6 Avtalerett
6.1 Generelt om konvensjonens krav og høringsnotatet
Konvensjonen artikkel 8 regulerer avtalerettslige spørsmål. Artikkel 8 nr. 1 og 2 omhandler forskjellige situasjoner for ugyldighet av avtaler. Etter nr. 1 skal det i nasjonal lovgivning fastsettes at avtaler eller avtaleklausuler som innebærer korrupsjon, skal være døde og maktesløse. Etter nr. 2 skal den avtalepart som er villedet på grunn av korrupsjon, kunne reise søksmål for å få kjent avtalen ugyldig. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at norsk rett oppfyller konvensjonens krav.
6.2 Høringsinstansenes syn
Advokatforeningen uttalte i høringen at norsk rettspraksis på det tidspunkt neppe var fullt ut i samsvar med konvensjonens krav, men bemerket:
«Selv om norsk rett i dag ikke fullt ut er i overensstemmelse med konvensjonen, vil det neppe være nødvendig med noen lovendring for å rette på dette. Konvensjonen vil i seg selv være en rettskilde, og domstolene plikter å anvende rettsreglene slik at de i størst mulig grad samsvarer med folkerettslige forpliktelser. I og med at rettstilstanden på dette punktet er såpass ubefestet, vil det neppe være problemer knyttet til at konvensjonen i seg selv medfører en strengere rettsprakis enn tidligere på dette punkt.»
Finansdepartementet tok til orde for lovendring for å gjøre det helt klart hva som gjelder i disse tilfellene:
«Etter Finansdepartementets syn er det ikke opplagt at norsk rett i dag er i samsvar med konvensjonsbestemmelsen om at korrupsjon skal være en absolutt ugyldighetsgrunn for en avtale. Det er ingen lovbestemmelse hvor dette eksplisitt kommer til uttrykk. Den gamle bestemmelsen i norske lov fra 1687 5-1-2 praktiseres ikke slik at enhver avtale mot lov eller ærbarhet er en nullitet.
I dommen Justisdepartementet viser til, Rt. 1993 s. 312, tok Høyesterett stilling til om en debitor var forpliktet til å betale sin gjeld til et meglerfirma når meglerfirmaet hadde gitt ham kreditt i strid med kredittforbudet i verdipapirhandelloven § 25. Høyesterett tok utgangspunkt i at det ikke gjelder noen alminnelig regel om at en avtale med lovstridig innhold er uten virkning mellom partene, men at spørsmålet må avgjøres ved en tolkning av den enkelte lov hvor det også legges vekt på enkelte momenter av mer generell karakter – herunder om reelle hensyn tilsier at lovovertredelsen får slik virkning. (NL 5-1-2 ble ikke nevnt.) Høyesterett kunne ikke utlede noen løsning på spørsmålet fra forarbeidene, og avviste at debitor kunne få medhold ut fra «andre alminnelige synspunkter», herunder «hensynet til effektiv rettshåndhevelse og konkret rimelighet». Det ble blant annet vist til at overtredelse av kredittforbudet var sanksjonert med straff og at megleren risikerte tap av bevilling. Det var «ikke grunn til å bruke tap av tilbakebetalingsretten som sanksjonsmiddel». Debitor ble dømt til å betale, men kravet ble redusert med kurtasje og renter, fordi det ville være lite rimelig om megleren skulle innkassere noen form for vinning ved det ulovlige forhold. Saksomkostninger ble ikke tilkjent, fordi Høyesterett fant at saken hadde reist spørsmål av en viss prinsipiell interesse.
Etter Finansdepartementets syn er denne dommen ikke et godt argument for at norsk rett vil tilsidesette som en nullitet en avtale som inneholder korrupsjon i strid med strl. §§ 276a flg. For det første illustrerer dommen at så lenge det ikke var noen klar lovbestemmelse som etablerte slik ugyldighetsvirkning for den ulovlige kredittgivningen, ble det tvil og rettssak om spørsmålet (HR mente også at saken reiste spørsmål av en viss prinsipiell interesse). Dommen gir heller ikke full avklaring av spørsmålet, selv om noen momenter kan utledes. Videre var det straffesanksjonerte forbudet mot å yte kreditt til aksjespekulasjon gitt ikke bare av hensyn til avtalens parter, men også ut fra offentligrettslige hensyn fordi slik virksomhet anses skadelig for verdipapirmarkedet. Høyesterett viste til at kredittforbudet var straffesanksjonert, og at megleren også risikerte tap av bevilling. Det var da ikke nødvendig også å la avtalen bli en nullitet slik at meglerfirmaet mistet pengene. Samme argumentasjon kan man lett tenke seg i et tilfelle av korrupsjon. Det kan i et konkret tilfelle ligge slik an at det kan argumenteres for at det ikke vil være hensiktsmessig/fornuftig å annullere avtalen, selv om de personer/virksomheter som har vært direkte involvert i korrupsjonen straffeforfølges.
Konvensjonsteksten art. 8 nr.1 krever at partene i sin nasjonale lovgivning skal fastsette at enhver avtale eller avtaleklausul som innebærer korrupsjon, skal være død og maktesløs. For å rydde enhver tvil av veien, bør det etter Finansdepartementets syn fastsettes en lovbestemmelse hvor dette kommer klart til uttrykk. Det vil samtidig innebære en tydeligere markering av avstandtagen til korrupsjon, og sånn sett «gjøre seg bedre» enn en henvisning til NL fra 1687 og praksis fra domstolene. En egen bestemmelse vil også bli mer synlig, og bedre kunne gi en preventiv effekt. Det kan i denne sammenheng også være naturlig å vurdere nærmere hvilken betydning ugyldigheten skal få for andre enn avtalens parter. Dette reiser, som Justisdepartementet nevner, en rekke ulike og til dels kompliserte spørsmål.»
6.3 Departementets vurdering
6.3.1 Artikkel 8 nr. 1
I høringsnotatet 8. oktober 2003 heter det:
«Justisdepartementet antar at avtaler som er kommet i stand på en måte som rammes av de nye straffebestemmelsene mot korrupsjon i straffeloven §§ 276 a, 276 b og 276 c, som den alt overveiende hovedregel vil være å anse som ugyldige etter læren om reproberte rettsforhold. Det dreier seg her om straffesanksjonerte forbud som ikke bare er gitt for å beskytte avtalens parter, men som bygger på at virksomheten anses skadelig for samfunnet. Allmenne hensyn tilsier at rettsordenen ikke tillater slike avtaler.»
Departementet viser til at artikkel 8 nr. 1 regulerer avtaler «providing for corruption», etter den norske oversettelsen avtaler «som innebærer korrupsjon». Det er naturlig å forstå konvensjonen slik at det er selve korrupsjonsavtalene som reguleres. Artikkel 8 nr. 1 bestemmer at en avtale om korrupsjon skal være «null and void». Dette må forstås slik at korrupsjon vil være en absolutt ugyldighetsgrunn. En avtale om en ytelse eller fordel som innebærer korrupsjon, må settes til side uansett om avtalens parter ønsker den gjennomført.
Ut fra de engelske og franske autentiske versjonene av konvensjonen legger departementet til grunn at ugyldigheten ikke trenger å komme til uttrykk i en særskilt lovbestemmelse. Det er tilstrekkelig til å oppfylle konvensjonen at rettstilstanden på grunnlag av alminnelige avtalerettslige regler eller rettspraksis er i samsvar med konvensjonen.
I svensk rett anså man det unødvendig å foreta noen lovendring da konvensjonen ble ratifisert. I den svenske regjeringens proposisjon 2003/04:70 heter det om dette spørsmålet (punkt 8.3) s. 46:
«Ett avtal som i sig utgör en korruptionshandling – t.ex. när en bestickare och en mottagare av en muta avtalar om en muta av visst slag eller visst belopp – betraktas enligt svensk rätt som ogiltigt redan på den grunden att avtalets innehåll är otillåtet. Ett sådant avtal kan inte framtvingas på rättslig väg och ogiltigheten skall beaktas ex officio. Från underrätt finns exempel på att käromål om fullgörelse av ett avtal om muta har ogillats på den grunden att avtalet saknade rättsordningens gillande och stöd.»
Spørsmålet er etter dette om en avtale som innebærer korrupsjon, må regnes som en nullitet i norsk rett, slik at norsk rett oppfyller kravet i konvensjonen artikkel 8 nr. 1.
Det gjelder ingen alminnelig regel i norsk rett om at enhver lovstridig avtale må settes til side som en nullitet. NL 5-1-2 avgjør etter sin ordlyd at avtaler som «ikke er imod Loven, eller Ærbarhed, skulle holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere». Bestemmelsen gir likevel ikke grunnlag for å slutte motsetningsvis at enhver avtale som strider mot lov, er en nullitet. I dommen inntatt i Rt. 1993 s. 312 er det uttalt at det ikke gjelder noen alminnelig regel om at lovstridige avtaler er uten virkning. Det fremgår av dommen at «spørsmålet må avgjøres ved en tolking av den enkelte lov hvor det også legges vekt på enkelte momenter av mer generell karakter – herunder om reelle hensyn tilsier at lovovertredelsen får slik virkning».
Saken i Rt. 1993 s. 312 gjaldt et meglerforetak som lot en kunde handle aksjer på kreditt i strid med et forbud i verdipapirhandelloven. Meglerfirmaet krevde at kunden skulle gjøre opp gjelden, men han nektet under henvisning til at det forelå en lovstridig avtale som ikke kunne håndheves. Høyesterett påla kunden å betale, men gjorde fradrag for kurtasje og renter. Avtalen ble dermed i det vesentlige opprettholdt, selv om det forelå brudd på regler som var begrunnet i viktige samfunnshensyn. Justisdepartementet la i høringsnotatet fra 2003 til grunn at avtaler som rammes av korrupsjonsbestemmelsene i straffeloven, vil være av en art som rettsordenen ikke vil tillate.
I lys av synspunktene i høringsrunden har Justisdepartementet vurdert behovet for lovendring på nytt, men fastholder standpunktet om at en lovendring ikke er nødvendig. Ny rettspraksis styrker departementets oppfatning om at norsk rett gjennom bestemmelsen i NL 5-1-2 allerede er i samsvar med konvensjonen. Departementet viser her til Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2004 s. 1582. Selv om avgjørelsen gjelder andre forhold enn korrupsjon (nemlig en avtale om «penger under bordet» ved salg av en konsesjonspliktig landbrukseiendom), inneholder den vurderinger av ugyldighetsspørsmålet som vil ha betydning også for korrupsjonstilfellene.
I dommen i Rt. 2004 s. 1582 kom Høyesterett til at tilleggsavtalen om «penger under bordet» var ugyldig da den stred mot lov og ærbarhet, jf. NL 5-1-2. I vurderingen av om avtalen måtte settes til side la Høyesterett vekt på at det forelå brudd på regler som skulle ivareta viktige samfunnshensyn. Det ble (i avsnitt 35) uttalt at:
« (…) tilleggsavtalen tok sikte på å omgå et av konsesjonslovens sentrale formål – å oppnå en «samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling». Dette formålet og den korresponderende priskontrollen er begrunnet i to hovedhensyn: For det første å forhindre at personer utenom landbruket får drive prisene på landbrukseiendommer i været slik at yrkesutøverne i landbruket fordrives – med andre ord et ønske om at eierskap og drift av landbrukseiendommene skal være på samme hånd. For det andre tar det sikte på å beskytte kjøperne mot å måtte betale vederlag som ikke kan forsvares ved den avkastning eiendommen kan gi. Dette taler etter min mening sterkt for at tilleggsavtaler som den foreliggende er ugyldige.»
Det ble (i avsnitt 36) pekt på reelle hensyn som tilsa at avtalen ble kjent ugyldig:
«Ugyldighet vil etter min mening mest effektivt kunne motvirke avtaler som den foreliggende, selv om man – som understreket av lagmannsretten – «ikke bør ha for store forventninger om hva som kan oppnås». Anses disse avtalene gyldige, og kjøperen pålegges betalingsplikt, kan selgere trygt kreve overpris i hemmelige tilleggsavtaler. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til at dersom kjøperen motsetter seg betaling slik at forholdet blir kjent, risikerer kjøperen at konsesjonen blir omgjort. Kjøperen kan dermed føle seg tvunget til å avgi den falske forklaringen som avtalen om hemmelighold har lagt grunnlaget for. Dersom avtalene derimot anses ugyldige, vil kjøperen kunne ha et økonomisk motiv til å bryte taushetsbestemmelsen, og avstå fra å gi falsk forklaring til landbruksmyndighetene.»
Videre uttales det (i avsnitt 39 og 40):
«Etter min mening ville det i tillegg være støtende om en avtale som den foreliggende skulle kunne håndheves med domstolenes hjelp. Det er primært selgerne som har den økonomiske interessen i å inngå slike avtaler som middel til å skaffe seg et vederlag som overstiger det som kan oppnås på lovlig måte. Og markedssituasjonen gir, slik denne saken illustrerer, selgerne mulighet for å utnytte denne posisjonen. Jeg kan ikke se at de har noen beskyttelsesverdig interesse i å beholde denne merprisen.
Jeg er etter dette kommet til at avtalen må kjennes ugyldig fordi den strider mot lov og ærbarhet. For så vidt gjelder det siste alternativet viser jeg til at en avtale som forplikter partene til å begå en alvorlig forbrytelse, representerer et kvalifisert brudd på allment aksepterte moralnormer.»
Også i en høyesterettsdom inntatt i Rt. 2006 s. 328 medførte NL 5-1-2 ugyldighet, idet en forsikringsavtale ble satt til side som ugyldig fordi forsikringen gjaldt en ulovlig forsikringsinteresse.
Det er videre av interesse å se på hvilken vurdering og karakteristikk Høyesterett generelt har gitt av korrupsjon. I en dom i en straffesak inntatt i Rt. 2001 s. 227 uttalte Høyesterett (på s. 230) følgende om korrupsjonens samfunnsskadelige karakter:
«Korrupsjon er en forbrytelse av sterkt samfunnsskadelig karakter. Dette og det omfang korrupsjon har internasjonalt, er bakgrunnen for de mange resolusjoner og konvensjoner som aktor har vist til. For korrupsjon innen næringslivet er det et spesielt moment at det vil kunne hindre rasjonalisering og effektivisering. De avhengighetsforhold som oppstår i forbindelse med korrupsjon, kan gi grunnlag for utpressing og annen kriminalitet som kan gi skadevirkninger langt utover de som direkte ville følge av bestikkelsen.
Karakteristisk for korrupsjon er at den foregår svært fordekt, med utvisning av stor oppfinnsomhet når det gjelder å skjule hva som foregår. Oppdagelsesrisikoen vil generelt være liten. Det er vanskelig å ta forholdsregler mot at ansatte tar imot bestikkelser. For arbeidsgiveren vil følgene kunne være direkte økonomisk tap, men også tap av tillit i markedet dersom korrupsjon avdekkes, eller det oppstår mistanke om slike forhold. Selv om korrupsjon ikke er så utbredt i Norge som i enkelte andre land, viser undersøkelser at det forekommer. Vi må regne med mørketall. Når oppdagelsesrisikoen er liten, tilsier allmennpreventive hensyn at de tilfellene som avdekkes, straffes strengt.»
På bakgrunn av nyere rettspraksis, samt konvensjonens status som rettskilde og tolkingsfaktor, kan det etter departementets syn legges til grunn at avtaler om korrupsjon vil medføre ugyldighet etter NL 5-1-2. For det første representerer korrupsjon et direkte brudd på bestemmelser i straffeloven som er gitt til vern mot atferd som anses svært samfunnsskadelig. Korrupsjon representerer videre – etter departementets vurdering – et grovere rettsbrudd enn de tilfeller som ble behandlet i dommene i Rt. 1993 s. 312, Rt. 2004 s. 1582 og Rt. 2006 s. 328. Departementet ser det etter dette slik at Norge oppfyller artikkel 8 nr. 1 i konvensjonen, og at lovendring er ikke nødvendig.
6.3.2 Artikkel 8 nr. 2
Artikkel 8 nr. 2 fastsetter at den avtalepart hvis samtykke er undergravd av korrupsjon, skal ha mulighet for å reise ugyldighetssøksmål for domstolene. Artikkel 8 nr. 2 er til sammenlikning med nr. 1 ingen obligatorisk ugyldighetsregel – den sier bare at avtaleparter hvis samtykke er undergravd av korrupsjon, skal ha mulighet for å reise ugyldighetssøksmål. Dette kravet er oppfylt ved søksmålsadgangen i norsk rett. Det vil ifølge avsnitt 64 i den forklarende rapporten til konvensjonen bero på domstolenes vurdering ut fra omstendighetene i den enkelte sak om en slik avtale skal kjennes ugyldig. En slik vurdering vil etter norsk rett måtte foretas av domstolene på vanlig måte etter avtalerettslige regler.
Konvensjonen er noe uklar når det gjelder hvilke avtaler og avtaleparter det siktes til. I den forklarende rapporten avsnitt 65 fremgår det at konvensjonen ikke pålegger statene å gi tredjepersoner mulighet til å anlegge ugyldighetssøksmål. Hvem som er parter i en avtale, og hvem som er tredjepersoner, kan imidlertid fremstå som noe uklart. Spørsmålet er om konvensjonen artikkel 8 nr. 2 bare gjelder partene i selve avtalen om korrupsjon, eller om den også gjelder parter i andre avtaler som er berørt av korrupsjonen.
Høringsnotatet fra 2003 kan synes å legge til grunn at parter i andre avtaler enn selve korrupsjonsavtalen skal anses som tredjepersoner.
Konvensjonens ordlyd tyder imidlertid på at også parter i andre avtaler som er berørt av korrupsjonen, skal ha søksmålskompetanse. Tredjepersoner i konvensjonens forstand vil i så fall være noen som ikke er avtalepart overhodet, for eksempel en potensiell forbigått anbyder. En slik forståelse av konvensjonen reiser uansett ikke spørsmål om lovendring, da enhver avtalepart etter norsk rett vil kunne gå til søksmål med påstand om at den avtalen han selv er part i, er ugyldig. Om kravet fører frem, vil bero på en konkret vurdering, noe som samsvarer med konvensjonens ordning, jf. om den forklarende rapporten avsnitt 64 foran.
I den svenske proposisjonen ble det reist spørsmål om artikkel 8 nr. 2 krever at utenforstående skal kunne kreve at en avtale kjennes ugyldig (Prop. 2003/04: 70 s. 46):
«[Justitieombudsmännen (JO)] tar i sitt remissvar upp frågan om hur en utomstående skall kunna väcka talan om ogiltighet av ett avtal som tillkommit genom korruption och där han eller hon själv inte är part. Enligt JO finns ingen svensk bestämmelse som ger en sådan rätt. Regeringen kan dock inte uppfatta ordalydelsen i artikel 8.2 på annat sätt än att artikeln endast är tillämplig på avtalsparterna och inte på tredje män. Det framgår också tydligt av den förklarande rapporten att så är avsikten. Enligt regeringens mening föreskriver därfor inte konventionen någon möjlighet för tredje man att föra talan om ogiltighet. På grund av det anförda anser regeringen att Sverige uppfyller de åtaganden som finns i artikel 8. Inte heller i denna del krävs alltså någon lagändring.»
Det er ikke noen grunn til å bedømme konvensjonen annerledes fra norsk side på dette punktet.
Enhver med rettslig interesse vil, uansett status som avtalepart, kunne gå til søksmål med krav om erstatning dersom vilkårene for dette er til stede etter nasjonal rett, jf. den forklarende rapporten avsnitt 65. Selv om det ikke er noe krav etter konvensjonen at tredjepersoner kan reise ugyldighetssøksmål, vil anvendelsen av § 1-3 i den nye tvisteloven, som trer i kraft 1. januar 2008, etter omstendighetene kunne åpne for slike søksmål etter norsk rett.
6.3.3 Særlig om korrupsjonsbegrepet på det avtalerettslige området
Også på det avtalerettslige området må det sørges for at ugyldighetsvirkningen eller muligheten for å reise ugyldighetssøksmål etter konvensjonen artikkel 8 får virkning for avtaler om korrupsjon i konvensjonens forstand, jf. korrupsjonsbegrepet i konvensjonen artikkel 2. Dette er tilfellet etter gjeldende norsk rett, jf. NL 5-1-2 samt norske prosessregler. Etter norsk rett vil man nok i tillegg komme til at avtaler om påvirkningshandel (som ikke er omfattet av konvensjonen) kan bli satt til side som ugyldige.