Prop. 157 LS (2015–2016)

Endringer i ekomloven og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nr. 92/2016 av 29. april 2016 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning 2015/2120 om tilgang til et åpent internett og internasjonal gjesting, og gjennomføringsforordning 2015/2352 om mobiltermineringstakster

Til innholdsfortegnelse

11 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1-5 Definisjoner nr. 9

Det foreslås en ny definisjon av radioutstyr. Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/53/EU (Radioutstyrsdirektivet) om harmonisering av medlemsstatenes lovgivning om markedsføring av radioutstyr opphever direktiv 1999/5/EF, som gjeldende definisjon av radioutstyr er basert på. Den foreslåtte definisjonen er basert på definisjonen av radioutstyr i Radioutstyrsdirektivet, og skal forstås i tråd med denne.

Til § 1-5 Definisjoner nr. 17

Det foreslås å presisere definisjonen av begrepet «samlokalisering» for å unngå tolkningstvil og øke lesbarheten. Endringen er ment å tydeliggjøre at ordlyden «som brukes eller kan bli brukt til plassering av utstyr for elektronisk kommunikasjon» også knytter seg til begrepet «tilhørende fasiliteter».

Til § 2-6 Anrop til nødmeldingstjeneste og geografisk lokalisering av nødanrop

Den foreslåtte endringen i første ledd gjelder tilbyders plikt til å sikre at det kan foretas nødanrop fra kjøretøy til mottakssentral ved bruk av eCall enten automatisk eller manuelt. eCall er et felleseuropeisk system for automatisk varsling av trafikkulykker eller andre nødsituasjoner fra kjøretøy til en mottakssentral valgt av myndigheten, i tråd med den felleseuropeiske standarden. eCall er et nødanrop og skal derfor behandles på samme måte som andre nødanrop. Myndigheten vil utpeke mottakssentral for førstelinjemottak av eCall. eCall skal installeres i alle nye kjøretøy typegodkjent etter 1. mars 2018.

eCall leveres i dag over et taletelefonigrensesnitt og fungerer foreløpig over 2G- og 3G-nettet. Det pågår et arbeid for å utvikle eCall til på sikt også å fungere over 4G-nettet. Bestemmelsen er derfor teknologinøytral. Plikten til å tilby eCall retter seg foreløpig mot tilbydere som har et 2G- eller 3G-nett som er tilgjengelig for allmennheten eller beregnet til bruk for allmennheten.

Det foreslås i tredje ledd en utvidelse av tilbyders plikt til å overføre informasjon ved nødanrop for egen regning. Plikten utvides til å gjelde overføring av datasett ved eCall til valgt mottakssentral for nødanrop. Ved en ulykke vil det automatisk overføres til mottakssentralen et standardisert datasett med opplysninger om ulykken som f.eks. tidspunkt, lokalisering og kjøretøyets posisjon samtidig som en taleforbindelse etableres mellom kjøretøyet og mottakssentralen. eCall kan også utløses manuelt av personer inne i kjøretøyet i en nødsituasjon.

Innføringen av eCall følger felleseuropeiske standarder, dette inkluderer tekniske spesifikasjoner knyttet til eksempelvis nettverksinitiert overføring av data. Nærmere operasjonelle krav følger derfor av felleseuropeiske standarder. eCall inneholder imidlertid ikke regler for teknologiovergang. I den grad det kommer felleseuropeiske ordninger om teknologioverganger vil norske myndigheter vurdere om disse skal legges til grunn.

Kostnader ved håndtering av eCall skal ikke belastes brukerne. Dette er i tråd med prinsippene for formidling av andre nødanrop. Det er ekomtilbyderne med eget nett som skal bekoste oppgradering og tilrettelegging av sine systemer slik at informasjonen kan overføres fra kjøretøyet via eCall til valgt mottakssentral. Tilbydernes plikt til å overføre data for egen regning til mottakssentralen omfatter imidlertid ikke foredling av dataene. Det er rådata i henhold til et avtalt format mellom tilbyderen og mottakssentral som skal leveres gratis til mottakssentralene. Mottakssentralene må på denne bakgrunn selv dekke kostnadene til dataprogrammer og lignende som kreves for mottak av informasjonen.

Endringen i femte ledd er ment å sikre myndigheten mulighet til å gi forskrift eller treffe enkeltvedtak om eCall, og gi regler om en videre utviklet eCall basert på internasjonale standarder. Det kan foretas tilpasninger basert på internasjonale standarder og europeisk samarbeid, slik at de til enhver tid benyttede aksessteknologier kan brukes til varsling av trafikkulykker eller oppkall av mottakssentral. Det vil også være aktuelt å gi nærmere forskriftsbestemmelser om plikten til å tilby eCall, herunder f.eks. om innholdet i varslingen. Det foreslås i tillegg en hjemmel til i forskrift eller enkeltvedtak i særlige tilfeller å kunne gjøre unntak fra plikten til å rute eCall.

Til § 2-7 Vern av kommunikasjon og data

Kommunikasjonsvern omfatter rettslig og faktisk beskyttelse av informasjon i transitt, på vei fra et sted til et annet, og verner informasjonen også etter at slik kommunikasjon har funnet sted. Kommunikasjonsvern omfatter også opplysninger om slik informasjon eller kommunikasjon, såkalt metadata, og omfatter også annen informasjon under overføring som ikke er personopplysninger. Kommunikasjonsvernet anses imidlertid langt på vei som en del av det videre begrepet personvern, siden man vanskelig kan tenke seg et effektivt personvern uten at også kommunikasjonen mellom to eller flere parter kan være fortrolig. Etter bestemmelsen er det altså ikke bare kommunikasjonen som skal vernes, men også dataene som fremkommer i elektroniske kommunikasjonsnett og –tjenester.

Det foreslås en redaksjonell endring og en klargjøring av bestemmelsens innhold ved at skillet mellom vern av kommunikasjon, data og personvern fremgår klarere. I tillegg foreslås det å legge til rette for en gjennomføring av kommisjonsforordning 611/2013/EU i norsk rett ved at det klargjøres at kompetent myndighet etter forordningen vil være Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, og samtidig presiseres det at tidsfristen for å varsle ikke skal være senere enn 24 timer etter den første påvisningen av sikkerhetsbruddet, eller det potensielle sikkerhetsbruddet. Endringene i bestemmelsen innebærer forøvrig ingen materielle endringer i tilbyders plikter etter gjeldende rett.

I første ledd foreslås en redaksjonell endring slik at gjeldende første ledd første punktum nå i sin helhet blir nytt første ledd. Både innholdet i kommunikasjonen som overføres og data som fremkommer ved produksjonen av tjenesten (metadata), omfattes av tilbyders plikt til å gjennomføre nødvendige sikkerhetstiltak. Ved vurderingen av hva som er «nødvendig sikkerhetstiltak» skal det tas hensyn til hva som til enhver tid er den beste løsningen på markedet. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Gjeldende første ledd annet punktum foreslås videreført som nyttannet ledd, hvor det gjøres klarere i hvilke tilfeller tilbyders varslingsplikt inntrer. Det foreslås at tilbyder plikter å varsle abonnent eller bruker uten ugrunnet opphold og senest innen 24 timer etter at tilbyder har fått kunnskap om sikkerhetsbruddet. For tilbyders varsel til abonnent eller bruker foreslås uttrykket «straks» endret til «uten ugrunnet opphold». Dette innebærer at varslingsplikten skal inntre når tilbyder har fått kunnskap om sikkerhetsbruddet, med det innvilges en noe større fleksibilitet med hensyn til hvilken grad av kvalifisert kunnskap om sikkerhetsbruddet tilbyder har, før det skal gis varsel. Bakgrunnen for dette er å unngå unødige varsler. Kriteriet «uten ugrunnet opphold» er et mer skjønnsmessig begrep enn «straks» og vil kunne variere fra sak til sak. Tilbyder skal imidlertid handle i tråd med regelens formål som er å sikre at bruker eller abonnent får tilstrekkelig informasjon på et tidligst mulig tidspunkt til å kunne handle med tanke på å sikre sin egen personsensitive informasjon og data.

I annet ledd nr. 1 foreslås det at tilbyder skal varsle abonnent eller bruker ved særlig risiko for sikkerhetsbrudd. Dette er en videreføring av gjeldende rett, og foreskriver at tilbyder skal varsle forebyggende når det er særlig grunn til å tro at det foreligger en særlig risiko for brudd på sikkerheten, og dersom sikkerhetsbruddet vil kunne skade eller ødelegge lagrede data eller krenke personvernet til abonnent eller bruker. I annet ledd nr. 2 foreslås det at tilbyder skal varsle abonnent eller bruker dersom det foreligger sikkerhetsbrudd som har skadet eller ødelagt lagrede data. Dette er en videreføring av gjeldende rett. I annet ledd nr. 3 foreslås det at tilbyder skal varsle abonnent eller bruker dersom det foreligger sikkerhetsbrudd som har krenket personvernet og/eller kommunikasjonsvernet til abonnent eller bruker. Forslaget er en videreføring av gjeldende rett. Det vil i første rekke være kompromittering av personopplysninger i form av trafikk- og lokasjonsdata og innholdet i elektronisk kommunikasjon som omfattes av varslingsplikten etter nr. 3.

Nytt tredje ledd viderefører gjeldende annet ledd, men endres slik at det presiseres at tilbyder aktivt må kunne dokumentere overfor kompetent myndighet at tilfredsstillende tekniske beskyttelsestiltak er gjennomført, før varsel kan anses som unødvendig etter annet ledd nr. 3. I dette ligger det at tilbyder skal kunne dokumentere at personvernet er ivaretatt og at opplysninger ikke kan misbrukes. Kryptering vil i disse tilfellene kunne anses som et tilfredsstillende teknisk beskyttelsestiltak. Da det er kompromittering av personopplysninger i form av trafikk- og lokasjonsdata og innholdet i elektronisk kommunikasjon som hovedsakelig omfattes av varslingsplikten, foreslås det at kompetent myndighet blir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Uttrykket «kompetent myndighet» endres til «myndigheten» for å bringe ordlyden i bestemmelsen i overenstemmelse med begrepsbruken i loven for øvrig, jf. § 1-4. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal fortløpende informere Datatilsynet når det mottas varsel som kan ligge innenfor Datatilsynets kompetanseområde. Det tas sikte på å evaluere kompetanseplasseringen når det foreligger erfaringsgrunnlag med ordningen.

I nytt fjerde ledd foreslås det at tilbyder skal varsle myndigheten «straks» etter annet ledd nr. 1 og 3. Tilbyders varslingsplikt i disse tilfellene er også ment å ivareta nasjonale sikkerhetsaspekter knyttet til konfidensialitet, jf. f.eks. § 2-10. Myndigheten har oppgaver både av koordinerende og operativ art knyttet til nasjonal sikkerhet som ofte vil utløses av varsel om sikkerhetsbrudd til myndigheten. Varslingsplikt til myndigheten følger også av EUs forordning 611/2013/EU av 24. juni 2013 om tiltak som skal anvendes ved varsling av brudd på person- og datasikkerhet. Det følger av forordningen artikkel 2 nr. 1 at «[t]he provider shall notify all personal data breaches to the competent national authority». Forpliktelsen om at tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester skal varsle nasjonal kompetent myndighet om brudd på personvernreglene etter kommunikasjonsverndirektivet 2002/58/EF følger allerede av gjeldende regelverk. Forordningen fastsetter kun nærmere krav til når og hvordan tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester skal varsle nasjonal kompetent myndighet, og i visse tilfeller også abonnent eller bruker, om slike brudd. Da det er kompromittering av personopplysninger i form av trafikk- og lokasjonsdata og innholdet i elektronisk kommunikasjon, jf. definisjonen i kommunikasjonsverndirektivet 2002/58/EF artikkel 2 og forskrift om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften) § 7-1, som hovedsakelig omfattes av varslingsplikten, vil Nasjonal kommunikasjonsmyndighet være kompetent myndighet etter forordningen. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal fortløpende informere Datatilsynet når de mottar varsler som kan ligge innenfor Datatilsynets kompetanseområde.

Som følge av disse endringene og en ombrekningsfeil i gjeldende bestemmelse, foreslås det at gjeldende tredje ledd blir nytt femte ledd. Fjerde ledd første punktum blir nytt femte ledd siste punktum. Fjerde ledd annet punktum blir nytt sjette ledd. Departementet understreker at forskriftshjemmelen i sjette ledd er ment å ivareta behovet for å gi forskrifter ved vern av kommunikasjon og data, dette inkluderer bl.a. en eventuell gjennomføring i forskrift av kommisjonsforordning 611/2013/EU av 24. juni 2013.

Til ny § 2-16 Nettnøytralitet

Det foreslås en ny bestemmelse om nettnøytralitet for å sikre hjemmelsgrunnlag i ekomloven for å kunne gjennomføre regler om nettnøytralitet i forskrift. I første omgang er det aktuelt å gjennomføre reglene i forordning 2015/2120/EC om nettnøytralitet i forskrift. Begrepet «nettnøytralitet» foreslås definert i bestemmelsen som «all internettrafikk skal behandles likt uavhengig av avsender, mottaker, utstyr, applikasjon, tjeneste eller innhold». Det nærmere innholdet i dette vil fremgå av forskrift.

Bakgrunnen for reglene om nettnøytralitet er målsetningen om å sikre at Internett forblir en velfungerende, åpen og ikke-diskriminerende plattform for alle typer kommunikasjon og innholdsdistribusjon. I den grad det oppstår spørsmål som ikke er avklart gjennom EUs regulering, vil gjeldende retningslinjer reelt sett kunne gi veiledning.

Til § 3-4 Plikter for tilbyder med sterk markedsstilling

Det foreslås en endring i første ledd som fastsetter at tilbyder med sterk markedsstilling skal pålegges en eller flere særlige plikter etter nærmere opplistede bestemmelser. Endringen gjelder tilføyelse av plikt etter § 4-9 a om funksjonelt skille. Med funksjonelt skille etter § 4-9 a menes at aktiviteter knyttet til relevante aksessprodukter og -tjenester skilles ut i en driftsmessig uavhengig forretningsenhet atskilt fra tilbyders øvrige virksomhetsområder. Nærmere omtale av funksjonelt skille følger av § 4-9 a og merknaden til bestemmelsen i Prop. 69 L (2012–2013) om endringer i ekomloven. Tilsvarende utvidelse foreslås i annet ledd.

Til § 4-10 Regulering av sluttbrukertjeneste

Det foreslås en endring i § 4-10 om regulering av sluttbrukertjeneste. Det foreslås at henvisningen til § 4-11 fjernes, da denne bestemmelsen ble opphevet i 2013. Det foreslås videre å innta en henvisning til § 4-9 a om funksjonelt skille i oppramsingen, fordi det kan være aktuelt å pålegge sluttbrukerregulering selv etter innføring av et eventuelt funksjonelt skille.

Til § 6-2 Tillatelse til bruk av frekvenser

Det foreslås et nytt sjette ledd annet punktum som fastsetter at frekvenstillatelse også kan nektes utstedt dersom tilhørende konsesjon etter kringkastingsloven ikke utstedes.

Etter gjeldende rett kan myndigheten etter ekomloven § 6-2 sjette ledd nekte å gi tillatelser til bruk av frekvenser i det elektromagnetiske frekvensspekteret når det følger av hensyn angitt i annet ledd. Ved tildeling av frekvenser skal det etter annet ledd tas hensyn til effektiv bruk av samfunnets ressurser gjennom bærekraftig konkurranse, fri bevegelighet av tjenester, teknologi- og tjenestenøytralitet og harmonisert bruk av frekvenser.

Det foreslås at det også presiseres i ekomloven § 6-2 sjette ledd nytt annet punktum at myndigheten kan nekte å utstede en tillatelse dersom tillatelse etter kringkastingsloven ikke utstedes. Det vises til Ot.prp. nr. 107 (2001–2002) om lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting kapittel 2.4.3, hvor det fremgår at frekvenskonsesjonen og anleggskonsesjonen skal gis samlet og vil utgjøre et integrert hele. Sammenhengen mellom kringkastings- og ekomregelverket tilsier at det ikke skal utstedes frekvenstillatelse dersom det ikke også utstedes anleggskonsesjon etter kringkastingsloven.

Til § 6-4 a Frekvenstillatelser til kringkasting

Det foreslås at gjeldende annet ledd siste punktum som fastsetter at «[m]yndigheten kan trekke tillatelsen tilbake når tildelte frekvenser ikke lenger nyttes etter sitt formål eller dersom tillatelsen etter kringkastingsloven bortfaller» flyttes til tredje ledd og slås sammen med ny regel om tilbaketrekking av tillatelser til kringkasting som tildeles etter prinsippene i § 6-2. Nytt tredje ledd presiserer at myndigheten kan trekke enhver frekvenstillatelse til kringkasting tilbake når tildelte frekvenser ikke lenger nyttes etter sitt formål eller dersom tillatelsen etter kringkastingsloven bortfaller. Gjeldende annet ledd siste punktum gjelder etter sin ordlyd kun for såkalte «direktetildelte» frekvenstillatelser. Bakgrunnen for endringsforslaget er behovet for å presisere at tilbakekallsregelen skal gjelde både for såkalt «direktetildelte» frekvenstillatelser til kringkasting etter denne bestemmelsen og «ikke-direktetildelte» frekvenstillatelser for kringkasting etter § 6-2. Med ikke-direktetildelte frekvenstillatelser menes tillatelser som er tildelt f.eks. etter forutgående auksjoner eller lignende.

Sammenhengen mellom kringkastings- og ekomregelverket tilsier at tilbyder ikke har rett til å beholde frekvenstillatelsen dersom kulturmyndigheten har trukket tilbake konsesjon etter kringkastingsregelverket. Det vises til Ot.prp. nr. 107 (2001–2002) om lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting kapittel 2.4.3, hvor det fremgår at frekvenskonsesjonen og anleggskonsesjonen skal gis samlet og vil utgjøre et integrert hele. Anleggskonsesjon og frekvenstillatelse er ofte utstedt samtidig, og bruk av frekvensressursene forutsetter at innehaver innehar en tilhørende anleggskonsesjon. I de fleste tilfeller vil det derfor ikke være effektiv utnyttelse av frekvensressursene dersom ressursene vedvarer å være tildelt en tilbyder som ikke lenger innehar en anleggskonsesjon.

Endringsforslaget er imidlertid utformet som en «kan-regel» og innebærer at ekommyndigheten ikke har plikt til å trekke tilbake frekvenstillatelsen i ethvert tilfelle der anleggskonsesjon bortfaller. Dersom kulturmyndigheten f.eks. trekker tilbake anleggskonsesjonen for et begrenset tidsrom, vil ekommyndigheten ha anledning til å kunne avvente saksforløpet knyttet til kulturlovgivningen. Det er ikke meningen at det skal være en automatikk i tilbaketrekkingen av frekvenstillatelsen der tillatelsen etter kringkastingsloven trekkes tilbake for et begrenset tidsrom. Ekommyndighetens avgjørelse vil fattes etter en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle, der frekvensinnehaverens interesser må veies mot hensynet til samfunnets behov for effektiv utnyttelse av frekvensene.

Til § 6-5 Overdragelse ved salg eller ved utleie av tillatelse til bruk av frekvenser

Det foreslås et nytt annet ledd annet punktum som presiserer at endring i eiersammensetning eller eierstruktur skal anses som en overdragelse ved salg etter ekomloven. Presiseringen endrer ikke gjeldende rettstilstand, jf. Prop. 69 L (2012–2013) punkt 9.4.5, men er ment å klargjøre den.

Enhver endring i eiersammensetning eller eierstruktur vil imidlertid ikke anses som en overdragelse i lovens forstand. Forslaget innebærer at frekvensinnehaver har plikt til å underrette myndigheten om planlagt endring i eiersammensetning eller eierstruktur dersom den planlagte endringen kan ha en slik påvirkning på konkurransen i markedet at det er fare for at virkningen kan være konkurranseskadelig. Det er opp til myndigheten å ta stilling til om overdragelsen anses konkurranseskadelig. Tilbyder har imidlertid plikt til å melde inn endringer av et slikt omfang eller av en slik karakter at den kan få negativ betydning for konkurransesituasjonen i markedet. Overdragelse av frekvensrettigheter som medfører at ny(e) eier(e) får sterk markedsposisjon, at ny(e) eier(e) får tilgang til alle frekvensressurser i et attraktivt frekvensbånd, eller kommer i konflikt med eventuelle frekvenstaksbegrensninger, skal åpenbart meldes inn. I tillegg vil også andre overdragelser som kan få uheldige virkninger for konkurransesituasjonen omfattes. Motsetningsvis følger at det ikke er nødvendig å varsle myndigheten om endringer i eiersammensetning eller eierstruktur som åpenbart ikke har særlig betydning for konkurransesituasjonen i markedet.

Frekvensinnehaver er selv ansvarlig for å gjøre en vurdering av om en endring i eiersammensetning eller eierstruktur må antas å ha vesentlige konkurransemessige konsekvenser. Er innehaver i tvil bør myndigheten underrettes.

For å rydde opp i begrepsbruken foreslås fjerde leddførste punktum endret slik at det klart fremkommer at innehaver skal underrette myndigheten om planlagt utleie av frekvenser som kan ha konkurranseskadelig virkning. En slik endring vil klargjøre at vurderingskriteriet her er det samme som ved overdragelse etter annet ledd. Virkningen for konkurransen av overdragelse og langtids utleie kan være sammenfallende, og det ansees derfor hensiktsmessig å ha like vurderingskriterier. Det følger at merknaden til bestemmelsens annet ledd i Prop. 69 L (2012–2013) at «hva som anses konkurranseskadelig i en slik grad at det nektes beror på en konkret vurdering i den enkelte sak.» I tilfeller der frekvensene leies ut i en kort periode, så vil det bero på en konkret vurdering om utleien slår negativt ut for konkurransen. Merknaden til annet ledd gjelder tilsvarende.

Til § 7-3 Nummerportabilitet

Det foreslås en rettelse i ekomloven § 7-3 annet ledd om nummerportabilitet. Ved høring av forslag til endringer i ekomloven, jf. Prop. 69 L (2012–2013) ble det inntatt en bestemmelse om at myndigheten skal ha kompetanse til å fatte enkeltvedtak om å pålegge tilbyder å yte kompensasjon til sluttbruker ved forsinket portering eller misbruk av portering. Både i høringen og i merknadene til bestemmelsen slik disse fremgår av lovproposisjonen fremgår det klart at myndighetspålegg er knyttet til forsinkelse i forbindelse med portering. Ved en feil falt imidlertid ordet «forsinket» ut i selve lovteksten i proposisjonen, og endret derfor meningen med bestemmelsen. Begrepet «forsinket» inntas derfor i annet ledd slik at bestemmelsen regulerer forsinket portering.

Til § 9-3 Konsultasjonsprosedyre

Det foreslås i første ledd at også utkast til avgjørelser etter § 4-9 a som påvirker handelen mellom EØS-land skal konsulteres med sikte på europeisk harmonisering. Denne endringen er i tråd med EUs ekompakke.

Til § 10-6 Pålegg om retting og opphør av ulovlige forhold

Bestemmelsens overskrift foreslås endret til «pålegg om retting og opphør av ulovlige forhold» for bedre å reflektere bestemmelsens innhold.

I fjerde ledd foreslås for det første at begrepet «endring» erstattes med «opphør» for å bedre samsvare med det faktiske innhold i bestemmelsen. Videre foreslås det at tidsfristen for retting eller opphør endres fra «tidligst en måned etter at rettighetshaver er informert» til «umiddelbart eller innen en rimelig tidsfrist». Bakgrunnen for endringsforslaget er at gjeldende bestemmelse bygger på krav fastsatt i tillatelsesdirektivets artikkel 10.2. Dette punktet ble ved endring i direktiv 2009/140/EF erstattet med et nytt punkt 10.3, og det er derfor behov for å endre ekomloven tilsvarende. Med «innen en rimelig tidsfrist» menes ikke en standardisert frist. Myndigheten vil i det enkelte tilfellet kunne avgjøre hva som vil være en rimelig tidsfrist avhengig av sakens art og forholdets karakter. Dette innebærer at en eventuell frist for å gjennomføre et pålegg må tilpasses de forhold som kreves rettet eller endret.

Til § 10-9 Stenging

Det foreslås en utvidelse av ekomloven § 10-9 første ledd, slik at bestemmelsen også gir myndigheten adgang til å stenge andre installasjoner eller stanse bruk av annet utstyr som forstyrrer elektronisk kommunikasjon når fortsatt drift eller bruk kan medføre alvorlige trusler mot sikkerhet for liv eller helse.

Det har i praksis vist seg at det er et økende problem at det er forskjellige elektroniske innretninger som forstyrrer bruken av elektronisk kommunikasjon. Myndigheten har registrert tilfeller hvor f.eks. LED-belysning i nærhet til flyplasser har forstyrret flytrafikken, og tilfeller hvor LED-belysning i tunneler har gjort det vanskelig å kommunisere over nødnettet. Endringen i bestemmelsen er ment å gi myndigheten klarere hjemmel til å kunne stenge andre installasjoner eller stanse bruk av annet utstyr enn elektronisk kommunikasjonsnett eller radio- og terminalutstyr, når dette kan medføre alvorlige trusler mot sikkerhet for liv eller helse. Departementet ser imidlertid at det også i andre tilfeller ville kunne være behov for stenging av annet utstyr eller installasjoner som forstyrrer elektronisk kommunikasjon når dette forårsaker skadelig interferens. Departementet opprettholder imidlertid forslaget om at bestemmelsen begrenses til å gjelde tilfeller hvor støyen kan medføre alvorlige trusler mot sikkerhet for liv eller helse, ettersom stenging er et svært inngripende virkemiddel. Hvorvidt støyen medfører alvorlige trusler mot sikkerhet for liv eller helse vil måtte bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

Når det gjelder stenging av utstyr som gir skadelig interferens, men der bruk ikke medfører alvorlige trusler, viser departementet til at der grensen for skadelig interferens er passert og det ikke er ting som tyder på at liv eller helse er truet, vil det normalt sett være litt bedre tid til å håndtere saken. Saken bør da kunne overlates til ansvarlig myndighet for angjeldende utstyrstype. Departementet opprettholder derfor at stenging eller stans i andre tilfeller enn der skadelig interferens kan medføre alvorlige trusler mot sikkerhet for liv eller helse, faller utenfor Nasjonal kommunikasjonsmyndighets kompetanseområde, og vil isteden være en sak for ansvarlig EMC-myndighet for angjeldende type utstyr.

I bestemmelsen er både begrepene «stenging» og «stans» benyttet. Det tilsiktes ingen realitetsforskjell ved bruk av begrepene, og stenging omfatter også stans i bruk av utstyr.

Støy og forstyrrelser vil kunne forekomme selv om utstyr og installasjoner tilfredsstiller alle tekniske krav i relevante harmoniserte standarder. Det vil da f.eks. kunne foreligge et tilfelle av inkompatibilitet. Dette kan tenkes løst ved å stramme inn på standarder, gjennom bruksbegrensninger, veiledning om bruk eller ved pålegg om stans i bruk.

Til § 10-12 Tilbakebetaling mellom tilbydere

Det følger av første ledd at tilbyder som har betalt for høy pris i forhold til en prisforpliktelse fastsatt i eller i medhold av ekomloven, kan kreve overprisen tilbakebetalt. Bestemmelsen er objektiv og innebærer at den som har krevd og fått en ulovlig høy pris, ikke skal ha rett til å beholde den ulovlige inntekten av overprisen. Formålet med bestemmelsen er å bidra til å forhindre «trenering» som kan svekke utvikling av konkurranse i ekommarkedet, og at uenighet mellom tilbyderne om pris for tilgang til nett ikke skal ta unødig tid og ressurser å avgjøre. For å unngå tolkningstvil foreslås det en presisering i første ledd i tråd med gjeldende rett om at tilbakebetaling av overpris som følge av brudd på plikt til ikke-diskriminering også omfattes av bestemmelsen.

Krav om ikke-diskriminering, både alene og i kombinasjon med krav til regnskapsmessig skille, setter visse grenser for hvilken pris en regulert tilbyder kan ta, og må anses som en mild form for prisregulering der tilbyder selv fastsetter prisen. De grunnleggende hensynene bak regelen om tilbakebetaling gjør seg gjeldende også ved vedtak om ikke-diskriminering.

Krav til ikke-diskriminering kan også gjelde andre vilkår enn pris. Brudd på slike vilkår vil ikke føre til tilbakebetaling etter denne bestemmelsen.

Til § 10-13 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen gir hjemmel til at myndigheten kan ilegge en fysisk person eller et foretak overtredelsesgebyr dersom de forsettlig eller uaktsomt overtrer de bestemmelsene som fremgår.

I gjeldende første ledd nr. 2 fremgår det blant annet en hjemmel til å pålegge overtredelsesgebyr ved brudd på § 2-10 sjette ledd. Henvisningen er ment å gjelde femte ledd. Henvisningen i første ledd nr. 2 foreslås endret i tråd med dette.

Til § 12-1 Gebyr og sektoravgift

Ekomloven § 12-1 om gebyr foreslås endret til også omfatte hjemmel til innkreving av sektoravgift. Det foreslås også en endring i bestemmelsens overskrift for å gjenspeile dette. Endringene foreslås på bakgrunn av Finansdepartementets Rundskriv R-112/15 av 7. oktober 2015 som presiserer skillet mellom gebyrer og sektoravgifter. I tillegg foreslås det at der navnet «Post- og teletilsynet» er benyttet i bestemmelsen erstattes dette med «Nasjonal kommunikasjonsmyndighet», for å gjenspeile at tilsynet 1. januar 2015 skiftet navn fra Post- og teletilsynet til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Gebyrordninger er ment brukt når et offentlig organ utfører en klart definert tjeneste overfor betaleren, og det ikke betales for noe annet eller mer enn den konkrete tjenesten. Et viktig prinsipp i den forbindelse er at betalingen ikke skal overstige kostnaden ved å produsere og levere tjenesten, og disse kostnadene ved en kostnadseffektiv drift skal dekkes fullt ut.

Sektoravgifter skal finansiere fellestiltak overfor en næring eller sektor og betales av aktører som tilhører eller har en nær tilknytning til sektoren, f.eks. for å dekke kostnadene ved tilsynsorganenes virksomhet. Hovedformålet med sektoravgiftene er helt eller delvis å finansiere utgiftene til bestemte tiltak. Satsene skal således fastsettes slik at sektoravgiften oppfyller sitt finansieringsformål, og deretter løpende justeres slik at finansieringen fortsatt blir ivaretatt. Sektoravgifter skal beregnes på grunnlag av samlede kostnader for tiltaket eller virksomheten etter fradrag for andre inntekter. Det skal heller ikke for sektoravgifter legges inn krav til overskudd i beregningsgrunnlaget.

Til § 12-3 Ekspropriasjon

Det foreslås en endring i fjerdeledd første punktum slik at flytteplikten etter ekomregelverket innskrenkes til å gjelde eier eller bruksberettiget som ikke er et organ for stat eller kommune. Dette vil avgrense regelen til å gjelde private eiere eller bruksberettigede til en eiendom.

Etter gjeldende bestemmelse har ekomtilbyder en plikt til for egen regning å flytte ekomnett og -utstyr, herunder bredbåndskabler, dersom grunneier eller bruksberettiget krever det og det er nødvendig av hensyn til en hensiktsmessig utnyttelse av eiendommen eller bruksretten. Bestemmelsen omfatter både private, kommunale og statlige grunneiere.

Veglova § 32 gir hjemmel til plassering av blant annet kraft- og telefonledninger. Det er i forskrift om ledninger i offentlig veg § 16 første ledd fastsatt at ledningseier er forpliktet til for egen regning å foreta endringer på ledningsanlegg, eller fjerne ledningsanlegget, dersom det er nødvendig av hensyn til veiinteressen. Bestemmelsen gjelder likt for alle ledningseiere uansett hva slags type ledning det gjelder. Offentlige veier er den viktigste traseen for fremføring av digital infrastruktur. I byområder kan det ofte være den eneste muligheten for fremføring av bredbåndskabler.

En kommune som både er veimyndighet og grunneier til en veistrekning, vil etter gjeldende rett kunne benytte enten vei- eller ekomregelverkets bestemmelser til å kreve ekomnett og -utstyr som ligger i kommunal vei, flyttet for eiers regning. Dette innebærer at en kommune kan kreve flytting av ekomkabler i kommunal vei på ekomtilbyders bekostning, også av andre hensyn enn veiinteressen. Et slikt annet hensyn kan f.eks. være når formålet er fremføring av egne ledninger i grunnen. En dobbelregulering kan innebære at kommunene praktiserer dette ulikt, noe som kan skape uforutsigbarhet for ekomutbyggerne. Etter departementets syn er dette uheldig.

Departementet mener det kan være grunn til å skille mellom private og offentlige grunneiere eller bruksberettigede når det gjelder flytteplikt og det økonomiske ansvaret. Slik departementet oppfatter det er det i praksis enklere å få i stand avtaler om fremføring av infrastruktur mellom utbygger og private grunneiere eller bruksberettigede, når regelverket gir mulighet for pålegg om flytting av utstyret dersom det er nødvendig av hensyn til en hensiktsmessig utnytting av eiendommen eller bruksretten. Det er dermed ønskelig å videreføre gjeldende bestemmelse for private eiere eller bruksberettigede.

Når det gjelder kommunal eller statlig grunneier eller bruksberettiget, er det andre hensyn som gjør seg gjeldende som etter departementets syn må vektlegges. I St.meld nr. 19 (2008–2009) punkt 6.5.2 fremgår det bl.a. at det offentlige har et viktig ansvar både som planstyrer og grunneier for å legge til rette for fremføring og videre utbygging av bredbånd, mobil og kringkasting i hele landet:

«Staten har óg eit viktig ansvar for å leggje til rette for framføring og vidare utbygging av elektronisk kommunikasjon over heile landet, både som planstyresmakt og som grunneigar. Offentlege verksemder rår over eigedomar og areal som er viktige ressursar for framføring av til dømes fiberliner, mobilkommunikasjon og kringkasting. Gjennom å spele ei aktiv rolle som tilretteleggjar for framføring av elektronisk kommunikasjon kan offentlege verksemder medverke til at Noreg får ei rask og samfunnsøkonomisk gunstig utbygging av gode, rimelege og framtidsretta elektroniske kommunikasjonstenester. Raske og pålitelege kommunikasjonstenester er ein føresetnad både for fornying, utvikling av e-forvaltning og ikkje minst for at innbyggjarane skal kunne utnytte det elektroniske tenestetilbodet.»

Departementet foreslår at det i større grad legges til rette for dette ved at statlig eller kommunal eier eller bruksberettiget ikke skal ha den særlige adgangen etter ekomregelverket til å kreve flytting for tilbyders regning av hensyn til hensiktsmessig utnyttelse av eiendommen eller bruksretten. Dette vil skape større forutberegnelighet for ekomutbyggere og tilrettelegge bedre for utbygging av nødvendig infrastruktur.

Det er et klart mål å sikre at alle innbyggere i Norge skal kunne ta i bruk moderne digitale tjenester og det er derfor viktig at det legges til rette for tilgang til bredbånd med høy hastighet. For å oppnå dette er det av betydning å legge til rette for et godt samarbeid mellom utbyggerne av ekominfrastruktur og kommunene og staten. Videre er det viktig å legge bedre til rette for fremtidig utbygging av ekominfrastruktur. Departementet foreslår derfor å begrense flytteplikten og dermed også ledningseiers økonomiske ansvar etter ekomloven i de tilfeller det offentlige krever flytting av ledningsanlegg og flyttingen er begrunnet i en hensiktsmessig utnyttelse av eiendommen eller bruksretten.

Forslaget er ikke ment å gripe inn i vegmyndighetens kompetanse etter vegloven.

Til § 12-4 Straff

Bestemmelsen fastsetter at forsettlig eller uaktsom overtredelse av nærmere opplistede bestemmelser kan straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder.

I gjeldende første ledd nr. 2 fremgår det blant annet en hjemmel til å pålegge bøter eller fengsel ved brudd på § 2-10 sjette ledd. Henvisningen er ment å gjelde femte ledd. Henvisningen i første ledd nr. 2 foreslås endret i tråd med dette.

Til forsiden