Prop. 169 L (2016–2017)

Endringer i barnevernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og foreldre)

Til innholdsfortegnelse

17 Merknader til de enkelte bestemmelser

17.1 Barnevernloven

Til § 1-1

I bestemmelsens første punktum fremgår det at loven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Dette tydeliggjør barnevernets ansvar for utsatte barn, men innebærer ingen utvidede oppgaver.

Videre fremgår det av annet punktum at formålet med loven også er å bidra til at barn møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse. Trygghet, kjærlighet og forståelse er viktige elementer i god omsorg. Bestemmelsen skal signalisere en forventning om hvordan barnevernarbeidere skal møte barn. Loven skal også bidra til at barn og unge får både trygge og gode oppvekstvilkår. At barn skal få både trygge og gode oppvekstvilkår innebærer ikke en utvidelse av barnevernets ansvar for generelt forebyggende arbeid, men anerkjenner at barn både skal ha en trygg og en god oppvekst.

Til § 1-2

Det fremgår av første leddførste punktum at lovens bestemmelse om tjenester og tiltak gjelder for barn som har vanlig bosted i riket og oppholder seg her. Dette er kun en språklig endring, som ikke innebærer realitetsendring. Videre fremgår det av annet punktum at lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for barn som oppholder seg i riket og som er flyktninger eller internasjonalt fordrevne, eller når barnets vanlige bosted ikke lar seg fastsette. Endringene er kun gjort for å sikre at ordlyden er bedre i samsvar med ordlyden i Haagkonvensjonen 1996 artikkel 6.

Til § 1-5

Bestemmelsen er ny. Det fremgår av bestemmelsen at barn har rett til nødvendige tiltak etter barnevernloven når vilkårene for tiltaket er oppfylt. Bestemmelsen gir et tydelig signal om at barnet er hovedpersonen i en barnevernsak.

Barn kan få rett til samtlige tiltak etter barnevernloven når vilkårene for tiltak er oppfylt, både frivillige tiltak og tvangstiltak. Barnet er gitt en rett til de tiltak kommunen allerede er forpliktet til å iverksette etter barnevernloven. Rettighetsfesting innebærer dermed ikke nye plikter for kommunene, og det innskrenker ikke det handlingsrommet kommunen har i dag ved valg av tiltak og tiltakets omfang. Barn har kun rett på nødvendige tiltak. Barnet vil ikke har rett til et bestemt tiltak, for eksempel støttekontakt, institusjonsplass, fosterhjem eller støtte til ferie. Hva barnet har krav på avhenger av barnets situasjon og behov. Tiltaket må imidlertid være forsvarlig og til barnets beste.

Krav om tiltak skal behandles etter eksisterende ordninger med klage og rettslig overprøving. Fylkesmannens, fylkesnemndas og domstolens adgang til å overprøve barnevernvedtak er ikke endret. Rettighetsfesting gir ingen utvidet adgang til å overprøve kommunens skjønnsutøvelse. At barnet har rett til nødvendige barneverntiltak endrer heller ikke kommunens eventuelle erstatningsansvar.

Til § 1-6

Bestemmelsen er ny. Bestemmelsen gir alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter barnevernloven. Bestemmelsen erstatter gjeldende § 4-1 annet ledd om medvirkning. Barnet gis en selvstendig og ubetinget rett til medvirkning etter barnevernloven. Barnet har en rett, men ikke en plikt til å medvirke.

Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Videre skal barnet bli lyttet til og barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Retten gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet, ikke bare når det tas rettslige eller administrative avgjørelser. Barnet vil dermed ha rett til å medvirke eksempelvis ved valg av fosterhjem eller institusjon, ved vurdering av samvær, utarbeidelse av tiltaksplaner, ved tvangsbruk og så videre.

Retten til medvirkning betyr samtidig at beslutningstakerne har en plikt til å gi barnet mulighet til å medvirke. Plikten omfatter alle instanser som har oppgaver etter barnevernloven. Beslutningstaker skal tilrettelegge for at barnet kan få uttrykke seg fritt, enten verbalt eller ved ikke-verbal kommunikasjon. Eksempelvis kan barnet ha behov for tolk eller tilgang på fysiske hjelpemidler for å utøve sin rett.

Medvirkningen skal ivareta barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn, herunder samiske barns språk og kultur, jf. forskrift om medvirkning og tillitsperson § 3 annet ledd. Samiske barn har, som urfolk, særskilte rettigheter gjennom nasjonal lovgivning og internasjonale konvensjoner. Sameloven gir blant annet en utvidet rett til bruk av samisk språk i rettsvesenet og i helse- og sosialsektoren i forvaltningsområdet for samisk språk. I saker for fylkesnemnda kan barnet medvirke gjennom en talsperson, se § 7-9. Det vises til forskrift om talsperson § 3 tredje ledd, der det fremgår at ved oppnevning av talsperson for samiske barn innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, skal barnet få tilbud om en talsperson med samisk språk og kulturforståelse. Det følger også av § 3 tredje ledd at i andre områder skal det tilstrebes at barnet får et slikt tilbud.

Retten til medvirkning må ses i sammenheng med plikten til å dokumentere barnets medvirkning og barnets beste i vedtak, se forslag til ny § 6-3 a og § 7-19.

Barns anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til videreføres avslutningsvis i bestemmelsen. Hjemmelen til å gi nærmere regler i forskrift om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon videreføres. Dette innebærer at § 4-1 annet ledd oppheves.

Til § 1-7

Bestemmelsen er ny. God dialog og samarbeid mellom barnevernet og barn og foreldre er en forutsetning for godt barnevern. Et godt samarbeid med barn og foreldre kan bidra til at flere barn får hjelp som virker på et så tidlig tidspunkt som mulig.

Bestemmelsen slår fast at barnevernmyndighetene skal utøve sin virksomhet med respekt for og så langt som mulig i samarbeid med barnet og barnets foreldre. Samarbeidsplikten vil gjelde for hele barnevernet, både statlig og kommunalt barnevern og for private som utfører arbeid eller tjenester for det offentlige etter barnevernloven. Plikten til å samarbeide gjelder for alle typer saker og på alle stadier av en sak. Plikten er imidlertid ikke absolutt. Det vil ikke alltid være mulig å oppnå samarbeid. Barnevernet må likevel tilstrebe samarbeid i alle saker på en måte som er til barnets beste.

Barn og foreldre skal behandles på en respektfull måte ved at barnevernet skal møte barn og foreldre med verdighet og opptre hensynsfullt og profesjonelt. Barn og foreldre må bli lyttet til og tatt på alvor. Barnevernet må ikke være enig med barn eller foreldre, men skal anerkjenne og vise respekt for deres synspunkter og behov. Videre skal barnevernet ta hensyn til familiens språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn, og benytte kvalifiserte tolker når det kan oppstå språkproblemer. God kommunikasjon er avgjørende for å skape tillit og for å kunne samarbeide om barneverntiltak.

Til § 4-2

I nytt annet ledd er det lovfestet at barneverntjenesten har plikt til å begrunne skriftlig hvorfor en melding henlegges uten undersøkelse. Endringen innebærer en presisering av gjeldende rett. Formålet med bestemmelsen er å motvirke at meldinger henlegges på feilaktig grunnlag. Det fremgår av bestemmelsen at begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger. Det er viktig at de opplysningene og vurderingene som er relevante for henleggelsen, blir dokumentert på en god og forsvarlig måte. Begrunnelsens innhold og omfang må tilpasses meldingens innhold. Videre fremgår det av bestemmelsen at henleggelse av åpenbart grunnløse meldinger ikke trenger å begrunnes. Dette vil omfatte for eksempel meldinger som er klart ubegrunnet, for eksempel fremsatt i sjikanehensikt, og meldinger som klart angår forhold som faller utenfor barnevernlovens anvendelsesområde. Henleggelse av en melding er ikke et enkeltvedtak.

Til § 4-3

I nytt sjette ledd fastslås det at en avgjørelse om å henlegge en barnevernsak etter en undersøkelse, skal regnes som enkeltvedtak. Det følger av forvaltningsloven at enkeltvedtak skal være skriftlige, og at de skal begrunnes. Forvaltningslovens øvrige regler for enkeltvedtak kommer også til anvendelse.

Til § 4-4 a

Bestemmelsens første ledd bokstav c henviser til reglene om barns medvirkning i barnevernloven. Ettersom § 4-1 annet ledd oppheves og det innføres en ny bestemmelse om barns rett til medvirkning i § 1-6 endres henvisningen i bestemmelsen.

Til § 4-6

I femte ledd nytt annet punktum gis særskilte fristregler for akuttvedtak for barn som har vanlig bosted i en annen stat, men som oppholder seg i Norge. Særskilte fristregler vil sikre at det kan treffes nødvendige beskyttelsestiltak for barnet. De særskilte fristreglene gjelder både midlertidig vedtak om å ta barnet ut av hjemmet i en akuttsituasjon etter § 4-6 annet ledd og midlertidig akuttvedtak om opphold på institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker etter § 4-25.

I bokstav a) slås det fast at fristen for bortfall av akuttvedtaket avbrytes når barneverntjenesten fremmer anmodning til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak. Anmodning om beskyttelsestiltak er fremmet når anmodningen er mottatt av norsk sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1996. Det er ikke et krav om at anmodningen er mottatt av den andre statens sentralmyndighet.

Etter bokstav b) avbrytes fristen også når barneverntjenesten har fattet vedtak om å få overført jurisdiksjon etter lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5. Det er tilstrekkelig at det er fattet vedtak om overføring av jurisdiksjon. Det er ikke et krav om at endelig vedtak foreligger.

I nytt sjette leddførste punktum fremgår det at etter at det er truffet midlertidig vedtak i en akuttsituasjon, skal barneverntjenesten løpende følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling. Oppfølgingsplikten gjelder både frivillige hjelpetiltak i akuttsituasjoner etter første ledd og midlertidige vedtak i akuttsituasjoner om å plassere barnet utenfor hjemmet etter annet ledd. Oppfølgingsplikten innebærer at barneverntjenesten må innhente informasjon fra fosterforeldrene eller institusjonen der barnet er plassert og fra andre aktører som er involvert i barnets liv. Barneverntjenesten må også snakke med og besøke barnet. I annet punktum fremgår det at barneverntjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Dette er en naturlig del av barneverntjenestens oppfølgingsansvar for barnet. Vurderinger av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet boforhold, samvær, oppfølgingen av barnet i det daglige, kontakt med andre tjenester, men også vurderinger av nye barneverntiltak.

Det følger av tredje punktum at barneverntjenesten også skal følge med på foreldrenes situasjon. Dette innebærer at barneverntjenesten må samarbeide og samtale med foreldrene og vurdere om situasjonen har endret seg etter at tiltaket ble vedtatt. Kort tid etter at vedtak er truffet skal barneverntjenesten kontakte foreldrene og tilby veiledning og oppfølging, jf. fjerde punktum. I den første kontakten med foreldrene er det viktig at barneverntjenesten gir informasjon om vedtaket og hvilke rettigheter foreldrene har. Videre må barneverntjenesten gi foreldrene informasjon om hvordan barnet har det, samt samtale med foreldrene om gjennomføring av eventuelle samvær med barnet og hva slags veiledning og oppfølging som kan være aktuelt for foreldrene. Dersom foreldrene ønsker det, vil en viktig oppgave for barneverntjenesten også være å formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette fremgår av femte punktum. Aktuelle hjelpeinstanser kan for eksempel være familievernet, kommunale helse- og omsorgstjenester eller NAV.

Til § 4-9

Foreløpige vedtak om forbud mot flytting og vedtak om omsorgsovertakelse for nyfødte barn faller bort dersom begjæring om tiltak ikke er sendt fylkesnemnda innen seks uker, jf. § 4-9 tredje ledd. I fjerde ledd nytt annet punktum gis det særskilte fristregler for barn som har vanlig bosted i en annen stat, men som oppholder seg i Norge. Se merknad til § 4-6 femte ledd nytt annet punktum.

I nytt femte ledd første punktum fremgår det at etter at det er truffet foreløpige vedtak etter § 4-8 første ledd og annet ledd annet punktum, skal barneverntjenesten løpende følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling. Oppfølgingsplikten gjelder dermed både etter foreløpige vedtak om forbud mot flytting og foreløpige vedtak om omsorgsovertakelse for nyfødte barn. Oppfølgingsplikten innebærer at barneverntjenesten må innhente informasjon fra fosterforeldrene eller institusjonen der barnet er plassert og fra andre aktører som er involvert i barnets liv. Barneverntjenesten må også snakke med og besøke barnet. I annet punktum fremgår det at barneverntjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Dette er en naturlig del av barneverntjenestens oppfølgingsansvar for barnet. Vurderinger av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet boforhold, samvær, oppfølgingen av barnet i det daglige, kontakt med andre tjenester, men også vurderinger av nye barneverntiltak.

Det følger av tredje punktum at barneverntjenesten også skal følge med på foreldrenes situasjon. Dette innebærer at barneverntjenesten må samarbeide og samtale med foreldrene og vurdere om situasjonen har endret seg etter tiltaket ble vedtatt. Kort tid etter at vedtak er truffet skal barneverntjenesten kontakte foreldrene og tilby veiledning og oppfølging, jf. fjerde punktum. I den første kontakten med foreldrene er det viktig at barneverntjenesten gir informasjon om vedtaket og hvilke rettigheter foreldrene har. Videre må barneverntjenesten gi foreldrene informasjon om hvordan barnet har det, samt samtale med foreldrene om gjennomføring av eventuelle samvær med barnet og hva slags veiledning og oppfølging som kan være aktuelt for foreldrene. Dersom foreldrene ønsker det, vil en viktig oppgave for barneverntjenesten også være å formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette fremgår av femte punktum. Aktuelle hjelpeinstanser kan for eksempel være familievernet, kommunale helse- og omsorgstjenester eller NAV.

Til § 4-16

I nytt annet punktum er det presisert at barneverntjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Dette er en aktiv plikt, som allerede følger av at barneverntjenesten har det løpende og helhetlige ansvaret for barnet. Vurderinger av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet boforhold, gjennomføring av samvær, oppfølgingen av barnet i det daglige og kontakt med andre tjenester.

Nåværende annet, tredje og fjerde punktum blir tredje, fjerde og nytt femte punktum.

I nytt sjette punktum presiseres det at der hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barneverntjenesten legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet etter § 4-21. Omsorgsovertakelser er i utgangspunktet midlertidige og barneverntjenesten skal aktivt arbeide for tilbakeføring der det er mulig og til barnets beste. I disse tilfellene er det viktig at tilknytningen mellom barn og foreldre ivaretas i størst mulig grad. Tilknytning mellom barn og foreldre må vektlegges blant annet ved avgjørelse om samvær og kontakt.

Sentralt for vurderingen av om barneverntjenesten skal arbeide aktivt for tilbakeføring vil være fylkesnemndas vedtak, herunder varigheten av vedtaket og særlige forhold hos barnet og foreldrene.

Oppfølging og veiledning av foreldre som skal bidra til at foreldre kan få barnet tilbake må balanseres mot hensynet til barnets behov for ro og stabilitet. I noen saker vil det på bakgrunn av sakens karakter ikke være til barnets beste å arbeide for en tilbakeføring. Formålet med oppfølgingen kan i slike tilfeller for eksempel være å legge forholdene til rette for at samvær skal gjennomføres på en god måte eller å veilede foreldrene i den nye rollen.

Barneverntjenesten må fortløpende følge med på barnet og foreldrenes situasjon og vurdere formålet med oppfølgingen. Barneverntjenesten må arbeide systematisk og ha rutiner for hvordan barneverntjenesten skal følge opp både barn og foreldre.

Til § 4-22

Nytt tredje ledd første punktum lovfester at barneverntjenesten alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Bestemmelsen er i samsvar med § 4-22 tredje ledd annet punktum i lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven jf. Prop. 73 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven (barnevernsreform). Denne endringsloven har ikke trådt i kraft. Av lovtekniske årsaker kan § 4-22 tredje ledd annet punktum i endringsloven ikke tre i kraft tidligere enn de øvrige bestemmelsene i endringsloven. Plikten til å vurdere fosterhjem i barnets familie og nære nettverk har samtidig nær sammenheng med nytt tredje ledd annet punktum der det fremgår at barneverntjenesten ved slike vurderinger skal legge til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering. Første punktum er derfor tatt inn slik at lovfestingen av plikten kan tre i kraft samtidig som annet punktum i nytt tredje ledd.

Barnets familie inkluderer også barnets slekt. Storfamilie og utvidet slektskap er viktig for mange barn. Hvem som omfattes av barnets familie og nære nettverk må vurderes konkret i den enkelte sak.

Storfamilie og utvidet slektskap står sterkt i de samiske samfunn. I samiske samfunn og i samiske språk har man en utvidet forståelse av nær familie og slektskap, og besteforeldre, gudforeldre og gaibmi (den som barnet er oppkalt etter) er ofte viktige personer for barnet som kan ha en aktiv rolle i barnets liv.

Det vises for øvrig til merknad til bestemmelsen i Prop. 73 L hvor det blant annet fremgår at «Lovfestingen skal bidra til å tydeliggjøre kommunens ansvar for å vurdere familie og nære nettverk som fosterhjem. Kommunen må gi en kort redegjørelse om sitt arbeid med dette når de ber Bufetat om bistand til å finne et fosterhjem. Bufetat må legge denne redegjørelsen til grunn.» Det fremgår videre at «kommunen har kun en plikt til å vurdere om det er potensielle fosterforeldre i barnets familie eller nære nettverk. Hvorvidt personer i barnets familie eller nære nettverk skal velges som fosterforeldre, beror på en konkret vurdering av hva som vil være til barnets beste

Nytt tredje ledd annet punktum lovfester at barneverntjenesten skal legge til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering ved vurdering av fosterhjem i barnets familie og nære nettverk, dersom det er hensiktsmessig. Barneverntjenesten må gjøre en konkret vurdering av hvorvidt det er hensiktsmessig å ta i bruk verktøy eller metoder i den enkelte sak. Det vil kunne være tilfeller hvor det er klart at det ikke er grunnlag for å lete etter fosterhjem i familien, eller at bruk av verktøy eller metoder for nettverksinvolvering ikke vil kunne bidra positivt i arbeidet med å hjelpe barnet. Det skal legges til rette for bruk av verktøy eller metoder for nettverksinvolvering ved vurdering av fosterhjem i familie eller nære nettverk ved frivillige plasseringer, i akuttsituasjoner og etter omsorgsovertakelse. Nettverksinvolvering må skje frivillig, både fra barnet og foreldrenes side, og øvrig familie og nettverk. Lovfestingen er et viktig signal om betydningen av nettverksinvolvering ved vurdering av fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk.

Nåværende tredje til sjette ledd blir fjerde, femte, sjette og nytt syvende ledd.

Til § 4-28

For å synliggjøre at bestemmelsen også omfatter oppfølging er overskriften til bestemmelsen endret.

I nytt første leddførste punktum fremgår det at etter det er truffet vedtak om plassering på institusjon etter § 4-24 eller § 4-26, eller midlertidige vedtak etter § 4-25, skal barneverntjenesten løpende følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling. Oppfølgingsplikten innebærer at barneverntjenesten må innhente informasjon fra institusjonen der barnet er plassert og fra andre aktører som er involvert i barnets liv. Barneverntjenesten må også snakke med og besøke barnet. Det er presisert i annet punktum at barneverntjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Dette er en naturlig del av barneverntjenestens oppfølgingsansvar for barnet. Vurderinger av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet boforhold, gjennomføring av samvær, oppfølgingen av barnet i det daglige, kontakt med andre tjenester og eventuelt behov for andre barneverntiltak. En viktig del av oppfølgingen er å vurdere om oppholdet fungerer etter sitt formål. Her vil tiltaksplanen være et sentralt verktøy.

I tredje punktum fremgår det at barneverntjenesten skal kontakte foreldrene kort tid etter at vedtak er truffet og tilby foreldrene veiledning og oppfølging. I fjerde punktum fremgår det at dersom foreldrene ønsker det, skal barneverntjenesten formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette kan for eksempel være familievernkontoret. Det sentrale ved oppfølgingen av foreldrene er at de får god informasjon og at barneverntjenesten bidrar til å sette foreldrene i best mulig stand til å ivareta barnet etter oppholdet. Barneverntjenesten må forsøke å involvere foreldrene også i de tilfeller der foreldrene ikke ønsker oppfølging mens barnet oppholder seg på institusjon. Barneverntjenesten må vurdere konkret hva slags oppfølging og veiledning som vil være egnet for foreldrene. For eksempel kan det være aktuelt å diskutere og finne løsninger for hvordan tilbakeføringen bør gjennomføres og hva som trengs av oppfølging når barnet har flyttet hjem igjen. Dersom det er behov for omfattende oppfølging av og veiledning i foreldres omsorgsrolle må barneverntjenesten vurdere om det i stedet skal iverksettes hjelpetiltak overfor foreldrene.

Nåværende første, annet, tredje og fjerde ledd blir annet, tredje, fjerde og nytt femte ledd.

Til § 6-3 a

Bestemmelsen er ny. Det er inntatt i bestemmelsens første punktum at det skal fremgå av vedtaket hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Det følger av annet punktum at det skal fremgå av vedtaket hvordan barnets beste er vurdert. Dersom vedtaket fraviker fra hva som har vært barnets syn i saken, bør dette begrunnes. Det bør fremgå av vedtaket hvilke mulige konsekvenser avgjørelsen har for barnet, og hvordan relevante momenter er vektet for å finne frem til barnets beste. Kravene til begrunnelsen i et vedtak skjerpes jo mer inngripende vedtaket er.

For barn som tilhører en minoritet eller urfolk, bør det fremgå av vedtaket hvordan det tas hensyn til barnets språk og kultur. Hvis vedtaket gjelder et samisk barn, bør det fremgå av vurderingene hvordan det tas hensyn til samisk språk og kultur. Skal et samisk barn i fosterhjem, bør det fremgå hvordan barnet kan opprettholde samisk språk og kultur i fosterhjemmet.

Dokumentasjonsplikten gjelder både for den kommunale barneverntjenestens og det statlige barnevernets vedtak.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med barnets rett til medvirkning i § 1-6. Bestemmelsen tilsvarer krav til fylkesnemndas vedtak som er inntatt i § 7-19.

Til § 6-4

Bestemmelsen regulerer opplysningsplikten til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker. Begrepet «opplysningsplikt» omfatter både plikt til å melde fra til den kommunale barneverntjenesten av eget initiativ («meldeplikt»), samt plikt til å gi opplysninger etter pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Opplysningsplikten omfatter en plikt til å formidle opplysninger som ellers er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Opplysningsplikten omfatter alle offentlige myndigheter, en rekke yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, samt organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune.

Bestemmelsens første ledd regulerer meldeplikten. Det fremgår av bestemmelsens første punktum at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan uten hinder av taushetsplikt skal melde fra til barneverntjenesten uten ugrunnet opphold etter nærmere bestemte vilkår.

Presiseringen av at plikten omfatter «enhver» reflekterer at meldeplikten er et selvstendig og personlig ansvar som påligger den enkelte. Dette innebærer at vurderingen av om melding skal sendes til barneverntjenesten verken kan overlates til andre tjenester eller til andre ansatte i den enkelte tjenesten. Det personlige ansvaret er imidlertid ikke til hinder for at det etableres praktiske rutiner om formidling av meldinger. Slike rutiner kan imidlertid ikke utformes slik at de fører til forsinkelser og må ikke innebære en faktisk eller faglig overprøving av vurderingen om vilkårene for meldeplikt er oppfylt.

Også ansatte og andre som utfører oppgaver for en barnevernmyndighet er omfattet av meldeplikten. Dette innebærer blant annet at barneverntjenesten i én kommune har plikt til å melde fra til barneverntjenesten i en annen kommune når vilkårene for dette er oppfylt. Plikten omfatter også ansatte blant annet hos fylkesmannen, i Bufetat og i departementet.

Dersom vilkårene for meldeplikt er vurdert som oppfylt skal vedkommende «melde fra til barneverntjenesten» i den kommunen barnet oppholder seg i (eller antas å oppholde seg i). Dette innebærer at plikten kun kan oppfylles ved melding til den kommunale barneverntjenesten. Når vilkårene for meldeplikt er oppfylt, finnes det med andre ord ingen andre handlingsalternativer som kan erstatte melding, og opplysningsplikten faller ikke bort selv om vedkommende selv forsøker å avhjelpe situasjonen.

Bestemmelsen presiserer at melding skal sendes «uten ugrunnet opphold». Som et utgangspunkt skal meldingen sendes barneverntjenesten straks etter at den bekymringen som er grunnlaget for å sende meldingen har oppstått. Dette innebærer at vedkommende ikke er ment å foreta ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte innholdet i sin bekymring når opplysningsplikten foreligger. Det er barneverntjenesten som har ansvaret for å gjennomføre de undersøkelser som er nødvendige for å avklare barnets omsorgssituasjon og behov for barneverntiltak.

Det kan imidlertid tenkes tilfeller der det er hensiktsmessig og samtidig fullt ut forsvarlig å ikke sende meldingen straks bekymringen oppstår. Det siktes særlig til tilfeller der det av hensyn til barnet er grunn til å planlegge meldingstidspunktet. Departementet understreker at vilkåret «uten ugrunnet opphold» er ment å tolkes strengt, og at den praktiske hovedregelen fremdeles skal være at meldingen skal sendes til barneverntjenesten umiddelbart. Videre åpner bestemmelsen bare for mer kortvarige utsettelser.

Det er en forutsetning for oppfyllelse av meldeplikten at den som sender meldingen gir seg til kjenne, slik at barneverntjenesten kan vurdere innholdet i bekymringsmeldingen og behovet for å innhente ytterligere opplysninger. Plikten kan dermed ikke oppfylles ved å sende melding til barneverntjenesten anonymt. Meldingen må også inneholde nødvendige opplysninger om barnets identitet og hva bekymringen går ut på.

Bestemmelsen stiller imidlertid ingen krav til hvordan bekymringsmeldingen skal være utformet. Dette innebærer at meldingen i utgangspunktet kan formidles både muntlig og skriftlig, og at barneverntjenestens plikt til å vurdere innholdet i meldingen gjelder uavhengig av hvordan meldingen er utformet. Av hensyn til notoritet og dokumentasjon bør muntlige bekymringsmeldinger likevel som hovedregel dokumenteres og sendes til barneverntjenesten skriftlig i etterkant.

Meldeplikten omfatter tilfeller der et barn kan være utsatt for mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, samt tilfeller der barnets egen atferd gir grunn til alvorlig bekymring. De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i første ledd bokstav a til d. Situasjonsbeskrivelsen i de ulike delene av bestemmelsen kan være delvis overlappende, slik at flere deler av bestemmelsen kan vurderes å være oppfylt samtidig.

Det fremgår av bokstav a at meldeplikten gjelder når det er «grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt». Det er ikke mulig å gi en uttømmende beskrivelse av hva som omfattes av begrepet «alvorlig omsorgssvikt». Vurderingen vil alltid avhenge av forholdene rundt det enkelte barnet, og med utgangspunkt i vedkommendes egen faglige vurdering og det som er tilgjengelig av opplysninger og dokumentasjon. I en del tilfeller vil det være klart at barnet befinner seg i en situasjon som utløser plikt til å melde fra til barneverntjenesten. I andre tilfeller vil dette være vanskeligere å vurdere. Det er ikke lett å trekke absolutte grenser mellom akseptabel og uakseptabel omsorg. Alvorlighetsgraden og antallet forsømmelser barnet utsettes for, må vurderes. Det er også av betydning om forsømmelsene er sporadiske eller vedvarende.

Begrepet «mishandling» innebærer alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som kan ha vart over tid. Alvorlig omsorgssvikt innebærer en betydelig sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse.

Det ikke er mulig eller hensiktsmessig fullt ut å definere i lovteksten hva som kan sies å utgjøre «annen alvorlig omsorgssvikt». Departementet legger imidlertid til grunn at begrepet blant annet omfatter seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneskehandel.

Det er presisert i bestemmelsen at meldeplikten gjelder i situasjoner der barn «blir eller vil bli» utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Dette innebærer en tydelig presisering av at meldeplikten ikke bare omfatter tilfeller der et barn er utsatt for alvorlig omsorgssvikt på vurderingstidspunktet, men også tilfeller der barnet kan havne i en slik situasjon. Presiseringen er primært ment å omfatte tilfeller der det er grunn til å tro at et barn kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid. Typiske eksempler på aktuelle tilfeller er ved bekymring eller mistanke om at et barn kan bli utsatt for kjønnslemlestelse eller tvangsgifte.

Bestemmelsen inneholder ingen henvisning til at meldeplikten er knyttet til forholdene i «hjemmet». Dette tydeliggjør at meldeplikten ikke er knyttet til et bestemt sted, men til barnets situasjon og behov for beskyttelse og ivaretakelse. Meldeplikten omfatter også tilfeller der barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt fra andre primære omsorgspersoner, herunder fra fosterforeldre.

Kravet «grunn til å tro» innebærer at det ikke kreves sikker viten om at situasjonen er så alvorlig som beskrevet, men at det samtidig må foreligge mer enn en vag og udefinerbar mistanke. Kravet er oppfylt dersom det foreligger en bekymring eller mistanke som er begrunnet i konkrete forhold knyttet til det enkelte barnets situasjon. Dette innebærer at det ikke er et krav om sannsynlighetsovervekt eller sikker viten for å utløse meldeplikten.

Det fremgår av bokstav b, at meldeplikten også gjelder når det er «grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring». Bestemmelsen omfatter også barn med spesielle psykiske utfordringer.

Begrepet «alvorlig omsorgssvikt» vil omfatte også tilfeller der et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til nødvendig undersøkelse eller behandling. Det samme gjelder der foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonsnedsatt eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring. Situasjoner der det er et udekket behov for medisinsk undersøkelse, behandling eller opplæring, skiller seg likevel såpass fra andre former for alvorlig omsorgssvikt at det er presisert at meldeplikten også omfatter slike tilfeller. Det understrekes samtidig at det er det offentlige som har det overordnede ansvaret for at barn med funksjonsnedsettelser og spesielt hjelpetrengende barn får dekket sine særlige behov. Bestemmelsen er knyttet til de tilfellene der foreldrene ikke i tilstrekkelig grad følger opp barnets behov. Bokstav b vil også kunne omfatte tilfeller der foreldrene ikke sørger for at barn eller ungdom med alvorlig selvskading eller spiseforstyrrelsesproblematikk kommer til undersøkelse og behandling.

Meldeplikt på bakgrunn av slik manglende oppfølgning fra foreldrenes side har sammenheng med at barnevernloven §§ 4-10 og 4-11 åpner for å gripe inn i foreldrenes bestemmelsesrett i tilfeller der foreldrene ikke makter eller evner å ivareta barnets behov for nødvendig medisinsk undersøkelse og behandling, samt visse former for opplæring. Bestemmelsene innebærer at fylkesnemnda kan fatte vedtak om at barnet skal motta undersøkelse, behandling eller opplæring, samtidig som foreldrene beholder omsorgen og foreldreansvaret for barnet.

Det fremgår av bokstav c at meldeplikten gjelder når et barn viser «alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd».

Bestemmelsen er utformet slik at den omfatter de formene for atferdsvansker som kan gi grunnlag for plassering i atferdsinstitusjon etter barnevernloven § 4-24. Dette innebærer at begrepet «atferdsvansker» i denne sammenhengen skal forstås snevrere enn slik begrepet atferdsvansker benyttes i enkelte andre sammenhenger. Selv om det ikke er fastsatt noen nedre aldersgrense for å anvende barnevernloven § 4-24, er den i praksis forbeholdt ungdom med visse former for alvorlige atferdsvansker. Dette innebærer at også plikten til å melde fra til barneverntjenesten grunnet barnets egen atferd på tilsvarende måte er begrenset til ungdom med slike atferdsvansker. For eksempel er atferd hos barn i barnehagen ikke omfattet av denne delen av bestemmelsen, uavhengig av om barnet utviser en atferd som fremstår som svært alvorlig og som gir grunn til stor bekymring for barnets situasjon. Videre omfatter meldeplikten etter bokstav c heller ikke mer innadvendte utfordringer som selvskading og spiseforstyrrelser. Slike former for atferd må i stedet vurderes med utgangspunkt i om atferden kan gi grunn til å tro at barnet er utsatt for fysisk eller psykisk mishandling, seksuelle overgrep, eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. bokstav a og b.

I motsetning til barnevernloven § 4-24 stiller ikke bestemmelsen krav om at atferdsvanskene må ha vært vedvarende for at plikten til å melde skal være oppfylt. Bakgrunnen for dette er at vedkommende som observerer barnet eller ungdommen ofte verken vil ha mulighet til eller forutsetninger for å kunne observere atferden over tid. Atferden kan likevel være så alvorlig og objektivt bekymringsfull at behovet for å involvere barnverntjenesten er like stort som i tilfeller der atferden er blitt observert over tid. Tidsdimensjonen kan likevel ha betydning i vurderingen av om barnets atferd vurderes som så vidt alvorlig at vilkårene for å melde fra til barneverntjenesten er oppfylt.

Kriteriet «alvorlig kriminalitet» omfatter blant annet en rekke volds- og sedelighetsforbrytelser av alvorlig karakter, mens «gjentatt kriminalitet» blant annet omfatter serier av tyverier og hærverk.

Heller ikke i forbindelse med bruk av rusmidler stilles krav om at misbruket av rusmidler må ha vært vedvarende. Kriteriet «misbruk av rusmidler» omfatter likevel ikke enhver form for rusmiddelbruk, men må ses i lys av at institusjonsplassering forutsetter at misbruket har vært relativt omfattende både i omfang og i tid. Dette må likevel til en viss grad vurderes i lys av barnets alder. Bestemmelsen omfatter både misbruk av legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika. Meldeplikten etter bokstav c er begrenset til alvorlige atferdsvansker. Hvorvidt rusmisbruket utløser meldeplikten vil særlig avhenge av barnets alder og hvilken form for rusmiddelmisbruk som er blitt observert.

Kriteriet «utpreget normløs atferd» omfatter blant annet prostitusjon, men kan også omfatte mer sammensatte livsutfordringer som for eksempel kan gi seg utslag i en kombinasjon av kriminalitet, rus, ugyldig skolefravær, og ungdom i drift. Departementet understreker at grunnvilkåret om at barnet må ha vist alvorlige atferdsvansker, også gjelder ved anvendelse av dette kriteriet.

Det fremgår av bokstav d at meldeplikten gjelder når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel. Menneskehandel er en form for alvorlig omsorgssvikt, og vil også omfattes av bokstav a. Det er likevel enkelte særtrekk ved menneskehandel som gir grunn til eksplisitt å nevne at mistanke om at et barn blir eller kan bli utnyttet til menneskehandel utløser meldeplikt.

Det er den enkeltes faglige vurdering og de opplysningene vedkommende har om barnet og barnets situasjon som er utgangspunktet for vurderingen av om vilkårene for å melde fra til barneverntjenesten er oppfylt. Dersom det senere viser seg at barnets situasjon er mindre alvorlig enn antatt, eller at mistanken som førte til bekymringsmelding blir avkreftet, har den som meldte fra til barneverntjenesten ikke brutt sin lovbestemte taushetsplikt, men gjort det som var vedkommende melders lovpålagte plikt. Den som etter en faglig vurdering har vurdert vilkårene for meldeplikt som oppfylt, og sendt melding til barneverntjenesten ut fra denne vurderingen, har derfor ikke brutt sin lovbestemte taushetsplikt.

Barnevernloven § 6-4 annet ledd regulerer plikten til å gi opplysninger etter pålegg fra den kommunale barneverntjenesten eller fra andre barnevernmyndigheter.

Det fremgår av annet ledd første punktum at de organer som er ansvarlig for gjennomføringen av barnevernloven kan gi pålegg til offentlige myndigheter om å gi taushetsbelagte opplysninger etter nærmere bestemte vilkår.

Presiseringen av at adgangen til å gi pålegg omfatter de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernloven innebærer at også statlige barnevernmyndigheter som fylkesmannen og fylkesnemnda i gitte tilfeller kan gi pålegg om å gi opplysninger. Videre er det presisert i fjerde ledd at adgangen til å gi pålegg om innhenting av opplysninger også gjelder ved rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak. Dette innebærer at også domstolene både kan pålegge andre myndigheter å gi opplysninger og at de kan motta taushetsbelagte opplysninger uavhengig av om disse tidligere er blitt fremlagt for fylkesnemnda eller ikke.

Annet ledd presiserer nærmere i hvilke tilfeller barnevernet har anledning til å innhente opplysninger ved pålegg. Det fremgår at barnevernet kan gi pålegg om innhenting av opplysninger der dette er nødvendig i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av nærmere spesifiserte saker i barnevernloven. Nødvendighetskravet omfatter både hvilke tilfeller opplysninger kan innhentes ved pålegg, og hvilke opplysninger pålegget omfatter.

Videre er det presisert i tredje ledd at pålegg om å gi opplysninger også kan gis i saker etter § 4-4 tredje ledd om pålegg om hjelpetiltak når dette er nødvendig for å unngå at barnet havner i en alvorlig situasjon som beskrevet i § 4-12 om omsorgsovertakelse.

At bestemmelsen viser direkte til ulike tiltakshjemler i barnevernloven innebærer at barneverntjenesten før den innhenter opplysninger ved pålegg, må ta stilling til hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernloven som er bakgrunnen for pålegget. Dette innebærer likevel ikke at barneverntjenesten må konkludere med at vilkårene for å anvende den enkelte bestemmelse er oppfylt. Det er dette innhentingen av opplysninger skal bidra til å avdekke.

Det skal opplyses i pålegget hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernloven som er bakgrunnen for pålegget. I den grad det er mulig bør det også konkretiseres hvilke opplysninger som skal gis.

Ved innhenting av opplysninger etter annet og tredje ledd er det det organet i barnevernet som gir pålegget som vurderer om vilkårene for å gi pålegget er oppfylt. Videre er det den som gir pålegget som definerer hvilke opplysninger det er nødvendig og relevant å innhente. Det må imidlertid til en viss grad konkretiseres hva slags opplysninger som skal gis. Det kan for eksempel ikke kreves utlevert en fullstendig pasientjournal fordi den som gir pålegget ikke på forhånd kan vurdere om alle opplysninger i journalen er av betydning for saken. Både den som pålegger og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig.

Adgangen til å gi pålegg er begrenset til opplysninger den som skal gi opplysninger sitter inne med. Den som pålegges å gi opplysninger kan derfor ikke pålegges å innhente nye opplysninger på vegne av det påleggende organet i barnevernet.

Den som mottar et pålegg har rett til å klage over pålegget. Det organet som gir pålegget skal i forbindelse med pålegget gjøre oppmerksom på klageadgangen, jf. forvaltningsloven § 14. Dersom barneverntjenesten finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføre sine oppgaver etter barnevernloven, kan opplysningene likevel kreves gitt før klagesaken er avgjort.

Det er presisert i bestemmelsens femte ledd at opplysninger så langt som mulig skal innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen. Denne delen av bestemmelsen er en videreføring av dagens første ledd. Videre er det i femte ledd presisert at sakens parter som hovedregel skal informeres om at pålegg gis og hva dette omfatter. I enkelte saker vil det imidlertid ikke være mulig å informere partene i saken i forbindelse med at pålegg gis. Dette vil særlig være tilfellet i saker som på det tidspunktet pålegget gis fremstår som alvorlige, og der det å informere partene kan hindre barnevernet i å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg. Dette unntaket er særlig relevant i saker der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller andre former for alvorlige overgrep. I slike tilfeller kan det være nødvendig både å innhente opplysninger og å sikre at barnet er beskyttet og tilstrekkelig ivaretatt før foreldrene blir informert.

Opplysningsplikten gjelder også for en rekke yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt. Bestemmelsens sjette ledd presiserer derfor at også yrkesutøvere etter helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, familievernkontorloven og friskolelova plikter å gi opplysninger etter reglene i første til fjerde ledd. Videre er det presisert at det samme gjelder for meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, og de som utfører slike oppgaver på vegne av organisasjoner.

Plikten til å gi opplysninger gjelder uavhengig av om yrkesutøveren arbeider i det offentlige eller i det private. For privatpraktiserende yrkesutøvere er det imidlertid en forutsetning at vedkommende utfører oppgaver som profesjonsutøver. For eksempel gjelder opplysningsplikten for leger som driver pasientbehandling, men ikke for leger som arbeider med administrative oppgaver i et privat legemiddelfirma.

Til § 7-19

I tredje ledd nytt tredje punktum er det inntatt at det skal fremgå av vedtaket hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Det følger av nytt fjerde punktum at det skal fremgå av vedtaket hvordan barnets beste er vurdert. Dersom vedtaket fraviker hva som har vært barnets syn i saken, bør dette begrunnes. Det skal fremgå av vedtaket en vurdering av mulige konsekvenser avgjørelsen har for barnet, og hvordan relevante momenter er vektet for å finne frem til barnets beste.

For barn som tilhører en minoritet eller urfolk, bør det fremgå av vedtaket hvordan det tas hensyn til barnets språk og kultur. Hvis vedtaket gjelder et samisk barn, bør det fremgå av vurderingene hvordan det tas hensyn til samisk språk og kultur. Skal barnet i fosterhjem, bør det fremgå hvordan barnet kan opprettholde samisk språk og kultur i fosterhjemmet.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med barnets rett til medvirkning i § 1-6. Bestemmelsen tilsvarer krav til begrunnelse i barnevernmyndighetens vedtak, jf. ny § 6-3 a.

Nåværende tredje punktum blir nytt femte punktum.

Til § 8-5

Bestemmelsen er ny, og regulerer hvilken kommune som skal ha ansvaret for å yte tjenester og tiltak etter barnevernloven for et barn som oppholder seg i en annen stat, men har vanlig bosted i Norge. Etter barnevernloven § 1-2 fremgår det hvilke tiltak som kan iverksettes for barn som oppholder seg i en annen stat, men har vanlig bosted i Norge. I tillegg til de nevnte tiltak skal barneverntjenesten gjennomgå bekymringsmeldinger og foreta nødvendige undersøkelser, jf. § 4-2 og § 4-3.

Første ledd slår fast at det er kommunen hvor barnet sist var registrert bosatt, som skal ha ansvaret. Det vil si hvor barnet er eller sist har vært registrert bosatt etter folkeregisteret. Dersom barnet har tilknytning til en annen kommune, kan ansvaret etter avtale mellom de aktuelle kommunene overføres til kommunen som barnet har tilknytning til. Det er dermed samme adgang til å avtale overføring av ansvar mellom kommuner i disse sakene som etter § 8-4 første ledd andre punktum.

Etter annet ledd har barneverntjenesten som har sendt begjæring om tiltak til fylkesnemnda ansvaret for saken selv om barnet oppholder seg i en annen stat. Kommunens ansvar for saken opprettholdes så lenge barnet anses å ha vanlig bosted i Norge.

Til § 9-1

I første leddnytt annet og tredje punktum presiseres det at kommunen som har reist sak for fylkesnemnda dekker sine egne kostnader med saken i fylkesnemnda. Dette omfatter blant annet kostnader til kommunens egen partsrepresentasjon og prosessfullmektig samt kommunens vitner. Videre presiseres det at kommunen dekker utgifter til private parters vitner som er nødvendig i forbindelse med opplysning av sak i fylkesnemnda. Kommunen skal også dekke godtgjøring til sakkyndig oppnevnt av fylkesnemnda og utgifter til tolk i forhandlingsmøte. Det er fylkesnemnda som avgjør hvilke vitner, sakkyndige oppnevnt av fylkesnemnda samt tolk i forhandlingsmøte som er nødvendig i den enkelte sak. Fylkesnemndsleder skal i saksforberedelsen foreta en reell vurdering av hva som anses som nødvendige opplysninger i saken og om bevis skal avskjæres, jf. barnevernloven §§ 7-12 og 7-17. Departementets forslag innebærer en presisering av gjeldende rett og en videreføring av etablert praksis.

17.2 Andre lover

Til ekteskapsloven § 26 a

Bestemmelsen regulerer oppmerksomhetsplikten og opplysningsplikten til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker for meklere som arbeider innenfor rammene av ekteskapsloven.

Første ledd viderefører meklernes særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. Bestemmelsen er innholdsmessig uforandret.

Annet ledd regulerer meklernes meldeplikt til den kommunale barneverntjenesten. De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til d. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt ovenfor i merknaden til barnevernloven § 6-4 første ledd.

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknaden til barnevernloven § 6-4.

Til folketrygdloven § 25-11

Bestemmelsen regulerer oppmerksomhetsplikten og opplysningsplikten til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker.

Første ledd viderefører den særskilte oppmerksomhetsplikten om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. Bestemmelsen er uforandret.

Annet ledd regulerer meldeplikten til den kommunale barneverntjenesten. Plikten omfatter «enhver» som gjør tjeneste i trygdens organer. De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til d. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt ovenfor i merknaden til barnevernloven § 6-4 første ledd.

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknaden til barnevernloven § 6-4.

Til familievernkontorloven § 10

Bestemmelsen regulerer oppmerksomhetsplikten og opplysningsplikten til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker for fagpersonell ved familievernkontor.

Første ledd viderefører fagpersonellets særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten.

Annet ledd regulerer fagpersonellets meldeplikt til den kommunale barneverntjenesten. De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til d. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt ovenfor i merknaden til barnevernloven § 6-4 første ledd.

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknad til barnevernloven § 6-4.

Til opplæringslova § 15-3

Bestemmelsen regulerer personalets oppmerksomhetsplikt og opplysningsplikt til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker.

Første ledd viderefører personalets særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten, og er innholdsmessig uforandret. Endringen fra «personalet» til «tilsette» innebærer således ingen endring i hvem plikten omfatter. Det understrekes imidlertid at plikten også omfatter praktikanter, vikarer og midlertidig ansatte.

Annet ledd regulerer meldeplikten til den kommunale barneverntjenesten. Også i annet ledd er ordlyden endret fra «personalet» til «tilsette». Dette innebærer ingen endring i hvem som er omfattet av meldeplikten. Det understrekes imidlertid at meldeplikten også omfatter praktikanter, vikarer og midlertidig ansatte.

De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til d. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt ovenfor i merknaden til barnevernloven § 6-4 første ledd.

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknaden til barnevernloven § 6-4.

Til helsepersonelloven § 33

Bestemmelsen regulerer helsepersonells oppmerksomhetsplikt og opplysningsplikt til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker.

Første ledd viderefører helsepersonells særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten.

Annet ledd regulerer helsepersonellets meldeplikt til den kommunale barneverntjenesten. De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til d. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt ovenfor i merknaden til barnevernloven § 6-4 første ledd.

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknad til barnevernloven § 6-4.

Fjerde ledd inneholder en særregel om at det i helseinstitusjoner skal utpekes en person som skal ha ansvaret for videreformidling av opplysninger. Det fremgår av første punktum i denne særbestemmelsen at denne personen uten ugrunnet opphold skal gi melder tilbakemelding på om meldingen er videreformidlet. Videre fremgår det av tredje punktum, at dersom meldingen ikke er videreformidlet skal dette begrunnes.

I fjerde punktum er det presisert at melder fortsatt har et ansvar for å melde dersom melder mener at vilkårene etter annet ledd er oppfylt. Videre fremgår det av femte punktum at personen som har ansvaret for formidling av opplysningene også skal påse at barneverntjenestens tilbakemelding etter barnevernloven § 6-7 a uten ugrunnet opphold videreformidles til melder. På denne måten sikres at melder gjøres kjent med barneverntjenestens oppfølging av meldingen.

Til friskolelova § 7-4

Bestemmelsen regulerer personalets oppmerksomhetsplikt og opplysningsplikt til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker.

Første ledd viderefører personalets særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. Bestemmelsen er innholdsmessig uforandret. Endringen fra «personalet» til «tilsette» innebærer således ingen endring i hvem plikten omfatter. Det understrekes imidlertid at plikten også omfatter praktikanter, vikarer og midlertidig ansatte.

Annet ledd regulerer meldeplikten til den kommunale barneverntjenesten. Også her endres ordlyden fra «personalet» til «tilsette». Dette innebærer ingen endring i hvem som er omfattet av plikten. På bakgrunn av endringen i ordlyden understrekes imidlertid at meldeplikten også omfatter praktikanter, vikarer og midlertidig ansatte.

De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til d. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt ovenfor i merknaden til barnevernloven § 6-4 første ledd.

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknaden til barnevernloven § 6-4.

Til introduksjonsloven § 26

Bestemmelsen regulerer oppmerksomhetsplikten og opplysningsplikten til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker for personell som arbeider innenfor loven.

Første ledd viderefører personellets særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten.

Annet ledd regulerer personellets meldeplikt til den kommunale barneverntjenesten. Plikten omfatter alle som utfører tjeneste eller arbeid etter loven. De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til d. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt ovenfor i merknaden til barnevernloven § 6-4 første ledd.

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknad til barnevernloven § 6-4.

Til barnehageloven § 22

Bestemmelsen regulerer barnehagepersonalets oppmerksomhetsplikt og opplysningsplikt til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt.

Første ledd viderefører personalets særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. Bestemmelsen er innholdsmessig uforandret. Endringen fra «barnehagepersonalet» til «enhver» innebærer således ingen endring i hvem plikten omfatter.

Annet ledd regulerer meldeplikten til den kommunale barneverntjenesten. Det fremgår av dagens bestemmelse at plikten retter seg mot «barnehagepersonalet». Ordlyden endres til at plikten omfatter «enhver som utfører tjeneste eller arbeid» etter loven. Endringen er en tydeliggjøring og presisering av at meldeplikten er et selvstendig og personlig ansvar, og innebærer ingen endring i hvem plikten omfatter. Det følger av dagens bestemmelse at opplysninger normalt skal gis av styrer. Denne presiseringen tas ut av bestemmelsen. Også denne endringen har sammenheng med at plikten er et selvstendig og personlig ansvar som påligger den enkelte. Endringen er imidlertid ikke til hinder for at det etableres praktiske rutiner om formidling av meldinger til barneverntjenesten, for eksempel rutiner om at meldinger formidles gjennom styrer. Slike rutiner kan imidlertid ikke utformes slik at de fører til forsinkelser og må ikke innebære en faktisk eller faglig overprøving av vurderingen om vilkårene for meldeplikt er oppfylt.

De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til c. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt ovenfor i særmerknaden til barnevernloven § 6-4 første ledd. I motsetning til barnevernloven § 6-4 omfatter bestemmelsen imidlertid ikke meldeplikt knyttet til «alvorlige atferdsvansker». Bakgrunnen for dette er at den type atferd som kan gi grunnlag for plassering i atferdsinstitusjon ikke er aktuelt for barn i barnehagealder. Dette innebærer at meldeplikten knyttet til menneskehandel i barnehageloven er hjemlet i bokstav c.

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknaden til barnevernloven § 6-4.

Til krisesenterlova § 6

Bestemmelsen regulerer oppmerksomhetsplikten og opplysningsplikten til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker.

Første ledd viderefører den særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. Plikten omfatter alle som utfører tjeneste eller arbeid etter loven.

Annet ledd regulerer meldeplikten til den kommunale barneverntjenesten. Plikten omfatter alle som utfører tjeneste eller arbeid etter loven. De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til d. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt ovenfor i merknaden til barnevernloven § 6-4 første ledd.

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknad til barnevernloven § 6-4.

Til sosialtjenesteloven § 45

Bestemmelsen regulerer personellets oppmerksomhetsplikt og opplysningsplikt til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker.

Første ledd viderefører personellets særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. Bestemmelsen er innholdsmessig uforandret.

Annet ledd regulerer meldeplikten til den kommunale barneverntjenesten. Ordlyden endres fra at plikten omfatter «personell» til at den omfatter «enhver». Dette innebærer ingen endring i hvem som er omfattet av plikten.

De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til d. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt ovenfor i merknaden til barnevernloven § 6-4 første ledd.

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknaden til barnevernloven § 6-4.

17.3 Lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven

Til § 4-3

Paragraf 4-3 nytt sjette ledd i herværende proposisjon vil tre i kraft før lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven jf. Prop. 73 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven (barnevernsreform) trer i kraft. I sistnevnte lov er det også vedtatt et nytt sjette ledd i § 4-3. Det allerede vedtatte sjette leddet blir nytt syvende ledd slik at realitetsendringene i begge lovvedtakene videreføres.

Til § 4-22

Endringene i § 4-22 i herværende proposisjon vil tre i kraft før lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven jf. Prop. 73 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven (barnevernsreform) trer i kraft. Endringene i endringsloven 16. juni 2017 nr. 46 § 4-22 innebærer en nødvendig harmonisering av de to lovendringene slik at realitetsendringene i begge lovvedtakene videreføres når endringslov 16. juni 2017 nr. 46 trer i kraft.

Tredje ledd første punktum videreføres uendret. Annet punktum er endringslovens tredje punktum og forklarer hva som menes med omsorgskommunen. Tredje punktum er endringslovens annet punktum og gjelder barneverntjenestens plikt til å alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Omredigeringen av annet og tredje punktum er redaksjonelt begrunnet og innebærer ingen realitetsendring. Fjerde punktum gjelder barneverntjenestens plikt til å legge til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering ved vurdering av fosterhjem i barnets familie og nære nettverk, dersom det er hensiktsmessig. Fjerde punktum er i samsvar med nytt tredje ledd annet punktum i gjeldende lov, se merknad til bestemmelsen i kapittel 17.1. Fjerde punktum er satt inn for at denne plikten skal videreføres etter ikrafttredelsen av endringslov 16. juni 2017 nr. 46.

I henhold til herværende lovendringer blir tredje til sjette ledd i gjeldende § 4-22 til bestemmelsens fjerde til syvende ledd. Innholdet i fjerde til syvende ledd videreføres i endringslov 16. juni 2017 nr. 46 § 4-22 femte og sjette ledd. Syvende ledd må av lovtekniske årsaker oppheves når endringsloven trer i kraft.

Til dokumentets forside