4 Grunnloven og menneskerettslige forpliktelser
4.1 Innledning
Taushetsplikt for prester, religiøse ledere og personer i tilsvarende funksjoner i tros- og livssynssamfunn kan berøre flere menneskerettigheter i Grunnloven og konvensjoner som er gjennomført i norsk rett. Dette gjelder særlig retten til religionsfrihet, retten til respekt for privat- og familieliv og korrespondanse og retten til ytringsfrihet.
Det følger verken av Grunnloven eller menneskerettighetene en forpliktelse for staten til å gi prester og andre religiøse ledere i trossamfunn og personer med tilsvarende funksjoner i livssynssamfunn en lovregulert og straffebelagt taushetsplikt i tråd med forslaget her.
Det er lovlig for staten å begrense eller gripe inn i ovennevnte menneskerettigheter dersom inngrepet eller begrensningen har hjemmel i lov, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig.
4.2 Rett til respekt for privatliv og familieliv
Det følger av Grunnloven § 102 første ledd første punktum at «[e]nhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon». Retten til privatliv og kommunikasjon er også beskyttet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 17.
Bestemmelsen i Grunnloven § 102 taler generelt om vernet av familie- og privatliv, hjem og korrespondanse og gir ingen anvisning på om det kan gjøres begrensninger i disse rettighetene, slik det fremgår av EMK artikkel 8 (og SP artikkel 17). Høyesterett har imidlertid uttalt at det er tillatt å gjøre begrensninger i rettighetene som følger av Grunnloven § 102 dersom inngrepet «har tilstrekkelig hjemmel, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig», jf. Rt. 2015 s. 93 avsnitt 60.
Taushetsplikt for prester og religiøse ledere i trossamfunn og personer med tilsvarende funksjoner i livssynssamfunn, vil kunne understøtte retten til respekt for privatliv, familieliv og kommunikasjon. En person som betror seg til en prest eller tilsvarende leder i et tros- eller livssynssamfunn, bør kunne gjøre dette i trygghet om at betroelsene ikke blir delt videre. Tilsvarende vil det kunne være en rettighet for to mennesker å holde deres samtaler og kommunikasjon fortrolig og slik være vernet av korrespondansefriheten etter bestemmelsen.
4.3 Rett til religionsfrihet
Det framgår av Grunnloven § 16 første punktum at «[a]lle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse». Grunnlovsbestemmelsen angir et generelt vern av religionsfriheten og adgangen til å legge begrensninger på utøvelsen av rettigheten framgår ikke av bestemmelsen.
Religionsfriheten kommer til uttrykk i flere av de internasjonale menneskerettskonvensjonene som Norge har sluttet seg til. Særlig sentralt står beskyttelsen av tanke-, samvittighets- og religionsfriheten i EMK artikkel 9 og SP artikkel 18. I tillegg presiseres barns religionsfrihet i FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen) artikkel 14.
Religionsfriheten omfatter både religion og sekulære livssyn og innebærer både frihet fra tvang og frihet til religion. EMK artikkel 9 gir beskyttelse til enkeltpersoner og til trossamfunn når de driver med aktiviteter som trossamfunn. Trossamfunn og andre religiøse organisasjoner har et selvstendig krav på vern, uavhengig av behovene til de enkelte medlemmene i trossamfunnet. Adgangen til å eksistere som trossamfunn anses som en grunnleggende del av både religionsfriheten og forsamlings- og foreningsfriheten, jf. EMK artikkel 11.
Taushetsplikt for prester og religiøse ledere i trossamfunn og personer med tilsvarende funksjoner i livssynssamfunn vil kunne være beskyttet av religionsfriheten. Særlige situasjoner hvor dette kan gjelde, vil dreie seg om sjelesorgsamtaler eller skriftemål, som er en del av religionsutøvelsen i flere trossamfunn. I vurderingen av hvorvidt taushetsplikt er beskyttet av retten til religionsfrihet, har det betydning hvor sentral del av religionsutøvelsen taushetsplikten må sies å være. Det kan eksempelvis tenkes at taushetsplikten har et sterkere vern for prester i Den katolske kirke, der skriftemål er et av kirkens sakramenter, enn det har i et trossamfunn der forventningen om fortrolige samtaler med en religiøs leder ikke spiller samme rolle.
4.4 Rett til ytringsfrihet
Taushetsplikt legger begrensninger på hva en prest, religiøs leder eller person med tilsvarende funksjon i livssynssamfunn vil kunne ytre seg om, og kan derfor utgjøre et inngrep i ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Dette gjelder uansett om taushetsplikten følger av statlig eller internt regelverk i tros- eller livssynssamfunnet.
Det er politiske ytringer og ytringer av samfunnsmessig interesse fremsatt offentlig, som ligger i kjernen av de vernede ytringer. Situasjoner der en prest eller en annen religiøs leder meddeles opplysninger underlagt taushetsplikt, vil normalt bære preg av privat kommunikasjon. Slik privat kommunikasjon må anses å ligge i utkanten av hva ytringsfriheten skal verne, og adgangen til å pålegge prester og andre religiøse ledere ytringsbegrensninger fra fortrolige samtaler vil således være videre.
Taushetsplikten som foreslås i denne proposisjonen, vil etter departementets vurdering uansett oppfylle inngrepsvilkårene i EMK artikkel 10 nr. 2. Den vil være foreskrevet ved lov, forfølge et legitimt formål (vern av konfidentenes rett til privatliv), og den vil være forholdsmessig.
4.5 Forbud mot diskriminering
Diskrimineringsvernet har rettslig grunnlag i Grunnloven § 98 og i flere konvensjoner, blant annet i EMK artikkel 14 og SP artikkel 26.
Flere vilkår må alle være oppfylt for at et forhold skal reise spørsmål om diskriminering iht. EMK artikkel 14. Inngangsvilkåret er at forskjellsbehandlingen må gjelde en rettighet som er omhandlet i konvensjonen, eksempelvis religionsfriheten etter artikkel 9. For det andre må forskjellsbehandlingen skje på et av grunnlagene som er regnet opp i artikkel 14, for eksempel «religion». For det tredje må det foreligge en forskjellsbehandling av rettssubjekter i analoge eller sammenlignbare situasjoner. For det fjerde følger det av EMDs praksis at det er et vilkår for at en eventuell forskjellsbehandling skal utgjøre diskriminering i strid med artikkel 14 at den ikke bygger på en objektiv og rimelig begrunnelse, eller at den fremstår som uforholdsmessig.
Det skal innfortolkes et forbud både mot direkte og indirekte diskriminering etter EMK. Direkte diskriminering finner sted når en person, på grunn av et diskrimineringsgrunnlag, stilles dårligere enn andre uten at det har en saklig grunn. Med indirekte diskriminering menes en tilsynelatende nøytral praksis, regel, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at noen, på grunn av et diskrimineringsgrunnlag, stilles dårligere enn andre uten at det har en saklig grunn.
4.6 Barns rettigheter
I 2014 ble beskyttelsen av barns rettigheter styrket gjennom vedtak av en ny § 104 om barns rettigheter i Grunnloven. Grunnloven § 104 bygger på rettighetene i Barnekonvensjonen. Et viktig prinsipp i Barnekonvensjonen er prinsippet om barnets beste. Artikkel 3 slår fast at hensynet til barnets beste skal være et «grunnleggende hensyn» ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. Dette innebærer at barnets beste skal være et tungtveiende hensyn både i enkeltsaker og i generelle spørsmål som berører barn. Prinsippet gjelder alle barn i alle sammenhenger, men vil imidlertid ikke kunne ha et entydig innhold. En vil kunne møte en rekke dilemmaer i vurderingen av hva som er barnets beste. Det er dessuten ikke nødvendigvis det eneste hensynet, og det vil heller ikke alltid være det avgjørende hensynet.
Barns rett til liv og utvikling følger av Barnekonvensjonen artikkel 6 og handler både om beskyttelse mot vold og overgrep, og å sikre gode oppvekstsvilkår for barn.
Formålet med melderetten til barnevernet, som utgjør et nytt unntak fra taushetsplikten for prester og tilsvarende religiøse ledere i trossamfunn, er å ivareta barns rettigheter.