Del 2
Mulige årsaker til nedgangen i fødselstall

4 Utvalgets vurdering av årsaker til nedgangen i fødselstall

Fallet i samlet fruktbarhetstall etter 2009 skyldes først og fremst at unge voksne i 20-årene får betydelig færre barn – og i noen grad at færre får sitt tredje barn (se kapittel 3). Utvalget har derfor vurdert en rekke samfunnsendringer som mulige årsaker til disse to trendene. Etter gjennomgangen peker det seg ut fem hoveddrivkrefter:

1. Sosioøkonomisk utenforskap: Personer med lavt utdanningsnivå, dårlig helse, lav inntekt og svak tilknytning til arbeidslivet forblir i økende grad barnløse.

2. Sen etablering av familie: Unge voksne bruker lenger tid på å fullføre utdanning, få fotfeste i arbeidsmarkedet, etablere varige samliv og skaffe en familievennlig bolig, og de får barn senere. Samtidig gir mer effektiv prevensjon færre uplanlagte svangerskap.

3. Normer og andre livsprosjekter: Endrede normer og prioriteringer blant unge par, kombinert med opplevelsen av økte krav knyttet til livet med barn, kan bidra til at parene venter med å få barn og får færre barn.

4. Tidsklemme blant småbarnsforeldre: Kombinasjonen av betalt arbeid og tidkrevende foreldreskap gir lite tid til overs, og det kan gjøre at flere venter med å bli foreldre og får færre barn.

5. Sårbar start for nye foreldre: Høyere alder ved fødsel, økt omfang av fysiske og psykiske lidelser blant fødende og større belastning i helsetjenesten kan gi negative opplevelser fra graviditet og fødsel. Dette kan gi nye familier en vanskeligere start og redusere ønsket om flere barn.

4.1 Vurdering av nedgang i fødselstall blant unge voksne og at flere venter med å få barn

Den viktigste drivkraften til fallet i samlet fruktbarhetstall er at færre får barn i 20-årene. Andelen unge mennesker som ikke ønsker barn eller er usikre på om de vil ha barn, ser også ut til å ha økt noe de siste årene, og andelen unge som lever i samliv, har gått ned.

De fleste unge i dag ser fortsatt for seg et liv med barn, og de fleste oppgir en ideell alder for å få det første barnet som ligger under dagens gjennomsnittlige førstefødselsalder (se kapittel 5.1). Samtidig har flere i større grad forskjøvet konkrete planer om barn til et senere tidspunkt i livet.

Overgangen til voksenlivet tar lengre tid

Spørreundersøkelser viser at unge voksne mener det er mange forhold som bør være på plass før de ønsker å få barn: fullført utdanning, et stabilt samliv, fast jobb og økonomisk sikkerhet, inkludert en passende bolig (se kapittel 5.1.4). Flere av disse forholdene innebærer at dagens unge bruker lengre tid på å etablere seg enn tidligere.

Unge etablerer samliv noe senere, men de aller fleste etablerer samliv. Nedgangen i fødselstall skyldes først og fremst at unge i samliv venter lenger enn før med å få barn. Noen flere går fra hverandre i stedet for å få barn sammen. Betydningen av datingteknologi for samlivsdannelse har vært mye diskutert i den offentlige debatten. Gjennomgangen av forskning viser at det ikke er belegg for å si at dette er entydig negativt for muligheten til å etablere stabile samliv (se kapittel 5.3.1).

Flere kvinner og menn tar lengre utdanning enn tidligere (se kapittel 7.1.3). Få får barn under utdanningen, og en lang utdanning kan bidra til å utsette familielivet. Familiepolitikken gir insentiver til å få fotfeste i arbeidslivet før man får barn, i form av høyere utbetaling av foreldrepenger (se kapittel 16.6). Samtidig venter voksne lenger med familielivet etter at de har fullført utdanningen, og nedgangen i fødselstall har vært sterkest blant de som har fullført utdanningen (se kapittel 7.1.3).

Forskning viser at kvinner opplever et inntektsfall når de får sitt første barn. Fallet er større i begynnelsen av yrkeslivet, da inntekten normalt stiger brattere (se kapittel 8.2). Å vente med å få barn til man er godt etablert i arbeidslivet, er derfor økonomisk gunstig. Boligpriser som har økt mer enn lønningene har bidratt til at folk må jobbe lenger for å ha tilstrekkelig lønn og egenkapital til å etablere seg i boligmarkedet (se kapittel 10.2.2). Sammen trekker utdanning, yrkesliv, familiepolitikk og utvikling i boligmarkedet i retning av en utsettelse av foreldreskap.

Langtidsvirkende prevensjon gir færre uplanlagte barn

Tilgang til prevensjon og selvbestemt abort har lenge gjort det mulig å unngå uønskede graviditeter, og å unngå at uønskede graviditeter ender i en fødsel. Utbredelsen av langtidsvirkende prevensjon etter 2000-tallet har forsterket dette, da den er enda mer effektiv i å forhindre uplanlagte graviditeter (se kapittel 6.1). Nedgangen i uønskede graviditeter har antakelig bidratt vesentlig til nedgangen i aborter og fødsler for tenåringer og unge i 20-årene. Langtidsvirkende prevensjon har antakelig også påvirket rammene for valg av barn. Langtidsvirkende prevensjon må som regel fjernes av helsepersonell og krever derfor i større grad at man tar et aktivt valg om å ende bruken, enn hva andre prevensjonsmetoder gjør. Dette kan også ha bidratt til at personer tenker seg om en ekstra gang, om alt ligger til rette for å stifte familie. Gitt at det er et mål å bidra til både frihet til og frihet fra å ha barn, er færre uønskede graviditeter et gode.

Normer og andre livsprosjekter bidrar til utsettelse

Foreldre bruker stadig mer aktiv tid sammen med barna sine, og stadig flere gjør dette ved siden av fulltidsarbeid (se kapittel 9). Mulighetene for å fylle fritiden har samtidig blitt flere og relativt sett billigere enn før. For unge par har livet uten barn gitt flere muligheter, mens livet med barn har høyere krav. En tilpasning til dette kan være å få barn senere. Slik kan det oppstå en tidlig fase av voksenlivet dedikert til fritid og karriere. Det store flertallet av unge voksne forventer at denne fasen etterfølges av en ny livsfase som foreldre.

Mange faktorer trekker i retning av at flere venter lenger med å få et første barn. Samtidig vet vi at fruktbarhetsmønstre «smitter» – når unge voksne ser rundt seg at det blir mindre vanlig å være en ung forelder, kan det også påvirke oppfatningene deres av hva som er fornuftig og vanlig å gjøre. Det kan også være enklere å bli forelder omtrent på samme tid som venner og søsken; det kan være fellesskap og hjelp i å være i samme livsfase samtidig.

4.2 Vurdering av økning i barnløshet

Personer utenfor arbeidslivet får færre barn og er i større grad barnløse, særlig menn (se kapittel 8.1.2). Fallet i fødselstall har skjedd blant alle utdanningsgrupper, men fallet har vært sterkest blant menn og kvinner uten høyere utdanning (se kapittel 7.1.1) og blant dem med lavere inntekt (se kapittel 8.1.1). I løpet av de siste 15 årene har andelen barnløse norskfødte kvinner med grunnskole som høyeste fullførte utdanning doblet seg, og den ligger i dag på 22 prosent. Den tilsvarende gruppen blant menn har hatt den høyeste andelen barnløse gjennom hele perioden fra 1990 til 2024, og den ligger i dag på 30 prosent. Beregninger viser at disse andelene kan bli enda større (se kapittel 7.1.2). En stadig større andel menn sammenlignet med kvinner i typisk reproduktiv alder har bidratt til at barnetallet har falt kraftigere blant menn (se kapittel 5.3.3).

En stadig større andel unge har psykiske lidelser (se kapittel 6.2). Det norske arbeidslivet stiller høye krav til kompetanse og produktivitet, og personer med lavt utdanningsnivå kombinert med psykiske lidelser har vanskeligere med å få en stabil arbeidstilknytning. Kostnadene til bolig har økt betydelig, og de har økt raskere enn både lønn og overføringer. Særlig kan det ha blitt vanskeligere å komme inn på boligmarkedet for denne gruppen. Blant dem med grunnskole som høyeste utdanningsnivå har andelen som eier bolig, sunket med nærmere 20 prosentpoeng i perioden fra 1995 til 2022 (se kapittel 10.2.3). Utenforskap i arbeidslivet henger i økende grad også sammen med utenforskap i familielivet.

Fødselsratene har falt særlig raskt blant unge voksne med kun grunnskoleutdanning og lavere inntekter. Vi kan ikke uten videre forvente at dette fallet blir «hentet inn» igjen, og vi bør være oppmerksomme på at sammenhengen mellom utenforskap i arbeidslivet og utenforskap i familielivet kan bli enda sterkere over tid.

4.3 Vurdering av nedgang i andelen som får flere barn

Mot slutten av den fekunde alderen kan vi måle hvor mange barn hver enkelt person fikk. Blant de som er 45 år, har det vært en liten økning i andelen som har fått ett barn, men viktigst er at det er færre enn for 15 år siden som har fått flere enn to barn (se kapittel 3.2). Hvor mange barn dagens 29-åringer vil ende opp med å få, vet vi ikke. Fødselstallene har også falt i aldersgruppen 30–34 år, og dette og andre forhold tyder på at det store fallet i fødselsrater blant unge i 20-årene ikke bare skyldes at de venter med å få barn, men at det også fører til at kvinner og menn vil ende med å få færre barn i løpet av livet (se kapittel 13). Her kan vi peke på følgende mekanismer:

Tidsklemme

Det tydeligste skiftet i arbeidsfordelingen blant dagens generasjon av foreldre består i at mødre har styrket sin økonomiske posisjon, mens fedre har blitt styrket i rollen som omsorgsgivere (se kapittel 9.1). Samtidig som stadig flere familier nå har begge foreldrene i fulltidsarbeid, bruker dagens foreldre også mer aktiv tid sammen med barna sine. Småbarnsfamiliens totale innsats i betalt og ubetalt arbeid har altså blitt større over tid, og mange kjenner på en tidsklemme mellom arbeidsliv, familieliv og fritid (se kapittel 9.3). Spørreundersøkelser viser at mange foreldre oppfatter det å være tett på barna og deres aktiviteter som meningsfullt og positivt, men at det bidrar til en opplevelse av stress og lite fritid. Tidsklemma har de siste årene fått mer oppmerksomhet og har blitt trukket fram som en forklaring for manglende overskudd og forhøyet sykmeldingsrisiko blant småbarnsforeldre. Det at foreldre bruker mer tid på å følge opp hvert barn, kan bidra til at flere stopper etter to barn (se kapittel 9.2). Familier der mor arbeider deltid, velger noe oftere å få et tredje barn, men denne tilpasningen er mindre utbredt enn før (se kapittel 9.1.3). Spørreundersøkelser viser at mange oppgir manglende overskudd og hensynet til barna de allerede har, som viktige grunner til å ikke å få flere barn (se kapittel 9.3).

Sent foreldreskap og opplevelser under fødsel og barsel

Evnen til å få barn reduseres gradvis med alderen, slik at risikoen for å ikke lykkes med å få barn øker (se kapittel 6.3). For de som ønsker flere barn, kan det å få det første barnet sent gjøre det vanskeligere å få flere barn senere. Forskning fra andre nordiske land viser at mange unge ikke er klar over hvor raskt fruktbarheten synker med alderen. Sent foreldreskap henger også sammen med mer kompliserte svangerskap og fødsler (se kapittel 6.5). Noen kan også velge å ikke få et barn ved høyere alder, gjerne det tredje barnet, fordi de er klar over eller har erfart at svangerskap og fødsel ved høyere aldre fører med seg større belastning og risiko.

Svangerskap, fødsel og barseltid er en formende periode, for kvinnen, barnet og den nye familien. Erfaringer fra denne perioden – eller forventninger om hvordan det kommer til å bli – kan påvirke ønsker om flere barn (se kapittel 6.6). Det at graviditet og fødsel er anstrengende for kvinner, oppgir respondenter i spørreundersøkelser som en viktig grunn til ikke å få flere barn. Negative opplevelser og mangel på støtte bidrar til at noen får færre barn enn de ellers ville fått.

5 Verdiendringer, samlivsmønstre og ønsker om barn

Hvor mange barn vi får, og når vi får dem, er i stor grad et resultat av valg som treffes mer eller mindre bevisst og innenfor ulike rammer. De som ikke (lenger) er biologisk i stand til å få barn – selv ved hjelp av medisinsk teknologi – kan derimot sies å ikke ha et valg. Om og når den enkelte får barn, og hvor mange, påvirkes av en rekke personlige, sosiale og økonomiske forhold, som for eksempel sosiale normer, samlivsstatus, helse, bekymring for framtiden, utdannings- og arbeidsmarkedssituasjonen, økonomisk sikkerhet, kostnadene og gledene ved å oppdra barn og det familiepolitiske rammeverket.1 I kapittel 4 beskrev vi hvordan utvalget vekter den relative betydningen av disse årsakene, og i dette og etterfølgende kapitler i del II vil vi beskrive disse årsakene i større detalj.

Et valg om å ikke få (flere) barn kan skyldes at man heller vil ha personlig frihet og bruke tid på andre livsmål. Men valget kan også være en respons på usikkerhet og begrensninger. For eksempel kan enkelte velge å ikke få (flere) barn fordi de er for syke til å ta vare på dem, fordi de ikke har råd til å kjøpe en egnet bolig, eller fordi de ikke har en partner som de kan få barn med.

Teorien om den andre demografiske overgangen peker på at verdiendringer som sekularisering og individualisering bidrar til nye former for samliv, utsettelse av familieliv og at færre ønsker seg (mange) barn (se også boks 5.1).2 Selv om teorien ble lansert for flere tiår siden, kan noen av mekanismene knyttet til individualisering og verdiendringer være enda mer relevante i dag, og de kan ha blitt forsterket av økende velstand, høyere levestandard og framveksten av sosiale medier.

Verdiendringer kan påvirke preferansen for barn direkte og indirekte. Det kan skje enten ved at ønsker om barn i seg selv blir svekket, eller ved at verdien av alternative goder øker, som fritid, økonomisk frihet og karriereutvikling. Spørreundersøkelser viser at et stort flertall av unge menn og kvinner i Norge ser for seg et liv med barn, og at det ønskede barnetallet i Norge fortsatt er relativt høyt (2,1 for menn og 2,2 for kvinner i 2022). Det er samtidig store forskjeller mellom ønskede, planlagte og faktiske fødselstall i Norge, noe som tyder på at verdiendringer først og fremst påvirker hvordan barneønsker balanseres mot andre livsmål, snarere enn at verdiendringene har svekket ønsket om barn i seg selv.

Det at færre inngår samliv, har blitt foreslått som en av de store driverne av fallet i fødselstall globalt, og også i Norge har det blitt mindre vanlig for unge i 20-årene å leve i samliv. Det kan skyldes endrede verdier og et ønske om å utsette forpliktelser som familiedannelse, barn og samliv, eller det kan bety at det er vanskeligere og tar lengre tid å etablere en trygg følelsesmessig og økonomisk basis for familielivet. Norske tall viser likevel at det først og fremst er færre fødsler blant par som bidrar til nedgangen i fødselstall, heller enn det at færre inngår samliv.

5.1 Idealer, ønsker og planer om barn

Kunnskap om hvorvidt unge voksne ønsker færre barn enn før, og om de ønsker å få dem senere i livet, er avgjørende for formålet vårt av flere grunner. Utvalgets mandat framhever det å legge til rette for at de som ønsker barn, kan få det. I lys av dette er det viktig å forstå om det i løpet av de siste 15 årene har blitt vanskeligere å få så mange barn som man ønsker seg, eller om det snarere er slik at færre ønsker å få mange barn eller å få barn tidlig, og at færre ønsker barn i det hele tatt. Når det er færre over tid som ønsker seg barn, regner med å få barn og til slutt realiserer barneønskene sine, kan det være verdt å undersøke om det henger sammen med strukturelle forhold som det er mulig og ønskelig å påvirke gjennom politikk. Gary Beckers mikroøkonomiske teori om fruktbarhetsvalg3 gir en forenklet beskrivelse av faktorer som spiller inn i avgjørelsen om å få barn, og er nyttig for å strukturere tankene om hvordan ulike samfunnsendringer – og politikk – kan gi endringer i barnetall. Teorien er nærmere beskrevet i boks 5.2 og boks 7.1 i kapittel 7.

Dette delkapittelet viser at et flertall av unge i Norge ser for seg et liv med barn, men at det er store forskjeller mellom det antallet barn respondentene ønsker deg, og de faktiske fødselstallene. Studier viser at norske kvinner og i noen grad også norske menn får færre barn enn de ønsker seg, og at denne forskjellen kan komme til å øke spesielt sterkt i Norge. I tråd med de fallende fødselstallene har andelen som «ikke regner med å få barn» på kort eller lang sikt økt over tid. Studiene i dette kapittelet kan tyde på at norske kvinner og menn kommer i gang med familielivet senere enn de ønsker. På sikt kan dette bidra til at de får færre barn enn de ideelt sett ønsker seg. En sammenligning av barneønsker mellom fødselskohorter tyder samtidig på at eldre respondenter, eller tidligere fødselskohorter, ønsket seg noen flere barn, og at de ønsket å få dem litt tidligere enn hva de som er yngre, gjør. Her mangler vi tall som kan sammenlignes over tid. Fortsatt er det ønskede barnetallet betydelig høyere enn det faktiske barnetallet.

5.1.1 Ulike mål på ønsker om barn

Avstanden mellom ideelt, ønsket, planlagt og faktisk barnetall kan beskrives som et «mulighetsrom for politikk».4 I liberale demokratier som det norske anses det gjerne som illegitimt at staten forsøker å påvirke borgerne til å ønske seg flere barn gjennom for eksempel holdningskampanjer. Å fjerne hindringer slik at alle kan få så mange barn som de ønsker seg, er derimot ofte ansett som legitimt og har i tider med relativt høye fødselstall blitt sett på som en indikator på et velfungerende samfunn, der det oppleves som trygt og meningsfylt å sette nye borgere til verden. Dette er også i tråd med ideen om reproduktiv rettferdighet, som legger vekt på både retten til å ikke få barn, retten til å få barn og retten til å oppdra barn i trygge omgivelser.5 FNs befolkningsfond (UNFPA) framhever i sin rapport «The state of the world population 2025» tilsvarende at reproduktiv frihet handler om både frihet fra å få barn når man ikke ønsker det, og reelle muligheter til å få barn dersom man ønsker det.6

Det å fjerne hindringer kan også påvirke narrativet om livet med barn, og det kan dermed øke ønsket om å få barn framfor å bruke tid og penger på andre formål. Hvis det er tilfellet, kan man tenke seg at det å bedre vilkårene for barnefamilier påvirker barnetallet enda mer enn det «mulighetsrommet for politikk» peker mot.7 Motsatt vil et samfunn med vedvarende lave barnetall i seg selv svekke den neste generasjonens ønsker om barn og medføre et mindre barnevennlig samfunn (se også kapittel 13 om «low fertility trap»-hypotesen).

Det finnes mange ulike måter å måle barneønsker blant unge voksne på. I spørreundersøkelser stilles ofte spørsmål om 1) hva som anses som et ideelt antall barn i en familie, 2) hvor mange barn respondenten ønsker seg, og 3) om respondenten regner med å få barn i løpet av nærmeste framtid. Mens det første spørsmålet reflekterer hva unge voksne oppfatter som idealet i samfunnet, forteller svaret på det andre spørsmålet mer om personlige ønsker og preferanser. Det siste spørsmålet, om konkrete planer for barn i nærmeste framtid, innebærer i tillegg en viss vurdering av hva som er mulig i den nåværende livssituasjonen.

Hvordan respondentene tolker spørsmålene, kan variere ved bare små forskjeller i formuleringene. For eksempel kan det å regne med å få barn innen tre år bety noe helt annet enn det å ønske seg barn innen tre år. Man kan ønske seg barn, men ikke regne med at det er realistisk innen tre år – for eksempel på grunn av at man mangler en partner, har økonomiske problemer eller har dårlig helse.

5.1.2 De fleste ønsker seg to barn

I to omfattende undersøkelser om barneønsker i 2019 og 2022 ble kvinner og menn mellom 24 og 46 år blant annet spurt om det følgende: «Hvis du kunne velge, hvor mange barn skulle du ideelt sett ønske deg?»8 I alle aldersgrupper blant begge kjønn og i begge undersøkelsesrundene var det flest som ønsket seg to barn (omtrent 40 prosent). Nest vanligst var det å ønske seg tre barn, men med betydelige kjønnsforskjeller: Blant kvinner i alle aldersgrupper lå andelen på rundt 30 prosent i begge rundene av spørreundersøkelsen, mens blant menn i alle aldersgrupper var andelen lavere, og variasjonen var større etter alder.

I 2022 ønsket rundt 20 prosent av mennene under 35 år seg tre barn, og det var i disse yngste aldersgruppene omtrent like mange som ikke ønsket seg barn. Blant kvinner var det generelt færre som oppga at de ikke ønsket seg barn, men som blant mennene var det kvinner i de yngste aldersgruppene som oppga dette hyppigere. Nesten 20 prosent av kvinnene i aldersgruppen 24–29 år oppga ingen barn som ideal i 2022. I 2019 svarte kun 12 prosent av kvinnene i aldersgruppen 24–29 år at de ikke ønsket seg barn. Både blant unge kvinner og unge menn var det en økning i andelen som ikke ønsker seg barn, fra 2019-undersøkelsen til 2022-undersøkelsen. Mens det gjennomsnittlige ønskede barnetallet blant menn likevel har holdt seg stabilt på 2,1 barn, har barneønskene blant kvinner i snitt sunket fra 2,36 i 2019 til 2,2 i 2022. Den totale kjønnsforskjellen i ønsket barnetall har dermed krympet fra 0,27 barn i gjennomsnitt i 2019 til 0,1 i 2022.

Hvor mange barn respondentene personlig ideelt sett vil ha (eller ville hatt), ble det også spurt om i Generations and Gender Survey 2020. I 2020 lå det gjennomsnittlige ønskede barnetallet blant norske kvinner på rundt 2,25, som altså ligger midt imellom tallene fra undersøkelsene fra 2019 og 2022 ovenfor. Dette var relativt likt for alle kohortene født fra 1980 til rett etter 2000, som altså er kvinner som var mellom 20 og 40 år på intervjutidspunktet.9 Undersøkelsen antyder at kohortene født i 1970-årene, altså kvinner mellom 40 og 50 år, ønsket seg flere barn enn de yngre kvinnene. I en undersøkelse gjennomført 3 år tidligere, i 2017, pekte kvinner på 50 år seg ut med et klart høyere ønsket barnetall enn yngre kvinner.10 Også en tredje undersøkelse, Tromsø-undersøkelsen, tyder på kohortforskjeller i barneønsker. Denne undersøkelsen finner en økning i andelen frivillig barnløse kvinner fra 5–6 prosent for generasjonene født i perioden 1916–1955 til mellom 9 og 10 prosent for de som er født i perioden 1956–1975.11 Hvor mye av disse forskjellene vi kan tilskrive en nedgang i barneønsker fra de eldste til de yngste fødselskohortene, og hvor mye som skyldes endringer i barneønsker gjennom livsløpet, kan vi ikke si med sikkerhet.12

5.1.3 De aller fleste regner med å få barn

I tidlige norske spørreundersøkelser har spørsmål om ideelt antall barn og forventet eget barnetall vært vanligere enn spørsmål om personlige ønsker. For å se på endringer over tid trekker vi derfor fram intensjoner.

I undersøkelsen «Fremtidsplaner, familie og samliv 2003» svarte 90 prosent av unge kvinner (20–25 år) og i overkant av 80 prosent av unge menn (23–28 år) at de regnet med å få barn i framtiden.13 Dette omtales som fruktbarhetsintensjoner. Denne undersøkelsen kan fungere som et nyttig referansepunkt for å forstå hvordan unges tanker om familie har endret seg over tid. En sammenligning av fem norske tverrsnittsundersøkelser fra 1977, 1988, 2003, 2007 og 2020 viser at andelen unge kvinner (18–24 år) som ikke regner med å få barn, aldri har vært så høy som i 2020.14 Selv om veldig få respondenter i denne gruppen hadde barn fra før av, regnet over 20 prosent med å ikke få barn, hverken «i løpet av de neste tre årene» eller «i framtiden».

Resultater fra denne analysen av fruktbarhetsintensjoner i perioden 1977–2020, som justerer for alder, antall barn, partnerskapsstatus, hovedaktivitet og høyeste utdanningsnivå, viser at 2020 skiller seg ut med signifikant lavere kortsiktige og langsiktige fruktbarhetsintensjoner blant spurte kvinner i alderen 18–45 år. Analysen viser en tydelig aldersforskyvning i planer om barn over tid, der særlig kortsiktige fruktbarhetsintensjoner har blitt vanligere i høyere aldersgrupper enn blant de yngste. Det ser allikevel ut til at aldersforskyvningen bare delvis kompenserer for nedgangen blant de yngste.

Analysen tyder også på at det er en nedgang i tidsspesifikke intensjoner («de neste tre årene») allerede mellom 2003 og 2007, spesielt blant unge kvinner, barnløse kvinner, kvinner under utdanning og kvinner uten samliv. Fallet i fødselstall fra 2010 knyttes blant annet til disse gruppene i tidligere empirisk forskning. Generelt regnet færrest med å få barn «i framtiden» i 1977 og 2020, som begge var år med en nedgang i samlet fruktbarhetstall (SFT).

5.1.4 Økende avstand mellom ønsker, planer og atferd

Fallet i fødselstall fra 2010 er mest markert i de yngste aldersgruppene. Derfor er det spesielt interessant å undersøke når dagens unge voksne ønsker å få sitt første barn. Pedersen (2012) konstaterer at unge ofte ønsker å få barn tidligere enn de faktisk gjør, men at en rekke krav og forventninger må være oppfylt før foreldreskapet oppleves som aktuelt. Det «riktige» tidspunktet blir forskjøvet av både personlige forutsetninger, som å ha funnet riktig partner og være moden for ansvaret, og av strukturelle rammer som utdanning, jobb og økonomi. Ifølge studien definerer sterke sosiale normer rett tidspunkt til å få barn på i et typisk middelklasselivsløp, slik at de fleste venter til de føler at både parforhold, karriere og økonomi er på plass.15

På spørsmålet «Hvis du kunne velge, ved hvilken alder skulle du ideelt sett ønsket deg å få ditt første barn?» oppga norske menn og kvinner i alderen 24–46 år i 2019 en ideell alder som i gjennomsnitt var 28 år blant menn og 26,7 år blant kvinner.16 I 2022 har disse tallene steget til 28,7 og 27,6 år.17 I begge tilfellene lå den ideelle alderen under den faktiske gjennomsnittlige fødealderen både i befolkningen og i utvalget. Et stort flertall av respondentene hadde enten ikke rukket eller regnet ikke med å rekke å få sitt første barn før alderen de hadde oppgitt som ideell, og i 2022 oppga 39 prosent av mennene samt 33 prosent av kvinnene «Hadde ikke partner» som en veldig viktig grunn til dette. Det var en liten tendens til at eldre respondenter oppga en lavere ideell alder for første fødsel enn de yngre respondentene, men forskjellen var mindre enn endringen i gjennomsnittlig fødealder de siste tiårene.

Respondentene i denne undersøkelsen regnet heller ikke med å få like mange barn som de ideelt sett kunne tenke seg. Blant de mellom 24 og 29 år regnet 70–80 prosent av de som ønsket seg flere barn, også med å få flere. I denne gruppen var kvinner med barn og menn uten barn mer pessimistiske enn kvinner uten barn og menn med barn.18

Et annet mål på om menn og kvinner får barn når de ønsker det, er om de som regner med å få barn i løpet av de neste tre årene, får det – og om dette eventuelt har endret seg over tid. Sammenholdes dataene på aggregert nivå, viser de gjennomgående at kvinner i snitt også på kort sikt får færre barn enn de regner med, og dette har vært tilfellet så lenge slike spørreundersøkelser har blitt gjennomført.19

Fallesen mfl. (2022) har analysert avstanden mellom faktisk og ideelt personlig barnetall i Norge basert på svar fra Generations and Gender Survey 2020. Det relativt sterke fallet i fødselstall i Norge gjør at avstanden mellom personlig ideelt og faktisk barnetall vil øke betydelig framover. De framhever at dette kan være en indikasjon på at unge mennesker i Norge ikke kommer til å få det antallet barn de har oppgitt at de ønsker seg.20

5.2 Endrede verdier og livsvalg

De siste tiårene har Norge, i likhet med mange andre vestlige samfunn, gjennomgått omfattende endringer i verdier, normer og livsforståelse. Der tidligere generasjoner i større grad så ekteskap, barn og familie som naturlige livssteg, preges dagens samfunn av større valgfrihet og mer rom for singelliv, samboerskap, frivillig barnløshet og familier i ulike former (se også boks 5.1). Endringene gjenspeiler både kulturelle strømninger og strukturelle utviklingstrekk som økt utdanning, velstand, sekularisering, likestilling og globalisering.

I en internasjonal kontekst er Norge et land der utdanningsekspansjonen, økt yrkesdeltakelse blant kvinner, utsatt familiedannelse og nye samlivsmønstre tidlig har fått gjennomslag i store lag av befolkningen. I dag står individets frihet til å forme sitt eget liv sterkt. Ønsket om fleksibilitet, trygghet og kontroll over sin egen tid påvirker hvordan mennesker planlegger livsløpet. Mange ønsker å etablere et stabilt økonomisk og sosialt grunnlag før de får barn, samtidig som idealet om et rikt og meningsfylt liv veier tungt.21 Den generelle levestandarden og fritidstilbudene har fortsatt å øke betydelig de siste generasjonene i Norge. De mange valgmulighetene som teknologien og velstanden har brakt med seg, gir den enkelte både større frihet og større ansvar. Barn betraktes i økende grad som et bevisst valg og et stort ansvar som begge partnerne skal være «klare for»22, snarere enn som en selvfølge. Forventningene til foreldrerollen har økt – når det gjelder både tid, tilstedeværelse og ressursbruk – noe som kan gjøre terskelen for å få barn høyere (se også kapittel 9.2).

Endringene må også ses i lys av generelle verdiendringer som delvis påvirker familielivet direkte og delvis indirekte gjennom konkurrerende livsprosjekter. Sekulariseringen har svekket religiøse og tradisjonelle normer for familie og reproduksjon. Samtidig spiller digitale medier og populærkulturen en stadig større rolle i å forme idealer for livsstil, karriere og relasjoner. Sosiale medier løfter ofte fram idealer om frihet, mobilitet og personlig fleksibilitet, som i noen grad kan stå i kontrast til forestillinger om et liv med små barn og faste forpliktelser. Det at personlig utvikling og karriereutvikling har fått mer å si og religion har fått mindre betydning, kan knyttes til lavere fødselstall både globalt og i Norge. Alle disse utviklingene kan ha fremmet en livsstil der man prioriterer andre livsmål enn det å få barn.

5.2.1 Nedgang i religiøsitet i Norge

I Norge har kirken historisk for mange vært et sted hvor man har formet og delt fellesskap og meningen med livet. Flere studier viser at religiøsitet henger sammen med fødselstall, blant annet fordi religiøse individer ser større verdi i det å få barn og opplever kostnadene som lavere enn mindre religiøse individer.23 Både i Norge og i andre land gifter religiøse seg i større grad, de får barn i yngre alder, og de får flere barn.

En rekke internasjonale studier viser en samvariasjon mellom religiøsitet og fødselstall, for eksempel i USA, i Israel og i Saudi-Arabia.24 I Norge har religiøsiteten gått ned over mange år, selv om innvandring fra både Øst-Europa og andre deler av verden har bidratt til at det stadig har vært religiøst engasjerte grupper i samfunnet.25 Etter 2009 har fødselstallene falt i hele Norden, men i regionene i Norge med høyere grad av religiøsitet har fødselstallene jevnt over holdt seg høyere enn i regionene med lavere grad av religiøsitet – et mønster vi også ser i andre deler av Norden og internasjonalt.26 Samfunn som har en høyere grad av religiøsitet, tenderer mot å ha høyere fødselstall, også når faktorer som inntekt, utdanning og region er tatt hensyn til.

Globalt sett domineres land med høyere grad av religiøsitet og høyere fødselstall av mer tradisjonelle familiesyn og kjønnsroller, selv om andre faktorer som utdanning og inntektsnivå ofte spiller en rolle.27 Siden 1970-tallet har flere land hatt en samfunnsutvikling fra å ha tradisjonelle kjønnsroller og høye fødselstall til å ha lavere fødselstall etter hvert som kjønnsrollene har endret seg og det har blitt mer likestilling. Flere teorier har beskrevet hvordan fødselsratene kan stabiliseres eller øke igjen etter hvert som samfunn tilpasser seg nye likestillingsnormer, med mer deling av omsorgsoppgaver og bedre tilrettelegging for familieliv (se også kapittel 9.2.3).28

Samtidig med betydelig sekularisering, har andre verdier og bekymringer fått større plass i samfunnsdebatten. Et eksempel på dette er verdier og bekymringer om miljø og klima.

5.2.2 Økt bekymring for klima

I takt med globaliseringen har miljøhensyn og bekymringer som gjelder klima og overbefolkning, fått økt oppmerksomhet, særlig blant unge. Lavere fødselstall kan derfor være påvirket av en oppfatning om at det å få færre barn kan være positivt for klimaet, siden befolkningsvekst ofte kobles til økt ressursbruk og klimagassutslipp. Hvor utbredt denne holdningen og holdningsendringen er, er imidlertid uklart. En del internasjonale meningsmålinger, der deltakerne ble spurt om de mener at man bør begrense antallet barn av hensyn til planeten, antyder at tanken er utbredt i befolkningen, men meningsmålingene gir lite innsikt i hvor dypt holdningen stikker.29

Mer systematiske studier antyder at klimabekymring i noen grad kan henge sammen med færre ønsker om å få barn. En nyere analyse av data fra tre EU-land finner en signifikant, men ikke nødvendigvis kausal, negativ sammenheng mellom bekymring for klimaendringer og ønsket om å få barn.30 Studien viser at personer som bekymrer seg mye for klimaet, oftere ønsker et liv uten barn. Samtidig peker forfatterne på at klimahensyn kan fungere som en sosialt akseptabel forklaring på en allerede eksisterende preferanse for å ikke få barn, snarere enn å være den egentlige årsaken til å ikke ønske seg barn. En svensk studie konkluderer med at miljøhensyn påvirker holdninger til barnefødsler og befolkningsvekst, men at slike hensyn foreløpig har lite å si for enkeltpersoners planer om barn.31

Når man ser på norske data, er det lite som tyder på at klimaargumentet spiller en stor rolle for de fleste.32 I analysen av årsaker til å ikke ville få barn, svarer rundt en fjerdedel av personer uten barn at miljøhensyn har hatt noe å si – men siden gruppen som ikke ønsker seg barn i det hele tatt, er liten, utgjør dette bare 2–3 prosent av alle respondentene.33 Øvrige respondenter rangerer klimahensyn som minst relevant i vurderinger av barneønsker. Dette tyder på at klimabekymring først og fremst er et motiv som forekommer blant de som allerede har valgt bort foreldreskap, snarere enn et avgjørende hensyn blant de som faktisk vurderer å få barn.

Samlet sett kan klimahensyn dermed sies å være et relevant, men marginalt aspekt ved avveininger om man ønsker seg barn, da det foreløpig er begrenset empirisk støtte for at klimabekymring i seg selv utgjør en sentral forklaring på at fødselstallene faller i Norge eller i Europa. Temaet belyser allikevel hvordan spørsmål om miljø og bærekraft i stadig større grad griper inn i personlige og verdimessige valg, og hvordan nye verdier og globale utfordringer kan påvirke livsvalg.

5.2.3 Arbeidslivets betydning for individet

Arbeid utgjør i dag en grunnleggende del av livet for de fleste mennesker. Det gir økonomisk trygghet, struktur i hverdagen og en følelse av mening. I takt med samfunnsutviklingen har arbeid fått mer å si, der yrkesaktivitet ikke bare handler om inntekt, men også om tilhørighet og selvutfoldelse.34 Også for de som planlegger å få eller har barn, står arbeidet ofte sentralt som en naturlig og viktig del av livet. I dag opplever de fleste at det er naturlig å holde fast ved arbeidet, selv i perioder der de har små barn, fordi det gir kontinuitet og en følelse av personlig og sosial verdi. I tillegg er arbeidsdeltakelse tett knyttet til idealer om likestilling og deltakelse i samfunnslivet.

DeRose & Stone peker på at disse endrede sosiale og moralske holdningene til arbeid kan konkurrere med familieambisjoner, og kan være en viktig, men lite utforsket faktor for fallende fødselstall.35 Forfatterne hevder at likestillingens betydning for fødselstall ikke bare handler om hvordan kjønnene fordeler arbeid mellom seg, men også om hvilken relativ verdi arbeid og familieliv har i seg selv – både for individet og for samfunnet. Analysen bekrefter at verdien man tillegger arbeidet kan forklare endringer i fødselstall i mange land, der verdien av arbeidet øker på bekostning av verdien til familien. De viser også at arbeid har mye å si for norske respondenter. Forfatterne konkluderer likevel med at det at man tillegger arbeid høyere verdi, relativt til endringer i verdien man tillegger familien, ikke bidrar til å forklare fallet i samlet fruktbarhetstall i Norge, siden respondenter her fortsatt tillegger familien høy verdi.

I motsetning til situasjonen i en rekke andre land som er analysert i studien, har arbeidslivet i Norge i økende grad tilpasset seg behovene til familier. Ordninger som foreldrepermisjon, fleksitid og mulighet for hjemmekontor gjør det lettere å kombinere yrkesliv og familieliv. Arbeidsmiljøloven har en rekke bestemmelser som gir rettigheter til gravide og arbeidstakere med små barn, og som legger til rette for at foreldre kan ha barn samtidig som de deltar i arbeidslivet (se også kapittel 16). I tillegg til rettigheter som følger av lov, kan tariffavtaler gi enda bedre vilkår. Det at befolkningen har blitt mer bevisst på muligheten til å kunne kombinere lønnet arbeid og familie, har vært viktig for å øke yrkesdeltakelsen blant kvinner og fremme et mer likestilt samfunn, og det kan ha bidratt til at norske respondenter tillegger både arbeid og familie høy verdi. Likevel opplever mange fortsatt at omsorgsoppgaver, behovet for fritid og kravene fra arbeidsplassen kan komme i konflikt (se også kapittel 9.3 om tidsbruk).

5.2.4 Nye kanaler for mening og identitet

Framveksten av internett og sosiale medier endret hverdagen til enkeltmennesker på 2000-tallet. Facebook ble lansert internasjonalt i 2006, Instagram i 2010 og TikTok i 2017, og med smarttelefonens gjennombrudd rundt 2007 har disse plattformene blitt en del av dagliglivet for millioner av mennesker.36 Sosiale medier har forandret måten mennesker kommuniserer, deler informasjon og bygger relasjoner på. De gjør det lettere å holde kontakt med venner, finne fellesskap og dele kreativt innhold. Algoritmer kan forsterke ekkokamre, men mulighetene for å dyrke egne fritidsinteresser i et lett tilgjengelig digitalt felleskap kan også gi glede og mening. Samtidig opptar skjermene mye tid i hverdagen for mange, og når man bruker mer tid på skjerm, kan det forsterke både den opplevde og den faktiske «tidsklemma» (se også kapittel 9.2.4 om tidsbruk).

Sosiale medier kan også skape høye forventninger til eget liv ved at man sammenligner seg med andre, og bidra til at man blir avhengig av bekreftelse. Blant yngre generasjoner har overgangen til digitale plattformer ført til en ny form for konstant tilgjengelighet og press – både profesjonelt og privat. Studier tyder på at det har blitt mer skole-, prestasjons- og kroppspress blant unge de siste årene, og at denne utviklingen forsterkes gjennom sosiale medier.37 Utstrakt bruk av sosiale medier sammenfaller med en utvikling mot dårligere mental helse, særlig blant unge kvinner.38 (Se også kapittel 6.2 om psykisk helse.) Endringene kan tenkes å ha hatt konsekvenser for samliv og familieliv når mange utsetter eller velger bort det å få barn, og høye forventninger og mindre fellesskapsorienterte verdier utfordrer evnen til å danne stabile parforhold.

En analyse av hva som fremmer og hindrer planer om å få barn i Norge og Italia, viser hvordan kultur og kontekst påvirker forholdet mellom selvrealisering og ønsker om å få barn.39 Norske respondenter trakk fram postmaterialistiske verdier og prioritering av personlig utvikling som barrierer for å få barn i 2019, mens økonomisk sikkerhet og familiepolitikken ble sett som positive faktorer. I Norge var respondentene i større grad opptatt av hvordan barn kunne begrense ambisjoner og karriere, mens i Italia ble økonomisk usikkerhet og svake familiepolitiske ordninger sett som de største hindrene for å få barn. Studien utfordrer likevel ideen om at selvrealisering og foreldreskap er motsetninger. I Norge opprettholder mange idealet om en tobarnsfamilie som en milepæl i et meningsfylt liv, mens i Italia anses barn som en kilde til identitet og mening, til tross for økonomisk usikkerhet.40 En svensk studie fremhever også denne ambivalensen: at barn både omtales som en begrensning på tid og fleksibilitet, samtidig som de kan være en kilde til personlig utvikling, nye erfaringer og et mer meningsfylt liv.41

Samlet sett viser disse utviklingene hvordan verdiendringer som gjelder religion, bærekraft, arbeid og personlig utvikling, inngår i et komplekst samspill. Til sammen danner de et verdilandskap der individuelle ambisjoner står sterkt, men der selvutfoldelse, bærekraft og familieliv stadig veies mot hverandre.

5.3 Endringer i samlivsmønstre

I de fleste undersøkelser nevner respondentene at et stabilt parforhold er den viktigste forutsetningen for å få et første barn,42 og denne oppfatningen ser ikke ut til å ha blitt svekket over tid. De aller fleste barn blir født i samliv, og det har blitt enda vanligere de siste 15 årene, særlig blant unge i 20-årene. I 2023 ble kun 10 prosent av barn født av mødre som ikke var i samboerskap43 eller gift, og denne andelen har falt fra 14 prosent siden 2009 (se statistikkvedlegg). Etter endringer i bioteknologiloven i 2020 har kvinner i Norge nå fått rett til å få assistert befruktning for å få barn alene, men dette utgjør fortsatt en svært liten del av fødselstallene. Menn er per i dag avhengige av en partner for å få barn.

Unge i 20-årene etablerer seg stadig senere i samliv.44 Dette kan bety at verdier og prioriteringer har endret seg i retning av å utsette forpliktelser knyttet til familie og barn, eller at det tar lengre tid å oppnå den følelsesmessige og økonomiske stabiliteten som kreves for å starte et familieliv. Det å inngå samliv på et senere tidspunkt – og mer ustabile samliv blant unge voksne – vil for de fleste bidra til å utsette tidspunktet for første barn. På den måten kan utsatte og ustabile samliv hindre individer i å realisere barneønskene sine.

Figur 5.1 viser at kun 22 prosent av personer mellom 20 og 24 år bodde med en partner i 2020–2022, en nedgang fra 34 prosent i 2005–2007. Også blant 25–34-åringer har andelen som lever i samliv, sunket i denne perioden, fra 60 til 53 prosent for 25–29-åringer, og fra 74 til 71 prosent for 30–34-åringer. I aldersgruppene 35–39 år og 40–44 år lever omtrent 75 prosent i samliv, en andel som har holdt seg forholdsvis stabil. Det er uklart om denne utviklingen blant de yngre vil føre til en høyere andel som aldri etablerer samliv. Tidligere studier av generasjoner født før 1960-tallet viser at kun 8 prosent av menn og 5 prosent av kvinner aldri hadde levd i samliv når de var 40 år.45

Kilde: SSB (tabell 06854).

Siden 2009 har det vært en viss forskyvning, der flere av de som lever i samliv, lever i samboerskap og ikke i ekteskap. Særlig i aldersgruppene 25–29 år og 30–34 år finner vi mange flere samboere og færre gifte i perioden 2020–2022 sammenlignet med perioden 2005–2007.46 Andelen gifte i de to aldersgruppene har falt fra henholdsvis 20 til 11 prosent og 43 til 31 prosent. I 2023 var gjennomsnittsalderen 35 år for kvinner og 37 år for menn for når de inngikk sitt første ekteskap.47 Samboerskap er generelt mindre forpliktende og stabile enn ekteskap og medfører flere samlivsbrudd.48 Det har likevel blitt den dominerende samlivsformen i Norge blant de yngre. Over 90 prosent er samboere før et eventuelt ekteskap, og litt over halvparten av barna fødes nå av samboende kvinner.49

5.3.1 Nettdating får økt betydning

Internettbaserte teknologier som sosiale medier og mobiltelefoner spiller en stadig større rolle i våre private og sosiale liv (se også kapittel 5.2.4). Forskere er uenige om hvordan disse teknologiene påvirker nære relasjoner.50 Nettdating har utvidet partnermarkedet og gjort lokale møteplasser mindre viktige.51 På den ene siden kan det enorme utvalget av mulige partnere på nett svekke forpliktelsen og varigheten i parforhold, og teknologien kan gjøre oss dårligere til å være til stede og lytte til hverandre ansikt til ansikt.52 På den andre siden kan internett styrke relasjoner, blant annet ved å gjøre det lettere å uttrykke seg, gi tid til ettertanke i samtaler som ikke foregår i sanntid, og gi flere muligheter til å finne en passende partner. Internett er derfor ikke entydig negativt eller positivt for kjærlighet og samliv, men det avhenger av hvordan det brukes, og i hvilken sammenheng.

Internett har i økende grad endret måten mennesker finner romantiske partnere på, særlig siden 2000-tallet.53 Nye norske data viser at over halvparten av enslige søker en partner digitalt, og nesten 40 prosent har møtt sin nåværende partner på denne måten.54 Tradisjonelle møteplasser som familie, skole, venner, nabolag og arbeidsplass har gradvis fått mindre å si, mens nettet i større grad gjør det mulig å møte personer man ikke har noen tidligere sosial tilknytning til. Amerikansk forskning viser at dette har vært særlig viktig for grupper som befinner seg i såkalte «tynne markeder», som homofile, lesbiske og middelaldrende heterofile, hvor det er få potensielle partnere i det nære sosiale miljøet.55 For dem har effektiviteten i internettbaserte søk gjort det lettere å danne relasjoner.

Tidligere studier viste også at forhold som startet på nett, ikke var mer overfladiske eller ustabile enn samliv etablert gjennom mer tradisjonelle kanaler, og at heterofile par i USA som møttes på nettet – særlig gjennom nettdatingtjenester – oftere gikk raskere over i ekteskap sammenlignet med par som møttes på mer tradisjonelle måter.56 Nyere europeisk forskning peker imidlertid på en dreining i denne utviklingen. En omfattende studie fra 2025 finner at par som møttes via datingapplikasjoner, rapporterer om lavere tilfredshet og kjærlighetsintensitet, målt som intimitet, lidenskap og forpliktelse, enn par som møttes på andre måter.57

Nyere bildebaserte applikasjoner som baserer seg i større grad på geografisk posisjon (f.eks. Tinder og Grindr), skiller seg fra en rekke nettbaserte søkeplattformer ved at de gjør det lettere å kommunisere og treffe andre brukere rett i nærheten. Særlig slike algoritmestyrte apper har blitt kritisert for å ha skapt et mer overfladisk og uforpliktende partnermarked, preget av kontinuerlig søken og som resultat flere enslige, noe som igjen øker etterspørselen og vekst-potensialet til applikasjonene. Studier som er utført blant studenter, finner at mange brukere av disse plattformene har kortsiktige intensjoner.58 Selv om det kan være vanskeligere å finne partnere som vil etablere samliv, øker allikevel ikke plattformene forekomsten av tilfeldig sex eller uforpliktende dating ifølge studien.59

5.3.2 Utsatte og oppløste samliv medfører færre fødsler

De senere årene har flere demografiske studier undersøkt hvordan individers samlivshistorier påvirker sjansen for å få barn. Funnene viser at både timingen, varigheten og stabiliteten i parforhold har betydning for om og når man får barn.

I en norsk spørreundersøkelse fra 2022 var det å ha en partner en av få indikatorer som var positivt korrelert med at respondenter som ønsket seg (flere) barn, også regnet med å få barn, spesielt tydelig blant barnløse menn og mødre.60 En norsk studie basert på Generations and Gender Survey (GGS) fant at personer som hadde langvarige første eller andre samliv, hadde lav forekomst av barnløshet ved alder 45.61 Risikoen for barnløshet var høyest blant de som etablerte samliv sent og avsluttet det raskt. Også de som hadde mange korte samliv eller lengre perioder alene etter brudd, var i større grad barnløse ved alder 45.

Finske studier viser et lignende mønster. Kortvarige samliv reduserte sjansen for å få barn, særlig for menn.62 Det å være gift og ha bodd med samme partner i minst ti år var den sterkeste indikatoren for å være forelder innen fylte 45 år, både for menn og kvinner.63 Samboerskap og kortere samlivsvarighet var forbundet med en kraftig økning i sannsynligheten for å forbli barnløs. En annen studie viser at hovedgrunnen til nedgangen i fødselstall i Finland var at parene fikk færre barn (75 prosent av nedgangen), og at flere samlivsbrudd var en viktigere forklaring enn at færre inngikk samliv.64 Vi har ikke tilsvarende studier i Norge, men tall fra SSB bekrefter at også yngre personer som lever i parforhold, sjeldnere har barn enn tidligere: 70 prosent av personer under 30 år som levde i et parforhold i 2024, hadde ikke barn, en økning fra 57 prosent i 2014.65

Utvalget har også innhentet tall fra SSB om fødselstall etter samlivsstatus. I venstre panel i figur 5.2 er samlet fruktbarhetstall beregnet for kvinner i samliv (henholdsvis gifte og samboende) og enslige kvinner. Figuren viser at kvinner i samliv har betydelig høyere fødselstall enn enslige kvinner. Det er et brudd i samlivsstatistikken for samboere fra 2014, som gjør det vanskelig å sammenligne tallene for samboende og enslige før og etter 2014. Men figuren viser et fall i fødselstallene også for kvinner i samliv etter 2014. I høyre panel i figur 5.2 er det beregnet hvor mye av nedgangen i samlet fruktbarhetstall etter 2014 som henger sammen med at færre lever i samliv, og hvor mye som henger sammen med at personer i samliv får færre barn.66 Beregningene viser at det aller meste av nedgangen i fødselstall mellom 2014 og 2024 har kommet ved at par som lever i samliv, får færre barn, mens om lag 20 prosent henger sammen med at færre lever i samliv.

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger er foretatt av sekretariatet.

5.3.3 Flerpartnerfertilitet og økt barnløshet

Det har vært diskutert i hvilken grad høyere barnløshet blant menn enn kvinner kan forklares med at enkelte menn får barn med flere kvinner, mens andre menn forblir barnløse. Denne hypotesen finner ikke støtte i forskning på norske data. Det har ikke vært en økende tendens til at noen menn får barn med flere kvinner.67 Tvert imot har trenden gått i motsatt retning, med en liten økning i andelen kvinner som får barn med flere menn.

Analyser viser at økningen i andelen barnløse menn kan framstå som relativt beskjeden dersom man ser bort fra utenlandsfødte menn, og at den delvis kan tilskrives demografiske forhold.68 Naturlig fødes det flere gutter enn jenter, og med relativt lav dødelighet fører dette til en høyere andel menn enn kvinner i samfunnet. Dette kan igjen over tid føre til at en høyere andel menn enn kvinner er barnløse. I tillegg kan økningen i mannsoverskudd være knyttet til dynamikker som skyldes et samspill mellom synkende kohortstørrelser og aldersforskjeller i parforhold. Menn er ofte er et par år eldre enn sine partnere. Når kohortstørrelsene faller og de skal velge en partner som er et par år yngre, er dette fra et fødselskull med færre personer enn det de selv er fra. Aldersforskjellen mellom kjønnene kombinert med fall i kullstørrelsene forsterker derfor overskuddet av menn i aldersgruppen det gjelder.69

5.3.4 Likekjønnede par

Likekjønnede par har de siste 15 årene fått styrket rettighetene sine til å stifte familie og kan sånn sett ha bidratt til å dempe fallet i fødselstall. Det finnes ikke gode tall på hvor mange som lever i likekjønnede samliv, og det er vanskelig å anslå om dette påvirker statistikk over samboerskap, ettersom definisjonen på samboerskap ikke omfatter likekjønnede par. I 2020 beregnet SSB at 6,9 prosent av befolkningen mellom 18 og 79 år var ikke-heterofile. Denne andelen var langt større enn sist gang SSB forsøkte å måle mangfoldet av seksuelle orienteringer i befolkningen. SSBs levekårsundersøkelse i 2008 viste at 1,2 prosent av befolkningen over 16 år identifiserte seg som lesbiske, homofile eller bifile.70

Av 1,1 millioner barn under 17 år i Norge bor litt over 2 000 sammen med likekjønnede foreldre som er registrerte partnere eller gift. Av disse har «i overkant 1900 barn foreldre som er kvinner, og om lag 200 barn to menn som foreldre.»71 Tallene gir ikke en fullstendig oversikt, siden de er basert på den registrerte bostedsadressen til barnet. Inntil nylig var det bare mulig å ha barn registrert på én adresse. I tilfeller der foreldreskapet deles mellom to husholdninger, er det husholdningssammensetningen på den registrerte adressen som gjelder. Barn som bor med likekjønnede foreldre annenhver uke og er registrert bosatt med den andre av de biologiske foreldrene, er for eksempel ikke regnet med.

6 Helse og helsetjenester

I dette kapittelet diskuterer vi om og hvordan endringer i helse og helsetjenester kan bidra til endringer i fødselstall, med vekt på de siste 15 årene. Overordnet finner vi at en overgang til bruk av mer langtidsvirkende prevensjon antakelig har bidratt til færre uplanlagte svangerskap og lavere fødselstall, særlig blant tenåringer og kvinner i aldersgruppen 20–24 år.

Det har også vært en markert økning i forekomsten av psykiske plager og lidelser, særlig blant unge kvinner, som kan ha påvirket deres planer om barn. Økningen kan forklare noe av nedgangen i fødselstall, ettersom kvinner og menn med psykiske lidelser i gjennomsnitt får færre barn, særlig når de også har lite utdanning og svak tilknytning til arbeidslivet (se kapittel 6 og 7). Samtidig vil en økende andel gravide og nye foreldre med psykiske plager og lidelser øke behovet for oppfølging i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen.

En redusert fysisk evne til å unnfange barn – fallende fekunditet – har også blitt diskutert som en årsak til fallende fødselstall. Denne forklaringen drøfter vi i kapittel 6.3. Ettersom fallet i fødselstall i Norge er sterkest i 20-årene, en alder med høy fekunditet, er fallende fekunditet en lite sannsynlig hovedårsak. Samtidig peker vi på at lave fødselstall i 20-årene, i kombinasjon med at de fleste ønsker to eller tre barn, kan gi større utfordringer med fekunditet framover, hvis stadig flere ønsker å få barn i en periode av livet der fekunditeten er relativt sett lavere (se også kapittel 12 om konsekvenser for individet). I sammenheng med dette beskriver vi tilbudet om assistert befruktning i Norge.

Det offentlige helsevesenet i Norge sørger for at det for det meste er gratis eller relativt rimelig å bruke helsetjenester i sammenheng med graviditet, fødsel og det å ha barn. Billige helsetjenester reduserer både kostnadene ved barn og kostnadene til prevensjon, og hvilke effekter dette har på fødselstall, avhenger i stor grad av hvilken aldersgruppe man studerer. Flere internasjonale studier av hvordan helsetjenester påvirker fødselstall, viser likevel at et godt og rimelig helsetilbud generelt kan bidra til å øke fødselstallene.72

Svangerskap, fødsel og barseltid er en formende periode, for både kvinnen, barnet og den nye familien. Erfaringer fra denne perioden – også sett opp mot forventninger om hvordan man trodde det skulle bli – kan påvirke om man ønsker seg flere barn. I kapittel 6.6 beskriver vi hvordan slike erfaringer henger sammen med hvor mange flere barn man ønsker seg og faktisk får. I Norge er helsehjelp i den perinatale fasen gratis, og målt i viktige utfall som barnedødelighet og fødselsskader er omsorgen svært trygg. Samtidig kan negative opplevelser, kombinert med opplevd mangel på støtte fra helsepersonell, bidra til at noen får færre barn enn de ellers ville fått. Brukerundersøkelser om svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen viser at kvinner i Norge jevnt over er fornøyde. Men undersøkelsene viser samtidig at kvinnene er minst fornøyde med barseloppholdet, der særlig informasjon om kvinnens egen helse skårer lavest.

6.1 Endret prevensjonsbruk og færre aborter

I Norge har det vært god tilgang til prevensjonsmidler og selvbestemt abort gjennom flere tiår. I Norge er det relativt enkelt å unngå å få barn når man ikke ønsker det. Likevel oppga nesten 30 prosent av personene mellom 25 og 44 år i Norge i 2020 at de ikke hadde planlagt å få barn da de fikk sitt yngste barn, og bare litt over halvparten hadde aktivt planlagt å få et barn (til).73 Mange av disse barna er antakelig født mange år før 2020, og svaret må derfor forstås som at det fanger opp fødsler både under fødselstoppen rundt 2009 og i årene etterpå.

Ifølge Kvinnehelseutvalget har bruken av reseptbelagt prevensjon endret seg siden 2014. Det har vært en nedgang i bruken av korttidsvirkende prevensjon, som p-piller, p-plaster, p-ring og p-sprøyte, blant jenter og kvinner i alderen 15–25 år. Samtidig har det vært en markant økning i antallet brukere av langtidsvirkende prevensjon, som p-stav og spiral, i denne aldersgruppen. Langtidsvirkende prevensjonsmidler er mer effektive enn kortidsvirkende prevensjon i å hindre uplanlagte svangerskap.74 Det kan forklare at til tross for at nødprevensjon har blitt mer tilgjengelig de siste 15 årene, har bruken gått ned mellom 2009 og 2019.75 Også antallet svangerskapsavbrudd har gått ned i samme periode, før antallet steg igjen fra 2022 (figur 6.1). Blant kvinner i alderen 15–19 år har antallet provoserte aborter per 1 000 kvinner falt i samme takt som antallet fødsler (se statistikkvedlegg). Denne utviklingen indikerer at kvinner i Norge i økende grad unngår uønskede graviditeter gjennom bruk av langtidsvirkende prevensjon.

Kilde: FHI (statistikkbank A3: Svangerskapsavbrot fordelt på alder og type begjæring).

Dette er i så fall i tråd med den internasjonale utviklingen der beregninger viser en nedgang i uplanlagte svangerskap, samtidig som en større andel av de uplanlagte graviditetene ender i svangerskapsavbrudd.76

I USA fant forskere at en utvidelse av helseforsikringer for unge voksne gjennom Affordable Care Act (ACA, «Obamacare») førte til reduserte fødselstall, mest sannsynlig på grunn av at de fikk enklere tilgang til prevensjon.77 I Europa førte lettere tilgjengelighet til nødprevensjon uventet til en økning i fødselstallene på 5,4 prosent, uten at det hadde effekt på aborttallene.78 Fødselstallene økte særlig blant kvinner i alderen 25–34 år, og forfatterne mener dette kan være uttrykk for at disse kvinnene i større grad ikke bruker prevensjon, og at selv om svangerskapet ikke var planlagt, var det ikke nødvendigvis uønsket. Dette antyder at det ikke er uvesentlig hvilken type prevensjon som er tilgjengelig. Langtidsvirkende prevensjon er vanskelig å bruke feil, og man kan forvente at det reduserer antallet uplanlagte graviditeter og reduserer fødselstallene.

6.2 Mer psykisk uhelse som hindring?

6.2.1 Flere psykiske plager blant unge voksne

Psykiske plager er utbredt i befolkningen, men de rammer særlig unge voksne. Mellom én av seks og én av fire vil oppleve en psykisk lidelse i løpet av et år.79 Lidelsene kan variere i alvorlighetsgrad, fra milde og forbigående plager til mer langvarige og alvorlige tilstander som krever behandling. Flere undersøkelser viser en tydelig økning i forekomsten av psykiske plager blant unge voksne de siste tiårene, spesielt blant kvinner. Mange opplever symptomer som angst, depresjon, stress og søvnproblemer, noe som kan påvirke både utdanning, arbeid, sosiale relasjoner og planer om barn.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at andelen unge kvinner (16–24 år) med psykiske plager økte fra 14 prosent i 2015 til 23 prosent i 2019. Blant kvinner i alderen 25–44 år økte andelen fra 10 til 16 prosent i samme periode. Blant unge menn har det også vært en økning, men svakere enn for kvinner.80

HUNT-studien bekrefter denne trenden og viser at andelen unge voksne med symptomer på angst og depresjon har økt kraftig fra 1995 til 2019, spesielt etter 2006. I aldersgruppen 20–29 år hadde 15 prosent av kvinnene og 12 prosent av mennene symptomer på angst i 1995–1997, mens tallene i 2017–2019 hadde steget til 32 prosent av kvinnene og 19 prosent av mennene.81

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse viser også en kraftig økning i forekomsten av psykiske plager blant studenter mellom 2010 og 2022. Blant kvinnelige studenter økte andelen som rapporterte om psykiske plager, fra 23 prosent i 2010 til 40 prosent i 2022. For menn steg andelen fra 12 til 24 prosent i samme periode. Pandemien forsterket denne utviklingen midlertidig i 2021, før nivåene sank noe igjen i 2022, men de er fortsatt høyere enn tidligere.82

Samlet sett viser funnene at forekomsten av psykiske plager har økt betydelig blant unge voksne, særlig unge kvinner, i Norge. I en gjennomgang av årsakene til økningen vurderer Folkehelseinstituttet (FHI) at økningen skyldes et komplekst samspill av flere faktorer, og at det mangler kunnskap om de samlede årsakene. Ensomhet, skolerelatert stress og søvnvansker framstår som sannsynlige bidragsytere til økningen i psykiske plager blant barn og unge. FHI har også sett nærmere på økningen i autisme- og ADHD-diagnoser blant barn og unge, som særlig har økt blant jenter og unge kvinner. Årsakene til økningene er ifølge FHI sammensatte og dårlig forstått, og de varierer på tvers av kjønn, alder og diagnoser.83

Psykiske helseplager kan gjøre at man får problemer med utdanning og arbeidsliv. Samtidig kan problemer med økonomi og arbeidsliv øke risikoen for psykiske lidelser.84 Mye av tilstrømmingen til uføretrygd blant unge voksne de siste tiårene er knyttet til psykiske lidelser.85 I kapittel 7, 8 og 9 ser vi at fødselstallene har falt særlig for personer med bare grunnskoleutdanning og lav inntekt, og at personer uten barn i mindre grad er sysselsatt enn de med barn.

Dersom en stadig større andel av nye foreldre har psykiske lidelser før de får barn, vil det også ha betydning for helsetjenesten, som må være rigget for å støtte denne voksende gruppen i overgangen til foreldreskapet. Se også kapittel 6.5.3 om psykiske plager i forbindelse med svangerskap, fødsel og barsel og kapittel 6.6.1 om sammenhengen mellom fødselsopplevelser og valg om flere barn.

6.2.2 Sammenheng mellom psykiske lidelser og fødselstall

Det er veldokumentert at alvorlige psykiske lidelser henger sammen med til dels betydelig lavere sannsynlighet for å få barn.86 Forekomsten av psykisk uhelse har økt tydelig i samme periode som at fødselstallene har falt. Dette har gitt større interesse for hvordan også milde til moderate psykiske lidelser henger sammen med fødselstall. Populasjonsstudier basert på finske og norske registerdata viser at dårligere psykisk helse, også i form av angst og depresjon, henger sammen med mer barnløshet og lavere fødselstall.87

En studie der det er brukt finske registerdata for kohortene født i 1977–1980, viser at bruk av antidepressiva henger sammen med barnløshet.88 Kvinner med depresjon hadde 1,9 prosentpoeng lavere sannsynlighet for å få barn etter at det ble kontrollert for utdanning og andre bakgrunnsfaktorer, mens menn hadde 0,3 prosentpoeng lavere sannsynlighet. Totalt var 41 prosent av mennene og 26 prosent av kvinnene som hadde brukt antidepressiva når de var mellom 18 og 38 år, fortsatt barnløse når de var 39 år, sammenlignet med henholdsvis 30 prosent og 22 prosent blant de som ikke hadde brukt antidepressiva. Studien viser også at depresjon hos partneren øker sannsynligheten for barnløshet, spesielt når begge i forholdet er rammet. En populasjonsstudie av norske registerdata undersøkte sammenhengen mellom psykiske lidelser og sannsynligheten for å første, andre og tredje barn.89 Psykiske lidelser ble målt før fruktbarhetsutfallene, og studien holder viktige faktorer som partnerskap, utdanningsnivå og inntekt konstant i sammenligningene. Forskerne fant lavere sjanse til å få første, andre og tredje barn for personer med psykiske lidelser. Beregninger antyder at en hypotetisk reduksjon av de studerte psykiske lidelsene ville økt samlet fruktbarhetstall med 0,05 barn per kvinne.90 Depresjon henger sammen med noe høyere fødselstall før alder 24 blant kvinner, men sammenhengen blir negativ allerede ved alder 27.

Den empiriske sammenhengen mellom psykiske lidelser og fødselstall er godt dokumentert i den nordiske konteksten. Her, som i andre observasjonsstudier basert på registerdata, er det vanskelig å fastslå kausale effekter og sosiale mekanismer. Også etter at man har kontrollert for inntekt, utdanningsnivå og samliv, kan det være utelatte variabler som påvirker både psykiske lidelser og fødselstall, og som slik bidrar til en tilsynelatende (spuriøs) sammenheng. Vi mangler også kunnskap om hvorfor særlig de lettere psykiske lidelsene henger sammen med lavere fødselstall. Mulige forklaringer kan være at det er vanskelig å finne en partner og opprettholde et parforhold,91 samt at det er mer krevende å kombinere arbeid og foreldreskap ved dårlig psykisk helse. Det er også mulig at unge voksne med lettere psykiske lidelser i større grad bekymrer seg over klima, økonomisk usikkerhet eller samfunnssikkerhet, og at dette påvirker valget om å få barn.

6.3 Fekunditet, assistert befruktning og fødselstall

6.3.1 Endringer i fekunditeten med alderen og over tid

Kvinnens fruktbare periode er i alderen mellom 15 og 50 år. Evnen til å få barn (fekunditeten) avtar med alderen, særlig fra kvinnen er i begynnelsen av 30-årene. Fra 35-årsalderen er fallet i fekunditet brattere, og det er få barn som blir født etter spontan graviditet av mødre over 45 år. For menn faller fekunditeten fra rundt 40–45-årsalderen.92

Habbema mfl. (2015) har anslått tidspunktet for når en kvinne senest bør begynne å prøve å bli gravid for å lykkes med å få et visst antall barn. Anslagene er basert på en modell der de har simulert utviklingen for 10 000 par. Anslagene for reproduksjonsstart for å få ett, to eller tre barn med 90 prosent sannsynlighet var henholdsvis 35, 31 og 28 år. Resultatet var betinget av at parene var villige til å forsøke IVF dersom de ikke lyktes med å bli gravide. Alderen ved reproduksjonsstart for å få et tilsvarende antall barn uten hjelp fra IVF var 32, 27 og 23 år.93

Det er mange faktorer i tillegg til alder som kan påvirke fekunditeten. For eksempel har kvinner med endometriose eller som tidligere har gjennomgått en seksuelt overførbar sykdom, høyere sannsynlighet for å oppleve infertilitet.94 Evnen til å få barn kan også reduseres av sykdom, og andre risikofaktorer som fedme.95 Sannsynligheten for å utvikle sykdommer som kan påvirke fekunditet, for eksempel kreft, øker med alderen.96

Det har vært bekymringer for at nedgangen i fødselstall i den vestlige verden kan skyldes redusert fekunditet, altså redusert evne til å få barn, blant annet på grunn av en nedgang i sædkvaliteten. Flere studier viser en slik nedgang, og det kan ha vært en nedgang i sædkvalitet over tid, selv om det er vanskelig å finne befolkningsrepresentative studier.97 Nivåene i sædkvalitet i undersøkelsene ligger likevel fremdeles over den terskelen som WHO har definert som grense for lav sædkvalitet.98 Det pågår vitenskapelige diskusjoner og undersøkelser om dette. Samtidig virker det tydelig at problemer med fekunditet først og fremst gir utfordringer i stor skala mot slutten av den reproduktive alderen. Når fallet i fødselstall er brattest i 20-årene, er det motsatt av hva man skulle forvente hvis fekunditet var hovedårsaken.

Hvis stadig flere utsetter å få barn stadig lenger, kan fekunditet totalt sett bli en utfordring ved at flere prøver å bli gravide i en alder der fekunditeten er lavere. Konsekvensen kan dermed bli at flere blir ufrivillig barnløse, eller at flere får færre barn enn de ønsket. Undersøkelser viser tegn til at den ufrivillige barnløsheten øker noe over tid (se boks 6.1).99 Omtrent halvparten av barnløse menn og kvinner i alderen 40–46 år er ufrivillig barnløse, mens den andre halvparten er frivillig barnløse.100

6.3.2 Kunnskap om sammenhengen mellom fekunditet og alder

Kunnskap om sammenhengen mellom alder og evnen til å få barn er viktig for å kunne planlegge i best mulig grad for å få det antallet barn man ønsker seg, gitt at forholdene ellers ligger til rette for å få barn.

Både i Norge og i andre skandinaviske land er det utført en rekke spørreundersøkelser for å kartlegge det generelle kunnskapsnivået om fekunditet. I flere av studiene kommer det fram at mange ikke er klar over at kvinnens evne til å få barn faller betydelig fra rundt 35-årsalderen. I tillegg er det en tendens til at kvinner og menn overvurderer sannsynligheten for å lykkes med IVF.

I studier som har kartlagt kunnskapsnivået blant studenter i Sverige og Danmark, er deltakerne blitt bedt om å peke på fra hvilken alder de tror at kvinnens fekunditet avtar betydelig.101 Ifølge forskerne bak disse studiene er det riktige svaret på dette spørsmålet en alder i intervallet 35–39 år. Svarene i undersøkelsene illustrerer at mange kvinner og menn mangler kunnskap på dette feltet. For eksempel svarer de kvinnelige respondentene i Ekelin mfl. (2012) i gjennomsnitt 44 år på dette spørsmålet, og menn svarer i gjennomsnitt 47,5 år. I Sørensen mfl. (2016) svarer 36 prosent av kvinnene og 34 prosent av mennene et aldersintervall som er for høyt.

Generelt finner disse studiene også en tendens til at respondentene overvurderer sannsynligheten for å lykkes med IVF. Ifølge forskerne bak studiene er det riktige intervallet 20–29 prosent, mens respondentene i Ekelin mfl. (2012) i gjennomsnitt tror det riktige tallet ligger et sted mellom 45 og 49 prosent, og 40 prosent av mennene og 59 prosent av kvinnene i Sørensen mfl. (2016) svarer en for høy sannsynlighet.

Resultatene fra denne delen av forskningslitteraturen er imidlertid ikke helt entydige, og det finnes også studier med respondenter fra Belgia, Hellas, Sverige og Danmark der deltakerne viser bedre kunnskap om disse spørsmålene.102

I Norge er det utført noen få spørreundersøkelser som indikerer at kvinner og menn mangler kunnskap om fekunditet. I 2019 utførte Institutt for samfunnsforskning en spørreundersøkelse blant nærmere 8 000 kvinner og menn født mellom 1973 og 1995.103 Svarene på spørsmål om hva respondentene anså som ideell alder for førstefødte og sistefødte, var godt innenfor de biologiske begrensningene. I tillegg viste svarene at respondentene forsto at fekunditeten avtar utover i 30-årene. På den andre siden viste undersøkelsen at respondentene hadde noe urealistiske forventninger til hvor mange (flere) barn de regnet med å få innen de var 35 år.

I en masteroppgave ved Høgskolen på Vestlandet ble 1 200 studenter bedt om å vurdere i hvilke aldersintervaller kvinnen er mest fruktbar, når nedgangen i fekunditet begynner, og ved hvilken alder fekunditeten går betydelig ned. 69 prosent traff godt på kvinnens mest fruktbare periode (20–24 år). På spørsmål om når kvinnen opplever en betydelig nedgang i evnen til å bli gravid, var imidlertid respondentene delt: 30 prosent svarte 35–39 år, og 37 prosent svarte 40–44 år.104

I en spørreundersøkelse fra 2020 blant 1 100 menn i alderen 20–50 år svarte 46 prosent at alder «i stor grad» kan påvirke fertiliteten. Videre svarte 69 prosent at livsstil i stor grad hadde påvirkning på fertilitet.105

Svarene fra disse spørreundersøkelsene indikerer at det mangler en del kunnskap om fekunditet blant både norske og skandinaviske personer. Ut fra studiene kan vi ikke vite om respondentene selv ville handlet annerledes om de hadde hatt bedre kunnskap om hvordan fekunditeten utvikler seg med alder og sykdom.

6.3.3 Assistert befruktning

Bruken av assistert befruktning har økt over tid. I 2022 ble det utført om lag 11 000 behandlinger med assistert befruktning i Norge, som ga opphav til 3 200 barn.106 Dette utgjør om lag 5 prosent av alle barn som blir født i løpet av et år. For samlet fruktbarhetstall var dette anslått til å utgjøre om lag 0,07 barn per kvinne i 2018.107

Det var en spesielt stor økning i tallet på kvinner eller par som fikk behandling med donorsæd i 2020 og 2021. Dette henger særlig sammen med lovendringen i 2020, som åpnet for at enslige kvinner kan få assistert befruktning i Norge.108 Mange enslige har tidligere dratt ut av landet for å få behandling, så det er ikke gitt at den reelle økningen er så stor når vi tar dette i betraktning. Det var også en økning i bruk av donorsæd i Norge etter 2009, da det ble åpnet for at likekjønnede par kunne få assistert befruktning.

Assistert befruktning kan være en betydelig helsemessig belastning.109 Fordi befruktningsevnen faller når alderen øker, øker behovet for assistert befruktning når alderen er høy før første svangerskap.110 De fleste kvinner som får behandling med assistert befruktning, er mellom 30 og 39 år. Og det er i denne aldersgruppen at assistert befruktning bidrar mest til antallet barn. Andelen barn som er født etter assistert befruktning, er likevel høyest blant kvinner i 40-årene. Bioteknologiloven setter en absolutt aldersgrense på 46 år for kvinner som får behandling med assistert befruktning. Men i det offentlige helsevesenet er det likevel få kvinner i de øvre aldersgruppene som prioriteres.111 Dette følger blant annet av helsedirektoratets prioriteringsveileder, som gir nærmere vurdering av hvilke individuelle forhold som må vurderes.112 Her oppgis blant annet overvekt og alder over 38, om paret eller kvinnen har barn fra før, samt tidligere behandlingsforsøk. Studier viser at assistert befruktning i Norge bidrar i mye større grad til førstefødselsraten enn til fødselsraten for senere fødsler.113

Ved assistert befruktning gjennom det offentlige får kvinner dekket inntil tre forsøk per par eller som enslig. Pasientbetalingen ligger på 1 500 kroner per fullført forsøk, i tillegg til egenandelen for hver konsultasjon. I utgangspunktet betaler både kvinnen og partneren egenandel ved oppmøte. I tillegg kommer utgifter til medisiner, som i gjennomsnitt koster omtrent 10 000 kroner per forsøk. Kvinnen eller paret legger selv ut for innkjøp av medikamenter og søker i etterkant om refusjon for medisinutgifter som overstiger egenandelen. I 2024 er egenandelen for legemidler til infertilitetsbehandling på 20 176 kroner. I desember 2025 var ventetiden i det offentlige før utredning oppgitt til mellom 12 og 28 uker, mens ventetiden før oppstart av behandling er oppgitt til mellom 19 og 34 uker.114

Mange par som har brukt opp sine tre forsøk, fortsetter behandling ved private klinikker. Private klinikker opplyser at en IVF-behandling koster om lag 45 000 kroner.

I hvilken grad det offentlige skal dekke kostnader til assistert befruktning i Norge, har vært diskutert helt siden rammene for dagens praksis ble etablert for over 20 år siden.115 I Danmark ble det i 2024 gitt adgang til vederlagsfri fertilitetsbehandling til barn nummer to for enslige og par som har barn (sammen) fra før.116 I Sverige ser egenandelen for medisinutgifter ut til å følge ordinære frikortgrenser for legemidler (om lag 2 850 kroner per år).

Studier fra Norge viser at kvinner med høyere inntekt og utdanningsnivå får flere barn fra assistert befruktning enn kvinner med lavere inntekt og utdanningsnivå.117 For inntekt har forskjellene vedvart over tid, mens utdanningsforskjellen har økt over tid (det siste året i studien er 2018). En svensk studie viser relativt høy betalingsvillighet for assistert befruktning.118 Beregningen viste at par kan være villige til å betale opp mot 30 prosent av den årlige inntekten sin for et behandlingsløp som ga om lag 40 prosent sjanse for å få barn. Men dette varierer mellom par. Studien viser også at politikk som regulerer tilgangen til behandling, har stor betydning for bruken av assistert befruktning, særlig blant par med lavere inntekt. Studier fra USA viser at dekning av infertilitetsbehandling økte fødselsratene med 32 prosent blant hvite kvinner over 35 år.119

Kvinnehelseutvalget skriver at infertilitet fortsatt er tabubelagt for mange, og mye tyder på at par kommer sent til behandling. Dette har betydning fordi alder er den viktigste av faktorene som påvirker utfallet av behandlingen.120 Fertilitetsbehandling gir i utgangspunktet ikke rett til sykmelding, men kan ha plagsomme fysiske og psykiske bivirkninger. Studier har vist at assistert befruktning bidrar til høyere sykefravær.121

6.4 Svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen

«En god svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg er viktig for kvinners helse, for familien og for å gi barn en god start på livet», står det i Meld. St. 9 (2023–2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 – Vår felles helsetjeneste. Det regnes som trygt å være gravid og føde i Norge i dag. Å bære fram og føde barn kan likevel være både belastende og helsebringende – det har kroppslige konsekvenser. Gode helsetjenester til mor og barn under svangerskap og fødsel kan redusere risikoen og belastningen ved fødsler og svangerskap.

6.4.1 Helsetjenesten som støtte under svangerskap og fødsel og i barseltiden

De nasjonale retningslinjene for henholdsvis svangerskapsomsorgen, fødselsomsorgen og barselomsorgen angir hvilket tilbud som gis til gravide kvinner og partneren deres både i normale og i mer kompliserte svangerskap. Boks 6.2 gjengir hovedpunkter i hvilket tilbud det er anbefalt at gravide kvinner i et normalt svangerskap får tilbud om.

De nasjonale kvalitetsindikatorene innen fødselsomsorg viser at det er trygt å føde i Norge. Norge har svært lav mødredødelighet, få dødfødsler og lav dødelighet blant nyfødte barn.122 Andelen kvinner som blir forløst med keisersnitt, har holdt seg lav og stabil over mange år. Derimot har andelen fødsler som blir satt i gang i Norge, doblet seg fra ca. 16 prosent i 2009 til 30 prosent i 2023. Økningen i fødsler som blir satt i gang, kan forklares med at en større andel av de fødende er eldre, har høyere KMI (kroppsmasseindeks) eller andre kompliserende faktorer.123 Det har også skjedd endringer i retningslinjer for igangsetting, som kan ha hatt betydning.

Det er ingen nasjonale kvalitetsindikatorer for fødselsopplevelse eller psykiske plager som følge av fødselen. Det mangler også nasjonale kvalitetsindikatorer innenfor barselomsorgen. Helsedirektoratet har grunn til å tro at en innføring av kvalitetsindikatorer på barselfeltet kan bidra til at retningslinjer for barselomsorgen blir mer effektivt satt i verk og fulgt opp.124

Gravide ønsker seg kontinuitet med samme helsepersonell gjennom svangerskap og fødsel, og god informasjon fra helsepersonellet.125 Det er et mål med svangerskapsomsorgen at gravide som har høyere risiko for å utvikle komplikasjoner i forbindelse med fødselen, skal bli identifisert og henvist til å føde ved en institusjon med nødvendig kompetanse.

Depressive symptomer i svangerskapet er også en risikofaktor for depresjon i barseltiden. I nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen er det en sterk anbefaling om at helsepersonell skal spørre gravide om psykisk helse. I veilederen gjøres det klart at helsepersonell i svangerskapsomsorgen skal ha rutiner for å identifisere depresjon og angst. Dersom de identifiserer dette, skal den gravide få et individuelt tilrettelagt tilbud.126

Fastlegen har ofte inngående kjennskap til den gravides sykehistorikk og livssituasjon. Det bidrar til et trygt svangerskapsforløp at det er kontinuitet i relasjonen mellom fastlegen og den gravide, og at fastlegeordningen samhandler godt med øvrig kommunal helse- og omsorgstjeneste.127

Mange kommuner tilbyr også gratis fødsels- og foreldreforberedende kurs. Slike kurs tilbys også privat, i noen tilfeller ved fødeinstitusjonene.128

Ifølge nasjonal faglig retningslinje for fødselsomsorgen kan noen gravide med psykiske helseplager ha behov for lengre opphold i fødeinstitusjonen etter fødselen, både for en vurdering og observasjon av mors psykiske tilstand og for å fremme en trygg tilknytning til barnet.129

Ifølge nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen kan synet på svangerskap, fødsel og barseltid som en normal fysiologisk prosess ha ført til at man undervurderer den sårbare fasen mor er i når hun får barn. Foreldrenes emosjonelle omsorg for barnet er like viktig som den praktiske omsorgen som innebærer å sikre mat, stell og gode soverutiner. Foreldrene trenger selv emosjonell støtte og omsorg for å gi dette på samme vis til barnet. Gode støttepersoner er viktige for at dette skal fungere optimalt, og far eller partner har en sentral rolle.130

Resultater fra en randomisert kontrollert studie av et hjemmebesøksprogram i Tyskland, hvor jordmødre besøkte førstegangsmødre, tyder på en økning i andrefødselsrate på 6,4 prosentpoeng hos de som fikk hjemmebesøk.131

Det har vært en oppbygging av barselomsorgen i kommunene over tid. Det anbefales ett hjemmebesøk fra jordmor innen første eller andre døgn etter hjemreisen fra barsel (se boks 6.2). Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 60 prosent av barselkvinner og nyfødte fikk hjemmebesøk av jordmor de første tre dagene etter hjemkomsten.132 90 prosent fikk det første hjemmebesøket av helsesykepleier i henhold til anbefalingen 7.–10. dag etter fødselen.133 Det har samtidig også vært en økning i antallet svangerskapskontroller per svangerskap. Antallet kontroller hos jordmor økte med 2,4 per svangerskap, mens kontroller hos fastlege falt med 1,1.134 Stadig flere gravide i Norge har betydelig flere kontroller i svangerskapet enn det som inngår i svangerskapsomsorgens basisprogram.135

6.4.2 Bemanning

Tilgang til fagfolk er sett på som en av de største utfordringene framover i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen.136

De regionale helseforetakene vurderer at spesialister innen fødselshjelp og kvinnesykdommer er blant de spesialistgruppene hvor det er behov for strategisk oppmerksomhet. Bakgrunnen er blant annet at det er høy alder blant overleger, at det er utfordringer med å finne kvalifiserte søkere, at det blir utdannet for få spesialister sett opp mot behovet, og at det er høy turnover.137 Helsedirektoratet rapporterte i 2020 at det var relativt god rekruttering av gynekologer, men at en relativt stor andel av legespesialistene går inn i privat praksis etter at de er ferdige med spesialiseringen, og dette påvirker også rekrutteringssituasjonen for spesialisthelsetjenesten.138 Det er spesielt utfordrende å beholde erfarne overleger innen fødselshjelp på offentlige fødeinstitusjoner. En underbemanning kan føre til at arbeidsbelastningen øker for eksisterende fødselsleger og annet helsepersonell, og det vil dermed forsterke den negative utviklingen.

Det var en liten vekst i antallet sysselsatte jordmødre og jordmorårsverk i perioden 2015 til 2020. Veksten skyldes at det har kommet betydelig flere jordmødre i kommunene. Helsedirektoratet vurderte i 2021 at antallet jordmødre i svangerskapsomsorgen og helsestasjonene bør økes enda mer. Samtidig innebærer det at kapasiteten er styrket i kommunene, at sykehusene har fått større konkurranse om jordmødrene, noe som kombinert med en redusert tilgang på nordiske jordmødre kan ha bidratt til at det er større utfordringer med å rekruttere og beholde jordmødre i spesialisthelsetjenesten.139 Tidligere var barnepleiere vanlig både på fødeavdelinger og på helsestasjoner, men antallet har gått ned og bruken av barnepleiere varierer mellom ulike fødeavdelinger og helseforetak.140

I den nye nasjonale faglige veilederen for fødselsomsorgen er det kommet inn en anbefaling om at fødeinstitusjonene skal ha rutiner for jordmorbemanning, som blant annet skal beregnes på bakgrunn av forventede fødselstall, risikoprofil i fødepopulasjonen og kontinuerlig tilstedeværelse av jordmor i aktiv fødsel.141

Sambruk av personell i spesialisthelsetjenesten og mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten er under utprøving flere steder. Dette innebærer at ansatte har en kombinert stilling med flere arbeidssteder og kan bidra til å få vaktsystemet til å gå bedre rundt og til at flere jobber heltid.142

6.5 Endring i fødepopulasjonen

6.5.1 Endring i fødepopulasjonen påvirker helsetjenestene

Fødepopulasjonen er i endring. En større andel av de fødende er eldre, og stadig flere av de fødende har kompliserende faktorer og tilleggskomplikasjoner.143 Dette fører til at arbeidsmengden øker per svangerskap og fødsel, men det fører også til et større behov for kompetanse, ressurser og bemanning ved fødeinstitusjonene, især ved kvinneklinikkene, som håndterer mer komplekse fødsler.144 Som beskrevet i kapittel 6.2.1 er det en større andel unge voksne som også har psykiske plager eller lidelser, og som følge av det kan de trenge en forsterket oppfølging både under svangerskapet og i barseltiden.

Større kompleksitet i fødepopulasjonen fører også til at det blir et større behov for god medisinsk kartlegging ved den første svangerskapskontrollen, slik at gravide som har behov for ekstra oppfølging somatisk eller psykisk, identifiseres tidlig. På grunn av sin helhetlige kjennskap til pasienten, har fastlegen potensiale til å spille en viktig rolle her. Utviklingen i Norge viser at gravide i stadig større grad går til svangerskapsoppfølging hos jordmor, heller enn hos fastlegen (se kapittel 6.4.2).

Det har vært en stadig større andel som føder ved kvinneklinikkene, og i 2018 gjaldt dette 79 prosent av alle fødende.145 20 prosent fødte ved en fødeavdeling, mens bare 0,5 prosent fødte ved en fødestue. I tillegg var det i 2023 440 fødsler utenfor fødeinstitusjon.146 En systematisk oversikt fra Folkehelseinstituttet viser at dersom avstanden til fødeinstitusjonen er over 60 minutter, er det sannsynlig at risikoen øker for at fødselen skjer før ankomst.147

Kvinnehelseutvalget påpekte at svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen står overfor betydelige utfordringer, særlig i Distrikts-Norge.148 Utvalget sa videre at det var nødvendig å sikre at alle kvinner i Norge, uavhengig av bosted, ble godt ivaretatt under graviditet og fødsel, og at det også var helt nødvendig å styrke oppfølgingen av mor i barselomsorgen. Utvalget mente det måtte på plass en systematisk satsing for å sikre en trygg og god svangerskaps-, fødsels- og barseloppfølging med god geografisk balanse.

En studie fra NTNU viste at det er en klar sammenheng mellom størrelsen på fødeavdelingen og dødelighet, der institusjoner med mange fødsler har lavere dødelighet.149 Studien viste også at lengre reisetid til fødeinstitusjon økte risikoen betydelig for å føde på vei til sykehuset. En studie av nedleggelser av fødeavdelinger i Norge viser at dette ga noe økt risiko for transportfødsler, men utover det ikke hadde varig effekt på barns helse.150 Barn født før ankomst har en tre ganger høyere risiko for sykdom i nyfødtperioden sammenlignet med barn født på institusjon.151 Kvinner som føder før ankomst, har tilsvarende økt risiko for egen helse, og særlig er risikoen høyere for blødninger etter fødselen som krever blodoverføring.152 I Norge er det derfor en vanskelig balanse mellom nærhet til fødestedet og et passe stort volum ved hver fødeinstitusjon.

Få fødsler ved fødeinstitusjonen gjør det vanskelig å gi jordmødre og annet personell tilstrekkelig mengdetrening og erfaring med å håndtere komplikasjoner under fødselen. De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å foreslå hvordan de mindre fødestedene kan utvikles, og hvordan de ansatte kan sikres mengdetrening og nødvendig kompetanse hvis det er få fødsler ved institusjonen.153 I rapporteringen fra Helse Nord fremkommer det for eksempel at alle fødeinstitusjoner har etablert obligatorisk simuleringstrening, og videre at jobbutveksling, organisering som gir kompetanseoverføring og etterutdanning foreslås som tiltak.154

6.5.2 Sykefravær i svangerskapet

Siden midten av 1990-tallet har de norske tallene vist at sykefraværet blant gravide kvinner har vært høyere enn for andre kvinner og menn. Sykefraværsprosenten for gravide er i gjennomsnitt på om lag 19 prosent, og fraværet for gravide er med dette nær fire ganger så høyt som for ikke-gravide kvinner.155 Sykefraværet øker nokså markant jo lenger ut i svangerskapet man kommer.156 Ifølge Stami er det høyest graviditetsfravær i yrker og næringer som har å gjøre med transport, barnehage, helsevesen og renhold. Dette er jobber som er fysisk krevende, og som i tillegg ofte innebærer skift- eller nattarbeid, stressende arbeidssituasjoner eller lav grad av jobbkontroll. Det er gjennomgående lavest sykefravær i svangerskapet i mer stillesittende yrker, og i yrker hvor de sysselsatte har mer selvstendighet i arbeidet.157

Innenfor aldersspennet 20–44 år er sykefraværet lavest i aldersgruppen 30–34 år, og det er noe høyere både blant yngre og eldre gravide. Sykefraværet blant gravide er lavest blant førstegangsfødende, og det stiger med antallet barn de gravide har fra før. Ifølge Stami er en mulig forklaring på dette at det kan være vanskeligere å kombinere svangerskap og arbeid når man i tillegg har omsorg for barn.158

En analyse av sykmeldingsdata for norske førstegangsgravide kvinner fra 1993 til 2007 fant at det var den yngste aldersgruppen (20–24 år) som hadde høyest sykefravær i løpet av graviditeten.159 Studier fra Sverige har vist at det er kvinner på 35 år og eldre som har høyest sykefravær under og etter graviditeten.160 Forskerne bak disse studiene bemerker imidlertid at det er svært uklart hvilken effekt alderen ved graviditet har på morens helse, ettersom det sannsynligvis foregår en seleksjon inn i graviditet ved ulike aldre. Med andre ord kan det være mange observerte og uobserverte forskjeller mellom gravide kvinner i begynnelsen av 20-årene og gravide kvinner i begynnelsen av 30-årene som driver forskjellene man ser i statistikken, og vi kan derfor ikke uten videre si at forskjellene i statistikken skyldes alder ved graviditeten.

6.5.3 Psykiske plager i forbindelse med svangerskap, fødsel og barsel

Ifølge internasjonale tall opplever omtrent én av ti kvinner depressive symptomer i forbindelse med graviditet, fødsel og barsel. Rundt en tredjedel av perinatale depresjoner starter under svangerskapet.161

Det er vanlig å ha milde stressreaksjoner etter fødselen, men disse er som regel forbigående. Omfanget av depresjon i sammenheng med svangerskap, fødsel og barsel er ikke systematisk dokumentert i Norge, men enkeltstudier som bruker en sammenlignbar metode, kan indikere at omfanget øker over tid.162 En studie basert på data fra Norge fra slutten av 1990-tallet fant at 9 prosent av barselkvinnene hadde depressive symptomer (det vil si andelen barselkvinner som skåret ≥ 10 på Edinburgh-skalaen (EPDS), målt 6 uker etter fødselen).163 Dette var relativt lave forekomsttall, også sammenlignet med internasjonale studier på den tiden. I studier som er gjennomført 10–15 år senere, der samme målemetode og tidspunkt etter fødsel ble brukt, har flertallet av studiene rapportert en betydelig høyere andel kvinner (15–17 prosent) med depressive symptomer.164

En årsak til denne økningen kan være at flere har hatt negative fødselsopplevelser, men dette er ikke direkte undersøkt i forskningen. Også en rekke andre forhold, som underliggende psykisk sårbarhet og mangel på sosial støtte, gir høyere risiko for fødselsdepresjon.165

Sykefraværet for både menn og kvinner øker etter at de er blitt foreldre. En studie fra 2018 basert på førstegangsfødende kvinner (2004–2008) viste at sykefraværet økte med 2,2 prosentpoeng (47 prosent) for kvinner og 0,6 prosentpoeng (20 prosent) for menn 2–5 år etter fødselen.166 Studien viser at økningen primært skyldes lengre fravær, og den viser at det bare er en svak økning i andelen kvinner med legemeldte fravær. Det er en sterk økning i sykefravær som skyldes depresjon (målt i tapte dagsverk), noe studien antar kan henge sammen med fødselsdepresjon. Studien finner også en klar økning i ulike psykiske plager og ryggplager. Forskerne mener dette kan handle om tretthet og utslitthet som følge av dobbeltarbeid, eller at det kan handle om at verdien av å være hjemme har blitt høyere etter at man har fått barn, noe som gir svakere insentiv til å unngå lange sykefravær.167 Fødselsskader eller et nytt høyrisikosvangerskap bidrar også til å øke sykefraværet når mødrene returnerer til jobb.

6.5.4 Alder og helse i svangerskapet

Høyere alder hos mor fører til økt risiko for uheldige helseutfall for både mor og barn, på både kort og lang sikt. Alder over 35 år defineres som regel som høy alder,168 men risikoen for mor og foster/barn øker ikke nødvendigvis lineært eller lik for de ulike faktorene, og risikoen anses typisk som vesentlig høyere dersom moren er 45 år eller eldre.169 I 2023 hadde 1 av 4 nyfødte barn i Norge mødre som var 35 år eller eldre (i Oslo var mer enn 1 av 3 over 35 år).170 Det mest kjente eksempelet er at høy alder for mor er assosiert med økt risiko for visse kromosomavvik.171 For eksempel er sannsynligheten for at en 30-årig kvinne som kommer til tidlig ultralyd i uke 12 har et foster med trisomi 21 (Downs syndrom) 1 av 626, mens dersom hun er 42 år, er sannsynligheten 1 av 38.172 Andelen svangerskap der det blir påvist ett eller flere kromosomavvik, har økt jevnt over de siste 10 årene, fra 0,38 prosent av alle svangerskap i 2013 til 0,52 prosent i 2022. For trisomi 21 (Downs syndrom) var det en økning fra 0,21 prosent til 0,33 prosent. Dette er en utvikling som har pågått over flere tiår. Ifølge Folkehelseinstituttet henger økningen i svangerskap med påvist trisomi hos fosteret sammen med stigende gjennomsnittsalder hos gravide.

I tillegg øker sjansen for spontanabort markant med alderen. Andelen svangerskap som ender i spontanabort, er lavest blant kvinner mellom 25 og 29 år (10 prosent), og den øker kraftig etter 30 års alder.173 Blant kvinner som er 45 år og eldre, ender minst halvparten av svangerskapene med spontanabort. Det er en sammenheng mellom kromosomfeil og spontanabort, ved at et foster med kromosomfeil oftere fører til spontanabort.

Høyere gjennomsnittlig alder øker også sannsynligheten for at mødre har andre bakenforliggende sykdommer, som for eksempel overvekt, høyt blodtrykk eller diabetes. Ved svangerskapsstart har omlag 13 prosent av kvinnene fedme (KMI>30), slik at det anbefales tettere oppfølging i svangerskapet for å forebygge uheldige svangerskapsutfall. I 2008 var tilsvarende andel med fedme 12 prosent.174 Selv om en gravid kvinne er frisk, vil en høyere alder øke risikoen for komplikasjoner under svangerskapet, som for eksempel svangerskapsforgiftning, hjerte-kar-sykdom, svangerskapsdiabetes eller høyt blodtrykk.175 Svangerskapsforgiftning oppstår som oftest i den siste halvdelen av svangerskapet og rammer 2,6 prosent av gravide i Norge. Fram til 2005 var diagnosen svangerskapsdiabetes registrert i under 1 prosent av svangerskapene, men denne andelen har nå steget til 5,9 prosent. Risikoen for å få svangerskapsdiabetes øker med mors alder.176 På samme måte er det en høyere risiko for å få et veksthemmet foster/barn ved høy alder hos mor.177 Morens alder påvirker også risikoen for fosterdød: Kvinner på 40 år har samme risiko for fosterdød i svangerskapsuke 39 som en 25–29 åring har i svangerskapsuke 41.178 I tillegg er risikoen for fosterdød ved termin 2,8 ganger høyere for kvinner på 40–44 år enn for kvinner på 20–24 år.179 Det bør påpekes at den absolutte risikoen for fosterdød omkring termin er lav, uavhengig av mødrenes alder. I Norge anbefaler det obstetriske fagmiljøet at fødselen settes i gang i svangerskapsuke 41 hos kvinner som er 38 år eller eldre, mens anbefalingen for yngre uten andre kjente risikofaktorer er én uke senere.180

Risikoen for at fødselen tar lengre tid, og for at barnet må forløses med keisersnitt, øker også med mødrenes alder. Til tross for at det relativt sett er flere førstegangsfødende, og at det er en høyere grad av sykdom hos gravide på grunn av både mer overvekt og høyere alder, ser vi ikke at keisersnittraten øker. Den høyere innsatsen fra helsepersonell og ressursbruken i helsevesenet i forbindelse med en vaginal fødsel der moren har flere risikofaktorer, er imidlertid ikke like synlig eller lett å telle.181

Forhold i svangerskapet påvirker også både morens og barnets helse på lang sikt, og enkelte svangerskapskomplikasjoner regnes derfor som markører for framtidig helse. Kvinner som har hatt svangerskapsforgiftning, har omtrent dobbelt så høy risiko for å få senere hjerte-kar-sykdom og dø av hjerte-kar-sykdom.182 Mødre med høyt blodtrykk i svangerskapet (svangerskapshypertensjon) har fire ganger høyere risiko for å utvikle kronisk høyt blodtrykk og hjertesvikt senere samt økt risiko for å få hjerneslag. Gravide med svangerskapsdiabetes har betydelig høyere risiko for å utvikle diabetes type 2 senere, og de har også høyere risiko for å få høyt blodtrykk og hjerte-kar-sykdom senere. I et normalt svangerskap skjer det betydelige endringer i hjerte-kar-systemet. Jo eldre den gravide er, jo dårligere er denne tilpasningen. Forskere tror derfor at årsaken til at eldre gravide har høyere risiko for flere svangerskapskomplikasjoner og senere sykdom, er at kroppen i mindre grad klarer å gjøre disse tilpasningene under graviditeten. Andre forskere finner derimot at eldre kvinner har lavere risiko for senere hjerte-kar-sykdom, men at det sannsynligvis kan forklares med at eldre gravide kvinner har sunnere helseatferd og høyere utdanningsnivå og inntekt enn kvinner som får barn i yngre alder. Alternativt mener de at kvinner som får barn i høyere alder, kan være selektert på de som eldes saktere og dermed har en bedre fysisk helse og lykkes i å bli gravide.183 Her mangler vi fremdeles kunnskap, men sannsynligvis spiller både biologiske og sosiale faktorer inn.

Farens alder har også betydning for barnets helse. Gjennomsnittsalderen hos fedre har økt tilsvarende som hos mødre. Risikoen for genetisk sykdom hos barnet øker med høyere alder hos far, fordi menn akkumulerer genetiske mutasjoner i kjønnscellene når de blir eldre.184 Det er imidlertid lite studert hva dette har å si for folkehelsen.185 Sannsynligheten for suksess ved IVF er også lavere ved høyere alder hos far. Noen studier viser også en sammenheng mellom høyere alder hos far og lavere fødselsvekt, for tidlig fødsel og fosterdød. I tillegg er det studier som viser en sammenheng mellom høy alder hos far og risiko for visse typer barnekreft. Det er videre vist en sterk assosiasjon med schizofreni og autisme.186

I Norge var mor under 20 år i 0,5 prosent av fødslene i 2024.187 Graviditet i tenårene regnes som ugunstig, av både sosiale og medisinske årsaker. Det er vanskelig for en tenåring å skulle ta ansvar for et barn og gjennomføre skolegangen samtidig.188 I tillegg er det beskrevet høyere forekomst av svangerskapsforgiftning, for tidlig fødsel og lav fødselsvekt ved tenåringssvangerskap.189

6.6 Valg om å få flere barn

OECD finner at en av de viktigste personlige grunnene folk oppga for ikke å få (flere) barn, var at graviditet og fødsel er anstrengende for kvinner. Om lag 60 prosent av respondentene mente dette var nokså eller veldig viktig.190 Cools & Strøm (2020) finner også at folk oppgir en stor belastning ved svangerskap og fødsel som årsak til ikke å få (flere) barn. Særlig blant kvinner og menn med ett barn, men som kunne ønsket seg flere, er belastning ved svangerskap og fødsel oppgitt som en av de viktigste grunnene til ikke å få flere barn.191 At belastning ved svangerskap og fødsel er for stor ble også vektlagt i undersøkelsen fra 2024 som årsak til ikke å få flere barn blant dem med ett barn som ønsket flere.192

6.6.1 Sammenheng mellom fødselsopplevelser og valg om flere barn

Studier viser at en traumatisk fødselsopplevelse påvirker valget om å få flere barn.193 Gottvall & Waldenström (2002) fant at kvinner som hadde en traumatisk fødselsopplevelse (der kvinnene rapporterte 1 eller 2 på en 7-punkts skala over fødselsopplevelser) ved den første fødselen, fikk færre etterfølgende barn, og at det gikk lengre tid til barn nummer to. Tilsvarende effekter er også funnet i andre studier, i tillegg til en økning i ønsker om keisersnitt ved senere graviditeter.194 En nylig finsk studie viste også at kvinner som rapporterte om en negativ fødselsopplevelse (om lag 10 prosent av utvalget på 45 000 rapporterte fødselsopplevelse mellom 1 og 5 på en 10-punkts skala), hadde redusert sannsynlighet for å få et neste barn. Studien anslo at det hvert år var 20 000 kvinner som fødte for første gang, og at det av disse var om lag 2 000 mødre som hadde en negativ opplevelse. Videre anslo studien at denne negative fødselsopplevelsen bidro til en nedgang på 400 potensielle fødsler hvert år i Finland.195

Hvordan kvinner opplever fødselen sin, har altså konsekvenser for senere fødsler, men det har også konsekvenser for kvinnens og familiens helse både på kort og på lang sikt. Forskning har vist at negative fødselsopplevelser kan føre til psykisk uhelse og gjøre overgangen til foreldreskapet vanskeligere. Positive fødselsopplevelser kan bidra til å fremme kvinners helse og livskvalitet og bidra til en god overgang til foreldreskapet.196

Forekomsten av negative fødselsopplevelser varierer mellom ulike definisjoner og det er forskjeller mellom land. Dette rapporteres ikke systematisk i Norge, noe som kan gjøre det vanskelig å vurdere om det har vært en endring over tid.

Kapittelet om psykisk helse i fødselsveilederen sier at en positiv fødselsopplevelse fremmes av god kommunikasjon, støtte, en følelse av kontroll, informerte valg og samvalg, forventningsstyring, smertelindring og trygghet. Motsatt kan mangelen på disse faktorene føre til en negativ opplevelse, uavhengig av medisinsk alvorlighet. Det er hvordan kvinnen selv oppfatter situasjonen, som har mest å si.197 Fødselsveilederen foreslår derfor at alle kvinner får mulighet til å snakke om sin fødselsopplevelse før de forlater fødeavdelingen, da kvinnens opplevelse ofte kan avvike fra helsepersonellets vurdering.

6.6.2 Brukererfaringer i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen

Helsedirektoratet har i 2024 og 2025 gjennomført en større undersøkelse om brukererfaringer i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, som omfatter tilbudet som gis både på sykehus og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Helsedirektoratet vurderer at den første delen av undersøkelsen viser at det samlet sett er gode resultater gjennom hele forløpet på nasjonalt nivå.198 Kvinnene har stort sett positive erfaringer fra svangerskapsomsorgen i kommunen. På spørsmål om tjenestene i svangerskapsomsorgen alt i alt var tilfredsstillende, svarte 83 prosent én av de to mest positive kategoriene. Det er tilsvarende verdier for oppholdet på fødeavdelingene. Her svarte 85 prosent av kvinnene én av de to mest positive svaralternativene. Spørsmål om barseloppholdet på sykehuset ga noe lavere verdier. Her svarte 72 prosent én av de to mest positive svaralternativene, og det var også større variasjon i kvinnenes erfaringer. Både den lavere skåren og variasjonen er funnet i tidligere studier av brukererfaringer.

Indikatorene som handler om informasjon i alle delene av forløpet, skiller seg ut med litt lavere verdier, selv om indikatorskårene jevnt over er gode. Rammer og organisering ved barselavdelingen, informasjon om barnet og informasjon om kvinnens helse har indikatorskårer på henholdsvis 68, 64 og 60, og det vurderes altså minst positivt.199 Kvinnene svarte også gjennomgående mindre positivt på spørsmål som handlet om overgangene mellom tjenestene, enn på spørsmål som inngår i indikatorene for de ulike tjenestene.

7 Utdanning og tid før etablering

Tidligere var fødselstallene høyest blant kvinner med lav utdanning. I dag er de høyest blant kvinner med høy utdanning. Denne tendensen er særlig tydelig for norskfødte kvinner, og en studie fra tidsperioden 2004–2015 finner at det er høyt utdannede kvinner som har høyest sannsynlighet for å få et tredje barn.200 Menn med lav utdanning har lenge fått færre barn enn menn med høyere utdanning. Endringene vi ser for personer som bare har grunnskoleutdanning, skyldes hovedsakelig at en økende andel av disse forblir barnløse. Blant unge voksne i 20-årene er det et markert fall i førstefødselsraten i alle utdanningsgrupper fra 2010. Flere studier finner et brattere fall blant menn og kvinner som bare har grunnskoleutdanning og videregående utdanning.

Siden midten av 1960-tallet har utdanningsnivået i den norske befolkningen steget kraftig. Samtidig har fødselstallene blant de som er under skole og utdanning, vært lave og tidvis fallende. En del av forklaringen på at fødealderen øker, er at flere enn tidligere velger å ta lange utdanningsløp, og at fødselsraten for unge under utdanning har holdt seg stabilt lav. Det er få som får barn under utdanningen, særlig i første del av 20-årene. Fallet i fødselstall i perioden etter 2009 blir likevel hovedsakelig forklart med lavere fødselstall blant de som har fullført utdanningen, og ikke at unge er lenger under utdanning.

I dette kapittelet starter vi med en analyse av sammenhengen mellom utdanningsnivå og fødselstall. Deretter ser vi nærmere på hvordan fødselstallene har utviklet seg for personer under utdanning.

7.1 Utdanningsnivå og fødselstall

7.1.1 Endring i sammenhengen mellom utdanningsnivå og endelig barnetall

Da kvinner for alvor gjorde sitt inntog i høyere utdanning, var høyere utdanning lenge forbundet med høyere barnløshet og mindre barneflokker for kvinner.201 Denne sammenhengen var imidlertid utjevnet allerede før fødselstallene falt i 2010.

For kohortene født fra 1940 til 1964 fant Kravdal & Rindfuss (2008) at den negative sammenhengen mellom utdanningsnivå og kvinners fødselstall snudde for kohortene født mot slutten av 1940-tallet. Denne endringen var drevet av at de med lav utdanning hadde hatt et skarpt fall i fødselstallene, mens mellomnivået hadde hatt en relativt flat utvikling, og de med høyere utdanning hadde hatt noe økning i fødselstallene.202 Den nordiske trenden med relativt høye fødselstall blant de med høyest utdanning står i kontrast til utviklingen i en rekke europeiske land, som Spania, Italia og Tyskland, der den negative relasjonen mellom utdanningsnivå og fødselstall fortsatt er tydelig.203 Utjevningen mellom grupper med ulikt utdanningsnivå henger i stor grad sammen med institusjonelle endringer som gjør det enklere å kombinere lønnsarbeid og barneoppdragelse, jf. boks 7.1, og en reduksjon i uplanlagte fødsler.204 Fortsatt får likevel kvinner og menn med høyere utdanning barn senere enn kvinner og menn med lavere utdanning.205 Dette skyldes i stor grad de lave fødselstallene blant de som er under utdanning.

Figur 7.1 nedenfor viser at ved alder 45 lå det gjennomsnittlige antallet barn for kvinner som er født i Norge og bare har grunnskoleutdanning, i utgangspunktet klart høyere enn for andre utdanningsgrupper, men at det falt markant på 1990-tallet (for kvinner født i tiåret etter krigen). Samtidig var fødselstallene for kvinner med høyere utdanning lave, men de har økt over tid. Etter en periode med stabilitet ser vi at fødselstallene for kvinner med grunnskoleutdanning har fortsatt å gå ned etter 2009 (særlig for kohorter født på 1970-tallet), og denne utdanningsgruppen ligger nå klart under de øvrige utdanningsgruppene. Kvinner med høyere utdanning har nå i snitt flere barn når de er 45 år (høyere kohortfruktbarhet) enn kvinner med utdanning på videregående nivå. Det største prosentvise fallet er for kvinner med grunnskoleutdanning og kvinner med videregående utdanning.

I hele perioden er det menn som bare har grunnskoleutdanning, som har hatt færrest barn i gjennomsnitt når de er 45 år. Menn med høyere utdanning har hatt flest barn i gjennomsnitt gjennom perioden. Alle gruppene har hatt et fall i antall barn (i tråd med tallene vi så i kapittel 3.1), men nedgangen har vært særlig markant for menn som bare har grunnskoleutdanning. Forskjellene mellom utdanningsgruppene har også økt i tidsperioden.

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger er foretatt av sekretariatet.

7.1.2 Flere som bare har grunnskoleutdanning, er barnløse

Nedgangen i gjennomsnittlig antall barn kan skyldes at det er flere kvinner og menn som ikke får barn (forblir barnløse), eller at de som har barn, får færre barn enn tidligere. For personer som bare har grunnskoleutdanning, skyldes nedgangen i antall barn per kvinne og per mann hovedsakelig at en større andel av disse forblir barnløse. Figur 7.2 viser at andelen barnløse menn som er født i Norge og bare har grunnskoleutdanning, har vært høy i alle årene etter 1990, men at denne andelen også har økt over tid og nå er på 35 prosent. For kvinner som bare har grunnskoleutdanning og er født i Norge, er det først i de senere årene at andelen som er barnløse når de er 45, har blitt mye høyere enn for andre utdanningsgrupper, og i 2024 var andelen på 22 prosent. Figur 7.1 og figur 7.2 viser altså samlet sett at kvinner som bare har grunnskoleutdanning, fikk flest barn og hadde lavest andel barnløse tidlig på 1990-tallet. Fra 2010 har bildet snudd, og gruppen med lavest utdanning får færrest barn og har høyest andel barnløse. Et lavt utdanningsnivå er et kjennetegn på utenforskap som oftere inntreffer i sammenheng med helseutfordringer, lav arbeidsdeltakelse og psykiske belastninger. Se også mer om dette i kapittel 6, 8 og 20.

Hellstrand mfl. (2025) bruker registerdata og tre ulike framskrivningsmetoder for å estimere barnløshet ved 44 års alder blant menn og kvinner født 1970–1988 i fem nordiske land.206 Resultatene viser at barnløshet kan komme til å øke mest blant lavt utdannede, og i enkelte land kan barnløsheten nå opp mot 40 prosent for kvinner og 50 prosent for menn som bare har grunnskoleutdanning. Blant høyt utdannede er det ventet at barnløsheten er lavere og mer stabil. Studien finner også at menn med lavere tertiær utdanning (kortere høyere utdanning) har uventet høye nivåer av barnløshet, særlig i Sverige og Norge.

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger er foretatt av sekretariatet.

7.1.3 Endring i utdanningssammensetning og fødselstall

Siden midten av 1960-tallet har utdanningsnivået i den norske befolkningen steget kraftig. Samtidig har fødselstallene under utdanning vært lave og tidvis fallende. Den store forflytningen mellom grupper gjør det utfordrende å skille mellom endringer som skyldes sammensetningen av gruppene, og endringer som skyldes endret atferd innenfor hver gruppe.

Blant kvinnene var det om lag 80 prosent av den kohorten som fylte 45 år i 1990, som hadde grunnskole eller videregående som sin høyeste fullførte utdanning. I 2023 var det tilsvarende tallet nede i 39 prosent, mens 43 prosent hadde fullført en kort høyere utdanning, og 18 prosent hadde fullført en lang høyere utdanning. Også blant menn har gruppen som tar høyere utdanning, blitt større, men økningen har ikke vært like stor som blant kvinnene. Andelen menn med grunnskole som høyeste fullførte nivå er nær halvert i løpet av de siste 30 årene, og i 1978-kohorten var det henholdsvis 24 og 15 prosent som fullførte kort og lang høyere utdanning. Samtidig har andelen med videregående skole som høyeste fullførte nivå ligget mer stabilt mellom 45–50 prosent for menn.

Note: Den bratte økningen for personer født rundt 1960 i andelen som bare har grunnskoleutdanning, skyldes en reform av videregående skole på midten av 1970-tallet. Fram til og med skoleåret 1974/1975 ble alle som har fullført videregående utdanning, uansett lengden på utdanningen, klassifisert med utdanning på videregående nivå. Fra og med skoleåret 1975/1976 ble alle som har fullført en videregående utdanning som varte i mindre enn to år, det vil si hovedsakelig utdanninger på grunnkursnivå, klassifisert med utdanning på grunnskolenivå.

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger er foretatt av sekretariatet.

Statistikk som viser alder ved fullførte utdanninger eller beståtte fag- og svenneprøver, gir en indikasjon på utviklingen i alder ved fullført utdanning. For høyere utdanning viser tallene at en større andel av kandidatene fullfører utdanningen i yngre alder enn tidligere. I studieåret 2023–2024 var 60 prosent av kandidatene mellom 19 og 24 år, mot 45 prosent i 2000–2001.207 Samtidig har andelen som fullfører en grad i høyere utdanning med varighet på mer enn 4 år, i alderen 25–29 år, gått ned fra 56 prosent til 45 prosent, mens andelen som fullfører i alderen 19–24 år, har økt fra 14 prosent til 25 prosent. For kandidatene som besto fag- og svenneprøver, har alderssammensetningen endret seg mindre. Den største gruppen gjennom hele perioden er de som er 25 år eller eldre, og denne gruppen utgjør om lag 45 prosent av kandidatene årlig.208

Beck, Hellstrand & Myrskylä (2024) undersøker hvordan endringer i utdanning påvirker barnetall ved å skille mellom to mekanismer: endringer i utdanningssammensetningen i befolkningen (sammensetningseffekter) og endringer i fertilitetsatferd innenfor utdanningsgrupper.209 Dette gjøres ved hjelp av kontrafaktiske simuleringer der forskerne enten holder utdanningsforløpene konstante og lar fertilitetsratene utvikle seg som observert, eller holder fertilitetsratene konstante og lar utdanningsforløpene utvikle seg som observert.210 Forskerne analyserer effektene både på kohortfruktbarhet og på samlet fruktbarhetstall.

For kvinner født mellom 1964 og 1974 finner forskerne at nedgangen i kohortfruktbarhet – fra 2,10 til 2,01 barn per kvinne – kan tilskrives begge mekanismene omtrent likt. Det viktigste bidraget fra utdanningsendringer kom fra at flere kvinner gikk videre til videregående utdanning etter grunnskolen. Dette reduserte andelen kvinner i gruppen som bare har grunnskoleutdanning som høyeste fullførte utdanning – en gruppe som i 1964-kohorten hadde relativt høy fruktbarhet. Hadde flere kvinner blitt værende i denne gruppen, i stedet for å fortsette med videre utdanning, ville samlet kohortfruktbarhet vært høyere. Når det gjelder endringen i kohortfruktbarhet innad i gruppene, finner analysen at nedgangen særlig er drevet av lavere fødselsrater blant kvinner med grunnskole eller videregående som høyeste fullførte utdanningsnivå.

For menn i samme kohorter var nedgangen i kohortfruktbarhet – fra 1,90 til 1,77 barn per mann – nesten utelukkende drevet av lavere fødselsrater innad i utdanningsgruppene. Utdanningsendringer spilte liten rolle for endringer i menns kohortfruktbarhet i denne perioden.

Når det gjelder effektene på samlet fruktbarhetstall for perioden 2010–2018, viser analysen at nedgangen – fra 1,95 til 1,51 barn per kvinne – fullt ut skyldes lavere fødselsrater innad i utdanningsgrupper, heller enn at flere kvinner tar lengre utdanning. I motsetning til i kohortanalysen var det her kvinner med høyere utdanning (som ikke lenger var i utdanning) som bidro mest til nedgangen. Dette skyldes trolig at disse kvinnene i større grad utsetter det å få barn også etter at de er ferdig med utdanningen, og trenger ikke bety at kohortfruktbarheten faller. For menn var nedgangen i samlet fruktbarhetstall jevnt fordelt innad i utdanningsgruppene, med et lite tillegg fra lavere fødselsrater blant menn som fortsatt var i utdanning.

7.1.4 Utdanningsnivå og endring i første- og tredjefødsler

Flere studier har undersøkt sammenhengen mellom fallet i fødselstallene (periodefruktabarheten) og utdanningsnivå. Dommermuth & Lappegård (2017) undersøkte hvordan fallet i første- og tredjefødselsrater mellom 2010 og 2015 fordelte seg på utdanningstyper og utdanningsnivåer.211 Forskerne konkluderte med at den reduserte sannsynligheten for å få et første barn i perioden 2010–2015 ikke varierte i særlig grad med utdanningsnivå. For tredjefødsler fant forskerne at kvinner med høyskole- eller universitetsutdanning på høyere nivå hadde større sjanse for å få et tredje barn, sammenlignet med tobarnsmødre som bare har grunnskoleutdanning eller videregående utdanning. Tobarnsmødre som bare har videregående utdanning, var gruppen med lavest sannsynlighet for å få et tredje barn i løpet av perioden.

Comolli mfl. (2021) fant også at fallet i førstefødselsratene i Norge og de andre nordiske landene var relativt likt på tvers av utdanningsnivåer fram til 2014.212 Dette endret seg derimot etter 2014, da forskjellene økte etter utdanning. Sammenlignet med i 2008 hadde kvinner som bare har grunnskoleutdanning, 25 prosent lavere sannsynlighet for å få et første barn sammenlignet med utviklingen blant kvinner med høyere utdanning. Et lignende mønster finner de i mange nordiske land, men den sosiale gradienten i fallet i fødselstall i Norge er blant de mest markerte.

7.2 Fødselstall for personer under utdanning

7.2.1 Lave fødselstall blant unge under utdanning

Forskning har gjennomgående vist at kvinner som er under utdanning, har lave fødselstall.213 Tall i det vedlagte statistikkheftet viser at fødselstallene blant personer i 20-årene under utdanning har falt ytterligere siden 2010.

7.2.2 Effekter av utdanningslengde på fødselstall og på alder ved første fødsel

Flere forskningsartikler har vist at tiden individer har brukt på utdanning, har en effekt på når de kommer i gang med å stifte familie. To studier der forskerne har forsøkt å estimere denne effekten, tar utgangspunkt i at grunnskolen i Norge og Sverige har oppstart basert på kalenderår. Dermed kan man sammenligne barn født i desember og januar for å undersøke om barna født i desember, som starter nesten ett år tidligere på skolen, kommer raskere i gang med å stifte familie. Beck mfl. (2024) bruker denne strategien på norske registerdata og finner at kvinner og menn som startet tidligere på skolen da de var barn, i gjennomsnitt får sitt første barn tre og fire måneder før gruppen som starter senere på skolen.214 Skirbekk mfl. (2004) bruker svenske registerdata og finner at barna som fullfører skolegangen tidligst, i gjennomsnitt får sitt første barn fem måneder tidligere.215

Flere skolereformer har også blitt benyttet for å analysere effekten lengre skolegang har på fødselstall og på alder ved første fødsel. Analyser av en norsk skolereform på 1960-tallet som forlenget skoleplikten med to år, viste at førstefødsler skjedde senere, og at reformen spesielt medførte en nedgang i antallet tenåringsgraviditeter.216 Sammenlignbare effekter ble funnet etter en reform i USA.217 Ingen av disse studiene finner en effekt på det totale antallet barn i gruppen som er tidligere ferdig med utdanningen. Samtidig er det verdt å merke seg at konteksten for disse studiene er noe annerledes enn dagens situasjon i Norge der en relativt høy gjennomsnittsalder for førstegangsfødende gjør at evnen til reproduksjon kan bli satt på prøve for de som ønsker å få mer enn to barn.

Forlengelser i skoleplikten i England og kontinentaleuropeiske land mellom 1936 og 1975 ble også benyttet i Fort mfl. (2016) for å identifisere effekter av utdanningslengde på fødselstall. Studien finner negative effekter av lengre utdanning på fødselstall i England, men ikke i de kontinentaleuropeiske landene.218 I kontrast til de andre studiene finner Cygan-Rehm & Maeder (2013) at en ettårs utvidelse av skoleplikten i Tyskland mellom 1946 og 1969 førte til lavere barnetall og høyere barnløshet.219 I Canada medførte derimot endringer i skolepliktslengden til en jevnere fordeling av hvor mange barn kvinner fikk – de var sjeldnere barnløse, men fikk også sjeldnere flere barn.220 Innføringen av niårs skoleplikt i Kina i 1986 reduserte barnetallet til kinesiske kvinner med 0,24 per år med lengre utdanning.221

7.3 Utdanning og tidspunkt for familiestiftelse

Et utdanningsløp kan påvirke når man velger å stifte familie, på flere måter, og det er flere mekanismer som kan trekke i retning av å vente med å få barn til etter denne perioden. For det første er det usikkert hvor studenter får jobb etter studietiden. For det andre kan flere oppleve at småbarnslivet kan være en hindring for å fullføre studiene og for studielivet generelt. En mulig normdannende mekanisme kan også spille inn. Siden det over tid har vært relativt få studenter som får barn under studiene, kan dette påvirke hva man anser som et naturlig valg. For mange kan studietiden være forbundet med frihet, selvrealisering og et ønske om å «finne seg selv» og en plass i voksenlivet før man eventuelt stifter familie. For unge voksne som ønsker å få barn tidlig, kan de økonomiske insentivene til å få barn under studiene heller enn senere være viktige. I to store spørreundersøkelser utført av Institutt for samfunnsforskning svarer et klart flertall at det er viktig å ha et fast forhold, trygg økonomi og fast jobb før man får sitt første barn. Flertallet anser også det å være ferdig med utdanningen som nokså viktig eller veldig viktig.222 Pedersen (2012) utførte 90 dybdeintervjuer med norske kvinner og menn i alderen 25–35 år, med og uten barn.223 Pedersen skriver at intervjuene avdekket en felles forestilling om livsløpets ulike faser, og at unge voksne i stor grad ønsket å gjøre seg ferdige med utdanning og/eller reising og deretter etablere seg i arbeidslivet og i parforholdet før småbarnslivet.

Familiepolitikken og støtteordninger under studietiden gir isolert sett insentiver til å vente med å få barn til man er i fast jobb. En student under fulltidsutdanning som får barn, vil motta engangsstønad, barnetrygd, foreldrestipend og potensielt barnestipend (dersom vilkårene er oppfylt). Totalt vil en student som får sitt første barn og har krav på fullt barnestipend, motta om lag 288 000 kroner i løpet av det første året med barn (henholdsvis 92 000 kr + 32 000 kr + 142 000 kr + 22 000 kr. Se delkapittel 21.2.1 for en bredere diskusjon om støtteordningene rettet mot studenter som får barn.).

Velferdsordningene i Norge er i stor grad basert på individers lønnsinntekt, men siden studenter i mer begrenset grad har lønnsinntekt, finnes det andre støtteordninger for studenter. Sammenlignet med foreldrepenger, som utbetales basert på tidligere lønnsinntekt, er det særlig engangsstønad og foreldrestipend som samlet gir mindre ytelser for studenter sammenlignet med foreldrepengene som lønnsmottakere får. De to ordningene summerer seg til om lag 250 000 kroner i løpet av barnets første år. Barnetrygden kommer i tillegg og er lik for studenter og lønnsmottakere.

Selv om studenter har tilgang på en del subsidierte tjenester, slik som studentbolig, rimeligere kollektivtransport og rimeligere treningssenter, viser summeringen av støtteordningene ovenfor at det samlede støttebeløpet ikke er høyt, og den enkelte vil stort sett ha en romsligere økonomi ved først å delta i lønnet arbeid.

8 Inntekt og økonomisk sikkerhet

Fødselstallene har falt i alle inntektsgrupper, men noe mer blant unge voksne med lavere inntekt. Flere studier peker på at jobbsikkerhet og økonomisk sikkerhet er viktig for fødselstall.224 Overordnet finner studiene at høyere inntekt øker sannsynligheten for å få barn. Effekten ser ut til å være sterkere for det første barnet sammenlignet med for det andre barnet, for det tredje barnet og så videre. Det er flere mekanismer som kan ligge bak en slik sammenheng, for eksempel at mange venter med å få sitt første barn til de får en fast jobb. Det innebærer også at personer utenfor arbeidslivet eller med svak tilknytning til arbeidslivet har lavere sannsynlighet for å få barn. Forskningen antyder også at særlig menn med lavere inntekt og svak tilknytning til arbeidsmarkedet har hatt lavere sannsynlighet for å få barn over tid.

Forskningslitteraturen har videre vist at kvinners inntekt går ned når de får sitt første barn, som følge av en reduksjon i arbeidstimer.225

I tillegg til inntekten i seg selv kan tilknytning til arbeidsmarkedet og økonomisk forutsigbarhet ha betydning for fødselstallene. Flere studier har forsøkt å forstå sammenhengen mellom disse faktorene og fødselstall, og de operasjonaliserer økonomisk usikkerhet på ulikt vis. Noen av funnene i disse studiene er at fødselstallene har falt mer i kommuner med høy arbeidslediget etter 2010, og at fødselstallene til en viss grad samvarierer med økonomiske konjunkturer.

Studier fra andre land, blant andre Sverige og Danmark, indikerer at midlertidige ansettelser kan redusere sannsynligheten for å få barn. Det er imidlertid forsket lite på effekten av midlertidige ansettelser på fødselstallene i Norge. Bruken av midlertidighet har holdt seg relativt stabil i Norge over flere år og ligger på om lag 12 prosent av alle sysselsatte.226

Vi innleder kapittelet med en gjennomgang av studier som undersøker forholdet mellom inntektsnivå og fødselstall. Deretter omtaler vi forskning på kvinners inntektsfall i forbindelse med overgangen til foreldreskap. I det tredje delkapittelet gjennomgår vi hvordan økonomisk usikkerhet og midlertidighet påvirker fødselstallene, og i det fjerde delkapittelet omtaler vi diskriminering i arbeidslivet når det gjelder overgangen til småbarnslivet.

8.1 Fødselstall, inntektsnivå og utenforskap

8.1.1 Høyere inntekt øker sannsynligheten for å få barn

Flere studier har analysert sammenhengen mellom inntektsnivå og sannsynligheten for å få barn. Generelt finner studiene en positiv sammenheng mellom nivået på inntekten og sannsynligheten for å få barn, men ingen av studiene estimerer kausale effekter. Derfor er det ikke klart om det er inntekten i seg selv som øker sannsynligheten for å få barn, eller om det er andre faktorer som henger sammen med inntekt.

Baranowska-Rataj mfl. (2025) analyserer sammenhengen mellom inntekt og fødselstall over tid og skiller mellom variasjon i inntekt på tvers av individer og variasjon i inntekt over livsløpet for den enkelte.227 Studien finner at begge mekanismene bidrar til korrelasjonen mellom inntekt og fødselstall. I analysen av inntektsvekst for den enkelte finner forskerne at det er en positiv sammenheng mellom høyere inntekt og sannsynligheten for å få første, andre og tredje barn, både for kvinner og menn. I analysen av hva inntektsnivået har å si på tvers av individer, er resultatene mindre entydige.

Cools & Strøm (2018) undersøker hvordan arbeidsmarkedstilknytning og økonomisk aktivitet påvirker sannsynligheten for å få barn. De finner at høy inntekt er positivt forbundet med sannsynligheten for å få et første barn, og at dette gjelder både kvinner og menn.228 De beregner også sannsynligheten for å få et første, andre eller tredje barn idet kvinner får en fast jobb, og finner at sannsynligheten stiger markant i årene etter dette. Fast jobb måles i studien som en ansettelse som varer lenger enn ett år, og fanger dermed blant annet opp overgangen fra midlertidig arbeid til fast arbeid (se også delkapittel 8.3.2 for en gjennomgang av forskning på sammenhengen mellom midlertidighet og fødselstall). Forskerne understreker samtidig at det kan være andre mekanismer enn den faste jobben som driver effekten, for eksempel at mange har ventet med å få barn til utdanningen er fullført (se også delkapittel 9.1.4 om betydningen av deltidsarbeid).229 Hart (2015) analyserer sammenhengen mellom inntekt og sannsynligheten for å få sitt første barn, basert på registerdata for perioden 1995–2010. Studien viser at det er en tydelig positiv sammenheng mellom inntektsnivå og sannsynligheten for å få sitt første barn for både kvinner og menn: Personer i den høyeste inntektskvintilen har mer enn dobbelt så høy sannsynlighet for å få barn som dem i den laveste.230

Bratsberg mfl. (2021) finner at forskjellen i barnløshet mellom menn med høyere og lavere inntekt har økt med nesten 20 prosentpoeng over 30 år. De viser at menn som opplever konkurs, har større sannsynlighet for å forbli barnløse og ikke finne en partner.231

Boks 8.1 viser utviklingen i reallønn og lavlønn.

Boks 8.1 Reallønn og lavlønn

Siden begynnelsen av 1990-tallet og fram til ca. 2016 har det vært en høy vekst i reallønnen i Norge. Reallønnen er et mål på mengden varer og tjenester man har råd til med en gitt lønn, altså nominell lønn justert for inflasjon. I perioden etter 2016 har det vært en flatere utvikling i reallønnen og noen år med fall i reallønnen. Dette skyldes blant annet enkelte år med høy prisvekst som har ført til noen år med nedgang i reallønnen. Figur 8.1 er hentet fra Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene og illustrerer utviklingen i reallønnen over tid.¹

Kilde: NOU 2025: 4 Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2025. Arbeids- og inkluderingsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2025-4/id3094178/. Grunnlagsdata: Statistisk sentralbyrå og nasjonalregnskapet.

Den samlede utviklingen i reallønnen beregnes med bruk av en gjennomsnittlig prisvekst for økonomien. Fordi ulike inntektsgrupper ofte har ulikt forbruksmønster, gir ikke denne beregningen et helt korrekt bilde av utviklingen for alle grupper. For eksempel bruker lavinntektshusholdninger som regel en større andel av inntekten sin på mat og oppvarming enn det husholdninger med høyere inntekt gjør. Lian & Nygård (2024) har derfor beregnet prisindekser for de ulike inntektsgruppene som kan brukes til å illustrere den faktiske endringen i reallønn for gruppene.² Figur 8.2 er hentet fra Lavlønnsutvalgets beregninger med disse indeksene, og de viser at husholdningene med lavere inntekt i stor grad har hatt en svakere vekst i reallønnen siden 1997. Figuren er beregnet med data for de som har inntekt fra lønn som hovedaktivitet, og ikke kombinerer dette med ytelser eller utdanning.

Kilde: NOU 2024: 11 Lavlønn i Norge. Arbeids- og inkluderingsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-11/id3045067/. Grunnlagsdata: Statistisk sentralbyrå.

Lavlønnsutvalget undersøkte omfanget av lavlønn i Norge.³ Én av flere definisjoner på lavlønn er lønn som ligger under 2/3 av medianlønnen. Figur 8.3 er hentet fra utvalgets rapport og viser at andelen årsverk med lavlønn har steget fra rundt 2 prosent i 1998 til 7,5 prosent i 2022. Dette nivået er ifølge utvalget vesentlig lavere enn nivået i andre nordiske land og snittet i OECD-land. Utviklingen for andelen med lavlønn har vært stabil siden 2015.

Kilde: NOU 2024: 11 Lavlønn i Norge. Arbeids- og inkluderingsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-11/id3045067/. Grunnlagsdata: Statistisk sentralbyrå.

Utvalget undersøkte videre omfanget av varig lavlønn, altså personer som har lønn under 2/3 av medianlønnen over flere år. En analyse av én kohort fra 2017 til 2022 viste at 77 prosent av de som hadde lavlønn i 2017, hadde bevegd seg oppover i lønnsfordelingen i 2022. En tilsvarende analyse utført av Svarstad & Dapi (2022) fant også at omfanget av varig lavlønn er lavere enn årlig lavlønn.⁴ Utvalget fant videre at personer med lav lønn ofte har svakere tilknytning til arbeidslivet. Om lag 21 prosent av midlertidig ansatte hadde lav lønn, mot 5 prosent blant faste ansatte. 54 prosent av de midlertidige årsverkene under 2/3 av medianlønnen var deltidsansatte.

¹ NOU 2025: 4 Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2025. Arbeids- og inkluderingsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2025-4/id3094178/.

² Lian, B., & Nygård, O. E. (2024). Inflasjonsulikhet og måling av reallønn (Rapporter 2024/18). Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/lonn-og-arbeidskraftkostnader/artikler/inflasjonsulikhet-og-maling-av-reallonn

³ NOU 2024: 11 Lavlønn i Norge. Arbeids- og inkluderingsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-11/id3045067/

⁴ Svarstad, E., & Dapi, B. (2022). Lønn i allmenngjorte bransjer 2021 (Fafo-notat 2022:14). https://www.fafo.no/images/pub/2023/10375.pdf

8.1.2 Utenforskap gir lavere sannsynlighet for å få barn

Som vi så i kapittel 7 er det en tydelig utvikling at andelen barnløse øker og fødselstallene går ned for personer med lite utdanning. Personer med lite utdanning som også har helseutfordringer, har vanskeligere med å få en stabil arbeidstilknytning. Baranowska-Rataj mfl. (2025) finner at de som står utenfor arbeidslivet og ikke studerer, har lavere sannsynlighet for å få barn enn de fleste andre grupper.232 Denne sammenhengen gjelder både for første, andre og tredje barn. For kvinner er det bare gruppen med studentstatus som har lavere sannsynlighet for å få barn. For mennene er gruppen utenfor arbeidsliv og studieliv nederst.

8.2 Inntektsprofil over livsløpet og lønnsfall

De fleste unge vil komme inn på arbeidsmarkedet i løpet av 20-årene. I mange yrker øker inntekten i den første halvdelen av yrkeskarrieren, etter hvert som den enkelte opparbeider seg mer erfaring. Empiriske undersøkelser av inntekten over et livsløp viser at inntekten typisk stiger i første del av yrkeslivet og når en topp i 50-årene, før den avtar noe mot slutten.233 Med andre ord opplever mange en brattere vekst i inntekt i begynnelsen av karrieren.

Denne mekanismen har betydning for hvilket tidspunkt man velger å få barn på. Mens utgiftene ved å forsørge barn stort sett er de samme uansett hva foreldrene tjener, vil den disponible inntekten som regel være høyere senere i yrkeskarrieren enn tidlig i karrieren. Isolert sett trekker dette i retning av å vente med å få barn.

I tillegg finnes det en stor mengde forskningslitteratur som viser at kvinners inntekt går ned når de får sitt første barn. Dette inntektsfallet er påvist i en rekke land, som Norge, USA, Sverige, Danmark og Storbritannia, og vedvarer i mange år. Innad i litteraturen er det uenighet om hvor stort fallet er. To relativt ferske studier på norske data estimerer inntektsfallet til henholdsvis 15 og 23 prosent.234 Nøyaktig hva som forårsaker denne effekten, er ikke helt etablert i forskningslitteraturen, men de to nevnte studiene peker på forklaringer som forskjell i preferanser, diskriminering, kjønnsnormer og at fedrene opplever en positiv effekt på inntekten av å få barn. En studie på danske mødre har funnet at forskjeller i produktivitet også kan være en årsak til inntektsfallet.235 Studien analyserte hvordan produksjonen til bedriftene varierte med kjønnet og foreldrestatusen til de ansatte, og fant at 2/3 av lønnsfallet knyttet til fødsel kunne forklares med produktivitetsforskjeller. Studiene viser ulike resultater for partnerens inntektsutvikling etter det første barnet – fra ingen effekt til en økning på opptil 9 prosent.236 Forskningslitteraturen har heller ikke konkludert noe om hvor langvarig effekten på inntekt ser ut til å være. Den første av de to studiene, Leuven mfl. (2024), bruker data for en lengre periode slik at de kan undersøke om lønnssfallet hentes inn igjen over tid. De finner at effekten vedvarer over de elleve årene etter fødselen som de data for.237 En fersk studie på danske data, som spesifikt analyserer hvor lenge inntektsfallet varer, finner imidlertid at effekten ser ut til å være nullet ut etter om lag ti år, for så å bli positiv etter om lag femten år, altså en inntektsøkning på veldig lang sikt som effekt av å få barn.238

En studie på tyske data undersøker sammenhengen mellom inntektsfallet og morens alder og finner at størrelsen på inntektsfallet ser ut til å være avhengig av kvinnens alder når hun får barn.239 En årsak til dette er at kvinner i siste halvdel av 20-årene normalt opplever en stigende trend i lønnsinntekt, før den begynner å flate ut i begynnelsen av 30-årene. Etter at kvinnen har vært i fødselspermisjon, faller hun som regel tilbake i inntektssporet hun var på før fødselen. Dette betyr at kvinner som hadde en brattere utvikling foran seg før fødselen, typisk vil kunne ta del i denne bratte utviklingen når de kommer tilbake til yrkeslivet, men nivået på inntekten er lavere enn hos kvinner som ikke fikk barn. Isolert sett gir denne mekanismen et insentiv til å vente med å få barn til inntektsutviklingen flater ut noe. Leuven mfl. (2024), som ble omtalt i avsnittet ovenfor, finner nettopp at kvinnene i norske data i større grad får barn når inntektsutviklingen begynner å flate ut.240 En studie av effekten av uplanlagte graviditeter i Sverige underbygger ideen om at timingen av familiestiftelsen kan ha betydning for størrelsen på inntektsfallet.241 Studien finner at kvinnene som blir gravide uten å ha planlagt det, opplever et inntektsfall på 20 prosent fem år senere. Effekten er enda mer uttalt for yngre kvinner.

Hverken den tyske eller de norske studiene ser nærmere på hvordan effekten virker for kvinner i ulike sektorer. Særlig for kvinner som jobber i sektorer med en relativt lik lønnsutvikling for de fleste uavhengig av bakgrunn, slik som førskolelærere og barnehageassistenter, kan det være grunn til å tro at effekten vil være mindre uttalt. En studie på norske data som sammenlignet størrelsen på lønnsfallet i yrker som har høye poengkrav for å komme inn på utdanningen, fant indikasjoner på at fallet var høyere i bransjene med en bratt lønnsutvikling enn i yrker med flatere lønnsutvikling.242

En konsekvens av at man får et større inntektsfall på grunn av valget om å få barn tidlig i yrkeskarrieren, er at pensjonsoppsparingen også vil rammes hardere.

8.3 Økonomisk usikkerhet og fallet i fødselstall

Ettersom fallet i fødselstall fra 2010 kom rett etter finanskrisen i 2008, har det blitt diskutert om større økonomisk usikkerhet er en av forklaringene på fallende fødselstall. Fra tidligere er det en lang rekke forskningsartikler som finner en viss grad av samvariasjon mellom konjunktursvingningene innad i et land og fødselstallene. Ulike studier har brukt ulike tilnærmingsmåter for å fange opp økonomisk usikkerhet.

8.3.1 Konjunkturer og fall i fødselstall

Dommermuth & Lappegård (2017) fant at fallet etter 2010 var brattere i kommuner med høy arbeidsledighet enn i kommuner med lavere arbeidsledighet. Sammenhengen mellom ens egen arbeidsledighet og førstefødselsrater ble også mer negativ etter 2010.243 Comolli mfl. (2021) analyserer sannsynligheten for å få første, andre og tredje barn etter to økonomiske kriser: den økonomiske krisen i begynnelsen av 1990-årene og finanskrisen i 2008.244 De finner betydelig variasjon i hvordan fødselstallene samvarierer med konjunkturene i de nordiske landene. På bakgrunn av dette, og fordi fallet i fødselstallene på tvers av landene har fortsatt gjennom perioder med bedre tider, argumenterer forskerne for at det er mer enn konjunkturer som har drevet det seneste og brede fallet i fødselstall.

En finsk studie finner at fallet i fødselstallene er størst blant personer utdannet innen felt der arbeidsledigheten er høyere, inntektsnivåene lavere, og en lavere andel jobber i offentlig sektor. De tolker dette som at økonomisk usikkerhet har betydning for fallet i fødselstall.245

8.3.2 Jobbsikkerhet og fødselstall

Clark & Lepinteur (2022) undersøker hvilken effekt lavere jobbsikkerhet har på fødselstallene i Frankrike.246 I 1987 ble det innført en skatt på å si opp en fast ansatt over 55 år for private bedrifter. Hensikten var blant annet å motvirke oppsigelser av ansatte som nærmet seg pensjonsalder, men dette førte samtidig til at yngre arbeidere fikk lavere jobbsikkerhet. I 1999 ble skatten økt, men bare for bedrifter med mer enn 50 ansatte. Forskerne bruker derfor endringen som et naturlig eksperiment der de sammenligner fertiliteten for unge ansatte i store bedrifter med fertiliteten for ansatte i bedrifter med færre enn 50 ansatte. Resultatene viste at for menn og kvinner i fertil alder i store bedrifter ble sannsynligheten for å få et barn redusert med 3,7 prosentpoeng, som tilsvarte et fall på 52 prosent i sannsynligheten for å få barn.

Midlertidige ansettelser kan påvirke valget om å få barn. Sammenhengen mellom midlertidighet og fødselstall er ikke forsket på i Norge, men det finnes en god del studier fra andre land.

Alderotti mfl. (2021) utførte en metaanalyse av 22 engelskspråklige artikler for å analysere sammenhengen mellom midlertidige arbeidskontrakter og fødselstall i Europa.247 De finner at særlig kvinner har en negativ effekt av midlertidige kontrakter. Sammenlignet med kvinner på tidsubestemte kontrakter hadde kvinner med midlertidige kontrakter 14 prosent lavere sannsynlighet for å få barn. For menn ble sannsynligheten redusert med 6 prosent. Forskerne beregnet også sammenhengen separat for ulike landområder og fant at effekten var sterkest for kvinner i Norden, der midlertidighet reduserte sannsynligheten for å få barn med 26 prosent.

I årene etter metaanalysen er det utført et par relevante analyser på spanske data. Ifølge Guner mfl. (2024) er bruken av midlertidige kontrakter i Spania blant de høyeste i Europa.248 Forskerne finner en tydelig negativ samvariasjon mellom midlertidighet og fødselstall. For kvinner med høyere utdanning er sannsynligheten for å få et første barn 28 prosent lavere enn for gruppen med tidsubestemte kontrakter. For kvinner med midlertidige kontrakter uten høyere utdanning er det tilsvarende tallet 25 prosent.

Nieto (2022) bruker spanske data for årene 1997–2004 for å analysere effekten av regionale subsidier som brukes til å gjøre midlertidige ansettelser om til faste.249 Siden subsidiene ble innført på ulike tidspunkter og med ulike størrelser i forskjellige regioner, argumenterer forskeren bak artikkelen for at estimatene kan tolkes som den kausale effekten av å gå fra midlertidig til fast ansettelse. For første paritet er det ingen effekt på kvinner, mens for mennene øker sannsynligheten med 4,3 prosent for at de skal å få sitt første barn. For andre paritet er effekten positiv for begge kjønn. Overgangen til fast jobb øker menns sannsynlighet for å få et andre barn med 3,1 prosent, og det øker kvinners sannsynlighet med 2,3 prosent. Også kvalitative studier antyder at arbeidstakere i bransjer med utbredt midlertidighet (for eksempel innen utdanningssektoren) vil kunne utsette å bli gravide til de har klart å opparbeide seg en fast stilling.250

Andelen midlertidig ansatte i Norge har holdt seg forholdsvis stabil i flere år.251 Tall fra den registerbaserte sysselsettingsstatistikken viser at om lag 340 000 personer hadde en midlertidig tilsetting i fjerde kvartal 2023. Det utgjorde 12 prosent av de sysselsatte. Andelen med en midlertidig stilling var høyest innenfor undervisning, helse- og sosialtjenester, overnatting og servering og varehandel.252 En kartlegging av personer med atypisk tilknytning til arbeidslivet, som inkluderer midlertidig ansatte, ansettelse i vikarbyrå og selvstendige oppdragstakere, fant at midlertidig ansatte har lavest inntekt av de tre gruppene. Dette skyldes at de jobber færre timer, men også at de har lavere timelønn. Analysen beregnet at sannsynligheten for overgang til fast arbeid var ca. 40–50 prosent for årene 1995–2021.253

8.3.3 Diskriminering og forskjellsbehandling

Den største enkeltkategorien av saker om diskriminering i arbeidslivet handler om diskriminering på grunn av graviditet og foreldrepermisjon, opplyste Likestillings- og diskrimineringsombudet til Kvinnearbeidshelseutvalget. Det er flest kvinner som henvender seg om slike problemstillinger.254 Juridisk rådgiving for kvinner (JURK) har også løftet spørsmålet om diskriminering av gravide for Fødselstallsutvalget. Likestillings- og diskrimineringsloven definerer ulovlig forskjellsbehandling som den gravide/permisjonstakeren kan møte i ulike situasjoner, jf. boks 8.2.

En studie fra Arbeidsforskningsinstituttet fra 2021 fant at forekomsten av negativ forskjellsbehandling blant foreldre i stor grad er uendret fra 2014. Kvinner har større sjanse enn menn for å oppleve forskjellsbehandling i arbeidslivet i forbindelse med graviditet og uttak av foreldrepermisjon.255 Studien fant en tendens til at arbeidstakere med løsere tilknytning til arbeidslivet, som arbeidstakere i midlertidige stillinger eller i deltidsarbeid, hadde noen flere negative opplevelser.

9 Foreldres tidsbruk og tid med barn

Forskning viser at tidsbruken til mødre og fedre i mange land i verden har blitt likere de siste tiårene.256 Fedre bidrar mer til barneomsorg, og mødre er i større grad i betalt arbeid. For Norge, som har vært i spissen av denne utviklingen, betyr dette at færre mødre jobber deltid enn tidligere.257 Både fedres innsats hjemme og mødres heltidsarbeid har vært uttalte politiske mål og har blitt stimulert av familiepolitikken gjennom blant annet permisjonsordninger og barnehageutbygging.

Samtidig har det, uavhengig av disse strukturelle endringene, vokst fram en dreining mot et mer intensivt foreldreskap. Forskning fra en rekke land har påpekt at foreldre i velstående samfunn investerer mer tid og ressurser i barna sine.258 Selv om det offentlige tilbudet for barnepass har økt kraftig de siste tiårene, er det også i Norge flere tegn på at foreldre har begynt å bruke mer tid sammen med barna sine igjen på 2000-tallet, og at de engasjerer seg i for eksempel organisert idrett og annen aktiv fritid med barn. Denne utviklingen kan også forstås som en del av en bredere samfunnstendens, der økende velstand og individualisering har bidratt til en slags «profesjonalisering» av mange livsområder – fra arbeid og fritid til foreldreskap – med høyere krav til kompetanse, engasjement og selvutvikling (se også kapittel 5.2).

Samlet sett bidrar både de strukturelle og kulturelle endringene til at flere foreldre opplever en «tidsklemme», som de siste årene har fått økt oppmerksomhet og blitt trukket fram som en forklaring for manglende overskudd og forhøyet sykmeldingsrisiko blant småbarnsforeldre. I dette kapittelet ser vi nærmere på hva som ligger bak denne opplevelsen. Vi undersøker utviklingen i foreldres arbeidstid, og sammenhengen mellom deltidsarbeid og fødselstall, før vi går videre til hvordan tidsbruken sammen med barn har endret seg over tid. Avslutningsvis diskuterer vi hvordan forskningen beskriver tidsklemma, og hvilken rolle faktorer som arbeidsfleksibilitet, «det tredje skiftet» og kravene til moderne foreldreskap kan spille for både helse og fødselstall.

9.1 Foreldres totale arbeidsinnsats har gått opp

Det tydeligste skiftet i arbeidsfordelingen blant dagens generasjon av foreldre består i at mødre har styrket sin økonomiske posisjon, mens fedre har blitt styrket i rollen som omsorgsgivere. En fersk analyse av data om tidsbruk fra 1980–2010 framhever at denne utviklingen mot et mer likestilt foreldreskap er særlig markant på 2000-tallet.259 Studien undersøker hvordan mødre og fedre i Norge fordelte tiden sin mellom betalt arbeid, husarbeid, barneomsorg, fritid og hvile i perioden. Analysen framhever at mødre styrket den økonomiske rollen sin gjennom økt sysselsetting og høyere heltidsandeler, samtidig som de reduserte tiden brukt på husarbeid. Fedre økte sitt bidrag til både husarbeid og barneomsorg. Utviklingen var spesielt tydelig mellom undersøkelsene i 2000 og i 2010 blant foreldre med barn i barnehagealder. I perioden hadde småbarnsmødrene i snitt økt arbeidstiden sin med en time per dag, og de brukte omtrent et kvarter mindre på husarbeid daglig, mens småbarnsfedre brukte omtrent et kvarter mer på både husarbeid og barneomsorg hver dag i 2010 sammenlignet med i 2000.260 Selv om kjønnsforskjeller fortsatt eksisterer, ble avstanden betydelig redusert, og tidsbruken mellom foreldre ble mer lik.

Studien peker på at foreldres samlede arbeidsinnsats samtidig har økt, igjen spesielt blant foreldre til barnehagebarn, noe som fører til mindre fritid for både mødre og fedre. For mødre ble økt arbeidstid ikke fullt ut balansert av en reduksjon i tiden til husarbeid, mens fedre tok på seg flere omsorgsoppgaver uten å redusere lønnsarbeidstiden tilsvarende. Våre egne beregninger, som omfatter tall fra den nyeste undersøkelsen i 2022, bekrefter at den samlede tiden brukt på lønnsarbeid og husarbeid har fortsatt å øke blant foreldre etter 2010 (se statistikkvedlegget).

9.1.1 Tidsbruk på en vanlig arbeidsdag i 2022

Tall fra den nyeste tidsbruksundersøkelsen viser at både mødre og fedre brukte mer tid på inntektsgivende arbeid på en gjennomsnittlig arbeidsdag, inkludert reiser i forbindelse med arbeid, enn resten av befolkningen i 2022 (se tabell 9.1). I undersøkelsen regnes pendletid og annen reise i forbindelse med arbeid med i tiden brukt til betalt arbeid, og tallene påvirkes derfor for eksempel av endringer i bruk av hjemmekontor. Hvis vi ser på hele befolkningen i aldersgruppene 25–44 år, viser tidsbruksundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå (SSB) at tiden brukt på arbeidsreiser gikk noe ned mellom 2010 og 2022, mens det var en økning i tiden bruk på arbeid. Samlet betydde dette en stabilitet i samlet tid brukt på inntektsgivende arbeid for befolkningen i aldersgruppene 25–44 år.261 I 2022 hadde foreldre med barn i skolealder den lengste arbeidsdagen, inkludert pendling, men også kvinner og menn med barn i alderen 0 til 6 år brukte henholdsvis 7,5 og 8,5 timer på inntektsgivende arbeid, inkludert arbeidsreiser, på en gjennomsnittlig arbeidsdag.

Omsorgsarbeidet som gjøres i tillegg til dette på en vanlig arbeidsdag, ligger på rundt 2 timer for kvinner med barn fra 0 til 6 år og 1,5 timer for fedre med barn i den samme alderen. Foreldre med skolebarn (7–19 år) bruker i snitt bare en halvtime hver på omsorgsarbeid på en vanlig arbeidsdag, mens de uten barn, eller med barn over 19 år, bruker 1–2 minutter i snitt. I tillegg kommer 2,5 timer til hus- og vedlikeholdsarbeid blant mødre og 1,75 til 2 timer blant fedre, mens de uten barn bruker litt mindre tid på husarbeid (1,75 timer for kvinner og 1,5 timer for menn).262

9.1.2 Utvikling i sysselsetting og timeverk

Mens tidsbruksundersøkelsen gir informasjon om hvor mye tid personer faktisk bruker på arbeid (inkludert arbeidsreiser), bygger de registerbaserte sysselsettingstallene på opplysninger om hvem som er registrert som sysselsatt, og hvor mye de formelt arbeider. Disse statistikkene måler dermed ulike sider av arbeidslivet, men de kan sammen bidra til å belyse utviklingen i arbeidstid og sysselsetting i befolkningen generelt og blant foreldre spesielt. Sysselsettingsutvalget viste i 2021 at den gjennomsnittlige arbeidstiden per sysselsatt har falt siden 1970. Samtidig er sysselsettingsandelen i befolkningen høy i internasjonal sammenheng og har steget siden 1970, slik at antall timeverk per innbygger har endret seg lite. Sysselsettingsutvalget peker på flere årsaker til denne utviklingen. Økningen i sysselsettingen blant kvinner etter 1970 ble i den første delen av perioden ledsaget av økt bruk av deltid. Det har vært to større forkortelser av arbeidstiden, flere ferieutvidelser, en økning av perioden med foreldrepenger og en økning av sykefraværet.263

Kilde: SSB (tabell 09174 og tabell 10211), beregninger av sekretariatet.

Sysselsettingsutvalget skrev videre at de siste 20 årene har den gjennomsnittlige arbeidstiden holdt seg stabil, og at det blant annet kunne ses i sammenheng med at det ikke har skjedd endringer i den lovbestemte eller avtalte arbeidstiden for store grupper i perioden, og at antallet deltidsjobber ikke har økt. Utbygging av foreldrepermisjonsordninger og bedre barnehagedekning har gjort det enklere å kombinere omsorgsforpliktelser med heltidsarbeid. Utviklingen over tid viser en markant reduksjon i andelen som arbeider deltid blant kvinner over 30 år. Sysselsettingsutvalget vurderte også at lavere deltidsandel for yngre kohorter kan tale for at omfanget av deltidsarbeid for kvinner vil fortsette å falle.264 Lavlønnsutvalget fra 2024 konstaterte at sammenlignet med andre land var det høy sysselsetting i Norge, men at antallet utførte arbeidstimer per innbygger var mer på nivå med gjennomsnittet i Europa. De pekte på at et relativt stort innslag av deltidsarbeid, flere eldre og yngre i jobb, relativt kort normal arbeidsuke og høyt fravær blant annet på grunn av sykdom er faktorer som bidrar til å trekke antall arbeidstimer per sysselsatte i Norge ned.265 Hverken Sysselsettingsutvalget eller Lavlønnsutvalget så på sysselsetting og arbeidstid blant foreldre spesielt.

Tall fra OECD viser at sysselsettingen blant mødre i Norge er høy, sammenlignet med i andre OECD-land.266 Det finnes ikke tall for arbeidstid blant mødre i Norge som kan sammenlignes med tall fra andre OECD-land, men i de andre nordiske landene har mødre relativt høy sysselsettingsandel og relativt høy heltidsandel, sammenlignet med snittet i OECD.267 I Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) oppga omtrent en av fem mødre i alderen 30–49 år at de jobbet deltid i 2024.268 Tall fra den registerbaserte sysselsettingsstatistikken viser at både sysselsettingsandelen og den avtalte arbeidstiden blant mødre med små barn har økt de siste 10 årene (se figur 9.2). Over tid har forskjellen i sysselsettingsgrad og arbeidstid mellom kvinner med og uten barn økt, der kvinner uten barn i mindre grad er sysselsatt. Dette skillet er enda større for menn. SSB skriver at menn med barn under 18 år har høyest sysselsettingsandel, arbeidstid og avtalt månedslønn.269 I familier uten barn er det lavere sysselsettingsgrad, og flere mottar helserelaterte ytelser.270 Om lag halvparten av de som var utenfor arbeid i familier uten barn, mottok helserelaterte ytelser, som arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Dette var mye høyere enn i familier med barn under 18 år, der den tilsvarende andelen lå på 35 prosent.271

Note: Endring i datagrunnlaget innebærer at tallene for sysselsatte fra og med 2015 ikke kan sammenlignes med tidligere årganger.

Kilde: SSB (tabell 12836 og 12838). Beregninger fra sekretariatet.

Det har fra arbeidstakerorganisasjonenes ståsted vært viktig med hele, fulle stillinger. Fra 1. januar 2023 ble arbeidsmiljøloven utvidet med en ny § 14-1 b med den følgende ordlyden: Arbeidstaker skal som hovedregel ansettes på heltid. Utviklingen i regelverket har sammenfalt med utviklingen i antallet hele stillinger. Arbeidslivsbarometeret beskriver nedgangen i deltid med skiftet bort fra den tradisjonelle utfordringen der kvinners karrieremuligheter ble begrenset av et uforholdsmessig stort ansvar for barn og familie. Denne forskyvningen har også ført til en stor endring i grunnene kvinner oppgir for å velge deltidsarbeid. Tidligere var omsorg for barn en like viktig årsak som helse (noe over 20 prosent hver i 2012). Nå oppgir kun 7 prosent av kvinnene i deltidsstillinger omsorg for barn som hovedårsak, mens helse oppgis av 40 prosent.272

9.1.3 Deltidsarbeid og fødselstall

Utviklingen i heltidsnormen kan stå i kontrast til utviklingen i antallet fødsler. Tidlig på 2000-tallet var det en relativt stor andel kvinner i omsorgsyrker som hadde deltidsstillinger, men som samtidig fikk mer enn to barn, noe som ga et betydelig bidrag til det samlet relativt høye fruktbarhetsnivået.273 At det er en sammenheng mellom deltidsarbeid og beslutningen om å få barn, er kartlagt i flere studier.

Cools & Strøm (2018) bruker data for årene 1995–2015 for å undersøke sammenhengen mellom deltidsarbeid og det å få første og tredje barn for par i alderen 20–45 år (kvinner) og 20–50 år (menn).274 Årsaken til at det er disse paritetene som studeres, er at det er på disse marginene det har vært en stor endring i perioden. Overordnet finner forskerne at deltidsarbeid for kvinner trekker i retning av et tredje barn, mens deltidsarbeid for menn bare virker svakt positivt inn på valget om å få et tredje barn. Disse tendensene ser ut til å være relativt stabile over tid (på tvers av kohortene).

Kvinnens lønnsinntekt er positiv korrelert med overgangen til det første barnet, men blir negativ ved overgangen til det tredje barnet, og høyere grad av heltidsarbeid trekker antakelig opp inntekten til kvinnen. Samtidig ser det ut til at den negative effekten redusert deltidsarbeid har på barnetallet, har dominert fram til nå. Videre varierer resultatene av effekten av kvinnens deltidsarbeid innenfor ulike utdanningsnivåer. Mens kvinner med videregående skole eller bachelorgrad som det høyeste utdanningsnivået har en positiv effekt av deltid, er effekten negativ for kvinner med mastergrad eller lignende.

Dommermuth mfl. (2019) bruker registerdata for årene 1993–2015 for kvinner i yrkesgrupper som tradisjonelt har fått relativt mange barn: lærere, leger og sykepleiere.275 Utvalget er begrenset til kvinner med to barn, for å undersøke hvordan deltidsarbeid påvirker beslutningen om å få et tredje barn. Deltidsarbeid øker sjansen for et tredje barn blant sykepleiere i hele perioden. For lærere øker deltidsarbeid sjansen for et tredje barn fra 2010 og framover. For leger er effekten motsatt, altså at deltidsarbeid reduserer sjansen for et tredje barn. Forskerne konkluderer med at økningen i heltidsarbeid blant sykepleiere og lærere har bidratt noe til nedgangen i tredjefødsler, men at effektene er såpass små at mye tyder på at andre faktorer har bidratt mer.

9.2 Tid med barn og intensivt foreldreskap

Forskning fra en rekke land har påpekt et skifte mot et intensivert foreldreskap i nyere tid, der foreldre i velstående land investerer mer tid og ressurser i barna sine.276 Selv om det offentlige tilbudet for barnepass har økt kraftig de siste tiårene, og selv om flere familier består av to foreldre i fulltidsjobber, er det også i Norge flere tegn på at foreldre har begynt å bruke mer tid sammen med barna sine igjen på 2000-tallet. Teoretiske perspektiver på fødselstall har framhevet at det å bruke mer tid på hvert barn kan være et alternativ til å få mange barn.277 I den norske konteksten kan dette relateres til utviklingen i fødselstall på to måter: Større investeringer i barn kan gjøre at unge voksne tenker at stadig mer må være på plass før de får det første barnet, og at de venter lenger med å bli foreldre. Større investeringer i hvert barn kan også kobles til at færre får flere enn to barn.

9.2.1 Foreldreskap i spenningsfeltet mellom omsorg og perfeksjon

Det å bruke tid sammen med barna kan bidra til barnas utvikling og trygghet, og det kan tilrettelegge for sterke bånd mellom generasjonene. Det inngår for eksempel i alle konsultasjoner i helsestasjonsprogrammet for foreldre og barn i alderen 0 til 5 år å oppfordre til og styrke slikt samspill.278 Samtidig har det vært omdiskutert om «profesjonaliseringen» av foreldreskapet, der ekspertråd inngår på stadig flere områder, også kan gå på bekostning av barns frie lek og autonomi og på bekostning av autentisitet i relasjonen mellom foreldre og barn.279 Begrepet «intensivt foreldreskap» peker mot at en slikt «intensivering» av foreldreskapet også kan ha ulemper.280

Doepke & Zilibotti (2019) knytter det intensiverte foreldreskapet i USA til økende sosioøkonomisk ulikhet og dermed et økende behov for å «investere» i barnas humankapital for å unngå at de mislykkes i en stadig skarpere konkurranse. I en økonomi der markedsvekst og produktivitet utenfor hjemmet verdsettes høyt, kan slike krevende foreldreroller komme i konflikt med kravene til særlig mødres egen karriere og økonomiske uavhengighet. Land som Sør-Korea og Kina, som har svært lave fødselstall, har blitt trukket fram som eksempler der en slik konflikt virker plausibel.281 Om denne mekanismen er like relevant i Norge, et land med mindre sosial ulikhet og mindre privatisert risiko, er ikke opplagt.282

Det er et bærende element i den norske familiepolitikken å sikre gode levekår for alle barn, og det passer godt med denne tankegangen å se og bruke tid på det enkelte barnet for å realisere barnets muligheter. Barneloven slår fast at «Omsorgsplikten under foreldreansvaret omfatter blant annet å ivareta praktiske og fysiske behov, men også å gi oppmerksomhet, kontakt, varme og kjærlighet til barnet. Oppdragelsen skal ta utgangspunkt i barnets personlighet, behov, evner og potensial, og innebærer blant annet ansvar for samhandling med barnet i familien, å lære barnet relasjoner og samspill med andre og ansvar for å bevare barnets kulturelle og språklige identitet.»283

Rapporten Foreldrepraksis i Norge beskriver at en barnesentrert oppdragelse er utbredt i alle lag av befolkningen i dagens samfunn.284 Prosjektet har undersøkt hvordan foreldre møter sine barns følelser, hvilke variasjoner det er i utøvelsen av foreldrerollen, og hvilke kontekstuelle forhold som bidrar til dagens praksis. Hovedfunnet i studien er at foreldre i Norge hovedsakelig rapporterer at de praktiserer et emosjonelt støttende foreldreskap, kjennetegnet ved forståelsesfull grensesetting. Dette gjelder, til tross for noe variasjon, uavhengig av foreldrenes kjønn, sosioøkonomiske forhold og kulturelle bakgrunn. Samtidig fremstår foreldrestress som en faktor som i betydelig grad preger hvordan foreldre utøver sine roller, og studien viser at kildene til stress kan variere med kontekstuelle forhold som blant annet sosioøkonomisk status. Mens mangel på tid er en kilde til foreldrestress blant fulltidsarbeidende foreldre, er bekymringer for barnets muligheter til deltakelse på lik linje med jevnaldrende fremhevet som årsak til foreldrestress blant foreldre med lav sosioøkonomisk status.285

Det offentlige tilbyr foreldreveiledning, som skal støtte foreldrene i ulike deler av foreldregjerningen, som grensesetting og validering av følelser, gjennom både helsestasjonsprogram og kurs. Forskning viser at foreldre oppfatter dette som verdifullt og støttende.286 Likevel kan det ikke utelukkes at slike kurs og program bidrar til en profesjonalisering av foreldreskapet og til en oppfatning av at det å være forelder er noe som må læres, perfeksjoneres og prioriteres, heller enn noe som faller naturlig for mange. Resultatene fra den aktuelle studien antyder også at det ikke nødvendigvis er mer kunnskap og flere råd om godt foreldreskap som mangler. Foreldre opplever seg i mange tilfeller mettet av råd fra eksperter og media, og kan heller ha behov for tiltak som reduserer kilder til foreldrestress og forbedrer rammebetingelsene i hverdagen.287

Norske barn tilbringer stadig mer tid i barnehage, på skole og i skolefritidsordning (se kapittel 16.2), der antall ansatte per barn i stor grad gjør det vanskelig med tett og individuell oppfølgning. Det at foreldre bruker mer aktiv tid sammen med barn, bør også ses i sammenheng med dette. Samtidig som at kravene til foreldreskapet har økt, har tiden til å utøve foreldreskapet, krympet. Forskning viser at familietid i hverdagen har stor betydning for norske foreldre, og at de strekker seg langt for å få brukt tid sammen med hele familien mellom jobb og leggetid.288 Et involvert foreldreskap henger sammen med heldige utfall for barn på sikt, og det kan også bidra til å styrke båndet mellom generasjonene på lang sikt. Samtidig framstår det rimelig at denne økte tidsbruken, og et foreldreskap som i større grad er «skreddersydd» til hvert barn, gjør det vanskeligere å ha mange barn.

9.2.2 Mer tid med barn

Foreldre i Norge bruker mer tid på hvert barn, og det har vært en trend over flere tiår i mange land at foreldre bruker mer aktiv tid sammen med barna sine.289 Omsorgsoppgaver omfatter i tidsbruksundersøkelsen personlig omsorg som for eksempel å kle på, stelle, mate eller legge barn, å leke med barna, å hjelpe med lekser eller å delta i barnas fritidsaktiviteter. Figur 9.3 viser at de som hadde omsorgsoppgaver i 2022 i Norge, brukte mer tid på disse oppgavene enn det som noen gang tidligere er målt i norske tidsbruksundersøkelser. Dette gjelder både kvinner og menn i alderen 25–44 år. For kvinnene gikk tidsbruken ned fra 1990 til 2000, men siden den gang har den økt igjen, både i 2010 og i 2022. Også menn har brukt stadig mer tid på omsorgsoppgaver. Fra 1970-tallet og fram til 2000 brukte menn i snitt omtrent halvannen time per dag på slike oppgaver, mens de i 2022 brukte litt over to timer.

Kilde: SSB (tabell 14320).

Tiden foreldre bruker sammen med barna, varierer mye med alderen på det yngste barnet. SSBs tidsbruksundersøkelse skiller mellom aktivt omsorgsarbeid (som vist i figur 9.3 og figur 9.4) og den mer generelle tiden familier tilbringer sammen, der barna er til stede selv om foreldrene også gjør andre ting (se figur 9.5). For småbarnsmødre med barn i alderen 0 til 3 år utgjør det rene samværet i gjennomsnitt nesten 8 timer hver dag, og av dette er over 3 timer aktiv omsorg. Småbarnsfedre bruker 6,5 timer sammen med barna, og 2 av disse er aktivt omsorgsarbeid. Når barna blir eldre, går tiden til aktiv omsorg naturlig nok ned – både mødre og fedre bruker i 2022 i gjennomsnitt litt under 2 timer per dag på barn i alderen 4 til 6 år (se figur 9.4). Samværet med barna holder seg imidlertid på et stabilt nivå, og det er først når barna begynner på skolen, at den totale tiden sammen blir mindre (se figur 9.5).

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger er foretatt av sekretariatet.

Kilde: SSB – leveranse til utvalget, se vedlagt statistikkhefte. Beregninger er foretatt av sekretariatet.

Fra figur 9.4 ser vi at tiden brukt på omsorgsarbeid på tvers av alderen til det yngste barnet viser en lignende utvikling over tid, med en bunn i året 2000 og en gradvis økning av tidsbruk etter det. Foreldrenes sammenlagte tidsbruk på omsorg i 2022 overstiger 1990-nivået i alle aldersgrupper, og dette er drevet av menns økte innsats. Hvordan det rene samværet har utviklet seg over tid, er vanskelig å fastslå helt sikkert, ettersom SSB selv peker på usikkerhet i sammenlignbarheten. Ifølge rapporten «Tidene skifter» tilbrakte foreldre mindre tid sammen med barna sine i 2010 enn i 2000.290 Mødre og fedre med barn under 3 år var sammen med barna litt over 6 timer per dag i 2010, mens foreldre til eldre barnehagebarn (3–6 år) tilbrakte omtrent 5 timer daglig med barna. Sammenlignet med tallene for 2022 i figur 9.5 ser det ut til at samværet har økt igjen siden 2010. Dette tyder på at foreldre i dag tilbringer mer tid med barna enn tidligere, selv om omfanget av endringen er usikkert.

9.2.3 Fars tidskostnad har økt

Tidsbruksundersøkelsene viser at fars bidrag til omsorgsoppgavene har økt over tid, og at det har blitt en likere fordeling av omsorgsarbeid mellom mor og far. En likere fordeling av tid brukt på omsorgsarbeid har vært et viktig mål med norsk familiepolitikk.291 En mer likestilt fordeling av omsorgsarbeid har vært sett på som en viktig forutsetning for å øke mødres arbeidsmarkedsdeltakelse og heltidsarbeid, og det kan ha positive effekter for begge parter i et parforhold. Sterkere bånd mellom fedre og barn kan ha positive konsekvenser for begge generasjonene. Fedres økte innsats hjemme har i Norge blitt stimulert av fedrekvoten i foreldrepengeordningen, og forskning viser at fedrekvoter bidrar til mer likestilling i husholdningen, både i Norge og internasjonalt.292

Teorier som «the gender revolution» framhever at økt likedeling i privatsfæren kan bidra til høyere fødselstall. Ifølge teorien faller fødselstallene når kvinner går inn i utdanning og arbeidsliv uten at menn samtidig øker sin deltakelse i hus- og omsorgsarbeid, fordi manglende likestilling i hjemmet skaper en vedvarende dobbelbelastning for kvinner.293 Når det gjelder betydningen av fars permisjonsuttak for videre fødsler, er det vanskelig å identifisere klare årsakssammenhenger. Registerstudier som analyserer sammenhengen mellom fars permisjonslengde og sannsynligheten for å få flere barn, viser sammensatte mønstre. Par der fedre ikke tar permisjon har gjennomgående lavere sannsynlighet for å få et andre barn, men også svært lange permisjonsuttak blant fedre er forbundet med lavere sannsynlighet for videre fødsler.294 Sammenhengene kan i stor grad reflektere seleksjon knyttet til holdninger, preferanser og arbeidsmarkedstilknytning, snarere enn effekter av permisjonsuttak i seg selv. En studie som utnytter variasjon i fedres permisjonsuttak mellom områder finner at høyere uttak av permisjon blant fedre er forbundet med noe lavere fødealder og høyere sannsynlighet for et andre barn, men også her kan uobserverte regionale forskjeller påvirke resultatene.295 Samlet sett gir forskningen ikke grunnlag for entydige konklusjoner om at økt permisjonsuttak blant fedre i seg selv øker fødselstallene. Funnene er likevel forenlige med teorier som vektlegger betydningen av likere fordeling av omsorgsarbeid for familiedannelse. Internasjonale sammenlikninger viser samtidig at land med høy grad av likestilling i hjemmet og i arbeidslivet i større grad har klart å opprettholde relativt høy fruktbarhet enn land med mer tradisjonelle kjønnsroller.296

På den andre siden rapporterer menn i Norge fortsatt at de bruker mindre tid på omsorg enn kvinner, og at den totale tidsbruken på omsorg har økt. Det at kvinner og menn bruker mer tid på barn og mindre i lønnet arbeid, kan påvirke lønnsutviklingen. Cools & Strøm (2016) finner at det også for menn har oppstått et inntektsfall av å få barn, selv om de negative konsekvensene for kvinners lønn forblir betydelig større (se kapittel 8.2 for en gjennomgang av litteraturen om inntektsfall etter fødsel).297 Siden menn i gjennomsnitt til nå har ønsket seg litt færre barn enn hva kvinner har ønsket seg, kan den økte tidskostnaden deres også ha bidratt til fallende fødselstall (se også kapittel 17.2.3 om effekten fedrekvote har på fødselstall). Samlet sett tyder utviklingen på at en mer likestilt fordeling av omsorgsarbeid har bidratt til en større likestilling i arbeidslivet, men at høyere tidskostnader ved foreldreskap også for menn kan ha medvirket til nedgangen i fødselstallene.

9.2.4 Skjermbruk i hverdagen

Familiers hverdagsliv blir også påvirket av stadig ny teknologi, både i form av økt effektivisering av husarbeid som frigjør tid, og i form av skjermer med nye kilder for digital underholdning som opptar tid. Norsk mediebarometer viser at tiden brukt på mobiltelefon og internett har økt de siste 15 årene.

Kilde: Bekkengen, F. V. (2025). Norsk mediebarometer 2024 (Statistiske analyser 179). Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/tids-og-mediebruk/artikler/norsk-mediebarometer-2024

I 2024 lå den daglige internettbruken i befolkningen i snitt på 4 timer og 35 minutter (inkludert 1 time og 53 minutter på sosiale medier), 1 time og 20 minutt på videomedier, litt over en time på TV og en halvtime på digitale spill.298 Skjermer kan dermed være «tidstyver» i en allerede hektisk hverdag for barnefamilier. Samtidig gir internett muligheter for å organisere, bestille, undersøke og kommunisere hjemmefra på en tidsbesparende måte. Det er ikke gitt om internett fungerer som et nyttig verktøy, som lett tilgjengelig underholdning eller som «tidstyv» for den enkelte. Forskning viser at mennesker reagerer ulikt på informasjonsmengden de møter digitalt: Noen opplever en overbelastning, mens andre snarere verdsetter informasjonstilgangen. En nyere studie viser at det å sette pris på informasjonsrikdommen faktisk er mer utbredt enn opplevelsen av informasjonsoverflod, men at begge reaksjonene også kan skje samtidig.299 Opplevelsen og bruken varierer sterkt over aldersgrupper, og Skjermbruksutvalgets oppsummering av hvordan foreldre oppfatter sin egen skjermbruk, viste et noe sprikende bilde: Ulike undersøkelser viser at det bare er i underkant av en av åtte foreldre som synes at de bruker for mye tid på nett,300 mens hele 59 prosent synes at de bruker for mye tid på mobilen.301 Både voksne og barn bruker skjermer når de er sammen, og det har vært bekymring om hvordan dette påvirker kvaliteten på tiden sammen, altså samspillet, barns utvikling og tilknytning.302 Teknologi kan forstyrre relasjoner fordi den opptar oppmerksomheten,303 men ifølge Skjermbruksutvalget er «hvordan teknologien brukes, hva den brukes til, når den brukes og hvem den brukes sammen med, […] ofte vel så viktig som tidsbruk og egenskaper ved skjermene i seg selv».

9.2.5 Avlastning og hjelp i hjemmet

I Norge avlastes foreldre i stor grad av barnehager og skolefritidsordninger innenfor normalarbeidsdagen. På ettermiddager, om kvelden og i helger er derimot besteforeldre en viktig ressurs for barnefamilier, som gir foreldre større fleksibilitet, mer fritid og mer tid som par.304 En slik avlastning i hverdagen er vanskelig å få fra andre utenfor familien, og undersøkelsen om hverdagslivet til barnefamilier viser at over en tredjedel av respondentene får hjelp av besteforeldre i hverdagen. Når barnas besteforeldre har god helse, bor i nærheten og har en god relasjon til barnas foreldre, opplever foreldrene støtten som størst.305 NOVA-undersøkelsen om livsløp, aldring og generasjon viser at denne støtten ser ut til å ha økt noe på 2000-tallet, der rundt 60 prosent av besteforeldrene passet barnebarna minst en gang i måneden, mens dette utgjorde omtrent 70 prosent i den nyeste undersøkelsen. En tredjedel av dagens besteforeldre passer barnebarn en gang i uken, og deltidsarbeidende besteforeldre stiller opp mest. Likevel er de yrkesaktive besteforeldrene i Norge mer engasjert enn de som ikke er i yrkeslivet.306

Kjøp av tjenester i hjemmet, og særlig rengjøringstjenester, er ofte nevnt som et ytterligere bidrag til avlastning i barnefasen. Studier viser likevel at kjøp av rengjøringstjenester ikke ser ut til å være en utbredt strategi for å dempe tidspresset i barnefamilier i Norge. Andelen barnefamilier med rengjøringshjelp er forholdsvis lav, omtrent 10 prosent.307 En grunn kan være at det for mange med lave eller normale inntekter heller vil lønne seg å arbeide mindre og gjøre husarbeidet selv. En annen grunn kan være knyttet til manglende tilbydere av slike tjenester. Tilgang til tjenestene kan forklare at bruken er klart høyere i Oslo og omegn enn andre steder i landet. Samtidig kan terskelen for å kjøpe slike tjenester være lavere i områder der man ser at andre har rengjøringshjelp. Men selv blant foreldre med høy inntekt, og blant de som bor i Oslo, står imidlertid flertallet for husvasken selv. Det kan peke mot det som er beskrevet som en relativt stor motstand mot kjøp av tjenester i hjemmet, der det lave omfanget av tjenestekjøp ikke bare skyldes økonomiske eller praktiske forhold, men at det også henger sammen med normer og holdninger som gjør slike tjenester mindre sosialt akseptert.308 Bruken av rengjøringstjenester er likevel i endring og har over tid fått mer aksept. Det er imidlertid fremdeles 28 prosent av kvinnene og 35 prosent av mennene som sier de absolutt ikke kunne tenke seg å kjøpe en slik tjeneste. Moe mfl. (2019) tolker dette som en relativt høy grad av motstand mot slike tjenester, men påpeker også at særlig for rengjøring henger en del av motstanden sammen med pris for tjenesten, da motstanden er klart lavere for de med høy inntekt.

9.3 Tidsklemma og balansen mellom familie og arbeid

Samtidig som det har vært rettet mer oppmerksomhet mot likestilling, kvinners «doble byrde» og det tredje skiftet,309 har den offentlige samtalen om livet med barn i Norge de siste tiårene tatt en vending mot økt åpenhet om problemer i barseltiden og tidsklemma, som er en populær betegnelse på følelsen av at tiden ikke strekker til for det man må gjøre eller ønsker å gjøre. Analyser av tidsbruksundersøkelser i de forrige kapitlene viser at foreldre faktisk bruker mer tid på både lønns- og omsorgsarbeid i dag enn tidligere, og at foreldre har mindre fritid enn resten av befolkningen. Denne tidsklemma gir foreldre også uttrykk for i spørreundersøkelser. For kvinners del er balansen mellom arbeid og familie spesifikt omtalt i Kvinnearbeidshelseutvalgets nylige utredning, men også Navs analyse av sykefravær og arbeidsmiljøundersøkelser peker på at balansen mellom arbeid og familie er viktig, og at den påvirkes av fleksibilitet på arbeidsplassen.

9.3.1 Foreldres egne opplevelser av hverdagen

Arbeidsforskningsinstituttets (AFI) undersøkelse Barnefamilienes hverdagsliv i Norge 2021 bekrefter at barnefamilier i Norge i dag ofte har en hektisk hverdag, der foreldre kombinerer lønnet arbeid med et forsøk på å gjennomføre det de oppfatter som «den riktige måten å gjøre hverdagslivet på». Foreldrene deler på oppgaver, familien spiser middag sammen, og foreldrene følger opp barnas fritidsaktiviteter. Foreldrene oppfatter det som meningsfullt og positivt å være tett på barna og deres aktiviteter, men det bidrar til en opplevelse av tidsklemme, stress og lite egen fritid. Analysene viser at stressnivået øker med antall barn og med pendletid, og at mødre opplever mer stress enn fedre – noe rapporten tilskriver det at mødre i større grad har «prosjektlederansvar» i familien (det såkalte tredje skiftet). Jo eldre barna blir, jo lavere blir stressnivået.310

Andelen som opplever en god balanse mellom arbeid og privatliv, har ifølge YS Arbeidslivsbarometer gått ned fra 2023 til 2024, særlig blant yngre arbeidstakere. Tidspress på jobb er ifølge undersøkelsen en mindre viktig forklaring på dette enn endrede forventninger til innsatsen i hjemmet.311 Også en spørreundersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning bekrefter at balansen mellom familieliv og jobb er en utfordring for foreldre, særlig for kvinner, som opplever at jobben begrenser tid med familien.312 Ifølge undersøkelsen opplever foreldre i større grad at de ikke strekker til hjemme, enn at familielivet går utover jobb. Selv om respondentene gir uttrykk for at karrieren har blitt påvirket av å bli forelder, synes de at livskvaliteten deres har økt av å få barn. Når en rekke respondenter i samme undersøkelse samtidig oppgir manglende overskudd i hverdagen som en viktig grunn til å ikke få flere barn, kan det tenkes at den opplevde tidsklemma mellom arbeid og familie også påvirker dagens fødselstall.

Familiepolitiske tiltak spiller en viktig rolle i å støtte toinntektsmodellen, med begge foreldrene i arbeidslivet. Ifølge Arbeidsforskningsinstituttets undersøkelse Hverdagsliv og familieliv i Norge 2020 uttrykker mange foreldre at de ikke ønsker mer offentlig barnetilsyn, ettersom de allerede opplever å ha begrenset med tid sammen med barna. I stedet etterspør de at barnehage, skole og skolefritidsordning i større grad kan ivareta enkelte praktiske oppgaver som i dag må passes inn i travle ettermiddager, som leksehjelp, matpakkelaging og oppfølging av fritidsaktiviteter.313

Spørreundersøkelser om hvilke typer tiltak som kan påvirke folk til å få flere barn peker mot noe ulike preferanser mellom menn og kvinner med og uten barn.314 Menn og kvinner uten barn har tro på tiltak som reduserer kostnaden ved å ha barn (f.eks. gratis barnehage og SFO). Kvinner som har barn har særlig tro på tiltak som kan gi foreldre bedre tid (f.eks. kortere arbeidsuke og mer fleksibel arbeidstid). Respondenter i alle grupper, og særlig kvinner som har barn, har aller minst tro på tiltak som innebærer mer barnepass av noen andre enn foreldrene. Menn har generelt mer tro på tiltak som reduserer kostnaden ved barn.

9.3.2 Sykefravær blant småbarnsforeldre, og mødre spesifikt

Statistikk viser at sykefravær er ulikt fordelt over kjønn, yrker og livsfaser. I det norske arbeidslivet er det et langt høyere sykefravær i yrker med høyt omsorgsansvar og lite kontroll over egen tid.315 Det er også generelt høyere blant kvinner enn menn og blant foreldre i småbarnsfasen sammenlignet med de som er i andre livsfaser. Dette har reist spørsmål om tidsklemma og stress i småbarnsfasen kan være en viktig årsak til sykefravær.

Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt viser kunnskapsoppsummeringer av forskning på sammenhengen mellom helse og ubalanse mellom jobb og familie at det er en mulig sammenheng mellom ubalanse mellom arbeid og privatliv og høyere risiko for dårlig psykisk helse, dårligere selvrapportert helse og søvnproblemer. Forfatterne peker imidlertid på at det er uklart om ubalansen primært skyldes krav i arbeidet, krav i privatlivet eller en vekselvirkning mellom de to.316

Dobbeltarbeidshypotesen er en av flere teorier for det høyere sykefraværet for kvinner. Hypotesen framhever nettopp den samlede belastningen av lønnsarbeid, husarbeid og omsorgsarbeid samt ansvaret for det tredje skiftet (se boks 9.4) som forklaring på et høyere nivå av helseplager og en svakere tilknytning til arbeidslivet blant kvinner. Empirien omkring dobbeltarbeidshypotesen er til dels motstridende og ofte basert på eldre metoder. En del av de eldre studiene har begrenset kontroll for seleksjon inn i foreldreskap,317 som er viktig fordi foreldre ofte har bedre utgangshelse enn resten av befolkningen. Mens enkelte studier peker på at effekter drives av sykefravær under graviditet med det neste barnet,318 viser andre tydelige effekter: I Sverige dobles sykefraværsgapet mellom par etter at de får barn,319 og tilsvarende mønstre er dokumentert i Belgia.320 Kvinnearbeidshelseutvalget konkluderer med at dobbeltarbeidshypotesen på generelt grunnlag har begrenset støtte i forskning som en forklaring på sykefravær fra jobb, men at dette ser ut til å avhenge av sosioøkonomisk status.321 Kvinnehelseutvalget derimot peker på at kvinners familieansvar ofte vedvarer gjennom hele livet – fra småbarnsfasen til omsorg for eldre foreldre – og viser til forskning som dokumenterer økt risiko for stress, utbrenthet og andre helseplager.322 Samlet sett peker dette på at funnene er motstridende, og at det trengs mer kunnskap for å forstå hvordan foreldreskap og omsorgsansvar påvirker kvinners sykefravær.

Lima (2018) har sett spesifikt på sykefravær blant nybakte foreldre og på om dette bidrar til kjønnsforskjeller i sykefravær.323 I studien sammenlignes sykefraværet til førstegangsfødende kvinner og partnerne deres før og etter fødsel. Resultatene viser at legemeldt sykefravær øker markant for begge kjønn etter at det første barnet blir født, men økningen er klart størst blant kvinner, både relativt og absolutt, særlig i perioden to til seks år etter fødselen. Blant kvinner som får et barn til, øker sykefraværet ytterligere i omtrent fire år etter fødselen av barn nummer to, før det gradvis avtar fire til fem år senere. Økningen skyldes først og fremst at en mindre gruppe kvinner får lengre fraværsperioder, snarere enn at mange får litt mer fravær. Det er særlig en økning i rapporterte plager som tretthet, utmattelse og psykiske symptomer, som kan knyttes til en stor samlet arbeidsbelastning etter at man blir forelder.

9.3.3 Fleksibilitet og tilpasning på arbeidsplassen

Den opplevde tidsklemma formes både av forventninger til foreldreskapet, av strukturer i arbeidslivet og av familiepolitiske ordninger, og den vil variere etter individuelle forhold. Statens arbeidsmiljøinstitutt påpeker at balansen mellom arbeid og privatliv handler om muligheten sysselsatte har til å balansere energien og tiden de har tilgjengelig, slik at de kan møte ulike forventninger og forpliktelser som de har på forskjellige områder.324 Ubalansen øker ved lange arbeidsdager og overtid, mens deltidsarbeid vanligvis reduserer denne ubalansen. Faktorer som familiens samlede arbeidstid, pendlingstid og familiesituasjon påvirker også balansen mellom jobb og privatliv.325 Studier viser at de som jobber utenom vanlig arbeidstid, generelt har større utfordringer med å kombinere arbeid og familieliv enn de som jobber ordinær dagtid.326 I forlengelse av dette viser internasjonal forskning videre at kvinner som jobber utenom dagtid, får færre barn.327 Om lag en tredjedel av ansatte i Norge arbeider utenom dagtid.328

Arbeidsfleksibilitet er ulikt fordelt mellom yrkesgrupper, og denne variasjonen har konsekvenser både for unges vurderinger av om og når de kan få barn, og for foreldres mulighet til å kombinere omsorg og arbeid.329 Pedersens skille mellom klokkekontrakter og karrierekontrakter synliggjør denne strukturelle forskjellen. Yrker regulert av klokkekontrakter preges av faste tidsrammer, lav autonomi og begrenset fleksibilitet. Dette skaper utfordringer for foreldre som trenger å tilpasse arbeidstiden til barns behov, og gjør det å få barn særlig risikabelt for arbeidstakere i midlertidige eller usikre stillinger. Karrierekontrakter, som kjennetegner yrker med lang utdanning og vanskelig målbare oppgaver, tilbyr formelt større grad av fleksibilitet. Samtidig har de et ofte uformelt arbeidspress knyttet til karriereinsentiver og implisitte forventninger om høy innsats. Denne kombinasjonen gjør det mulig, men krevende, å balansere arbeid og omsorg. I enkelte yrker, særlig innen næringsliv, finans og jus, belønnes lange arbeidsdager og bestemte arbeidstider høyt, og ansatte som benytter seg av fleksible ordninger kan oppleve lønns- eller karrieremessige sanksjoner.330 Også i Norge opplever kvinner det største inntektsfallet etter fødsel i yrker med store inntektsforskjeller og bratte karriereløp.331

Utfordringene i de ulike kontraktstypene peker mot henholdsvis strukturelle og kulturelle forklaringer. I klokkekontrakten er det særlig de strukturelle forholdene som skaper problemer for foreldre, først og fremst arbeidstiden.332 For å verne om felles familietid ønsker informantene i Pedersens analyse å komme seg bort fra skiftarbeid, kveldsarbeid og andre ugunstige arbeidstidsordninger. I karrierekontrakten er det imidlertid ifølge studien ikke struktur, men kultur som er utfordringen. Her etterspørres arbeidsmiljøer med mindre press og mer realistiske forventninger, altså ledere og kollegaer som viser forståelse for redusert arbeidskapasitet i småbarnsfasen, og som ikke sanksjonerer dette med svakere karriereutvikling eller lavere status. Uavhengig av kontraktstype viser studien at strategiene ofte innebærer å skifte arbeid eller stilling for å skaffe seg arbeidsvilkår som lar seg kombinere med foreldreskap.

Hvordan større fleksibilitet i arbeidslivet kan påvirke familiedannelse og barnetall er også analysert ved å se på den første nedstengningen under koronapandemien i Norge som et naturlig eksperiment. Forskerne finner en markant og varig økning i fødselstall ni måneder etter nedstengningen, konsentrert blant kvinner i yrker der arbeidsvilkårene før pandemien typisk innebar lav fleksibilitet.333 Både krevende karrierer og barn tar mye av kvinners tid, og analysen viser at økt fleksibilitet i arbeidshverdagen kan bidra til høyere fødselstall blant høytlønnede kvinner, ved å redusere konflikten mellom karriere og familie. Under nedstengningen fikk kvinner i karriereyrker bedre balanse mellom jobb og familieliv, noe som bidro til den observerte økningen i antall fødsler.

Arbeidsmiljøloven (§ 10-2) kan gi rett til midlertidige tilpasninger i arbeidstiden for arbeidstakere med små barn og omsorgsforpliktelser. Dette kan innebære fritak fra nattarbeid, rett til fleksibel arbeidstid og/eller rett til redusert arbeidstid, forutsatt at det kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten. Videre kan arbeidstakere som passer mindre barn, ha rett til å bli fritatt fra å utføre arbeid utover avtalt arbeidstid. Fleksibel arbeidstid er utbredt i deler av arbeidslivet med arbeid på dagtid. 45 prosent av sysselsatte har mulighet til å jobbe hjemmefra, og bruken er særlig utbredt i akademiske yrker, der to av tre har mulighet til og benytter seg av hjemmekontor.334 Statens arbeidsmiljøinstitutt påpeker at fleksibel arbeidstid kan være positivt for opplevelsen av balansen mellom arbeid og privatliv, men at effekten ikke er entydig. Mens fleksibilitet gjør det mulig å tilpasse arbeidstiden etter egne behov, kan det samtidig gjøre det utfordrende å sette klare grenser for hvor og når man skal arbeide.335

Muligheten for og retten til tilpasning i arbeidslivet for å kombinere barn og familie i arbeidsmiljøloven henger også sammen med tilretteleggingsplikten i likestillings- og diskrimineringsloven (se kapittel 8.3.3). AFI har påpekt at det er variasjon blant arbeidsgivere i hvilke muligheter de ser for tilrettelegging, i oppfølging av aktivitetsplikten og i forebygging av diskriminering, noe som tilsier at det finnes et stort potensial i en større deling av kunnskap og gode grep.336 Også Fødselstallutvalgets rådsgruppe har påpekt behov for mer kunnskap både blant arbeidstakere og blant arbeidsgivere om retten til tilrettelegging i arbeidslivet (se kapittel 2.5.2).

I det organiserte arbeidslivet jobber organisasjonene om å spre kunnskap og bevissthet blant arbeidstakere og arbeidsgivere. Blant annet er det et eget fellesbilag i Hovedavtalen mellom LO og NHO om å fremme likestilling og hindre diskriminering i arbeidslivet. Her framheves blant annet behovet for å se sammenhengen mellom arbeidsliv, familieliv og samfunnsliv og at partene spesielt skal legge vekt på tiltak for blant annet «organisering av arbeidstid som fremmer likestilling og muligheten for å kombinere arbeid med familieliv».

Mannsutvalget har videre framhevet at det mangler systematisk kunnskap om tilrettelegging for balansen mellom arbeid og familie i mannsdominerte bransjer, fordi innsatsen for økt likestilling i arbeidslivet har lagt vekt på kvinner og kvinnedominerte bransjer.337 Regjeringens likestillingsstrategi (2025–2030) foreslår å opprette et trepartssamarbeid for å bedre balansen mellom arbeid og familie i både mannsdominerte og kvinnedominerte bransjer.

10 Endringer i kostnader ved å få barn

Å få barn utløser en rekke kostnader, som kostnader til barnevogn, klær, mat, barnetilsyn og bolig. I dette kapittelet ser vi nærmere på utviklingen av disse kostnadene over tid, for å forstå om kostnadene kan virke som en barriere for å få barn.

For å illustrere kostnadene som kan gå med til fritidsaktiviteter, klær og så videre har vi hentet ut data fra SIFOs forbruksbudsjett over tid. Analysen viser for det første at det er særlig barnehage og SFO som trekker opp kostnadene i perioden fram til barnet fyller 9 år. For det andre illustrerer beregningene at husholdningene har en betydelig kostnad til investeringene som må gjøres før et barn blir født. Når det gjelder utviklingen i disse kostnadene over tid, tyder analysen på at subsidieringen av barnehage og SFO har bidratt til å trekke kostnadene ned i løpet av perioden 2010–2025.

Kapittelet inneholder også en analyse av utviklingen i boligmarkedet, for at vi skal forstå hvordan denne utviklingen kan ha påvirket fødselstallene.

Statistikk fra perioden 2010–2024 viser at boligprisene på landsbasis har økt en god del mer enn konsumprisindeksen (KPI) og den gjennomsnittlige disponible inntekten per innbygger. Veksten er særlig drevet av utviklingen i byer, spesielt i Oslo og omegn. Høyere priser fører til at kjøpere tar på seg mer gjeld enn tidligere, og dermed vil renteøkninger gi en større økning i nivået på utgiftene for husholdningene. Basert på statistikk fra levekårsundersøkelsen finner Statistisk sentralbyrå (SSB) at lav rente og strømpris gjorde at bokostnadene i hovedsak avtok i første halvdel av perioden 2011–2024, før de begynte å stige med høyere rente og strømpriser. Belastningen, målt som bokostnader relativt til inntekt, er ifølge SSB høyest for de som bor alene i aldersgruppen 16–44 år, og enslige forsørgere.

Når boligprisene øker mer enn inntektene, kan det bli mer utfordrende å kjøpe sin egen bolig. En beregning som understøtter dette, er boligkjøperindekser, som måler andelen av boligene som ligger ute til salgs, som en gitt husholdning har råd til å kjøpe. I Norge er det de senere årene utarbeidet flere slike indekser, og alle illustrerer at kjøpekraften har gått ned siden 2015. I Oslo falt for eksempel sykepleierindeksen fra et nivå på ca. 20 prosent før 2015 til 2–3 prosent i årene etter. Det største fallet i LOs boligkjøperindeks inntraff for husholdninger med barn, som gikk fra å kunne kjøpe 39 prosent av alle boliger i 2015 til 19 prosent i 2024.

Statistikk for eierandeler fordelt på alder, bosted og utdanningsnivå indikerer at hverken økte boligpriser eller innføringen av utlånsforskriften har gitt en nedgang i andelen som kommer seg inn på boligmarkedet. Tvert imot har eierandelene for personer i alderen 25–35 år økt svakt i løpet av de siste ti årene. Videre viser undersøkelser at foreldrehjelp har blitt vanligere, særlig i Oslo, og at personer som kommer seg inn på boligmarkedet, i økende grad har foreldre med høy inntekt. I sum tyder dette på at det å komme seg inn i boligmarkedet har blitt viktigere for dagens unge, samtidig som det har blitt vanskeligere å oppnå dette uten hjelp.

Kapittelet er strukturert på følgende måte: I den første delen har vi beregnet den ekstra kostnaden som følger av å få det første barnet, ved hjelp av SIFOs referansebudsjett. I den andre delen ser vi nærmere på utviklingen i boligmarkedet, for å forsøke å forstå om bolig er en barriere for å barn. I den tredje delen diskuteres biltyper og bilkostnader for store biler som har plass til mer enn to barneseter.

10.1 Løpende utgifter varierer med barnets alder

Forbruksforskningsinstituttet SIFO har siden 1990 årlig beregnet et referansebudsjett for forbruksutgifter. Dette budsjettet illustrerer kostnadene for å opprettholde et «rimelig forbruksnivå» for husholdninger av ulik størrelse. Et rimelig forbruksnivå defineres som et nivå som oppfyller kravene til helse- og ernæringsstandarder, og som gjør det mulig å delta på de vanligste fritidsaktivitetene på en fullverdig måte.338 Det er verdt å merke seg at et par viktige utgiftsposter, som for eksempel bolig, strøm og andre boutgifter, helsetjenester og utstyrskrevende fritidsaktiviteter, ikke er tatt med fordi de varierer i betydelig grad mellom husholdningene. For større husholdninger legges det til en stordriftsfordel der utgiftene som kommer med ett ekstra individ, ikke er like store som til det forrige. Størrelsen på budsjettet er altså en funksjon av en rekke variabler, som antall medlemmer av husholdningen og alderen deres.

Note: Hver linje viser prosentvis økning i kostnader for en husholdning med to voksne som får ett barn, relativt til budsjettet for de to voksne uten barn. Beregningene er gjort ved å legge til grunn en høy husholdningsinntekt slik at husholdningen må betale makspris i barnehage og SFO. SIFO benytter priser for AKS i Oslo for SFO. Referansebudsjettet innlemmer gratis kjernetid i AKS for årene fra og med 2022. I flere år før dette ble gratis kjernetid innført på noen trinn i Oslo, men dette er altså ikke med i kalkulatoren.

Kilde: SIFO. (2025). Referansebudsjettet – kalkulator. https://www.oslomet.no/om/sifo/referansebudsjettet

Én framgangsmåte for å illustrere kostnadene ved å ha barn på er å beregne kostnadene i dette budsjettet etter hvert som størrelsen på en tenkt husholdning øker. Figur 10.1 illustrerer hvordan kostnadene for en husholdning med to voksne endrer seg når de velger å få ett barn, basert på SIFOs referansebudsjett. Tallene viser den prosentvise økningen i kostnader relativt til situasjonen der de to ikke hadde barn, innenfor hvert år. I eksempelet er det lagt til grunn at husholdningens inntekt er såpass høy at familien må betale makspris i barnehage, og at familien benytter seg av heltids SFO. Fra og med 2022 er gratis kjernetid i SFO lagt inn i kalkulatoren.339

Overordnet illustrerer figuren at kostnadene er høyest når barnet er mellom tre og ni år. Hovedårsaken til dette er kostnader til barnehage og SFO. I tillegg er kostnadene relativt høye i perioden når kvinnen er gravid, på grunn av utstyr som må kjøpes i denne perioden. Figuren indikerer også at kostnadene knyttet til å få barn har avtatt over tid.

10.2 Boligmarked og boligkostnader

I dette delkapittelet beskriver vi utviklingen i boligmarkedet og sammenhengen mellom bolig og fødselstall. Overordnet er det særlig tre spørsmål som er viktige for å forstå boligmarkedets rolle for utviklingen av fødselstallene: 1) Hvilken effekt har det å eie bolig på fødselstallene? 2) Hvordan har muligheten til å komme seg inn på boligmarkedet utviklet seg over tid? 3) Hvordan har muligheten til å kjøpe større bolig utviklet seg over tid?

Flere kartlegginger av kvinner og menns ønsker om barn viser at de anser muligheten til å eie egen bolig som en viktig forutsetning før de får sitt første barn. Institutt for samfunnsforskning har gjennomført to store spørreundersøkelser blant menn og kvinner i aldersgruppen 24–46 år i 2019 og 2022. I den første runden oppga 40 prosent at det er nokså viktig og 35 prosent at det er veldig viktig å eie bolig før man får sitt første barn.340 I 2022 var tallene henholdsvis 33 prosent og 44 prosent.341 Blant de som ikke anser seg som ferdige med å få barn, svarte over 40 prosent i begge undersøkelsene at for liten bolig er en årsak til at de ikke ønsker flere barn. For denne gruppen var størrelsen på bolig den viktigste barrieren for ikke å få flere barn. I en mindre spørreundersøkelse blant norske og italienske kvinner og menn, utført i 2019 og 2020, ble respondentene med intensjoner om å få flere barn bedt om å peke på barrierer for disse planene. Her kom det fram at 14,3 prosent av de norske deltakerne oppga dyre boliger som en utfordring, mot 7,6 prosent i det italienske utvalget. Likevel var ikke bolig den viktigste barrieren blant de norske respondentene, og majoriteten pekte på et ønske om personlig og yrkesmessig utvikling som en viktigere faktor for ikke å få barn.342

Delkapittelet begynner med en gjennomgang av relevant forskning på effekten det å eie bolig har på fødselstallene. I andre del ser vi på statistikk for boligpriser og statistikk for bokostnader, og vi omtaler utviklingen i flere boligkjøperindekser. I tredje del ser vi nærmere på utviklingen i eierskap generelt, trangboddhet og statistikk for førstegangskjøpere.

10.2.1 Forskning på sammenhengen mellom bolig og fødselstall

Det er begrenset med forskningslitteratur om hvilken effekt boligeierskap har på fødselstall. Fordi det antakelig er mange faktorer som kan påvirke valg om barn, og fordi de samme faktorene kan henge sammen med boligkjøp, er en sentral utfordring i litteraturen å isolere effekten tilgang på bolig har på valget om å få barn.

Fazio mfl. (2024) er en av få artikler som bruker en institusjonell kontekst som løser denne utfordringen.343 I artikkelen undersøker forskerne hvordan det å eie egen bolig påvirker fødselstallene i Brasil. Forskerne bruker data fra boligkredittlotterier (consorcios), som går ut på at en gruppe danner et spleiselag for boligkjøp, der det hver måned trekkes en tilfeldig vinner. Lotteriet gjentas hver måned fram til alle i gruppen har fått finansiert sin bolig. Resultatene fra analysen viser at det å vinne lotteriet øker både sannsynligheten for å få barn og det totale barnetallet. Det å vinne lotteriet økte sannsynligheten for å få barn med om lag 3 prosentpoeng for personer i aldersgruppen 20–35 år. Den relative endringen var størst for den yngste gruppen, 20–25-åringer, der sannsynligheten for å få barn økte med 33 prosent (fra 9 til 12 prosentpoeng), etterfulgt av aldersgruppen 25–30 år, der sannsynligheten for å få barn økte mellom 10 og 21 prosent. Forskerne fant at resultatene ikke bare viste en endring i tidspunktet individene valgte å få barn på, men at det totale antallet barn økte med henholdsvis 32 og 13 prosent for de to aldersgruppene. Basert på funnene og annen forskning konkluderer forskerne med at politikk som gjør bolig tilgjengelig for flere, kan være et godt tiltak for å øke fødselstallene.

I tillegg finnes det en rekke forskningsartikler som undersøker korrelasjonen mellom fødselstall og boligpriser. Effekten av økte boligpriser avhenger av om en person eier bolig eller ikke. For eiere gir høyere priser en større boligformue. For de som ikke eier bolig, gjør høyere priser det vanskeligere å komme inn på boligmarkedet.

Li (2024) bruker data fra 14 land for perioden 1870 til 2012 for å undersøke korrelasjonen mellom boligpriser og fødselstall.344 Studien viser en negativ korrelasjon mellom de to størrelsene: En 10 prosents økning i boligprisene reduserer gjennomsnittlig antall fødsler per kvinne med 0,01–0,03. Effekten er beregnet på tvers av boligeiere og leiere, og dataene i studien er ikke detaljerte nok til å illustrere samvariasjonen for de to gruppene separert. Dersom det er slik at økte boligpriser påvirker fødselstallene til eiere positivt, kan den beregnede effekten i denne studien antyde at den negative effekten for de som ikke eier bolig, er sterkere enn den positive effekten for de som allerede eier bolig.

Flere artikler har også forsøkt å beregne effektene for gruppene isolert, ved å regne ut korrelasjonen mellom fødselstall og økt boligpris for eiere og leiere separat. Lovenheim & Mumford (2013) og Dettling & Kearney (2014) bruker begge data fra USA i perioden rundt 1980 til midten av 2000-tallet for å undersøke samvariasjonen mellom fødselstallene og boligpriser. Lovenheim & Mumford (2013) estimerer at en økning i boligverdien på 100 000 dollar øker sannsynligheten for at boligeiere får barn med 16–18 prosent. For leietakere finner de ingen samvariasjon med denne utviklingen.345 Dettling & Kearney (2014) estimerer at en boligprisøkning på 10 000 dollar er assosiert med en 5 prosents økning i fødselstallene for eiere og et fall på 2,4 prosent i fødselstallene for leietakere.346 Daysal mfl. (2021) bruker danske registerdata for perioden 1992–2011 og finner at en økt boligverdi på 100 000 danske kroner øker sannsynligheten for å få barn med 2,35 prosent. For leietakere viser studien ingen assosiasjon mellom fødselstallene og boligprisene.347 Wijk & Feijten (2025) bruker registerdata for Nederland for perioden 2012–2023 for å beregne korrelasjonen mellom boligpriser og fødselstall. Funnene i artikkelen er i tråd med artiklene fra USA og Danmark – det er en negativ korrelasjon mellom boligpriser og fødselstall for leietakere og en positiv korrelasjon mellom fødselstallene og boligpriser for eiere.348

I sum tyder eksisterende forskning på at det å få muligheten til å eie egen bolig kan virke positivt på fødselstallene. For de som står utenfor boligmarkedet, kan en økning i boligprisene være en barriere for etablering og det å få barn.

10.2.2 Utvikling i boligpriser, boligprisindekser og utlånsforskriften

Utviklingen i boligpriser og kjøpekraft er kartlagt en rekke ganger i løpet av de siste tiårene og senest i boligmeldingen i september 2023.349

I løpet av de siste tiårene har boligprisene steget relativt jevnt og trutt, særlig i de største byene. Figur 10.2 illustrerer utviklingen i prisene fra 2000, først i nominelle priser og deretter etter at endring i konsumprisindeksen (KPI), inntektsvekst og utvikling i byggekostnader er trukket fra. Figuren illustrerer at boligprisene har økt raskere enn de andre størrelsene.

¹ Anslag for 4. kvartal 2024.

Kilde: Meld. St. 13 (2023–2024) Bustadmeldinga – Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet. Kommunal- og distriktsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-13-20232024/id3029550/. Tall fra 2000 til 2024 fra Kommunal- og distriktsdepartementet. Grunnlagsdata: Statistisk sentralbyrå, Eiendom Norge, Eiendomsverdi, Finn.no og Finanstilsynet.

Veksten i boligpriser er i stor grad drevet av utviklingen i sentrale strøk. Statistisk sentralbyrå skiller mellom seks kommunegrupper basert på en sentralitetsindeks, der sentralitetsklasse 1 (Oslo og omkringliggende kommuner) har høyest grad av sentralitet. Prisøkningen i de mest sentrale kommunene har vært langt høyere enn i de øvrige gruppene. Dette illustreres i figur 10.3.

Kilde: Meld. St. 13 (2023–2024) Bustadmeldinga – Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet. Kommunal- og distriktsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-13-20232024/id3029550/. Tall fra 2003 til 2024 fra Kommunal- og distriktsdepartementet. Grunnlagsdata: Statistisk sentralbyrå, Eiendomsverdi.

For å gi en indikasjon på hvordan veksten i boligpriser og lønninger påvirker mulighetene til å komme seg inn på boligmarkedet, har flere aktører utarbeidet boligkjøperindekser de siste tiårene. Konseptet i disse indeksene er å beregne hvor mange boliger en person med en gitt inntekt har mulighet til å kjøpe på et gitt tidspunkt.

Sykepleierindeksen er en boligkjøperindeks utviklet av Eiendomsverdi og Eiendom Norge, som måler hvor stor andel av de omsatte boligene en enslig sykepleier har råd til å kjøpe i ulike deler av landet. Indeksen tar utgangspunkt i en gjennomsnittlig lønn for en sykepleier i heltidsstilling,350 beregnet utgiftsnivå for en singelhusholdning og den gjeldende boliglånsforskriften. Basert på dette beregnes det hvor stort boliglån en sykepleier kan betjene, og deretter hvor mange av de omsatte boligene som er innenfor dette budsjettet. Ifølge denne indeksen kunne en singel sykepleier i 2024 kjøpe ca. 31 prosent av de omsatte boligene i Norge, men bare 2,4 prosent av de omsatte boligene i Oslo.351 Over tid har utviklingen i denne indeksen vært særlig negativ i Oslo, fra et nivå på litt over 20 prosent i 2015 til rundt 2–3 prosent i senere år. Fallet sammenfaller med innføringen av utlånsforskriften og en periode med lave renter og høyere boligpriser.

LOs boligkjøperindeks er basert på samme konsept som sykepleierindeksen, men den illustrerer utviklingen for ulike sammensetninger av husholdninger: en enslig helsefagarbeider som jobber i 75 prosents stilling, et par uten barn der en jobber 75 prosent som helsefagarbeider og den andre jobber 100 prosent som tømrer, og et par med to barn og lik sysselsetting som paret uten barn.352 Indeksen ble utarbeidet av Samfunnsøkonomisk Analyse i 2024. Beregningene er gjort for 2015, 2023 og 2024 for å sammenligne utviklingen i denne perioden. Resultatene viste at alle husholdningene opplevde et tap i kjøpekraften i løpet av de åtte årene fra 2015 til 2023. Deretter økte kjøpekraften det påfølgende året.353 Det største fallet i den første perioden inntraff for husholdningen med barn. I 2015 hadde denne husholdningen råd til å kjøpe 39 prosent av boligene på markedet. I 2023 var andelen redusert til 10 prosent. For husholdningen uten barn falt kjøpekraften med 15 prosentpoeng (fra 66 prosent til 51 prosent). Husholdningen med en aleneboer opplevde også et kraftig fall i perioden 2015–2023, men fra et betydelig lavere nivå. I 2015 hadde denne husholdningen råd til 13 prosent av de omsatte boligene. I 2023 var andelen nede i 5 prosent. Økningen i kjøpekraft fra 2023 til 2024 forklares i rapporten med gratis kjernetid på SFO og AKS og økt barnetrygd.

Førstehjemindeksen er beregnet av Samfunnsøkonomisk Analyse på oppdrag for Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) og estimerer hvor mange boliger en typisk førstegangskjøper har mulighet til å kjøpe. Beregningene er gjort for alle årene fra 2003 til 2024. For landets tre største byer ligger indeksen jevnt over lavere i 2024 sammenlignet med i begynnelsen av perioden. I Oslo falt indeksen fra 41,5 prosent til 3,9 prosent. I Trondheim falt indeksen fra 19,4 prosent til 12,7 prosent. I Bergen falt indeksen fra 26,7 prosent til 14,6 prosent.354

I etterkant av finanskrisen 2008–2009 har husholdningenes gjeldsgrad og rollen gjeldsgraden har for finansiell stabilitet, fått mer oppmerksomhet. Mange land, inkludert Norge, har innført regulering av husholdningenes gjeld. I Norge kom de første retningslinjene i 2010, mens en egen boliglånsforskrift kom i 2015.

En gruppe forskere har nylig gjennomgått forskningslitteraturen for å forstå effekten av denne forskriften i Norge.355 Forskerne har gjennomgått myndighetenes begrunnelser for forskriften og finner at det overordnede målet er å dempe vekst i gjeld og boligpriser. Gjennomgangen av litteraturen viser at utlånsforskriften har bidratt til å redusere gjelden i husholdningene og til å redusere boligprisveksten. Effekten på boligprisene ser imidlertid ut til å ha vært kortvarig, og effekten på gjeldsveksten ser ut til å ha vært begrenset. Analysen viser videre at det særlig er unge husholdninger som påvirkes av forskriften, fordi denne gruppen har mindre egenkapital, lavere inntekt og høyere belåningsgrad. Flere forskningsartikler har vist at det først og fremst er unge som må utsette eller kansellere planer om boligkjøp på grunn av reguleringen. Denne effekten er i imidlertid i tråd med intensjonen for forskriften.

10.2.3 Utvikling i eierskap

Siden etterkrigstiden har norsk boligpolitikk lagt vekt på eierskap, og det har vært et tverrpolitisk mål at flest mulig skal kunne eie boligen de bor i. Denne kursen har gjort at Norge er et land med en relativt høy andel boligeiere. I dette delkapittelet ser vi nærmere på andelen som eier bolig, fordelt på alder, bosted og utdanningsnivå. Figurene for eierandeler er basert på skattemeldingen for alle som er skattemessig bosatte i Norge i perioden 1995–2022, og er utarbeidet av forskerne Martin Holm og Marek Jasinski.356

Figur 10.5 viser eierandeler på landsbasis (til venstre) og fordelt på aldersgrupper (til høyre). Det venstre panelet illustrerer at den samlede eierandelen har vært veldig stabil, og at den ligger på litt over 60 prosent gjennom hele perioden.357 Høyre panel viser at det er stor forskjell i eierandeler i de ulike aldersgruppene, og at eierandelen stiger med alderen. Det er først ved en alder på rundt 30 år at majoriteten eier bolig. I motsetning til for de andre aldersgruppene er det for personer i alderen 25–29 år og 30–34 år en økning i andelen som eier, i løpet av de siste 10 årene.

Note: Merk at en omlegging av skattemeldingen i 2010 skaper et nivåbrudd i dataserien som skyldes omleggingen og ikke at boligeierstatusen faktisk endret seg.

Kilde: Leveranse til utvalget fra Blomhoff Holm og Jasinski, se vedlagt statistikkhefte. Grunnlagsdata: Data fra skattemeldingen og SSBs befolkningsregistre.

I likhet med de fleste vestlige land har det i Norge vært en stor forskjell i utviklingen i boligmarkedet i store byer sammenlignet med i distriktene. Sentralisering og høy etterspørsel etter bolig i de store byene har ført til rask prisvekst, og det kan ha gjort det vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet i sentrale strøk.

Figur 10.5 viser eierandeler fordelt på aldersintervaller i Oslo, Bergen, Tromsø og Trondheim. Overordnet er mønsteret i disse fire byene relativt likt som på landsbasis. Sammenlignet med Bergen og Trondheim ligger nivåene i Oslo og Tromsø noe lavere for alle aldersgrupper, noe som kan antyde at det er vanskeligere å kjøpe bolig i disse byene. For den yngste aldersgruppen, 20–24 år, er det i Oslo et fall i eierandelen som har vedvart siden 2015.

Note: Merk at en omlegging av skattemeldingen i 2010 skaper et nivåbrudd i dataserien som skyldes omleggingen og ikke at boligeierstatusen faktisk endret seg.

Kilde: Leveranse til utvalget fra Blomhoff Holm og Jasinski, se vedlagt statistikkhefte. Grunnlagsdata: Data fra skattemeldingen og SSBs befolkningsregistre.

I tillegg til at andelen som bor i en bolig de eier, øker med alderen, er det sannsynlig at muligheten til å eie egen bolig varierer med utdanningsnivå og inntekt. For å illustrere dette viser figur 10.6 eierandeler fordelt på utdanningsnivå på landsbasis (til venstre) og i Oslo (til høyre). Figuren viser at gruppen med grunnskole som høyeste utdanningsnivå har betydelig lavere eierandel sammenlignet med gruppene med videregående skole eller høyere utdanning som høyeste utdanningsnivå. Forskjellen mellom gruppene ser ut til å ha blitt større over tid.

Note: Merk at en omlegging av skattemeldingen i 2010 skaper et nivåbrudd i dataserien som skyldes omleggingen og ikke at boligeierstatusen faktisk endret seg.

Kilde: Leveranse til utvalget fra Blomhoff Holm og Jasinski, se vedlagt statistikkhefte. Grunnlagsdata: Data fra skattemeldingen og SSBs befolkningsregistre.

10.2.4 Leiemarkedet

Omtrent 20 prosent av husholdningene i Norge leier bolig, og andelen er størst i de store byene og de minste kommunene.358 Andelen leiere på landsbasis har økt svakt siden 1990. I Oslo har økningen vært litt større, og andelen leiere i Oslo ligger i dag på litt over 30 prosent.

Cirka halvparten av leietakerne er livsfaseleiere, definert som leietakere med høy mobilitet og der leieforholdet har en mer midlertidig karakter, som studenter og arbeidstakere på midlertidige oppdrag. Den andre halvdelen er langtidsleiere, definert som personer som har leid bolig minst fem av de siste seks årene. Oslo Economics kartla forholdene for denne gruppen i 2021 og fant at 58 prosent i gruppen langtidsleiere ønsket å eie bolig, uten å ha mulighet til dette.359 Undersøkelsen viste at nesten tre av fire langtidsleiere har lav eller middels inntekt, og at mangel på egenkapital var den vanligste årsaken til at de leide bolig.

Barnefamilier utgjør 15 prosent av husholdningene som leier bolig. Av denne gruppen er det 41 prosent som langtidsleier. Videre er enslige forsørgere, trangboddhet og fattigdom overrepresentert blant barnefamilier som leier.360 Enslige husholdninger utgjør den største gruppen blant leietakerne, med litt over 35 prosent av alle husholdninger som leier bolig. Andelen denne gruppen utgjør, har ligget stabilt siden begynnelsen av 2000-tallet. Blant innvandrere er andelen som leier, litt over dobbelt så høy som for landet som helhet.

Statistikk for leieprisutviklingen er noe begrenset. SSB har publisert statistikk fra leiemarkedsundersøkelsen siden 2012. Undersøkelsen er først og fremst laget for å vise nivået på husleie, og ikke for å vise endringer over tid. For å gi et bedre bilde av utviklingen har SSB brukt en regresjonsmodell som anslår prisutviklingen for en standardisert bolig i ulike områder. Resultatene tyder på at leieprisene i de fleste områder har økt mer enn konsumprisindeksen siden 2012. Figur 10.7 illustrerer denne trenden.

Note: Statistikken for Oslo, Bergen og Trondheim er inndelt i flere prissoner, som er slått sammen til et uvektet gjennomsnitt for de respektive byene.

Kilde: NOU 2024: 19 Ny boligleielov. Kommunal- og distriktsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-19/id3059742/. Oppdaterte tall til 2025 fra Kommunal- og distriktsdepartementet. Grunnlagstall Statistisk sentralbyrå (tabell 09897 og tabell 03013), per oktober måned.

Forbrukerrådet gjennomførte i 2020–2021 en landsdekkende spørreundersøkelse med 1 490 leietakere og kvalitative intervjuer.361 Funnene viser at barnefamilier er blant de mest sårbare gruppene i leiemarkedet. Hele seks av ti leietakere opplever at det er vanskelig å finne en egnet bolig, og småbarnsfamilier er blant de som oftest får avslag – 41 prosent har opplevd gjentatte avslag. Stabilitet er avgjørende for barnas hverdag, men 35 prosent av barnefamiliene føler seg utrygge på om de kan fortsette å bo der de bor i dag. Mange har korte kontrakter: 46 prosent av småbarnsfamiliene har 1–3 års kontrakt, noe som skaper en situasjon av «permanent midlertidighet». I tillegg rapporterer barnefamilier om diskriminering og høye boutgifter, noe som gjør det krevende å etablere et trygt hjem. Ønsket om å eie bolig henger sammen med trygghet og tilhørighet, men høye priser gjør dette vanskelig for mange.

I løpet av de senere årene er det ifølge Husbanken flere utviklingstrekk som har skapt press i leiemarkedet.362 Etterspørselen etter leieboliger har gått opp som følge av et høyt antall flyktninger fra Ukraina, samtidig som profesjonelle aktører i økende grad trekker seg ut av markedet, på grunn av lav lønnsomhet. Samtidig er det småskalautleie utført av privatpersoner som står for den største delen av markedet (70 prosent). Derfor kan leiemarkedet være sensitivt for endringer i insentiver som påvirker privatpersoner, slik som skatteregler og boliglånsrenter.

10.2.5 Trangboddhet

Størrelsen på boligen man bor i, kan ha betydning for flere forhold som livskvalitet og det å ha plass til å få barn. Basert på statistikk samlet inn fra levekårsundersøkelsen har andelen som bor trangt i Norge, gått ned i løpet av de siste 30 årene. I 1980 var det om lag 15 prosent av respondentene i undersøkelsen som bodde trangt. I 2020 hadde denne andelen sunket til 10 prosent.363 SSB definerer trangboddhet som husholdninger der en person bor alene på ett rom, eller husholdninger der det er flere personer enn det er beboelsesrom.364

For gruppene med høyest andel trangboddhet har imidlertid utviklingen i hovedsak steget svakt siden 2003. Figur 10.8 illustrerer at det er gruppen aleneboende mellom 16 og 44 år som har høyest andel trangboddhet. Fram til 2017 lå andelen trangbodde for denne gruppen over 20 prosent. Siden 2021 har imidlertid andelen trangbodde i denne gruppen falt kraftig. Reduksjonen sammenfaller med pandemien, men også med en endring av hvordan spørsmålet om antall beboelsesrom i husholdningen ble stilt. Endringen fra 2020 til 2021 må derfor tolkes med varsomhet. For gruppene med par som har barn, er nivået på trangboddhet lavere, men i begge gruppene for par med barn har det vært en svak økning gjennom perioden. I løpet av det samme tidsrommet har det vært et fall i antallet kvinner og menn som får sitt andre og tredje barn. Isolert sett kan en slik utvikling trekke ned nivået på trangboddhet blant par med barn.

Kilde: Oppøyen, M. S. (2023). Boforhold i Norge – historiske trender (Rapporter 2023/24). Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/bolig-og-boforhold/artikler/boforhold-i-norge

10.2.6 Foreldrehjelp har blitt vanligere

I takt med at boligprisene har økt mer enn lønningene, er det flere kilder som viser at det har blitt vanligere med hjelp fra foreldre for å komme inn på boligmarkedet for den yngste aldersgruppen. Samfunnsøkonomisk Analyse har analysert 20–29-åringer og fant at andelen som fikk foreldrehjelp, gikk fra 48 prosent i 2015 til 53 prosent i 2023 på landsbasis.365 I Oslo økte andelen fra 49 prosent til 67 prosent i samme tidsperiode.

Denne utviklingen underbygges av en analyse fra Statistisk sentralbyrå, som viser at unge med minst én forelder med høy formue har en betydelig høyere sannsynlighet for å eie bolig sammenlignet med dem uten en slik økonomisk bakgrunn.366 Analysen baserer seg på bruk av data fra skattemeldingen for personer født mellom 1988 og 1993 og viser at andelen som eier bolig, øker i takt med foreldrenes formue. Ved 33 års alder er det 89 prosent av dem med minst én forelder med formue i øverste persentil som eier bolig, mot 52 prosent for dem med foreldre med formue i 1.–25. persentil.

Norges Bank utførte i 2023 en analyse av eierandeler i Oslo for aldersgruppen 25–35 år.367 Analysen benyttet data for inntekt, gjeld, boligverdi og boligstørrelse for å undersøke om det var store forskjeller mellom årene 2011 og 2021. Konklusjonen var at selv om boligprisene i Oslo har økt vesentlig raskere enn lønningene i løpet av denne perioden, var eierandelen i denne aldersgruppen så godt som uendret. Boligene som ble kjøpt, var også omtrent like store i 2021 som i 2011. Belåningsgraden hadde økt på grunn av de økte boligprisene, men belastningen dette utgjorde, var lavere, antakelig på grunn av lave renter i 2021. Forfatterne konkluderer derfor med at det er lite fra analysen som peker i retning av at denne aldersgruppen har blitt sperret ute av boligmarkedet.

10.2.7 Særskilte utfordringer i distriktene

Utviklingen i boligmarkedene i distriktene står i kontrast til utviklingen i landets mest sentrale strøk. Ifølge boligmeldingen fra Kommunal- og distriktsdepartementet fra 2023 preges distriktskommunene, definert som kommuner i sentralitetsklasse 5 og 6, av et ensidig utvalg av eneboliger med lav omsetningstakt og lite nybygging.368 Prisnivået er lavt, og prisveksten har vært svak, slik at kostnadene ved å bygge å nye boliger, ofte overstiger markedsverdiene. Dette kan gjøre det lite attraktivt å bygge nytt. Videre er det få utleieboliger i distriktene, noe som kan hindre bosetting og rekruttering av arbeidskraft. Samfunnsøkonomisk Analyse kartla i hvilken grad arbeidsgivere i Distrikts-Norge opplever at manglende boliger begrenser rekruttering av arbeidskraft i 2020. I en spørreundersøkelse svarte 15 prosent at manglende bolig var en viktig årsak til rekrutteringsutfordringer.369

10.2.8 Flyttemønstre

Økte boligpriser kan gjøre det mer utfordrende å komme seg inn på boligmarkedet. Som vist i forrige delkapittel har prisene økt særlig kraftig i Oslo og det sentrale østlandsområdet over lang tid. Samfunnsøkonomisk Analyse har sett nærmere på netto innflytting og fraflytting til Oslo fordelt på aldersgrupper siden 2000. Tallene viser at det gjennom hele perioden har vært en netto fraflytting fra Oslo for aldersgruppene 30–34 år, 35–39 år og 40–44 år.370 Fraflyttingen har tiltatt siden 2008, altså i årene etter finanskrisen. For å sammenligne utviklingen med en annen stor by i Norge har forfatterne gjort de samme beregningene for Trondheim. Resultatene her viser at det også er fraflytting for aldersgruppene 30–34 år og 35–39 år. For aldersgruppen 40–44 år er det imidlertid en positiv trend for perioden sett under ett, noe som i rapporten tolkes som en mulig indikasjon på at prisveksten i Oslo kan virke avskrekkende for innflytting.

10.2.9 Utviklingen i bokostnader

Bokostnadene avhenger av flere faktorer, som nivået på styringsrenten satt av Norges Bank, strømprisene og lokal variasjon i boligpriser. Statistisk sentralbyrå har kombinert data om bokostnader fra levekårsundersøkelsen med inntektsdata fra skattemeldingen for å beskrive utviklingen i bokostnader i tidsrommet 2011–2024 for ulike typer husholdninger.371

Overordnet viser gjennomgangen at bokostnadene har økt de siste seks årene som et resultat av høyere renter og høyere strømpriser.372 Parhusholdninger med barn hadde den sterkeste utgiftsøkningen i perioden, siden denne gruppen i gjennomsnitt hadde større boliglån. Likevel var det aleneboende og enslige forsørgere som hadde høyest utgiftsbelastning i perioden. Høy bokostnadsbelastning er definert som at bokostnadene tilsvarer minst 40 prosent av inntekten. Selv om parhusholdninger hadde høyest bokostnader, hadde de også to inntekter for å dekke disse utgiftene, og de hadde derfor en lavere belastning enn enslige.

Figur 10.9 illustrerer andelen med høy bokostnadsbelastning fordelt på ulike husholdningstyper. Tallene viser at denne andelen har gått opp i alle gruppene etter hvert som renten og strømprisen har økt mot slutten av perioden, men nivået er svært forskjellig. Det er gruppen for aleneboende mellom 16 og 44 år som kommer dårligst ut av statistikken, med en andel på ca. 50 prosent i 2024.

Kilde: Støren, K. S. (2025). Det er blitt mye dyrere å bo. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/bolig-og-boforhold/artikler/det-er-blitt-mye-dyrere-a-bo

10.3 Biltyper og bilkostnader

Kravene til barnesikkerhet i bil har økt betydelig siden 1980-tallet, og utviklingen har gjort barneseter både større og sikrere. De første setene som var laget med tanke på sikkerhet, kom allerede på 1960-tallet, men det var først fra slutten av 1980-årene at det ble påbudt å sikre barn i tilpasset sete i Norge. På 1990-tallet kom internasjonale standarder som Isofix (1997), som ble obligatorisk i nye biler fra 2007, og senere i-Size (UN R129) med krav til sidekollisjonstester og bakovervendt sikring til barnet er minst 15 måneder. Disse endringene har gjort barneseter mer robuste, med bedre beskyttelse for hode og nakke, og de har bidratt til at antallet barnedødsfall i bilulykker i Norge har gått fra over 100 årlig på 1960-tallet til nær null i dag.373 Utviklingen betyr også at moderne barneseter tar mer plass, noe som gjør det utfordrende å få plass til mer enn to barn i baksetet i vanlige biler med fem seter. Derfor kan det å få mer enn to barn på kort tid utløse en stor kostnad i form av oppgradering av bil, som potensielt kan være en barriere for å få barn. Nickerson & Solomon (2024) bruker data fra USA for å undersøke om innføringen av strengere regler for barneseter i bil reduserer sannsynligheten for å få barn.374 Forskerne beregner at strengere regler førte til om lag 8 000 færre barn i 2017, sammenlignet med et kontrafaktisk scenario der reglene ikke ble innført. Samtidig finner forskerne at den økte sikkerheten berget 57 liv i samme år.

Basert på statistikk fra Opplysningsrådet for veitrafikken har vi sett nærmere på utvalget av bilmodeller som kan ha plass til mer enn to barneseter, over tid.375 Statistikken inneholder ikke detaljer om antall Isofix i hver modell. Tallene kan derfor gi en indikasjon på antall modeller med plass til mer enn to barn i anbefalte barneseter, men må tolkes med varsomhet. Venstre panel i figuren nedenfor viser at antall modeller på markedet med minst seks seter har falt noe siden 2015. Samtidig indikerer statistikken at det er noen modeller å velge mellom.

I høyre panel vises gjennomsnittlig makspris på tvers av modellene. Figuren indikerer at gjennomsnittlig makspris har økt over tid, også når prisen justeres for inflasjon. I begynnelsen av perioden lå gjennomsnittet på litt over 500 000 kroner. I dag er nivået på rundt 700 000 kroner.

Note: Statistikken inkluderer både flerbruksbiler og varebiler.

Kilde: Leveranse til utvalget fra Opplysningsrådet for veitrafikken, se vedlagt statistikkhefte.