6 Endringer i straffeprosessloven og tvisteloven

6.1 Gjeldende rett

6.1.1 Straffeprosessloven

Lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) regulerer behandling av straffesaker, både etterforskning og rettergang. Lovens kapittel 10 har regler om vitner. Etter loven § 109 første ledd første punktum har enhver plikt til å møte som vitne i tingrett og lagmannsrett. Denne alminnelig møte- og vitneplikten skal sikre at domstolene får et best mulig grunnlag for å avgjøre saken, jf. § 294, og gjelder både ved avhør under etterforsking eller saksforberedelse og ved hoved- og ankeforhandling i domstolene. I en rekke bestemmelser er det imidlertid gitt ulike unntak fra plikten til å forklare seg.

I loven § 119 er det oppstilt et bevisforbud for forklaringer fra en rekke yrkesutøvere:

Uten samtykke av den som har krav på hemmelighold, må retten ikke ta imot forklaring av prester i Den norske kirke, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, patentrådgivere oppført på listen nevnt i artikkel 134 nr. 1 i konvensjonen om meddelelse av europeiske patenter 5. oktober 1973, meklere i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere om noe som er betrodd dem i deres stilling.

Det samme gjelder underordnede og medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd de nevnte personer.

Forbudet faller bort når forklaringen trengs for å forebygge at noen uskyldig blir straffet.

Dersom ikke den som har krav på hemmelighold samtykker i at avhøringen foregår offentlig, skal forklaringen bare meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.

Når det gjelder hvem som inngår i personkretsen «prester i Den norske kirke, prester eller forstander i registrerte trossamfunn», vises det til punktene 5.1.1 og 5.2.1 ovenfor.

Bevisforbudet gjelder for forklaringer og andre bevismidler, for eksempel notater fra samtaler.

At bevisforbudet gjelder «noe som er betrodd» yrkesutøverne «i deres stilling», betyr at enhver opplysning yrkesutøveren har fått fra eller innhentet på vegne av personen, omfattes, forutsatt at yrkesutøveren har blitt kontaktet i egenskap av å inneha den aktuelle stillingen. Opplysninger som yrkesutøveren har mottatt eller innhentet som privatperson eller utøver av et annet yrke eller verv, omfattes ikke av bevisforbudet.

Samtykker den som har betrodd seg, til at taushetsplikten oppheves, vil de alminnelige reglene om vitneplikt gjelde for yrkesutøveren så langt samtykket rekker.

Det følger av § 119 andre ledd at det heller ikke kan tas imot forklaringer eller andre bevis fra yrkesutøverens underordnede og medhjelpere. Bevisforbudet etter andre ledd omfatter både opplysninger som er gitt til yrkesutøveren, og som en underordnet eller medhjelper har fått kunnskap om, og opplysninger som er gitt direkte til den underordnede eller medhjelperen, dersom de er ment å være tilgjengelig for yrkesutøveren. Gis informasjonen til den underordnede eller medhjelperen under forutsetning av at den ikke skal formidles videre til yrkesutøveren, kommer § 119 derimot ikke til anvendelse. Blir yrkesutøveren fritatt fra taushetsplikten, vil dette i utgangspunktet også omfatte underordnede og medhjelpere.

I loven § 121 er det gitt en bevisfritaksregel som åpner for at domstolene kan frita et vitne fra å svare på spørsmål om blant annet betroelser under sjelesorg, selv om forholdet ikke omfattes av § 119:

Selv om forholdet ikke går inn under § 119, kan retten frita et vitne for å svare på spørsmål om noe som er blitt betrodd det under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, medisinsk behandling, rettshjelp i medhold av domstolloven § 218 annet ledd eller liknende virksomhet. Vitnet kan i alle tilfelle kreve at forklaring om disse forhold bare skal meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.

Ifølge forarbeidene til loven er alternativet «noe som er blitt betrodd det under sjelesorg» ment å verne om fortroligheten i skriftemål og sjelesorg som finner sted utenfor rammen av «statskirken og andre anerkjente trossamfunn», jf. NUT 1969:3 side 202:

Når sjelesorg er nevnt ved siden av psykologisk rådgivningstjeneste og sosialt hjelpearbeid, må dette sees i sammenheng med at § 120 i overensstemmelse med den nåværende § 178 bare nevner prester «i statskirken og andre anerkjente trossamfunn». Også utenfor denne ramme er det grunn til å verne om fortroligheten i skriftemål og sjelesorg. Det kan dreie seg om ikke-anerkjente trossamfunn, men også om prester eller andre i liknende stilling i private religiøse organisasjoner som ikke er egne trossamfunn.

Retten må gjøre en skjønnsmessig vurdering av om fritak bør gis. I vurderingen må hensynet til sakens opplysning veies mot hensynet til fortrolighet.

6.1.2 Tvisteloven

Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) gir regler om domstolenes behandling av sivile rettssaker. I loven § 21-5 er det fastsatt en allmenn forklarings- og bevisplikt:

Enhver plikter å gi forklaring om faktiske forhold og gi tilgang til gjenstander mv. som kan utgjøre bevis i en rettssak, med de begrensninger som følger av bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22 og andre bevisregler i loven.

Loven § 22-5 regulerer bevisforbud og bevisfritak for betroelser til særlige yrkesutøvere, inkludert til prester i Den norske kirke og prester eller forstandere i registrerte trossamfunn:

(1) Retten kan ikke ta imot bevis fra prester i Den norske kirke, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, patentrådgivere oppført på listen nevnt i artikkel 134 nr. 1 i konvensjonen om meddelelse av europeiske patenter 5. oktober 1973, meklere i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere om noe som er betrodd dem i deres stilling. Det samme gjelder underordnede og medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd de nevnte personer.

(2) Retten kan frita en part eller et vitne fra å gi tilgang til bevis om noe som er betrodd under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, medisinsk behandling, rettshjelp etter domstolloven § 218 annet ledd eller lignende virksomhet, selv om forholdet ikke omfattes av første ledd.

(3) Den som har krav på hemmelighold etter denne paragraf, kan samtykke i at beviset føres.

Første ledd angir, i likhet med straffeprosessloven § 119 første ledd, yrkesgrupper som det er særskilt grunn til å verne om fortroligheten til på grunn av profesjonsbestemt taushetsplikt. Virkeområdet er generelt og gjelder alle opplysninger om noe som er betrodd yrkesutøverne i deres stilling. Bevisforbudet omfatter også yrkesutøverens underordnede og medhjelpere, tilsvarende det som gjelder etter straffeprosessloven § 119 andre ledd, jf. punkt 6.1.1 ovenfor. Når det gjelder hvem som inngår i personkretsen «prester i Den norske kirke, prester eller forstander i registrerte trossamfunn», vises det til punktene 5.1.1 og 5.2.1 ovenfor.

Bevisforbudet etter første ledd er absolutt. Men etter tredje ledd kan den som har krav på taushet, samtykke til at bevis likevel føres.

Etter bevisfritaksregelen i andre ledd, som blant annet omfatter noe som er betrodd under sjelesorg, må retten gjøre en skjønnsmessig vurdering av om fritak bør gis, der hensynet til sakens opplysning veies mot hensynet til fortrolighet. Fritak kan ikke gis dersom den som har krav på taushet, har samtykket til at bevis føres, jf. tredje ledd. Adgangen til å gi fritak for betroelser gitt under sjelesorg, er begrunnet i behovet for å verne om fortroligheten i skriftemål og sjelesorg også utenfor rammen av «statskirken og andre anerkjente trossamfunn», jf. NUT 1969:3 side 202.

6.1.3 Nordisk rett

Den danske rettspleieloven §§ 169 og 170 gir regler om når domstolene ikke kan kreve vitneforklaring. For dem som er omfattet av alminnelig (forvaltningsrettslig) taushetsplikt, krever § 169 først at det må innhentes samtykke fra vedkommende organ. Dersom forvaltningsorganet ikke samtykker, kan domstolene på visse vilkår likevel kreve forklaring. For prester med særlig taushetsplikt etter Danske Lov gjelder rettspleieloven § 170. Loven § 170 innledes slik: «Mod dens ønske, som har krav på hemmeligholdelse, må vidneforklaring ikke afkræves præster i folkekirken eller andre trossamfund…» Presten kan bli tvunget til å vitne hvis den som betrodde seg, samtykker til dette. Prester er ikke omfattet av domstolenes skjønnsmessige adgang til likevel å pålegge vitneplikt. Det innebærer at presten ikke har vitneplikt dersom konfidenten ikke samtykker. § 170 gjelder også prester i andre trossamfunn enn folkekirken og for prestens medhjelpere.

Den finske rättegångsbalken 17 kap. § 16 fastslår at «[e]n präst i ett registrerat religionssamfund som avses i religionsfrihetslagen eller någon annan person i motsvarande ställning får inte vittna om vad han eller hon har fått veta under bikt eller enskild själavård». Vitneforbudet viker dersom konfidenten samtykker. For Den evangelisk-lutherske kirken gjelder, se kyrkolagen 7 kap. § 9: «När en präst hörs som vittne, får han eller hon inte röja det som anförtrotts vid enskild bikt eller själavård.» Tilsvarende følger av lag om ortodoxa kyrkan.

Den svenske rättegångsbalken kap. 36 § 5 femte ledd lyder: «Den som är präst inom ett trossamfund eller den som i ett sådant samfund har motsvarande ställning får inte höras som vittne om något som han eller hon har erfarit under bikt eller enskild själavård.» Ifølge forarbeidene er det en forutsetning at trossamfunnets interne regler fastsetter (absolutt) taushetsplikt, se Proposition 1998/99:38 side 247. Rekkevidden overfor tros- og livssynssamfunn utenom Svenska kyrkan har ikke blitt prøvd rettslig, men antas ikke å være knyttet til formelle vilkår om registrering mv.

6.2 Høringsforslaget

I høringen høsten 2024 ble det foreslått endringer i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd. Betegnelsen «prest eller forstander», som ikke lenger utgjorde en hensiktsmessig avgrensing av bevisforbudene, ble foreslått erstattet med «prester eller tilsvarende sjelesørgere om betroelser omfattet av interne regler om taushetsplikt i fast organiserte tros- eller livssynssamfunn», jf. punktene 9.3 og 10.3 i departementets høringsnotat 30. august 2024.

Fordi det i høringen høsten 2025 ble foreslått en konkret taushetspliktregel i trossamfunnsloven som brukte andre ord enn dem som var på høring i 2024, sendte departementet på høring et nytt forslag til endringer i de to prosesslovenes bevisforbudsregler, jf. punkt 12 i høringsnotatet 18. august 2025. Departementet mente det var enklere å vise direkte til den foreslåtte taushetspliktregelen i trossamfunnsloven enn å bruke begreper i prosesslovene for å angi den rettslige avgrensningen. Personkretsen «prester i Den norske kirke, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn» i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd ble derfor foreslått erstattet med «personer med taushetsplikt etter trossamfunnsloven § 20a».

6.3 Høringsinstansenes syn

Det var få instanser som uttalte seg om de foreslåtte endringene i de to prosesslovene. Ingen av disse instansene uttrykte motstand mot forslagene.

Den norske kirke er blant instansene som uttalte at de støtter forslagene til endringer i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd første punktum. Kirken viste til sitt høringssvar i 2024-høringen, hvor det heter:

Det er et grunnleggende menneskelig behov å kunne betro seg til noen. Det ligger også en samfunnsmessig verdi i trygge rom, der det vanskeligste mennesket bærer på, kan deles uten frykt for hva som vil skje når man gjør dette. Det kan ikke ivaretas om en kan pålegges å gi opplysningene til retten. Bevisforbud sikrer at muligheten til å tie er reell. I tillegg kommer hensynet til religionsfriheten for personer og grupper som har betroelser under taushetsplikt som en del av sin trosutøvelse. Den norske kirke støtter derfor at reglene om bevisforbud mv. i alle tilfeller videreføres.

Spir – Profesjonsforbundet for prester, diakoner, kateketer og pedagoger mente at det er viktig å videreføre bevisforbudsreglene og ga sin støtte til forslaget om å gjøre dette med en henvisning til den foreslåtte taushetspliktbestemmelsen i trossamfunnsloven.

Fagforbundet TeoLOgene skrev at de støtter videreføring av bevisforbudet i tvisteloven, og begrunnet dette med at «[d]en kallsmessige taushetsplikten er svært verdifull for mange prester, og den er en vesentlig del av sjelesorgens historiske og teologiske forankring i den kristne tro». De anbefalte også en restriktiv praksis ved vitneplikt selv etter fritak fra taushetsplikt.

Norges Kristne Råd uttrykte også sin støtte til forslagene.

6.4 Departementets vurdering

I punkt 5 gjør departementet rede for sitt forslag om en ny taushetspliktbestemmelse i trossamfunnsloven § 20 a, som skal komme til erstatning for gjeldende taushetsplikt for «prester i Den norske kirke, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn» etter straffeloven § 211. Det er naturlig at bevisforbudsreglene i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd som i dag gjelder for blant andre «prester i Den norske kirke, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn», bringes i samsvar med den nye taushetspliktbestemmelsen. Bevisforbudene knytter seg til taushetsplikten og bør gjelde samme personkrets.

Departementet fastholder sitt forslag om å erstatte personkretsen «prester i Den norske kirke, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn» med en henvisning til den nye taushetspliktbestemmelsen i trossamfunnsloven.

Ettersom «underordnede og medhjelpere» allerede omfattes av bevisforbudene, jf. straffeprosessloven § 119 andre ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd andre punktum, vises det kun til det første og tredje leddet i trossamfunnsloven § 20 a.

Av språklige grunner og klarhetshensyn foreslår departementet også at henvisningens ordlyd endres fra «personer med taushetsplikt etter…» til «prester og andre med taushetsplikt etter…».

Departementets forslag betyr at bevisforbudene utvides til å omfatte registrerte livssynssamfunn, der de vil gjelde for ansatte og frivillige med tilsvarende funksjoner som prester i Den norske kirke og prester og andre religiøse ledere i registrerte trossamfunn. Bevisforbudene utvides også til å omfatte betroelser mottatt i fem år etter registreringen av tros- eller livssynssamfunnet opphørte med endelig virkning, jf. forslaget til trossamfunnsloven § 20 a tredje ledd.

Det er enklere å vise direkte til taushetspliktbestemmelsen enn å bruke begreper i prosesslovene for å angi den rettslige avgrensningen. Forslaget til taushetspliktsregel i trossamfunnsloven angir en personkrets og enkelte andre vilkår for når taushetsplikt inntrer. Bevisforbudsreglene vil med henvisningen til trossamfunnslovens taushetspliktbestemmelse gjelde «noe som er betrodd» denne personkretsen «i deres stilling».

Fordelen som ligger i at gjeldende bevisforbud er avgrenset til Den norske kirke og registrerte trossamfunn, bevares med forslaget om å henvise til den nye taushetspliktbestemmelsen i trossamfunnsloven. Siden taushetspliktbestemmelsen er avgrenset til Den norske kirke og registrerte tros- og livssynssamfunn, slipper politi, påtalemyndighet og domstoler å måtte ta stilling til om man har å gjøre med et tros- eller livssynssamfunn eller ikke i anvendelsen av bevisforbudene.

Ansatte og frivillige i uregistrerte trossamfunn vil fortsatt kunne være omfattet av straffeprosessloven § 121 og tvisteloven § 22-5 andre ledd, som gir retten adgang til å gi fritak for vitneplikt om betroelser gitt under sjelesorg. Departementet legger til grunn at betroelser mottatt av personell i uregistrerte livssynssamfunn, etter omstendighetene også vil kunne være omfattet av disse bestemmelsene, jf. at de gjelder for «sjelesorg […] eller lignende virksomhet».

Registreringsvilkåret i trossamfunnsloven § 20 a medfører at uregistrerte samfunn og medlemmer som tilhører disse samfunnene, behandles annerledes enn registrerte samfunn og deres medlemmer. Departementet mener at dette ikke vil være i strid med religionsfriheten etter EMK artikkel 9 eller diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14, jf. vurderingen i punkt 5.2.4 ovenfor.