Hovedbudskap

Nedgangen i fødselstallene i Norge de siste 15 årene har vært særlig sterk blant unge voksne i 20-årene. Gjennomsnittsalderen for når man får sitt første barn, har økt fra 28 til 30 år for kvinner og fra 31 til 32 år for menn. Spørreundersøkelser tyder på at alderen når de fleste ønsker å få sitt første barn, er betydelig lavere enn dette. Stadig flere ender også opp med færre barn enn det de opprinnelig ønsket seg.

Utvalget framhever særlig fem endringer i samfunnsmessige betingelser som har ført til fallende fødselstall:

1. Sosioøkonomisk utenforskap: Personer med lavt utdanningsnivå, dårlig helse, lav inntekt og svak tilknytning til arbeidslivet forblir i økende grad barnløse.

2. Sen etablering av familie: Unge voksne bruker lengre tid på å fullføre utdanning, få fotfeste i arbeidsmarkedet, etablere varige samliv og skaffe en familievennlig bolig, og de får barn senere. Samtidig gir mer effektiv prevensjon færre uplanlagte svangerskap.

3. Normer og andre livsprosjekter: Endrede normer og prioriteringer blant unge par, kombinert med opplevelsen av økte krav knyttet til livet med barn, kan bidra til at parene venter med å få barn og får færre barn.

4. Tidsklemme blant småbarnsforeldre: Kombinasjonen av betalt arbeid og tidkrevende foreldreskap gir lite tid til overs, og det kan gjøre at flere venter med å bli foreldre og velger å få færre barn.

5. Sårbar start for nye foreldre: Høyere alder ved fødsel, økt omfang av fysiske og psykiske lidelser blant fødende og større belastning i helsetjenesten kan gi negative opplevelser fra graviditet og fødsel. Dette kan gi nye familier en vanskeligere start og redusere ønsket om flere barn.

Den enkeltes valg om å få barn har konsekvenser for samfunnet som helhet: Svært lave fødselstall og store svingninger i kohortene kan ha en rekke negative konsekvenser. På kort sikt – i løpet av én generasjon i demografien – vil færre barn gjøre at velferdsstaten sparer penger fordi færre går i barnehage og på skole. Få barn gir likevel et mindre grunnlag for tilbud til barn og unge, og det kan føre til færre valgmuligheter blant fritidsaktiviteter og utdanningstilbud i lokalsamfunn. Samtidig gir aldringen en sterk og varig vekst i behovet for helse- og omsorgstjenester. Sammen gjør dette at kommuner og andre offentlige institusjoner står overfor krevende omstillinger. Institusjoner må vris fra å støtte barnefamilier til å ta vare på eldre, noe som kan gjøre at dagens institusjonelle støtte til barnefamilier blir mer fragmentert. Skal vi unngå disse negative konsekvensene, kan det forsvares å legge mer til rette for at personer som ønsker det, får barn. For samfunnet som helhet, og vurdert i en lang tidshorisont, kan det være mye å vinne på en politikk som legger til rette for nye generasjoner og dermed stabile kohortstørrelser. Utvalget vurderer at den norske familiepolitikken bør ha som mål at folk kan realisere sine ønsker om å få barn.

Det å få barn er et valg som påvirker alle deler av livet. Institusjonell støtte til (vordende) foreldre gjelder derfor mange politikkområder. Utvalget har følgende hovedforslag:

1. Redusert utenforskap gjennom å forebygge helseproblemer, støtte gjennomføring i videregående skole og støtte inkludering i arbeidslivet kan bidra til lavere barnløshet, særlig blant menn.

2. En raskere etablering i voksenlivet gjør det enklere å få barn tidligere. Mulige tiltak kan være en smidigere overgang mellom førstegangstjeneste og utdanning og gjøre yrkesfag mer attraktivt og tilgjengelig. Hvis grunnskoleløpet blir kortet ned, kan det bidra i samme retning.

3. Økt økonomisk støtte til foreldre under 30 år gjør det enklere å få barn tidlig for de som ønsker det (elleve av tolv utvalgsmedlemmer foreslår dette).

4. Et bedre boligmarked for barnefamilier gjennom å øke boligtilbudet og vurdere tiltak som reduserer boligprisveksten, som skatt på boligeierskap. En raskere inngang på boligmarkedet gjør det enklere å få barn tidligere. Høy vekst i boligpriser sammenlignet med inntekter, kan over tid bli en barriere for de med lave inntekter, og som ikke har økonomisk hjelp fra sine foreldre til å kjøpe bolig.

5. Bedre helsetjenester for framtidige og nye foreldre kan bidra til en bedre overgang til foreldreskapet, og det kan støtte ønsker om flere barn. Kunnskap om fekunditet (evnen til å få barn) kan gi en lavere fødealder, og for noen er assistert befruktning en forutsetning for å få barn.

6. Mer fleksibel og effektiv overgang fra foreldrepenger til barnehage kan både redusere antallet uønskede ubetalte permisjoner og gi mer familietid i småbarnsfasen for de som ønsker det. Utvalget foreslår at alle barn får tilbud om barnehageplass fra fylte ett år, samtidig som det åpnes for at foreldre kan ha 70 uker med foreldrepenger med 70 prosent kompensasjon.

7. Bedre balanse mellom arbeidstid og familietid blant foreldre med yngre barn kan gjøre det enklere å få flere enn to barn. Elleve av tolv medlemmer foreslår et forsøk med redusert arbeidstid for småbarnsforeldre. Et samlet utvalg foreslår følgende konkrete tiltak: Å gjennomgå regelverket for permisjon og informere om foreldres rettigheter i arbeidslivet, å styrke aktivitetstilbudet i SFO og utrede muligheten til praktisk hjelp i hjemmet.