9 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

9.1 Endringer i trossamfunnsloven

Til § 20 a

Paragrafen er ny og regulerer taushetsplikt for personer i tros- og livssynssamfunn. Bestemmelsen viderefører langt på vei gjeldende rett etter straffeloven § 211, men innebærer noen endringer og er bygget annerledes opp. Departementet viser til punkt 5, hvor innholdet i paragrafen er nærmere omtalt.

Taushetsplikten er grunnleggende for å ivareta tillitsforholdet mellom sjelesørger og konfident. Første ledd fastsetter den grunnleggende plikten visse personer i tros- og livssynssamfunn har til å hemmeligholde betroelser gitt av en konfident. Denne personkretsen er «prester» i Den norske kirke, «prester» og andre «religiøse ledere» i registrerte trossamfunn og «personer med tilsvarende funksjoner» i registrerte livssynssamfunn. «Forstandere» i straffeloven § 211 er tatt ut av angivelsen av personkretsen i forslaget til ny § 20 a.

Prester har hatt en tydelig taushetsplikt og er en klart definert yrkesgruppe med lang tradisjon for å motta betroelser. Det er dermed en hensiktsmessig rolle å utlede personkretsen med taushetsplikt etter lovforslaget fra. Presten har i utgangspunktet en sentral lederrolle i en menighet og et overordnet ansvar for sentrale deler av trosutøvelsen. Dette inkluderer et særskilt ansvar for sjelesorg – det å møte menneskers åndelige og eksistensielle behov – og hva det innebærer, som for eksempel å ta imot skriftemål og gi veiledning og støtte i krise og sorg.

Foruten prester vil «religiøse ledere» i et trossamfunn, og «personer med tilsvarende funksjoner» i livssynssamfunn, være omfattet.

Hvorvidt en person faller inn under personkretsen etter første ledd, vil ta utgangspunkt i to sentrale vurderingskriterier som kan utledes fra presterollen: om rollen har et overordnet ansvar for tros- eller livssynsutøvelse, og om den har et særskilt ansvar for sjelesorg eller åndelig og eksistensiell omsorg. At man har et særskilt ansvar, innebærer at rollen har en formalisert funksjon knyttet til det å møte menneskers åndelige og eksistensielle behov, som gjør det klart at denne funksjonen følger rollen. At det er en formalisert funksjon, betyr ikke at det er et krav om en skriftlig beskrivelse av funksjonen, selv om dette vil kunne være nyttig. Det må imidlertid være klart at denne rollen har dette særskilte ansvaret i det samfunnet det gjelder – slik at det er tydelig for både rolleinnehaver og konfident at et slikt ansvar foreligger.

Ledere i rene administrative funksjoner, som for eksempel styreleder eller daglig leder, kunne tidligere være omfattet av taushetsplikten i straffeloven § 211 ved at de var godkjent og registrert hos statsforvalteren som trossamfunnets forstander. Slike roller er ikke omfattet av taushetsplikt etter lovforslaget.

Det er ikke et krav om at personkretsen etter første ledd må være ansatt eller ha en lønnet stilling. Også frivillige, ulønnede roller omfattes.

Bestemmelsen gjelder kun for «registrerte» tros- og livssynssamfunn. Den gjelder dermed ikke for tilsvarende roller eller funksjoner i tros- og livssynssamfunn som ikke er registrert. Det betyr at tros- eller livssynssamfunnet må være formelt registrert av statsforvalteren i samsvar med trossamfunnsloven § 4 og trossamfunnsforskriften kapittel 2, og at den ikke gjelder for tidligere registrerte samfunn. Dersom registreringen for et samfunn trekkes tilbake, vil taushetsplikten likevel gjelde for en periode på fem år, se tredje ledd. Bestemmelsen gjelder ikke for samfunn som er «fast organisert», men som aldri har vært registrert. Tredje ledd gjelder bare tros- og livssynssamfunn som fratas registrering etter ikrafttredelsen av § 20 a. Den gjelder ikke for samfunn som fratas registrering før dette tidspunktet.

For at taushetsplikten etter første ledd skal gjelde for personer som er ansatt på institusjoner, vil det avgjørende være om man er ansatt i eller tilknyttet til Den norske kirke eller et registrert tros- eller livssynssamfunn, se også ovenfor i punkt 5.1.4.1.

Den norske kirke har aldri vært et registrert trossamfunn, og omfattes i dag heller ikke av reglene i kapittel 2 i trossamfunnsloven, som regulerer registrering. Det er derfor nødvendig at det eksplisitt fremgår av bestemmelsen at den gjelder for Den norske kirke.

Taushetsplikten gjelder «opplysninger» som er betrodd til persongruppen i første ledd. Det vil typisk være tale om opplysninger meddelt i forbindelse med rollen som sjelesørger. Taushetsplikten omfatter imidlertid også opplysninger persongruppen har fått kjennskap til på andre måter. Vernet av konfidenten står sentralt i vurderingen av hva som skal regnes som taushetsbelagte opplysninger, og det er dermed grunn til å tolke begrepet vidt. Opplysningene må imidlertid være av en slik karakter at de forventes å bli holdt skjult for andre. Det vil derfor være sentralt om konfidenten har en berettiget forventning om at opplysningene betraktes som konfidensielle. Konfidenten behøver ikke å ytre et eksplisitt ønske om hemmelighold, for at opplysningene skal være omfattet av taushetsplikten. Opplysninger betrodd etter bestemmelsen, vil ofte gis i forbindelse med sjelesorg, men kan også omfatte andre situasjoner. Begrepet samsvarer med forståelsen av ordlyden «hemmeligheter» i straffeloven § 211, og er samme formulering brukt i bestemmelsen om advokaters taushetsplikt i advokatloven § 32.

Taushetsplikten gjelder opplysninger som er «betrodd». Uttrykket «betrodd» i lovforslaget er ment å ha samme innhold som i den gjeldende bestemmelsen i straffeloven § 211 og i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5.

Det er kun opplysninger som er mottatt i kraft av «deres stilling», som er omfattet av taushetsplikten. Opplysninger man har fått kjennskap til som privatperson eller for eksempel som yrkesutøver på andre områder, faller utenfor taushetspliktens rekkevidde. I vurderingen av hvorvidt en opplysning er betrodd som følge av personens stilling, vil det være avgjørende om opplysningen er gitt ut fra en forventning om hemmelighold. Skillet mellom jobb og fritid får ikke betydning dersom det kan sannsynliggjøres at man får en betroelse som følge av en rolleforventning, se også Rt. 1989 s. 1363 på side 1365. Det vil kunne følge med en sterk tillit til rollen som sjelesørger. Skillet mellom fritid og jobb vil ikke være intuitivt for alle konfidenter. Dette er en forventning man ikke alltid vil kunne kontrollere, og det legger et stort ansvar på den enkelte sjelesørger.

At bestemmelsen viser til begrepet «stilling», betyr ikke at det må være snakk om en lønnet stilling, også frivillige kan være omfattet av bestemmelsen. Det understrekes imidlertid at det må være snakk om en rolle med et lederansvar knyttet til utøvelsen av troen eller livssynet, og med en formalisert funksjon knyttet til åndelig og eksistensiell omsorg.

Taushetsplikten omfatter ikke opplysninger som er alminnelig kjente eller alminnelig tilgjengelige, altså opplysninger som er offentlig kjente eller tilgjengelige for allmennheten. Slike opplysninger kan brukes og meddeles på samme måte som andre personer. Det kan iblant være vanskelig å trekke grensen mellom opplysninger som er alminnelig kjente eller alminnelig tilgjengelige, og opplysninger som er omfattet av taushetsplikten, noe som tilsier forsiktighet. Det avgjørende er hvorvidt konfidenten har en berettiget forventning om at opplysningene betraktes som fortrolige.

Andre ledd fastsetter at taushetsplikten gjelder tilsvarende for «medhjelpere som i sin stilling har fått kunnskap om betroelser etter første ledd». En medhjelper er en person som yter bistand til personen som mottar betroelser, og slik får del i fortrolig informasjon. En medhjelper vil kunne være til stede i situasjoner hvor åndelig og eksistensiell omsorg utøves, eller på andre måter få kunnskap om betroelser. Et typisk eksempel vil være en sekretær eller tolk. For å bli ansett som medhjelper kreves det ikke et bestemt ansettelsesforhold eller tilknytning. Det må heller ikke dreie seg om en lønnet stilling, men det er et krav at den rollen man har, er en formalisert funksjon i samfunnet. Taushetsplikten gjelder for den som yter bistand til personen som har taushetsplikt, ikke for en medhjelper eller støttespiller til konfidenten. Det vises for øvrig til punkt 5.1.4.2.

Det følger videre av andre ledd at den som har taushetsplikt etter første ledd, skal informere medhjelperen om taushetsplikten. En slik orientering om taushetsplikten er en forutsetning for at straffansvaret etter straffeloven § 209 inntrer. En slik regel følger i dag av forvaltningsloven § 13 b andre ledd, og er vedtatt inntatt i ny forvaltningslov § 36. Et slikt ansvar for å informere om plikten bidrar til å sikre at taushetsplikten blir overholdt. Det er ikke nødvendig å inngå en skriftlig avtale om taushetsplikt med medhjelperen ettersom plikten følger av loven, men det kan være nyttig for å dokumentere at informasjonsplikten er oppfylt.

Medhjelpers taushetsplikt er avledet fra taushetsplikten til rolleinnehaver nevnt i første ledd. Dette betyr at en medhjelper ikke har taushetsplikt for opplysninger som hen har mottatt under forutsetning av at de ikke skal formidles videre til en person bundet av taushetsplikt etter første ledd. Medhjelperen kan imidlertid ha taushetsplikt om slike opplysninger etter interne regler i tros- eller livssynssamfunnet.

Taushetsplikten for personkretsen etter både første og annet ledd er ikke begrenset i tid, og gjelder etter konfidentens død. Taushetsplikten fortsetter også å gjelde etter at man har trådt ut av tjeneste eller stilling, tros- eller livssynssamfunnet avvikles eller registreringen trekkes tilbake, og også etter at innehaver av taushetsplikt er død.

I tredje ledd følger det at dersom registreringen til et tros- eller livssynssamfunn trekkes tilbake etter trossamfunnsloven § 4 andre eller tredje ledd, gjelder taushetsplikten for opplysninger som betros i fem år fra registreringen opphørte med endelig virkning. Dette er nytt. Dersom samfunnet igjen søker om og blir registrert etter trossamfunnsloven, gjelder taushetsplikten tilsvarende. At registreringen har opphørt med «endelig virkning», innebærer at det har blitt truffet et endelig forvaltningsvedtak om å trekke tilbake registreringen. Påklages ikke statsforvalterens førsteinstansvedtak innen klagefristen, er vedtaket å anse som endelig, med mindre det senere gis fristoppreisning. Hvis statsforvalterens vedtak påklages til departementet, er det først når departementet eventuelt opprettholder statsforvalterens tilbaketrekkingsvedtak at registreringen har opphørt med endelig virkning.

Fjerde ledd fastsetter at taushetsplikten ikke gjelder «i den utstrekning den som har krav på taushet, samtykker til at opplysningene kan deles», jf. «uberettiget» i straffeloven § 211. Av bevisforbudsreglene i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5 fremgår det også at forklaring kan gis og bevis føres dersom den som har krav på hemmelighold, samtykker. Bestemmelsen viderefører altså gjeldende rett når det kommer til muligheten for å samtykke til opphevelse av taushetsplikt. Den som har taushetsplikt, er ansvarlig for at samtykket er tilstrekkelig klart og presist, slik at det er tydelig at den som har rett på fortrolighet, har ment å gi avkall på denne retten. Det gjelder ikke formkrav for et samtykke til fritak fra taushetsplikt, og konfidenten har mulighet til å trekke samtykket tilbake. For å skape notoritet og avklare eventuelle begrensninger for samtykket, bør konfidenten gi et skriftlig samtykke.

I femte ledd gis det to unntak fra taushetsplikten. Dette er nytt.

Femte ledd fastslår for det første at taushetsplikten ikke er til hinder for å melde fra til barnevernstjenesten i situasjoner som nevnt i barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a til e. Unntaket innebærer at personer som er omfattet av taushetsplikten etter lovforslaget, har en lovfestet adgang til å melde fra til barnevernstjenesten i visse tilfeller uten hinder av taushetsplikten. Den som er omfattet av taushetsplikten og har fått opplysningene, må selv vurdere om opplysningene kan og skal videreformidles til barnevernstjenesten. Det er tale om adgang, men ikke plikt, til å melde fra til barnevernstjenesten. Formidling av opplysninger i slike tilfeller vil altså ikke være et brudd på taushetsplikten. Unntaket balanserer hensynene som begrunner taushetsplikten, mot hensynet til å beskytte barn og ungdom.

For at retten til å melde fra til barnevernstjenesten skal inntre, må det foreligge en situasjon som nevnt i barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a til e. Bestemmelsen omfatter ulike former for alvorlig omsorgssvikt og tilfeller der barn utsetter sin helse og utvikling for alvorlig fare. Det er tilstrekkelig at det er grunn til å tro at slike alvorlige forhold foreligger, sikker viten kreves ikke. Er det uklart om vilkårene er oppfylt, kan saken drøftes anonymt med barnevernstjenesten.

Barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a omfatter situasjoner hvor «det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt». Det kan være tale om bekymring for betydelig sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse, herunder seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneskehandel, jf. Prop. 169 L (2016–2017) side 147. Med «mishandlet» menes «alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som kan ha vart over tid», jf. Prop. 169 L (2016–2017) side 147. Alvorlig omsorgssvikt innebærer en betydelig sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse. Det kan være tale om både aktuell og fremtidig mishandling og annen omsorgssvikt.

Bokstav b omfatter saker der foreldre svikter i å gi barn nødvendig undersøkelse og behandling. Å ikke sikre et alvorlig sykt barn nødvendig helsehjelp omfattes også av bestemmelsen om mishandling i nære relasjoner, jf. straffeloven § 282, og av avvergingsplikten i straffeloven § 196.

Bokstav c omfatter saker der foreldre unnlater å sørge for nødvendig behandling og opplæring til barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn.

Bokstav d er forbeholdt ungdom med visse former for alvorlige atferdsvansker. Kriteriet «alvorlig kriminalitet» omfatter blant annet en rekke volds- og sedelighetsforbrytelser av alvorlig karakter, mens «gjentatt kriminalitet» blant annet omfatter serier av tyverier og hærverk, se Prop. 169 L (2016–2017) side 148. «Problematisk bruk av rusmidler» omfatter alle typer rusmidler, også lovlige. Ifølge Prop. 133 L (2020–2021) punkt 12.1.4.2 vil relevante kriterier for vurderingen være brukens varighet og omfang, type rusmiddel, barnets alder, om bruken er eskalerende og ukritisk, og barnets tilknytning til rusmiljøer.

Kriterier for vurderingen av «annen form for utpreget normløs atferd» er ifølge forarbeidene, Prop. 133 L (2020–2021) punkt 12.1.4.2, «tilfeller der barnet har sammensatte livsutfordringer som blant annet kan gi seg utslag i en kombinasjon av rusbruk, kriminalitet, at barnet unndrar seg omsorg eller vagabonderer, tar tilhold i uheldige miljøer, har ugyldig skolefravær eller utagerer i grensesettingssituasjoner». Det presiseres at det må gjøres en konkret helhetsvurdering.

Bokstav e gjelder utnyttelse til menneskehandel. Menneskehandel innebærer at noen blir utnyttet ved hjelp av vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller andre virkemidler, til ulike former for prostitusjon og andre seksuelle formål, tvangsarbeid/tvangstjenester, kriminalitet, tigging, krigstjeneste eller fjerning av organer, for at bakpersonen(e) skal oppnå økonomisk gevinst eller andre fordeler. Grov menneskehandel, som blant annet gjelder utnyttelse av barn (straffeloven § 258), er omfattet av avvergingsplikten i straffeloven § 196.

Den som er omfattet av taushetsplikten og har fått opplysningene, skal selv vurdere om opplysningene skal videreformidles. Bekymringen kan formidles både muntlig og skriftlig til barnevernstjenesten i kommunen der barnet er bosatt.

Det er den enkeltes faglige vurdering og de opplysningene vedkommende har om barnet og barnets situasjon, som er utgangspunktet for vurderingen av om vilkårene for å melde fra til barnevernstjenesten er oppfylt.

Vurderingen av om man skal melde til barnevernstjenesten kan være krevende. Det dreier seg om vurderinger som ofte tas i vanskelige situasjoner som er presset på tid. Dersom det senere viser seg at barnets situasjon er mindre alvorlig enn antatt, eller at mistanken som førte til bekymringsmelding, blir avkreftet, har den som meldte fra til barnevernstjenesten ikke nødvendigvis brutt sin lovbestemte taushetsplikt. Så lenge det er foretatt en forsvarlig vurdering, vil det i utgangspunktet ikke være snakk om en straffbar krenkelse av taushetsplikten.

Departementet viser her til Prop. 66 L (2019–2020) og særmerknadene til § 196 om avvergingsplikten, hvor det følger:

Flere av straffebudene som inntas i oppregningen er straffebud med sterkt vurderingspregete vilkår. Det kan være vanskelig å avgjøre om gjerningsbeskrivelsen i det aktuelle straffebudet er oppfylt. En praktisk situasjon er at personer som får kunnskap som kan medføre en avvergingsplikt, også har straffesanksjonert taushetsplikt. I slike tilfeller må terskelen for å godta rettsuvitenhet som unnskyldningsgrunn ikke være høy.

Departementet mener dette også vil gjøre seg gjeldende for vurderingen av om det foreligger en situasjon som nevnt i barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a til e.

Det andre unntaket som innføres i femte ledd, fastsetter at taushetsplikten ikke er til hinder «for å dele opplysningene med andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse». Formuleringen er etter mønster fra gjeldende forvaltningslov § 13 b første ledd nr. 7. Av særmerknadene til forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 7 i Prop. 166 L (2020–2021) punkt 8 side 60 følger det:

Etter bestemmelsen skal opplysningene kunne deles med «andre». Delingsadgangen er således ikke knyttet til bestemte mottakere. Det vil kunne være aktuelt å dele de taushetsbelagte opplysningene med enhver, også privatpersoner, som kan gripe inn eller medvirke på en måte som gjør at faren for liv eller helse unngås. Nødvendighetsvilkåret i forslaget medfører imidlertid at opplysningene ikke kan deles i større utstrekning enn det som er nødvendig for at faren for liv eller helse kan unngås. Dette gjelder både for hvilke og hvor mange opplysninger som deles, og for hvem de deles med.

En fare for liv eller helse i bestemmelsens forstand kan oppstå i en rekke ulike situasjoner og skyldes mange ulike forhold, som straffbare handlinger, naturkatastrofer og andre ulykker. Forslaget er imidlertid ment som en nokså snever unntaksregel, som bare skal åpne for deling i nødrettslignende tilfeller.

I motsetning til det første unntaket i femte ledd, som viser til barnevernsloven, er også hensynet til voksne omfattet av dette andre unntaket. Terskelen for å melde fra «ved fare for liv og helse» er imidlertid høyere enn i barnevernsloven § 13-2 første ledd. Dette er ment som en snever unntaksregel, som skal fange opp svært alvorlige bekymringer. Forslaget pålegger ingen opplysningsplikt, men gir en lovfestet adgang til å dele opplysninger så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse. Hensynene som begrunner taushetsplikten, må avveies mot hensynet til å unngå fare for liv og helse.

Unntakene gjelder også for medhjelpere nevnt i annet ledd. En medhjelper kan på selvstendig grunnlag melde fra til barnevernstjenesten dersom hen anser at det foreligger en situasjon som nevnt barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a til e, eller dele opplysningene med andre så langt hen mener det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse. Medhjelperen behøver verken drøfte eller forhåndsklarere dette med rolleinnehaveren nevnt i første ledd.

Adgangen til å melde fra til barnevernstjenesten eller til å dele opplysninger for å unngå fare for liv og helse kan ikke begrenses av rolleinnehaverens eller medhjelperens arbeids- eller oppdragsgiver.

Endringsloven inneholder også et forslag til overgangsregel. Overgangsregelen innebærer at bestemmelsen om unntak fra taushetsplikt i trossamfunnsloven § 20 a femte ledd, ikke gjelder hemmeligheter som er betrodd prester i Den norske kirke eller prester og forstandere – som er religiøse ledere – i registrerte trossamfunn, før endringsloven har trådt i kraft. Denne persongruppen vil altså ikke kunne benytte seg av unntakene som følger av § 20 a femte ledd for hemmeligheter betrodd dem på et tidligere tidspunkt enn dette.

Det samme gjelder for medhjelpere som har fått del i slike hemmeligheter før endringsloven har trådt i kraft. Disse får også sitt forhold til unntakene i § 20 a femte ledd regulert av overgangsregelens første punktum. Det er dermed ikke behov for egen overgangsregel for medhjelpere.

Overgangsbestemmelsen er ikke til hinder for å videreformidle opplysninger i tilfeller der de aktuelle personene har en lovbestemt plikt til dette, for eksempel etter straffeloven § 196 om plikt til å avverge et straffbart forhold.

Videre innebærer forslaget at for hemmeligheter som er betrodd forstandere i registrerte trossamfunn – som ikke er religiøse ledere – før loven her trådte i kraft, gjelder straffeloven § 211 slik den lød før loven her trådte i kraft. Dette innebærer at for personer som tidligere var ansett som forstandere etter loven, men som ikke er religiøse ledere – og dermed ikke er omfattet av § 20 a – gjelder taushetsplikten for hemmeligheter som er betrodd dem før loven her er trådt i kraft. Taushetsplikten vil følgelig ikke gjelde for hemmeligheter som er betrodd dem etter dette tidspunktet.

9.2 Endringer i straffeloven

Til § 211

Paragrafen endres som følge av at reguleringen av taushetsplikten for prester mv. flyttes til trossamfunnsloven. Dette betyr at ordene i § 211, «prester i Den norske kirke, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn», tas ut av denne bestemmelsen. Straffetrusselen vil heretter følge av § 209 i straffeloven. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene i punkt 5.5.

9.3 Endringer i straffeprosessloven

Til § 119

Paragrafen endres som følge av den nye taushetspliktbestemmelsen i trossamfunnsloven § 20 a. Personkretsen endres fra «prester i Den norske kirke, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn» til «prester og andre med taushetsplikt etter trossamfunnsloven § 20 a første eller tredje ledd». Dette betyr at bevisforbudet omfatter prester i Den norske kirke, prester og andre religiøse ledere i registrerte trossamfunn og personer med tilsvarende funksjoner i registrerte livssynssamfunn, jf. trossamfunnsloven § 20 a første ledd.

Ettersom «underordnede og medhjelpere» allerede omfattes av bevisforbudet i straffeprosessloven § 119, er det ikke behov for å ta med § 20 a andre ledd om medhjelpere i oppregningen.

Bevisforbudet vil også gjelde for betroelser som noen i personkretsen mottar i fem år fra registreringen av tros- eller livssynssamfunnet opphørte med endelig virkning, jf. trossamfunnsloven § 20 a tredje ledd.

Det vises for øvrig til særmerknadene til trossamfunnsloven § 20 a første og tredje ledd, og til de alminnelige merknadene i proposisjonens punkter 5.1.4, 5.2.4 og 6.4.

9.4 Endringer i tvisteloven

Til § 22-5

Første ledd endres som følge av den nye taushetspliktbestemmelsen i trossamfunnsloven § 20 a. Personkretsen endres fra «prester i Den norske kirke, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn» til «prester og andre med taushetsplikt etter trossamfunnsloven § 20 a første eller tredje ledd». Dette betyr at bevisforbudet omfatter prester i Den norske kirke, prester og andre religiøse ledere i registrerte trossamfunn og personer med tilsvarende funksjoner i registrerte livssynssamfunn, jf. trossamfunnsloven § 20 a første ledd.

Ettersom «underordnede og medhjelpere» allerede omfattes av bevisforbudet i tvisteloven § 20-5, er det ikke behov for å ta med § 20 a andre ledd om medhjelpere i oppregningen.

Bevisforbudet vil også gjelde for betroelser som noen i personkretsen mottar i fem år fra registreringen av tros- eller livssynssamfunnet opphørte med endelig virkning, jf. trossamfunnsloven § 20 a tredje ledd.

Det vises for øvrig til særmerknadene til trossamfunnsloven § 20 a første og tredje ledd, og til de alminnelige merknadene i proposisjonens punkter 5.1.4, 5.2.4 og 6.4.