Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 118 L (2018–2019)

Endringer i lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn m.m. (ny pensjonsordning)

Til innholdsfortegnelse

3 Pensjonstrygden for sjømenn

3.1 Gjeldende ordning

Pensjonstrygden for sjømenn er en obligatorisk tjenestepensjonsordning etablert ved lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn. Loven har vært endret en rekke ganger, i stor grad for å tilpasse den til endringer i folketrygdens pensjonssystem.

Dagens ordning kan noe forenklet beskrives slik:

  • førtidspensjonsordning som gir pensjon fra 60 år (unntaksvis fra 55 år) til 67 år

  • krav om lang fartstid (12,5 år) for rett til pensjon

  • pensjonen regnes av maksimalt 360 fartsmåneder (30 år)

  • pensjon mellom 60 og 62 år kan ikke kombineres med arbeid på skip

  • ordningen finansieres løpende gjennom avgifter fra arbeidsgivere (rederier) og arbeidstakere

  • ordningen er garantert av staten

3.2 Ordningens omfang

Pensjonstrygden for sjømenn er i utgangspunktet en obligatorisk pensjonsordning for arbeidstakere om bord på norske skip på minst 100 bruttotonn. Pensjonstrygden gjaldt opprinnelig bare for norske statsborgere som var arbeidstakere på slike skip. Senere er det kommet endringer som i stor grad har medført utvidelser av personkretsen.

Hovedregelen i dag er at norske statsborgere og personer med fast bopel i Norge som er ansatt som arbeidstakere på norsk skip/innretning på sjøen som går inn under trygden («skip i pensjonstrygden»), er omfattet av pensjonsordningen. Som skip i pensjonstrygden regnes ethvert skip, fiske- og fangstfartøy, borefartøy og annen flyttbar innretning på sjøen som har eget fremdriftsmiddel eller utstyr for boring etter undersjøiske naturforekomster, og som er innført i et norsk skipsregister (NOR eller NIS) med minst 100 bruttotonn. Er skipet under 100 bruttotonn omfattes arbeidstakerne av trygden når rederiet har større skip, og arbeidstakerne har rett og plikt til å tjenestegjøre på samtlige skip i rederiet. Videre er arbeidstakere på redningsskøyter som tilhører Redningsselskapet omfattet av trygden. Også arbeidstakere som er pliktige medlemmer i folketrygden som bosatte i Norge og som er ansatt på utenlandske skip, er omfattet av trygden.

Nærmere om hvem som er omfattet av ordningen

Pensjonstrygden omfatter i prinsippet enhver arbeidstaker som arbeider på skip som går inn under trygden, uten hensyn til arbeidstakerens gjøremål eller hvem vedkommende er ansatt hos. Dette innebærer i utgangspunktet at også personer som ikke tilhører mannskapet om bord, men som arbeider i yrker som for eksempel snekker, kosmetolog, oljearbeider, eller som butikkansatt på skip/flyttbare innretninger, er omfattet av pensjonstrygden på lik linje med matroser, styrmenn og resten av mannskapet om bord.

Arbeidstakeren omfattes av trygden så lenge ansettelsesforholdet om bord består, og også i tidsrom før eller etter dette når han eller hun mottar:

  • hyre, feriegodtgjøring og fritidskompensasjon i inntil 12 måneder

  • sykepenger fra folketrygden når sykdommen er inntruffet i tid som er pensjonsgivende

Redere som tjenestegjør i stilling om bord omfattes også normalt av trygden, likeså restauratører som driver virksomhet om bord for egen regning. De anses i den forbindelse som «arbeidstakere» i sjømannspensjonslovens forstand.

EØS-avtalens koordineringsregler om trygd innebærer at pensjonstrygden for sjømenn siden 1994 omfatter statsborgere fra andre EØS-land på lik linje med norske statsborgere, jf. punkt 3.4. Det vil si at EØS-borgere som arbeider om bord på et norskregistrert skip på minst 100 bruttotonn, som hovedregel er omfattet av pensjonstrygden, uansett bostedsland. Det samme gjelder statsborgere fra land utenfor EØS, dersom de bor i et annet nordisk land.

Det finnes ellers visse særregler om adgangen til å være frivillig trygdet, og om unntak fra trygdeplikten.

Antall medlemmer i pensjonstrygden for sjømenn

Det var om lag 149 000 medlemmer i pensjonsordningen per 31. desember 2018, inkludert alle som enten arbeider til sjøs i dag eller som tidligere har arbeidet til sjøs, og som ennå ikke har tatt ut pensjon fra pensjonstrygden for sjømenn. Av disse er det 18 546 som har en oppsatt rett. Dette er personer som ikke arbeider til sjøs i dag, men som fra tidligere har minimum 150 fartsmåneder (12,5 år), og som ennå ikke har tatt ut pensjon fra pensjonstrygden. I tillegg til dette er det om lag 7 000 personer som mottar enten alderspensjon eller ektefellepensjon fra pensjonstrygden. Av de til sammen 27 800 aktive sjøfolkene per 31. desember 2018, er det 604 som er frivillige medlemmer.

Organisering og administrasjon

Pensjonstrygden for sjømenn har siden oppstarten vært administrert av en egen virksomhet, ledet av et styre som oppnevnes av Arbeids- og sosialdepartementet. Styret har medlemmer som er foreslått av arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner. Departementet oppnevner styreleder og tilsetter pensjonstrygdens daglige leder.

Administrasjonen har i de senere årene modernisert virksomheten ved å utvikle selvbetjeningsløsninger for medlemmer og arbeidsgivere, og bemanningen er redusert fra 40 stillinger i 2010 til 24 stillinger i 2018.

Arbeids- og velferdsetaten foresto tidligere utbetalingen av pensjonene, men pensjonstrygden overtok selv ansvaret for utbetalingene med virkning fra 1. mai 2014.

3.3 Pensjonstrygdens historikk

Sjømenn kunne fra 1913 søke om pensjon fra Statens Sjømannsfond som var finansiert gjennom en del av overskuddet fra laste- og fyravgiftene. Pensjonene ble normalt gitt fra fylte 60 år, men med mulighet til uttak fra 55 år, og ble innvilget for ett år av gangen. Det var svært høye krav til tjenestetid for å kvalifisere til pensjon. Etter hvert ble det nødvendig å tære på fondets kapital og få tilskudd fra staten for å finansiere pensjonene.

Spørsmålet om å opprette en egen fullverdig pensjonsordning for sjømenn ble reist i mellomkrigstiden uten at dette ga konkrete resultater. Sjømennenes og redernes organisasjoner tok spørsmålet opp med den norske regjeringen i London under krigen, og i 1946 forelå det et forslag fra et utredningsutvalg oppnevnt av Sosialdepartementet.

Utredningsutvalget foreslo et finansieringssystem basert på kapitaldekning for forpliktelsene, noe rederiorganisasjonene støttet. Sjømannsorganisasjonene gikk imidlertid i stedet inn for et utligningsprinsipp, fordi dette ville gjøre det mulig å gi fulle pensjoner fra starten av.

Resultatet ble lov om pensjonstrygd for sjømenn som ble vedtatt av Stortinget i 1948. Finansieringen av pensjonene ble basert på et utligningsprinsipp. Det var avsatt 186 millioner kroner ved Nortraship-oppgjøret i 1946, og disse midlene gikk inn som et fast grunnfond i pensjonsordningen. Reguleringsfondet fikk tilført 1,3 millioner kroner som var de gjenværende midlene fra Statens Sjømannsfond. Staten forpliktet seg til å bidra ved finansieringen ved siden av avgiftene fra sjømennene og rederiene. Fartstid før ordningen trådte i kraft skulle medregnes ved beregningen av pensjonene.

Det var ved opprettelsen bred enighet om at sjømenn skulle ha en egen pensjonsordning. Det ble lagt vekt på skipsfartens økonomiske betydning for landet, at gode sosiale vilkår ville sikre rekruttering til sjømannsyrket og på sjømennenes innsats under krigen. Det ble bestemt at aldersgrensen skulle være lavere enn i den daværende alderstrygden. Alderstrygden, som var innført noen år før krigen, ga pensjon fra 70 år med lave beløp etter behovsprøving. Aldersgrensen på 60 år i sjømannspensjonsordningen ble begrunnet med at sjømannsyrket var et yrke med spesielle arbeidsvilkår, med stadig skiftende arbeidsforhold og lange fravær fra hjemmet. Pensjonstrygden ga sjømenn livsvarig pensjon fra 60 år. I tillegg ble etterlatte etter sjømenn sikret pensjon.

Muligheten til pensjonsuttak fra fylte 55 år ble videreført i pensjonstrygden for sjømenn fra 1948, i tråd med det som tidligere gjaldt i Statens Sjømannsfond. Dette ble begrunnet med behov for pensjon fra tidlig alder hos særlig utsatte grupper som fyrbøtere og andre maskinfolk. Det ble også tillagt vekt at det ikke var noen allmenn uføreordning.

Som en del av den nye pensjonstrygden for sjømenn ble det innført en begrenset skjønnsmessig adgang til å bevilge midlertidig uførestønad til personer med nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom eller skade i tiden som sjømann. Etter at folketrygden ble innført i 1967, blant annet med en allmenn uførepensjonsordning, ble ordningen med midlertidig uførestønad avviklet.

Som nevnt er det foretatt en rekke endringer i pensjonstrygden etter 1948. Personkretsen er utvidet, blant annet på grunn av avtaler Norge har inngått med andre land. Pensjonen har opp gjennom årene økt, dels ved ulike tillegg og dels ved økning av pensjonssatsene. I dag reguleres pensjonene som alderspensjonen fra folketrygden. Uttaksalderen er blitt høyere for arbeidstakere som ikke har opptjent minst 120 pensjonsgivende fartsmåneder (10 år) etter fylte 40 år.

Statens bidrag til finansieringen var opprinnelig å dekke årlige underskudd, men likevel minst 10 prosent av de årlige utgiftene. I 1963 ble dette endret slik at staten dekker visse spesifiserte utgifter og garanterer for ordningen, jf. lov 21. juni 1963 nr. 14 og Ot.prp. nr. 54 (1962–63). Garantiansvaret kommer til anvendelse når pensjonstrygdens reguleringsfond er brukt opp.

Spørsmålet om valg av fremtidig pensjonsmodell er blitt utredet, og en mulig overgang til en privat innskuddsbasert eller ytelsesbasert pensjonsordning med fondsoppbygging, eller en eventuell AFP-liknende pensjonsordning, ble drøftet av et utvalg som la frem sin innstilling i 1999. Utvalget konkluderte med at næringen på lengre sikt ville være best tjent med en forsikringsbasert tjenestepensjonsordning, men anbefalte at gjeldende pensjonsmodell ble videreført på kort sikt. Utvalget mente at det kunne være naturlig å vurdere ordningen på nytt omkring 2015, når den var forutsatt å gå i balanse, og flere sjøfolk ville ha hatt tid til å opparbeide pensjonsrettigheter innenfor de tariffestede tilleggsordningene som på det tidspunktet var under oppbygging. I samsvar med utvalgets forslag ble den dagjeldende ordningen videreført, med enkelte endringer, blant annet innføring av et særskilt midlertidig tillegg fra 1. januar 2001 for dem som står i yrket til pensjonsalderen. Samtidig ble det innført adgang til å gi unntak fra trygden på visse vilkår for arbeidstakere innen offshore.

De største endringene i pensjonstrygden har skjedd som følge av tilpasninger til endringer i folketrygdens pensjonssystem. Som en del av det offentlige pensjonssystemet er pensjonstrygden for sjømenn blitt sett i sammenheng med hva som ytes fra folketrygden. Sjømannspensjonsordningen, som opprinnelig ga livsvarig pensjon til sjømenn fra 60 år, ble fra 1967 en førtidspensjonsordning frem til 67 år, som var pensjonsalderen i folketrygden frem til 2011, da det ble innført mulighet for fleksibelt pensjonsuttak fra fylte 62 år som en del av pensjonsreformen. Som følge av at det ble innført en allmenn uførepensjon i folketrygden fra 1967, ble den tidligere uførestønaden i sjømannspensjonsloven avviklet. Det ble tilsvarende gjort tilpasninger i enkepensjon og barnepensjon i sjømannspensjonsloven.

I tråd med ny alderspensjon i folketrygden fra 2011, reguleres sjømannspensjon under utbetaling fra 2011 etter samme prinsipper som folketrygdens alderspensjon, det vil si med lønnsveksten og deretter fratrukket 0,75 prosent. Tilsvarende reguleres pensjon under opptjening med lønnsveksten.

3.4 Internasjonale forpliktelser

Norge har gjennom ratifisering av internasjonale avtaler påtatt seg forpliktelser med hensyn til utforming av pensjonsordninger for sjømenn. En viktig forpliktelse ligger i ILO-konvensjon nr. 71, som Norge ratifiserte allerede i 1949. Konvensjonen innebærer plikt til å opprette eller opprettholde en pensjonsordning for alle sjømenn, men med visse muligheter for å gjøre unntak for nærmere bestemte grupper. Videre stilles det blant annet krav med hensyn til hvordan ytelsene skal finansieres, til hvordan ordningene skal administreres og til tvisteløsning. Pensjonsordningen kan i henhold til konvensjonen utformes på forskjellige måter, og det angis to alternativer. I henhold til det ene alternativet kan pensjonsalderen ikke settes høyere enn 60 år, mens det i henhold til det andre alternativet ikke oppstilles noe krav til pensjonsalder. Som nevnt i punkt 3.1, har pensjonstrygden for sjømenn i dag en pensjonsalder på 60 år.

Videre medfører Norges EØS-medlemskap visse forpliktelser av betydning for Pensjonstrygden for sjømenn. Av artikkel 3 i forordning (EF) nr. 883/2004 fremgår det at alle pensjonsordninger som er etablert ved lov, som hovedregel skal omfattes av forordningen. For Norges del innebærer dette at forordningen blant annet omfatter Pensjonstrygden for sjømenn, slik at forordningens trygdekoordineringsbestemmelser får anvendelse for ordningen.

Disse bestemmelsene medfører blant annet at Norge ikke har anledning til å nekte å utbetale pensjon fra Pensjonstrygden for sjømenn med den begrunnelse at mottakeren har flyttet til et annet EØS-land.

Viktigere er imidlertid bestemmelsene om sammenlegging av opptjeningstid i forskjellige EØS-land. Dette innebærer at de høye kravene til fartstid for rett til pensjon fra pensjonstrygden kan oppfylles gjennom sammenlegging av tid i pensjonstrygden og tid i ordningene i andre land. Sammenleggingsreglene innebærer at sjømenn kan få pensjon etter pensjonstrygden for sjømenn med kun 1 års norsk fartstid. Dette vil imidlertid resultere i en svært lav pensjon, siden pensjonen i disse tilfellene beregnes kun på grunnlag av opptjeningstiden i pensjonstrygden.

3.5 Pensjonsreformen og supplerende pensjonsordninger for sjømenn

Sjømannspensjonsutvalget hadde som del av mandatet å vurdere tilpasning av pensjonstrygden for sjømenn til pensjonsreformen. Pensjonsreformens overordnede målsettinger er derfor med på å danne noe av bakgrunnen for departementets vurderinger og forslag i kapittel 4.

Overordnede mål i reformen er å gjøre pensjonssystemet mer økonomisk bærekraftig og stimulere til høy yrkesdeltakelse. Ny alderspensjon i folketrygden trådte i kraft 1. januar 2011. De viktigste elementene i den nye alderspensjonen er alleårsopptjening, fleksibelt uttak av pensjon fra 62 år, nøytralt utformede uttaksregler, levealdersjustering og ny regulering av pensjon under utbetaling.

Folketrygdens alderspensjon er bærebjelken i pensjonssystemet, og øvrige pensjonsordninger bygger på denne. Øvrige folketrygdytelser og andre pensjonsordninger er tilpasset ny folketrygd, slik at det samlede pensjonssystemet bygger på samme prinsipper og støtter opp under målene med pensjonsreformen.

I tilpasninger til ny alderspensjon i folketrygden har utgangspunktet vært at opptjeningen i pensjonsordningen skal gi en netto livsvarig årlig ytelse som kommer i tillegg til annen pensjon. Det vil si uten noen form for samordning med andre pensjonsordninger, samt at pensjonen skal kunne tas ut fleksibelt. Slike endringer er gjennomført i en rekke pensjonsordninger, herunder i privat tjenestepensjon og privat AFP, og i pensjonsordningen for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer mv. Tilsvarende er det foreslått i Prop. 87 L (2018–2019) at offentlig tjenestepensjon legges om til en netto påslagsordning som kan tas ut fleksibelt etter samme prinsipper som i folketrygdens alderspensjon.

Sjømenn kan, i tillegg til pensjon fra pensjonstrygden, ta ut folketrygdens alderspensjon fra 62 år. Næringen har i tillegg gjennomgående tariffestede eller bedriftsvise supplerende tjenestepensjonsordninger. Mange rederier har tjenestepensjonsordninger for sjømenn som gir pensjon mellom 60 og 67 år, og som sammen med pensjonstrygden for sjømenn sikrer om lag 60 prosent av tidligere lønn. Noen rederier har også ordninger som utbetaler pensjon etter 67 år.

De tarifferte pensjonsbestemmelsene i næringen utgjør en stor del av sjømenns pensjonsrettigheter. På arbeidstakersiden har de store sjømannsorganisasjonene Norsk sjømannsforbund, Det norske maskinistforbund og Norsk Sjøoffisers forbund, samt organisasjonene Industri Energi og SAFE, inngått flere ulike avtaler om pensjon med organisasjonene Norges Rederiforbund, Fraktefartøyenes Rederiforening og NHO Sjøfart på arbeidsgiversiden.

Det er ikke alle rederier som er tilknyttet en tariffavtale om pensjon. Flere arbeidsgivere har i stedet egne bedriftsvise pensjonsordninger. De aller fleste sjømenn vil derfor ha pensjonsrettigheter utover pensjonen fra pensjonstrygden.

Til toppen
Til dokumentets forside