5 Departementets syn på enkelte hovedspørsmål

5.1 Generelt om forholdet til norsk rett

I forbindelse med ratifikasjon av avtalen, reiser det seg enkelte spørsmål i forhold til norsk rett. I høringsnotatet gjorde departementet rede for hvilke lovendringer som kunne være aktuelle. Høringsinstansene ble bedt om å uttale seg om disse spørsmålene og om det var nødvendig med andre lovendringer enn dem som ble tatt opp i høringsnotatet. I det følgende blir det gjort rede for høringsinstansenes syn i tilknytning til hvert enkelt spørsmål, jf punkt 5.2 flg.

5.2 Særlov eller innarbeiding i gjeldende regelverk

I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes syn på om det bør gis en egen lov for å oppfylle europarådsavtalens krav, eller om de nødvendige lovendringer bør innarbeides i gjeldende lovgivning. Det ble anført som argument for en egen lov at de aktuelle bestemmelsene da vil finnes på ett sted, noe som letter tilgjengeligheten. På den annen side ble det vist til at det er tale om få lovendringer.

Flere høringsinstanser har uttalt seg om dette spørsmålet.

Rederienes Landsforening, Norges Rederiforbund, Borgarting lagmannsrett, Kristiansand politikammer, Den norske Sjørettsforening, Nordisk skibsrederforening og Utenriksdepartementet går inn for at europarådsavtalens bestemmelser bør gjennomføres i en egen lov. Utenriksdepartementet uttaler i den forbindelse:

«Foruten å lette tilgjengeligheten, vil en særlov åpne for muligheten til å gi utfyllende og presise regler slik at faren for misforståelser o.l. blir redusert. Det vises i denne forbindelse særlig til bestemmelsene om jurisdiksjon, omtalt på side 6 i høringsnotatet. [ ... ]

En egen særlov vil dessuten innebære at man slipper å ta hensyn til straffeprosesslovens systematikk forsåvidt gjelder lovhjemmelen for bruk av tvangsmidler.

Av hensyn til skipsfartens interesser, vil Utenriksdepartementet anbefale at erstatningsbestemmelsene også inntas i særloven.»

Riksadvokaten og Straffelovrådet går inn for at de aktuelle lovendringene bør innarbeides i eksisterende lovgivning. Riksadvokaten begrunner sitt standpunkt slik:

«Riksadvokaten antar, med det begrensede antall bestemmelser det her er tale om, at den nødvendige lovregulering bør inntas i straffeloven og straffeprosessloven. På denne måten blir bestemmelsene trolig bedre kjent for dem som skal praktisere dem, i det vesentlige påtalemyndigheten.»

Departementet har i utgangspunktet sympati for det synspunkt at nye lovregler i størst mulig grad bør innarbeides i det eksisterende lovverk, dersom dette lar seg gjøre. Departementet har likevel kommet til at det bør gis en egen lov om gjennomføring av europarådsavtalen om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs. Avtalen regulerer svært spesielle tilfeller, og lovreglene som skal gis, lar seg vanskelig innpasse på en naturlig måte i straffelovens og straffeprosesslovens alminnelige regler. En egen lov vil etter departementets syn i et tilfelle som dette lette reglenes tilgjengelighet og gi bedre oversikt, hvilket er av stor betydning når reglene etter alt å dømme sjelden vil bli brukt. I denne sammenheng er det også av betydning at andre enn påtalemyndigheten, f eks skipsfartsnæringen, vil være brukere av reglene.

Departementet nevner også at Lovstrukturutvalget i sin utredning «Bedre struktur i lovverket» (NOU 1992:32) tar opp spørsmålet om bruk av særlover eller innarbeiding i eksisterende lovgivning (s 18 og 110). Av hensyn til omfanget av det samlede regelverk og oversiktlighet er utvalget skeptisk til at det blir gitt for mange særlover. Utvalget fremhever imidlertid at hensynet til god rettsinformasjon tilsier at reglene plasseres der målgruppen forventer å finne dem. Det fremgikk av departementets høringsnotat (s 9) at en lovhjemmel for bruk av tvangsmidler vanskelig lar seg innpasse naturlig i gjeldende regelverk. Forslaget om en egen lov bidrar dermed etter departementets syn til bedre rettsinformasjon i tråd med Lovstrukturutvalgets synspunkter. Videre har departementet lagt vekt på at en særlov stiller departementet friere til å ta med mer omfattende og opplysende regler, noe som på dette området vil være en fordel.

5.3 Jurisdiksjon

5.3.1 Europarådsavtalen

Artikkel 3 i avtalen krever at partene etablerer strafferettslig jurisdiksjon over aktuelle lovbrudd i intern rett. Begrunnelsen er at en stat som intervenerer etter avtalen, skal kunne strafforfølge eventuelle personer som pågripes for de aktuelle lovbrudd. Forutsetningen er at flaggstaten ikke selv hevder sin jurisdiksjon.

De lovbrudd statene etter avtalen skal ha jurisdiksjon over, er narkotikalovbrudd etter art 3 nr 1 i FN-konvensjonen 20 desember 1988 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer. Dette er lovbrudd som allerede i dag dekkes av den norske straffelovgivningens narkotikabestemmelser og straffeloven § 317 om heleri.

Avtalen krever for det første at partene etablerer jurisdiksjon over aktuelle straffbare handlinger begått ombord på fartøy som fører dens flagg, jf avtalens art 3 nr 1.

Etter avtalens art 3 nr 2 og 3 kreves det videre at partene etablerer jurisdiksjon over aktuelle straffbare handlinger begått ombord på fartøy som fører et av de øvrige avtaleparters flagg eller registreringsmerke, eller ombord på statsløse fartøy.

5.3.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet slår departementet fast at de aktuelle narkotikaovertredelsene dekkes av norsk straffelovgivnings narkotikabestemmelser og av straffeloven § 317 om heleri. Spørsmålet er om de norske reglene om strafferettslig jurisdiksjon er tilstrekkelige.

Departementet slår fast at Norge har jurisdiksjon over aktuelle lovbrudd begått på norske fartøy, jf straffeloven § 12 nr 2.

Departementet antok i høringsnotatet at Norge ikke har tilstrekkelig jurisdiksjon over narkotikalovbrudd som er begått på en annen stats fartøy eller på statsløse fartøy utenfor Norges grenser. Om dette heter det i høringsnotatet (s 5):

«Overfor norske statsborgere eller andre som er hjemmehørende i Norge, vil norsk straffelov ha anvendelse også i slike tilfeller, se straffeloven § 12 nr 3 bokstav a. Det samme gjelder hvis handlingen er begått av en utlending som har bopel eller som oppholder seg i Norge, hvis handlingen er straffbar også etter lovgivningen i det landet hvor handlingen er begått, se § 12 nr 4 bokstav b. Europarådsavtalen gjelder nettopp mellom land som har ratifisert FN-konvensjonen om narkotika og psykotrope stoffer, og som dermed har forpliktet seg til å ha straffebestemmelser som retter seg mot de aktuelle narkotikalovbruddene. Gjennom europarådsavtalen forplikter disse landene seg dessuten til å ha tilstrekkelig jurisdiksjon over de aktuelle lovbruddene begått ombord på egne skip. Hvis handlingen er begått ombord på et utenlandsk eller statsløst fartøy av en utlending som ikke har bopel i Norge eller som ikke oppholder seg her, kommer derimot ikke norsk straffelov til anvendelse»

Høringsinstansene ble bedt om å uttale seg om hvordan avtalens krav til jurisdiksjon kunne oppfylles i norsk rett. Departementet skisserte følgende mulige løsninger i høringsnotatet:

«a) En mulighet er å ta inn en henvisning til straffeloven §§ 162 og 317 i straffeloven § 12 nr 4 bokstav a. Denne teknikken har vært benyttet tidligere for å oppfylle internasjonale forpliktelser. En slik henvisning vil være generell, slik at alle narkotikalovbrudd begått i utlandet vil kunne strafforfølges i Norge, ikke bare lovbrudd innenfor rammen av europarådsavtalen.

[ ... ]

b) Straffelovkommisjonen har foreslått en endring i jurisdiksjonsreglene i straffeloven som lyder slik: «Loven gjelder også en handling foretatt utenfor virkeområdet etter § 3 og 4, dersom Norge ved en overenskomst er folkerettslig forpliktet til å forfølge den», se utkastet til § 7 i NOU 1992: 23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil. Man vil kunne oppfylle forpliktelsene i europarådsavtalen ved å endre straffeloven i samsvar med dette forslaget. En slik endring vil få betydning for tilsvarende forpliktelser i andre internasjonale avtaler Norge måtte inngå. En svakhet ved en slik bestemmelse er at området for norsk jurisdiksjon ikke vil gå frem av loven selv.

c) Et siste alternativ som departementet vil peke på, er en spesialbestemmelse om jurisdiksjon som kan gå ut på at Norge skal ha jurisdiksjon over lovbrudd vi er forpliktet til å forfølge etter europarådsavtalen om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs i den utstrekning avtalen krever det. En slik bestemmelse vil bare omfatte de lovbrudd avtalen omhandler og vil ikke få betydning for andre internasjonale avtaler. Men heller ikke en slik bestemmelse vil angi i hvilke tilfelle Norge vil ha jurisdiksjon. I prinsippet kan denne ulempen forhindres ved at kravene i europarådsavtalen gjengis i spesialbestemmelsen. Det er imidlertid vanskelig å gjennomføre uten at bestemmelsen blir omfattende, noe som er lite ønskelig hvis bestemmelsen skal tas inn i straffeloven. Hvis det derimot gis en egen særlov om gjennomføringen av europarådsavtalen, jf foran, vil det være mindre betenkelig med en slik omfattende jurisdiksjonsbestemmelse. I tilfelle bør det tas inn en henvisning til denne bestemmelsen i straffeloven § 12.»

5.3.3 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening anbefaler alternativ b) i høringsnotatet, og begrunner sitt standpunkt slik:

«Lovutvalget er klar over at løsningen har den svakhet at en slik bestemmelse innebærer at området for norsk jurisdiksjon ikke vil gå frem av loven selv. Dette må imidlertid kunne løses med utførlige noter til bestemmelsen som viser hvilke folkerettslige overenskomster Norge har hvor dette kan få betydning. Ulempen ved å konkretisere alle forhold som knytter seg til overenskomsten er at loven blir uoversiktlig. Straffelovskommisjonens jurisdiksjonsregler tar sikte på å forenkle loven på dette punkt. Dette er det et helt klart behov for.»

Straffelovrådet tar til orde for løsningen som er skissert i alternativ a) i høringsnotatet, og uttaler følgende:

«På den måten vil jurisdiksjonen fremgå uttrykkelig av straffelovens kapittel 1. Dette gjør bestemmelsen lettere tilgjengelig for brukerne av loven. At en slik regulering medfører norsk jurisdiksjon over alle narkotikalovbrudd i utlandet, anser rådet som uproblematisk, se notatet s. 5 nederst. Utenfor Europarådsavtalen vil man uansett kunne unnlate å reise tiltale ut fra opportunitetsprinsippet.»

Riksadvokaten og ØKOKRIM slutter seg til alternativ c) i høringsnotatet, og anbefaler at det foreslås en spesialbestemmelse som går ut på at Norge skal ha jurisdiksjon over de lovbrudd europarådsavtalen pålegger oss å forfølge. ØKOKRIM uttaler med tilslutning av Riksadvokaten:

«Av de alternativer departementet trekker opp s 5-6 vil vi for det første bemerke at ratifikasjonen av Europarådsavtalen etter vårt syn ikke bør benyttes til å innføre et universalprinsipp i forhold til norske straffebestemmelser om narkotika. Det er neppe i seg selv behov for endringer i forhold til den vide jurisdiksjon som allerede følger av strl § 12 nr 4 b).

I valget mellom de to siste alternativer departementet skisserer på s 6 vil vi foretrekke alternativ c), som henviser til Europarådsavtalen. Ulempen ved alternativ b) er at den er helt generell, slik at lovteksten ikke gir noen anvisning på hvor praktisk dette jurisdiksjonsgrunnlaget er, på hvilke saksområder det får anvendelse eller hvor mange internasjonale avtaler som måtte være inngått. På den annen side synes det etter vår oppfatning å være tilstrekkelig å få den lille emnehenvisning som ligger i Europarådsavtalens navn. Så får den (formentlig lille krets av) interesserte søke mer opplysninger i selve avtalen.»

5.3.4 Departementets vurdering

For å oppfylle europarådsavtalens krav til jurisdiksjon over straffbare handlinger begått på en annen stats fartøy og på statsløse fartøy utenfor Norges grenser, jf artikkel 3 nr 2 og 3, foreslår departementet at det tas inn en særbestemmelse i loven som foreslått i alternativ c i høringsnotatet, og at det henvises til denne bestemmelsen i straffeloven.

Etter departementets syn bør jurisdiksjonsbestemmelsen angi omfanget av jurisdiksjonen, og ikke bare henvise til europarådsavtalen. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig at bestemmelsen angir uttømmende de straffbare handlinger avtalen omfatter.

Når det gjelder angivelse av relevante lovbrudd bygger europarådsavtalen på FN-konvensjonen 20 desember 1988 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer artikkel 3 nr 1, jf europarådsavtalen artikkel 1 bokstav c. I FN-konvensjonens artikkel 3 nr 1 foretas det en kasuistisk oppregning av relevante lovbrudd, noe som er fremmed for norsk lovgivningstradisjon. På s 4 i kongelig resolusjon 9 september 1994 om ratifikasjon av FN-konvensjonen fremgår det at de lovbrudd som dekkes av FN-konvensjonen artikkel 3 dekkes av norske straffebestemmelser om narkotikalovbrudd og av straffeloven § 317 om heleri. Etter departementets syn bør derfor jurisdiksjonsbestemmelsen knyttes generelt til lovbrudd som faller inn under straffelovgivningens narkotikabestemmelser (dvs straffeloven § 162 og legemiddelloven §§ 22 -24 jf § 31) og straffeloven § 317 om heleri. Straffeloven § 317 rammer det å skaffe seg eller andre utbytte av enhver straffbar handling, ikke bare av narkotikavirksomhet. Departementet har derfor utformet henvisningen til straffeloven § 317 slik at det bare etableres jurisdiksjon overfor heleri som har tilknytning til narkotikalovbrudd. Det skulle ikke være behov for å begrense jurisdiksjonsbestemmelsen ytterligere. Det ligger en tilstrekkelig begrensning i at jurisdiksjonen bare etableres over relevante lovbrudd begått på fartøy som har en annen avtaleparts nasjonalitet eller på et statsløst fartøy - ikke på utenlandske fartøyer generelt.

Ifølge europarådsavtalen artikkel 3 nr 2 siste punktum skal jurisdiksjonen over relevante straffbare handlinger utøves i samsvar med europarådsavtalen. Dette innebærer bl a at den inngripende stat som har etablert jurisdiksjon over relevante straffbare handlinger, ikke kan utøve denne i strid med flaggstatens rettigheter etter avtalen. Det er et grunnprinsipp at ingen stat kan intervenere overfor en annen avtaleparts fartøy uten etter uttrykkelig samtykke fra flaggstaten. Videre har flaggstaten såkalt primær jurisdiksjon, jf artikkel 3 nr 4. Dersom flaggstaten gjør gjeldende sin primære jurisdiksjon etter avtalen artikkel 14, kan ikke den inngripende staten straffe noen for de lovbrudd som måtte være begått ombord i fartøyet.

5.4 Lovhjemmel for bruk av tvangsmidler m v

5.4.1 Europarådsavtalen

Avtalens artikkel 9 og 10 krever at utenlandske myndigheter gis forholdsvis vide fullmakter til å bruke tvangsmidler i etterforskningen mot personer ombord på flaggstatens fartøy når det er gitt tillatelse til bording av fartøyet. Det er tale om bruk av tvangsmidler som den norske straffeprosessloven på nærmere vilkår gir adgang til å bruke.

5.4.2 Høringsnotatet

Departementet foretok en nærmere drøftelse av de spørsmålene som oppstår rundt utenlandske myndigheters adgang til å borde norske fartøy og bruke tvangsmidler ombord. I høringsnotatet heter det (s 7):

«Avtalen bygger på en forutsetning om at vedkommende myndighet ikke har selvstendig kompetanse til å bruke tvangsmidler, men at slik kompetanse overføres fra flaggstatens myndigheter. (Hvis det aktuelle fartøyet befinner seg innenfor vedkommende lands grenser, vil landet riktignok ha slik kompetanse, men det er ikke denne situasjonen avtalen tar sikte på å regulere).

Det er tale om bruk av tvangsmidler som den norske straffeprosessloven på nærmere vilkår gir adgang til å bruke. Kompetansen til å beslutte bruk av de aktuelle tvangsmidlene etter norsk rett er som hovedregel lagt til påtalemyndigheten. Straffeprosessloven bygger på en klar forutsetning om at det er norsk påtalemyndighet som har denne kompetansen. Det er derfor et spørsmål om norsk påtalemyndighet - uten hjemmel i lov - kan overdra slik myndighet til et annet lands påtalemyndighet.

Det er den intervenerende stats rett som gjelder for aksjonen, jf avtalen artikkel 11 nr 1. Det er forutsatt at flaggstaten ikke skal kunne sette vilkår som gjør denne regelen illusorisk. Etter departementets syn vil derfor ikke adgangen for norske myndigheter til å stille vilkår for samtykke til bording gi noen garanti for at norske borgere blir undergitt like betryggende straffeprosessuelle regler som de norske: Tvangsmidler kan bli brukt etter mindre strenge vilkår og saksbehandlingsreglene kan i mindre grad ivareta rettssikkerheten til de berørte enn tilfellet er etter norsk rett. Avtalen bygger riktignok på at de samarbeidende stater oppfyller grunnleggende menneskerettigheter, jf den forklarende rapport s 23 punkt 8. Men det vil likevel være ulikheter i de respektive regelsett. Det er iallfall klart at påtalemyndigheten ikke uten uttrykkelig hjemmel kan bestemme eller samtykke i at andre regelsett enn de norske skal gjelde.

Det er på den annen side viktig at forholdene legges til rette for en effektiv bekjempelse av narkotikatrafikken til sjøs. Det fordrer et nært internasjonalt samarbeid. Justisdepartementet ser europarådsavtalen som et viktig bidrag til et slikt samarbeid. Norsk påtalemyndighet bør derfor etter departementets mening ha adgang til å overdra myndighet slik europarådsavtalen forutsetter. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det lovfestes en regel om kompetanse for norske myndigheter til å la utenlandske myndigheter opptre etter vedkommende stats egen interne rett i de situasjoner avtalen omhandler. (...)

Departementet har vurdert om det også er behov for en lovhjemmel for de tilfeller hvor norske myndigheter opptrer på en annen stats vegne ombord på vedkommende stats fartøy. I slike tilfeller skal norske straffeprosessuelle regler legges til grunn. Departementet antar derfor at det ikke trengs lovregulering her.

En bestemmelse om adgang til å overdra myndighet til å benytte tvangsmidler kan lyde slik:

«Påtalemyndigheten kan gi tillatelse til at utenlandske myndigheter border et norsk fartøy og gjør bruk av tvangsmidler m v i samsvar med europarådsavtalen om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs 8 september 1994 art 6 jf art 9-12 eller FN-konvensjonen om narkotika og psykotrope stoffer 20 desember 1988 art 17. Tillatelse bør normalt ikke gis hvis de aktuelle bestemmelser om bruk av tvangsmidler i vedkommende land er vesentlig mindre betryggende enn de tilsvarende norske bestemmelsene. Det kan stilles vilkår for tillatelsen.»

Departementet reiste også spørsmål om en eventuell regel om adgang til å overdra myndighet burde omfatte FN-konvensjonen art 17:

«Stater som har tiltrådt FN-konvensjonen om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer (1988), men som ikke er parter i europarådsavtalen, vil kunne anmode norske myndigheter om å få borde norske fartøy og bruke tvangsmidler direkte i medhold av FN-konvensjonen art 17. Artikkel 17 er imidlertid vagere formulert enn europarådsavtalen. Den angir ikke presist hvilke typer tvangsmidler som kan anvendes, men overlater til statene å spesifisere dette i den enkelte situasjon. Artikkel 17 inneholder heller ikke noen lovvalgsregel som den vi finner i europarådsavtalen, om at den intervenerende stats rett skal gjelde for aksjonen ombord. Flaggstaten står derfor friere i å sette vilkår for bruk av tvangsmidler etter FN-konvensjonen enn etter europarådsavtalen. Da FN-konvensjonen ble ratifisert, ble derfor ikke forholdet til artikkel 17 ansett som problematisk. Hvis det foretas en særskilt lovregulering i forbindelse med europarådsavtalen, er det etter departementets syn likevel hensiktsmessig at en bestemmelse om norsk påtalemyndighets adgang til å overdra myndighet til å beslutte bruk av tvangsmidler, utformes slik at den også omfatter tillatelser gitt etter FN-konvensjonen art 17.»

I høringsnotatet ble det også drøftet hvor en eventuell hjemmel til å overdra myndighet til å benytte tvangsmidler burde plasseres. Det ble angitt følgende alternativer:

«Det mest naturlige er at bestemmelsen tas inn i straffeprosessloven. Den nærmere plassering byr imidlertid på problemer. I straffeprosessloven er reglene om de ulike tvangsmidlene inntatt i egne kapitler. Siden kompetansebestemmelsen skal omfatte flere typer tvangsmidler, synes det lite hensiktsmessig å ta inn bestemmelsen i ett av disse kapitlene.

En mulighet er å ha et eget kapittel om utenlandske myndigheters rett til bruk av tvangsmidler på norske fartøy i internasjonalt farvann i straffeprosesslovens fjerde del om «Tvangsmidler». Regelen blir da lett tilgjengelig. Problemet er at art 9 ii bokstav c i europarådsavtalen også gjelder for personers plikt til å gi ransakende myndigheter opplysninger om seg selv eller enhver gjenstand ombord i fartøyet. Dette er en form for avhør, og reglene om avhør finnes i straffeprosesslovens femte del om «Saksbehandlingens enkelte ledd». Å plassere bestemmelsen i et eget kapittel under lovens del om tvangsmidler vil derfor ikke fullt ut være dekkende. Siden avtalen art 9 og 10 primært gjelder tvangsmidler regulert i straffeprosesslovens fjerde del, antar departementet likevel at en slik plassering lar seg forsvare.

En annen mulighet er å ta bestemmelsen inn i straffeprosessloven kapittel 1 om lovens virkekrets. Kapitteloverskriften burde i tilfelle få tilføyelsen mv. Det er også en mulighet å plassere bestemmelsen i kapittel 6 om påtalemyndigheten.

Et alternativ til å ta inn bestemmelsen i straffeprosessloven er å gi en egen lov om aksjoner etter europarådsavtalen om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs. Man slipper da å ta hensyn til systematikken i straffeprosessloven overhodet.»

5.4.3 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten og ØKOKRIM mener at adgangen til å overdra myndighet til å benytte tvangsmidler bør ha lovhjemmel, og at en slik hjemmel mest hensiktsmessig kan plasseres i et eget kapittel i straffeprosessloven fjerde del. ØKOKRIM uttaler i sin høringsuttalelse:

«Departementet peker på at Europarådsavtalen også gir regler som er beslektet med avhør, noe som systematisk passer mindre godt. Til dette kan vel anføres at regelen om at personer har plikt til å gi ransakende myndigheter opplysninger meget vel kan ses som en hjemmel som knytter seg til bruk av tvangsmidler.»

Også Straffelovrådet støtter forslaget om å lovfeste overdragelse av påtalekompetanse til et annet lands påtalemyndighet:

«Rådet ser ikke noen spesielle betenkeligheter med en slik ordning mellom statene som er tilsluttet avtalen. Det må antas at det enkelte medlemsland har tilnærmet like betryggende straffeprosessuelle regler som de norske. Rådet bemerker i den forbindelse at de aktuelle stater er bundet av Den europeiske mennskerettighetskonvensjon. Dette tilsier at man fra norsk side må kunne ha tillit til avtalepartenes rettssystemer. Hensynet til bekjempelse av narkotikatrafikken til sjøs må derfor veie tungt.»

Når det gjelder plasseringen av bestemmelsene om tvangsmidler, foreslår Straffelovrådet at bestemmelsen inntas i straffeprosesslovens kapittel 18 om etterforskning, og begrunner dette slik:

«Adgangen til å anvende tvangsmidler er en naturlig del av etterforskningen. Bestemmelsen kan inntas som nytt fjerde ledd i strpl. § 225, eventuelt som en ny bestemmelse § 225 a. Rådet vil foretrekke førstnevnte regulering.»

Straffelovrådet stiller seg skeptisk til reservasjonen om at tillatelse normalt ikke bør gis til stater hvis bestemmelser om bruk av tvangsmidler er vesentlig mindre betryggende enn de norske bestemmelsene:

«Formuleringen gir uttrykk for en viss mistillit til andre europeiske lands rettssystem som det kan reises spørsmål om det er grunnlag for. I forhold til ikke-europeiske medlemsstater som er tilsluttet FN-konvensjonen, vil man uansett kunne legge vekt på slike forhold ved vurderingen av om kompetanse til å overdra kompetanse skal benyttes, jfr. den foreslåtte formulering: «Påtalemyndigheten kan gi tillatelse...» Rådet antar at adgangen til å stille vilkår for tillatelsen også kan innfortolkes i den angitte formulering. Av pedagogiske grunner kan det muligens likevel være grunn til at dette fremgår uttrykkelig av loven.»

Riksadvokaten foreslår en justering av ordlyden i første punktum. I høringsuttalelsen heter det:

«Den formulering som foreslås - «Påtalemyndigheten kan gi tillatelse ...» - må naturlig oppfattes slik at alle ledd i påtalemyndigheten kan gis slik tillatelse. Som departementet er inne på, er det naturlig at kompetansen legges til statsadvokatene i Oslo. Det er imidlertid neppe hensiktsmessig å fastsette dette i lovteksten. For å gi rom for endringer, samtidig som det markeres at ikke alle innen påtalemyndigheten har kompetanse, foreslår riksadvokaten flg. formulering:

«Den påtalemyndighet som utpekes av riksadvokaten kan gi tillatelse ...».»

Den norske Sjørettsforening og Nordisk Skibsrederforening understreker behovet for å sikre at norske borgere ombord på skip nyter godt av like betryggende straffeprosessuelle regler som de norske:

«Det kunne vel også med fordel innskjerpes i forarbeidene at Norge, når Norge er den tillatende stat, normalt skal stille slike vilkår i henhold til Art. 8.1, at inngrepet i hovedsak blir foretatt som om norske regler hadde vært anvendelige.»

5.4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at det lovfestes en regel om kompetanse for norske myndigheter til å la utenlandske myndigheter opptre på norske fartøy etter vedkommende stats interne rett i de situasjoner avtalen omfatter. Dette er i samsvar med departementets forslag i høringsnotatet, jf argumentasjonen som er gjengitt i sitatet fra høringsnotatet ovenfor. De høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, slutter seg til at det gis en slik lovregel.

Plasseringen av bestemmelsen byr ikke på problemer når departementet foreslår at det gis en egen lov om gjennomføring av europarådsavtalen.

Det har ikke kommet innvendinger i høringsrunden mot å la bestemmelsen omfatte tillatelse til bording og bruk av tvangsmidler etter FN-konvensjonen 20 desember 1988 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer artikkel 17 i tillegg til tillatelser etter europarådsavtalen. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen omfatter tillatelse til bruk av tvangsmidler gitt etter begge regelsett, og viser til drøftelsen av dette spørsmålet i høringsnotatet (jf sitat ovenfor).

Når det gjelder den nærmere utforming av bestemmelsen, har departementet merket seg Straffelovrådets synspunkt om at departementets forslag til lovtekst uttrykker en viss mistillit til andre europeiske lands rettssystem (jf passusen om at tillatelse normalt ikke bør gis hvis de aktuelle bestemmelser om bruk av tvangsmidler er vesentlig mindre betryggende enn de tilsvarende norske bestemmelsene). Departementet ser at formuleringen kan oppfattes slik, men er likevel kommet til at den bør beholdes fordi bestemmelsen også skal omfatte tillatelser etter FN-konvensjonen. Det kan ikke utelukkes at enkelte medlemsstater i FN har dårligere rettssikkerhet på dette området enn Norge. Departementet vil understreke at avgjørelsen om tillatelse til bording og bruk av tvangsmidler skal tas etter en bred vurdering av ulike hensyn, jf «kan». At tillatelse normalt ikke skal gis hvis de aktuelle bestemmelser om bruk av tvangsmidler er vesentlig mindre betryggende enn de tilsvarende norske bestemmelser er bare ett av momentene som skal tas med i vurderingen. Men dette momentet er skilt ut i lovteksten fordi det er særlig viktig av hensyn til rettssikkerheten.

Andre sentrale momenter vil f eks kunne være om fartøyets flagg lar seg bekrefte, hvor grov overtredelsen antas å være, hvor pålitelig informasjonen om straffbare forhold synes å være og om staten som søker samtykke er villig til å stille sikkerhet for dekning av eventuelle erstatningskrav. Departementet har utarbeidet retningslinjer for behandling av anmodninger etter FN-konvensjonen artikkel 17. Det tas sikte på å utvide disse retningslinjene til også å gjelde anmodninger etter europarådsavtalen. I disse retningslinjene vil det være mulig å gi mer detaljerte retningslinjer for vurderingen av om det bør gis samtykke til bording og bruk av tvangsmidler, og hvilke vilkår som eventuelt bør stilles, jf nedenfor.

Av departementets lovforslag fremgår det at det skal kunne stilles vilkår for en eventuell tillatelse. Den Norske Sjørettsforening og Nordisk Skibsrederforening foreslår at det normalt skal stilles vilkår som sikrer at inngrepet i hovedsak skjer som om norske regler hadde vært anvendt. Departementet minner om at avtalen forutsetter at det ikke stilles vilkår som gjør avtalen illusorisk. Det kan dermed ikke stilles vilkår om at den inngripende staten skal gjennomføre aksjonen etter norske straffeprosessuelle prinsipper i sin helhet. Dersom det er rettssikkerhetsmessige betenkeligheter med å gi samtykke kan det stilles vilkår som «reparerer» disse betenkelighetene i utstrakt grad. Dersom den inngripende staten har vesentlig mindre betryggende regler enn Norge om bruk av tvangsmidler, skal anmodningen om bording normalt avslås, jf foran.

Når det gjelder kompetansen til å gi samtykke til bording og bruk av tvangsmidler har Riksadvokaten et forslag til omformulering av lovteksten slik at den ikke oppfattes som en hjemmel for alle innen påtalemyndigheten til å gi slik tillatelse. Ingen av høringsinstansene, heller ikke Riksadvokaten har hatt materielle innvendinger mot departementets forslag om at kompetansen skal ligge hos Statadvokatene i Oslo. Departementet er enig med Riksadvokaten i at det er uheldig om loven oppfattes slik at alle innen påtalemyndigheten skal ha den aktuelle kompetansen. Departementet finner det likevel hensiktsmessig å beholde ordlyden som ble foreslått i høringsnotatet, men kombinert med en forskriftshjemmel til å fastsette hvem som er å anse som påtalemyndighet etter loven. Departementet har vurdert om Statsadvokatene i Oslo burde tillegges kompetansen direkte i lovteksten. Departementet ser imidlertid at det kan oppstå behov for endringer på et senere tidspunkt. I et slikt tilfelle vil det være praktisk å kunne gjennomføre dette uten lovendring.

Under punkt 5.7.4 nedenfor går departementet nærmere inn på statsadvokatens samlede kompetanse etter europarådsavtalen. I tillegg til å beslutte bording og bruk av tvangsmidler skal statsadvokaten bl a også ha kompetanse til å vurdere om Norge bør gjøre gjeldende primær jurisdiksjon (avtalens artikkel 14), herunder kreve personer, fartøy og last tilbakeført til Norge.

5.5 Tilbakeføring av fartøyer, last, personer og bevismateriale

5.5.1 Europarådsavtalen

Flaggstaten har en ubetinget rett til å gjøre gjeldende sin primære jurisdiksjon, jf avtalen art 14. Dersom et slikt krav fremsettes, skal fartøyet og last samt personer og bevismateriale tilbakeføres til flaggstaten, jf art 15. Det er lagt til grunn at tilbakeføring av personer ikke behøver skje i samsvar med alminnelige utleveringsprosedyrer. Det eneste formelle kravet som er stilt i avtalen, er at det med anmodningen om tilbakeføring følger en pågripelsesbeslutning utstedt av kompetent myndighet i flaggstaten.

5.5.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet anses det som tvilsomt hvorvidt en slik ordning krever lovendring:

«Det må være klart at Norge uten noen nærmere lovregulering kan kreve tilbakeført pågrepne personer fra utlandet til Norge uten å gå veien om en utleveringssak. Den inngripende stat er gjennom avtalen forpliktet til å sikre formløs tilbakeføring av personer til flaggstaten, og har ansvaret for å gjøre eventuelle lovendringer i sin interne rett for å oppfylle denne forpliktelsen.

Spørsmålet er om det kreves lovhjemmel i norsk rett for å oppfylle forpliktelsen i de tilfeller Norge er inngripende stat. Det kan hevdes at man gjør unntak fra utleveringsreglene og dermed fratar pågrepne personer rettssikkerhetsgarantier. Personene som er bragt til Norge, hadde imidlertid aldri kommet hit om ikke flaggstaten hadde samtykket. Norge opptrer følgelig på flaggstatens vegne, og har ikke rett til andre beføyelser enn flaggstaten har gitt adgang til. Flaggstaten gir sitt samtykke under forutsetning av at det skal kunne skje en formløs tilbakelevering av eventuelt pågrepne personer. I realiteten kan man derfor si at situasjonen ligger utenfor utleveringsinstituttets rammer. Departementet heller derfor til at det ikke er behov for en lovhjemmel her, men ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet.»

5.5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene tar til orde for at avtalen foranlediger lovendring her.

5.5.4 Departementets vurdering

Departementet antar at det ikke er nødvendig med lovhjemmel for å oppfylle avtalens forpliktelse om tilbakeføring av pågrepne personer til flaggstaten uten å gå veien om utleveringsreglene i de tilfeller Norge opptrer som inngripende stat. Departementet foreslår likevel en lovhjemmel for å skape et helt klart rettsgrunnlag for en slik prosedyre.

Dersom Norge er flaggstat kommer spørsmålet om tilbakeføring av personer, last, fartøy og bevismateriale opp i forbindelse med statsadvokatens vurdering av om Norge skal gjøre gjeldende sin primære jurisdiksjon etter avtalen. Nærmere retningslinjer for statsadvokatens vurdering på dette punkt er gitt i fremstillingen under punkt 5.7.4 om kompetent myndighet.

5.6 Erstatning

5.6.1 Europarådsavtalen

Avtalen artikkel 26 gir regler om erstatning. Nr 1 og nr 2 gjelder situasjonen hvor den inngripende stat selv har bedt flaggstaten om samtykke til å borde flaggstatens fartøy m v. Nr 3 gjelder situasjonen hvor flaggstaten har bedt en annen stat om assistanse til bording av eget fartøy.

I den første situasjonen gjelder et culpa-ansvar for den inngripende stat samt visse objektiviserte regler. Etter de objektiviserte reglene hefter den inngripende stat bl a for skader dersom staten foretar seg noe utenfor avtalens ramme, jf art 26 nr 2. Den har f eks holdt flaggstatens fartøy tilbake uforholdsmessig lenge, jf avtalen art 10 nr 3. Videre hefter den inngripende stat på objektivt grunnlag dersom mistanken viser seg å være ugrunnet og verken det bordede fartøy, rederen eller besetningen har forårsaket mistanken.

I den andre situasjonen bærer flaggstaten selv ansvaret, men den kan kreve dekning hos den intervenerende stat når den har gjort seg skyldig i uaktsomhet.

5.6.2 Høringsnotatet

Departementet sier følgende i høringsnotatet (s 10):

«Erstatningsspørsmålet skaper ikke problemer i forhold til norsk rett i de tilfeller der Norge er flaggstat. Avtalen angir kriteriene for erstatning, og potensielle intervenerende stater må sørge for lovgivning som sikrer at slik erstatning kan ytes. Hvis Norge opptrer som intervenerende stat, kan derimot Norge risikere erstatningsansvar etter avtalen. Spørsmålet er om gjeldende norsk rett i slike tilfeller gir tilstrekkelig hjemmel for erstatning.

De aktuelle lovbestemmelser er strpl § 444 flg om erstatning i anledning av forfølgning. Det kan neppe legges til grunn at de på sitt eget område blir supplert av ulovfestede regler om erstatning for offentlige myndighetshandlinger. Bestemmelsene skiller mellom erstatning til siktede (§§ 444-446) og erstatning til andre (§ 448). Vilkårene for erstatning er enten i form av presise kriterier (f eks § 444), eller det skjønnsmessige kriteriet «når det etter forholdene fremstiller seg som rimelig» (§§ 445 og 448). I hvilke tilfeller det anses «rimelig» å tilkjenne erstatning, beror på domstolspraksis.

Departementet antar at den vage utformingen av straffeprosesslovens regler gjør at de kan tolkes slik at de i utgangspunktet fanger opp de fleste erstatningsbetingende situasjoner som er nevnt i art 26 i europarådsavtalen. Departementet legger da særlig vekt på at norske domstoler ved tolkingen vil kunne presumere at norsk rett er i samsvar med folkerettslige forpliktelser.

Det er imidlertid et problem at det etter straffeprosessloven § 445 bare kan gis erstatning til siktede for «særlig eller uforholdsmessig skade» ved strafforfølgningen. Etter europarådsavtalen art 26 nr 2 skal enhver skade erstattes. Selv om formuleringen «særlig eller uforholdsmessig skade» gir et visst spillerom for skjønn, anser departementet det tvilsomt om avtalens krav kan oppfylles ved en slik bestemmelse. Det er videre tvilsomt om prinsippet om at norsk rett presumeres å oppfylle folkerettslige forpliktelser, vil være tilstrekkelig til at straffeprosesslovens bestemmelser her blir supplert med en rett til erstatning på ulovfestet grunnlag.

Departementet antar derfor at det beste vil være å regulere erstatningsspørsmålet fullstendig i lov. For å sikre at vi oppfyller avtalens forpliktelser, er det en mulighet å ta inn i straffeprosessloven kap 31 en egen erstatningsbestemmelse tilknyttet europarådsavtalen. Dette kan gjøres i form av en ren henvisning til europarådsavtalen art 26 eller ved å innta vilkårene for erstatning i selve erstatningsbestemmelsen. Hvis det av andre grunner gis en egen lov (jf 3.2 ovenfor), kan erstatningsbestemmelsene inntas der.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på om det er nødvendig med en ny erstatningsbestemmelse. Høringsinstansene bes også om å uttale seg om følgende alternativer til eventuell lovtekst:

(1) «Skade som skjer i forbindelse med en aksjon som norske myndigheter foretar ombord på et utenlandsk skip i medhold av europarådsavtale om ulovlig håndtering av eller handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs 8 september 1994, skal erstattes av norske myndigheter etter vilkårene i avtalen art 26.»

(2) «Skade som skjer i forbindelse med en aksjon som norske myndigheter foretar ombord på et utenlandsk skip i medhold av europarådsavtale om ulovlig håndtering av eller handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs 8 september 1994 art 6, skal erstattes av norske myndigheter dersom:

a) norske myndigheter har opptrådt uaktsomt. b) tiltak er gjennomført på en måte som ikke er hjemlet i avtalen, eller

c) mistanken om narkotikatrafikk viser seg å være ugrunnet, forutsatt at fartøyet, rederen eller besetningen ikke har foretatt seg noe som gir grunn for mistanken.

Dersom utenlandske myndigheter har anmodet om Norges bistand for å hindre narkotikatrafikk på statens fartøy i samsvar med europarådsavtalen art 4, er norske myndigheter erstatningsansvarlig for uaktsomt voldt skade.»»

Høringsinstansene ble også bedt om å uttale seg om en eventuell særskilt erstatningsbestemmelse skal gjelde i tillegg til eller i stedet for erstatningsreglene i straffeprosessloven § 444 flg.

Om forholdet til FN-konvensjonen 20 desember 1988 om narkotika og psykotrope stoffer heter det i høringsnotatet:

«FN-konvensjonen har ikke tilsvarende krav om erstatning ved aksjoner i medhold av art 17. Det er derfor etter departementets syn ikke grunn til å la en eventuell erstatningsbestemmelse som nevnt over, omfatte erstatning for aksjoner i medhold av FN-konvensjonen.»

5.6.3 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten, Borgarting lagmannsrett, Kristiansand politikammer, Straffelovrådet og Den Norske Sjørettsforening tar til orde for at det bør gis en egen erstatningsbestemmelse. Et flertall av disse finner at høringsnotatets alternativ 1 er det mest hensiktsmessige forslag til lovtekst. Straffelovrådet uttaler at:

«Det må antas at det sjelden vil oppstå spørsmål om erstatning etter denne bestemmelse. På denne bakgrunn bør det være tilstrekkelig med en henvisning til avtalen og den relevante artikkel, dvs artikkel 26.»

ØKOKRIM peker på at forarbeidsuttalelser kan være tilstrekkelig gjennomføring av avtalen:

«Artikkel 26 regulerer statenes erstatningsansvar overfor et fartøy. Selv om disse reglene ikke helt samsvarer med hva som følger av straffeprosesslovens erstatningsregler ville det vel neppe være helt umulig å bruke uttalelser i lovforarbeidene som grunnlag for gjennomføring. Domstolene må antas å ville følge en motivuttalelse om at konvensjonsreglene forutsettes lagt til grunn av domstolene i en eventuell sak om statens erstatningsansvar etter en bording.»

Riksadvokaten og Borgarting lagmannsrett ser det som formålstjenlig at den nye erstatningsbestemmelsen er uttømmende, mens Kristiansand politikammer og Straffelovrådet ser på en ny erstatningsbestemmelse som et supplement til straffeprosessloven §§ 444 flg. Straffelovrådet uttaler i den forbindelse:

«Rådet legger til grunn at den som oppnår status som siktet i anledning aksjoner på utenlandske fartøyer foretatt av norske myndigheter, vil kunne få erstatning etter de alminnelige regler i §§ 444 flg.»

Den Norske Sjørettsforening med tilslutning fra Nordisk Skibsrederforening reiser spørsmål om solidaransvar:

«Vedrørende skadeserstatningsreglene i Art. 26 synes det uheldig at det etter nr. 2 kun er den inngripende stat som er erstatningsansvarlig. Etter vårt syn burde flaggstaten være solidarisk ansvarlig med den inngripende stat, noe som kan ha særlig betydning dersom ressurssvake fysiske eller juridiske personer fra flaggstaten lider tap som følge av et ansvarsbetingende inngrep som er sanksjonert av flaggstaten. Såvidt vi forstår, er det ikke noe i avtalen som tilsier at en ratifiserende stat i sin gjennomføringslovgivning ikke ensidig kan innføre et slikt solidaransvar for sin egen del, noe som bør overveies i forbindelse med den norske gjennomføringslovgivningen.»

5.6.4 Departementets vurdering

5.6.4.1 Generelt

Departementets utgangspunkt er at det bare er i situasjoner hvor Norge opptrer som inngripende stat etter avtalen art 6, eller som anmodet stat etter art 4, at det er aktuelt å vurdere spørsmålet om lovhjemmel for erstatningsansvar. Dersom Norge er flaggstat, kan norske skadelidte kreve erstatning på basis av regler i den inngripende statens rett, som gjennom avtalen har forpliktet seg til å ha tilfredsstillende erstatningsregler.

Alle høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, går inn for at det bør gis en egen lovbestemmelse for å oppfylle avtalens krav om erstatning i anledning av forfølgning. ØKOKRIM nevner muligheten av å gjennomføre avtalens krav ved forarbeidsuttalelser. Departementet ser ikke dette som noen god løsning, og foreslår derfor at det gis en egen lovbestemmelse om erstatning etter europarådsavtalen.

Straffelovrådet foreslår i sin utredning Erstatning i anledning av forfølgning (NOU 1996: 18) endringer i straffeprosesslovens erstatningsregler som vil kunne fange opp europarådsavtalens krav, jf utkastet til § 444 tredje ledd. Før denne utredningen er fulgt opp, er det imidlertid behov for lovendring for å kunne ratifisere europarådsavtalen.

Når det gjelder spørsmålet om erstatningsbestemmelsen bør være uttømmende, har det vært delte meninger i høringsrunden. Departementet går inn for at erstatningsbestemmelsen som gis ikke bør være uttømmende, men utgjøre et supplement til de alminnelige reglene om erstatning i anledning av forfølgning, jf strpl § 444 flg. Selv om erstatningsregelen i europarådsavtalen i hovedtrekk gir personer ombord i fartøyet som bordes et bedre erstatningsvern enn reglene i straffeprosessloven, kan det tenkes tilfeller hvor reglene i straffeprosessloven på enkelte punkter gir et bedre vern. Departementet viser i den forbindelse til den skjønnsmessige regelen i strpl § 448. Det er ingen grunn til å frata personer det vern straffeprosessloven måtte gi på dette området.

Høringsinstansene ble bedt om å uttale seg om to alternativer til lovtekst som departementet presenterte i høringsnotatet. Flertallet av høringsinstansene som har kommentert spørsmålet, anbefaler at det gis en kortfattet bestemmelse hvor det vises til europarådsavtalens erstatningsregel (alternativ 1 i høringsnotatet). Departementet har likevel kommet til at det mer omfattende utkastet til lovtekst bør velges (alternativ 2 i høringsnotatet). Selv om departementet er enig med Straffelovrådet i at det sjelden vil oppstå spørsmål om erstatning etter avtalen, vil det av informasjonshensyn være nyttig at erstatningsregelen fremgår av loven selv. Når departementet foreslår en egen lov om gjennomføring av europarådsavtalen, lar løsningen seg også forsvare av plassmessige hensyn.

Departementets forslag til lovtekst bygger på teksten i avtalens artikkel 26 om erstatning, og skal forstås på samme måte, jf nedenfor. Departementet har foretatt enkelte endringer i forhold til det lovutkastet som ble presentert i høringsnotatet. Endringene er stort sett av formell art, men det er også foretatt enkelte materielle presiseringer.

Departementet minner om at adgangen til å stille vilkår for samtykke til bording, jf artikkel 8 nr 1, også omfatter vilkår relatert til et eventuelt etterfølgende erstatningsoppgjør. Det må derfor i det konkrete tilfellet ses hen til om Norge som inngripende stat har påtatt seg videregående forpliktelser enn avtalens artikkel 26 ville føre til.

Departementet nevner at europarådsavtalen når det gjelder erstatning ikke sier noe om domstolsvalg og lovvalg. Slike spørsmål må avgjøres på bakgrunn av norsk interlegal rett.

5.6.4.2 Erstatningsansvaret når Norge er inngripende stat etter avtalen artikkel 6

Erstatningsansvaret i situasjoner hvor Norge i medhold av artikkel 6 har bedt flaggstaten om kompetanse til å borde flaggstatens fartøy, og har gjennomført en aksjon etter reglene i artikkel 9 flg, reguleres av avtalen artikkel 26 nr 1 og nr 2.

Departementets lovutkast § 5 første ledd bokstav a tilsvarer avtalens artikkel 26 nr 1. Norske myndigheter skal være erstatningsansvarlig dersom det er utvist uaktsomhet i forbindelse med tiltak etter artikkel 9 og 10. Hva som er uaktsomt må avgjøres etter de rettsregler som legges til grunn for avgjørelsen av saken, jf alminnelige lovvalgsregler. Retten må imidlertid alltid ta i betraktning artikkel 11 nr 1 i avtalen, som sier at den inngripende stats rett skal regulere aksjonen etter artikkel 9 og 10, jf den forklarende rapporten s 64.

Av den forklarende rapporten s 64 fremgår det videre at artikkel 26 nr 1 er gitt spesielt med henblikk på skader som har sammenheng med maritime forhold, men bestemmelsen er ikke begrenset til å gjelde slike skader. Det skal følgelig heller ikke legges til grunn noen slik begrensning i forhold til den norske erstatningsregelen.

Det er ikke sagt noe om hvem som er erstatningsberettiget etter § 5 første ledd bokstav a i det norske lovforslaget. Etter europarådsavtalen art 26 nr 1 kan fysiske og juridiske personer som er påført skade kreve erstatning. Den norske lovbestemmelsen skal forstås på samme måte, selv om det ikke sies uttrykkelig. Ifølge den forklarende rapporten til europarådsavtalen s 64, har det her vært meningen å begrense retten til å kreve erstatning til fysiske og juridiske personer, i motsetning til stater som sådan, sml artikkel 26 nr 2. En slik begrensning betyr i realiteten lite, fordi art 26 nr 2 også omfatter uaktsomhetsansvar.

Det som kan kreves erstattet, er det økonomiske tapet vedkommende er påført som følge av den inngripende stats opptreden i samsvar med alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Videre må alminnelige krav til årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende handling og tapet være oppfylt.

Departementets utkast til § 5 første ledd bokstav b tilsvarer avtalen artikkel 26 nr 2 første punktum. Den inngripende staten blir erstatningsansvarlig når tiltakene gjennomføres på en måte som ikke er hjemlet i europarådsavtalen. Dette er en mer objektiv formulering enn den som er brukt i avtalen artikkel 26 nr 1 og lovutkastet § 5 første ledd bokstav a. Det kreves ikke uaktsomhet; brudd på avtalen er tilstrekkelig. En annen sak er at brudd på avtalen nok ofte vil kunne karakteriseres som uaktsomhet. Avtalens artikkel 26 nr 1 og 2 første punktum og de tilsvarende norske bestemmelsene glir derfor noe over i hverandre her. Eksempel på avtalebrudd kan være at et fartøy holdes tilbake i lenger tid enn avtalen åpner for, jf artikkel 10 nr 3. Det kan også nevnes at brudd på vilkår som er fastsatt av flaggstaten i medhold av artikkel 8 omfattes av bestemmelsen.

Som nevnt foran er det en forskjell mellom artikkel 26 nr 1 og 2 når det gjelder hvem som kan kreve erstatning. Som tidligere nevnt gjenspeiles ikke dette i den norske lovteksten, men meningen er ikke å fravike avtalens ordning på dette punkt. Etter artikkel 26 nr 2 første punktum og lovutkastet første ledd bokstav b skal også stater som sådan kunne kreve erstatning, i tillegg til fysiske og juridiske personer. En annen forskjell er at artikkel 26 nr 2 gjelder erstatningsansvar for handlinger på basis av hele avtalen, mens nr 1 bare gjelder tiltak etter avtalen artikkel 9 og 10.

Også i forhold til lovutkastet § 5 første ledd bokstav b kan skadelidte kreve dekket sitt økonomiske tap i samsvar med alminnelige erstatningsregler. De vanlige prinsipper for årsakssammenheng gjelder også her.

Departementets utkast til § 5 første ledd bokstav c tilsvarer avtalen artikkel 26 nr 2 annet punktum. Den inngripende staten er erstatningsansvarlig også i tilfeller hvor mistanken viser seg å være ugrunnet, forutsatt at det bordede fartøyet, rederen eller besetningen ikke har foretatt seg noe som gir grunn til en slik mistanke. Dette er en form for objektivisert erstatningsansvar. Bestemmelsen skal tolkes i lys av de lignende bestemmelsene i Genève-konvensjonen 29 april 1958 om det frie hav artikkel 22 nr 3 og FNs havrettskonvensjon 10 desember 1982 artikkel 110 nr 3, jf den forklarende rapporten s 65. I den forklarende rapporten gis det samme sted retningslinjer for tolkingen av bestemmelsen for den meget praktiske situasjonen at noen ombord rekker å losse av narkotikalasten før fartøyet bordes. Den inngripende staten skal ikke betale erstatning i en slik situasjon, fordi fartøyet, mannskapet eller reder da skal anses for å ha gitt grunn til mistanken.

5.6.4.3 Erstatningsansvaret når Norge opptrer som anmodende eller anmodet stat etter avtalen artikkel 4

Avtalen artikkel 26 nr 3 gir regler om ansvar når en stat har anmodet en annen stat om assistanse til å borde sitt eget fartøy i samsvar med avtalens artikkel 4. Norge kan tenkes å opptre i rollen som anmodende eller anmodet stat.

Avtalens hovedregel er at ansvaret for skade skal ligge hos den anmodende staten, altså fartøyets flaggstat. Hvorvidt noen har krav på erstatning vil imidlertid bero på internrettslige regler. Avtalen krever ikke at det gis regler i den enkelte medlemsstat om erstatningsansvar i slike tilfeller. Poenget med formuleringen «enhver skade» er å få frem at den anmodede staten i utgangspunktet ikke skal ha ansvaret for noen skader, ikke å si noe positivt om i hvilket omfang skader skal erstattes av den anmodende staten. Dersom Norge ber en annen stat om assistanse til å borde et norsk fartøy, vil altså Norge som flaggstat kunne bli erstatningsansvarlig for skade som følge av tiltak ombord etter gjeldende norske erstatningsregler. Det kreves ingen særskilt lovregulering i den forbindelse.

Avtalen artikkel 26 nr 3 sier videre at den anmodede staten kan bli erstatningsansvarlig overfor den anmodende staten (flaggstaten) «som følge av uaktsomhet eller annen forsømmelse som må tilskrives vedkommende stat». I samsvar med departementets forslag i høringsnotatet foreslås det en bestemmelse om dette i § 5 annet ledd. Det siktes her til et vanlig uaktsomhetsansvar, selv om den norske oversettelsen kan tyde på at det er snakk om et mer omfattende ansvar. Den engelske originalversjonen bruker uttrykket «negligence or some other fault», noe som antakelig vil tilsvare uaktsomhet etter norsk rett. Det er helt på det rene at det ikke har vært meningen å innføre noe objektivt ansvar her.

5.6.4.4 Solidaransvar

Den Norske Sjørettsforening med tilslutning av Nordisk Skibsrederforening reiser spørsmål om det bør etableres et solidaransvar for Norge som flaggstat slik at eventuelle skadelidte kan rette krav mot norske myndigheter i stedet for å gå veien om den inngripende stat.

Som høringsinstansene påpeker er det ingenting i avtalen som tilsier at en ratifiserende stat i sin gjennomføringslovgivning ikke ensidig kan innføre et slikt solidaransvar.

Innledningsvis vil departementet bemerke at i den grad den norske stat pådrar seg ansvar etter gjeldende rett, f eks fordi det etter omstendighetene skulle bli ansett uaktsomt å gi samtykke til en inngripende stat, vil det kunne oppstå en situasjon hvor Norge og den inngripende stat hefter solidarisk overfor skadelidte.

Departementet har i samråd med Utenriksdepartementet for øvrig kommet til at Norge som flaggstat ikke bør ha noe slikt ansvar.

For skadelidte vil det fremstå som atskillig lettere å reise krav mot hjemstaten enn mot den inngripende staten. En innføring av et internrettslig solidaransvar for den norske stat ville derfor i realiteten kunne føre til at alle eventuelle krav ble fremmet direkte overfor den norske stat. Resultatet ville bli at oppgavene knyttet til forfølgelsen av eventuelle krav mot den inngripende stat i praksis veltes over på den norske stat. Erstatningskrevene ville dermed bli bragt opp på et mellomstatlig nivå, ved at Norge måtte gjøre gjeldende ansvar overfor den inngripende stat. Både av prinsipielle grunner, blant annet fordi det kan føre til unødvendige utenrikspolitiske belastninger, og av ressursmessige grunner ville dette være uheldig. I de tilfellene den inngripende staten ikke oppfyller sin plikt til å betale erstatning, vil den norske stat sitte igjen med tapet.

Norge som flaggstat tar ikke del i den erstatningsbetingende handlingen, og et erstatningsansvar kan ikke begrunnes ut fra prevensjonshensyn. Departementet finner det heller ikke nødvendig med et solidaransvar for Norge av hensyn til gjenoppretting. De fleste stater som kan tenkes å intervenere etter europarådsavtalen, må forutsettes å være søkegode. Under denne forutsetning legges det til grunn at erstatningsvernet etter europarådsavtalen artikkel 26 er bedre enn etter vanlig norsk straffeprosess. Eventuelle skadelidte vil derfor stilles bedre enn om aksjonen var foretatt av norske myndigheter. Det kan derfor ikke være grunn til å styrke erstatningsvernet her ytterligere. Norske myndigheter vil imidlertid etter omstendighetene kunne bistå med inndriving av krav mot den inngripende staten. Norge som stat vil også kunne reise erstatningskrav overfor den inngripende staten etter folkerettslige prinsipper dersom dette skulle være hensiktsmessig.

5.7 Nærmere om kompetent norsk myndighet og prosedyrene for inngrep etter avtalen m v

5.7.1 Europarådsavtalen

Etter avtalen artikkel 17 er partene forpliktet til å peke ut kompetent myndighet til å besvare anmodninger om bording av fartøy, til å avgjøre om flaggstaten i etterkant av en bording skal hevde sin jurisdiksjon og til å ta seg av eventuell annen kommunikasjon i forbindelse med avtalen. Så langt det er mulig, skal anmodninger kunne mottas og besvares 24 timer i døgnet.

5.7.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet uttalte departementet:

«I forbindelse med ratifikasjonen av FN-konvensjonen om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer (1988), ble statsadvokaten i Eidsivating utpekt til å ta seg av henvendelser om bording etter art 17 (i samråd med andre myndigheter). Det er hensiktsmessig at kompetansen ligger samme sted etter europarådsavtalen. Etter omorganiseringen av Eidsivating vil navnet på kompetent norsk myndighet være Statsadvokatene i Oslo.

Det synes hensiktsmessig at Statsadvokatene i Oslo også vurderer om Norge bør hevde sin jurisdiksjon i etterkant av en aksjon, herunder kreve personer, fartøy og last tilbakeført til Norge. En slik avgjørelse innebærer at bevismateriale fra den intervenerende stats side må vurderes, noe som hører naturlig til statsadvokatens kompetanseområde. Det dreier seg om en særlig viktig avgjørelse som bør treffes på et høyt nivå innen påtalemyndigheten.»

5.7.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at Statsadvokatene i Oslo er kompetent norsk myndighet.

Straffelovrådet uttaler at:

«Det synes hensiktsmessig at kompetanse som nevnt legges til ett embete som derved vil få større erfaring med håndtering av disse sakene.»

5.7.4 Departementets vurdering

5.7.4.1 Generelt

Departementet går inn for at Statsadvokatene i Oslo skal være kompetent myndighet etter europarådsavtalen. Som nevnt under punkt 5.4.4 er departementet kommet til at kompetansen ikke bør tillegges Statsadvokatene i Oslo direkte i loven, men departementet forutsetter at det gis forskrift om dette med hjemmel i lovutkastet § 1 tredje ledd. Det er hensiktsmessig at kompetansen etter europarådsavtalen og etter FN-konvensjonen ligger til samme myndighet. Som Straffelovrådet påpeker, vil dette embetet dermed få større erfaring med håndtering av disse sakene. Dette vil bidra til at avgjørelser kan treffes raskt, noe som er et viktig poeng med europarådsavtalen.

Som nevnt i høringsnotatet skal statsadvokaten ha kompetanse til å ta seg av henvendelser om bording og bruk av tvangsmidler ombord på norske fartøy. Videre skal embetet ha kompetanse til å henvende seg til en annen avtaleparts myndigheter om å gripe inn mot et av denne statens fartøyer som med skjellig grunn mistenkes for narkotikatrafikk, jf artikkel 6. Det er også hensiktsmessig at kompetansen til å vurdere eventuelt bevismateriale som den inngripende staten oversender i medhold av europarådsavtalen artikkel 17, ligger hos statsadvokaten. På bakgrunn av bevisvurderingen skal det så treffes en avgjørelse om hvorvidt Norge skal hevde primær jurisdiksjon etter avtalen artikkel 14. Som nevnt i høringsnotatet antar departementet at det er naturlig at også denne avgjørelsen treffes av statsadvokaten. Det har ikke kommet innsigelser mot dette i høringsrunden.

Det er hensiktsmessig at ett organ har ansvaret for alle de avgjørelsene som er nevnt ovenfor. Statsadvokaten har imidlertid ikke like god forutsetning for å vurdere alle spørsmålene som det legges opp til at embetet skal ha ansvaret for. Det må derfor etableres et system hvor andre myndigheter tas med i avgjørelsesprosessen på de punkter hvor dette er naturlig.

Det følger av avtalen artikkel 18 at de kompetente myndigheter som utpekes i hver medlemsstat skal kommunisere direkte med hverandre dersom dette er praktisk mulig. Er det ikke praktisk mulig, kan partene bli enige om å benytte Interpols eller Tollsamarbeidsrådets kommunikasjonskanaler. Norge har et effektivt system for kommunikasjon gjennom Interpol via Kripos. Det vil skape store praktiske vanskeligheter om Norge skulle etablere et helt nytt system for kommunikasjon etter europarådsavtalen, som sannsynligvis sjelden vil bli brukt i praksis. Det kan også være fare for feilsending av meldinger dersom man benytter at annet system enn det som er etablert. Departementet legger til grunn at avtalen kan tolkes slik at Norge kan beholde det etablerte system for kommunikasjon. Det er en fordel å benytte seg av et innarbeidet og velkjent system så lenge det fungerer effektivt. Hensynet til en rask behandling av anmodninger om bording m v er da ivaretatt. Statsadvokaten må imidlertid sørge for enighet med den avtaleparten det kommuniseres med om bruk av slike kommunikasjonskanaler.

5.7.4.2 Avgjørelse av en begjæring om bording av norske fartøyer mv

Når det kommer inn en begjæring fra en annen stat om å få borde et norsk fartøy i samsvar med europarådsavtalens regler, må statsadvokaten først undersøke om det dreier seg om et norsk fartøy. Den staten som sender begjæringen, bygger på at fartøyet bærer Norges registreringsmerke eller annet tegn på at fartøyet er norsk, jf artikkel 6. Statsadvokaten skal kontakte NIS- og NOR-registrene for å verifisere at fartøyet er norsk. Som tidligere nevnt kan Sjøfartsdirektoratet nås hele døgnet for opplysninger om dette. Videre bør Utenriksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet varsles om den innkomne begjæringen, og få anledning til å uttale seg. Det vil være naturlig at Nærings- og handelsdepartementet besørger eventuell kontakt med fartøyets reder.

Statsadvokaten må videre ta stilling til om det etter norsk syn er holdepunkter for å si at det er skjellig grunn til mistanke om narkotikatrafikk, jf art 6. Her må man nok i stor grad bygge på de opplysninger den potensielle inngripende stat har gitt. Departementet antar at man ved tolkingen av avtalens regel om skjellig grunn til mistanke kan legge til grunn samme tolking som for det tilsvarende begrepet i straffeprosesslovens regler om tvangsmidler.

Det skal være skjellig grunn til mistanke om at fartøyet er involvert i narkotikatrafikk («is engaged in or being used for the commission of a relevant offence») jf art 6. Avtalen er formulert med omhu på dette punktet for å få frem at tilfeller hvor et morfartøy losser narkotika til en mindre båt skal omfattes, selv om lossingen er avsluttet når aksjonen kommer i gang. Dette er en praktisk smuglingsmetode. Avtalen presiserer FN-konvensjonen 20 desember 1988 om narkotika og psykotrope stoffer art 17 på dette punktet. Det kreves ikke at selve fartøyet er direkte involvert i narkotikatrafikk, og heller ikke at det bare brukes til slik trafikk. Det vil nok i utgangspunktet være tilstrekkelig om f eks en av mannskapet mistenkes for et lovbrudd som omfattes av avtalen. I vurderingen av om det bør tillates inngrep etter avtalen vil det imidlertid ha betydning hvilket omfang narkotikatrafikken har. Det man kan oppnå ved inngrepet, bør stå i et visst forhold til kostnader o l.

Samtykket til bording m v etter avtalen art 6 skal dekke både det å stanse og borde fartøyet og det å tillate bruk av tvangsmidler ombord. Avgjørelsen om å tillate bruk av tvangsmidler bør statsadvokaten ta på egen hånd. Departementet viser til punkt 5.4 om hva det skal legges vekt på i vurderingen av om samtykke bør gis.

Avgjørelse av anmodning om tillatelse til bording og bruk av tvangsmidler skal etter avtalen art 7 treffes og videreformidles til den inngripende stat så snart det lar seg gjøre, om mulig innen fire timer etter at anmodningen er mottatt. Det må utarbeides interne retningslinjer for statsadvokatens arbeid med sikte på en effektiv håndtering av anmodningene.

Statsadvokaten skal også vurdere bevissammendraget som blir oversendt fra den inngripende staten etter endt aksjon, jf artikkel 13, og på grunnlag av dette avgjøre om Norge skal gjøre gjeldende primær jurisdiksjon, jf artikkel 14. Dersom det gjøres gjeldende primær jurisdiksjon vil Norge kunne kreve formløs tilbakeføring av fartøy, last, personer og bevismateriale i samsvar med artikkel 15. Hensikten med å gjøre gjeldende primær jurisdiksjon vil i praksis være hensynet til at pågrepne personer skal få en rettergang i Norge. I den forbindelse vil bl a de pågrepne personers nasjonalitet være av betydning. Avgjørelsen bør tas i samråd med Utenriksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet, som også vil kunne trekke inn eventuelle skipsfartsinteresser. Det minnes i denne sammenheng om at den inngripende stat skal underrettes om avgjørelsen senest innen 14 dager etter at bevissammendraget er mottatt, jf art 14 nr 2. Den praktiske situasjonen vil antakelig være at fartøyet er «satt fri» på det tidspunkt det er spørsmål om å gjøre gjeldende primær jurisdiksjon, jf avtalens artikkel 10 nr 3 om at fartøyet ikke skal holdes tilbake lenger enn strengt nødvendig. Departementet antar at det oftest ikke vil være aktuelt å gjøre gjeldende primær jurisdiksjon. Som hovedregel vil den inngripende stat ha betryggende rettergangsregler som tilsier at det er praktisk at antatte straffbare forhold etterforskes og eventuelt iretteføres i den inngripende staten.

5.7.4.3 Avgjørelse om at Norge skal opptre som inngripende stat etter avtalen artikkel 6 eller som anmodet stat etter artikkel 4 eller 5

Norge kan være inngripende stat etter avtalen artikkel 6 eller anmodet stat etter artikkel 4 eller 5 ved å borde en annen avtaleparts fartøy eller et statsløst fartøy.

Beslutningen om å gripe inn mot en annen stats fartøy reguleres av artikkel 6. Det må alltid sendes begjæring til en annen stat om samtykke til bording. Når det gjelder statsløse fartøyer, ligger det i sakens natur at dette ikke kreves, jf artikkel 5. I de sistnevnte tilfellene er det selvsagt heller ikke nødvendig å sjekke fartøyets nasjonalitet nærmere, poenget er jo at det ikke finnes registreringsmerker på fartøyet, sml her regelen i artikkel 6 om andre staters fartøyer. Både i de tilfellene det er tale om bording av andre staters fartøyer og i tilfeller med statsløse fartøyer krever avtalen at det må foreligge skjellig grunn til mistanke om at fartøyet er involvert i ulovlig narkotikatrafikk, jf artiklene 5 og 6.

Statsadvokaten må ta stilling til om det foreligger slik skjellig grunn til mistanke. Vurderingen vil normalt bygge på etteretningsopplysninger fra narkotikapolitiet eller andre kontrollmyndigheter. Som tidligere nevnt legger departementet til grunn at kravet om skjellig grunn til mistanke kan tolkes på samme måte som etter straffeprosesslovens regler om bruk av tvangsmidler. Mistanken skal referere seg til at fartøyet er involvert i narkotikatrafikk, jf om hva det ligger i dette under punkt 5.7.4.2 foran. I vurderingen av om Norge bør opptre som inngripende stat etter art 6 eller som anmodet stat etter art 4 og 5, vil det også kunne ha betydning hvilket omfang narkotikatrafikken har. Det man kan oppnå ved inngrepet bør stå i et visst forhold til kostnader o l.

Statsadvokatens avgjørelse om Norge bør gripe inn etter avtalen, skal videre skje på bakgrunn av de generelle prinsippene i avtalen artikkel 2 om at statene bør tilstrebe en effektiv bekjempelse av narkotikatrafikken, men også på bakgrunn av hensynet til skipsfartsinteresser. For å sikre en slik bred vurdering, bør Utenriksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet ha anledning til å uttale seg om Norge bør gripe inn.

Dersom det besluttes at Norge skal gripe inn, skal statsadvokaten sende en begjæring til flaggstaten om samtykke til bording m v, jf artikkel 6. Et slikt særskilt samtykke skal ikke innhentes i art 4-tilfellene, da samtykket allerede anses å foreligge ved anmodningen om bistand. Det ligger i sakens natur at det ikke heller innhentes samtykke ved aksjoner mot statsløse fartøyer etter art 5.

Dersom flaggstaten gir samtykke i art 6-tilfellene, må statsadvokaten sørge for at samtykket med de vilkår som er stilt for dette i samsvar med artikkel 8, blir gjort kjent for de operative myndigheter. Det må utarbeides nærmere retningslinjer for dette. Videre må statsadvokaten etter endt aksjon utarbeide et bevissammendrag som skal sendes flaggstaten etter artikkel 13. Dersom flaggstaten ikke gjør gjeldende primær jurisdiksjon på bakgrunn av dette innen 14-dagers fristen i art 14 nr 2, skal statsadvokaten følge opp saken påtalemessig på vanlig måte.

5.8 Taushetsplikt

5.8.1 Europarådsavtalen

Ifølge artikkel 24 har avtalepartene taushetsplikt om alt bevismateriale og alle opplysninger en annen part har skaffet til veie, med mindre offentliggjøring er nødvendig av hensyn til avtalens anvendelse eller en eventuell etterforskning eller rettergang.

Bestemmelsen gjelder både for stater som opptrer som flaggstat og som inngripende stat. Den mest praktiske situasjonen er trolig at Norge er flaggstat og at en annen stat griper inn overfor et norsk fartøy, og skaffer bevis eller annen dokumentasjon for narkotikatrafikk. Dette materialet skal etter art 13 oversendes norske myndigheter, og skal ifølge art 24 behandles fortrolig.

5.8.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet foretok departementet en nærmere drøftelse av om avtalens bestemmelser om taushetsplikt nødvendiggjør endringer i norsk rett. Departementet uttalte følgende:

«Dersom det bare gjelder opplysninger som etter sin art går inn under taushetsplikten etter straffeprosessloven § 61 a, vil avtalens krav til fortrolighet være oppfylt i norsk rett.

Avtalen åpner for at opplysningene skal kunne gis videre i forbindelse med etterforskning o l av forbrytelser som omhandles i avtalen. Straffeprosessloven § 61 c nr 2 gir adgang til dette. For opplysninger som faller utenfor rammen for taushetsplikt etter straffeprosessloven § 61 a, kan taushetsplikt etter omstendighetene pålegges ved gradering etter sikkerhetsinstruksen eller beskyttelsesinstruksen så langt dokumentene ikke er offentlige etter offentlighetsloven. For øvrig må spørsmålet om fortrolig behandling ses i lys av offentlighetsprinsippet, som må betraktes som et grunnleggende prinsipp i norsk rett, jf reservasjonen i art 24. Departementet antar på denne bakgrunn at gjeldende regler om taushetsplikt er tilfredsstillende i forhold til europarådsavtalen, men ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet.

Dersom Norge opptrer som inngripende stat, vil norske myndigheter ved endt aksjon ha plikt til å oversende bevismateriale til flaggstaten, jf art 13. Departementet antar at man også i en slik situasjon må kunne oversende taushetsbelagte opplysninger med hjemmel i straffeprosessloven § 61 c nr 2 om bruk av taushetsbelagte opplysninger «for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for». At det er tale om å gi opplysningene videre til utenlandske myndigheter, kan neppe være til hinder for å bruke § 61 c nr 2. Ordlyden er ikke til hinder for dette, og det er eksempler fra praksis på at bestemmelsen har vært brukt slik. I lys av det stadig økende internasjonale samarbeidet mellom politimyndigheter er dette dessuten en rimelig tolking av loven. Departementet antar derfor at det ikke er behov for særlig lovregulering på dette punktet.

Departementet antar at heller ikke opplysninger som skal gis etter art 5, 10 og 12 skaper problemer i forhold til norske bestemmelser om taushetsplikt, jf straffeprosessloven § 61 c nr 2 og 6.

5.8.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene mener at europarådsavtalens regler om fortrolig behandling gjør det påkrevd med lovendringer i norsk rett.

5.8.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår ingen lovendringer som følge av europarådsavtalens bestemmelser om taushetsplikt, og viser for så vidt til begrunnelsen i høringsnotatet.

5.9 Vern av den inngripende stats tjenestemenn

Avtalens artikkel 11 nr 3 gir regler til vern for den inngripende stats tjenestemenn som deltar i aksjoner mot et flaggstatsfartøy mistenkt for narkotikatrafikk.

Etter artikkel 11 nr 3 bokstav a skal en tjenestemann fra den inngripende staten ikke kunne rettsforfølges (i betydning strafforfølges) i flaggstaten for en handling begått i tjenesten. Regelen forutsetter at eventuell rettsforfølgning skal skje i den inngripende stat. Det kreves ikke lovendringer for at norsk påtalemyndighet skal kunne unnlate å reise tiltale i slike tilfeller, jf straffeprosessloven § 4 om at loven (herunder de aktuelle påtalereglene i § 63 jf § 69 første ledd) gjelder med de begrensninger som følger av overenskomst med fremmed stat.

Artikkel 11 nr 3 bokstav b gjelder for den situasjonen at det er reist straffesak i flaggstaten mot en person som under aksjonen har begått straffbare handlinger mot en tjenestemann fra den inngripende staten i tilknytning til tiltak etter avtalens artikkel 9 og 10. De straffbare handlingene skal betraktes som om de var begått mot en tjenestemann fra flaggstaten. Norge har en spesialregel om vold mot offentlig tjenestemann i straffeloven § 127. Heller ikke her er det behov for lovendringer for å imøtekomme avtalens krav, fordi § 127 fjerde ledd åpner for at det ved forskrift bestemmes at straff etter § 127 også skal kunne idømmes for straffbare handlinger mot andre lands offentlige myndighet. Slik forskrift vil bli gitt.