Prop. 26 L (2013–2014)

Endringer i utlendingsloven (gjennomføring av Dublin III-forordningen)

Til innholdsfortegnelse

6 Merknader til bestemmelsene i lovforslaget

Til § 32 første ledd bokstav b og nytt fjerde ledd

Det vises til de alminnelige motiver i punkt 4.1.

Paragraf 32 om internasjonalt samarbeid mv. om behandling av søknader om opphold av beskyttelsesgrunner første ledd bokstav b endres, da det ikke lenger vil være utlendingsforskriften som angir hvilken forordning som utgjør rettsreglene i Dublin-samarbeidet, men lovens § 32 nytt fjerde ledd.

Videre endres paragraf 32 ved at det legges til et nytt fjerde ledd, der det fremgår at Europaparlaments- og Rådsforordning (EU) nr. 604/2013 av 26. juni 2013 om fastsettelse av kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse som fremlegges i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs person, gjelder som norsk lov. Formålet med endringen er å tydeliggjøre våre forpliktelser etter forordningen. Det er ordlyden i de autentiske språkversjonene i EU som utgjør rettskilden, og summen av alle språkversjonene danner rettsaktens innhold.

Til § 90 annet ledd

Det vises til de alminnelige motiver i punkt 4.4.

Paragraf 90 annet ledd om iverksetting av vedtak endres for å gjennomføre løsningen skissert i Dublin III-forordningen artikkel 27 (3) bokstav c for personer som har fått vedtak om overføring til et annet land i henhold til Dublin III-forordningen. Endringen innebærer at en søker som har fått Dublin-vedtak og ønsker å påklage vedtaket, retter klagen til UDI. UDI må vurdere om direktoratet skal omgjøre sitt eget vedtak eller forberede saken og oversende den til UNE. Dersom UNE får saken til behandling, må UNE behandle klagen på selvstendig grunnlag.

Bestemmelsen innebærer videre at dersom en søker ønsker å begjære utsatt iverksetting, må slik begjæring fremsettes for UDI. UDI må vurdere om direktoratet skal innvilge begjæringen.

Dersom UDI ikke innvilger, må UDI sende saken til UNE. UNE må ta stilling til begjæringen på selvstendig grunnlag. En slik beslutning skal treffes «innen rimelig tid» etter en «nøye og grundig vurdering», og den skal begrunnes, jf. artikkel 27 (3) alternativ c. Se nærmere om hva som ligger i disse begrepene i punkt 4.4 ovenfor. Dersom slik begjæring om utsatt iverksetting ikke er fremmet innen de fastsatte frister, kan vedtaket iverksettes.

Bestemmelsen skal ikke forstås slik at UNE ta stilling til en begjæring om utsatt iverksetting dersom UDI har innvilget en slik begjæring før klagesaken sendes UNE eller dersom UDI selv omgjør eget vedtak. Som nevnt over i punkt 4.4.1, er imidlertid ikke UNE bundet av UDIs vurdering og kan omgjøre beslutningen.

Bestemmelsen innskrenker ikke UDIs kompetanse til å instruere politiet om utsatt iverksetting der UDI har fattet vedtak, jf. § 90 tiende ledd annet punktum.

Til § 91 nytt niende ledd

Det vises til de alminnelige motiver i punkt 4.2.

Bestemmelsen om ansvar for utgifter mv. endres ved at det legges til et nytt niende ledd som unntar utlendinger som overføres til et annet land etter Dublin III-forordningen, fra hele bestemmelsen. Endringen innebærer at det lovfestes at en utlending som søker beskyttelse i Norge og som skal overføres til et annet land i henhold til Dublin III-forordningen, ikke skal betale for egen utreise.

Til §§ 100 tredje ledd, 101 første ledd og 102 a

Endringer foreslås for å gjøre korrekte henvisninger til ny gjennomføringsbestemmelse i § 32 nytt fjerde ledd. Forslagene medfører ingen materielle endringer.

Til § 106 første ledd bokstav b og nytt femte ledd

Det vises til de alminnelige motiver i punkt 4.5.

Gjeldende bestemmelse slår fast at en utlending kan pågripes og fengsles når «det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket». Det foreslås et nytt annet punktumi § 106 første ledd bokstav b, som særskilt regulerer pågripelse og fengsling i saker om Dublin-overføring. Bestemmelsen tar utgangspunkt i Dublin III-forordningen artikkel 28 (2), som benytter vilkåret «vesentlig unndragelsesfare».

Fengslingsvilkårene i gjeldende § 106 første ledd bokstav b er en egnet presisering av når risikoen for unndragelse kan karakteriseres som vesentlig. Begrunnelsen for å innføre en særregel for Dublin-saker er å sikre at det legges vekt på praksisutviklingen i de andre medlemslandene og i EU-domstolen når det gjelder fortolkningen av begrepet «vesentlig unndragelsesfare».

Nytt femte ledd presiserer at det gjelder særskilte frister for gjennomføring av Dublin-prosedyrer når en utlending er fengslet etter § 106 første ledd bokstav b annet punktum (fengsling i forbindelse med overføring i medhold av Dublin-samarbeidet). Bestemmelsen inntas for å synliggjøre disse fristene.

Nytt femte ledd viser til Dublin III-forordningen artikkel 28 (3). Her fremgår det bl.a. at anmodning om overtakelse eller tilbaketakelse skal fremmes senest én måned etter at søknaden er inngitt, og at det skal bes om hurtig svar. Dersom utlendingen ikke er fengslet i nær tilknytning til fremsettelsen av søknaden om beskyttelse og anmodning ikke allerede er sendt, beregnes fristen fra fengslingstidspunktet. Svaret på anmodningen skal gis innen to uker etter at anmodningen ble mottatt. Dersom det ikke foreligger svar ved utløpet av toukersfristen, skal anmodningen anses som etterkommet. Utlendingen skal overføres så snart dette praktisk lar seg gjennomføre og senest seks uker etter at anmodningen stilltiende eller uttrykkelig er etterkommet eller etter det tidspunkt en klage ikke lenger har oppsettende virkning. Dersom de ovennevnte fristene ikke overholdes, skal utlendingen ikke lenger holdes fengslet.

Til dokumentets forside