4 Rimelig forhold mellom betalinger og tjenesteleveranser

4.1 Gjeldende rett

Rabatter og betalinger reguleres ikke eksplisitt i lov om god handelsskikk. Det følger imidlertid av § 6 om skriftlighet at avtaler «klart» skal beskrive hvilke ytelser partene er forpliktet til å levere.

I merknaden til § 6 i Prop. 33 L (2019–2020) framgår det at friheten til å avtale ikke-lineære vilkår ofte vil være nødvendig for å oppnå effektivitet i kontraktene. Med ikke-lineære vilkår menes elementer som ikke er proporsjonale med antall varer i kjøpet, for eksempel bonuser, rabatter og felles markedsføring. I merknaden står det eksplisitt at det ikke er et krav at rabatter fra en leverandør skal videreføres i form av rabatter eller markedsføring av denne leverandørens produkter, og at dette er forhold som partene selv må avklare i avtalen innenfor rammene som følger av konkurranseloven. Videre følger det av merknaden at lovbestemmelsen først og fremst krever at avtalene er klare på hva som er betaling for en tjeneste og hva som er kontantoverføring eller rabatt.

4.2 Forslaget i høringsnotatet

I drøftelsen av regulering av rabatter og betalinger i høringsnotatet, viste departementet til at avtale- og forhandlingsfrihet i utgangspunktet gir det mest effektive resultatet. Samtidig viste departementet til at det kan være forhold i et marked eller en verdikjede, som tilsier at det er behov for å regulere ulike kontraktsvilkår nærmere. Departementet foreslo derfor flere endringer om rabatter og betalinger.

Departementet foreslo å lovfeste at betalinger for tjenester skal stå i et rimelig forhold til kostnadene ved å levere tjenesten. Etter departementets vurdering, ville et slikt krav bidra til å forhindre at aktører betaler for høye priser for tjenester de er avhengige av å kjøpe fra en annen aktør. Departementet vurderte også at kravet kunne føre til mer åpenhet mellom kontraktspartene og mer forutsigbarhet i forhandlingene mellom leverandører og dagligvarekjeder.

Videre foreslo departementet strengere skriftlighetskrav knyttet til visse typer betalinger. Disse omtales i punkt 5.

4.3 Høringsinstansenes syn

Totalt var det 24 høringsinstanser som uttalte seg om departementets forslag om å lovfeste at betalinger for tjenester skal stå i et rimelig forhold til kostnadene ved å levere tjenesten. Av disse var om lag 16 instanser nøytrale eller positive til departementets forslag, herunder Advokatfirmaet Arntzen de Besche (Arntzen de Besche), Coca-Cola Europacific Partners Norge AS (CCEPN), Dagligvareleverandørenes forening (DLF), Dagligvaretilsynet, Forbrukerrådet, Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF), Landsorganisasjonen i Norge (LO), Negotia, NHO Mat og Drikke, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Gartnerforbund, Orkla ASA, Stiftelsen Bondens marked Norge, Tine SA, Wolt Norway AS (Wolt) og privatperson Victor Guminski. Syv høringsinstanser støtter ikke departementets forslag. Dette gjelder Advokatforeningen, Bunnpris, Coop Norge SA (Coop), Konkurransetilsynet, NorgesGruppen ASA (NorgesGruppen), Virke dagligvare og Virke servicehandel.

Flere høringsinstanser, deriblant Arntzen de Besche, LO og Norges Bondelag, deler departementets vurdering av at forslaget kan føre til mer åpenhet og forutsigbarhet i forhandlingene mellom leverandører og dagligvarekjeder. Dagligvaretilsynet vurderer at forslaget vil legge til rette for økt proporsjonalitet mellom ytelser og motytelser, og til at betalinger i større grad reflekterer reelle verdier. Etter tilsynets vurdering kan det bidra til å beskytte mellomstore og mindre aktører fra å bli utnyttet av aktører med sterkere forhandlingsmakt og gjøre forhandlingene mer effektive. Wolt uttaler at det er en utfordring at prisbildet er så lukket og at det nesten er umulig å skille utgiftene på en vare fra lager- og leveringskostnaden. KLF vurderer at det foreslåtte kravet er rimelig, men uttaler at det er vanskelig å se at det vil være noen reell endring i forhold til dagens situasjon.

Blant de som ikke støtter departementets forslag, er blant andre Coop, NorgesGruppen og Virke dagligvare kritiske til at forslaget griper inn i den alminnelige avtale- og forhandlingsfriheten og mekanismene for prisdannelse. Coop viser til at forhandlingene og prisfastsettelsene er sammensatte og at denne typen regulering vil kunne påvirke konkurransen i negativ forstand i form av høyere priser og redusert kampanjebredde, samt føre til redusert effektivitet i kontraktsforhold. NorgesGruppen tolker forslaget som et krav om kostnadsbasert prising, og viser til at dette vil bety svekket konkurranse, blant annet fordi det vil redusere insentivene til å utvikle og tilby tjenestene, gi mindre effektiv fordeling av ressurser med begrenset kapasitet og begrense partenes muligheter til å inngå det de vurderer som de mest effektive avtalene. Både Coop og Virke dagligvare trekker fram som mulig effekt at kjedene får insentiver til å satse på etablerte merkevarer, fremfor varer fra nye og mindre leverandører. Bunnpris viser til utgangspunktet om at avtale- og forhandlingsfrihet gir det mest effektive resultatet og henviser videre til Virkes høringssvar. Virke servicehandel stiller seg også bak høringssvaret fra Virke dagligvare.

Coop mener det verken foreligger et reelt behov eller grunnlag for en slik regulering, og at dette er prinsipper som langt på vei allerede reguleres av dagens regelverk. Etter Advokatforeningens syn bør behovet for og konsekvensene av forslaget utredes nærmere før et slikt forslag eventuelt vedtas. NHO Service og Handel uttaler generelt at det framstår som et paradoks å skjerpe loven på områder der behovet ikke er dokumentert gjennom flere års aktivt tilsyn. Videre viser NHO Service og Handel til at innstramminger i handelsatferd kan risikere å etablere uforutsigbare flytende juridiske terskler, som igjen øker sannsynligheten for kostbare prosesser om mulige uaktsomme brudd, noe som vil være kontraproduktivt og kan påvirke konkurransedyktigheten til næringslivet negativt. NorgesGruppen viser til departementets uttalelse i høringsnotatet om at det ikke er grunnlag for å konkludere med at ubalanse mellom betalinger og ytelser er et utbredt problem, og uttaler at det derfor bør være unødvendig å ta sjansen på negative konsekvenser ved å innføre en slik regulering.

Blant andre Negotia og Norges Bondelag mener at verdien av motytelsen må inngå i rimelighetsvurderingen. DLF støtter at ytelsens verdi beregnes med utgangspunkt i kostnadene ved å produsere ytelsen. DLF påpeker samtidig at det er en risiko for at betalingen for en tjeneste i avtalene mellom leverandører og dagligvarekjeder ikke framstår som definert pris for en definert tjeneste. DLF viser til at prisen for en tjeneste ofte ikke forhandles isolert, men ses i forhold til verdien av det kommersielle forholdet mellom leverandøren og dagligvarekjeden. Orkla ASA, CCEPN og Tine SA stiller seg bak DLFs høringssvar. Flere av de som er negative til forslaget, trekker også fram verdien av motytelsen, se under. NHO Mat og Drikke mener at betalinger for ytelser bør reflektere kostnadene ved å produsere ytelsen, men påpeker at det er sannsynlig at betalingsvilligheten i markedet vil variere etter bl.a. produksjonskostnader, framtidig forventet salg og inntekter knyttet til hva det forhandles om. Orkla ASA stiller seg bak NHO Mat og Drikkes høringssvar.

Virke dagligvare mener at forslaget er egnet til å skape en betydelig skjevhet i balanseforholdet mellom kjedene og leverandørene. Etter Virke dagligvares syn bør en begrensning i dagligvarekjedenes adgang til å ta betalt for verdien som deres tjenester tilfører leverandørene, reflekteres i en tilsvarende begrensning i leverandørenes adgang til å prise sine varer. Virke dagligvare viser til at fortjenestemarginer for flere leverandører indikerer at prisen som kjedene betaler for deres varer i mange tilfeller overgår kostnadene til produksjon og levering. Også NorgesGruppen uttaler at det er vanskelig å forstå hvorfor det skal gjelde et krav om kostnadsbaserte priser for kjedenes tjenester, men ikke for leverandørenes produkter.

Etter NorgesGruppens syn overser forslaget at nytten av tjenesten for mottaker ofte avviker fra de direkte kostnadene ved å yte tjenesten. NorgesGruppen uttaler at det i praksis vil bli umulig å gjennomføre et slikt krav og viser til at det ikke alltid er mulig å splitte opp hver enkelt motytelse og sette en kostbasert pris på disse. Konkurransetilsynet forstår forslaget slik at kjedene må kunne dokumentere sine kostnader for at leverandørene skal kunne forsikre seg om at bestemmelsen etterleves. Konkurransetilsynet mener at forslaget kan binde opp betydelige ressurser hos håndhevende organ og at det mest sannsynlig vil kreve omfattende undersøkelser å beregne kostnader ved motytelser og ta stilling til om de er rimelig priset. Tilsynet vurderer at overføringsverdien mellom saker sannsynligvis vil være liten, noe som kan gjøre det vanskelig å utvikle rettslige standarder som gir forutberegnelighet i forhandlinger.

Enkelte høringsinstanser har innspill til ordlyden i forslaget. Både Dagligvaretilsynet og Arntzen de Besche trekker fram at ordlyden «rimelig forhold» er skjønnsmessig. Arntzen de Besche vurderer at ordlyden har et tvistepotensial og viser til at partene mest sannsynlig vil ha ulike oppfatninger om hva som er rimelig. Advokatfirmaet trekker fram mer effektiv håndheving av loven som noe som kan redusere usikkerheten og tvistepotensialet. Advokatforeningen påpeker at det er uklart hva som ligger i levering av «tjeneste» og at dette i tilfelle bør klargjøres. NorgesGruppen påpeker at det ikke er forklart hvilke typer tjenester som omfattes. Basert på fortalen til UTP-direktivet, vurderer DLF at det er et generelt prinsipp om at betalinger skal baseres på objektive vurderinger og være rimelige. DLF foreslår at ordlyden i departementets forslag til § 9a endres til «[b]etalinger avtalt mellom leverandører og dagligvarekjeder, grossister og detaljister skal være basert på et objektivt og rimelig skjønn og stå i et rimelig forhold til verdien av motytelsen».

Forbrukerrådet viser til at det i utgangspunktet høres fornuftig ut at betalinger skal stå i et rimelig forhold til kostnadene, men er usikre på om forslaget innebærer et krav som er nødvendig eller mulig å håndheve på en rasjonell måte. Etter Forbrukerrådets syn er det grunnleggende problemet at leverandørene blir presset til å betale for aktiviteter hvor det er naturlig at grossistene eller detaljistene bærer kostnadene. Forbrukerrådet mener det vil være mer fornuftig å regulere hvilke former for motytelser en kjede eller grossist kan kreve prisavslag for og at formålet bak departementets forslag kan løses bedre med et forbud mot ekskluderende rabatter. Norsk Gartnerforbund uttaler at lov om god handelsskikk bør ha en generell forbudsbestemmelse mot urimelige avtalevilkår.

DLF foreslår i tillegg en ny bestemmelse for å understreke viktigheten av at forbrukerne får en rimelig andel av rabatter og betalinger som avtales mellom leverandørene og kjedene. DLF vurderer at en bestemmelse kan formuleres etter inspirasjon fra konkurranseloven § 10 tredje ledd. DLF foreslår følgende konkrete bestemmelse:

§ Rabatter og forbrukerpris

Innkjøpere av dagligvarer skal sikre at forbrukerne får en positiv prisvirkning av alle rabatter og andre økonomiske ytelser som fremforhandles med dagligvareleverandørene ved innkjøp av en vare ved at den netto pris som fremkommer etter at alle rabatter og økonomiske ytelser som har sammenheng med varen er medregnet, skal danne utgangspunktet ved beregningen av påslag i kalkylen og forbrukerpris.

4.4 Departementets vurderinger

4.4.1 Generelt om regulering av et krav om rimelig forhold

Departementet merker seg at flere høringsinstanser vurderer at det ikke er behov for en regulering av et krav om rimelig forhold mellom betalinger for tjenesteleveranser og kostnadene ved å levere tjenesten, eller at behovet må utredes mer før det kan vedtas. Rabatter og betalinger er sentrale momenter i forhandlinger mellom dagligvarekjeder og leverandører. Som det framgikk av høringsnotatet, har departementet ikke grunnlag for å konkludere med at ubalanse mellom betalinger og ytelser er et utbredt problem. Blant utfordringene som beskrives i punkt 2.1, er det likevel en viss bekymring blant leverandører om størrelsen på betalinger og uklarheter om hva betalingene gjelder for. Dagligvaretilsynets samarbeidsundersøkelse for 2025 viser for eksempel at mellom 31 og 51 prosent av leverandørene er uenige i at betalinger til de tre største kjedene for felles markedsføring er i samsvar med den avtalte tjenesten. Mellom 23 og 34 prosent av leverandørene svarer at de har fått krav om ytelser uten at motytelser fra kjeden er spesifiserte.

Etter departementets vurdering er det sannsynlig at flere av de nevnte utfordringene, i det minste delvis, skyldes ubalanse i forhandlingsmakten mellom leverandører og grossister og dagligvarekjeder. På grunn av sterk kjøpermakt, er det rimelig å anta at enkelte aktører har mulighet til å tvinge gjennom vilkår i egen favør. Kjøpermakt på detaljistleddet kan i teorien bidra til lavere sluttbrukerpriser fordi prisene allerede presses ned lenger opp i verdikjeden. Samtidig kan dagligvarekjedene, gitt den makten de besitter, utnytte situasjonen til å ta ut høyere marginer selv, slik at en eventuell prisreduksjon og gevinst ikke overføres til forbrukerne. Videre kan for sterk kjøpermakt over tid redusere insentivene til innovasjon, som kan gi en risiko for at leverandører trer ut av markedet. Særlig på lengre sikt kan dette ha negative konsekvenser for effektivitet, priser og utvalg i dagligvarebransjen.

Departementet legger til grunn at et prinsipp om rimelig forhold mellom betalinger og verdien av ytelser bør være et grunnleggende hensyn, og at det i stor grad kan anses som et utslag av prinsippene om redelighet og lojalitet i kontraktsforhold. Departementet viser til at Dagligvarelovutvalget i NOU 2013: 6 i punkt 13.5 la til grunn en definisjon av «god handelsskikk» som henviser til «rimelig risikofordeling» mellom partene. Utvalget ga uttrykk for at «rimelig» kan knytte seg til at forholdet mellom ytelser må være noenlunde balansert. I Prop. 33 L (2019–2020) punkt 5.2.4 vurderte departementet at mange av utfordringene i bransjen skyldes manglende lojalitet i kontraktsforholdet. Med dette som bakgrunn, vurderer departementet at et prinsipp om rimelig forhold langt på vei allerede er en del av god handelsskikk-standarden. Etter departementets vurdering, gir likevel forholdene som er omtalt over grunn til å synliggjøre prinsippet direkte i loven. Dette kan også understøtte lovens formål om redelighet, forutberegnelighet og lojalitet.

En regulering vil medføre et noe større inngrep i avtalefriheten mellom partene enn det loven innebærer i dag, blant annet ved at det i større grad legges føringer for utfallet av forhandlingene. Etter departementets syn vil imidlertid fordelene med regulering veie opp for ulempene. Forholdet mellom betalinger og enkelte typer ytelser er et område der departementet vurderer at regulering kan redusere usikkerheten mellom kontraktspartene. Samtidig kan det bidra til å redusere risikoen for at aktører tvinges til å gå med på urimelige vilkår. Etter departementets vurdering, utgjør ikke reguleringen et stort inngrep i avtalefriheten, ettersom god handelsskikk-standarden og alminnelige kontraktsrettslige regler allerede delvis omfatter et slikt krav.

Flere av høringsinstansene peker på at frie forhandlinger er det beste utgangspunktet for effektive resultater. Departementet deler dette synet, og vurderer derfor at en regulering bør begrenses til generelle rammer som i størst mulig grad ivaretar aktørenes forhandlingsfrihet. En regulering bør også ha som mål at den ikke reduserer de positive virkningene av rabatter og betalinger. Det kan være rimelige grunner til at rabatter inngår i avtaler mellom leverandørene og kjeder, blant annet fordeling av risiko mellom partene. Enkelte typer rabatter og betalinger kan imidlertid ha effekter som ikke er forbrukervennlige. Se nærmere om virkningene av slike rabatter i Konkurransetilsynets rapport «Betaling for hylleplass – Virkninger for konkurransen i dagligvaremarkedet i Norge» fra 2005, for eksempel i punkt 4.3 til 4.6, 6.4 og 6.7. Departementet har vurdert disse hensynene i utformingen av kravet.

4.4.2 Nærmere om utformingen av kravet

Departementet foreslår flere justeringer i utformingen av kravet på bakgrunn av høringsinstansenes innspill. For det første foreslår departementet å plassere bestemmelsen som en ny § 6 a, istedenfor ny § 9 a. Med dette framgår kravet i sammenheng med de gjeldende bestemmelsene om beskyttelse av partenes investeringer (§ 5) og skriftlighet og klarhet (§ 6). Dette medfører også at det ikke blir nødvendig å endre forskriftshjemmelen for at kravet kan presiseres i forskrift.

Forslaget i høringsnotatet var å regulere at betalinger for tjenesteleveranser mellom leverandører og dagligvarekjeder, grossister og detaljister skal stå i et rimelig forhold til «kostnadene ved å levere tjenesten». Departementet foreslår isteden å regulere at betalinger og rabatter for tjenesteleveranser skal stå i et rimelig forhold til «verdien av leveransen». Videre foreslår departementet å regulere at verdien skal fastsettes basert på rimelige og objektive kriterier.

Med «betalinger» vises det til pengebeløpet som overføres mellom næringsaktørene, som vederlag for en ytelse. Begrepet omfatter også eventuelle rabatter. Av pedagogiske hensyn vurderer departementet at bestemmelsen burde vise til «betalinger og rabatter». Endringen innebærer ingen realitetsendringer sammenlignet med forslaget i høringsnotatet.

Forslaget i høringsnotatet gjaldt betalinger for «tjenesteleveranser». Enkelte høringsinstanser viser til at det er uklart hva som ligger i levering av tjenester. Departementet viser til at hovedhensikten med forslaget er å framheve at det finnes en grense for betalinger for det som kan beskrives som støttetjenester eller støtteaktiviteter til salg av varer. For eksempel betalinger for distribusjon, felles markedsføring, hylleplass mv. Etter departementets syn er det hensiktsmessig å bruke begrepet «tjenesteleveranser» for å beskrive de aktuelle aktivitetene. Eksemplene som er nevnt over er ikke uttømmende, og også andre lignende støtteaktiviteter vil omfattes. Departementet foreslår at eksemplifiseringen framgår direkte av lovteksten, slik at det blir tydeligere hvilke typer tjenester som omfattes av kravet.

Enkelte høringsinstanser argumenterer for at mer enn tjenester burde omfattes av et krav om rimelig forhold. Som nevnt over, vurderer departementet at et prinsipp om rimelig forhold mellom betalinger og verdien av ytelser langt på vei er en del av god handelsskikk-standarden i § 3. Denne gjelder generelt og omfatter dermed alle kontraktsforpliktelser. På nåværende tidspunkt er det kun for støttetjenestene at departementet ser et behov for, og nytte av, en synliggjøring av prinsippet direkte i loven.

Departementet vurderer at det ikke er nødvendig å nevne aktørene direkte i lovbestemmelsen, slik forslaget var i høringsnotatet. Det følger uansett av § 3 om den generelle god handelsskikk-standarden at kravet gjelder næringsdrivende i dagligvarebransjen.

Enkelte av høringsinstansene opplever at det er uklart hva som ligger i begrepet «rimelig forhold», og viser til at uklarheten kan medføre tvistepotensial. Hva som ligger i «rimelig forhold» må være en skjønnsmessig vurdering for at bestemmelsen skal kunne benyttes i ulike kontekster og avtaleforhold. Det må derfor vurderes konkret i hvert enkelt kontraktsforhold, slik det også må ved anvendelsen av andre kontraktsrettslige regler. Bestemmelsen vil komme i tillegg til alminnelige kontraktsrettslige regler, for eksempel avtaleloven § 36. Praksis etter avtaleloven § 36 viser imidlertid at terskelen for å konstatere urimelighet eller strid mot god forretningsskikk i kontraktsforhold mellom næringsdrivende er høy. Departementet vurderer at det bør forventes mer av den sterkere parten i avtaleforholdet i avtaler som omfattes av lov om god handelsskikk enn det som følger av alminnelig kontraktsrett. Kravet skal imidlertid ikke være til hinder for at partene oppnår en fortjeneste. Dette vil inngå i rimelighetsvurderingen. Etter departementets vurdering vil det rettslige innholdet i begrepet «rimelig forhold», og i bestemmelsen for øvrig, klargjøres gjennom veiledning og praksis. Ettersom bestemmelsen er tett knyttet til prinsippet om lojalitet i kontraktsforhold, kan rettspraksis om dette ha overføringsverdi.

Flere høringsinstanser mener at det må tas hensyn til verdien av ytelsen i rimelighetsvurderingen. Enkelte viser til at det ofte er et vesentlig avvik mellom kostnaden ved å levere en tjeneste, og verdien av ytelsen for mottaker. Dette gjelder for eksempel for kjedenes markedsføring av leverandørenes produkter, der verdien for leverandøren av eksponeringen kan overstige kjedens direkte kostnader ved å markedsføre. En streng fortolkning av et krav om rimelig forhold mellom betalinger og kostnader knyttet til tjenesteleveranser, kan redusere aktørenes insentiver til å tilby og redusere kostnadene ved slike tjenester. Departementet foreslår derfor at kravet om rimelig forhold knyttes til betalinger og «verdien» av leveransen. Dette åpner for en bredere vurdering enn dersom kravet kun knyttes til kostnadene. Etter departementets syn er dette også mer i tråd med andre juridiske vurderinger i kontraktsforhold.

For å redusere usikkerhet mellom partene og gi en viss presisering av kravet, foreslår departementet å regulere overordnet hvordan verdien skal fastsettes. Departementet foreslår at verdien skal fastsettes basert på rimelige og objektive kriterier. Selv om kravet etter forslaget knytter seg til «verdien», er kostnadene ved å levere ytelsen likevel en sentral del av hvordan verdien kan fastsettes. Andre relevante momenter i fastsettelsen av verdien er blant annet leveransens art, omfang og kvalitet, betydningen av leveransen for mottakeren og omstendighetene ellers.

Enkelte høringsinstanser mener at betalingen for en ytelse bør vurderes i sammenheng med eventuelle motytelser. Departementet deler denne vurderingen. Som det framgår av Konkurransetilsynets rapport om innkjøpspriser fra 2019, er flere rabatter som leverandørene opererer med, i realiteten betaling for motytelser, eller tjenester som en dagligvarekjede utfører for leverandøren. Dersom verdien av de aktuelle motytelsene ikke regnes med i vurderingen, kan det gi inntrykk av at det foreligger en ubalanse i det aktuelle avtaleforholdet. Slik forslaget er formulert nå, åpnes det for at verdien av eventuelle motytelser kan tas i betraktning i vurderingen av om det foreligger et rimelig forhold mellom betalingen for en tjenesteleveranse og verdien av leveransen.

Som de øvrige bestemmelsene i lovens kapittel 2, innebærer kravet om rimelig forhold mellom betalinger og verdien av tjenesteleveranser en presisering av den generelle standarden om god handelsskikk i § 3. Bestemmelsene bør ses i sammenheng. Departementet understreker at det i enkelte tilfeller kan være nødvendig å se hen til hele kontrakten, selv om det kan framstå som at enkelte betalinger for tjenesteleveranser ikke står i et rimelig forhold til verdien av leveransen. Det er ikke utenkelig at ubalanserte vilkår i favør av én part ett sted, veies opp av et vilkår som er ubalansert i motsatt retning et annet sted. Det bør imidlertid vurderes grundig om slike ubalanserte vilkår kan oppveie hverandre. Det sentrale for vurderingene er om handlinger strider mot god handelsskikk, som igjen skal være basert på redelighet, forutberegnelighet og lojalitet.

4.4.3 Virkninger ved bruk av rabatter

Flere høringsinstanser trekker fram viktigheten av at rabatter følger varen ut til forbruker. Dette er også Stortinget opptatt av. I anmodningsvedtak 574, vedtatt 4. februar 2021 ber Stortinget regjeringen om å komme tilbake med forslag om hvordan man i dagligvarebransjen kan tilrettelegge for at rabatter som oppnås i forhandlingene mellom leverandører og kjeder, i større grad følger varen. Forslagene om rimelig forhold mellom betalinger for tjenesteleveranser og verdien av leveransen og om strengere krav til skriftlighet er blant annet ment å bidra til at rabattene som gis i forhandlinger i større grad er koblet til det som leveres.

Som omtalt over, er hensikten med forslaget å framheve og klargjøre at det finnes en grense for betalinger for støttetjenester eller støtteaktiviteter til salg av varer. Dersom det skjer i dag at betalinger for tjenesteleveranser ikke står i et rimelig forhold til verdien av leveransen, for eksempel ved at betalingen vesentlig overgår verdien, kan begrensninger i muligheten til å kreve store betalinger for støttetjenester føre til at aktørene øker bruken av rene varerabatter. Det kan dermed også føre til tøffere forhandlinger om slike rabatter. Såfremt det er tilstrekkelig konkurranse i markedet, vurderer departementet at aktørene også gis insentiver til å videreføre rabattene til forbrukerne.

Departementet vurderer at en direkte regulering av at rabatter skal følge varen, vil innebære et betydelig og uforholdsmessig inngrep i avtalefriheten. Det vil også innebære at resultatet av forhandlinger i større grad dikteres av loven, og dermed reduserer fleksibiliteten for partene. Mindre fleksibilitet for aktørene kan gi økte kostnader ved avtalene og høyere priser på dagligvarer til forbrukerne. Videre kan en streng regulering av én type rabatt føre til en vridning i hvilke rabatter som gis i forhandlingene.

Forslaget fra DLF om rabatter og forbrukerpris, innebærer en bestemmelse som regulerer utgangspunktet ved beregning av påslag i kalkyler og forbrukerpris, og som i større grad innebærer en direkte regulering av rabatter. Utgangspunktet foreslås å være «[…] den netto pris som fremkommer etter at alle rabatter og økonomiske ytelser som har sammenheng med varen er medregnet». Departementet bemerker at en slik bestemmelse ikke er hørt, og at virkningene av forslaget må utredes grundig før en eventuell høring. Departementet viser til at størst mulig forhandlings- og avtalefrihet normalt gir det mest effektive resultatet. Departementet vil derfor påpeke at det er risiko for at en slik bestemmelse vil binde opp partene på en måte som kan føre til mindre effektive forhandlinger og gi høyere priser på dagligvarer til forbrukere. Etter departementets syn er det mer hensiktsmessig med innstramminger i mulighetene til å bruke rabatter som ikke gjelder salget av en vare. Dette kan føre til mer bruk av rabatter som følger varen.