4 Avspilling av opptak i retten

4.1 Gjeldende rett

Både i sivile saker og straffesaker skal det foretas opptak under hoved- og ankeforhandling av partsforklaringer, vitneforklaringer og sakkyndiges forklaringer, jf. tvisteloven § 13-7 og straffeprosessloven § 23. Opptak kan unnlates når retten ikke har tilgjengelig nødvendig utstyr for opptak. Som følge av den generelle mangelen på utstyr i domstolene har dette vært den praktiske hovedregelen frem til 2025.

Det fremgår av straffeprosessloven § 331 femte ledd at Kongen i forskrift kan «gi regler om at opptak foretatt etter § 23 i utpekte domstoler skal spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for direkte forklaring for retten, når hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler imot det». Kongen kan videre «gi nærmere regler om avspilling i forskrift».

I tvisteloven § 23-2 fjerde ledd om partsavhør fremgår det tilsvarende at Kongen i forskrift kan «gi regler om at opptak foretatt etter § 13-7 i utpekte domstoler skal spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for direkte forklaring for retten eller bevisopptak, når hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler imot det». Kongen kan videre «gi nærmere regler om avspilling i forskrift». Videre fremgår det av tvisteloven § 24-1 fjerde ledd om vitneplikt at Kongen i forskrift kan «gi regler om at opptak foretatt etter § 13-7 i utpekte domstoler skal spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for direkte forklaring for retten eller bevisopptak, når hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler imot det». Kongen «kan gi nærmere regler om avspilling i forskrift».

Nærmere regler er gitt i forskrift 28. september 2018 nr. 1471 om opptak i retten. Forskriften § 6 regulerer avspilling av lyd- og bildeopptak fra underinstansen i ankeforhandlingen. Bestemmelsen gjelder bare for «de domstolene Domstoladministrasjonen bestemmer», jf. § 6 fjerde ledd.

4.2 Forslaget i høringsnotatet 21. oktober 2024

Departementet foreslo i høringsnotatet 21. oktober 2024 å fjerne begrensningen «i utpekte domstoler» i straffeprosessloven § 331 femte ledd og tvisteloven § 23-2 fjerde ledd og § 24-1 fjerde ledd. For å understreke at hverken dagens bestemmelser eller de foreslåtte endringene innebærer noen plikt til avspilling av opptak, foreslo departementet at Kongens forskriftsadgang etter de ovennevnte bestemmelsene endres fra at det kan gis regler om at domstolene på nærmere vilkår «skal» spille av opptak, til at domstolene «kan» spille av opptak på de samme vilkårene.

4.3 Høringsinstansenes syn

Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Den norske Dommerforening, Eidsivating lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Norsk tjenestemannslag, Oslo politidistrikt og Parat støtter forslaget til endringer i tvisteloven § 23-2 fjerde ledd og § 24-1 fjerde ledd, straffeprosessloven § 331 femte ledd og forskrift om opptak i retten § 6.

Borgarting lagmannsrett peker i denne forbindelse særlig på behovet for at ankedomstolen gis anledning til å vurdere om avspilling er hensiktsmessig i det enkelte tilfelle.

Den norske Dommerforening stiller seg i all hovedsak bak Borgarting lagmannsretts uttalelse. Foreningen uttaler i tillegg:

«Erfaringsmessig stiller man seg i praksis ganske fritt til i hvilken grad avspilling trer i stedet for ny forklaring, der en eller begge parter mener dette er nødvendig. Endringen til 'kan' blir da mer dekkende.»

Gulating lagmannsrett viser til sin erfaring med Opptak i retten-prosjektet, og mener at det ikke bør legges opp til en omfattende gjenbruk av opptak fra underinstansen før det er foretatt en grundig gjennomgang av andreinstansens rolle og oppgaver med utgangspunkt i NOU 2020: 11 kapittel 25.

Frostating lagmannsrett uttaler:

«For at en reform med gjenbruk skal fungere godt, er det etter vår oppfatning avgjørende at opptakene fra tingretten relativt enkelt kan gjennomgås og redigeres av aktørene i samarbeid med saksforberedende dommer i lagmannsretten. Lite er vunnet ved en ren avspilling av bruttomaterialet fra tingretten».

Agder lagmannsrett slutter seg til uttalelsene fra Borgarting lagmannsrett og Frostating lagmannsrett, og mener at dersom det «på et senere tidspunkt skal gjøres et lovarbeid med tanke på varige regelendringer på dette området, er det helt sentralt at det samtidig gjøres en bred og prinsipiell utredning av ankeinstansen rolle». Eidsivating lagmannsrett uttaler lignende at avspilling ikke bør innføres «som en 'skal'-ordning, før det er foretatt en bred og prinsipiell utredning av ankeinstansens rolle, og så lenge det i et stort antall saker ikke vil foreligge opptak fra tingrettene».

Tolkene i Akademikerforbundet ser positivt på bruk av videoutstyr i saker med tolk, og peker på at det er viktig at videoutstyret er tilrettelagt, eller kan tilrettelegges, når tegnspråklige deltar i retten.

Økokrim skriver i sin uttalelse, som Politidirektoratet tiltrer:

«Økokrim mener det er positivt at forsøket med opptak og adgang til avspilling av lyd- og bildeopptak utvides.

Vi har lang erfaring med å selv ta lydopptak av rettsforhandlingene i både tingrett og lagmannsrett. Det samme gjelder andre enheter i påtalemyndigheten. I enkeltsaker har vi transkribert de sentrale forklaringene og etter at straffeprosessloven nå åpner for det, lar vi utskriftene bli en del av forklaringsutdraget under lagmannsrettens behandling. Transkripsjon øker tilgjengeligheten og effektiviteten av lydopptaket vesentlig; blant annet er det lettere å identifisere relevante passasjer, søke etter stikkord og skaffe seg en oversikt over innholdet.

Tidligere var det svært ressurskrevende å gjennomføre transkripsjon. Nå foreligger det imidlertid verktøy som automatisk overfører tale til tekst så å si i realtid. Det er all grunn til å tro at disse verktøyene bare vil bli bedre og raskere med tiden, og at en hverdag hvor alle aktørene i retten har løpende tilgang til umiddelbar utskrift av forklaringene er nær forestående.

Vårt innspill er at det tas høyde for å implementere slike verktøy i den tekniske utrullingen som uansett skal skje ved utvidelsen av ordningen og at regelverket tar tilstrekkelig høyde for at også utskriften kan brukes både i den saken forklaringen er avgitt og i en ankerunde.

Når slike verktøy er blitt alminnelige, vil det øke mulighetene til også å bruke opptaket som konfrontasjon ved motstrid eller når et vitne eller tiltalte ikke husker. Det bør vurderes om det er nødvendig å presisere at regelverket eksplisitt åpner for avspilling ved motstrid.»

Advokatforeningen støtter en endring fra at opptak «skal» brukes, til at opptak «kan» brukes, og mener at det vil «gi forberedende dommer den nødvendige fleksibiliteten til å vurdere både hensynet til muntlighet kontra prosesseffektivitet i den enkelte sak, herunder om bruken av opptakene faktisk vil medføre en tidsbesparelse», samt at systemet da lett vil kunne tilpasses endringer i teknologien.

Trøndelag statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter og Troms og Finnmark statsadvokatembeter er i sin felles høringsuttalelse enig i at adgangen til avspilling av opptak ikke kan være begrenset til opptak fra «utpekte domstoler», og peker blant annet på at «prøveordningen for Nord-Troms og Senja tingrett og Sør-Rogaland tingrett har vist seg god rettssikkerhetsmessig, ressursmessig og medfører mindre belastning for fornærmede og øvrige vitner». Disse høringsinstansene støtter likevel ikke forslaget om å endre ordlyden fra «skal» til «kan», idet de mener en slik endring «kan medføre en utglidning av grensen for når det spilles av opptak eller ikke, herunder at dette da kan medføre forskjelligartet praksis mellom lagmannsrettene eller endog mellom de enkelte lagdommerne». Disse høringsinstansene mener bestemmelsen slik den er utformet i dag gir tilstrekkelig handlingsrom for lagmannsretten til å beslutte om opptak skal spilles av eller ikke, og mener at det ikke er «behov for en adgang for ankedomstolen til å unnlate avspilling av opptak ut i fra eget forgodtbefinnende».

Også Oslo tingrett er imot å endre ordlyden i de ovennevnte bestemmelsene fra «skal» til «kan», og uttaler:

«Forsvarlighetsvurderingen i den gjeldende bestemmelsen anses å rekke vidt, og det synes ikke å være behov for å utvide unntaksadgangen ytterligere. Oslo tingrett mener bestemmelsen slik den nå lyder, er tilstrekkelig for å hindre gjenbruk i de tilfellene det vil være uheldig, enten det er av hensyn til rettsikkerheten eller andre grunner.

Oslo tingrett frykter at endring fra 'skal' til 'kan', vil føre til at opptak avspilles sjeldnere enn ønskelig og sjeldnere enn det som var forutsatt i loven. Det kan også øke faren for at det utvikler seg forskjellig praksis mellom lagmannsrettene og mellom de enkelte dommerne. Lagmannsrettenes erfaringer med gjenbruk av opptak kan følgelig bli mindre, og det kan igjen være uheldig for det videre arbeidet med oppfølgingen av forslagene om opptak og gjenbruk fra bl.a. Domstolkommisjonen (NOU 2020: 11).»

Hålogaland lagmannsrett har siden 2018 deltatt i prøveprosjektet «Opptak i retten», som ble avsluttet i 2022. Ordningen har fortsatt også etter at prøveprosjektet ble avsluttet. Lagmannsretten er enig i at det bør etableres hjemmel for gjenbruk i alle lagmannsrettene ved de foreslåtte lov- og forskriftsendringene. Også Hålogaland lagmannsrett er imidlertid imot å endre ordlyden «skal» til «kan», og uttaler på bakgrunn av sine erfaringer blant annet:

«Vår oppfatning er at dagens ordlyd i forskriften § 6 er viktig for å sikre at saker med opptak behandles likt og at utprøvingen leder til et tilstrekkelig bredt erfaringsgrunnlag i alle lagmannsrettene. Det er alltid krevende å ta i bruk nye arbeidsmetoder. Desto mer krevende er det å få til en felles policy om spørsmål som ligger i kjernen av dommernes uavhengighet og som dommere har ulike meninger om. Vi har erfart at 'mengdetrening' er viktig for å skaffe seg tilstrekkelig bred erfaring om hvordan ordningen fungerer i ulike henseender og for å bli bekvem med denne arbeidsmåten. Dette er også viktig for aktørene, som bare høster erfaringer i den grad lagmannsrettene bruker ordningen.

Lagmannsretten mener at den foreslåtte endringen i forskriften § 6 første ledd, mot en ytterligere diskresjonær adgang til ikke å gjenbruke opptakene, ikke bør gjennomføres. En endring fra 'skal' til 'kan' vil sannsynligvis lede til ulikhet mellom lagmannsrettene, ulikhet mellom dommerne, uforutsigbarhet for aktørene og unødvendige diskusjoner mellom partene under saksforberedelsen.»

Domstoladministrasjonen er enig med departementet i at begrensningen «i utpekte domstoler» bør fjernes fra de ovennevnte bestemmelsene, men styret i Domstoladministrasjonen, med unntak av styremedlem Marianne Vollan, mener ordlyden «skal» ikke bør endres til «kan». Det vises til at dagens ordlyd var et bevisst valg fra lovgiver, idet gjenbruk av opptak vil kunne bidra til bedre opplyste saker, og vitner vil kunne unngå belastningen med å måtte forklare seg på nytt. Videre vises det til at avspilling av opptak sparer utgifter til blant annet reise og tapt arbeidsfortjeneste for vitner. Domstoladministrasjonen mener at forsvarlighetsvurderingen som er inntatt i dagens regler er en tilstrekkelig begrensing, både ut fra et rettssikkerhetsperspektiv og ut fra økonomiske og praktiske vurderinger knyttet til saksavviklingen. Domstoladministrasjonen mener at det gitt rammene for hva som kan inngå i forsvarlighetsvurderingen ikke synes nødvendig med ytterligere diskresjonær adgang til å vurdere om opptak skal spilles av, og at dagens regel anses tilstrekkelig for å hindre at gjenbruk skjer der det vil være uheldig av hensyn til rettsikkerheten eller av andre årsaker. Domstoladministrasjonen uttaler avslutningsvis om dette:

«Domstoladministrasjonen er bekymret for at en endring av ordlyden til 'kan', vil medføre at opptak vil spilles av sjeldnere enn hva som er forutsatt i loven. Endringen vil kunne medføre at domstolen og aktørene vil oppfatte det som en ytterligere terskel for å spille av opptakene i lagmannsretten. Det vil kunne oppstå forskjeller mellom lagmannsrettene, og mellom de enkelte dommerne, når det gjelder bruk av lyd- og bildeopptak under ankeforhandlingen. Lagmannsrettenes erfaring med bruk av lyd- og bildeopptak kan dermed bli mindre, noe som vil være uheldig i det videre arbeidet med oppfølgingen av forslagene om lyd- og bildeopptak i NOU 2020: 11 og NOU 2016:24.

Domstoladministrasjonen vil understreke at Hålogaland lagmannsrett er den lagmannsretten som har mest omfattende erfaring med gjenbruk av opptak, etter å ha vært en sentral deltaker i prøveprosjektet Opptak i retten. Også Hålogaland lagmannsrett mener at det fremdeles bør stå 'skal' i de aktuelle bestemmelsene. Domstoladministrasjonen viser til deres høringsuttalelse.»

Oslo politidistrikt viser til at det følger av straffeprosessloven § 23 at opptaket inngår som en del av rettsboken og arkiveres sammen med saken, og videre av påtaleinstruksen § 35-9 at dokumentene skal oppbevares ved «stedlig politikammer», og tilføyer:

«Det enkelte politidistrikt vil således måtte motta og oppbevare opptakene fra den enkelte sak. Det antas at opptakene kan oppbevares i Mediebanken. Så vidt Oslo politidistrikt kjenner til finnes det per i dag imidlertid ikke en teknisk løsning for at politiet kan motta opptakene fra domstolen. Slik løsning for mottak av opptak bør være på plass før utrulling av opptaksutstyr starter.»

4.4 Departementets vurdering

I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslår departementet at begrensningen «i utpekte domstoler» fjernes fra straffeprosessloven § 331 femte ledd og tvisteloven § 23-2 fjerde ledd og § 24-1 fjerde ledd. Dette innebærer at alle lagmannsrettene vil få anledning til å spille av opptak fra tingrettene i ankebehandlingen, både i straffesaker og sivile saker, når vilkårene for dette for øvrig er oppfylt. Dette vil gi lagmannsrettene verdifull erfaring med denne arbeidsformen, og vil kunne være effektiviserende i de tilfellene der avspilling er egnet.

Når det gjelder spørsmålet om ordlyden «skal» i de ovennevnte bestemmelsene bør byttes ut med «kan», har departementet på bakgrunn av høringsuttalelsene falt ned på å videreføre dagens ordlyd. Forslaget i høringen om å endre ordlyden var av hensyn til å fremheve fleksibiliteten i bestemmelsen, men på bakgrunn av høringen ser departementet at en slik endring vil kunne gi feil signaler. Departementet viser til departementets vurdering i Prop. 63 L (2017–2018) Endringer i straffeprosessloven og tvisteloven (opptak og gjenbruk av forklaringer i retten mv.) punkt 4.6, der det fremgår:

«Flere vektige hensyn kan tale for at opptak bør tre i stedet for gjentatte forklaringer i annen instans. Det er for eksempel grunn til å tro at begivenhetsnære forklaringer er mer sannferdige enn forklaringer som avgis etter en tid, og dermed at gjenbruk av forklaringene i form av avspilling av opptak bidrar til bedre opplyste saker. Dersom det åpnes for middelbar bevisførsel i ankeinstansen, unngår man også at forklaringene tilpasses mellom rettsinstansene. At den som tidligere har forklart seg om et forhold og som opplever det som belastende å måtte forklare seg på nytt kan spares for denne påkjenningen, er også en viktig konsekvens av en gjenbruksordning. En annen side av en ordning med gjenbruk gjelder rettens saksstyring og forutberegnelighet i saksavviklingen. Avklares det at et opptak helt eller delvis skal spilles av, har man også kunnskap om hvor lang tid en forklaring vil ta, noe som vil øke forutberegneligheten og gjøre det enklere å planlegge rettsmøtene.»

Videre vises det til samme proposisjon punkt 7.3, der det fremgår:

«Departementet er klar over at det er en risiko for at en avspilling av et opptak i noen tilfeller vil bli mer tidkrevende enn å gjennomføre nye avhør. Dette gjelder særlig dersom dommeren i tingretten ikke har styrt avhørene effektivt, slik noen av høringsinstansene har uttrykt bekymring for. I slike tilfeller er det ikke gitt at opptak av forklaringer bør avspilles i stedet for ny direkte bevisførsel, og det kan også være grunn til begrense avspillingen til deler av opptakene.»

Etter departementets syn står disse betraktningene seg fortsatt. Departementet understreker at lagmannsrettene, som i dag, må vurdere om avspilling av opptak i den enkelte sak er forsvarlig og hensiktsmessig. Dette vurderingstemaet gir etter departementets syn et tilstrekkelig skjønnsrom til å velge bort avspilling når omstendighetene tilsier det. Departementet er etter en fornyet vurdering enig med blant andre Domstoladministrasjonen og Hålogaland lagmannsrett i at en endring fra «skal» til «kan» vil kunne gi uheldige utslag i form av at det kan gi ubegrunnede praksisforskjeller i de ulike lagmannsrettene og mellom de enkelte dommerne, slik at hensynet til likebehandling tilsier en strammere regel. Videre legger departementet vekt på Hålogaland lagmannsretts uttalelse om at mengdetrening erfaringsmessig er viktig, og at videreføring av dagens ordlyd vil gi noe mer forutsigbarhet for aktørene og mindre grunnlag for unødvendige diskusjoner mellom partene under saksforberedelsen. Når ordlyden «skal» videreføres, er det for å signalisere at opptak skal spilles av når omstendighetene ikke taler imot det.

Når domstolene har gjort seg flere erfaringer med avspilling av opptak fra tingrettene i lagmannsrettene gjennom de foreslåtte reglene, vil departementet gjøre nye vurderinger av regelverket på området.