9 Merknader til de enkelte bestemmelser

9.1 Til lovforslaget del I om endringer i skadeserstatningsloven

Til ny § 1-6 (ansvar for skade voldt ved korrupsjon)

Spørsmålet om en erstatningsregel om korrupsjon er behandlet i de alminnelige merknadene punkt 5.

Etter § 1-6 nr. 1 første punktum kan den som har lidt skade som følge av korrupsjon, kreve erstatning fra den som svarer for korrupsjonen eller har medvirket til denne. For hva som etter bestemmelsen regnes som korrupsjon, se merknadene til nr. 3 nedenfor. Det skal gjelde alminnelige krav om årsakssammenheng og adekvans.

Ansvarsgrunnlaget er at vedkommende med forsett eller uaktsomhet svarer for korrupsjonen eller for medvirkning til korrupsjonen. Ansvarsgrunnlaget følger allerede av den gjeldende ulovfestede skyldregelen. Når regelen stilles opp med et ordvalg som krever «forsett eller uaktsomhet», er dette i tråd med vanlig lovgivningstradisjon på området.

I visse tilfeller er den ansvarliges arbeidsgiver direkte skadelidende som følge av korrupsjonen, og kan da kreve erstatning fra sin arbeidstaker etter § 1-6 nr. 1 første punktum. En skadelidt tredjeperson kan kreve erstatning fra både den ansvarlige etter § 1-6 nr. 1 første punktum og fra dennes arbeidsgiver, der det følger av § 1-6 nr. 1 annet og tredje punktum.

Ansvar for arbeidsgiveren følger av § 1-6 nr. 1 annet punktum. Det er tale om et særlig arbeidsgiveransvar som rekker noe lengre enn det alminnelige arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1, jf. punkt 5.5.3. Det første vilkåret for ansvar er at «korrupsjonen er skjedd i tilknytning til utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren». Det alminnelige arbeidsgiveransvaret gjelder etter skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 første punktum «under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren». Kravet om at korrupsjonen er skjedd i «tilknytning til» slikt arbeid eller verv er valgt for å utelukke tvil om hvorvidt bestemmelsen gjelder for alle former for korrupsjon. Bestemmelsen vil altså ikke bare omfatte det at arbeidstakeren er den som gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel, men også når arbeidstakeren for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel som er å regne som korrupsjon. Bestemmelsen omfatter ikke bare korrupsjon som skjer i arbeidsgiverens interesse, men også tilfeller der arbeidstakeren krever, mottar eller aksepterer en utilbørlig fordel for å forholde seg på en måte som skader (også) arbeidsgiverens interesser. Vilkåret innebærer videre at det arbeidstakeren gjør som privatperson, som ikke berører arbeidet eller vervet for arbeidsgiveren, heller ikke medfører noe ansvar for arbeidsgiveren.

Arbeidsgiveransvaret etter annet punktum knytter seg til første punktum. Det er bare når arbeidstakeren for sin del fyller ansvarsvilkårene etter første punktum, at arbeidsgiveren kan bli ansvarlig etter annet punktum. Arbeidstakeren må altså ha utvist forsett eller uaktsomhet for at arbeidsgiverens ansvar etter annet punktum skal bli aktuelt.

Etter lovforslaget kan arbeidsgiveren komme fri et eventuelt ansvar ved å påvise at det er truffet alle rimelige forholdsregler for å unngå korrupsjon og ansvar heller ikke vil være rimelig etter en samlet vurdering av omstendighetene i saken. Vilkårene er kumulative. Det er arbeidsgiveren som har bevisbyrden for de nevnte forholdene.

Hva som skal til for at en arbeidsgiver har truffet «alle rimelige forholdsregler for å unngå korrupsjon» vil bero på en konkret vurdering i den enkelte sak. Et hovedformål med lovforslaget er at det skal virke preventivt, slik at korrupsjon kan unngås. Som et utgangspunkt er det naturlig å kreve at arbeidsgivere både i privat og offentlig sektor har betydelig oppmerksomhet på antikorrupsjonsarbeid i sin virksomhet. Etter departementets syn vil det i den nærmere vurderingen av spørsmålet være naturlig å ta i betraktning virksomhetens art og arbeidsgivernes forutsetninger for å drive et aktivt antikorrupsjonsarbeid. I bestemmelsen ligger det en mulighet for å nyansere strengheten i ansvaret ut fra rolleforventningen til den aktuelle arbeidsgiveren, eksempelvis dersom det skulle være grunnlag for en særskilt streng bedømmelse i tilfeller hvor arbeidsgiverens rolle krever stor grad av tillit.

Selv om arbeidsgiveren påviser at han har truffet alle rimelige forholdsregler for å unngå korrupsjon, vil vedkommende bare være fri ansvar dersom han påviser at ansvar ikke vil være rimelig etter en samlet vurdering av omstendighetene i saken. Det blir opp til domstolene å foreta en endelig helhetsvurdering av omstendighetene i saken. Det kan i denne sammenheng være aktuelt for arbeidsgiveren å peke på forhold som vil kunne frita for ansvar etter det alminnelige arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1, jf. under punkt 5.5.3, hvor det fremgår at det etter § 2-1 er relevant om korrupsjonen har en nær nok sammenheng med den ansattes arbeidsoppgaver og er påregnelig for arbeidsgiveren. Skadens størrelse og arbeidsgiverens økonomiske situasjon vil kunne hensyntas innenfor rammene av lempingsreglene, jf. lovforslaget § 1-6 nr. 1 tredje punktum med videre henvisninger.

§ 1-6 nr. 1 tredje punktum fastslår at skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 2 og 3, som definerer henholdsvis arbeidsgiver- og arbeidstakerbegrepet, gjelder tilsvarende. Se om dette i de alminnelige merknader punkt 5.5.3. Det fremgår videre av tredje punktum at også skadeserstatningsloven § 2-2 og § 2-3 om lemping og regress gjelder tilsvarende. Se om dette i de alminnelige merknader punkt 5.6.

§ 1-6 nr. 2 fastslår at erstatningen skal dekke skadelidtes økonomiske tap, jf. skadeserstatningsloven kapittel 3 og 4. Ansvaret vil på vanlig måte omfatte personskadeerstatning, tingskadeerstatning og annen formueskade. Departementet har ikke fulgt opp høringsnotatets forslag om en særskilt regel om oppreisning, jf. punkt 5.8.3 i proposisjonen. Et eventuelt ikke-økonomisk tap kan imidlertid erstattes i den utstrekning dette allerede følger av gjeldende rett, jf. for eksempel skadeserstatningsloven § 3-6 om ærekrenkelser som også vil kunne ha betydning i tilfeller av korrupsjon.

Som nevnt regulerer § 1-6 nr. 1 ansvar for skade voldt ved korrupsjon. § 1-6 nr. 3 regulerer hva som skal anses som korrupsjon. Ifølge nr. 3 første punktum menes det med korrupsjon atferd som nevnt i straffeloven § 276 a og 276 c. Dette vil si korrupsjon og påvirkningshandel etter straffeloven. Med «atferd som nevnt» siktes det til den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffebudene – ikke de subjektive straffbarhetsvilkårene. Av § 1-6 nr. 3 annet punktum fremgår at det ikke har noen selvstendig betydning for den erstatningsrettslige vurderingen om noen er straffskyldig for de tilsvarende objektive forhold etter straffeloven § 276 a eller § 276 c. Se ellers på dette punktet de alminnelige merknadene punkt 5.3.3.

§ 1-6 nr. 3 tredje punktum slår fast at dersom den ansvarlige eller dennes arbeidsgiver hører hjemme i Norge, gjelder ansvaret etter § 1-6 også om korrupsjonen skjer i utlandet eller skaden oppstår i utlandet. Bestemmelsen er en særlig lovvalgsregel som vil komme til anvendelse dersom saken kommer til pådømmelse for norske domstoler og etter omstendighetene også dersom et annet lands internasjonale privatrett skulle peke på norsk lov når saken kommer opp for en utenlandsk domstol. Se ellers de alminnelige merknadene punkt 5.9.3.

9.2 Til lovforslaget del II om ikrafttredelse

I lovforslaget del II foreslås det at lovforslaget del I om endringer i skadeserstatningsloven trer i kraft når Kongen bestemmer.