegg 1.

161.

Tor Jørgen Melien, Våre hemmelige soldater: norske spesialstyrker 1940–2012 (Oslo: Spartacus, 2012).

162.

Forsvarets forskningsinstitutt, Vurdering av forebyggende sikkerhet innen kraft, petroleum og luftfart, FFI-rapport 00702 (Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt 2016), elektronisk vedlegg nr. 3.

163.

DSB, Sikkerhet i kritisk infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner – modell for overordnet risikostyring, 2012.

164.

NOU 2006: 6.

165.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Risikoanalyse av cyberangrep mot ekom-infrastruktur, – delrapport til Nasjonalt risikobilde 2014.

166.

NOU 2015: 13.

167.

Prop. 129 L (2011–2012), Endringer i sivilbeskyttelsesloven (gjennomføring av EPCIP-direktivet).

168.

Ibid.

169.

Ibid.

170.

Ibid.

171.

Ibid.

172.

Ibid.

173.

European Commission, Migration and Home Affairs, «Critical infrastructure», http://ec.europa.eu/dgs/home-affairs/what-we-do/policies/crisis-and-terrorism/critical-infrastructure/index_en.htm (oppsøkt 14.09.2016).

174.

«NIS-direktivet», http://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/HTML/?uri=OJ:L:2016:194:FULL&from=EN (oppsøkt 14.09.2016).

175.

Ibid.

176.

NATO Parliamentary Assembly, «The protection of critical infrastructures, 162 CDS 07 E rev 1», http://www.nato-pa.int/default.asp?SHORTCUT=1165 (oppsøkt 04.04.2016).

177.

Ibid.

178.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, «Sivilt beredskapsarbeid i NATO», http://www.dsb.no/Global/Om%20DSB/Dokumenter/Vedlegg%20%C3%A5rsrapport%20DSB%202013%20-%20Internasjonalt%20engasjement.pdf (oppsøkt 01.04.2016).

179.

Ibid.

180.

Ibid.

181.

Ibid.

182.

Ibid.

183.

Ibid.

184.

Ibid.

185.

Beredskabsstyrelsen, «Beredskap i Danmark, Sektorenes beredskap», http://brs.dk/beredskab/idk/ sektorernesberedskab/Pages/Sektorensberedskab.aspx (oppsøkt 14.09.2016).

186.

SOU 2015:25, Betänkande av Utredningen om säkerhetsskyddslagen.

187.

Ibid., 361.

188.

Sveriges riksdag, Skyddslag (2010:305), http://www.riksdagen.se/sv/dokument-lagar/dokument/svensk-forfattningssamling/skyddslag-2010305_sfs-2010-305 (oppsøkt: 14.09.2016)

189.

SOU 2015:25, 365

190.

Center for the Protection of National Infrastructure (CPNI), «The national infrastructure», http://www.cpni.gov.uk/about/cni/ (Oppsøkt: 14.09.2016).

191.

NATO Parliamentary Assembly, «The protection of critical infrastructures», 2016.

192.

Ot.prp. nr. 21 (2007–2008).

193.

Dok. 16 (2015–2016), 132 flg.

194.

Ot.prp. nr. 59 (2004–2005) Om lov om endringar i lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven).

195.

Fastsatt ved kgl.res. 21. desember 2005 med heimel i lov 17. juni 2005 nr. 81 om endringar i lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven).

196.

Ot.prp. nr. 21 (2007–2008).

197.

Fastsatt ved kgl.res. 22. oktober 2010 med hjemmel i lov 11. april 2008 nr. 9 om endringer i lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven).

198.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), 70.

199.

Ot.prp. nr. 21 (2007–2008), 46.

200.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), 70.

201.

Ot.prp. nr. 21 (2007–2008), 39.

202.

Ot.prp. nr. 49 (1996-–97), 70.

203.

Ibid.

204.

Ibid.

205.

Ot.prp. nr. 59 (2004–2005), 32.

206.

Veiledning til sikkerhetslovens kapittel 6 og forskrift om personellsikkerhet, fastsatt av NSM med hjemmel i sikkerhetsloven § 26 annet ledd og forskrift om personellsikkerhet.

207.

Ot.prp. nr. 59 (2004–2005), 32.

208.

Ibid.

209.

Arbeidsgrupperapport, Grenseland mellom rettssikkerhet og personellsikkerhet, avgitt til Forsvarsdepartementet 1. mars 2004, 69–70.

210.

Ot.prp. nr. 59 (2004–2005), 32.

211.

Ibid.

212.

Ibid, 29 flg.

213.

Ibid.

214.

Dok. 18 S (2009–2010), Årsmelding til Stortinget fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget), 30.

215.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), 71.

216.

Ot.prp. nr. 59 (2004–2005), 32.

217.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), 71.

218.

Veiledning til sikkerhetslovens kapittel 6 og forskrift om personellsikkerhet, 20.

219.

Ot.prp. nr. 59 (2004–2005), 33.

220.

Ibid.

221.

Ibid.

222.

Ibid.

223.

Ibid.

224.

Herbjørn Andresen, Kartlegging av sektorlovgivning som regulerer virksomheters tiltak mot tilsiktede hendelser, Høgskolen i Oslo og Akershus, elektronisk vedlegg 1, 17.

225.

Forskrift 22. juni 2004 nr. 972 om sikkerhet, pirat- og terrorberedskapstiltak og bruk av maktmidler om bord på skip og flyttbare boreinnretninger (sikkerhetsforskriften).

226.

Lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven).

227.

Lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven).

228.

SOU 2015:25, 539–540.

229.

Ibid., 537–538.

230.

Ibid., 541–542.

231.

Cirkulære om sikkerhedsbeskyttelse af informationer af fælles interesse for landende i NATO eller EU, andre klassificerede informationer samt informationer af sikkerhetsmæssig beskyttelsesinteresse i øvrigt (Sikkerhedscirkulæret) (CIS nr 10338 af 17/12/2014).

232.

Informasjon fra utvalgets studiebesøk i Danmark.

233.

Ibid.

234.

Ibid.

235.

Cabinet Office, HMG Personnel Security Controls, version 2.0 – April 2014.

236.

NSM, Sikkerhetsfaglig råd, 2015, 13.

237.

PST, Trusselvurdering, 2016.

238.

Forsvarets forskningsinstitutt, Vurdering av forebyggende sikkerhet innen kraft, petroleum og luftfart, FFI-rapport 00702 (Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt 2016), elektronisk vedlegg nr. 3, 59.

239.

Ibid.

240.

NSM, Sikkerhetsfaglig råd, 2015, tiltak 55.

241.

E-post fra Forsvarsdepartementet til utvalget, «Henvendelse fra FD til sikkerhetsutvalget», 23.05.2016.

242.

NSM, Sikkerhetsfaglig råd, 2015, tiltak 53.

243.

NSM, Sikkerhetsfaglig råd, 2015, 29.

244.

NSM, Sikkerhetsfaglig råd, 2015, tiltak 53.

245.

E-post fra Forsvarsdepartementet til utvalget, 23.05.2016.

246.

SOU 2015:25 .

247.

NSM, Sikkerhetsfaglig råd, 2015, tiltak 57.

248.

Brev fra Justis- og beredskapsdepartementet til utvalget, 16.06.2016, gradert KONFIDENSIELT.

249.

Dok.16 (2011–2012), 137.

250.

Forskrift 1. juli 2001 nr. 753 om sikkerhetsgraderte anskaffelser.

251.

Nasjonal sikkerhetsmyndighets veileder, 6.

252.

Ot.prp. nr. 49 (1996–97), 62.

253.

Ibid., 63.

254.

Ibid.

255.

Prop. 97 L (2015–2016), 50.

256.

Ibid., 51.

257.

Ibid., 63.

258.

Ibid., 77.

259.

Ibid., 65.

260.

Lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven).

261.

Forskrift 7. april 2006 nr. 402 om offentlige anskaffelser (FOA).

262.

Forskrift 4. oktober 2013 nr. 1185 om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser (FOSA).

263.

Prop. 97 L (2015–2016), 48.

264.

Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE).

265.

Lov 5. mars 2012 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven).

266.

Lov 29. juni 2007 nr. 74 om regulerte markeder (børsloven).

267.

Lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall mv. (industrikonsesjonsloven).

268.

Lov 23. desember 1994 nr. 79 om erverv av næringsvirksomhet (ervervsloven).

269.

Ot.prp. nr. 62 (2001–2002) om lov om oppheving av lov om erverv av næringsverksemd, 10.

270.

Ibid., 26.

271.

Besl.O. nr. 80 (2001–2002), jf. Innst. O. nr. 72 (2001–2002) og Ot.prp. nr. 62 (2001–2002).

272.

Wikborg, Rein & Co, Oversikt over utenlandsk lovgivning om myndighetskontroll med endret eierskap over virksomheter som håndterer informasjon, teknologi og/eller fysiske aktiva av betydning for samfunnets sikkerhet; EØS-rettslige skranker for innføring av tilsvarende regler i Norge, elektronisk vedlegg 2.

273.

Agreement on the European Economic Area (EEA Agreement). Trådt i kraft 1. januar 1994.

274.

Baudouin Heuninckx «Lurking at the Boundaries: Applicability of EU law to Defence and Security Procurement», PPLR3 (2010), 97.

275.

Meld. St. 27 (2013–2014), Et mangfoldig og verdiskapende eierskap, 36.

276.

Nå AIM Norway AS.

277.

Meld. St. 9 (2015–2016), Melding til Stortinget – Nasjonal forsvarsindustriell strategi.

278.

Ibid., 9.

279.

Ibid.

280.

Lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven).

281.

Lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven).

282.

I praksis sondres det mellom tre typer stemmerettsbegrensninger knyttet til person: kvotebegrensninger, kvoteterskler og progressive stemmerettsbegrensninger.

283.

I praksis brukes ofte betegnelsen A-aksjer og B-aksjer om denne type stemmerettsbegrensninger. Det kan være flere grunner til at et selskap opererer med forskjellige aksjeklasser. En grunn kan være at man i et selskap ønsker en nasjonal kontroll med styringen, men tilførsel av utenlandsk kapital. Kilde: Geir Woxholth, Selskapsrett 5. utgave (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag),191.

284.

Asl/asal § 2-2 annet ledd omfatter tilfeller der selskapet ikke skal ha til formål å skaffe aksjeeiere økonomisk utbytte.

Til dokumentets forside