Del 1
Bakgrunn for arbeidet

2 Utvalgets arbeid

2.1 Mandat for utvalget

Mandat for utval om fødselstal og velferdsordningar for barnefamiliar

Bakgrunnen for utvalet

Det samla fruktbarheitstalet1 i Noreg har falt frå 1,98 barn per kvinne i 2009 til 1,40 barn per kvinne i 2023. Målinga for 2023 var det lågaste målte nivået i Noreg. Kvinnene ved slutten av sin fertile alder hadde i 2023 i gjennomsnitt fått 1,9 barn. Det er usikkert kva kohortfruktbarheita for dei yngre generasjonane vil bli, men trenden er nedgåande. Dei låge fødselstala er ikkje eit særnorsk fenomen. Det har vore ein nedgang i fødselstala i ei rekke andre land. I dag har Noreg lågare fødselstal enn OECD-gjennomsnittet. Noreg er blant landa der fødselstala har falle mest dei siste 10–15 åra.

Å få færre barn enn ønska, kan vere eit tap for den einskilde. Varig låge fødselstal vil og påverke samfunnet og føre til samfunnsendringar på lenger sikt. Utviklinga i fødselstal seier noko om samfunnsorganiseringa og ressursbruken i samfunnet, og kan på sikt svekkje den sosiale modellen og kontrakten mellom generasjonane. Regjeringa meiner det er naudsynt å få meir kunnskap om årsakene til utviklinga i fødselstala og kva for faktiske konsekvensar det kan få for samfunnet. Utvalet skal ut i frå denne kunnskapen vurdere tiltak som kan auke fødselstala og samstundes vere samfunnsøkonomisk effektive.

Regjeringa vil derfor sette ned eit utval som skal sjå på årsaker til og konsekvensar av utviklinga i talet på fødslar i Noreg. Utvalet skal kome med tilrådingar om tiltak og verkemiddel som, om mogleg, kan bidra til å snu nedgangen og støtte opp om auka fødselstal i Noreg. Utvalet skal vurdere effektar av tiltaka, i breitt.

Utvalet skal levere ein NOU vinteren 2026, med ein delleveranse innan april 2025.

Føremålet med utgreiinga

Føremålet er å greie ut sannsynlege og moglege årsaker og skissere konsekvensar av nedgangen i fødselstala, og vurdere breitt kva som kan vere verksame og effektive tiltak for å snu utviklinga.

Relevante problemstillingar

Årsaker til og konsekvensar av låge fødselstal

Varig låge fødselstal vil endre samfunnet vi lever i. Forskarar både nasjonalt og internasjonalt har sett på moglege årsaker til nedgangen i fødselstala utan å finne ein klar forklaring på utviklinga. Fødselstalet i Noreg har falt, til tross for gode velferdsordningar for familiar, og betre ordningar no enn tidlegare, også i forhold til andre land. Folkehelseinstituttet2 og OECD3 peiker på endringar i normer og haldningar i befolkninga som den viktigaste årsaka til fallande fødselstal.

Det er ønskjeleg med eit samla, fagleg oppdatert kunnskapsgrunnlag om årsaker til utviklinga i fødselstala. Utvalet skal byggje vidare på eksisterande relevant internasjonal og nasjonal kunnskap og eventuelt identifisere behovet for ny kunnskap. Utvalet bør sjå nedgangen i fødselstala i Noreg i samanheng med den liknande utviklinga i store deler av verda, og særleg Norden og Europa. Utvalet skal sjå om det er einskilde grupper i samfunnet som har hatt ein særleg reduksjon i talet på barn, som ulike sosioøkonomiske grupper, studentar eller unge vaksne, og eventuelt årsaker til det.

Utvalet skal vidare skissere kva for konsekvensar ulike fødselstalsnivå vil ha for samfunnet på sikt og for ulike deler av landet, herunder effektar for samfunnet utover dei samfunnsøkonomiske verknadene.

Verknader av offentleg politikk retta mot barnefamiliar og nye tiltak som kan påverka val om å få barn

Regjeringa er oppteken av at staten legg til rette for at den einskilde får dei barna dei ønskjer, og støtter opp om foreldre slik at dei kan ta vare på barna dei får på ein god måte. Norsk velferdspolitikk har ikkje tradisjon for politikk som aktivt forsøker å auke talet barnefødslar. Samstundes blir det i dag nytta betydelege offentlege ressursar retta mot barnefamiliar. I så måte legg velferdsstaten allereie til rette for at ein kan danne familie, og offentleg politikk kan påverke avgjerda om og når ein får barn, og kor mange.

Utvalet skal drøfte kva staten aktivt kan gjere av tiltak for å leggje betre til rette for fleire fødde barn og føreslå tiltak som kan vere samfunnsøkonomisk effektive. For å vurdere tiltak, må utvalet greie ut korleis politikk retta mot familiar verker i breitt i dag, kva politikken i dag oppnår, og i kva grad og korleis politikken verker på fødselstala. Dette må sjåast i lys av resultata funne i samanlikninga med relevante land om utvikling og fødselstal internasjonalt. Utvalet må særleg vurdere om einskilde ordningar er utforma slik at dei isolert gir insentiv til å få færre barn eller utsetje å få barn, og i så tilfelle vurdere endringar. Målet med norsk familiepolitikk har tradisjonelt vore å yte gode levekår til barn og familiar, medverke til likestilling, og leggje til rette for at foreldre kan ha barn samstundes som dei deltek i arbeidslivet. Utvalet må vere merksam på moglege målkonfliktar mellom tiltaka som blir føreslått og politikken elles. Utvalet bør også synleggjere der tiltaka vil verke ulikt for menn og kvinner. Utvalet bør sjå særleg på korleis samfunnet legg til rette for familiar med fleire barn.

Utvalet skal både sjå på den tradisjonelle familiepolitikken, men og på politikk som ikkje er retta direkte mot familiar, men som likevel påverkar familiane.

Utvalet skal gjere greie for verknadane av tiltaka utvalet føreslår, utover verknaden på fødselstala. Tiltaka som utvalet føreslår må ta omsyn til samfunnsøkonomisk effektivitet. Utvalet skal også drøfte korleis det offentlege bør prioritere innsatsen retta mot barnefamiliar, gitt knappe offentlege ressursar.

Problemstillingar utvalet skal greie ut

Utvalet skal

• leggje fram eit fagleg oppdatert kunnskapsgrunnlag om årsaker til nedgangen i fødselstala.

• gjere greie for samanhengar og tiltak i land med særleg avvikande trendar (trendar som kan gå begge vegar).

• identifisere vidare behov for forsking for å tilstrekkeleg forstå utviklinga i fødselstal og kva som driver endringane.

• drøfte og føreslå mål for politikk som fremjar fødslar.

• vurdere verknadane av offentleg politikk som råkar barnefamiliar, også utover den tradisjonelle familiepolitikken, og vurdere korleis politikken påverkar val om å få barn.

• vurdere om dagens politikk svekker insentiva til å få barn eller å få fleire barn enn to, eller gir insentiv til å utsetje det å få barn.

• vurdere moglege og målretta tiltak.

• særleg vurdere om det er tiltak som bør prioriterast for å auke fødselstala blant unge vaksne, t.d. under 30 år.

• greie ut verknadene av tiltaka utvalet føreslår utover verknaden tiltaka har på fødselstala.

• drøfte korleis det offentlege bør prioritere innsatsen retta mot barnefamiliar.

• sette ned ei rådsgruppe i samråd med departementet, som særleg skal vareta barnefamiliar og unge sine vurderingar og perspektiv i arbeidet.

Rammene for utvalet

Utvalet skal ta opp eventuelle spørsmål om tolking eller avgrensing av mandatet med Barne- og familiedepartementet. Departementet kan supplere og endre mandatet ved behov. Departementet vil sørgje for eit eige sekretariat for utvalet.

Utvalet skal byggje vidare på eksisterande relevant internasjonal og nasjonal kunnskap. Utvalet skal i sitt arbeid samarbeide med og få innspel og synspunkt frå den representative rådsgruppa.

Utvalet skal gjennomføre arbeidet i samsvar med utgreiingsinstruksen og rettleiaren for utvalsarbeid. Det skal også gjerast greie for økonomiske, administrative og juridiske konsekvensar av forslaga. Minst eit av forslaga til endring skal kunne bli realisert innan dei ressursrammene som føreligg i dag (provenynøytralt).

Utvalet skal levere si utgreiing i form av ein NOU innan 18 månader frå oppstart. Utvalet skal levere ein delleveranse innan april 2025. Delleveransen må som eit minimum innehalde einskilde tiltak som kan auke fødselstala og ei vurdering av kostnadane ved tiltaka, eventuelle målkonfliktar og i kva grad tiltaka føreslått kan ha varig effekt.

2.2 Utvalgets møter

Fødselstallsutvalget ble oppnevnt 9. august 2024 og hadde sitt første møte 20. september. Utvalget har til sammen hatt 17 møter – to todagersmøter, ni heldagsmøter og seks digitale halvdagsmøter. Utvalget har i tillegg hatt en rekke webinarer med presentasjoner i forkant av utvalgsmøtene. Det har også vært presentasjoner på selve møtene. Utvalget har ellers brukt møtene til å diskutere utvalgets mandat, prioriteringer og arbeid, de ulike temaene i utvalgsarbeidet, årsaker til nedgang i fødselstallene, konsekvenser av lave fødselstall, familiepolitikken og andre politikkområder med betydning for fødselstall samt utvalgets vurderinger og forslag til tiltak. Sekretariatet i utvalget har laget grunnlagsdokumenter til utvalgsmøtene med faglige notater, utredninger av mulige tiltak og utkast til kapitler til utvalgets delrapport og NOU.

2.3 Presentasjoner og innhenting av kunnskap

2.3.1 Presentasjoner for utvalget

Disse fagpersonene har holdt presentasjoner på og i tilknytning til utvalgsmøtene:

• Ane Tømmerås, forsker, Statistisk sentralbyrå. Presentasjon av sentrale mål for å studere utviklingen i fødselstall og hva som har drevet nedgangen i fødselstall.

• Willem Adema, seniorøkonom, OECD. Presentasjon av fallende fødselsrater i OECD-land og rapport om fallende fødselstall i Norge.

• Trude Lappegård, professor, Universitetet i Oslo. Presentasjon med tittelen «Virker ikke lenger den gamle oppskriften for høy fruktbarhet i Norge og de nordiske land?»

• Anna Rotkirch, direktör, Institutet för befolkningsforskning, Finland. Presentasjon av rapport om nedgang i fødselstall i Finland.

• Anne Lise Ellingsæter, professor emeritus, Universitetet i Oslo. Presentasjon av NOU 2017: 6 Offentlig støtte til barnefamilier, inkludert hvilke tiltak Ellingsæterutvalget foreslo.

• Martin Flatø, forsker, Folkehelseinstituttet. Presentasjon av menns perspektiv på familiepolitikk og sammenhengen mellom utdanning og fruktbarhet.

• Lars Dommermuth, forsker, Statistisk sentralbyrå. Presentasjon av forskning om holdninger til og ønsker om barn.

• Malin Eberhard-Gran, seniorforsker og professor, Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning. Presentasjon om mental helse i svangerskapet.

• Lone Schmidt, professor, Institut for Folkesundhedsvidenskab, Københavns Universitet. Presentasjon om unges kunnskap om fekunditet.

• Kenneth Aarskaug Wiik, forsker, Statistisk sentralbyrå. Presentasjon av statistikk om samliv (inngåelse og stabilitet) i Norge.

• Marika Jalovaara, professor, Åbo universitet (Turun yliopisto). Presentasjon om samliv, verdier og fallet i fødselstall.

• Pieter Vanhuysse, professor, Syddansk Universitet. Presentasjon med tittelen «Taxing reproduction – the full transfer cost of rearing children in Europe».

• Erling Holmøy, forsker, Statistisk sentralbyrå. Presentasjon om betydningen av fødselstall for demografisk forsørgerbyrde og velferdsstatens finansieringsproblemer.

• Peder Skjelbred, stipendiat, Universitet i Oslo. Presentasjon om befolkningsetikk.

• Toril Kolås og Helene Normann, Helsedirektoratet. Presentasjon om fødepopulasjonen og fødselsomsorgen i Norge – hva er endret siden 2009?

• Tilde Broch Østborg, overlege, kvinneklinikken på Stavanger universitetssykehus. Presentasjon om fødsels- og barselomsorgen fra fødselslegens perspektiv.

• Carina Vedeler, ph.d. og universitetslektor, Universitet i Sørøst-Norge. Presentasjon om opplevelser ved fødsel, påvirkning på helse og ønske om flere barn.

• Martin Blomhoff Holm, førsteamanuensis, Universitet i Oslo. Presentasjon om bolig, boligpriser og fødselstall.

• Andreas Benedictow, sjeføkonom, Samfunnsøkonomisk analyse. Presentasjon om utviklingen i boligmarkedet, prognoser fram mot 2028 og mulige tiltak.

• Charlotte Koren, samfunnsøkonom. Presentasjon med tittelen «Tid til familie og tid til jobb. Hvor stor er arbeidsbelastningen på dagens småbarnsforeldre?»

I tillegg har flere utvalgsmedlemmer holdt presentasjoner på utvalgsmøtene:

• Rannveig Kaldager Hart: forskningsoppsummering om tiltak som har vist seg å ha effekt på fødselstallene

• Vegard Skirbekk: i) mulige årsaker til nedgangen i fødselstall og ii) teorien om low fertility trap

• Sara Cools: mulige årsaker til nedgangen i fødselstall

• Maiken Køien Andersen: studentenes situasjon

• Kristoffer Chelsom Vogt: situasjonen for unge voksne uten høyere utdanning

• Heidi Tiller: alder og fysisk helse i svangerskap og fødsler

• Kari Løvendahl Mogstad: fastlegens perspektiv på helse i svangerskap, permisjon og småbarnstid

2.3.2 Innhenting av annen kunnskap

Utvalget hadde et begrenset budsjett for kunnskapsinnhenting. Utvalget har bestilt en del statistikk fra Statistisk sentralbyrå. Dette er gjort nærmere rede for i det vedlagte statistikkheftet. Utvalgssekretariatet har også fått statistikk fra Arbeids- og velferdsdirektoratet om bruken av familiepolitiske ordninger, og denne statistikken er brukt i beskrivelsen av familiepolitikkens utforming i dag i kapittel 16. Sekretariatet fikk dessuten Arbeids- og velferdsdirektoratet og Lånekassen til å beregne et kostnadsoverslag for tiltakene i utvalgets delrapport (kapittel 21 i NOU-en). Sekretariatet har videre fått figurer om forhold ved boligmarkedet fra førsteamanuensis Martin Blomhoff Holm og stipendiat Marek Jasinski, begge ved Økonomisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Detaljer om hvordan disse figurene er beregnet, ligger i det vedlagte statistikkheftet. Sekretariatet har også fått en oversikt over tilbud og priser for store personbiler fra Opplysningsrådet for veitrafikken.

2.4 Innspill til utvalget og ekstern kommunikasjon

2.4.1 Utvalgsmøte med innspill om konsekvenser

Et av utvalgets dobbelmøter var lagt til Kongsvinger, der Innlandet fylkeskommune og Kongsvingerregionen hadde satt sammen et innholdsrikt program for å belyse ulike konsekvenser av lave fødselstall. Se program i figur 2.2.

2.4.2 Innspillsmøter med utvalgslederen

Utvalgslederen har hatt møter med disse organisasjonene og fagpersonene som ønsket å komme med innspill til utvalget:

• Linn Landewall, daglig leder i Medforeldre

• Lena Yri Engelsen (generalsekretær) og Mette Schjelderup (styremedlem) i Landsforeningen 1001 dager

• Kristian Ophaug, familieterapeut ved Oslo universitetssykehus og Cecilie Hoxmark, biolog, grunnlegger av Prosjekt Åpenhet om ufrivillig barnløshet og initiativtaker til ressurssenter om ufrivillig barnløshet og mental helse

• Sara Fugledal Wiik, seniorrådgiver i Jordmorforbundet NSF, og Ann Karin Swang, leder for Helsesykepleierne NSF

• Eline Skirnisdottir Vik og Katrine Lamo, nestledere i Jordmorforeningen

• Rida Akram, Henrik Vanvik-Hovstein og Ragnhild B. Bjormyr fra Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

• Sigve Næss Røtvold (velferds- og likestillingsansvarlig) og Jonas Ohlgren Østvik (politisk rådgiver) i Norsk studentorganisasjon (NSO)

• Hans Ivar Hanevik, overlege ved Sykehuset Telemark og forsker ved Folkehelseinstituttet

2.4.3 Utvalgets nettside og offentlig dialog

Flere av organisasjonene og fagpersonene, i tillegg til enkeltpersoner, har også levert skriftlige innspill på utvalgets nettside4. Utvalgslederen har også mottatt innspill fra enkeltpersoner som ikke har ønsket å få disse publisert.

Utvalget har brukt nettsiden til å formidle arbeidet sitt, med korte referater fra utvalgsmøtene.

Flere av medlemmene i utvalget har deltatt i offentlige debatter og diskusjoner, dels som fagpersoner og dels som medlemmer av utvalget.

Utvalgslederen har i tillegg hatt dialog med fagpersoner i de andre nordiske landene, inkludert offentlige oppnevnte personer som utreder fødselstall som problemstilling i Finland (Anna Rotkirch) og Sverige (Åsa Hansson).

2.5 Rådsgruppe

Fødselstallsutvalget oppnevnte en egen rådsgruppe, som hadde som oppgave å ivareta vurderingene og perspektivene til barnefamilier og unge. Målet var at rådsgruppen skulle sikre bred medvirkning fra unge voksne i utvalgets arbeid. Utvalget oppnevnte rådsgruppen etter innspill fra Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), Norsk studentorganisasjon (NSO), Distriktssenteret og Foreldreutvalget for barnehager. Medlemmene i rådsgruppen ble oppnevnt personlig og representerte seg selv i kraft av sin erfaring og kompetanse. Gruppen var sammensatt av personer i 20- og 30-årene med og uten barn.

Rådsgruppen besto av følgende personer:

• Kennet Tømmermo Reitan, Røyrvik

• Sandra Butoyi, Oslo

• Vilde Coward, Oslo

• André Almås Christiansen, Oslo

• Marthe Bjerke-Enge, Brandbu

• Synne Berteussen-Sandberg, Nord-Odal

• Mari Johansen Aune, Malvik

Utvalgsmedlemmene Erlend Sæther og Maiken Køien Andersen ledet møtene og var bindeleddet mellom rådsgruppen og utvalget. I tillegg deltok utvalgslederen Rannveig Kaldager Hart på flere av møtene. Sekretariatet for utvalget la til rette for møtene og oppsummerte arbeidet til rådsgruppen.

2.5.1 Rådsgruppens arbeid

Rådsgruppen hadde fire møter. På det første møtet, 7. mars 2025, diskuterte rådsgruppen årsaker til nedgangen i fødselstall for unge (i 20-årene), hva som må være på plass før man velger å få barn i dag, og mulige tiltak for å legge til rette for at flere kan få barn.

På rådsgruppens andre møte, 6. juni 2025, presenterte utvalgslederen Rannveig Kaldager Hart utvalgets delrapport,5 og rådsgruppen kommenterte det utvalget hadde funnet så langt, og de forslagene til tiltak som utvalget kom med i delleveransen. Videre diskuterte rådsgruppen på hvilke områder det er mest ønskelig at utvalget vurderer forslag til tiltak i NOU-en, samt hvilke konsekvenser av fallende fødselstall utvalget bør belyse.

Rådsgruppens tredje møte, 22. august 2025, var viet en diskusjon om formål for og innretning på familiepolitikken. Utvalgsmedlemmet Sara Cools presenterte rapportene «Vil vi ha barn?»6 og «Ønsker om barn»7 om resultatene fra spørreundersøkelsene om fertilitet, arbeidsliv og familiepolitikk. Deretter var det en presentasjon og diskusjon om innhold, formål, effekter og prioriteringer i familiepolitikken.

På rådsgruppens fjerde møte 24. oktober 2025 diskuterte rådsgruppen offentlig politikk som berører barnefamilier (utover familiepolitikken), og et mål om fødselstall. Rådsgruppen oppsummerte til slutt arbeidet, inkludert innholdet i innspillene fra rådsgruppen, som følger nedenfor i kapittel 2.5.2.

2.5.2 Rådsgruppens innspill

Årsaker

Rådsgruppen diskuterte årsaker til nedgangen i fødselstall på det første og andre møtet, og de følgende perspektivene kom fram:

• Det har vært økt mulighet for selvrealisering, der perioden som ung voksen uten barn gir frihet til å jobbe, reise med mer. Dette er en viktig periode som gir livet mening, og der man utsetter det å få barn.

• Partnervalg er viktig, der den ene (mannen) ikke ønsker barn (nå). Uenighet om dette gjør at mange må reetablere par i slutten av 20-årene. Nettdating og sosiale medier kan påvirke sosiale ferdigheter og relasjonelle ferdigheter.

• Større usikkerhet knyttet til klima, økonomi og krig kan gjøre at en del avstår fra å få barn.

• Velferdsordningene for barnefamilier oppleves ikke som gode nok lenger, for eksempel at man ikke får barnehageplass etter at permisjonen er over.

• Flytting fra bygd til by gjør at man får barn senere og er lenger unna familiær støtte.

• Mange, særlig menn, tror at man kan få barn sent i livet, og at det ikke haster.

• Boligmarkedet gjør det mer krevende å etablere seg for unge par i dag.

• Folk venter med å få barn fordi de ønsker å sikre barna et godt liv, der flere forhold må være på plass samtidig, som partner, bolig (men også et sted å slå røtter), stabil arbeidssituasjon og barnehage.

• Gode prevensjonsordninger gjør at beslutningen om barn blir veldig planlagt.

• Tidsklemme: Når både mor og far jobber 100 prosent, kan det bli mer krevende å kombinere arbeidet med småbarnslivet og særlig å få flere barn (tre eller flere).

• Flere tar høyere utdanning, og lange utdanningsløp kan føre til at flere venter med å få barn.

Konsekvenser

På det andre møtet diskuterte rådsgruppen hvilke konsekvenser det er ønskelig at utvalget skisserer i NOU-en, og kom med følgende innspill:

• Særlig opptatt av å få beskrevet virkningen av lave fødselstall på samfunnet og dermed barns eksternaliteter.

• Barn påvirker integreringen og skaper generelt tillit i samfunnet. Hvordan er det å være barn i et samfunn og en familie med få barn?

• Det kan være selvforsterkende effekter av lave fødselstall, for eksempel knyttet til tjenestetilbud. Hvordan vil samfunnet reagere på dette?

• Selvforsterkende effekter vil særlig være tilfellet i distriktene, der det allerede er press på mange tjenester, og der det er en stor andel eldre. Befolkning i distriktene er viktig for å opprettholde beredskap.

Tiltak og prioriteringer

Rådsgruppen diskuterte mulige tiltak og prioriteringer på alle møtene. På det første møtet var det en bred diskusjon der mange ulike tiltak ble nevnt, og disse tiltakene ble siden konkretisert og spisset på de andre møtene. På det siste møtet oppsummerte rådsgruppen innspillene og kom med innspill om at et mål for fødselstall burde være både på individuelt nivå (for eksempel ved å legge til rette for å få barn) og på samfunnsnivå (gruppen var usikker på om det burde være et konkret tallfestet mål eller mer en visjon om hvilket nivå på fødselstallene som er ønskelig).

Rådsgruppen var underveis i arbeidet og i oppsummeringen særlig opptatt av at utvalget vurderte tiltak på de følgende områdene:

• Barnehage: Utvalget bør vurdere full barnehagedekning med fleksibelt opptak etter foreldrepermisjonens utløp, som særlig er viktig for enslige. Det er en stor kostnad at mange blir stående utenfor arbeidslivet, mens de venter på barnehageplass. Det er bra for barn å være i barnehage, men barnehagen må da ha god kvalitet. Det er vanskelig å øke tilbudet i barnehagene uten nok personell.

• Arbeidslivet: Utvalget bør vurdere å påvirke strukturene som gjør at man lettere kan kombinere karriere/yrkesliv og barn. Det er behov for mer kunnskap om tilretteleggingsplikten hos både arbeidsgiver og arbeidstaker. Det kan være sosiale forskjeller der de dårligst betalte jobbene kanskje også er minst fleksible.

• Foreldrepengene: Det er viktig å beholde fedrekvote, men foreldrepengeordningen bør kanskje vektlegge mors helse noe mer. Utvalget bør vurdere om permisjonen kanskje bør utvides, og at det ikke bør spise av foreldrepengene hvis fødselen går over termin.

• Redusert arbeidstid i småbarnsfase: Utvalget bør vurdere et forslag om betalt redusert arbeidstid i småbarnsfase. Dette bør gjelde både mor og far for å motvirke kjønnsskjevhet i reduksjonen.

• Samkjøring med barnehage og skole: Planleggingsdager bør kompenseres for alle – det er ønskelig med en ekstra ferieuke.

• Økonomiske overføringer: Ulike ordninger kan vurderes, som skattereduksjoner for barnefamilier, økt barnetrygd, babybonus, full opptjening (over 6 G) ved foreldrepenger og å fjerne inntektstaket for studenter med barn.

• Bolig: Her er det særlig behov for tiltak som kan lette inngangen på boligmarkedet. For eksempel kan utvalget se på at det er reduksjon i lånerammen hvis man har barn, lengden på nedbetalingstid, leie-til-eieordninger med mer.

• Gjøre det enklere å få barn alene: Utvalget bør vurdere ordninger med barnevakt.

• Tiltak for unge: Rådsgruppen er positiv til tiltakene utvalget foreslo i delrapporten om å legge til rette for at studenter kan få barn. Gruppen er mer skeptisk til om tiltaket om økt barnetrygd for unge foreldre er treffsikkert nok.

• Helse: Rådsgruppen opplever svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen som god, men det er også viktig at den er god, slik at folk ønsker å få barn (på nytt). Gruppen er positiv til utvalgets forslag i delleveransen om å informere om helse og fekunditet, men også om mulighetene til å få barn. IVF er kostbart for unge.

• Forsøk: Det er behov for å teste ut «fødselsfremmende tiltak», gjerne lokalt. En forsøksordning kan handle om ulike temaer innenfor velferd, bolig, arbeidsliv og så videre. Dette må kobles til et forskningsprosjekt for å sikre dokumenterbare resultater.

• Utdanning og oppvekst: Det er viktig med god kvalitet gjennom hele utdanningsløpet for å hindre frafall og utenforskap.

• Utvalget bør se på ordninger i enkeltnæringer, for eksempel i landbruket, der avløsertilskudd ved fødsel blir avkortet ved svangerskapspenger og foreldrepenger.

2.6 Utvalgets delleveranse

Utvalget la i april 2025 fram en delrapport om fallende fødselstall i Norge og utvikling og mulige tiltak for unge voksne.8 Ifølge mandatet var hensikten med denne delleveransen å legge fram «enkelte tiltak» som kan øke fødselstallene, og å vurdere kostnader, målkonflikter og effekter av tiltakene. Analysen i delrapporten var rettet mot unge voksne. Unge voksne har vært den største driveren av fallet i fødselstallene i perioden. Flere og flere venter med å få sitt første barn til de kommer i 30-årene. Flertallet i utvalget foreslo to økonomiske tiltak for å snu trenden blant unge voksne: en ekstra barnetrygd for de under 30 år og en økning av støtten til personer under 30 år som får barn under utdanningen. Utvalgets delleveranse skal forstås som en underveisrapport med strenge avgrensninger, og ikke som en selvstendig utredning. Utredningen i NOU-en bygger på og utvider delrapporten. Når både vurderingene og den tekstlige sammenhengen tillater det, er tekst fra delrapporten gjenbrukt i NOU-en. Det er i denne NOU-en utvalget har hatt anledning til å se alle relevante forhold i sammenheng og dermed samlet har kunnet vurdere hvordan man skal prioritere innsatsen rettet mot barnefamilier.

3 Fødselstall

Utvalgets mandat vektlegger nedgangen i fødselstall siden 2009. Nedgangen har vært særlig sterk blant unge voksne i 20-årene. Dette er i stor grad drevet av at det er færre førstegangsfødende, og at gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende har gått opp. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende har økt fra 28 til 30 år for kvinner og fra 31 til 32 år for menn. Også i aldersgruppen 30–34 år har det vært en nedgang i fødselsratene. Foreldre som har fått sitt første barn, får i stor grad også et andre barn. Det er derimot færre enn før som får tre og fire barn. Det er regionale forskjeller i fødselstall, men fødselstallene har falt i alle deler av landet.

I dette kapittelet ser vi også på endringer i hvor mange barn menn og kvinner får i løpet av livet. Denne kohortfruktbarheten er mer stabil over tid, men også den har falt de siste 15 årene. En del av nedgangen skyldes en økning i antall utenlandsfødte som er registrert uten barn, men også blant norskfødte har kohortfruktbarheten falt. Samlet tyder tallene på at det store fallet i fødselsrater blant unge i 20-årene ikke bare blir en utsettelse av fødsler, men også vil føre til at kvinner og menn får færre barn i løpet av livet.

3.1 Utviklingen i fødselstall

Fødselstall måles ofte gjennom to hovedindikatorer: samlet fruktbarhetstall (SFT) og kohortfruktbarhet, se boks 3.1 for nærmere forklaring. Disse indikatorene gir innsikt i hvor mange barn kvinner og menn får i løpet av livet, og i hvordan fruktbarhetsmønstre endrer seg over tid.

Samlet fruktbarhetstall gir et kortsiktig bilde av fødselstallet i ett enkelt år, mens kohortfruktbarheten viser de langsiktige trendene. Hvis kvinner og menn venter med barnefødsler til senere i livet, kan samlet fruktbarhetstall synke i en periode uten at kohortfruktbarheten går ned.

Vi supplerer utviklingen i samlet fruktbarhetstall og kohortfruktbarhet med en rekke andre indikatorer for fødselstall.

3.1.1 Historisk lave fødselstall de siste årene

Samlet fruktbarhetstall for Norge har falt til 1,44 barn per kvinne i 2024, se figur 3.1. Dette fallet har også skjedd i flere andre OECD- og EU-land, men i Europa har Norge og de andre nordiske landene hatt den sterkeste nedgangen. Mange europeiske land har hatt relativt lave fødselstall over mange år. Se også boks 3.2 om ulik utvikling i fødselstallene i europeiske land. Samlet fruktbarhetstall i Norge var i 2023 på nivå med gjennomsnittet i EU, etter å ha ligget klart høyere i flere tiår.

Antallet barn født i Norge har vært mer stabilt de siste 50 årene, men det falt fra 62 000 barn i 2009 til 52 000 barn i 2023, og i 2024 var det på 54 000 barn. Nedgangen i antall fødte er den sterkeste siden 1970-tallet, se figur 3.2.

¹ Alle som er bosatt i Norge.

² EU til 2023. OECD til 2022.

Kilde: Nordic statistics (tabell CHIL02), Eurostat og data.worldbank.org.

Kilde: SSB (tabell 05803).

Boks 3.2 Ulik utvikling i fødselstallene i europeiske og nord-amerikanske land

Det er ikke alle land i Europa og Nord-Amerika som har hatt fall i fødselstallene etter 2009. I figur 3.3 er landene delt i tre grupper (tersiler) basert på gjennomsnittlig nivå for aldersspesifikk fruktbarhetsrate i perioden 2005–2009, for aldersgruppene 20–24, 25–29, 30–34 og 35–39. Resultater for aldersgruppen 40–44 er i vedlagt statistikkhefte. For hver tersilgruppe vises gjennomsnittlig utvikling med en tykkere, svart strek.

Samlet viser disse figurene noen overordnede trekk:

1. Fødselstallene har falt i så å si alle land i aldersgruppene 20–24 og 25–29. Fallet er størst i den yngste av disse aldersgruppene, og det er størst i de landene som i utgangspunktet hadde høye fødselstall i disse aldersgruppene.

2. Utviklingen i 30-årene er mer sammensatt. Fødselstallene har økt i land med lavt utgangsnivå og falt i land med høyt utgangsnivå.

3. Norge tilhører gjennomgående gruppene som har høyere utgangsnivå, og fallet er kraftigere enn i andre land.

En konvergens tilsvarende det vi ser her, er også funnet i forskningslitteraturen, se for eksempel Spoorenberg & Skirbekk (2025).¹

For den yngste aldersgruppen (20–24 år) viser figuren for det første at fallet etter 2009 har vært bratt i alle tersilgrupper. Kun ett enkeltland, Ungarn, skiller seg ut med en økning gjennom perioden. Fallet har vært størst i landene som i utgangspunktet hadde et høyt nivå (høyre panel). Norge hadde et middels høyt nivå på fødselsraten i denne aldersgruppen (midtre panel).

Også for kvinner i alderen 25–29 år er fallet størst blant de landene som hadde det høyeste nivået i perioden 2005–2009 (høyre panel). Norge tilhører gruppen med høyt utgangsnivå og betydelig fall etter 2009.

I aldersgruppen 35–39 år har ikke fødselstallene falt i alle landene. I landene med lavest utgangsnivå i 2005–2009 har det vært en betydelig gjennomsnittlig økning etter 2009. I landene med mellomhøyt utgangsnivå (midtre panel) har det vært et fall, som gjør at fødselstallet nå svarer til nivået i år 2000. I gruppen med høyest utgangsnivå, som Norge tilhører, er det et større fall, slik at nivået mot slutten av perioden er lavere enn på 2000-tallet. Blant kvinner i aldersgruppen 35–39 år ser vi overordnet det samme mønsteret som for kvinner i gruppen 30–34 år, og også her tilhører Norge gruppen med høyest utgangsnivå. Blant kvinner i aldersgruppen 40–44 (se statistikkvedlegg) er det en økning i alle landgruppene, men her er fødselsratene betydelige lavere enn for de yngre aldersgruppene. Økningen er størst i landene med lavest utgangsnivå, og i landene med høyest utgangsnivå er det en utflating mot slutten av perioden. Norge tilhører her den midlere gruppen.

Alle land i Europa og Nord-Amerika med tilstrekkelig datakvalitet er inkludert, det vil si Østerrike (AUT), Belgia (BEL), Bulgaria (BGR), Canada (CAN), Sveits (CHE), Tsjekkia (CZE), Danmark (DNK), Spania (ESP), Finland (FIN), Frankrike (FRA), Storbritannia (GBR), Kroatia (HRV), Ungarn (HUN), Italia (ITA), Litauen (LTU), Nederland (NLD), Norge (NOR), Polen (POL), Portugal (PRT), Sverige (SWE) og USA.

Kilde: Human Fertility Database. Max Planck Institute for Demographic Research (Germany) and Vienna Institute of Demography (Austria). Available at www.humanfertility.org. Detaljer om beregninger i vedlagt statistikkhefte.

¹ Spoorenberg, T., & Skirbekk, V. A Concentration of Reproduction to Later Ages? A Worldwide Assessment of Trends in Fertility Timing. Population and Development Review, 1–19. https://doi.org/10.1111/padr.70036

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger av sekretariatet.

Inn- og utflytting til og fra Norge kan bidra til at samlet fruktbarhetstall endrer seg mer enn hvis vi bare ser på de som er født i Norge. Tall fordelt på norsk- og utenlandsfødte viser imidlertid at utviklingen er lik for begge gruppene, selv om fallet blant utenlandsfødte har vært noe større, se figur 3.4. Figuren viser også at samlet fruktbarhetstall for alle kvinner bosatt i Norge hele tiden har vært høyere enn for kun norskfødte, og flere utenlandsfødte har dermed bidratt til å trekke samlet fruktbarhetstall opp. Dette bidraget er likevel relativt beskjedent. I 2009 var samlet fruktbarhetstall for norskfødte kvinner på 1,91 barn per kvinne, mens samlet fruktbarhetstall for alle kvinner var på 1,98. Etter 2009 har samlet fruktbarhetstall falt mer for utenlandsfødte kvinner enn for norskfødte kvinner, slik at det samlede fruktbarhetstallet for norskfødte og utenlandsfødte kvinner har vært relativt likt de siste årene. I 2024 var samlet fruktbarhetstall for norskfødte (1,46 barn per kvinne) for første gang høyere enn samlet fruktbarhetstall for alle bosatte (1,43). Dette henger særlig sammen med den store tilstrømmingen av ukrainske flyktninger, som har lave fødselstall i Norge. Figur 3.4 viser også at samlet fruktbarhetstall økte mer for kvinner enn for menn fram mot 2009. Etter 2009 er kjønnsforskjellen i samlet fruktbarhetstall igjen redusert, og kjønnsforskjellen er nå på samme nivå som på 1990-tallet.

3.1.2 Særlig sterk nedgang i fødselsratene blant kvinner og menn i 20-årene

Nedgangen i samlet fruktbarhetstall skyldes særlig at fødselsratene har falt blant menn og kvinner i 20-årene, se figur 3.5. Nedgangen i fødselsratene i aldersgruppene 20–24 år og 25–29 år forklarer over 75 prosent av nedgangen i samlet fruktbarhetstall for kvinner og 60 prosent av nedgangen for menn. Av figuren ser vi også at nedgangen i fødselsratene i 20-årene er del av en langsiktig trend som går helt tilbake til 1990, som ble avbrutt av en midlertidig utflating (og til dels økning) på 2000-tallet. Det har også vært en markant nedgang i fødselsratene blant tenåringsmødre og -fedre. Men andelen tenåringsmødre er lav, og lavere fødselsrater i denne gruppen bidrar i liten grad til den samlede endringen i samlet fruktbarhetstall.

Fødselsratene er nå høyest i aldersgruppen 30–34 år for begge kjønn. Men også her bidro et fall i fødselsratene mellom 2009 og 2023 til at samlet fruktbarhetstall gikk ned for både menn og kvinner.

Kvinner over 40 år har hatt en liten økning i fødselsratene etter 2009. Det er likevel svært sjeldent at kvinner i den eldste aldersgruppen, over 45 år, blir mødre. Bare 200 barn ble født av kvinner over 45 år i 2023. Også blant menn over 45 år er det få som blir fedre. For menn har det vært en nedgang i fødselsratene i alle aldersgruppene.

Økningen i samlet fruktbarhetstall fra 2023 til 2024 skyldes særlig økningen i fødselsratene i aldersgruppen 30–34 år og til dels gruppen 35–39 år. Samtidig flatet ratene for kvinner og menn i 20-årene ut.

Kilde: SSB (tabell 08452) og SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger av sekretariatet.

3.1.3 Høyere gjennomsnittsalder for førstegangsfødende

I takt med at fødselstallene har falt de siste årene, har gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende gått opp. I løpet av de siste 15 årene har gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende økt med mer enn to år, til 30,4 år for kvinner og 32,3 år for menn i 2024 (se figur 3.6).9 Økningen har vært noe sterkere blant kvinner enn blant menn de siste 15 årene. Beregninger viser også at sannsynligheten for å få et første barn har falt over tid (se boks 3.3).

Kilde: SSB (tabell 07872).

Gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende har økt jevnt siden 1970-tallet og fram til 2000. På begynnelsen av 2000-tallet var den gjennomsnittlige alderen uendret, men den fortsatte å øke igjen etter 2009. En høyere gjennomsnittlig alder på førstegangsfødende kan innebære at hver enkelt utsetter omsorgsarbeidet til en senere tid i livet, eller at enkelte får færre barn samlet sett.

Den gjennomsnittlige alderen for førstegangsfødende har steget mer enn i Danmark og Sverige siden 2009.10 I 2022 var alderen ved første fødsel for kvinner om lag lik i de nordiske landene, rundt 30 år, med unntak av Island, hvor den var 29 år.11

Boks 3.3 Beregninger av sannsynlighet for å få et (neste) barn

Figur 3.7 viser oddsen for å få et første, andre, tredje og fjerde barn etter kalenderår. Referanseåret er 2009. Alle modeller har kontroll for alder og (med unntak av for førstefødsler) tid siden forrige fødsel. Oddsrater over 1 betyr at oddsen er høyere enn i 2009, og oddsrater under 1 betyr at oddsen er lavere enn i 2009. Siden 2009 har oddsen for å få et (neste) barn falt for alle pariteter. Fallet er størst for førstefødsler.

Kilde: Øystein Kravdal, Senter for fruktbarhet og helse, Folkehelseinstituttet. REK NO 2018/434 og 9220.

3.1.4 Sannsynlighet for å få et (neste) barn

Nedgangen i fødselsratene blant personer i 20-årene er i stor grad drevet av at det er færre førstegangsfødende. Figur 3.8 viser sannsynligheten for å få et (neste) barn avhengig av hvor mange barn man har fra før. Førstefødselsraten (antall førstefødte barn per 1 000 barnløse kvinner og menn) har falt med om lag 30 prosent for både menn og kvinner mellom 2009 og 2023. Førstefødselsraten har gått ned for alle aldersgruppene bortsett fra de eldste aldersgruppene (se vedlagt statistikkhefte).

Note: I den tilsvarende figuren i delrapporten var det brukt feil tall i figuren for menn.

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger av sekretariatet.

Figur 3.8 viser også at foreldre som har fått sitt første barn, i nesten like stor grad som tidligere også får et barn nummer to. Det er stor grad av stabilitet i ratene for andrefødsler i alle aldersgruppene. Særlig i aldersgruppene 25–29 år og 30–34 år får mange et barn nummer to når de først har fått det første barnet (se vedlagt statistikkhefte).

Det har derimot vært en nedgang på 25 prosent i ratene for tredjefødsler, blant både tobarnsmødre og tobarnsfedre. Det er relativt høye rater for tredjefødsler for kvinner i 20-årene og for kvinner 30–34 år (for menn er ratene høyest i aldersgruppene 25–29 år og 30–34 år). Ratene har falt noe i de fleste aldersgruppene etter 2009, men i mindre grad enn førstefødselsratene.

3.1.5 Nedgang i fødselstallene i alle fylker

Figur 3.9 viser at det har vært en nedgang i fødselstallene i alle fylkene fra perioden rundt 2009 til de siste fem årene. Figuren er sortert etter fylket med høyeste samlet fruktbarhetstall i 2020–2024 for henholdsvis kvinner og menn. Rogaland har de høyeste fødselstallene for både kvinner og menn, og fylket har også den største nedgangen for menn. Nedgangen har vært størst i Troms for kvinner. Oslo har også hatt en relativt stor nedgang i samlet fruktbarhetstall for både kvinner og menn. Oslo, Troms, Innlandet og Telemark er fylkene med de laveste fødselstallene for kvinner, mens Vestfold, Buskerud og Østfold har de laveste fødselstallene for menn i perioden 2020–2024. Fylker som hadde lave fødselstall i rundt 2009, som Innlandet og Telemark, har hatt minst nedgang. Over tid er forskjellene mellom fylkene redusert (se statistikkheftet som viser at forskjellene er redusert siden 1990-tallet).

Det er ikke noe klart mønster i typer av fylker som har hatt større nedgang enn andre. Nedgangen har både kommet i fylker med storbyer, som Oslo og Rogaland, og i distriktsfylker som Troms og Finnmark. Dette kan man også bekrefte ved å se på nedgangen etter sentralitet, der både sentrale og mindre sentrale kommuner har hatt en nedgang i samlet fruktbarhetstall siden 2009 (se statistikkheftet). Det er likevel slik at det er lavere fødselstall for kvinner i sentrale kommuner og høyere fødselstall i mindre sentrale kommuner og at denne forskjellen består over tid.

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger av sekretariatet.

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger av sekretariatet. Kart fra Kommunal- og distriktsdepartementet.

3.2 Kohortfruktbarhet

Vi har til nå sett på periodemål for fødselstall. I dette delkapittelet skal vi se på kohortfruktbarhet, det vil si hvor mange barn kvinner og menn som er født samme år, har fått i snitt ved alderen 45 år.12

Figur 3.11 viser kohortfruktbarheten for kvinner og menn født i 1945–1979, det vil si personer som var 45 år i perioden 1991–2024.13 Sammenlignet med periodemålet samlet fruktbarhetstall i figur 3.4 ser vi at kohortfruktbarheten varierer mindre over tid. Men også kohortfruktbarheten har falt etter 2009 (fra 1963-kohorten). Den lå på over to barn for kvinnene som var født etter krigen og fram til 1960-tallet. I 2009 var kvinner fra 1963-kohorten i gjennomsnitt registrert med 2,05 barn, mens kvinnene fra 1979-kohorten var i 2025 registrert med 1,86 barn i snitt.

Menn kan i utgangspunktet få barn lenger enn kvinner, men menn over 45 år får likevel relativt få barn (se også figur 3.14 for antall barn ved alder 50 for menn). 1979-kohorten av menn var i 2025 i gjennomsnitt registrert med 1,58 barn. Dette var en nedgang fra 1,83 for 1963-kohorten i 2009. En del av denne nedgangen skyldes en økende andel innvandrere.

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger av sekretariatet.

I motsetning til periodefruktbarheten har den beregnede kohortfruktbarheten til utenlandsfødte lenge vært lavere enn kohortfruktbarheten for norskfødte, både for menn og kvinner. Dette skyldes antakelig at særlig mange menn, men også mange kvinner, har barn som ikke er registrert i Norge. Hvis vi bare ser på norskfødte kvinner, har kohortfruktbarheten falt mindre etter 2009 (1963-kohorten) enn hvis vi ser på alle kvinner, fra 2,07 for 1963-kohorten til 1,93 for kvinner født i 1979, se figur 3.11. For norskfødte menn er nedgangen fra 1,86 (1963) til 1,69 (1979).

3.2.1 Flere barnløse

En grunn til nedgangen i kohortfruktbarheten er at flere er registrert uten barn. Figur 3.12 viser at 27 prosent av alle menn og 15 prosent av alle kvinner i 1979-kohorten var registrert uten barn ved alder 45 i 2024. Disse tallene har økt fra henholdsvis 21 og 12 prosent i 1963-kohorten. Men mye av økningen henger altså sammen med økt innvandring og en økning i antallet utenlandsfødte som er registrert uten barn, særlig blant menn. For norskfødte menn var andelen barnløse 45-åringer for 1979-kohorten på 22 prosent – en økning fra 19 prosent for 1963-kohorten. Andelen 45-årige barnløse kvinner født i Norge var lenge rundt 11 prosent, men har for de siste kohortene økt til 13 prosent.

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger av sekretariatet.

3.2.2 Færre får 3 eller flere barn

Figur 3.13 viser antall barn som norskfødte kvinner og menn er registrert med ved alder 45 for ulike fødselskohorter. Det var en svak nedgang i kohortfruktbarheten mellom kvinner som var 45 år i 1994 (1948-kohorten), og kvinner som var 45 år i 2009 (1963-kohorten). Dette skyldes primært at noen flere kvinner var barnløse eller bare fikk ett barn. Andelen med to barn gikk dermed ned. Nedgangen i kohortfruktbarheten mellom 2009 (1963-kohorten) og 2024 (1979-kohorten) er derimot særlig drevet av at færre kvinner får tre eller flere barn. Andelen som har endt med to barn, har dermed økt.

Utviklingen for menn er lik utviklingen for kvinner, men det har hele tiden vært flere barnløse menn. Over tid har andelen med tre eller flere barn falt mer blant menn enn blant kvinner, og kombinert med en større andel barnløse menn er kohortfruktbarheten for menn nå klart lavere enn for kvinner. Man kunne tenke seg at en større andel barnløse menn, sammenlignet med andelen for kvinner skyldes at det er en større andel menn som får mange barn med flere kvinner, men dette er i liten grad tilfellet (se videre omtale av dette i kapittel 5.3.3).

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger av sekretariatet.

Sammenlignet med andre land i OECD-området som har hatt lave fødselstall i flere tiår, har Norge og de andre nordiske landene en relativt høy kohortfruktbarhet med rundt 1,9 barn per kvinne. I land som Japan, Italia og Spania er kohortfruktbarheten under 1,5 (se vedlagt statistikkhefte). I disse landene er rundt en fjerdedel barnløse ved alder 45. I Norden skiller Finland seg ut med rundt 20 prosent barnløse, mens det er rundt 13 prosent i Norge, Sverige og Danmark. Norge, Sverige og Danmark er landene med den største andelen som får to barn (rundt 45 prosent). I Island og USA, med kohortfruktbarhet over 2,1, fikk nærmere 40 prosent av kvinnene tre barn eller flere (se statistikkhefte).

3.2.3 Antall barn for ulike alderskohorter

De mennene og kvinnene i 20-årene som har fått færre barn etter 2009, er kullene som er født på slutten av 1980-tallet og på 1990-tallet. Figur 3.14 viser det gjennomsnittlige antallet barn som norskfødte har fått ved ulike aldre, etter fødselskull. Vi ser et tydelig fall i det gjennomsnittlige antallet barn som kullene som er født fra slutten av 1980-tallet, har fått ved alder 25 og alder 30, sammenlignet med eldre fødselskull. 1979-kullet av kvinner hadde i gjennomsnitt fått 1,05 barn ved alder 30 i 2010, mens 1994-kullet hadde fått 0,70 barn ved alder 30 i 2025. For kvinner i 1979-kohorten, som i gjennomsnitt fikk 1,93 barn, var altså over halvparten av barna født før kvinnen var 30 år. Over 85 prosent av barna var født innen kvinnen var 35 år. For menn fra 1979-kohorten var nesten 40 prosent av barna født før mannen var 30, og 70 prosent var født før mannen var 35. Menn som er født i 1994, hadde i gjennomsnitt fått 0,41 barn når de var 30 år. For å nå det samme barnetallet ved 45 års alder som tidligere kohorter må menn og kvinner få betydelig flere barn i 30-årene enn det kohorter født etter krigen har fått, se videre omtale av dette i kapittel 13.1.2. Lenger tilbake i tid var det derimot vanlig at fødslene strakte seg helt til slutten av den fekunde alderen (den alderen når kvinner har evne til å få barn), se boks 3.4.

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger av sekretariatet.

Boks 3.4 Historiske trender i fødselstall

I denne rapporten ser vi i hovedsak på nedgangen i fødselstall siden 2009, men vi presenterer også utviklingen siden 1990. I denne boksen ser vi på utviklingen i fødselstall helt tilbake til midten av 1800-tallet. Figur 3.15 viser at samlet fruktbarhetstall lå rundt 4,5 barn per kvinne i andre halvdel av 1800-tallet. Giftermålsalderen har historisk vært relativt høy i Norge, og derfor var fødselstallene klart lavere for kvinner under 25 år sammenlignet med for kvinner mellom 25 og 39 år. Samtidig strakte fødslene seg utover helt til slutten av den den fekunde alderen. Fødselstallet for kvinner i 40–45-årsalder var betydelig høyere enn det er i dag, og for disse kvinnene som i liten grad begrenset antallet fødsler, var det relativt vanlig med store barneflokker. Da fødselstallene begynte å synke rundt århundreskiftet, var dette særlig drevet av barnebegrensning og fall i fødselstallene for kvinner i 30- og 40-årene. Samtidig var spedbarnsdødeligheten relativt høy, slik at antallet barn som nådde voksen alder, var lavere enn samlet fruktbarhetstall skulle tilsi.

Fødselstallene nådde en foreløpig bunn i 1930-årene, med et samlet fruktbarhetstall på rundt 1,9 barn per kvinne. Mange fikk fremdeles relativt store barneflokker, så de relativt lave fødselstallene var først og fremst drevet av at det var mange av kvinnene i disse fødselskullene som ikke fikk egne barn. Demografen Kari Skrede har anslått at andelen barnløse kvinner i fødselskohortene født på tidlig 1900-tallet til mellom en tredjedel og en fjerdedel. En viktig årsak var at det var ganske mange kvinner som ikke giftet seg. Men det var også en betydelig andel av de gifte kvinnene som forble barnløse.¹

Kilde: SSB (tabell 05842) og leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger av sekretariatet.

Kilde: SSB (tabell 05842) og leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger av sekretariatet. Tabell 05842 er sist oppdatert i 2005 og er basert på hele befolkningen, mens tallene som er hentet fra SSBs leveranse til utvalget, kun viser norskfødte.

Dette endret seg etter andre verdenskrig. En mye høyere andel av kvinnene både giftet seg og fikk barn, og gjennomsnittlig giftermålsalder og alder ved første barns fødsel var synkende i hele etterkrigstiden fram til begynnelsen av 1970-årene. 9 av 10 kvinner i disse kullene giftet seg før de var fylt 30, og ved 40-årsalder var det bare 5 prosent som ikke var gift eller tidligere gift.² Samtidig sank det gjennomsnittlige barnetallet i de enkelte familiene, ved at de fleste kvinnene sluttet å føde barn lenge før de var ute av fødedyktig alder. Kohortfruktbarheten var stigende helt fram fødselskullet fra 1934, som fikk nesten 2,6 barn i gjennomsnitt (se figur 3.16).³

¹ Skrede, K. (1999). Kvinners levekår, livsløp og helse, vedlegg til NOU 1999: 13 Kvinners helse i Norge. Sosial- og helsedepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1999-13/id141704/?ch=17

² Ibid.

³ Ibid.