5 Taushetsplikt for personer i tros- og livssynssamfunn

5.1 Personer omfattet av taushetsplikt

5.1.1 Gjeldende rett

5.1.1.1 Prester i Den norske kirke

Etter straffeloven § 211 omfatter taushetsplikten alle «prester i Den norske kirke, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn […] og disses hjelpere». At bestemmelsen spesifikt nevner «prester i Den norske kirke», knytter seg til særstillingen Den norske kirke tradisjonelt har hatt i Norge. Taushetsplikten omfatter alle som er ordinert til prest i Den norske kirke, og gjelder følgelig for prester, kapellaner, proster og biskoper. Taushetsplikten gjelder uavhengig av ansettelsesforhold.

5.1.1.2 Prest eller forstander utenfor Den norske kirke

Det er en forutsetning at prest eller forstander utenfor Den norske kirke tilhører sammenslutninger som er «registrerte trossamfunn». At trossamfunnet må være «registrert», er en henvisning til trossamfunnsloven § 4 og trossamfunnsforskriften kapittel 2 som angir kravene til registrering som trossamfunn.

Den tidligere trossamfunnsloven (lov om trudomssamfunn og ymist anna fra 1969) § 14 tredje ledd definerte prest eller forstander utenfor Den norske kirke slik:

Med prest eller forstandar i registerført samfunn er i denne lova meint den eller dei som har lovsette gjeremål i trudomssamfunnet.

For å kunne bli og forbli registrert etter den tidligere trossamfunnsloven var det et absolutt vilkår at trossamfunnet hadde minst én prest eller forstander som var godkjent av statsforvalteren. De lovpålagte eller -hjemlede gjøremålene som lå til den godkjente presten eller forstanderen, var å behandle, registrere og attestere inn- og utmeldinger og føre medlemsregisteret, jf. den tidligere trossamfunnsloven § 9 og forskrift om trossamfunn § 11, og å være vigsler dersom trossamfunnet hadde et godkjent vigselsritual etter ekteskapsloven. En godkjent prest eller forstander sto under samme ansvar som ansatte i statens eller en kommunes tjeneste når det gjaldt gjøremål vedkommende var pålagt i eller med hjemmel i lov, jf. den tidligere trossamfunnsloven § 26.

For å kunne bli godkjent som prest eller forstander måtte vedkommende

• leve et hederlig liv og ha evne til å utføre lovpålagte oppgaver

• være mellom 23 og 75 år

• ha tilstrekkelig kjennskap til det norske samfunnet og tilstrekkelige kunnskaper i norsk språk til å kunne utføre lovpålagte oppgaver

Trossamfunnene valgte selv hvem de ville ha som prest eller forstander. Det var ikke et krav at personen som skulle godkjennes som forstander, var en religiøs leder og/eller utførte sjelesorg eller andre oppgaver knyttet til trosutøvelsen i trossamfunnet. Fant statsforvalteren at vedkommende oppfylte kravene (og det ikke var grunn til å nekte godkjenning på grunn av antallet forstandere trossamfunnet allerede hadde fått godkjent), mottok man en attest om at erklæringen var godtatt. Statsforvalteren førte tilsyn med at de godkjente prestene og forstanderne utførte oppgavene de var pålagt med hjemmel i lov, på forsvarlig vis, jf. den tidligere trossamfunnsloven § 17 andre ledd og § 25 fjerde ledd.

Retten til å gjøre tjeneste som prest eller forstander etter loven (forstandertjeneste) kunne trekkes tilbake dersom vedkommende forsømte gjøremål gitt i eller med hjemmel i lov, eller hvis lovens vilkår for å være prest eller forstander falt bort på annen måte, jf. § 27 i den tidligere trossamfunnsloven. Ble retten til å gjøre forstandertjeneste trukket tilbake, falt vedkommende også ut av personkretsen med taushetsplikt etter straffeloven.

Statsforvalteren kunne også fatte vedtak om å frata et trossamfunn registreringen dersom det ikke lenger oppfylte registreringsvilkårene eller forsømte lovbestemte gjøremål, jf. loven § 21. I så fall mistet trossamfunnets prest(er) eller forstander(e) samtidig statusen som «prest eller forstander i registrert trossamfunn» med taushetsplikt etter straffeloven.

Den nye trossamfunnsloven legger ikke «lovsette gjeremål» til prester eller forstandere, men til tros- eller livssynssamfunnet som sådan, med unntak for oppgavene som er lagt til den eller de som statsforvalteren har godkjent til å foreta vigsler etter ekteskapsloven. Ordningen med å bli godkjent og registrert som prest eller forstander hos statsforvalteren er dermed også avviklet.

Etter at den nye trossamfunnsloven trådte i kraft, peker ikke lenger begrepene «prester eller forstandere» i straffeloven § 211 på en klart avgrenset personkrets. Departementet omtalte dette i Prop. 130 L (2018–2019), punkt 21.7, herunder med følgende:

Departementet opprettholder forslaget om at loven ikke skal videreføre rollen som prest/forstander, men heller legge oppgaver til tros- eller livssynssamfunnet som sådan. Da gjenstår spørsmålet om hvem som forstås som «prester eller forstander i registrerte trossamfunn» i medhold av annen lovgivning. I den grad registreringer i et trossamfunn tidligere har gitt veiledning om hvem som er forpliktet, antar departementet at det samme kan legges til grunn fortsatt, basert på informasjon om tidligere registrering.

Hvem som nå er omfattet av begrepene, er ikke avklart i rettspraksis.

5.1.1.3 Hjelpere

Etter straffeloven § 211 er også de nevnte yrkesgruppenes «hjelpere» underlagt den samme taushetsplikten. Her siktes det til personer som yter bistand til personer med et slikt yrke som det er vist til i § 211. For å bli regnet som hjelper kreves det ikke en formalisert tilknytning eller et bestemt ansettelsesforhold. Det er tilstrekkelig at presten eksempelvis har bedt om bistand i en eller flere saker der presten selv ville vært underlagt taushetsplikt etter bestemmelsen i straffeloven.

5.1.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringen at taushetsplikten skulle gjelde for «prester, religiøse ledere og personer i tilsvarende funksjoner». Departementet viste i høringsnotatet til at taushetsplikten historisk sett hadde vært knyttet til, og utledet av, presterollen. Prester er en yrkesgruppe med en klar rolle og funksjon. Dette gir føringer for hvilke roller og funksjoner taushetsplikten også skal gjelde for i samfunn utenfor Den norske kirke. Departementet mente derfor at det var hensiktsmessig å videreføre «prester» som begrep i bestemmelsen.

Departementet hadde vurdert hvilke begreper som kunne være nyttige å bruke ved siden av «prester» for presist å kunne avgrense personkretsen. I høringsnotatet viste departementet til behovet for å bruke stillingsbetegnelser som kan favne flere trossamfunn, og foreslo begrepet «religiøse ledere».

For personer som ikke naturlig faller inn under ordlyden «prester» eller «religiøse ledere», foreslo departementet å bruke betegnelsen «personer i tilsvarende funksjoner» i bestemmelsen. Dette vil kunne dreie seg om personer som i sin stilling har et spesielt ansvar for åndelig og eksistensiell omsorg i livssynssamfunn.

Departementet anså det nødvendig å videreføre taushetsplikten for andre som i sin stilling har fått kunnskap om betroelser gitt til ovennevnte personer, og foreslo i høringsnotatet at taushetsplikten skulle gjelde «tilsvarende for medhjelpere». Departementet foreslo også at det fremgikk uttrykkelig av bestemmelsen at den som har taushetsplikt etter bestemmelsens første ledd, også vil ha ansvar for å informere medhjelpere om taushetsplikten.

5.1.3 Høringsinstansenes syn

Det var stor støtte blant høringsinstansene til departementets forslag. Noen instanser tolket imidlertid bestemmelsen til å gjelde en større personkrets enn det departementet hadde lagt til grunn, eller ønsket at personkretsen ble utvidet.

Den norske kirke v/Kirkerådet skrev:

Den norske kirke støtter at prester nevnes innledningsvis i lovbestemmelsen. Presterollen har vært utgangspunktet for den lovbestemte taushetsplikten, selv om den over tid har blitt utvidet til å gjelde også andre. Det vil gi en naturlig referanseramme og utgangspunkt for «personer i tilsvarende funksjoner». Det er også et poeng at prester i Den norske kirke og andre trossamfunn utgjør en vesentlig del av personene som blir omfattet av taushetsplikten. […] Den norske kirke viser til at en lovtekst bør holde seg på overordnet nivå. Vi støtter derfor at «religiøse ledere» og «personer i tilsvarende funksjoner» tas inn i bestemmelsen. Fra Den norske kirkes side legger vi til grunn at det vil omfatte stillinger som for eksempel kateketer, diakoner og menighetspedagoger som i sin stilling mottar betroelser.

Fagforbundet TeoLOgene, Spir og Hovedorganisasjonen KA uttrykte langt på vei det samme.

Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus mente at personkretsen i forslaget var «klart nok definert». BCC Norge, Universitet i Oslo og Preste- og samtaletjenesten ved St. Olavs hospital uttalte seg også i samme retning. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) støttet også departementets avgrensning av personkretsen, men var opptatt av at det må være tydelig hvem som omfattes, for å hindre ansvarspulverisering av taushetsplikten. Resalat Islamsk og Kulturelt Senter uttalte seg i samme retning og uttrykte at det bør komme tydelig fram i forarbeidene hvem som er omfattet og ikke.

Norges Kristne Råd støttet

at lovformuleringen omfatter en snevert bestemt personkrets. Dette for å skape en trygghet og forutsigbarhet for konfidenten. De alternative lovformuleringene vil på litt ulikt vis også bidra til å klargjøre hvilken personkrets som er omfattet av taushetsplikten.

Pinsebevegelsen og Salt skrev:

Slik det er definert i høringsnotatet mener vi personkretsen er godt definert og blir desto klarere ved de forklaringer dere har gitt til hvilke situasjoner taushetsplikten skal gjelde i. Slik vi forstår det vil det da i tillegg til pastorer/religiøse ledere kunne være sjelesørgere, organisert veiledningstjeneste og forbedere i gudstjenestene som taushetsplikten kommer til anvendelse for. Dette gir mening og er godt overførbart til vår sammenheng. Det er også mulig ved en slik avgrensning å gi god veiledning og ressurser til kirkene for opplæring.

Morten Holmboe, professor ved Politihøgskolen, uttalte seg i samme retning, og mente det «er rimelig å la taushetsplikten gjelde for eksempelvis diakoner og kateketer i Den norske kirke og tilsvarende funksjoner i andre tros- eller livssynssamfunn.»

Hjelpekilden Norge mente at personkretsen var for uklart avgrenset, og ga uttrykk for at det er viktig å knytte taushetsplikten til funksjon og ikke bare formelle roller:

Dersom taushetsplikten kun knyttes til formell posisjon, risikerer man både at personer med faktisk makt og sjelesorgsfunksjon ikke omfattes, og personer med administrative roller feilaktig omfattes. Vi anbefaler derfor at bestemmelsen presiserer at taushetsplikten følger funksjonen, ikke bare tittelen. Den som utøver religiøs eller livssynsbasert samtale- og veiledningsfunksjon bør omfattes.

Stine Sofies Stiftelse mente at det var «litt uklart hva begrepet ‘personer i tilsvarende funksjoner’ sikter til. Det kan leses som at man utvider personkretsen i trossamfunnene (særlig i Den norske kirke) utover det som følger av straffeloven § 211 i dag».

Muslimsk Dialognettverk var også opptatt av å knytte plikten til funksjonen som sjelesørger:

Muslimske trossamfunn er organisert på ulike måter, og tittel sier lite om hva en person faktisk gjør. Det avgjørende er om vedkommende mottar fortrolige betroelser i en religiøs sammenheng eller utøver religiøs veiledning som del av sin rolle. Dette kan gjelde både ansatte og frivillige, men kun når de faktisk utfører slike oppgaver.

Øygarden kyrkjelege fellesråd ga uttrykk for at det avgjørende måtte være om en person i sitt daglige arbeid fører samtaler hvor mennesker åpner seg om personlige og eksistensielle spørsmål, og «tilrår derfor at lova gjer det tydeleg at teieplikta gjeld alle som i sitt arbeid gir åndeleg eller eksistensiell omsorg».

Fagforbundet TeoLOgene og Spir ga uttrykk for at det er viktig at bestemmelsen også må «gjelde ansatte som utfører tros- og livssynstjenester i institusjoner som helsevesen, kriminalomsorg, Forsvaret og utdanningssektoren».

Når det gjelder departementets forslag til annet ledd i bestemmelsen om taushetsplikt for medhjelpere, ga høringssvarene stor støtte til dette.

Den norske kirke skrev:

Den norske kirke støtter forslaget om at taushetsplikten skal gjelde tilsvarende for medhjelpere som i sin stilling har fått kunnskap om betroelser som er underlagt taushetsplikt. Det vil fortsatt være behov for at for eksempel sekretærer eller tolker som bistår presten mv., blir underlagt samme taushetsplikt. Vi støtter forslaget om at den som har taushetsplikt skal informere medhjelperne om taushetsplikt. Det vil sikre klarhet om hvilke personer som anses som medhjelpere for den som har taushetsplikt.

Norges Kristne Råd uttrykte seg langt på vei i samme retning. Også Spir og Fagforbundet TeoLOgene uttrykte støtte til formuleringen om «medhjelpere» i bestemmelsen, som de mener gir bedre presisjon og avgrensning enn tidligere lovtekst. Øygarden kyrkjelege fellesråd støttet også forslaget og påpekte at det er viktig «at den som har teieplikt, har ansvar for å gjere slike medhjelparar merksame på plikta. Dette vil sikre ei klar og forsvarleg praktisering».

Resalat Islamsk og Kulturelt Senter skrev:

For medhjelpere som får tilgang til fortrolige opplysninger, bør taushetsplikten gjelde når de er informert om plikten. Av hensyn til ansvarlighet og rettssikkerhet vil det være fordelaktig at denne informasjonen dokumenteres skriftlig.

Andre instanser mente at det ikke er helt klart hvem som er «medhjelper» etter bestemmelsens annet ledd. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus bemerket at de ser «utfordringer ved hvem som er å anse som medhjelper».

Stine Sofies Stiftelse uttalte: «Ordet «medhjelper» kan også forstås vidt, så det bør vurderes om man i lovteksten kan skrive inn «kontormedarbeider, tolk eller lignende» for å klargjøre betydningen.» Universitet i Oslo ønsket også en tydeliggjøring av hvem som er omfattet av «medhjelper»-begrepet.

Når det gjaldt hva som ligger i begrepet «stilling», mente Norsk katolsk bisperåd at det ikke var helt presist:

Vi er enig i at taushetsplikten også må omfatte visse av de aktuelle personers «medhjelpere», men mener at lovforslaget blir for upresist: «for medhjelpere som i sin stilling har fått kunnskap om betroelser etter første ledd». Hva menes med «stilling»?

Bufdir ba departementet vurdere om «i sin stilling» kan skape forvirring om hvem som omfattes og om en annen formulering hadde vært bedre.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) påpekte at:

STL legger til grunn at begrepet «stilling» ikke utelukkende henviser til ansatte, men også kan være andre personer med formell posisjon og/eller definerte oppgaver, roller og/eller verv innenfor de ulike tros- og livssynssamfunnene. Eksempler på dette finner vi blant religiøse ledere, til eksempel en buddhistmunk som ikke er formelt ansatt, men som i tråd med tradisjon og lære lever av almisser.

5.1.4 Departementets vurdering

5.1.4.1 Personkretsen etter første ledd

Det har vært store endringer på tros- og livssynsfeltet i Norge de siste 50 årene. Norge har ikke lenger en statskirke, det har blitt flere medlemmer i andre kristne trossamfunn, og det har blitt flere nye tros- og livssynssamfunn. Med et stort mangfold av tros- og livssynssamfunn følger det også store variasjoner i lære, verdier og praksiser. Det er ulike roller og funksjoner innad i tros- og livssynssamfunnene, og ulike plikter og forventninger knyttet til disse. Det har også vært en utvikling når det kommer til hvordan sjelesorg forstås og praktiseres. Fra et historisk utgangspunkt i Norge som knyttet seg til skriftemålet og den kristne troen, antar departementet at fortrolige samtaler og sjelesorg i dag praktiseres i et mangfold av ulike tros- og livssynssamfunn. Slike samtalepraksiser finner ikke lenger sted bare i kirker og andre tros- og livssynssamfunn, men har vokst fram og er lagt til rette for også ved sykehus, fengsler, forsvar og universiteter.

Det sentrale formålet med å videreføre den lovregulerte taushetsplikten i trossamfunnsloven er å ivareta konfidentens privatliv. Ved at det er en klart avgrenset personkrets som har denne taushetsplikten, skapes trygghet og forutberegnelighet for konfidenten. Dette er også tjenlig for den som har taushetsplikt.

Departementet foreslår å fortsatt knytte taushetsplikten til en avgrenset personkrets som det er knyttet en spesiell forventning om taushetsplikt til. I departementets forslag ligger det i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men med enkelte justeringer.

Departementet antar at selve endringen i personkrets ikke vil dreie seg om et stort antall personer, og at det sannsynligvis ikke vil være vesentlig flere personer som er omfattet av lovreguleringen etter at endringen er gjennomført.

Personkretsen etter første ledd omfatter for det første prester i Den norske kirke. Men også alle prester i registrerte trossamfunn har taushetsplikt etter bestemmelsen, og omfattes uavhengig av hvilket kirkesamfunn man er knyttet til.

Prestens ansvarsområder i en menighet vil overlappe helt eller delvis med andre roller. Dette vil kunne gjelde oppgavene og ansvarsområdene til for eksempel kateket, diakon og menighetspedagog. Selv om det vil kunne knytte seg en forventning om taushet i møte med personer i de sistnevnte rollene, har disse rollene ikke vært omfattet av straffeloven § 211, såfremt de ikke har vært ansett som «hjelpere».

Flere høringsinstanser har forstått forslaget som at taushetsplikten også skal gjelde for «tilsvarende funksjoner» i Den norske kirke og andre trossamfunn, slik at andre personer som kan havne i en betroelsessituasjon, også er omfattet. Dette kunne for eksempel gjelde diakoner, kateketer, menighetspedagoger, ansvarlige for samtale- og lyttegrupper, ledere i husfellesskap, bibelgrupper og lignende, og forbedere under en gudstjeneste. Dette er alle eksempler på personer som faller utenfor personkretsen i bestemmelsen. I lovforslaget er det tydelig at «tilsvarende funksjoner» viser til personer i livssynssamfunn som kan sies å ha en lignende rolle og funksjon som prester eller religiøse ledere i trossamfunn.

I tros- og livssynssamfunn kan det oppstå mange situasjoner hvor betroelser gis og mottas. I prinsippet kan både ansatte, frivillige og medlemmer i et tros- og livssynssamfunn motta betroelser. Departementet mener det verken er hensiktsmessig eller ønskelig at alle mennesker som kan havne i en betroelsessituasjon, skal være bundet av en lovregulert og straffebelagt taushetsplikt.

Personer eller roller med et ansvar for trosutøvelse og arbeid eller tjenester som dreier seg om åndelig og eksistensiell omsorg, vil ofte ha en forventning om taushet knyttet til seg. Såfremt disse personene eller rollene ikke er i en lederrolle knyttet til trosutøvelsen og ikke har et formalisert og overordnet ansvar for sjelesorg og lignende, vil de ikke være omfattet av bestemmelsen. Etter lovforslaget gjelder taushetsplikten heller ikke for personer som har en uformell autoritet eller nyter stor tillit i et miljø, som fører til at flere vil betro seg til dem.

Departementet mener det ikke er en god løsning å utvide personkretsen, slik enkelte høringsinstanser ønsker. En avgrenset personkrets bidrar til å skape trygghet og forutsigbarhet for konfidenten, hvilket verner om privatlivet. En utvidelse av personkretsen vil etter departementets vurdering føre til større uklarhet rundt hvem som er omfattet av taushetsplikten og en svekkelse av de hensynene taushetsplikten skal ivareta.

Hensynet til konfidentens vern i møte med personer som ikke er omfattet av bestemmelsen, kan også ivaretas på andre måter enn lovregulering. Tros- og livssynssamfunnene kan selv lage interne regler for å ivareta konfidensialitet i slike situasjoner. Det vil trolig kunne gi enda bedre tilpassede regler, særlig med tanke på hvilke roller og situasjoner den interne taushetsplikten bør omfatte. Dette vil også kunne bidra til klarhet og tryggere rammer for både konfident, ansatte, frivillige og medlemmer.

Departementet viser til hvordan Den norske kirke så langt har løst dette for sine ansatte. Kirkemøtet – det øverste demokratiske, representative organ i Den norske kirke – har på eget grunnlag bestemt at forvaltningsloven skal gjelde som internt regelverk for «den virksomhet som drives av kirkelige organer», jf. kirkeordning for Den norske kirke § 42. Reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven gjelder følgelig som internt regelverk i Den norske kirke. Det innebærer at alle ansatte og personer med verv i Den norske kirke har taushetsplikt om bl.a. noens personlige forhold, jf. kirkeordningen § 42, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. At dette er en intern regulering, innebærer at taushetsplikten ikke er knyttet til straffetrussel etter straffeloven, men kan sanksjoneres med arbeidsrettslige sanksjoner, tap av vigslingsfullmakter eller vedtak om at et rådsmedlem skal tre ut av rådet. Diakoner, kateketer, menighetspedagoger og lignende har dermed taushetsplikt som følger av Kirkeordningen.

Departementet viser videre til at det heller ikke er ønskelig at myndighetene skal gå for langt i å detaljregulere tros- og livssynssamfunnenes indre anliggender. Dette er et grunnleggende poeng i et livssynsåpent samfunn, og har også en side til Grunnloven og menneskerettighetene. Departementet mener forslagets definerte personkrets er med å trekke en rimelig grense mellom hva det er staten skal regulere og hva sivilsamfunnet skal ta seg av.

Enkelte høringsinstanser mener taushetsplikten også skal gjelde for ansatte ved institusjoner. Departementet viser her til at trossamfunnsloven regulerer tros- og livssynssamfunnene. Hvem institusjoner ansetter, og hvordan de sikrer konfidensialitet for betroelser, er derfor i utgangspunktet utenfor trossamfunnslovens område. Det varierer hvilke avtaler og ansettelsesforhold ulike sjelesørgere har ved de forskjellige institusjonene. Noen sjelesørgere er for eksempel ansatt i et trossamfunn, men arbeider ved en institusjon. Flere institusjoner har ansatt sjelesørgere med ulik grad av tilknytning til ulike tros- og livssynssamfunn. For dem som blir ansatt på offentlige institusjoner, vil forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelde. Det antas at taushetsplikten er regulert i ansettelsesavtaler. For at taushetsplikten etter bestemmelsen i trossamfunnsloven skal gjelde, vil det avgjørende være om man er tilknyttet Den norske kirke eller et registrert tros- eller livssynssamfunn som ansatt eller frivillig.

Departementet mener at taushetsplikten ikke skal gjelde for rene administrative ledere, som for eksempel styreleder eller daglig leder, som tidligere kunne bli godkjent som forstander og dermed ha taushetsplikt.

Taushetsplikten for personkretsen etter både første og annet ledd er ikke begrenset i tid, og gjelder etter konfidentens død. Taushetsplikten fortsetter også å gjelde etter at man har trådt ut av tjeneste eller stilling, tros- eller livssynssamfunnet avvikles, og også etter at innehaver av taushetsplikten er død. Dersom registreringen av samfunnet trekkes tilbake, gjelder taushetsplikten også for nye opplysninger som betros i fem år fra registreringen opphørte med endelig virkning.

5.1.4.2 Personkretsen etter annet ledd

Departementet mener det er hensiktsmessig at taushetsplikten også gjelder for medhjelpere til den som har taushetsplikt. De vil ofte være til stede i situasjoner hvor åndelig og eksistensiell omsorg utøves, eller på andre måter få kunnskap om betroelser. Et typisk eksempel vil være en sekretær eller tolk som bistår den med taushetsplikt, og slik får del i fortrolig informasjon. Taushetsplikten gjelder for den som yter bistand til personen som har taushetsplikt, ikke for en medhjelper til konfidenten.

Taushetsplikten for medhjelpere er avledet fra taushetsplikten til personkretsen etter første ledd. Dette betyr at den ikke omfatter personer som mottar betroelser på selvstendig grunnlag, ut fra en forventning om taushet knyttet til sin rolle.

Lovforslaget skiller mellom kunnskap om betroelser man har tilegnet seg gjennom stillingen som medhjelper, og kunnskap om betroelser man får del i utenom dette, for eksempel på fritiden eller under andre omstendigheter. Et sentralt vurderingskriterium er om det var på grunn av stillingen at man kom til slik kunnskap, eller ikke.

For å bli regnet som medhjelper kreves det ikke en formalisert tilknytning eller et bestemt ansettelsesforhold. Ordet «stilling» henviser ikke utelukkende til lønnede ansatte, men også frivillige, ulønnede funksjoner og roller.

Lovforslaget krever at den som har taushetsplikt, skal informere medhjelperne om taushetsplikten. Departementet foreslår at slik informasjon skal være en forutsetning for straffeansvar for medhjelperen ved brudd på taushetsplikten. En tilsvarende regel følger i dag av forvaltningsloven § 13 b andre ledd, og er vedtatt inntatt i ny forvaltningslov § 36. Dette bidrar til å sikre at taushetsplikten blir overholdt. Departementet mener det er nødvendig at bestemmelsen uttrykkelig stadfester at straffansvaret for medhjelperen etter straffeloven § 209 bare gjelder dersom slik informasjon er gitt.

Det er ikke nødvendig å inngå en skriftlig avtale om taushetsplikt med medhjelperen ettersom plikten følger av loven, men det kan være nyttig for å dokumentere at informasjonsplikten er oppfylt.

5.2 Tros- og livssynssamfunn omfattet av taushetsplikt

5.2.1 Gjeldende rett

Taushetsplikten etter straffeloven § 211 gjelder prester i Den norske kirke og prester eller forstandere i «registrerte trossamfunn». Det betyr at trossamfunnet må være formelt registrert av statsforvalteren, jf. trossamfunnsloven § 4 og trossamfunnsforskriften kapittel 2. Bestemmelsen gjelder ikke for tilsvarende stillinger i trossamfunn som ikke er registrert etter trossamfunnsloven. Taushetsplikten etter straffeloven § 211 gjelder heller ikke i livssynssamfunn.

5.2.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet at taushetsplikten skulle gjelde for Den norske kirke og registrerte og tidligere registrerte tros- og livssynssamfunn. Forslaget innebar følgelig at det ikke var tilstrekkelig å være et «fast organisert» tros- eller livssynssamfunn i henhold til trossamfunnsloven § 4 første ledd, og at også samfunn som har vært registrert, men har mistet registreringen, var omfattet. Forslaget var en utvidelse av straffeloven § 211, som kun omfatter registrerte trossamfunn og Den norske kirke.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Det var relativt få instanser som uttalte seg spesifikt om denne delen av forslaget.

Forslaget om å inkludere livssynssamfunn i bestemmelsen fikk støtte fra samtlige instanser som uttalte seg om dette spørsmålet.

Forslaget om å avgrense bestemmelsen til Den norske kirke og registrerte og tidligere registrerte tros- og livssynssamfunn, fikk støtte fra de fleste instansene som uttalte seg om dette.

Noen få instanser, deriblant Bufdir, mente at det ikke er nødvendig å nevne Den norske kirke i bestemmelsen. Direktoratet begrunnet sitt syn med at prester er omtalt i bestemmelsen.

Bufdir mente også at uregistrerte samfunn bør være omfattet av bestemmelsen:

Departementet oppgir at bestemmelsen ikke skal gjelde for uregistrerte tros- og livssynssamfunn, da det kan være unødig innblanding. Vi mener hensynet om unødig innblanding bør veies opp mot andre viktige hensyn, slik som konfidenters trygghet og behov for vern i situasjoner der de betror seg.

Noen tros- og livssynssamfunn opererer uten registrering, men har like fullt både personer som fungerer som religiøse ledere eller som på annen måte gir åndelig eller eksistensiell omsorg og personer som betror seg og søker denne omsorgen. Bekymringen gjelder særlig medlemmer kan bli utsatt for ulike former for sanksjoner ved normbrudd, inkludert sosial ekskludering eller utstøtelse. I tros- og livssynssamfunn som distanserer seg fra majoritetssamfunnet og som har normsystemer som følges strengt, kan bekymring for ryktespredning føre til at medlemmer vegrer seg for å søke støtte, veiledning, eller dele personlige opplysninger.

Taushetsplikten kan i slike tilfeller fungere som et viktig vern mot utvikling eller opprettholdelse av en angiverkultur, der medlemmer oppfordres til å rapportere om andres normbrudd. Ved å sikre at fortrolige samtaler ikke deles videre, kan taushetsplikten bidra til å beskytte individet mot sanksjoner og samtidig styrke tilliten til personer som yter åndelig og eksistensiell omsorg i tros- og livssynssamfunn.

Å utelate uregistrerte samfunn fra taushetsplikten fører til ulik beskyttelse av personer som søker åndelig og eksistensiell omsorg. Det bør derfor vurderes om taushetsplikten bør gjelde uavhengig av registreringsstatus.

Norsk katolsk bisperåd var enig i at bestemmelsen burde omfatte tidligere registrerte samfunn, og begrunnet dette med at «det vil være lite tilfredsstillende at taushetsplikten opphører bare fordi registreringen av trossamfunn opphører». Samtidig tok bisperådet til orde for å inkludere uregistrerte samfunn i bestemmelsen:

Den som betror seg til f.eks. en prest, er ikke opptatt av registreringen. At et samfunn er fast organisert, innebærer at forventning om taushetsplikt oppstår, og da bør også lovgivningen slå inn. Med den strengere praksis – som noen ganger kan anes – for å få et fast organisert trossamfunn registrert, vil det være desto viktigere ikke å koble taushetsplikten eksplisitt til registreringen.

Statsforvalteren i Agder la til grunn at alle samfunn som var ansett som registrert frem til 1. januar 2023 etter overgangsbestemmelsen i loven § 23 andre ledd, med andre ord alle samfunn som var registrert eller hadde mottatt tilskudd etter den tidligere trossamfunnsloven eller livssynssamfunnsloven da trossamfunnsloven trådte i kraft, ville være omfattet av taushetsplikten. Dersom dette ikke var en tilsiktet virkning av lovforslaget, burde det etter statsforvalterens syn komme tydelig frem.

5.2.4 Departementets vurdering

Departementet mener at både hensynet til likebehandling av samfunnene, og den historiske utviklingen med opprettelse av stillinger som humanistiske livsveiledere, taler for at livssynssamfunn bør reguleres på lik linje med trossamfunn. At trossamfunnsloven sidestiller tros- og livssynssamfunn ellers, trekker også i samme retning.

Departementet mener videre at bestemmelsen ikke bør gjelde for tros- og livssynssamfunn som aldri har vært registrert, slik den ville gjort om taushetsplikten ble avgrenset til tros- og livssynssamfunn som er «fast organisert», jf. trossamfunnsloven § 4 første ledd. Det vil kunne oppfattes som unødig innblanding i et samfunns anliggender dersom ikke-registrerte samfunn som verken har praktisert eller sett behov for taushetsplikt, pålegges dette av staten. Tvil om hva som utgjør et tros- eller livssynssamfunn, og om når et slikt samfunn kan anses å være fast organisert, vil gjøre seg gjeldende og skape en mer uforutsigbar situasjon for både rolleinnehavere og konfidenter. Det vil også kunne gjøre det vanskeligere å håndheve bestemmelsen.

Forslaget om at taushetsplikten skal gjelde for «registrerte eller tidligere registrerte» tros- og livssynssamfunn har støtte hos høringsinstansene som uttaler seg spesifikt om dette. At taushetsplikten skal gjelde for «registrerte» samfunn, er en videreføring av gjeldende rett. Dette gir en klar avgrensning av hvilke samfunn som er omfattet, og bidrar til å skape forutberegnelighet og mindre rom for tolkningstvil.

Tros- og livssynssamfunn kan av ulike grunner miste sin registrering. Departementet foreslo i høringsnotatet å inkludere «tidligere registrerte» tros- og livssynssamfunn i bestemmelsen. Forslaget innebar at taushetsplikten også skulle gjelde for betroelser som mottas etter at et tros- eller livssynssamfunn har mistet registreringen, uten tidsavgrensning. Taushetsplikten kunne dermed komme til å gjelde for personer som aldri hadde hatt en stilling eller et verv i et registrert samfunn, for eksempel fordi samfunnet de har en stilling eller et verv i, ble fratatt registreringen for mange år tilbake.

Dersom bestemmelsen også skal omfatte «tidligere registrerte» samfunn for all framtid, vil det skape usikkerhet rundt hvem som er omfattet av bestemmelsen, og føre til en mer uoversiktlig situasjon på sikt.

Hensynet til konfidenten i samfunnene som mister registreringen, vil også kunne ivaretas ved å inkludere et nytt ledd i bestemmelsen som sier at taushetsplikten likevel gjelder for en gitt periode etter at registreringen opphørte. Departementet foreslår for fem år. Med en slik løsning vil rolleinnehaverne i tros- og livssynssamfunn som for en kortere periode mister registreringen fordi medlemstallet midlertidig faller under antallskravet i trossamfunnsloven § 4 første ledd, fortsatt være omfattet av taushetsplikten. Den vil dessuten gi samfunn som fratas registreringen, god tid til å utforme og implementere interne regler som erstatter lovens taushetspliktbestemmelse.

Ingen samfunn vil være omfattet av bestemmelsen bare på grunnlag av at de var registrert og mottok tilskudd etter tidligere lovgivning. Registrering etter den nye trossamfunnsloven vil være en forutsetning for at personer i samfunnet kan være omfattet av taushetsplikten etter den nye bestemmelsen.

Et vilkår om at tros- eller livssynssamfunnet må være registrert etter trossamfunnsloven vil føre til at uregistrerte samfunn og medlemmer som tilhører disse samfunnene, behandles annerledes enn registrerte samfunn og deres medlemmer. Departementet mener at dette ikke vil være i strid med religionsfriheten etter EMK artikkel 9 eller diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14.

Religionsfriheten etter EMK artikkel 9 forplikter ikke staten til å etablere tilskudds- og andre ordninger som gir fordeler og goder til tros- og livssynssamfunn. Staten kan etablere slike ordninger så lenge samfunnene har en rimelig mulighet til å søke og vilkårene i ordningen anvendes på en ikke-diskriminerende måte, se Jehovas vitner m.fl. mot Østerrike (2008) avsnitt 92.

Det følger av Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) praksis at forskjellsbehandling er lovlig dersom den er saklig, rimelig og forholdsmessig. EMD har i saker om forholdet mellom stat og religion gitt medlemsstatene en nokså vid skjønnsmargin, se Izzettin Doğan m.fl. mot Tyrkia (2016) avsnitt 112.

Registreringsvilkårene i trossamfunnsloven er saklige, objektive og ikke-diskriminerende. I den grad antallskravet i loven § 4 første ledd eller vilkårene som følger av loven § 6, jf. § 4 tredje ledd, medfører forskjellsbehandling på grunn av religion eller livssyn, vil den etter departementets vurdering ha en slik objektiv og rimelig begrunnelse at den vil være lovlig.

Fortroligheten mellom rolleinnehaver og konfident i et uregistrert tros- eller livssynssamfunn vil også kunne ivaretas gjennom bevisfritaksreglene i straffeprosessloven § 121 og tvisteloven § 22-5 andre ledd, jf. punkt 6.4 nedenfor.

I den grad taushetspliktbestemmelsen griper inn i tros- og livssynssamfunnenes autonomi, mener departementet at det er en lovlig inngripen. Taushetsplikten skal ivareta et lovlig formål (beskyttelse av andres rettigheter og friheter), den er foreskrevet ved lov og ikke uforholdsmessig vurdert opp mot formålet.

5.3 Situasjoner og opplysninger omfattet av taushetsplikt

5.3.1 Gjeldende rett

Det følger av straffeloven § 211 at taushetsplikten gjelder «hemmeligheter» som er «betrodd» vedkommende «i anledning av stillingen eller oppdraget». Rolleforventningen som kan følge de nevnte yrkesgruppene, gjør at betroelser en prest eller forstander får, uavhengig av om man er «på jobb» eller ikke, ofte er gitt ut fra en forventning om hemmelighold. Rettspraksis viser at skillet mellom jobb og fritid ikke får betydning dersom det kan sannsynliggjøres at yrkesutøveren har fått betroelsen som følge av forventningene som knyttes til rollen, jf. Rt. 1989 s. 1363 på side 1365 (som gjaldt taushetsplikt etter daværende sosialtjenesteloven).

Taushetsplikten gjelder selv om presten eller forstanderens tjeneste eller arbeid er avsluttet. Det betyr at taushetsplikten varer livet ut, også når personen har sluttet i stillingen som utløste taushetsplikten. Taushetsplikten gjelder også selv om konfidenten er død.

Begrepet «hemmeligheter» understreker at det dreier seg om opplysninger som bare er kjent av et fåtall personer, og som i alle fall ikke er allment kjent. Opplysningene må også være av en slik karakter at de forventes å bli holdt skjult for andre. Begrepet «hemmeligheter» må forstås i tråd med formålene og hensynet bak taushetsplikten. Det vil derfor være sentralt om konfidenten har en berettiget forventning om at opplysningene betraktes som konfidensielle.

I rettspraksis er betroelsesbegrepet tolket videre enn hva som følger av en ordinær språklig forståelse. Ikke bare er det som en person aktivt meddeler den aktuelle yrkesutøveren omfattet av taushetsplikten, men også andre personlige opplysninger som yrkesutøveren har fått kjennskap til gjennom sin tjeneste, er omfattet.

5.3.2 Høringsforslaget

I høringsnotatet presenterte departementet to alternative forslag til hvilke opplysninger og situasjoner som skal være omfattet av taushetsplikten. I det første alternativet til lovformulering (alternativ 1) foreslo departementet at taushetsplikten skulle knytte seg til situasjoner der vedkommende «gir åndelig eller eksistensiell omsorg», og at det var opplysninger betrodd som ledd i denne omsorgen, som var omfattet. Departementet viste til at en prest eller en religiøs leder kan motta betroelser mange steder og i ulike omstendigheter, men at det kun ville være opplysninger man fikk i kraft av sin stilling og som en del av åndelig og eksistensiell omsorg, som ville være omfattet av taushetsplikten.

Begrepet åndelig eller eksistensiell omsorg var ment å referere til situasjoner som ikke oppstår spontant, men som begge parter oppsøker. Denne typen omsorgssituasjoner skulle være institusjonalisert ved at tros- eller livssynssamfunnet har gitt det et navn, eller ved at det er forstått internt som en fast praksis. Dette ville bidra til å avgrense hvilke situasjoner og hvilke opplysninger det dreide seg om.

Det andre alternativet til lovformulering (alternativ 2) i høringsnotatet, lå nærmere ordlyden i dagens regulering i straffeloven § 211. Dette alternativet knyttet taushetsplikten til «opplysninger betrodd dem i deres stilling som ikke var alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige». Et slikt alternativ samsvarer med forståelsen av ordlyden «hemmeligheter» i straffeloven § 211, og er samme formulering som er brukt i bestemmelsen om advokaters taushetsplikt i advokatloven § 32. Flere situasjoner kan falle inn under dette alternativet til regulering enn i alternativ 1. Taushetsplikten gjelder for opplysninger betrodd i forbindelse med avtalt sjelesorg, men også ved andre situasjoner, som for eksempel mer spontane betroelser. Det er likevel kun opplysninger man får i kraft av sin stilling, som vil være omfattet av taushetsplikten.

Departementet viste videre til at det sentrale var om konfidenten hadde en berettiget forventning om at opplysningene ble behandlet som konfidensielle – rammene opplysningene ble delt under, var underordnet.

5.3.3 Høringsinstansenes syn

13 høringsinstanser foretrakk alternativ 1, 22 høringsinstanser foretrakk alternativ 2, mens de resterende enten ikke kommenterte eller var åpne for begge løsninger. Alternativ 1 avgrenser tydeligere hvilke situasjoner som er omfattet. Dette blir tolket av noen høringsinstanser som klargjørende, mens andre mente at en innskrenkning av gjeldende rett var uheldig.

Human-Etisk Forbund ønsket alternativ 1, og var kritisk til at alternativ 2 påla ledere i tros- og livssynssamfunn en taushetsplikt som ikke nødvendigvis passet med egen rolleforståelse. Stine Sofies Stiftelse, Statsforvalteren i Agder og Statsforvalteren i Østfold, Oslo, Akershus og Buskerud ønsket også alternativ 1 uten at det ble begrunnet nærmere. Morten Holmboe støttet også alternativ 1, men mente det var noe uklart hva departementet la i begrepet «åndelig og eksistensiell omsorg».

Flere høringsinstanser mente alternativ 1 snevret inn taushetsplikten for mye.

Den norske kirke og Norges Kristne Råd uttalte begge:

En ulempe med alternativ 1 er at formuleringen «åndelig og eksistensiell omsorg» etter en alminnelig språklig forståelse og høringsnotatets forklaring bare dekker deler av de betroelsene som bør være dekket av taushetsplikten. Når sjelesorg og skriftemål er det historiske utgangspunktet (se høringsnotatet pkt. 5.2), og det presiseres at det ikke er noe som oppstår spontant, men er noe begge parter oppsøker (samme sted), blir det en snevrere ramme enn taushetsplikten om betrodde hemmeligheter i dag.

Fagforbundet TeoLOgene, Spir og KA uttalte seg i samme retning.

Flere høringsinstanser var ikke komfortable med begrepet «åndelig og eksistensiell omsorg». Muslimsk Dialognettverk uttrykte at det ikke var klart hva som lå i dette begrepet, og dermed hvilke situasjoner som var omfattet av taushetsplikten.

Den norske kirke og Norges Kristne Råd uttalte om alternativ 2:

En fordel med alternativ 2 er at ordlyden ligger nærmere ordlyden i dagens lovbestemmelse i straffeloven § 211, og viderefører langt på vei gjeldende rett. «Hemmeligheter», som står i dagens lovbestemmelse, er erstattet med «opplysninger (…) som ikke er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige». Samme formuleringer er brukt i bestemmelsen om advokaters taushetsplikt i advokatloven § 32. Rettslig er det fordeler med at lovbestemmelser om taushetsplikt i ulike lover benytter samme lovformuleringer, slik at de kan tolkes i samsvar med hverandre.

Advokatforeningen mente alternativ 1 innebærer en uheldig innskrenking av taushetsplikten, og skrev:

Det andre forslaget til lovutforming, og dagens rettstilstand, vil beskytte de utsagn som kommer spontant og som tilkommer den personkrets som er omfattet av taushetsplikten, all den tid de hemmelige utsagn er tilflytt dem i kraft av deres stilling. Advokatforeningen mener dette gir mest forutberegnelighet og mindre rom for tolkningstvil. Forslaget vil også videreføre den lange tradisjonen for taushetsplikt på dette området og uten at det medfører endringer som fordrer nye tolkninger og rettslige grensedragninger.

Preste- og samtaletjenesten ved St. Olavs hospital støttet også alternativ 2. De mente at taushetsplikten bør omfatte betroelser og informasjon som blir gitt til spesifikke stillinger og roller, da det «vil være enklere å definere og etterprøve enn om taushetsplikt er knyttet til at det er gitt åndelig og eksistensiell omsorg».

Bufdir trakk fram barnets beste som et hensyn som talte for å velge alternativ 2:

Strenge vilkår for hvilke samtaler som kan ansees som åndelig og eksistensiell omsorg vil være spesielt krevende med tanke på barn som konfidenter. Barn som konfidenter vil ha en særlig sårbarhet fordi de på den ene siden ofte vil ha en begrenset mulighet til å sette rammene for hvordan de mottar åndelig eller eksistensiell omsorg, mens de samtidig kan oppleve et stort behov for å søke slik omsorg hos en voksen. Barn og unge kan ha behov for å betro seg om dypt personlig tematikk som tro, kjønnsidentitet, seksuell orientering og andre refleksjoner knyttet til utvikling av egen identitet. Barn kan også ha behov for å fortelle om vanskelige situasjoner de opplever med egen psykisk helse, med jevnaldrende, andre voksne eller i hjemmet. Barn som betror seg til voksne bør kunne gjøre dette uten å måtte ta ansvar for å vurdere hvilken informasjon som ikke bør deles videre, eller om rammene for samtalen faller inn under taushetspliktsbestemmelsen. Dette gjelder særlig i tilfeller der innholdet i samtalen kan sette barnet i risiko for ulike former for represalier dersom det blir kjent for uvedkommende.

Politidirektoratet skrev at de støttet alternativ 2 og mente ordlyden, som er tilnærmet lik dagens bestemmelse, vil gi mindre rom for tolkningstvil og misforståelse. Forslaget medfører større forutberegnelighet både for konfidenten og for den som omfattes av taushetsplikten. Datatilsynet ga også støtte til alternativ 2 og pekte på at det oppstiller en streng terskel for unntak fra taushetsplikten og dermed fremstår som det beste alternativet for å ivareta personvernet.

Alle paraplyorganisasjonene på tros- og livssynsfeltet ønsket alternativ 2 fordi de mente at denne klarere og bedre favner deres mangfoldige praksiser. Muslimsk Dialognettverk uttrykte at «åndelig og eksistensiell omsorg» var en formulering som ikke traff mange av de fortrolige situasjonene imamer kan havne i. STL mente at «alternativ 2 er best egnet til å ivareta mangfoldet av strukturer og praksiser på tvers av religioner og livssyn».

Også Hjelpekilden Norge anbefalte alternativ 2 og problematiserte ulik tolkning av begrepet «åndelig og eksistensiell omsorg»:

Begrepet fremstår som uklart for store deler av trossamfunns-Norge. Mange miljøer bruker ikke dette språket, selv om praksisen er identisk med sjelesorg eller fortrolige religiøse samtaler. Vi frykter at begrepet kan tolkes for snevert, og at viktige situasjoner, spesielt der barn eller utsatte voksne betror seg, faller utenfor fordi de ikke betegnes som «eksistensiell omsorg». Vi anbefaler derfor at begrepet enten presiseres med eksempler eller erstattes med et mer funksjonelt begrep, som «fortrolig religiøs eller livssynsmessig samtale/veiledning». Dette vil gi større rettssikkerhet for konfidenten og tydeligere rammer for trossamfunnene.

5.3.4 Departementets vurdering

Departementet mener formuleringen «opplysninger betrodd dem i deres stilling som ikke er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige» (alternativ 2) vil gi den mest hensiktsmessige løsningen. Ordlyden ligger tett på dagens bestemmelse, og vil også gi mest forutberegnelighet og mindre rom for tolkningstvil. Departementet viser til at samme formulering er brukt i bestemmelsen om advokaters taushetsplikt i advokatloven § 32.

Som Bufdir påpekte i sitt høringssvar, vil barn ikke ha de samme forutsetningene for å vurdere eller forstå rammene for taushetspliktbestemmelsen. Det er derfor grunnleggende viktig at de som har taushetsplikt etter lovforslaget, arbeider for at barnets beste blir hensyntatt i situasjoner der betroelser fra barn kan skje. Tros- og livssynssamfunnene bør arbeide systematisk for at barnets beste sikres i tros- og livssynsutøvelse som knytter seg til betroelser og fortrolighet.

Departementet mener alternativ 2 i større grad enn alternativ 1 ivaretar mangfoldet av strukturer og praksiser på tvers av religioner og livssyn. Løsningen vil i større grad sikre konfidentens vern i fortrolige betroelsessituasjoner som kan oppstå utenfor «sjelesorgrommet», og sikrer at også spontane betroelser faller inn under bestemmelsens virkeområde.

5.4 Unntak fra taushetsplikt

5.4.1 Gjeldende rett

Det er flere begrensninger i taushetsplikten prester og forstandere har etter straffeloven § 211. Disse begrensningene er begrunnet i at noen samfunnsinteresser veier tyngre enn konfidentens behov for at opplysningene ikke spres. Taushetsplikten etter straffeloven § 211 gjelder ikke dersom den som har krav på hemmelighold samtykker i at hemmeligheten avsløres, jf. vilkåret «uberettiget». Taushetsplikten viker også for:

• Plikten til å hjelpe en person i nød og avverge ulykke, jf. straffeloven § 287.

• Plikten til å avverge uriktig tiltale eller domfellelse, jf. straffeloven § 226.

• Nødrett og nødverge, jf. straffeloven §§ 17 og 18.

• Avvergingsplikten, jf. straffeloven § 196.

Prester og forstandere er ikke omfattet av opplysningsplikten til barnevernet som omfatter både meldeplikt til den kommunale barnevernstjenesten etter barnevernsloven § 13-2 og plikten til å gi opplysninger etter pålegg fra barnevernet etter § 13-4.

5.4.2 Høringsforslaget

Departementet viste i høringsnotatet til at rekkevidden av, og forholdet mellom taushetsplikten og andre plikter, slik som avvergingsplikten, oppleves som vanskelig av sektoren. Tilbakemeldinger til departementet peker særlig på at mange synes det er krevende å vite hvordan man skal forholde seg til bekymringer som oppstår i møte med barn og unge, og om det på noe tidspunkt oppstår en plikt eller adgang til å melde fra til barnevernstjenesten. Siden prester og forstandere ikke er omfattet av meldeplikten i barnevernsloven § 13-2, kan taushetsbelagte opplysninger kun meldes til barnevernstjenesten når det gjøres etter samtykke, for å oppfylle avvergingsplikten, eller ut fra nødrettsbetraktninger.

Departementet skrev i høringsnotatet at hovedhensynet bak taushetspliktbestemmelsen – konfidentens vern – tilsier at samtykke fortsatt skal frita fra taushetsplikten. I det første alternativet til lovformulering (alternativ 1) var opplysninger som er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige, inntatt som et unntak fra taushetsplikten etter første ledd, i tillegg til samtykke.

Departementet foreslo videre to unntak fra taushetsplikten som kunne inntas i trossamfunnsloven § 20 a: En adgang til å melde til barnevernstjenesten (alternativ 1 til lovformulering) og ved fare for liv og helse (alternativ 2 til lovformulering).

Når det gjaldt muligheten for å melde fra til barnevernet i visse tilfeller, vurderte departementet at det av hensyn til tros- og livssynsfriheten og hensynet til konfidentens vern, ikke var aktuelt å innføre en opplysningsplikt til barnevernet. Departementet foreslo i stedet å åpne for en adgang til å melde til barnevernstjenesten i situasjoner som nevnt i barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a til e. En slik løsning ville gi personer med taushetsplikt etter trossamfunnsloven en lovfestet adgang til å melde fra til barnevernstjenesten i visse tilfeller uten hinder av taushetsplikten. Dette gir altså en rett, men ikke plikt, til å melde fra til barnevernstjenesten. Formidling av opplysninger i slike tilfeller ville dermed ikke være et brudd på taushetsplikten.

Departementet foreslo videre et unntak om at taushetsplikten ikke var til hinder «for å dele opplysningene med andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse». Formuleringen var etter mønster fra gjeldende forvaltningslov § 13 b første ledd nr. 7. Forslaget pålegger ingen opplysningsplikt, men gir en lovfestet rett til å dele opplysninger så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse.

5.4.3 Høringsinstansenes syn

Et klart flertall av instansene som sendte inn høringsuttalelse, støttet at det gis unntak fra taushetsplikten ved fare for liv og helse og gjennom en melderett til barnevernet. 26 instanser tok til orde for å innføre begge unntakene. Kun én høringsinstans, Advokatforeningen, mente at det ikke bør innføres unntak fra taushetsplikten.

Få instanser hadde merknader til forslaget om å videreføre unntak fra taushetsplikten ved samtykke fra den som har krav på taushet.

Menigheten Samfundet viste til høringsnotatet punkt 7.2.1, der det fremkom at konfidentens samtykke burde være skriftlig, og mente at dette bør vurderes tatt inn lovteksten.

Datatilsynet støttet forslaget, men ba departementet vurdere å ta inn en henvisning til EUs personvernforordning (GDPR) artikkel 4 nr. 11, jf. artikkel 7. Tilsynet begrunnet dette med:

Et samtykke til opphevelse av taushetsplikten kan få (minst) like store konsekvenser som et samtykke til behandling av personopplysninger etter personvernforordningen, og vi anser det derfor som rimelig at samme krav skal stilles til opphevelse av taushetsplikt som et samtykke i tråd med personvernforordningen. Forordningen har blant annet strenge informasjonskrav som må ligge til grunn for et gyldig samtykke.

Den norske kirke ga også sin støtte til videreføring av muligheten for å oppheve taushetsplikten ved samtykke:

Forslaget til nytt tredje ledd i begge alternativene gir etter vår vurdering god informasjon til rettsanvendere om at taushetsplikten ikke gjelder ved slikt samtykke. Forslaget er også mer informativt enn det en tolkning av «uberettiget» etter gjeldende regler gir. Vi ser også fordeler med at ordlyden svarer til tilsvarende bestemmelse om taushetsplikt for advokater, siden det vil legge til rette for en fremtidig felles tolkningspraksis.

Det var også få instanser som uttalte seg om å innføre unntak for opplysninger som er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige. Den nordisk-katolske kirke (DNKK) var kritisk til forslaget og viste til

Her risikerer vi at det kan oppstå uenighet om hvilke opplysninger som eventuelt er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige. Det må kunne dokumenteres at opplysningene er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige, dersom kleresiets taushetsplikt skal kunne fravikes uten at uttrykkelig tillatelse er innhentet.

Menigheten Samfundet gikk også imot dette unntaket fordi leder og konfident kan vurdere ulikt hvorvidt opplysningene er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige.

Preste- og samtaletjenesten ved St. Olavs hospital støttet at det lovreguleres mulighet for å oppheve taushetsplikt ved samtykke, men ønsket ikke at det skal avgrenses mot opplysninger som er alminnelig kjent eller alminnelige tilgjengelige. Den mente at det kan bli tilnærmet umulig å vurdere hva som er alminnelig kjent.

Det store flertallet av instansene som uttalte seg om forslagene til unntak fra taushetsplikten ved melding til barnevernet og ved fare for liv og helse, gikk inn for at begge unntakene tas inn i bestemmelsen.

Advokatforeningen er blant de få instansene som gikk imot disse unntakene fra taushetsplikten:

Advokatforeningen er av den mening at taushetsplikten på dette området må være absolutt. En slik adgang som departementet åpner for, vil kunne sette både den som omfattes av taushetsplikten og konfidenten i vanskelige situasjoner og avveininger. En slik regel vil svekke taushetsplikten i en slik grad at borgere kan kvie seg for å betro seg om forhold som ellers ikke blir avdekket. Ved betroelser til prester, religiøse ledere osv. så kan det avdekkes forhold som krever handling, men da gjennom åndelig og moralsk veiledning som kan føre til at de det angår selv gjør noe med forholdet. Uten et slikt sterkt vern av taushetsplikten, frykter Advokatforeningen at færre vil oppsøke og betro seg til de som omfattes av taushetsplikten. Da er faren igjen større for at uheldige forhold ikke avdekkes. Dersom forhold ikke avdekkes, kan de heller ikke på noen måte bli avverget.

I valget mellom utformingen av de to lovforslagene til unntak, mener Advokatforeningen at det andre forslaget er best. Dette forslaget vil være en snever unntaksregel som kun skal gi adgang til å dele opplysninger dersom det er fare for liv og helse.

For Bibel og Bekjennelse (FBB) gikk også imot begge unntakene:

Det er i dag to unntak fra taushetsplikten, nemlig en meldeplikt for å avverge en alvorlig framtidig forbrytelse og å hindre at en uskyldig blir dømt. Departementets forslag om å utvide dette ved å innføre en melderett når det gjelder bestemte barnevernssaker eller «for å unngå fare for liv eller helse», er etter vår oppfatning uheldig. Når det på visse betingelser innføres en melderett, er taushetsplikten i realiteten opphevd der disse betingelser kan komme til anvendelse. Når avveining mellom retten til å tie og retten til å melde overlates til prestens skjønn, blir konfidentens situasjon uklar.

Etter vår oppfatning kan innføring av meldeplikt for prester derfor få store konsekvenser for kirkens tjeneste. Tradisjonelt har kirken vært et trygt rom for fortrolig samtale og syndsbekjennelse der mennesker kan søke hjelp uten frykt for at det de sier blir videreformidlet. Historisk har taushetsplikten vært sett på som en forutsetning for skriftemålet. Færre vil trolig våge å betro seg til prester med melderett. Etter vår oppfatning er den eksisterende avvergeplikten tilstrekkelig for at prester skal bidra til å beskytte barn mot overgrep med det de har blitt betrodd som sjelesørgere.

DNKK, som støttet høringsnotatets alternativ 2 til ny § 20 a i trossamfunnsloven, viste til to betenkeligheter ved forslaget om melderett til barnevernet:

• i. Fare for streng tolkning

  Ordlyden kan i lys av departementets tidligere forslag om meldeplikt bli tolket strengt, slik at kleresiet blir utsatt for et meldepress som i siste instans kan true skriftemålstausheten.

• ii. Hvorfor kun barnevernsloven § 13-2?

  Det er vanskelig å forstå at vilkårene i barnevernsloven § 13-2 er det eneste som skulle kunne utløse en eventuell bekymringsmelding

Når det gjelder forslaget om unntak for taushetsplikt ved fare for liv og helse, uttalte DNKK:

Dette samsvarer med det som har vært en utbredt forståelse av taushetsplikten i DnK. Det er ingen grunn til at ikke barnevernsloven § 13-2 skulle kunne forstås inn i dette selv om den ikke er nevnt eksplisitt. Det må være en forutsetning for slik varsling at den kan gis anonymt og ikke kunne tilbakeføres til varsler. For katolsk og ortodoks kleresi vil slike varsler ikke kunne gis om forhold som kleresimedlemmet er blitt kjent med i et formelt skriftemål.

Flerkulturelt råd i Akershus foretrakk også unntaket ved fare for liv og helse.

Datatilsynet støttet at det gis en opplysningsrett, og ikke en opplysningsplikt, fordi dette gir rom for skjønnsutøvelse og innebærer et sterkere vern av retten til personvern. Tilsynet la til grunn at «yrkesgruppen kan forvalte dette skjønnet på en god måte, i tråd med sin rolle». Tilsynet påpekte at alternativ 2 (unntak fra taushetsplikt ved fare for liv og helse) oppstiller en streng terskel for unntak fra taushetsplikten, og at det dermed fremstår som det beste alternativet for å ivareta personvernet. Tilsynet hadde samtidig forståelse for ønsket om å verne barn særskilt og foreslo å føye til en henvisning til barnevernsloven § 13-2 i bestemmelsen om unntak fra taushetsplikt ved fare for liv og helse.

Norges Kristne Råd (NKR) fremhevet også den positive betydningen av at det er en melderett – ikke meldeplikt – til barnevernet:

Norges Kristne Råd har vært svært tydelige både i tidligere høringssvar og i møter med departementet at det er nødvendig med en sterk beskyttelse av barn i avgrensningen av taushetsplikt. Vi er derfor svært fornøyde med at dette er tatt med i alt. 1 i lovforslaget.

Samtidig er vi fornøyde med at dette er formulert som en rett, og ikke en plikt. Dette for å ta høyde for de kirketradisjoner som i lys av sin tradisjon samt internasjonale reguleringer ikke har anledning til å vurdere noen unntak fra taushetsplikten i gitte situasjoner som skriftemål. Vi viser her f.eks. til høringssvaret fra Norsk Katolsk Bisperåd.

NKR mente at begge unntakene bør innføres. Det samme gjorde Den norske kirke, som uttalte:

Den norske kirke støtter både forslagene om at taushetsplikten ikke skal være til hinder for å melde til barnevernstjenesten (i alternativ 1) og forslaget om at taushetsplikten ikke skal være til hinder for å dele opplysningene med andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse (i alternativ 2).

Den norske kirke har tidligere tatt til orde for at en regel om lovbestemt taushetsplikt bør utformes med et unntak om rett til å melde til barnevernet når vilkårene etter barnevernsloven § 13-2 er oppfylt. Vi støtter derfor forslaget i alternativ 1 fjerde ledd. Forslaget vil gi de som er underlagt taushetsplikten en lovfestet adgang, men ikke plikt, til å melde fra til barneverntjenesten uten at det blir ansett som brudd på taushetsplikten. Den norske kirke legger her størst vekt på hensynet til å beskytte barnet det gjelder.

I alternativ 2 har departementet foreslått at taushetsplikten ikke skal være «til hinder for å dele opplysningene med andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse». Formuleringen er etter mønster fra gjeldende forvaltningslov § 13 b første ledd nr. 7. Den norske kirke viser til at forslaget dels innebærer en lovfesting av den adgangen til å dele taushetsbelagte opplysninger som allerede følger av nødretten, jf. Prop. 166 L (2020–2021) side 60. Vi erfarer at nødrettsbetraktninger kan være vanskelig å forstå for prester og andre rettsanvendere. Det tilsier, etter vår vurdering, at loven – i tillegg til alternativ 1 fjerde ledd – også bør inkludere alternativ 2 fjerde ledd. Selv om det er en snever unntaksregel, vil det gi rettsanvenderne en veiledning gjennom ordlyden om at «Taushetsplikten er ikke til hinder for å dele opplysningene med andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse.»

Stine Sofies Stiftelse støttet også begge unntakene:

Prester har tradisjonelt tilbudt samtale og sjelesorg og hatt en streng taushetsplikt. Også for barn og unge kan det være viktig å ha mulighet til å betro seg til andre voksne. En fortsatt regulering av taushetsplikten kan bidra til å sikre at dette gjennomføres på en trygg måte. Men som vi har påpekt i tidligere innspill og høringsuttalelser, er dagens regler et hinder for at tros- og livssynssamfunn kan gi barn den omsorgen og beskyttelsen de trenger.

Derfor mener vi det er helt nødvendig at loven reguleres slik at det er mulig å melde til barnevernstjenesten når det er grunn til å tro at barn blir mishandlet eller utsatt for alvorlig omsorgssvikt.

Vi mener at forslaget om å både regulere taushetsplikt og gi rett til å melde til barnevernstjenesten er et godt kompromiss mellom de ulike hensyn. Vi støtter derfor alternativ 1.

Melding til barnevernstjenesten vil kun gjelde overfor barn. I alternativ 2 er det unntak fra taushetsplikten for å unngå fare for liv eller helse, som er en tilsvarende «nødrettsbestemmelse» som offentlig ansatte har i forvaltningsloven. Dette vil også kunne gjelde voksne og viktig for å synliggjøre et viktig unntak fra dagens taushetsplikt.

Vi mener derfor at begge disse alternativene bør fremgå av lovens ordlyd.

Morten Holmboe tok til orde for å kombinere de to unntakene:

Det er en god idé å innarbeide en regel tilsvarende forvaltningslovens regel – det er mange situasjoner der det kan være fare for liv eller helse, uten at vilkårene for å melde etter barnevernsloven § 13–2 vil være oppfylt. Bestemmelsen i forvaltningsloven er et godt supplement til den alminnelige regelen om avvergingsplikt i straffeloven § 196, og kan gjøre det lettere å varsle uten at varsleren er sikker på om vilkårene for avvergingsplikt (og dermed fritak for taushetsplikt) ville være oppfylt.

Departementet stiller imidlertid opp de to regelvariantene som gjensidig utelukkende alternativer. Det er det ingen grunn til. Forvaltningen lever godt med begge regelsett, og de dekker delvis ulike behov.

Etter mitt syn bør derfor reglene kombineres.

Det er imidlertid verdt å merke seg at delingsrett etter forvaltningsloven 2025 § 34 likevel ikke gjelder dersom delingen vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningene gjelder (§ 34 andre ledd). Selv om det vanskelig kan være uforholdsmessig å dele opplysninger i en slik situasjon, er det naturlig å følge forvaltningslovens løsning her.

Bufdir anbefalte også å kombinere unntakene knyttet til barnevernstjenesten og fare for liv og helse:

Det er avgjørende at barn blir særskilt vernet, og at barns vern får høyest prioritet. Bufdir støtter alternativ en der det åpnes for adgang for prester, religiøse ledere og personer i tilsvarende funksjoner samt deres medhjelpere til å melde bekymring til barnevernstjenesten, og vurderer at det er av stor betydning at taushetspliktbestemmelsen åpner for en slik adgang når departementet har vurdert at det ikke er aktuelt å innføre en opplysningsplikt til barnevernet.

Bufdir anbefaler en kombinasjon av første og andre alternativ i fjerde ledd:

«Taushetsplikten er ikke til hinder for å melde til barnevernstjenesten dersom vilkårene i barnevernsloven § 13-2 første ledd er oppfylt. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for å dele opplysningene med andre så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse.»

Bufdir anbefaler denne kombinasjonen da andre alternativ også omfatter voksne og ikke begrenser seg til barnevernsloven. Det kan også oppstå situasjoner der det kan være fare for liv eller helse, uten at vilkårene for å melde etter barnevernsloven § 13–2 vil være oppfylt.

Hjelpekilden Norge støttet også innføring av begge unntakene og tok samtidig til orde for veiledning, opplæring og andre tiltak for å sette rolleinnehaverne i bedre stand til å anvende unntakene:

Vår erfaring er at religiøse ledere ofte er de eneste voksne utenfor familien som får vite om vold, omsorgssvikt, tvangsekteskap, psykisk press eller sterk negativ kontroll. I dag hemmes mange av en oppfattet absolutt taushetsplikt. Vi vil samtidig understreke at en adgang alene ikke garanterer at religiøse ledere vil handle. I mange miljøer er det sterk intern motstand mot å involvere eksterne myndigheter, og lojalitetskrav gjør det vanskelig å melde.

For at ordningen skal få reell effekt i praksis, mener vi at det bør vurderes tiltak som kan hjelpe religiøse ledere å håndtere bekymringer for barn på en trygg og forsvarlig måte. Dette kan for eksempel være:

• utvikling av nasjonal veiledning og opplæring, gjerne i samarbeid med Bufdir og Kompetanseteamet,

• tilgang til anonym drøfting med barnevernstjenesten ved tvil,

• eller andre ordninger som på en tydelig og praktikknær måte styrker forståelsen av grensen mellom taushetsplikt, meldeplikt og avvergingsplikt.

[…] I samtaler med voksne ser vi ofte at det foreligger risiko for selvskading, vold i nære relasjoner, fluktfare eller alvorlig psykisk belastning, uten at religiøse ledere føler seg trygge på å varsle. Samtidig er vurderingen av «fare for liv og helse» krevende, og religiøse ledere har ofte ikke barnefaglig eller psykososial kompetanse.

Vi anbefaler derfor:

• at departementet tydeliggjør hva som ligger i begrepet,

• at det gis eksempler på situasjoner som utløser unntaket

• at religiøse ledere oppfordres til å drøfte anonymt med relevante faginstanser dersom de er i tvil.

Anne Wold, lege, spesialist i psykiatri, pekte også på at

‘Fare for liv eller helse’, som er foreslått ordlyd i herværende høringsnotat, vil kreve grundige drøftelser i forarbeidene, helst med konkrete eksempler på hva som skal falle innenfor og utenfor, og når terskel skal anses nådd, og det bør formuleres med tanke på at konteksten kan endres i fremtiden. Det er helt nødvendig at de som skal etterleve regelverket har noe å støtte seg på i de krevende vurderinger og avveininger som vil oppstå.

Muslimsk Dialognettverk, som støttet begge unntakene, anbefalte også at det i forarbeidene gis en tydelig beskrivelse av når unntakene kommer til anvendelse, og at det gis eksempler tilpasset ulike tros- og livssynssamfunn. Resalat Islamsk og Kulturelt Senter pekte på det samme når det gjaldt unntaket knyttet til fare for liv og helse:

Forslaget om å gi religiøse ledere en klar adgang til å melde bekymring til barnevernet er svært viktig. Terskelen bør være lav og i tråd med barnevernslovens intensjon. Det bør samtidig understrekes at hensikten ikke er å svekke fortroligheten i religiøse samtaler, men å sikre barns rett til vern og omsorg. Dette unntaket harmonerer både med norske rettsprinsipper og med de etiske omsorgstradisjonene som er dypt forankret i de fleste tros- og livssynssamfunn.

Unntaket knyttet til fare for liv og helse fremstår nødvendig og forholdsmessig. For best mulig praktisering bør det gis tydeligere beskrivelser av hva som ligger i begreper som «nødvendig» og «alvorlig fare», og det kan være nyttig med eksempler fra praksis. Dette vil gjøre det lettere å vurdere slike situasjoner, særlig når de oppstår akutt.

Blant de øvrige instansene som tilrådde at begge unntakene innføres, er Human-Etisk Forbund, Pinsebevegelsen i Norge, Hovedorganisasjonen KA, BCC Norge, Fagforbundet TeoLOgene, Gjøvik kirkelige fellesråd og Preste- og samtaletjenesten ved St. Olavs hospital.

5.4.4 Departementets vurdering

Departementet mener videreføring av unntak fra taushetsplikt ved samtykke er hensiktsmessig og i tråd med konfidentens rett til selvbestemmelse og privatliv. Taushetsplikten verner konfidentens opplysninger, og når konfidenten selv mener at taushet ikke er nødvendig, bør samtykke fra konfidenten være avgjørende for at betroelsen ikke lenger skal være underlagt taushetsplikt. Det gjelder ikke formkrav for et samtykke til fritak fra presters og andres taushetsplikt, og konfidenten har også mulighet til å trekke samtykke tilbake. For å skape notoritet og avklare eventuelle begrensninger for samtykket, er det gode grunner for at samtykket gis skriftlig. I tilfeller med barn og unge eller andre sårbare som ikke har samme forutsetninger for å forstå betydningen av et samtykke, påhviler det personen med taushetsplikt et ekstra ansvar å forsikre seg om at dette er forstått.

Departementet mener at begge de foreslåtte unntakene fra taushetsplikten, melderett til barnevernet og adgang til å dele opplysninger for å unngå fare for liv og helse, bør med i bestemmelsen og viser til at dette støttes av flertallet av instansene som har gitt høringssvar.

Viktige samfunnsmessige hensyn tilsier at taushetsplikten ikke kan være absolutt. Det finnes allerede i dag unntak fra taushetsplikten. Forslaget innebærer en adgang til å melde fra til barnevernstjenesten, samt til å dele opplysninger så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv og helse. Departementet mener en slik løsning – som gir en rett, men ikke en plikt – til å melde videre, vil ivareta trosfriheten til personer i tros- og livssynssamfunn som opplever at det å gi slike opplysninger betrodd til dem videre, vil være et brudd på lære, tro eller overbevisning.

Å lovfeste et unntak fra taushetsplikten for situasjoner som nevnt i barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a til e, synliggjør hensynene som står mot hverandre: På ene siden hensynet til konfidensialitet og personvern for den som betror seg, og på den andre siden hensynet til beskyttelse av barn. Bestemmelsen er utformet for å ivareta denne avveiningen ved at den gir en rett til å melde fra, men altså kun ved de situasjoner som er nevnt i barnevernsloven § 13-2. Departementet ser at forslaget vil innebære at taushetsplikten blir noe svekket, og følgelig også vernet til konfidenten, men mener at det på en god måte balanserer de ulike hensynene som kan gjøre seg gjeldende i forbindelse med betroelser omfattet av taushetsplikten.

Hensynet til barnets beste gjør seg gjeldende på flere måter når det kommer til taushetsplikten i tros- og livssynssamfunn. For barn og unge vil det kunne være viktig å betro seg til voksne. Ved at taushetsplikten fortsatt lovreguleres bidrar dette til at rammene for betroelser er forutberegnelige, klare og trygge. Barn vil samtidig ikke ha de samme forutsetningene for å vurdere rekkevidden av taushetspliktbestemmelsen. Både personkretsen omfattet av taushetsplikten, og samfunnene de tilhører, har et særskilt ansvar for å sikre at barnets rettigheter og perspektiv ivaretas i de tilfeller betroelser gis. Selv om det for barn og unge vil kunne være et gode å kunne betro seg til personer med en absolutt taushetsplikt, mener departementet at ivaretakelsen av barn og unge gjennom muligheten til å kunne melde fra til barnevernstjenesten i visse tilfeller må veie tyngre. Departementet mener at forslaget om fortsatt å regulere taushetsplikt i lov, samtidig som det gis en rett til å melde fra til barnevernstjenesten, balanserer de ulike hensynene, blant annet ved å gi rom for et konkret skjønn.

Prester, religiøse ledere og personer i tilsvarende funksjoner i livssynssamfunn som vurderer å melde fra til barnevernstjenesten, vil måtte foreta krevende og situasjonsbestemte avveininger. Forslaget vil imidlertid imøtekomme et uttrykt behov hos sektoren om en klargjøring av regelverket, og det vil styrke muligheten til å ivareta barn og ungdom. Barnevernstjenesten har i tillegg et selvstendig behov for opplysninger om barn som kan være utsatt for alvorlig omsorgssvikt, eller der det er fare for barnets liv og helse.

Departementet mener det bør innføres et unntak som sikrer muligheten til å dele opplysninger for å unngå fare for liv og helse. Hensynene som begrunner taushetsplikten, må her veies mot hensynet til å unngå fare for liv og helse. Selv om et hvert unntak fra taushetsplikten vil kunne bidra til å svekke den, er dette et unntak som er ment å fange opp svært alvorlige bekymringer og som er såpass snevert at det sannsynligvis sjeldent vil være aktuelt å bruke. Det pålegges ingen opplysningsplikt, men personkretsen som omfattes av bestemmelsen, gis en rett til å dele opplysninger så langt det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse.

Unntakene er ikke i strid med konfidentens rett til privatliv etter Grunnloven og EMK. De er foreskrevet ved lov, forfølger flere legitime formål, blant annet beskyttelse av andres rettigheter og friheter, og de er ikke uforholdsmessige tiltak sett i forhold til de tungtveiende hensynene de skal ivareta.

5.5 Straff

5.5.1 Gjeldende rett

Brudd på taushetsplikten for prester og forstandere straffes etter straffeloven § 211 med bot eller fengsel i inntil 1 år. Dersom en prest eller forstander har røpet, eller unnlatt å hindre at andre får adgang eller kjennskap til en hemmelighet, må denne handlingen ha vært «uberettiget» for at det skal foreligge brudd på taushetsplikt. Vilkåret om at handlingen må være «uberettiget» vil for eksempel ikke være oppfylt dersom konfidenten samtykker til at opplysningene bringes videre eller der den som mottar opplysningene, har en lovbestemt plikt til å oppgi de aktuelle opplysningene.

5.5.2 Høringsforslaget

Ved å regulere taushetsplikten i en ny bestemmelse i trossamfunnsloven, vil brudd på den kunne straffes i medhold av straffeloven § 209 som er lovens hovedbestemmelse om straff for brudd på taushetsplikt. Den fastsetter at:

Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som krenker taushetsplikt som han eller hun har i henhold til lovbestemmelse eller forskrift, eller utnytter en opplysning han eller hun har taushetsplikt om med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning.

Overtredelse av lovbestemt taushetsplikt i særlovgivningen rammes av straffebudet, med mindre den motsatte løsningen følger av vedkommende lov som oppstiller taushetsplikten, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 2.19.5.1.

Straffeloven § 210 gjelder grove brudd på taushetsplikten. Bestemmelsens andre ledd angir momenter det særlig skal legges vekt på ved vurderingen av om overtredelsen er grov. Til forskjell fra straffeloven § 209 første ledd som har en strafferamme på 1 år, kan grove tilfeller av brudd på taushetsplikten straffes med fengsel i inntil 3 år.

Ingen av høringsinstansene har kommentert punktet om straff i høringsnotatet.

5.5.3 Departementets vurdering

Innføring av en egen bestemmelse om taushetsplikt i trossamfunnsloven medfører at det er straffeloven § 209 og ikke lenger § 211 som vil ramme brudd på taushetsplikten. Dette er i henhold til Straffelovkommisjonens anbefaling og i tråd med strukturen i lovverket ellers.

Straff for brudd på taushetsplikt etter straffeloven § 209 medfører at også grov uaktsom overtredelse av brudd på taushetsplikten kan straffes. Etter § 209 femte ledd er medvirkning til brudd på taushetsplikten ikke straffbart. Et eventuelt straffansvar for slike handlinger må dermed følge av andre straffebud.