7 Vern av arbeidstakere – varsling

7.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet 8. oktober 2003 la departementet til grunn at det ikke var nødvendig å foreslå lovendringer for å oppfylle kravene i konvensjonens artikkel 9. Det ble likevel reist spørsmål om konvensjonens forpliktelser burde synliggjøres i lovgivningen:

«Etter artikkel 9 skal den nasjonale lovgivningen gi et hensiktsmessig vern («appropriate protection») mot enhver uberettiget sanksjon mot arbeidstakere som med rimelig grunn til å ha mistanke om korrupsjon i god tro melder fra om sin mistanke til ansvarlige personer eller myndigheter.

Vurderingen av en arbeidstakers adgang til å varsle om mistanke om korrupsjon på arbeidsplassen må ta utgangspunkt i den alminnelige lojalitets- og troskapsplikten som foreligger i et ansettelsesforhold. Lojalitets- og troskapsplikten innebærer at arbeidstakeren må slutte lojalt opp om arbeidsgiverens interesser, og avstå fra enhver utilbørlig tilsidesettelse eller undergraving av disse interessene til fordel for egne eller andres, se Kristen Andersen, Fra arbeidslivets rett, 1967, side 136. Definisjonen viser til en tilbørlighetsstandard, og det er denne som kan sies å uttrykke begrensningen i lojalitetsplikten: Dersom arbeidstakerens interesser er tilstrekkelig tungtveiende, eller vesentlige samfunnsmessige hensyn gjør seg gjeldende, vil arbeidstakeren kunne være berettiget til å fremme andre interesser enn arbeidsgiverens, selv om dette skulle skje på bekostning av arbeidsgiverens interesser, se Henning Jakhelln, Arbeidsrettslige studier bind III, 2000, side 1635.

Det generelle stillingsvernet i norsk rett følger av lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidsmiljø (arbeidsmiljøloven) §§ 60 og 66. Vilkåret for oppsigelse etter § 60 nr. 1 er at det er «saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold.» Avskjed er et strengere virkemiddel, og vilkåret etter arbeidsmiljøloven § 66 nr. 1 er at arbeidstakeren «har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen».

For tilsatte i statens tjeneste følger grunnlaget for oppsigelse og avskjed av lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. (tjenestemannsloven) §§ 9, 10 og 15. Fast tilsatt tjenestemann med mindre enn to års sammenhengende tjeneste og ­midlertidig tjenestemann med mindre enn fire års sammenhengende tjeneste kan sies opp fra sin stilling når det har «saklig grunn i virksomhetens eller tjenestemannens forhold», jf. § 9 første ledd. Videre kan tjenestemann uavhengig av ansettelsestid sies opp bl.a. når vedkommende er «varig uskikket for stillingen», jf. § 10 nr. 2 bokstav b. Både embets- og tjenestemann kan avskjediges etter § 15 første ledd når vedkommende:

1. har vist grov uforstand i tjenesten eller grovt krenket sine tjenesteplikter eller trass i skriftlig advarsel eller irettesettelse gjentatt har krenket sine tjenesteplikter,

2. ved utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten viser seg uverdig til sin stilling eller bryter ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen.»

Også andre sanksjoner enn oppsigelse og avskjed kan være aktuelle. De kan være formalisert, slik som ordensstraffene i tjenestemannsloven § 14. Både i privat og offentlig sektor kan en tenke seg mer uformelle sanksjoner. I offentlig sektor vil alminnelige krav til saklighet begrense arbeidsgivers adgang til å ilegge mer eller mindre formelle sanksjoner som følge av at arbeidstakere har sagt fra om mulig korrupsjon. En forbigåelse ved tilsetting eller forfremmelse i offentlig forvaltning vil være usaklig dersom den skjer på et grunnlag som artikkel 9 gjelder for, og i slike tilfelle vil den forbigåtte kunne kreve vedtaket kjent ugyldig eller erstatning. Også i privat sektor vil arbeidsgivers styringsrett begrenses av mer allmenne saklighetsnormer, jf. f.eks. Kårstø-dommen, inntatt i Rt. 2001 s. 418 (på s. 427). I privat sektor kan videre forbudet mot trakassering i arbeidsmiljøloven § 12 nr. 1 første ledd tredje punktum være relevant.

Det kan reises spørsmål om regler om taushetsplikt kan være til hinder for at en ansatt varsler om mulig korrupsjon. I offentlig forvaltning kan de aktuelle opplysninger tenkes å gå inn under reglene i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 om taushetsplikt for forretningshemmeligheter. Regler om taushetsplikt har på ingen måte til formål å gi vern for korrupsjon – snarere tvert i mot. Er det først tale om korrupsjon, kan det ikke antas at denne taushetsplikten gjelder, selv om bestemmelsen etter sin ordlyd skulle omfatte forholdet. Forholdet til taushetsplikten kan være mer problematisk hvis det er tale om opplysninger som kan tyde på mulig korrupsjon. I de forklarende merknader til konvensjonen avsnitt 68 forutsettes det at forsvarlig varsling ikke skal regnes som brudd på taushetsplikt. Varslingen kan være forsvarlig selv om det faktisk ikke foreligger korrupsjon. Unntakene fra taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 og 6 vil gi forvaltningsorganet adgang til å anmelde eller gi opplysninger til påtalemyndigheten. Etter ordlyden er denne regelen knyttet til forvaltningsorganet, ikke til den enkelte tjenestemann, og etter en uttalelse fra arbeidsgruppen som forberedte reglene om taushetsplikt, synes dette tilsiktet (se Ot. prp. nr. 3 (1976-77) vedlegg 2, s. 154). Arbeidsgruppen tilføyde imidlertid at det vil bero på alminnelige forvaltningsrettslige regler (eventuelt instruks) hvem som kan opptre på vegne av organet. Når konvensjonen er ratifisert av Norge, må den etter departementets mening ses på som en slik instruks som vil gi den enkelte rett til å melde fra til påtalemyndigheten eller til en kontrollinstans, særlig dersom det ikke er lykkes å få overordnete til å ta opp om det foreligger korrupsjon. På lignende måte vil konvensjonens krav få betydning for regler om taushetsplikt i privat sektor, eventuelt ved at en avtale som medfører taushetsplikt blir satt delvis til side med hjemmel i avtaleloven § 36. På denne bakgrunn antar departementet at det ikke er nødvendig å foreslå lovendringer med sikte på regler om taushetsplikt for å oppfylle kravene i konvensjonen artikkel 9, men ber om høringsinstansenes syn på dette spørsmålet.

Når domstolene skal ta stilling til om det lovlig kan få konsekvenser for arbeidsforholdet at en arbeidstaker har varslet om korrupsjon på arbeidsplassen, må rettsgrunnlaget for det arbeidsrettslige virkemidlet – som bl.a. bestemmelsene i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven – tolkes i lys av Grunnloven § 100 og EMK art. 10. Det må i det enkelte tilfelle foretas en avveining mellom lojalitetsplikten og ytringsfriheten, eller som her: retten til å varsle om ulovlige og korrupte forhold. På grunnlag av Grl. § 100 og EMK art. 10 er det klart at ytringsfriheten – og dermed stillingsvernet i disse sakene – står sterkere jo tyngre samfunnsmessige hensyn som taler for at slike forhold bekjempes. Videre følger det av en forholdsmessighetsbetraktning at det må være et rimelig forhold mellom den arbeidsrettslige reaksjonen og bruddet på lojalitetsplikten. Dette innebærer at f.eks. avskjed fordrer et grovere brudd på lojalitetsplikten enn omplassering av arbeidstakeren innad i virksomheten. Det finnes imidlertid lite direkte relevant rettspraksis som belyser hvor grensen går for ansattes rett til slik varsling. Ytringsfrihetskommisjonen viser i sin utredning, NOU 1999: 27 side 132, til fem momenter som kan gi rettledning for når det er legitimt å varsle.

1. Offentliggjøringen bør være motivert av god vilje og aldri av egennytte.

2. Det bør gjelde et alvorlig kritikkverdig forhold.

3. Interne prosedyrer bør være forsøkt uten tilfredsstillende resultat.

4. Det bør i utgangspunktet foreligge dokumentasjon på det kritikkverdige forholdet. Krav om dokumentasjon bør imidlertid ikke være til hinder for at bruk av anonymitetsrett/kildevern gir anledning til å varsle også om begrunnede mistanker.

5. Offentliggjøringen bør være et hensiktsmessig middel for å få det kritikkverdige til å opphøre.

På grunn av fravær av praksis og teori må disse momentene antakelig ses mest som en sammenstilling av de reelle hensyn som gjør seg gjeldende på dette området. Det kan likevel påpekes at den britiske Public Interest Disclosure Act fra 1998 er bygd opp etter de samme linjene. I hvilken grad en norsk domstol vil legge disse momentene til grunn, kan imidlertid ikke sies med sikkerhet. Hensynet til en klarere rettstilstand kan for så vidt tale for å lovregulere dette spørsmålet ved gjennomføring av konvensjonen, men etter Justisdepartementets oppfatning er teksten i artikkel 9 så vidt fleksibel at det folkerettslig ikke vil være nødvendig å endre norsk rett på dette punktet. Vi viser da særlig til de modifikasjonene som ligger i ordlyden «hensiktsmessig vern» og «uberettiget sanksjon». Vi ber om høringsinstansenes syn på dette spørsmålet, og særlig på om det av hensyn til artikkel 9 eller av rettspolitiske grunner for øvrig bør foretas lovendringer for å sikre også i privat sektor mot at noen blir forbigått ved tilsetting eller forfremmelse fordi de har varslet om mulig korrupsjon.

Selv om det ikke skulle være nødvendig med lovendring, kan det reises spørsmål om konvensjonens forpliktelser bør synliggjøres i lovgivningen. En ber også om høringsinstansenes syn på dette.»

7.2 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Bestemmelsen i art. 9 om vern av arbeidstakere som melder fra om mistanke om korrupsjon antas etter departementets mening å være dekket av de rettsregler som kan utledes av arbeidsmiljøloven og grunnlovens § 100. Dette er grundig drøftet i høringsbrevet, og det er utvilsomt et spørsmål som kan by på vanskeligheter i praksis.

Det er lovutvalgets oppfatning at det i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven bør etableres et bedre vern for såkalte «whistleblowers». Å utlede ytringsfriheten på dette området av grunnlovens § 200 og EMK art. 10 er ikke noen tilfredsstillende løsning. Det er en økende tendens til at arbeidsgivere og institusjoner gjennom regler om taushetsplikt overfor ansatte, styremedlemmer m.v., prøver å hindre at ufordelaktige opplysninger om virksomheten lekker ut. Så lenge det ikke finnes klare lovbestemmelser i formell lov, bla. i aksjeloven, arbeidsmiljøloven m.v. som sikrer retten til å melde fra i slike tilfeller, vil lett det interne regelverk i den enkelte institusjon bli avgjørende, og dette regelverket vil regelmessig ha som virkning at institusjonen eller virksomheten beskyttes mot lekkasjer som er negative for virksomheten eller ledelsen.

Lovutvalget kan derfor ikke slutte seg til Justisdepartementets forutsetning om at norsk rett også på dette punkt tilfredsstiller kravene i konvensjonen.»

Oslo Politidistrikt , med tilslutning fra Politidirektoratet , uttaler:

«Artikkelen pålegges den nasjonale lovgivning å verne sk. «whistleblowers» mot enhver uberettiget sanksjon i forbindelse med avsløring av korrupsjon. Departementet har i sitt høringsnotat vist til det eksisterende regelverk, som beskytter arbeidstakere mot «usaklige» handlinger ved oppsigelse, tilsettinger og forfremmelser mv. Dette vernet er for «whistleblowers» indirekte og avledet, og vil i en trengt situasjon muligens lett kunne bli omgått eller neglisjeres. Oslo politidistrikt har ingen åpenbare løsninger på dette, men ser at det kunne være hensiktsmessig å formulere en henvisning eller inkludering av «whistleblowing» i lovteksten – formentlig passende i arbeidsmiljøloven og evt. i tillegg tjenestemannsloven. Til illustrasjon kan nevnes en bestemmelse i forslaget til ny lov om etnisk diskriminering (NOU 2002: 12) § 5 – som er foreslått å være «forbud mot negativ gjengjeldelse». Bestemmelsen oppstiller en straffebelagt norm mot adferd som for så vidt vil kunne være forbudt eller usaklig etter andre bestemmelser, men det er altså foreslått en egen eksplisitt norm for å verne en aktivitet man mener er vesentlig for å bekjempe et onde. Muligens ville en slik bestemmelse også kunne forenkle problematikk knyttet til taushetsplikt og ansettelsesforhold i privat sektor.»

Finansdepartementet mener at det er nødvendig med flere lovendringer i forbindelse med ratifiseringen av konvensjonen artikkel 9, og uttaler på det generelle plan:

«I forhold til stillingsvernet (oppsigelse og avskjed) må det være uproblematisk at vi er innenfor konvensjonsbestemmelsen. Vanskeligere spørsmål kan oppstå i forhold til reglene om taushetsplikt og grensegangen mellom lojalitetsplikt og ytringsfrihet. Justisdepartementet skriver at taushetsplikten ikke kan antas å gjelde hvis det først er tale om korrupsjon – selv om taushetspliktsbestemmelsen etter sin ordlyd omfatter forholdet – fordi regler om taushetsplikt ikke har til formål å gi vern for korrupsjon. Dette vil imidlertid være en vanlig konflikt mellom en lovs ordlyd og formål, hvor valget av tolkningsresultat ikke er opplagt. Brudd på taushetsplikt kan for mange tilsatte føre til straffeansvar, og det ryddigste vil etter Finansdepartementets mening være å lovfeste at taushetsplikt ikke brytes ved varsel om korrupsjon.

Hvis det er tale om opplysninger som kan tyde på mulig korrupsjon, kan forholdet til taushetsplikten iflg. Justisdepartementet være mer problematisk. Etter en drøftelse av de forklarende merknader til konvensjonen, uttalelser fra arbeidsgruppen som forberedte reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven og situasjonen når konvensjonen er ratifisert av Norge, kommer Justisdepartementet frem til at konvensjonen må ses på som en instruks som vil gi den enkelte rett til å melde fra til påtalemyndigheten eller til en kontrollinstans, særlig dersom det ikke har lykkes å få overordnete til å ta opp om det foreligger korrupsjon. Justisdepartementet antar etter dette at det ikke er nødvendig å foreslå lovendringer med sikte på regler om taushetsplikt for å oppfylle kravene i konvensjonens artikkel 9.

Slik Finansdepartementet ser det, er det, i forhold til denne konvensjonsbestemmelsen, uheldig at det må detaljerte og kompliserte juridiske vurderinger til for å slå fast at en ansatt som varsler om korrupsjon (antakelig) har et vern. Det er vel neppe noen lett sak for en ansatt å varsle om (mistanke om) korrupsjon, og det er antakelig noe som gjøres etter overveielser for og imot hos den ansatte. Hvis vedkommende er usikker på hva han/hun selv risikerer ved å ta opp forholdet, kan det i seg selv bidra til at terskelen for å varsle blir høy. Hvis man ønsker å unngå det, vil det antakelig være fornuftig at det kommer klarere frem at den ansatte har beskyttelse i forhold til å melde fra om bestikkelser. Også i forhold til den vanskelige grensedragningen mellom lojalitetsplikt og ytringsfrihet, kan det være oppklarende med en lovfesting av vern for «wistleblowers» i korrupsjonssaker.»

Finansdepartementet uttaler seg også særskilt om ligningsloven § 3-13:

«Konvensjonsteksten krever vern for arbeidstaker som har «rimelig grunn» til å melde fra om mistanke om korrupsjon. Det synes å være en lavere terskel enn den i ligningsloven § 3-13. Etter ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav f, kan ligningsetatens tilsatte først melde fra om mistenkelige forhold utenfor skatteetatens forvaltningsområde når det foreligger «skjellig grunn til mistanke». Skjellig grunn til mistanke tolkes på samme måte som etter strpl. § 171 (sannsynlighetsovervekt). Dersom «rimelig grunn» skal forstås som en lavere terskel enn «skjellig grunn til mistanke», må det gis en lovbestemmelse/lovendring for å oppfylle kravene i konvensjonen artikkel 9 i forhold til ligningsetatens tilsatte, trolig også på flere andre forvaltningsområder.

Adressat for melding om korrupsjonsmistanke er etter konvensjonen «ansvarlige personer eller myndigheter». Denne kretsen av mulige mottakere av ellers taushetsbelagte opplysninger er videre enn den som fremgår av ligningsloven § 3-13. Dette taler også for en lovendring, idet ligningsetatens tilsatte i dag ikke kan melde fra om mistenkelige forhold til for eksempel Kredittilsynet eller Konkurransetilsynet. At mistanke kan formidles til «ansvarlige personer» reiser også spørsmål om/i hvilken grad private er ment omfattet, for eksempel revisor og styret i det selskap mistanken knytter seg til.»

Kredittilsynet gir generell støtte til Justisdepartementets forslag og kan ikke se at ratifiseringen vil medføre behov for lovendringer innen Kredittilsynets kompetanseområde.

Landsorganisasjonen i Norge understreker at den nye arbeidsmiljøloven, hvis den virkelig skal gi «whistleblowers» beskyttelse i tråd med konvensjonens intensjoner, må gi varslere rett til vern mot enhver form for gjengjeldelse som følge av varsling, både varsling om sikkerhetsfarer og korrupsjon.

Norsk Redaktørforening er enig i at det i utgangspunktet ikke er behov for endringer i den nasjonale lovgivningen for å oppfylle konvensjonen slik den er utformet, men påpeker at departementets drøftelse, primært av konvensjonens artikkel 9, illustrerer behovet for å gjennomgå den norske rettstilstanden på området. Redaktørforeningen uttaler:

«Vi mener det foreliggende høringsbrevet til fulle dokumenterer behovet for på en langt tydeligere og mer prinsipiell måte å få slått fast norske arbeidstakeres kildevern i saker hvor man varsler om forhold som kan være ulovlige og/eller kritikkverdige. Dersom ikke dette skjer, er det grunn til å frykte at man heller ikke vil nå frem med budskapet om vern for dem som vil varsle om de rene korrupsjonstilfeller. Den eneste veien å gå dersom et slikt vern skal bli tydelig – også for dem det gjelder – er å slå fast kildevernprinsippene langt mer prinsipielt enn hva Europarådskonvensjonen og gjeldende norsk rett gjør.»

Norsk Presseforbund støtter departementets oppfatning av at det folkerettslig ikke vil være nødvendig å endre norsk rett ved ratifikasjonen av konvensjonens artikkel 9, men understreker i en oppsummering at både høringsbrevet, Ytringsfrihetskommisjonens lovgivningsinitiativ på området og gjeldende praksis tydeliggjør at det er på høy tid at den generelle rettstilstanden omkring ansattes ytringsfrihet gjennomgås og synliggjøres i lovgivningen.

Nærings- og handelsdepartementet støtter ratifikasjon og kan ikke se at ratifisering medfører lovendringsbehov innenfor departementets ansvarsområde.

Konkurransetilsynet understreker behovet for regler som sikrer forutberegnelighet for rettssubjekter som indirekte berøres av konvensjonen, og nevner som eksempel regler som verner arbeidstakere som går til påtalemyndigheten med opplysninger om korrupsjon.

7.3 Departementets vurdering

Flere høringsinstanser etterlyser et klarere vern for ansatte som varsler om mulige kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Et slikt generelt vern er nå på plass gjennom vedtakelsen av arbeidsmiljøloven (lov 17. juni 2005 nr. 62) § 2-4 (varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten), § 2-5 (vern mot gjengjeldelse ved varsling) og § 3-6 (plikt til å legge forholdene til rette for varsling) ved lov 1. desember 2006 nr. 64 (i kraft 1. januar 2007). Dessuten har totalrevisjonen av Grunnloven § 100 ved Stortingets vedtak 30. september 2004 styrket grunnlovsvernet om ansattes ytringsfrihet. Spørsmålet som drøftes her, er først og fremst om det er nødvendig med ytterligere lovendringer som følge av de krav konvensjonen stiller til norsk rett.

Etter konvensjonen artikkel 9, som har overskriften «Vern av arbeidstakere», skal statene «i sin nasjonale lovgivning fastsette hensiktsmessig vern mot enhver uberettiget sanksjon mot arbeidstakere som har rimelig grunn til å ha mistanke om korrupsjon og som i god tro melder fra om sin mistanke til ansvarlige personer eller myndigheter». Artikkel 9 verner ansatte både i privat og offentlig sektor. Konvensjonen krever at lovbestemmelser om taushetsplikt må oppheves eller tolkes innskrenkende så langt de kommer i strid med retten til å varsle etter konvensjonen. Konvensjonen krever at det skal kunne varsles til «ansvarlige personer og myndigheter». Lovgivningen må legge til rette for varsling både internt i en virksomhet og eksternt, men det kan ikke kreves at den ansatte selv skal kunne varsle til en hvilken som helst person eller myndighet som kan tenkes å ha en slik posisjon at forholdet kan etterforskes og iretteføres. Den nærmere rekkevidden av varslingsretten kan på dette punktet være noe uklar.

Særlig på ett punkt kan det stilles spørsmål om Grunnloven § 100 og arbeidsmiljøloven § 2-4 på tilfredsstillende vis ivaretar konvensjonsforpliktelsene. Spørsmålet er hvilken betydning disse kildene har for retten til å varsle om korrupsjon i situasjoner der lovbestemmelser om lovfestet taushetsplikt isolert sett synes å begrense varslingsretten i større utstrekning enn det konvensjonen åpner for. Arbeidsmiljøloven § 2-4 lyder:

Ǥ2-4 Varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten

1. Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten.

2. Arbeidstakers fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig. Arbeidstaker har uansett rett til å varsle i samsvar med varslingsplikt eller virksomhetens rutiner for varsling. Det samme gjelder varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter.

3. Arbeidsgiver har bevisbyrden for at varsling har skjedd i strid med denne bestemmelsen.»

Ordlyden i § 2-4 åpner for at den ansatte kan varsle etter § 2-4 uavhengig av lovbestemt taushetsplikt. I Ot.prp. nr. 84 (2005–2006) s. 50 høyre spalte heter det:

«Regler om taushetsplikt, ærekrenkelser mv. i andre lover kan også begrense ytringsfriheten. Slike regler gjelder uten hensyn til retten til å varsle etter arbeidsmiljøloven § 2-4.»

Paragraf 2-4 og gjeldende lovbestemmelser om taushetsplikt må imidlertid tolkes med Grunnloven § 100 som bakgrunn og rettesnor. Det er i denne forbindelse av betydning at forarbeidene til endringene i Grunnloven § 100 i 2004, særlig den debatten som skjedde i Stortinget (se St.forh. (2003–2004) s. 3585 flg.), gir signaler om et styrket grunnlovsvern for ansattes ytringsfrihet sammenlignet med det som tidligere gjaldt. Retten til å varsle om kritikkverdige forhold er en sentral del av ansattes ytringsfrihet.

Særlig er det grunn til å tro at lovbestemmelser om taushetsplikt som inneholder skjønnsmessige formuleringer vil bli påvirket, for eksempel bestemmelser om at taushetsbelagte opplysninger ikke skal gis til «uvedkommende». Om ikke annet følger av Grunnloven § 100, vil det likevel i siste omgang bero på en tolking av den aktuelle lovbestemmelsen om taushetsplikt hvorvidt den ansatte kan varsle om korrupsjon uten hinder av taushetsplikten.

Hvis en taushetspliktbestemmelse ikke er til hinder for å varsle om korrupsjon, kan den heller ikke være til hinder for å varsle om mistanke om korrupsjon. Grunnloven § 100 bygger på den klare hovedregelen at den som fremsetter uriktige beskyldninger, ikke i ettertid kan ilegges sanksjoner for dette på grunn av uriktigheten, hvis vedkommende på ytringstidspunktet var i aktsom god tro om ytringens riktighet, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004) s. 184 venstre spalte. Forarbeidene til arbeidsmiljøloven § 2-4 bygger på det samme, men uten slike modifikasjoner som antydes i forarbeidene til Grunnloven § 100. Ifølge Ot.prp. nr. 84 (2005–2006) s. 51 høyre spalte er det «avgjørende […] hva denne arbeidstakeren hadde rimelig grunn til å tro ut fra sin posisjon og kompetanse og med de opplysninger som var tilgjengelige på det tidspunktet da varslingen skjedde». Det understrekes samme sted at det «ikke [kan] stilles for strenge krav til arbeidstakers aktsomhet». Konvensjonens krav om beskyttelse av den som har «rimelig grunn» til mistanke, synes dermed å være godt dekket i lovteksten og forarbeidene.

På bakgrunn av drøftelsene foran må det etter Justisdepartementets syn antas at de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 flg. ikke må endres som følge av konvensjonen.

I sin høringsuttalelse tar Finansdepartementet opp enkelte særlige spørsmål knyttet til taushetsplikten etter ligningsloven § 3-13. Bestemmelsene der er til dels mer spesifikt utformet enn de tilsvarende reglene i forvaltningsloven. Det vises til gjengivelsen av høringsuttalelsen i kapittel 7.2.

Finansdepartementets høringsuttalelse reiser spørsmål om konvensjonen kun gjelder varsling om forhold i egen virksomhet, eller om den også omfatter varsling om forhold i andre virksomheter. Både konvensjonens ordlyd, ved bruken av uttrykket «ansatt», og de forklarende merknadene til konvensjonen tilsier at artikkel 9 kun tar sikte på varsling om korrupsjon i egen virksomhet. Dette synes også lagt til grunn i den svenske prp. 2003/04: 70 s. 47.

Finansdepartementet stiller i sin høringsuttalelse videre spørsmål om det er adgang til å varsle for eksempel Kredittilsynet og Konkurransetilsynet om mistanke om korrupsjon (mistanke rettet mot personer utenfor skatteetaten). Etter Justisdepartementets syn kan ikke Kredittilsynet og Konkurransetilsynet, slik rettskildebildet nå ser ut, ses på som «uvedkommende» i relasjon til ligningsloven § 3-13 nr. 1 så langt det er nødvendig å viderebringe den aktuelle typen opplysninger om skattytere for å sikre en effektiv forfølgning av korrupsjon.

Finansdepartementet reiser også spørsmål om taushetsplikten er til hinder for at det varsles om mistanke om korrupsjon til private, for eksempel til revisor og styret i et selskap som mistanken retter seg mot. I den grad konvensjonen innebærer en rett til å gi varsel til slike personer, kan det ikke antas at slike personer er «uvedkommende».

Etter dette kan Justisdepartementet ikke se at det er nødvendig å foreslå lovendringer for å gjennomføre konvensjonen artikkel 9 i norsk rett.