2 Gjeldende rett
En type økonomisk kriminalitet som har vokst frem de siste årene, er bedrageri ved bruk av falsk betalingskort. I ØKOKRIMs trendrapport Økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet 2008-2009 omtales situasjonen slik (side 13):
«Tapping av opplysninger fra bank- og kredittkort er en relativt utbredt bedrageriform. Mange har vært utsatt for «skimming» ved at opplysningene på kortet har blitt kopiert i forbindelse med restaurant- eller barbesøk. Dette skjer oftest i utlandet, særlig i Østen eller Øst-Europa. En ny og mer avansert form for «skimming» har imidlertid gjort seg gjeldende der gjerningspersonene får tilgang til koden og data lagret i kortet ved å montere kortleser og videokamera foran panelet på minibanken. Kriminelle fra Øst-Europa er mest aktive med slike bedragerier. Flere banker og forretninger har også opplevd at falske bank- og kredittkort blir brukt. Dette er kort, som ser ut til å være ekte, og hvor dataene på magnetstripen inneholder ekte informasjon kopiert fra ekte bank- eller kredittkort. Kopieringen skjer ofte ved hjelp av kortskimmere, som festes på minibanker, eller brukes av uærlige ansatte i forretninger, barer eller restauranter. Det er ofte utenlandske statsborgere som kommer til Norge og utøver denne form for kriminalitet.»
Forberedelsene til handlingen starter altså med å lage eller anskaffe utstyr for å kopiere kort og kode («skimming»). Tilvirkning og anskaffelse av utstyret rammes i dag av straffeloven 1902 § 186, som lyder:
«§ 186. Den, som til Forberedelse af Dokumentfalsk forfærdiger eller anskaffer falsk Segl, stempel eller merke eller andre Gjenstande, der tilkjendegiver sig som bestemte til at benyttes til Eftergjørelse eller Forfalskning, eller i saadan Hensigt tilvender seg et ægte Segl, Stempel eller Merke, eller som medvirker hertil straffes med bøter eller med Fængsel indtil 3 Aar.»
Straffelovgivningen for øvrig rammer en rekke handlinger som ligger i forlengelsen av selve skimmingsvirksomheten. Dersom utstyret er brukt på en måte som leder direkte mot et databedrageri, for eksempel slik at det er montert på en minibank, vil forholdet kunne rammes av straffeloven 1902 § 145 annet ledd (datainnbrudd) eller forsøk på § 270 første ledd nr 2 (databedrageri). Dersom gjerningspersonene lykkes i å skaffe seg uberettiget vinning gjennom bruk av falske betalingskort, rammes forholdet av straffeloven 1902 § 270 første ledd nr. 2 om databedrageri. Skimmingsutstyret har dessuten praktisk talt utelukkende et ulovlig bruksformål, og kan derfor inndras etter straffeloven 1902 § 37 b. Dette gjelder selv om innehaveren ikke kan straffes. Det ligger videre i denne type forbrytelsers natur at de ofte vil være utøvd i samarbeid mellom flere gjerningspersoner. Gjerningspersonene vil derfor også etter omstendighetene kunne rammes av straffeloven 1902 § 162 c som forbyr å inngå forbund (avtale) om å begå kriminelle handlinger.
Inntil Høyesteretts dom 14. oktober 2010 har man gått ut fra straffeloven 1902 § 186 også omfattet anskaffelser av skimmingsutstyr som har skjedd i utlandet og som så har blitt fraktet inn i Norge. Formentlig har det, i den grad lovforståelsen er problematisert, blitt lagt til grunn at besittelsen av slikt utstyr er en så nærliggende konsekvens av anskaffelsen at forholdet rammes av loven selv om ikke selve anskaffelsen har skjedd i Norge. Flere dommer har vært avsagt, og straffutmålingen synes å ligge på mellom seks og ni måneders fengsel, men departementet er kjent med at fengsel i ett år er idømt ved én anledning. Rettspraksis viser at domstolen har lagt vekt på at det foreligger sterke allmennpreventive hensyn i slike saker. Den er en forbrytelsestype som både rammer den enkelte korteier og det enkelte kortselskap, men som også har større samfunnsmessige konsekvenser ved at det kan skade den generelle tilliten til elektroniske betalingssystemer, jf. Rt. 2009 s. 397 avsnitt 20. Denne typen lovbrudd kan dessuten dreie seg om bedrageri av store pengebeløp.
Om gjeldende rett mht identitetskrenkelse vises det til Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 42.