3 Nordisk rett
3.1 Dansk rett
I dansk rett er reglene om taushetsplikt for prester i folkekirken regulert i Danske Lov av 1683 2-5-20:
Præsten maa ikke (uden sit Kalds Fortabelse) aabenbare hvad nogen for hannem i lønlig Skriftemaal bekient haver, med mindre det kunde angaa noget Forræderj, eller Ulykke, som ved Præstens Aabenbarelse kunde forrekommis; Og dog bør dens Navn, som det bekient haver, saa vit mueligt er, at fortiis.
Bestemmelsen tilsvarer den opphevede 2-5-19 i Norske Lov av 1687, og ble gitt i en tid da det kun var én kirke i landene. En dansk prest kan miste jobben ved taushetsbrudd. Taushetsplikten omfatter opplysninger presten mottar i sin pastorale egenskap, ikke kun under skriftemål.
Fordi danske prester og kirkelig ansatte er offentlige tjenestepersoner, følger den praktiske hovedregelen av forvaltningslovens kapittel 8 om taushetsplikt. Forvaltningsloven har nærmere regler om deling av opplysninger med andre offentlige myndigheter og med andre medarbeidere innenfor samme organ. Straffeloven har nærmere regler om straff ved brudd på taushetsplikt for «den, som virker eller har virket i offentlig tjeneste eller hverv», hvilket omfatter prester og deres medhjelpere.
Prester og sjelesørgere utenfor folkekirken vil ikke være omfattet av verken den spesielle eller alminnelige taushetsplikten. Andre trossamfunn er ikke offentlige organer og ikke underlagt offentligrettslige taushetspliktregler.
En alminnelig avvergingsplikt følger av straffeloven § 141. Også taushetsplikten etter Danske Lov viker for avvergingsplikten.
Barnets lov § 133 pålegger opplysningsplikt til «kommunalbestyrelsen» for dem som «udøver offentlig tjeneste eller offentligt hverv» blant annet når man «får kendskab til eller grund til at antage, at 1) et barn eller en ung under 18 år kan have behov for særlig støtte efter denne lov». Opplysningsplikten gjelder prester i folkekirken, og går foran taushetspliktregler. I de situasjoner hvor Danske Lov oppstiller taushetsplikt og barnets lov opplysningsplikt, mener Justisdepartementet at opplysningsplikten går foran hvis presten i sjelesorgsamtale får vite at et barn har behov for særlig støtte fra kommunen.
Opplysningsplikten etter barnets lov § 133 gjelder ikke prester eller andre utenfor folkekirken, men de vil være omfattet av en alminnelig opplysningsplikt etter barnets lov § 135 når barn bl.a. «udsættes for vanrøgt eller nedværdigende behandling». Denne opplysningsplikten er i dansk rett antatt å gå foran interne taushetspliktregler i tros- og livssynssamfunn.
3.2 Finsk rett
Det er to lovregulerte kirker i Finland. For den finske evangelisk-lutherske kirken gjelder regler om taushetsplikt i det offentligrettslige lovverket. Kyrkolagen har visse egne regler, men henviser generelt til lag om offentlighet i myndigheternas verksamhet. Den ortodoxa kyrkan i Finland er tilsvarende regulert av lag om ortodoxa kyrkan. Begge de nasjonale kirkene er altså offentlige organer som følger offentlighetsloven. Taushetsplikten gjelder sjelesørgere ansatt i kirken og delvis også for frivillige. Taushetsbrudd kan straffes etter straffeloven. Prester kan miste autorisasjon ved brudd på taushetsplikten.
Fordi offentlighetsloven ikke sier noe om den særskilte taushetsplikten knyttet til individuelt skriftemål og annen sjelesorg, er dette regulert i kyrkolagen for den evangelisk-lutherske kirken og av lag om ortodoxa kyrkan med nærmere føringer om å melde til myndighetene uten å bryte taushetsplikten. Presters taushetsplikt ved individuelt skriftemål følger også av kanonisk rett for Den ortodoxa kyrkan.
Frivillige i den evangelisk-lutherske kirken blir orientert om at taushetspliktreglene i offentlighetsloven gjelder for dem og bes signere taushetserklæring.
Prester og sjelesørgere utenfor de nasjonale kirkene vil ikke være omfattet av verken den spesielle eller alminnelige taushetsplikten. Andre trossamfunn er ikke offentlige organer og ikke underlagt offentligrettslige taushetsregler.
Det gjelder en allmenn plikt til å melde fra om visse forestående forbrytelser til myndighetene. Avvergeplikten har ikke særskilte unntak for skriftemål eller prester.
Etter finsk rett gjelder en plikt for kirkelig ansatte og frivillige til å melde fra til barnevernet. Barnskyddslagen nevner ansatte i «en församling eller något annat religiöst samfund» uttrykkelig. Opplysningsplikten gjelder ikke for dem som har taushetsplikt knyttet til skriftemål og sjelesorg.
3.3 Svensk rett
For Svenska kyrkan gjelder i dag kun interne regler om taushetsplikt. Etter år 2000 da stat og kirke skilte lag, har ikke kirken vært omfattet av noen offentligrettslig taushetspliktregel eller sanksjonsregler, se SOU 1997:41 punkt 16.
Kyrkoordningen kapittel 21 har egne regler om det individuelle skriftemålet («bikt») som konstaterer at taushetsplikten gjelder og viser til de generelle reglene om dette. Kyrkoordningen har egne kapitler om biskop, prest og diakon med litt ulik regulering av taushetsplikten: for biskop og prest gjelder en absolutt taushetsplikt for det vedkommende «har fått veta under bikt eller enskild själavård», mens diakonens taushetsplikt knyttet til individuell sjelesorg viker for samtykke, meldeplikter mv. Prestens og biskopens taushetsplikt gjelder selv om konfidenten samtykker til at opplysningene deles. De har heller ikke meldeplikter for opplysninger mottatt i sjelesorg, og avvergeplikten skal utøves uten å røpe kilden. Sanksjonene ved brudd på taushetsplikt er internkirkelige og kan gå ut på at vedkommende mister den internkirkelige autorisasjonen til å utøve sin vigslede tjeneste.
Det gjelder en allmenn avvergeplikt etter § 6 i brottsbalken kap. 23. Det gjelder en opplysningsplikt til socialnämnden for bestemte myndigheter og yrkesgrupper, se socialtjänstlagen (2025:400) § 1 i kap. 19. Diakoner anses etter intern kirkelig forståelse for å være omfattet av denne plikten. Etter interne regler er det plikt til å melde fra til sosialtjenesten i saker om misbruk av barn. Utenom skriftemål og sjelesorg har dermed også prester plikt til å melde fra til sosialtjenesten etter kirkens interne regler.