10 Merknader til de enkelte bestemmelsene

10.1 Til endringene i lov om god handelsskikk i dagligvarekjeden

Til lovens tittel

Lovens tittel endres slik at begrepet «dagligvarebransjen» brukes istedenfor «dagligvarekjeden». Endringen omtales i punkt 3.4.1.

Til § 2 første ledd bokstav b

Virkeområdet endres slik at loven også omfatter salg til storhusholdning, kiosk, bensinstasjoner og servicehandel, selv om det ikke går gjennom en part som også leverer dagligvarer til utsalgssteder som har salg av dagligvarer som en vesentlig del av sin virksomhet. Det vises til merknaden til § 2 i Prop. 33 L (2019–2020) punkt 8 for hvordan storhusholdning skal forstås. Endringen omtales i punkt 3.4.2.

Til § 6 a

Paragrafen er ny og regulerer forholdet mellom betalinger og rabatter for en tjenesteleveranse, og verdien av leveransen. Endringen omtales i punkt 4.4.

Det følger av første punktum at betalinger og rabatter for tjenesteleveranser skal stå i et rimelig forhold til verdien av leveransen. «Betalinger» skal forstås som pengebeløpet som overføres mellom næringsaktørene, som vederlag for en ytelse. Betegnelsen «rabatter» er i hovedsak tatt med av pedagogiske hensyn, for å tydeliggjøre at også rabatter innebærer en form for betaling. Med «tjenesteleveranser» menes distribusjon, felles markedsføring, hylleplass og andre lignende ytelser, jf. andre punktum. Begrepet er ment å omfatte det som kan beskrives som støttetjenester eller støtteaktiviteter til salg av varer.

Det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle hva som ligger i «rimelig forhold». Bestemmelsen skal kunne brukes i ulike kontekster og avtaleforhold og kommer i tillegg til andre alminnelige kontraktsrettslige regler, for eksempel lojalitetsplikten og avtaleloven § 36. Det forventes mer av den sterkere parten i avtaleforholdet i avtaler som omfattes av lov om god handelsskikk enn det som følger av alminnelige kontraktsrettslige regler.

Etter tredje punktum skal verdien av ytelsen fastsettes basert på «rimelige og objektive kriterier». Selv om kravet knytter seg til «verdien», er kostnadene ved å levere ytelsen likevel en sentral del av hvordan verdien kan fastsettes. Verdien av eventuelle motytelser er også relevant i vurderingen. Andre relevante momenter ved fastsettelsen av verdien er blant annet leveransens art, omfang og kvalitet, betydningen av leveransen for mottakeren og omstendighetene ellers.

Kravet gjelder i utgangspunktet for alle partene i et forhandlingsforhold. I praksis vil det i hovedsak gjelde for den sterkeste forhandlingsparten. Med den gjeldende konkurransesituasjonen i dagligvarebransjen, vil det som oftest være de største dagligvarekjedene og -leverandørene som rammes av bestemmelsen.

Til § 6 b

Paragrafen er ny og regulerer et særskilt skriftlighetskrav for visse typer betalinger. Endringen omtales i punkt 5.4.

For det første gjelder dette betalinger for dagligvarekjedenes markedsføring av eller reklame for leverandørens produkter, jf. bokstav a. «Markedsføring» i denne sammenhengen dekker blant annet større strategier med formål om å øke salget av et produkt overfor en målgruppe, mens «reklame» blant annet omfatter individuelle komponenter i markedsføringen.

Betalinger for opplagring, utstilling eller annen presentasjon av leverandørens produkter er også underlagt et særskilt skriftlighetskrav, jf. bokstav b.

Til slutt gjelder det etter bokstav c betalinger som ikke har en direkte sammenheng med salget av en dagligvare eller en annen ytelse. Det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle om det er «direkte sammenheng» mellom salget av en dagligvare eller en annen ytelse og betalingen. Et bidrag fra en leverandør til en kjede for åpning av ny butikk kan være et eksempel på en betaling der det ikke er direkte sammenheng.

De tre bestemmelsene er inspirert av følgende bestemmelser i UTP-direktivet: artikkel 3 nr. 1 bokstav d, artikkel 3 nr. 2 bokstav d og e og artikkel 3 nr. 2 bokstav b. De er imidlertid ikke harmonisert med direktivet. Det kan være relevant å se hen til praksis knyttet til UTP-direktivet, uten at dette er bindende for hvordan § 6 b skal tolkes.

Konsekvensen av at en betaling ikke er skriftlig avtalt, er at partene kan holde tilbake betalingen. Paragrafen gjelder ved siden av det generelle kravet om skriftlige avtaler i § 6.

Til § 9

Bestemmelsen endres slik at den rettes tydeligere mot dagligvarekjedenes salg av egne merkevarer. Endringen omtales i punkt 6.4. Det må avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle om et produkt utgjør en egen merkevare. Kategorien egne merkevarer omfatter både produkter hvor dagligvarekjeden selv er eier av varemerket og produkter som dagligvarekjedene har en sterk tilknytning til, og innflytelse over. Det sentrale for vurderingen er om dagligvarekjeden kontrollerer eller har sterk innflytelse på beslutninger som tas om blant annet produksjon, produktets utforming, markedsføring og distribusjon av produktet.

Videre endres bestemmelsen slik at det henvises direkte til markedsføringsloven § 30 istedenfor at ordlyden gjengis. Hensikten er å tydeliggjøre at det er samme vurderingstema for hva som utgjør en rettsstridig etterligning etter lov om god handelsskikk som etter markedsføringsloven.

Til § 15

Paragrafen endres for å presisere at tilsynsmyndighetens vedtakskompetanse også omfatter bestemmelser gitt i forskrift etter § 20 bokstav b. Forskrifter gitt etter § 20 bokstav b presiserer atferdsnormene i §§ 4 til 9. Endringen omtales i punkt 7.1.4. Det gjøres også en språklig endring i første ledd ved at «annet» ledd endres til «andre» ledd. I overskriften fjernes henvisningen til §§ 3 til 10. Dette medfører ingen realitetsendringer.

Til § 17 andre ledd

Det legges til et nytt tredje punktum om at overtredelsesgebyret kan utgjøre inntil én prosent av foretakets omsetning. Hensikten er å sette en øvre ramme for gebyret, slik forvaltningsloven § 44 krever. Gebyret skal utmåles konkret i hvert enkelt tilfelle. Gebyrer opp mot den øvre rammen vil bare være aktuelt for alvorlige overtredelser. Foretakets omsetning skal beregnes på samme måte som ved utmåling av overtredelsesgebyr etter konkurranseloven. Endringen omtales i punkt 7.1.4.

Til § 20

I bokstav b gjøres en språklig endring, ved at «adferdsnormene» endres til «atferdsnormene». Det er normene i §§ 4 til 9 som kan presiseres i forskrift etter bestemmelsen. De nye bestemmelsene §§ 6 a og 6 b omfattes også av forskriftshjemmelen. Endringen omtales i punkt 7.3.4.

Det legges til en ny bokstav h, som innebærer at Kongen kan gi forskrift om etablering av en klageordning for saker etter loven. Organisering og saksbehandling nevnes som eksempler på hva det kan gis forskrift om, men dette er ikke uttømmende. Endringen omtales i punkt 7.2.4.

10.2 Til endringen i anskaffelsesloven

Til anskaffelsesloven § 5j

Arbeidstilsynet og Havindustritilsynet skal innenfor sine eksisterende tilsynsområder også føre tilsyn med at oppdragsgiver har inntatt sanksjoner som kontraktsvilkår, i de tilfeller anskaffelsesloven § 5p oppstiller en slik plikt. Endringen omtales i punkt 8.

10.3 Ikrafttredelse

Endringen i anskaffelsesloven trer i kraft straks. For øvrig trer endringene i kraft fra den tiden Kongen bestemmer. Det åpnes for at Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til ulik tid.