4 Korrupsjonsbegrepet

4.1 Korrupsjonsbegrepet i konvensjonen

Artikkel 2 i konvensjonen definerer hva som menes med korrupsjon i konvensjonen.

Bestemmelsen forplikter ikke konvensjonsstatene til å ha en slik definisjon av korrupsjon i nasjonal rett. Siden korrupsjonsbegrepet inngår i de øvrige forpliktelsene etter konvensjonen, må nasjonal rett imidlertid dekke de handlinger som etter konvensjonen defineres som korrupsjon.

Definisjonen begrenser seg ikke til korrupsjon i offentlig sektor, og må da forstås slik at den dekker både privat og offentlig sektor. Det fremgår av punkt 33 i de forklarende merknadene til konvensjonen at konvensjonen har et ganske vidt virkeområde. Det vide virkeområdet reflekterer den samlede tilnærmingen til kampen mot korrupsjon, som ikke bare utgjør en trussel mot finansielle interesser, men mot demokratiske verdier, rettsstaten, menneskerettigheter og sosial og økonomisk fremgang. Definisjonen fanger opp alle situasjoner der bestikkelse og andre korrumperende forhold benyttes for at mottakeren skal handle (eller unnlate å handle) i strid med sine plikter. Etter ordlyden i artikkel 2 må bestikkelsen påvirke (fordreie) den rette utførelsen av en plikt eller atferd. Det fremgår av de forklarende merknadene til konvensjonen punkt 34 at det ikke nødvendigvis må være mottakeren av bestikkelsen som oppnår fordelen – det vil også være korrupsjon i konvensjonens forstand når en tredjeperson oppnår en fordel ved bestikkelsen.

Både aktiv og passiv bestikkelse omfattes av definisjonen. Med aktiv bestikkelse menes å gi, tilby eller love noen en utilbørlig fordel eller utsikt til fordel for å oppnå en ytelse. Passiv bestikkelse innebærer at noen krever eller mottar en utilbørlig fordel eller utsikt til fordel. I begge tilfeller er det tilstrekkelig at det er gitt et løfte om en uberettiget fordel; fordelen behøver ikke være oppnådd.

Definisjonen innebærer videre at det må være årsakssammenheng mellom bestikkelsen mv. og den pliktstridige handlingen eller unnlatelsen. Det er altså ikke korrupsjon hvis fordelen eller løftet om en fordel er gitt etter og uavhengig av at den pliktstridige handlingen er utført, eventuelt etter at det er tatt en beslutning om å unnlate å handle.

Etter definisjonen er det ikke noe krav at fordelen har økonomisk verdi. Korrupsjonsdefinisjonen omfatter i tillegg til bestikkelser også «enhver annen utilbørlig fordel».

4.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet uttales det bl.a. følgende:

« (…) I og med at konvensjonen ikke presiserer nærmere hva som ligger i utilbørlighetsbegrepet, vil det ved gjennomføringen være opp til statene å trekke opp grensene for hva som skal anses som en utilbørlig fordel. Departementet antar at retningslinjene som er trukket opp for praktiseringen av utilbørlighetsvurderingen etter den nye straffebestemmelsen mot korrupsjon i straffeloven § 276 a, langt på vei bør være avgjørende også i denne sammenheng.

Straffelovrådet har uttalt at man «i det enkelte tilfelle [må] foreta en totalvurdering av situasjonen, hvor en rekke momenter vil spille inn. Momenter i denne sammenheng vil være formålet med ytelsen, ytelsens art og verdi, hvilken grad av åpenhet som foreligger, hvilket regelsett som eksisterer i bedriften eller bransjen, om forholdet gjelder offentlige tjenestemenn eller privat næringsliv, og også ellers hvilken posisjon henholdsvis giver og mottaker til ytelsen har, m.m.», se NOU 2002: 22 side 39. Justisdepartementet har gitt mer utførlige retningslinjer for praktiseringen av utilbørlighetsbegrepet i Ot. prp. nr. 78 (2002-2003), se særlig side 34-36 og 55-56. Både Straffelovrådet, departementet og Stortingets justiskomité har uttalt at det kreves et klart klanderverdig forhold for at de nye straffebudene mot korrupsjon skal komme til anvendelse. Justisdepartementet antar at hva som vil være en utilbørlig fordel etter den sivilrettslige konvensjonen artikkel 2, som regel bør avgjøres etter de samme linjer.

Det er imidlertid grunn til å peke på at de nye norske straffebestemmelsene rekker svært vidt. Det kan derfor oppstå situasjoner hvor det ikke er grunnlag for å legge det strafferettlige utilbørlighetsbegrepet til grunn i sivilrettslige sammenhenger, uten at dette innebærer noe problem i forhold til Norges forpliktelser etter den sivilrettslige korrupsjonskonvensjonen (…).

Når det gjelder bestikkelse av offentlige tjenestemenn, antar departementet at praksis omkring lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn § 20 vil kunne gi en viss veiledning for hva som skal anses som en utilbørlig fordel.»

4.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om gjennomføringen av korrupsjonsbegrepet i norsk rett generelt. Det har kommet synspunkter på spørsmålet i tilknytning til forslaget til ny erstatningsbestemmelse om korrupsjon. Disse synspunktene vil bli tatt opp i sammenheng med erstatningsspørsmålet.

4.4 Departementets vurdering

På bakgrunn av den forklarende rapporten til konvensjonen legger departementet til grunn at man ikke er forpliktet til å innta noen definisjon av korrupsjon som i konvensjonens artikkel 2 i nasjonal rett. Det finnes uansett ikke noe egnet sted i regelverket å innta en slik generell definisjon. Om det er hensiktsmessig med en definisjon av korrupsjon i en ny erstatningsbestemmelse, kommer departementet tilbake til under punkt 5.3 nedenfor.

Siden konvensjonen ikke presiserer nærmere hva som ligger i utilbørlighetsbegrepet, vil det ved gjennomføringen være opp til statene å trekke grensen for hva som skal anses som en utilbørlig fordel. Departementet legger som i høringsnotatet til grunn at retningslinjene som er trukket opp for utilbørlighetsvurderingen etter straffeloven, langt på vei bør være avgjørende også i denne sammenheng.