7 Øvrige endringer i lov om god handelsskikk

7.1 Overtredelsesgebyr og vedtak om overtredelse

7.1.1 Gjeldende rett

Lov om god handelsskikk § 17 første ledd åpner for at Konkurransetilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelse av vedtak etter § 15 første ledd. Vedtak om påbud og forbud etter § 15 kan treffes hvis tiltak etter § 14 om veiledning og dialog ikke er tilstrekkelig for å sikre at en eller flere av bestemmelsene i §§ 3 til 10 overholdes.

Etter lovteksten gjelder adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr kun for overtredelse av vedtak etter § 15, som igjen viser til overtredelse av §§ 3 til 10. I Prop. 33 L (2019–2020) punkt 6.8.4 framgår det imidlertid at overtredelsesgebyr også skal kunne ilegges hvis det foreligger brudd på forskrift gitt med hjemmel i § 20. Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 44 krever at det må være fastsatt i lov at organet kan ilegge overtredelsesgebyr. Uttalelsene i forarbeidene skaper uklarhet om hvor langt hjemmelen til å ilegge overtredelsesgebyr rekker.

Det følger videre av lov om god handelsskikk § 17 andre ledd at forvaltningsloven § 46 gjelder ved avgjørelsen av om det skal ilegges overtredelsesgebyr og ved utmålingen.

7.1.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å regulere direkte i § 15 at tilsynsmyndigheten også kan treffe vedtak om overtredelse av forskriftsbestemmelser som utfyller lovbestemmelsene.

Som følge av krav i forvaltningsloven § 44 andre ledd, foreslo departementet å fastsette en øvre ramme for overtredelsesgebyr etter lov om god handelsskikk § 17. Departementet ba om høringsinstansenes innspill til hvilken ramme som bør settes for overtredelsesgebyr. For å sikre at overtredelsesgebyret har en preventiv effekt, vurderte departementet at rammen for overtredelsesgebyr burde være minimum én prosent av foretakets årlige omsetning. Departementet skisserte et spenn på opptil fire prosent, som er maksimalt nivå på gebyrer i saker etter markedsføringsregelverket.

7.1.3 Høringsinstansenes syn

17 høringsinstanser uttalte seg om overtredelsesgebyr og av disse er det 12 som støtter at det bør fastsettes en øvre ramme for gebyret. En rekke av høringsinstansene, deriblant Dagligvaretilsynet, Advokatforeningen, Dagligvareleverandørenes forening (DLF) og Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF), understreker at håndhevingen først og fremst bør være basert på dialog og veiledning, og at overtredelsesgebyr skal være en sekundær sanksjon.

Advokatforeningen viser til at det er viktig at mindre virksomheter ikke ilegges uforholdsmessig høye gebyrer. Advokatforeningen støtter en øvre ramme for overtredelsesgebyr i loven, men mener imidlertid at det bør avventes til regjeringen har utredet hvordan kravene til saksbehandling som EMK artikkel 6 oppstiller kan ivaretas, som framgår av Stortingets anmodningsvedtak i Innst. 478 L (2024–2025).

DLF viser til rammen på én prosent etter konkurranseloven og uttaler at ingen forhold tilsier at brudd på vedtak etter lov om god handelsskikk bør straffes hardere enn dette. Videre uttaler DLF at et så høyt overtredelsesgebyr bør være forbeholdt de grove bruddene på loven og at gebyret i andre saker bør ligge betydelig under dette. Coca-Cola Europacific Partners Norge AS, Orkla ASA (Orkla) og TINE SA stiller seg bak DLFs høringssvar.

Forbrukerrådet vurderer at et øvre tak på én prosent framstår som i overkant beskjedent. Både Forbrukerrådet og Dagligvaretilsynet mener den øvre rammen bør ligge på linje med markedsføringslovens fire prosent for alvorlige overtredelser. Dagligvaretilsynet vurderer også at det kan være fornuftig med et øvre tak på beløp, for eksempel 100 mill. kroner. KLF mener fire prosent framstår urimelig høyt, og at en øvre ramme bør være vesentlig lavere for å unngå samfunnsmessige tap som følge av overdreven forsiktighet. NHO Mat og Drikke mener at fire prosent kan oppleves strengt og virke mer som straff framfor forebyggende sanksjon. Orkla stiller seg bak høringssvaret til NHO Mat og Drikke.

Flere høringsinstanser uttaler seg om den øvre rammen uten å gå inn på et konkret beløp. LO uttaler at rammen bør være høy nok til å ha reell avskrekkende effekt, også for de største aktørene i markedet. Etter LOs vurdering må sanksjonene stå i rimelig forhold til foretakenes økonomiske størrelse og omsetning. Organisasjonen viser til at for lave gebyrer kan oppfattes som en kalkulert kostnad snarere enn en faktisk konsekvens og at dette vil svekke lovens virkning og insentivene til etterlevelse. Også Norges Bondelag, Stiftelsen Bondens marked Norge og Norsk Bonde- og Småbrukarlag trekker fram at gebyret bør være høyt nok til å motivere til etterlevelse av loven. Norges Bondelag og Stiftelsen Bondens marked Norge mener at størrelsen på gebyret bør ses i sammenheng med selskapenes omsetning.

Enkelte av høringsinstansene stiller spørsmål ved behovet for å sette en øvre ramme. Coop Norge SA (Coop) uttaler at det foreligger et begrenset grunnlag som taler for at tilsynsmyndigheten skal kunne ilegge overtredelsesgebyr som beregnes i prosent av foretakets årlige omsetning. Både Virke dagligvare, Virke servicehandel og Coop viser heller til at det bør foretas en konkret vurdering etter momentene i forvaltningsloven § 46 andre ledd. Virke dagligvare uttaler at det eventuelt bør tas inn en uttrykkelig påminnelse om at forvaltningsloven § 46 legger opp til at den konkrete utmålingen må skje etter en konkret helhetsvurdering. Bakgrunnen er Virkes oppfatning av at tilsynsmyndigheter legger seg så tett opp mot maksimaltaket som mulig og at dette fører til uforholdsmessig høye bøter. Bunnpris stiller seg bak Virkes høringssvar.

NHO Service og Handel vurderer at en utvidelse av overtredelsesgebyrordningen knyttet til foretakets omsetning framstår som lite begrunnet og innebærer en risiko for betydelig straff. Dersom forslaget videreføres, bør det etter NHO Service og Handels syn begrenses til alvorlige og gjentatte brudd, som gir mer forutsigbare rammer. NHO Service og Handel viser til hjemmelen om tvangsmulkt i § 16 og at denne eventuelt kan utvides til å omfatte flere typer brudd, men at dette fortsatt ikke gir naturlig sammenheng mellom regelbrudd og foretakets samlede omsetning. Videre uttaler NHO Service og Handel at en mulig forbrukerskade vil være indirekte og begrenset og at det i praksis primært er en privat næringsdrivende som rammes.

7.1.4 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om å presisere i § 15 at det kan treffes vedtak om overtredelse av forskriftsbestemmelser etter § 20 bokstav b, som gjelder presisering av atferdsnormene i §§ 4 til 9. Dette innebærer at det også kan ilegges gebyr ved overtredelse av slike vedtak.

Departementet merker seg at flere høringsinstanser er kritiske til bruk av overtredelsesgebyr i saker etter lov om god handelsskikk. Instansene mener blant annet at det ikke er i tråd med den primære virkemiddelbruken i loven. Når det gjelder behovet for å åpne for overtredelsesgebyr, viser departementet til drøftelsen i Prop. 33 L (2019–2020) punkt 6.8.4, der det blant annet uttales at tilsynet må ha tilgang til effektive sanksjoner mot brudd på loven i tilfelle dialog og veiledning ikke fører fram. Loven § 17 har gitt hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr siden loven trådte i kraft 1. januar 2021 og den er dermed ikke ny.

Forvaltningsloven § 44 andre ledd krever at en øvre ramme for overtredelsesgebyr må fastsettes i eller i medhold av lov. Kravet videreføres i den nye forvaltningsloven § 79 andre ledd. Etter departementets vurdering er det derfor nødvendig å sette en øvre ramme og dette bør gjøres så fort som mulig, selv om det pågår en utredning som følge av anmodningsvedtak om administrative sanksjoner, jf. Innst. 478 L (2024–2025). Departementet vurderer at rammen bør fastsettes i lov, ikke i forskrift.

Når det gjelder hva den øvre rammen bør være, deler departementet vurderingen til flere av høringsinstansene om at utmålingen vil være en konkret helhetsvurdering. Etter departementets vurdering er det mest objektivt og rimelig å knytte rammen opp til en viss prosent av omsetningen. Dette ivaretar også behovet for et ytre insentiv til å etterleve loven, både for større og mindre aktører.

Det er blandede tilbakemeldinger i høringen på det foreslåtte spennet mellom én og fire prosent. Et flertall av de som uttaler seg gir uttrykk for at en ramme på fire prosent vil være for strengt. Departementet viser til at den tilsvarende rammen i både Sverige og Finland er én prosent. På denne bakgrunnen foreslår departementet at den øvre rammen for overtredelsesgebyr etter lov om god handelsskikk settes til én prosent. Departementet deler for øvrig DLFs vurdering av at et overtredelsesgebyr opp mot den øvre rammen bør forbeholdes de grove bruddene og at gebyrene som regel bør ligge under dette.

7.2 Håndheving

7.2.1 Gjeldende rett

Tilsynsmyndigheten skal etter lov om god handelsskikk § 11 primært føre tilsyn med loven gjennom å gi informasjon om loven og veiledning i enkeltsaker. Tilsynet kan også treffe vedtak om påbud og forbud som er nødvendige for å sikre overholdelse av loven, samt vedtak som stadfester at det har skjedd en overtredelse av lovens forbudsbestemmelser.

Det følger av loven § 14 at tilsynsmyndigheten kun skal benytte sanksjonsmidlene loven gir hjemmel til, dersom veiledning og dialog ikke fører fram. Loven inneholder ikke et formalisert system som aktørene kan bruke for å klage eller varsle tilsynet om mulige brudd på loven.

Det framgår av Prop. 33 L (2019–2020) punkt 1 og punkt 3.3.2 at loven ikke kan håndheves privatrettslig. Dette innebærer at det ikke er anledning til å påberope seg lovens bestemmelser i et privat søksmål for domstolene.

7.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringen i februar 2025 vurderte departementet flere tiltak for å styrke håndhevingen av lov om god handelsskikk. Et av de mulige tiltakene var å åpne for at loven kunne håndheves privat, i tillegg til offentlig. Privat håndheving avhenger ikke av kapasiteten til et offentlig organ og kan være mer fleksibelt, i tillegg til at partene har mer kontroll over prosessen. Departementet viste imidlertid til at risikoen for framtidige forretningsforhold gjør terskelen for privat håndheving høy. Det er bestemmelser i annet regelverk som rammer atferd som også strider mot god handelsskikk, og som kan håndheves ved domstolene. Etter dette vurderte departementet at det heller er andre tiltak som bør vurderes for å gjøre håndhevingen mer effektiv. Departementet ba likevel om høringsinstansenes syn på om lov om god handelsskikk burde kunne håndheves privat i tillegg til offentlig.

Videre vurderte departementet om det burde innføres en klageordning i loven, for å gjøre håndhevingen lettere for tilsynet. Departementet skisserte en klageordning der den klagende parten får et større selvstendig ansvar for å belyse saken. I tillegg ville ordningen innebære at tilsynet ikke kan legge bort saken uten å komme med en begrunnet avgjørelse, som igjen kunne bidra til å tvinge fram praksis som utvikler god handelsskikk-standarden. Departementet problematiserte at en slik ordning ville kreve ressurser for å unngå omprioritering av ressurser fra den øvrige virksomheten i tilsynet. Departementet ba om høringsinstansenes innspill til om det bør innføres en klageordning i lov om god handelsskikk, eller om det er andre virkemidler som bør vurderes for å styrke håndhevingen av loven. Ved en eventuell klageordning, ba departementet om innspill til hvordan den burde innrettes.

7.2.3 Høringsinstansenes syn

16 høringsinstanser uttalte seg om hvorvidt loven bør kunne håndheves privat i tillegg til offentlig, herunder Advokatforeningen, Dagligvareleverandørenes forening (DLF), Dagligvaretilsynet, Fellesklubben i Ringnes, Forbrukerrådet, Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund, Konkurransetilsynet, LO Norge, Mondelez Norge, NHO Mat og Drikke, NHO Service og Handel, Norges Bondelag, Orkla ASA (Orkla), TINE SA (Tine), Virke og Coca-Cola Europacific Partners Norge AS (CCEPN).

De fleste gir uttrykk for at privat håndheving ikke vil bidra til mer effektiv håndheving og flere trekker fram at det vil være kostnadsdrivende. Fellesklubben i Ringnes viser til at særlig leverandører vil ha begrensede ressurser til å gå til et søksmål, mens blant andre DLF uttaler at et søksmål kan være ødeleggende for framtidige forhandlinger og etablerte kontraktsrelasjoner. DLF påpeker også at det er en praktisk utfordring med informasjonsskjevhet, der tilsynsmyndigheten gjennom informasjonspålegg mv. kan belyse saken fra begge sider, i motsetning til partene hver for seg. NHO Mat og Drikke påpeker at forhandlingsklimaet og tilliten mellom partene kan svekkes. Både NHO Mat og Drikke og Norges Bondelag viser til at privat håndheving vil innebære en risiko for underhåndheving av loven. Dagligvaretilsynet har ikke registrert at noen av aktørene ønsker en mulighet for privat håndheving og viser også til kostnadene en liten aktør kan risikere å påføres dersom de går den privatrettslige veien. Flere instanser, blant andre Konkurransetilsynet, Mondelez Norge, Orkla og Tine deler departementets vurdering av at risikoen for konsekvenser for framtidige forretningsforhold kan innebære at terskelen for privatrettslig håndheving er høy, særlig for mindre aktører. Enkelte instanser kommenterer viktigheten av tilsynsmyndigheten. DLF oppfatter at ordningen med et tilsyn som kan holde henvendelser anonymt er en forutsetning for en effektiv håndheving av loven. CCEPN understreker viktigheten av at aktørene ikke må belage seg på privat håndheving for å sikre overholdelse av lovens bestemmelser. Advokatforeningen anbefaler at det vurderes grundig blant annet om privat håndheving bør erstatte eller supplere en offentlig håndheving.

Det var om lag ti høringsinstanser som uttalte seg om en formalisert klageordning i loven eller andre virkemidler for å styrke håndhevingen. DLF, Kjøtt og fjørfebransjens Landsforbund, Orkla, Tine, Norges Bondelag og Mondelez Norge er negative til forslaget om en klageordning. DLF uttaler at det ikke vil gi en gevinst i håndhevingen å skyve ansvaret for å belyse saken over på dagligvareaktørene og at en formell klageordning vil gjøre klageprosessen mer omstendelig. Tine vurderer at en mer formell ordning kan øke terskelen for å løfte inn saker og at en slik prosess i større grad kan sette partene opp mot hverandre.

DLF anser at det er mer relevant å sammenligne med Konkurransetilsynets håndheving av konkurranseloven framfor Statens jernbanetilsyns rolle som overvåkingsorgan, og trekker fram viktigheten av anonymitet. Anonymitet trekkes også fram av Tine og Mondelez Norge. Orkla vurderer at det ikke er mangel på en formalisert klageordning som er årsaken til at tilsynet har mottatt få saker, men heller at relasjonen mellom partene kan tilsi at det er vanskelig å melde fra til et offentlig tilsyn.

Dagligvaretilsynet viser til at telefonsystemet har vært lagt opp slik at direktør alltid er tilgjengelig og at det er mulighet for varsling via et skjema på nettsiden, som også kan sendes inn anonymt. Videre har Dagligvaretilsynet tidligere vurdert samme varslingssystem som Konkurransetilsynet benytter, men ikke gått videre med det på bakgrunn av at Konkurransetilsynet opplyste om at systemet i liten grad ble benyttet. Tilsynet er enig i at det kan være naturlig å vurdere en slik løsning igjen. Dagligvaretilsynet uttaler at det kan være et godt poeng å studere Jernbanetilsynets formaliserte ordning for varsling og behandling av mulige brudd, selv om virksomhetene ikke er direkte sammenlignbare. Norges Bondelag viser til at en tydeligere og mer formalisert varslingsordning kan være gunstig, men at dette kan gjøres innenfor dagens virkemiddelapparat.

NHO Service og Handel vurderer at det lave sakstilfanget kan tyde på behov for en tydeligere og mer formalisert klageprosess, med klare rammer for hvordan saker behandles. Samtidig ser NHO Service og Handel det som forståelig at enkelte sakstyper innebærer en høy terskel for å varsle. Norges Bondelag frykter at en klageordning vil føre til underoppfyllelse av loven og ser det heller som viktig at tilsynet er aktive og synlige.

Konkurransetilsynet viser til at tydeligere informasjon om at aktører kan klage eller varsle om mulige lovbrudd er mer egnet som effektiviseringstiltak enn å innføre en formell klageordning. Dersom det innføres en klageordning, vurderer Konkurransetilsynet at ordningen bør gi rom for å legge saker bort av prioriteringshensyn, fordi det er avgjørende at Konkurransetilsynet har anledning til å prioritere hvordan slike henvendelser skal følges opp. Tilsynet finner for øvrig at fristene som skisseres i forslaget framstår knappe, men har ikke vurdert hvor lange de eventuelt bør være.

Enkelte høringsinstanser uttaler seg også om andre virkemidler i håndhevingen av loven. NHO Mat og Drikke vurderer at en styrking av loven bør gå i retning av klarere bestemmelser om hva loven ikke tillater og på hvilke områder det vil være en aktiv tilsynsfunksjon, og viser til inndelingen i UTP-direktivet. Orkla vurderer at det er rom for mer aktiv håndheving innenfor dagens regelverk, og trekker fram at tilsynet kan lage skriftlige veiledninger som eksemplifiserer både «best practice» og urimelig praksis. Orkla uttaler også at det vil være enklere for partene å håndtere situasjoner bilateralt dersom loven får et tydeligere innhold, med mindre bruk av generalklausuler. Advokatforeningen vurderer at større forutberegnelighet kan sikres ved å legge enkelte materielle bestemmelser nærmere opp til bestemmelser i UTP-direktivet.

7.2.4 Departementets vurderinger

Dagligvaretilsynet ble opprettet samtidig med at lov om god handelsskikk i dagligvarekjeden trådte i kraft. Etter forslag i Prop. 4 L (2019–2020) er håndhevingen av lov om god handelsskikk med virkning fra våren 2026, flyttet til Konkurransetilsynet og Dagligvaretilsynet er lagt ned.

På bakgrunn av høringen i februar 2025 har departementet vurdert om det er behov for flere virkemidler i håndhevingen av loven.

Høringsinnspillene gir etter departementets syn ikke grunnlag for å anta at det vil ha en effekt å åpne for privat håndheving av loven i form av en adgang til å ta ut søksmål for domstolene. Terskelen for å gå til sak vil trolig være høy og det er risiko for at søksmål svekker relasjonene og forhandlingsklimaet mellom partene. Samtidig vurderer departementet at det heller ikke er behov for å stenge for privat håndheving av lovens bestemmelser. Det gir fleksibilitet til partene at muligheten er åpen, selv om det er lite sannsynlig at den vil bli brukt. Departementet foreslår derfor ikke å stenge for dette. Det framgår av forarbeidene til lov om god handelsskikk at det ikke åpnes for privat håndheving. Dette gjenspeiles imidlertid ikke i selve loven. Det følger av lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 1-3 at det kan reises sak for domstolene om «rettskrav». Departementet vurderer at krav etter bestemmelser i lov om god handelsskikk i mange tilfeller vil utgjøre rettskrav og anser det derfor ikke som nødvendig med ytterligere regulering.

Departementet merker seg at flere høringsinstanser er negative til en formalisert klageordning. Instansene viser blant annet til at prosessen blir mer omstendelig, at partene settes opp mot hverandre og at en slik ordning kan øke terskelen for å henvende seg til tilsynet. Flere trekker også fram at det er behov for å kunne være anonym, noe som ikke vil være forenlig med en klageordning.

Ansvaret for å håndheve loven er nylig flyttet til Konkurransetilsynet. Tilsynet er et uavhengig forvaltningsorgan og bør etter departementets syn selv vurdere hvordan oppgaven skal organiseres og utøves. På nåværende tidspunkt ser departementet ikke behov for å regulere en formalisert klageordning. Av hensyn til uavhengigheten og behovet for å prioritere ressursbruk, er det per nå heller ikke ønskelig å pålegge tilsynet å behandle alle innkomne saker om lov om god handelsskikk. Dersom det viser seg at de eksisterende utfordringene med håndhevingen av loven vedvarer etter flyttingen, vurderer departementet likevel at en klageordning og et eventuelt krav om at tilsynet behandler alle innkomne saker kan være hensiktsmessig. UTP-direktivet inneholder krav om en klageordning i artikkel 5, der den håndhevende myndigheten innen en rimelig frist må underrette klageren om hvordan den følger opp klagen. Selv om norsk rett ikke harmoniseres med UTP-direktivet, vurderer departementet at det er relevant å se hen til klageordningen i direktivet dersom noe lignende skal innføres i Norge.

Departementet foreslår en forskriftshjemmel i lov om god handelsskikk for å legge til rette for etablering av en klageordning. Forskriftshjemmelen vil åpne for at departementet kan regulere rammer og saksbehandlingsregler for en formalisert klageordning etter loven. Dersom dette blir aktuelt, vil forslag til forskrift bli sendt på offentlig høring på vanlig måte før den vedtas. Eventuelle budsjettmessige konsekvenser av en klageordning vil bli håndtert i de ordinære budsjettprosessene.

Departementet foreslår at forskriftshjemmelen om etablering av en klageordning tas inn i den eksisterende forskriftshjemmelen i § 20, som ny bokstav h. I høringsnotatet beskrev departementet klageordningen som er etablert for Statens jernbanetilsyn som markedsovervåkningsorgan, som et eksempel på hvordan en klageordning kan utformes. I utformingen av forskriftshjemmelen om en klageordning for saker etter lov om god handelsskikk har departementet sett hen til forskriftshjemmelen i jernbaneloven § 7 c andre til fjerde ledd. Dette innebærer imidlertid ikke at en eventuell klageordning vil bli utformet likt som Jernbanetilsynets ordning.

7.3 Presiseringer av atferdsnormene i forskrift

7.3.1 Gjeldende rett

Lov om god handelsskikk § 20 regulerer Kongens myndighet til å gi forskrifter etter loven. Forskriftshjemmelen gjelder blant annet avgrensning av virkeområdet og presisering av atferdsnormene i §§ 4 til 9.

7.3.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å utvide forskriftshjemmelen i § 20 bokstav b, slik at den omfatter de nye bestemmelsene om rimelig forhold og strengere skriftlighetskrav. Departementet foreslo ikke å utvide forskriftshjemmelen ytterligere, og viste til at innføring av nye særbestemmelser av tilsvarende karakter som §§ 4 til 10 bør skje ved lov.

7.3.3 Høringsinstansenes syn

To høringsinstanser uttalte seg om departementets forslag om utvidelse av forskriftshjemmelen.

Dagligvareleverandørenes forening (DLF) støtter departementets forslag, men presiserer at hjemmelen til å gi forskrift må omfatte alle atferdsnormene i lovens kapittel 2. Både DLF og Dagligvaretilsynet mener forskriftshjemmelen også burde åpne for å presisere god handelsskikk-standarden i loven § 3.

Dagligvaretilsynet viser til at § 3 er en skjønnsmessig vurderingsnorm som krever en konkretisering av bestemmelsens innhold. En slik presisering kan etter tilsynets vurdering ikke forventes å skje gjennom praksis, ettersom antall saker hittil er begrenset. Tilsynet skisserer at presiseringer i forskrift kan bygge på retningslinjer laget av Dagligvaretilsynet for hvordan de vil tolke standarden.

DLF trekker fram at en utvidelse av forskriftshjemmelen vil åpne for reguleringer som kan presisere innholdet i standarden og komme til anvendelse for håndheving i forhold som ikke dekkes av atferdsnormene, men som er i strid med god handelsskikk-standarden i § 3.

7.3.4 Departementets vurderinger

Som det framgår av omtalen i punkt 4 og 5, har departementet endret plassering av de nye bestemmelsene om rimelig forhold og strengere skriftlighetskrav sammenlignet med høringsnotatet. Det er dermed ikke nødvendig å endre forskriftshjemmelen i § 20 bokstav b for å inkludere de nye bestemmelsene. Departementet foreslår likevel en språklig justering i bokstav b, ved å endre «adferdsnormene» til «atferdsnormene».

I høringen har det kommet innspill om at det også bør kunne gis forskrift om den generelle god handelsskikk-standarden i § 3. Dersom tilsynsmyndigheten utarbeider retningslinjer for håndhevingen av standarden, kan ikke departementet se at en forskrift om det samme vil gi en gevinst. Som det framgikk av høringsnotatet, ser departementet det som en fordel at det er Stortinget som tar stilling til nye atferdsnormer, på bakgrunn av en grundig lovendringsprosess i forkant.

Departementet bemerker også at noe av det sentrale med en rettslig standard i loven er at den skal kunne brukes på et vidt spekter av tilfeller. Atferdsnormene i §§ 4 til 9 utdyper standarden, men innebærer ikke en begrensning på anvendelsen av den generelle standarden på tilfeller som faller utenfor de lovregulerte normene. Departementet deler derfor ikke DLFs vurdering om at det er behov for å presisere innholdet i § 3 for tilfeller som ikke dekkes av §§ 4 til 9.