Prop. 169 L (2016–2017)

Endringer i barnevernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og foreldre)

Til innholdsfortegnelse

6 Barnets rett til medvirkning

6.1 Gjeldende rett

FNs barnekonvensjon

FNs barnekonvensjon artikkel 12 nedfeller en plikt for konvensjonspartene til å «garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.» Denne retten til å uttrykke seg gjelder generelt i alle spørsmål som vedrører barnet.

Norske myndigheter har gjennomført denne forpliktelsen ved å gi FNs barnekonvensjon direkte virkning i norsk rett gjennom menneskerettsloven. Ved en eventuell motstrid med annen norsk lov, vil konvensjonens bestemmelser ha forrang. Retten til å bli hørt regnes som sentral i FNs barnekonvensjons rettigheter og er ansett å være ett av de fire generelle prinsippene som utgjør grunnsteinene i konvensjonen. De tre andre grunnprinsippene er retten til ikke-diskriminering (artikkel 2), retten til liv og utvikling (artikkel 6), samt prinsippet om barnets beste (artikkel 3).

FNs barnekomité har i generell kommentar nr. 12 fra 2009 gitt uttrykk for hvordan artikkel 12 skal tolkes. Retten til å bli hørt er en prosessregel på den måten at den stiller krav til saksbehandlingen i saker som gjelder barn. Komiteen viser her til at retten til fritt å uttale seg betyr en rett til å formidle sine synspunkter uten press, og at barnet selv skal få velge om det vil utøve denne retten eller ikke. For å kunne benytte seg av retten må barnet ha tilstrekkelig og tilpasset informasjon i forkant. De grunnleggende kravene til prosessen hvor barn blir hørt er at den er åpen, informativ, respektfull og frivillig. Medlemsstatene skal gjennomføre retten for barn uavhengig av økonomiske ressurser. Retten etter artikkel 12 gjelder for hvert enkelt barn, men gjelder også for at grupper av barn, og barn generelt, skal bli hørt i samfunnet. Etter artikkel 12 nr. 2 kan barnet høres enten direkte, eller gjennom en representant eller et egnet organ.

Grunnloven

I en grunnlovsrevisjon i 2014 ble flere av de grunnleggende menneskerettigheter som følger av konvensjoner norske myndigheter har sluttet seg til, tatt inn i Grunnloven. FNs barnekonvensjons prinsipp om barnets rett til å bli hørt, ble tatt inn i lovens § 104 første ledd. Etter denne bestemmelsen har barn «rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling».

Barnevernloven

Barnevernloven § 4-1 og § 6-3 inneholder bestemmelser om barnets medvirkning. I tillegg er det gitt en egen forskrift om medvirkning og tillitsperson.

Den generelle regelen om medvirkning i § 4-1 annet ledd ble tatt inn i loven i 2013. Bestemmelsen er plassert i barnevernlovens kapittel om tiltak. Den ble inntatt for å styrke barns medvirkning i barnevernsaker. Etter bestemmelsen skal barnet gis mulighet til medvirkning, og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Bestemmelsen er dermed utformet som en plikt for myndighetene, ikke som en rett for barnet. Det fremgår av forarbeidene at barnets rett til medvirkning innebærer at barnet blir godt og skikkelig informert, blir hørt, får anledning til å uttale seg i trygge omgivelser og på en måte som gir barnet en følelse av å bli lyttet til og tatt hensyn til. I forarbeidene er det videre presisert at bestemmelsen tydeliggjør viktigheten av at barn i barnevernet får mulighet til god informasjon og medvirkning under hele sakens forløp i barnevernet. Dette gjelder fortløpende ved undersøkelser, når barnet er i tiltak og ved utarbeidelse og endring av tiltaksplaner. Bestemmelsen gjelder for alle barn, uansett alder og for alle forhold som vedrører barnet. Alle instanser som har oppgaver etter barnevernloven omfattes av den generelle bestemmelsen om barns medvirkning.1

I barnevernlovens kapittel seks om saksbehandling gis det bestemmelser om når barn skal få uttale seg og få informasjon før det tas avgjørelser etter barnevernloven, jf. § 6-3. Etter bestemmelsens første ledd skal et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, informeres og gis anledning til å uttale seg. Dette skal skje før det tas avgjørelse i en sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Paragraf 6-3 knytter seg dermed til medvirkning i forbindelse med avgjørelser, mens § 4-1 angir en generell regel om barns medvirkning i barnevernsaker.

Det fremgår av forarbeidene at § 6-3 pålegger myndighetene å gi barn som har fylt 7 år, en ubetinget rett til informasjon og anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører barnet.2 Det vil bero på en konkret vurdering i hvert enkelte tilfelle om et barn som er under 7 år anses å være i stand til å danne seg egne synspunkter. Avgjørelsesorganet har ansvaret for å påse at barnet har fått informasjon og anledning til å uttale seg. I de fleste tilfeller vil dette være den kommunale barneverntjenesten, men også statlig barnevernmyndighet og fylkesnemndene vil omfattes av plikten. Dersom fylkesnemnda finner at barnet ikke i tilstrekkelig grad har fått anledning til å uttale seg tidligere i prosessen, må nemnda derfor selv ta initiativ til dette, for eksempel ved at det oppnevnes talsperson for barnet etter § 7-9. Fylkesnemnda kan også velge å høre barnet direkte i nemnda, hvis barnet ønsker det. Fylkesmannen vil også være forpliktet til å påse at barnet i nødvendig grad har fått anledning til å uttale seg når fylkesmannen behandler klagesaker etter barnevernloven. Det følger ikke av barnevernloven en selvstendig rett for barnet til å uttale seg direkte for beslutningstaker.

Etter § 6-3 annet ledd kan et barn opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker, eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part. Barn som er part i saken har fulle partsrettigheter, herunder rett til å bli hørt, forhåndsvarsel og dokumentinnsyn. Barn som ikke er part i saken, skal uansett gis mulighet til å uttale seg, jf. § 6-3 første ledd.

Forskrift om medvirkning

I forskrift om medvirkning og tillitsperson av 1. juni 2014 nr. 697 § 3 er medvirkning definert som at barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og gis mulighet til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Videre fremgår det av § 3 at barn kan medvirke i egen sak ved å uttrykke sin forståelse, valg og preferanser både gjennom verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Medvirkningen skal ivareta barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn, herunder samiske barns språk og kultur. I forskriften § 4 fremgår det at barneverntjenesten skal sørge for at barnet så tidlig som tilrådelig blir informert på en måte som barnet forstår. Barnets medvirkning skal videre dokumenteres. Forskriften angir i § 6 at barnevernet har ansvaret for å legge til rette for barns medvirkning. Videre er det fremhevet i § 5 at barns medvirkning er en prosess som må utøves under hele sakens forløp i barnevernet.

6.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å samle bestemmelsene om medvirkning, som i dag følger av lov og forskrift, i en ny overordnet bestemmelse om barns grunnleggende rett til medvirkning, jf. utvalgets forslag til § 3 annet ledd. Bestemmelsen er en delvis videreføring av gjeldende § 4-1 annet ledd første setning og deler av §§ 3 og 5 i medvirkningsforskriften. Utvalget foreslår å lovfeste at barn har rett til å medvirke ved handlinger og avgjørelser som berører barnet etter barnevernloven. Retten til å medvirke gjelder dermed i alle forhold som angår barnet, ikke bare i saksbehandlingen. Dette fremgår i dag av forskriften § 5, men utvalget foreslår at dette skal fremkomme av lovteksten.

Utvalget foreslår videre å lovfeste at medvirkning betyr at barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og ha rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Definisjonen samsvarer i stor grad med definisjonen i forskriften § 3, men utvalget presiserer at barn har en rett, ikke bare en mulighet til medvirkning. Utvalget presiserer at ordene «fritt gi uttrykk for sine synspunkter» innebærer at barn kan medvirke ved å utrykke sin forståelse, valg og preferanser gjennom verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Videre presiserer utvalget at barnets rett ikke medfører en plikt til å medvirke. Utvalget ser ikke behov for å lovfeste retten til ikke å medvirke.

I forslaget lovfestes at barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og utvikling. Dette følger i dag av barnevernloven § 6-3 første ledd og medvirkningsforskriften § 3. Utvalget ønsker ikke å videreføre aldersindikasjonen på 7 år, som i dag følger av barnevernloven § 6-3.

Utvalgets forslag om medvirkning må ses i sammenheng med utvalgets forslag om krav til begrunnelse i barneverntjenesten og fylkesnemndas vedtak, som omtales nærmere i kapittel 10.4.

Utvalget foreslår videre å lovfeste at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal informeres og gis anledning til å uttale seg direkte for barneverntjenesten og fylkesnemnda før vedtak treffes. Utvalget foreslår også at det skal fremkomme en vurdering av barnets rett til å uttale seg i begjæringen om tiltak som sendes fylkesnemnda.

Utvalget foreslår å oppheve forskrift om medvirkning og tillitsperson under henvisning til at de sentrale reglene om medvirkning er inntatt i deres forslag til ny barnevernslov.

6.3 Høringsinstansenes syn

Om lag 60 av høringsinstansene har kommentert forslaget om lovfesting av barnets rett til medvirkning. Alle disse er positive til utvalgets forslag. Blant annet mener KS at det er formålstjenlig at barnets rett til medvirkning slås fast i en ny innledende bestemmelse i loven. Bufdir, Barneombudet, Redd Barna og Juristforbundet er blant instansene som støtter forslaget. En rekke kommuner uttaler seg positivt, blant annet Asker, Bergen, Kristiansand, Oslo, Porsgrunn, Rauma, Tromsø, Vennesla ved Midt-Agder barneverntjeneste og Storfjorden barnevern for kommunene Skodje, Ørskog, StordalogNorddal.

Landsforeningen for barnevernsbarn stiller seg positive til forslaget, men bemerker:

«Slik vi leser det har utvalget lagt barnets medvirkning som et premiss for barnets beste, og det sier vi oss helt enig i. Det er en viktig presisering og helt i tråd med gjeldende syn på barn. Medvirkning må imidlertid forstås som en prosess. Vi trenger tilstrekkelig med informasjon og tid til å forme våre meninger, vi må få delta, og det krever voksne vi er trygge på som kan hjelpe oss å se ulike muligheter med ulike konsekvenser opp mot hverandre. Medvirkning er ikke det samme som at vi selv skal bestemme, men den må være reell, og det er viktig at dette ikke bare blir forstått som noe som skal skje i enkeltvedtak.»

Barnevernsproffene skriver:

«BarnevernsProffene mener at en ny barnevernslov gjennom hele loven må vise, at det nye barnevernet i Norge skal være et barnevern som har barn og unge som sin nærmeste samarbeidspartner. Det fins ingen annen måte å lykkes med å hjelpe oss – og det fins ingen annen vei til gode og forsvarlige tjenester for barn. (…) Vi ber om at loven gjennomgående sier at barnet er barnevernet sin viktigste samarbeidspartner. Vi ber derfor om at § 3 legger grunnlag for hvordan alle deler av barnevernet, samarbeider med barn.»

Videre bemerkes:

«BarnevernsProffene ber enda en gang om at barns medvirkning i stedet kalles å samarbeide med barn og unge. Medvirkning er ikke et ord vi som er unge forstår, derfor er det «triksete» av voksne å bruke dette ordet. Vi forstår at dette er en måte å oversette «child participation» men ber dere allikevel ta på alvor at ordet ikke funker så lenge vi unge ikke forstår ordet. (…) Barn og unge med erfaring fra barnevernet og fra ulike deler av landet, har samlet seg bak en forklaring på hva barns medvirkning er – og proffene ber om at dette kommer fram i loven: 1. Barns rett til å få informasjon 2. Barns rett til å snakke trygt til barnevernet 3. Barns rett til å være med å bestemme 4. Barns rett til å bidra i dokumentasjon 5. Barns rett til å gi tilbakemelding til barnevernet.»

Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet skriver:

«Det er svært positivt at loven i større grad har en rettighetsbasert tilnærming til beskyttelse av barn, og at det legges stor vekt på å sikre barnets rett til medvirkning.
(…)
Økt medvirkning ser i praksis ut til både å kunne styrke barnets opplevelse av å føle seg verdsatt, inkludert og anerkjent, gi mer treffsikre tiltak og til å være med på å regulere at tiltak avsluttes/justeres/endres til riktig tid.»

Bufetat region vest kommenterer at Barnevernslovutvalgets forslag, herunder forslaget om rett til medvirkning «… harmonerer godt med slike reglers posisjon i bl.a. Barnekonvensjonen, Grunnloven og etter hver praksis».

Kristiansand tingrett bemerker:

«Utkastet legger til grunn at barna i størst mulig grad skal høres, tas med på råd, og være med i prosesser og avgjørelser som påvirker deres liv og tilstedeværelse. Dette har fått stor gjennomslagskraft både i nasjonal og internasjonal rett de siste årene, og er positivt også slik Kristiansand tingrett ser det. Imidlertid medfører det også at barna trekkes inn i voksenverdenen, noe som kan oppleves som svært belastende for barna.»

Fylkesmannen i Hordaland uttaler:

«Det er heilt nødvendig å styrke barnet sin rett til å medverke slik forslaget legg opp til. Barnet sin rett til å medverke, eller helst tenestene sin plikt til å samarbeide med barnet, kan etter vårt syn presiserast meir i lovteksten. Vi meiner at intensjonen om å gjere barnet til ein hovudperson etter barnevernslova er rett. Det vil gje eit viktig og nødvendig signal til alle som arbeider med barn.»

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker støtter en bestemmelse om barns rett til medvirkning, og at den blir plassert innledningsvis i loven, men de bemerker:

«Barns medvirkningsrett innebærer også rett til informasjon om vedtak etter at de er fattet. Det er ingen klare regler for hvordan barn blir informert om fylkesnemndas avgjørelse og det er trolig at praksis varierer. Fylkesnemndene mener det er viktig at barn får tilstrekkelig og nødvendig informasjon om avgjørelsen og begrunnelsen for denne. Om barnet skal lese avgjørelsen selv eller få den gjenfortalt tilpasset deres alder og utviklingstrinn, må avgjøres konkret.»

Sykepleierforbundet skriver:

«Vi støtter utvalgets forlag til styrking av barnets rett til medvirkning. Forslagene harmonerer godt med foreslåtte endringer i pasient- og brukerrettighetsloven (Høring, ref. 16/5600 – HOD) som vi også har støttet. Det er et viktig poeng at både barnelov, barnevernlov og pasient- og brukerrettighetslov harmoniseres.»

Dommerforeningens fagutvalg for offentlig rett skriver:

«Det er positivt at utvalget har fokusert på barnets rett til medvirkning. Utvalget understreker at dette er en rettighet og ikke en plikt. Vi stiller imidlertid spørsmål ved utvalgets konklusjon om at det ikke er nødvendig å lovfeste at medvirkning ikke er en plikt. En lovfesting vil kunne understreke overfor barneverntjenesten, fylkesnemndene, domstolene og andre at barn ikke må presses til å medvirke.»

Videre uttaler Dommerforeningens fagutvalg for offentlig rett:

«Vi savner en vurdering av om det er situasjoner der det ikke er til barnets beste at det blir informert om en pågående sak. Dette kan for eksempel være tilbakeføringssaker hvor det for visse særlig sårbare barn vil kunne være skadelig for dem å få vite at de kanskje må flytte fra et fosterhjem hvor de har slått seg til ro og føler seg trygge.
I utredningen framstilles barnets rett til medvirkning som udelt positivt for barnet. Vi savner en bredere drøftelse av dette temaet. Noen barnevernsbarn kan oppleve å stå i en vanskelig lojalitetskonflikt der hensynet til biologiske foreldre, fosterforeldre og egne behov trekker i ulik retning. De kan derfor bli utsatt for press, eller føle en plikt til å uttale seg og å uttale seg i en bestemt retning. Det er ikke uvanlig i barnevernsaker at barnet har inntatt en omsorgsrolle overfor biologiske foreldre og at barnet vil føle et omsorgsansvar overfor foreldrene.»

Justis- og beredskapsdepartementet uttaler:

«Etter JDs syn bør det klargjøres hva som ligger i en lovfesting av disse «grunnleggende rettigheter og prinsipper». Innebærer lovfestingen at det fastsettes selvstendige rettigheter for barnet eller plikter for staten, eller skal bestemmelsene regnes som rene formålsbestemmelser eller lignende? Det må herunder klargjøres om bestemmelsene skal gi rettigheter eller fastsetter plikter utover hva som følger av lovens øvrige bestemmelser (for eksempel om barnets rett til medvirkning i § 3 andre ledd gir rettigheter for barnet utover de tilfeller hvor barnet ellers i loven er gitt en eksplisitt rett til å uttale seg).»

RKBU Midt-Norge skriver:

«Det presiseres at det i lovforslaget legges vekt på en styrking av barns rettigheter. Det er bra at det innledningsvis i lovforslaget presiseres to overordnede prinsipper for dette: Barnets rett til omsorg og beskyttelse og hensynet til barnets beste. Det er også bra at barnets rett til medvirkning løftes frem og blir regulert i loven og ikke i forskrift. § 3 i lovforslaget beskriver barnets rett til tiltak og medvirkning. Det er viktig at retten til medvirkning omtales tidlig i lovforslaget; noe som understreker at denne rettigheten gjelder hele barnevernprosessen.
Vi ville kanskje ønske en mer konkret og tydeligere formulering som understreker at barn innehar rettigheter, og ikke gis rettigheter ut fra ulike forutsetninger. Definisjon av medvirkning inneholder for eksempel flere begrep som krever en skjønnsvurdering fra barnevernet; barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og utvikling. Uklarhet og store krav til skjønnsvurderinger kan føre til ulik praksis, og dermed svekke barnets rettssikkerhet. Vi mener at loven bør forsterke et likebehandlingsprinsipp, noe som kan være uforenlig med å gi såpass store rom for tolkning.»

Voksne for barn skriver:

«Voksne for barn støtter at barnets rett til medvirkning styrkes, men det er etter vår oppfatning helt avgjørende at barnet får hjelp til å forstå og danne seg en mening om hva rettigheten innebærer. Det er et voksenansvar at barnet forstår hva retten til medvirkning innebærer. (…) Barnevernet må tilrettelegge for hvordan retten til medvirkning blir presentert for barnet.»

6.4 Departementets vurdering og forslag

Etter gjeldende barnevernlov plikter myndighetene å tilrettelegge for at barn får medvirke, men det fremgår ikke eksplisitt at barn har en selvstendig rett til medvirkning. Departementet foreslår å presisere at barn har rett til medvirkning i alle forhold som vedrører barnet etter barnevernloven. En slik presisering vil tydeliggjøre barns rett til å bli hørt etter FNs barnekonvensjon artikkel 12 og Grunnloven § 104.

Medvirkning er ikke et begrep som benyttes i FNs barnekonvensjon og Grunnloven. Med medvirkning mener departementet at barn skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og gis mulighet til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Videre at barn skal bli lyttet til, og barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Medvirknig er definert i medvirkningsforskriften § 3. Departementet legger til grunn at retten til medvirkning inneholder det samme som «retten til å bli hørt» i FNs barnekonvensjon artikkel 12 og Grunnloven § 104.

Til tross for dagens lovregulering om medvirkning, tyder praksis på at barn i barnevernet ikke får medvirke i ønsket grad. Resultater fra brukerundersøkelser og tilsynserfaringer viser at mange barn og unge melder om liten grad av medvirkning i kontakten med barnevernet. Barn opplever at de ikke informeres godt nok av barneverntjenesten, og at de i liten grad får mulighet til å bidra med informasjon selv.3

Departementet mener derfor det er behov for å presisere barnets rett til medvirkning i barnevernloven, slik lovutvalget foreslår. Departementet mener dette kan bidra til økt grad av medvirkning fra barn i barnevernsaker. Ved å la barnet få uttrykke sin mening får man frem barnets perspektiv i saken, og dette er nødvendig for å finne ut hva som er barnets beste. Medvirkning skal styrke barnets posisjon, og dermed gi barnet bedre rettssikkerhet. Saker hvor barnet har blitt lyttet til, gir sannsynligvis også et resultat som er mer riktig for barnet, enn saker hvor barnet ikke får sagt sin mening. Barnet er den som vet best hvordan han eller hun har det, og er dermed den viktigste kilden til innsikt om barnets beste. At barnet får medvirke sikrer både at barnet opplever at de får bidra med sine synspunkter, og at viktig informasjon om barnet kommer frem. Videre kan medvirkning være avgjørende for barnets motivasjon for å gjennomføre et barneverntiltak. Medvirkning kan også virke forebyggende, ved at man raskere finner frem til gode tiltak som virker for det konkrete barnet.

Dagens bestemmelse om medvirkning i barnevernloven § 4-1 annet ledd, er plassert i lovens kapittel 4 som omhandler særlige tiltak. At bestemmelsen står i tiltakskapittelet kan gi inntrykk av at retten til medvirkning bare kommer til anvendelse ved valg av tiltak. I likhet med lovutvalget foreslår departementet at retten til medvirkning flyttes frem i lovens kapittel 1, i ny § 1-6. Hensikten med plasseringen i lovens innledende kapittel, er å tydeliggjøre at retten til medvirkning gjelder for anvendelse av hele loven, og ved alle stadier av en barnevernsak. Dette tydeliggjør også at alle instanser som har oppgaver etter barnevernloven har plikt til å sørge for at barn får medvirke.

Det foreslås inntatt i ny § 1-6 at alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter har rett til å medvirke. Lovendringen innebærer både en selvstendig rettighet for barnet, og samtidig en plikt for myndighetene til gi barnet mulighet til å medvirke. Retten til å medvirke vil gjelde gjennomgående i alle forhold som vedrører barnet, også utover de øvrige lovbestemmelsen hvor barnet er gitt en eksplisitt rett til å uttale seg. Barnet vil dermed ha rett til å medvirke i alle forhold, herunder ved valg av fosterhjem eller institusjon, ved vurdering av samvær, utarbeidelse av tiltaksplaner, ved tvangsbruk og så videre. Plikten til å la barnet medvirke omfatter alle instanser som har oppgaver etter barnevernloven.

Retten til å medvirke innebærer at barn skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og fritt skal kunne gi uttrykk for sine synspunkter. Barn skal bli lyttet til, og barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Dette foreslås inntatt i bestemmelsen.

At barnet fritt skal kunne gi uttrykk for sine synspunkter, betyr mer enn at barnet har rett til å snakke. Barnet kan uttrykke seg både verbalt og ikke-verbalt. Videre skal det tas hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn, herunder samiske barns språk og kultur.

At barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet, følger også av FNs barnekonvensjon artikkel 12 og Grunnloven § 104, samt barnevernloven § 6-3.

Medvirkning betyr ikke at barnet selv skal bestemme. Barnet har heller ingen plikt til å medvirke. Enkelte høringsinstanser mener dette bør lovfestes, men departementet ser ikke behov for en slik presisering i loven. Departementet understreker at barnet kan avstå fra å uttale seg, og barnet skal ikke presses til å uttrykke sine synspunkter. Barn skal få tilstrekkelig informasjon, og informeres om at han eller hun står fritt til å benytte seg av retten.

Departementet mener at den foreslåtte lovendringen er i tråd med den generelle rettsutviklingen hvor barn i større grad anerkjennes som selvstendige rettighetshavere. Lovendringen vil imidlertid ikke medføre noen utvidede rettigheter samlet sett, ettersom retten til medvirkning uansett følger av Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 12. Hensikten med forslaget er å bevisstgjøre brukerne av barnevernloven om viktigheten av barnets rett til å medvirke.

Departementet foreslår å beholde saksbehandlingsregelen om medvirkning i barnevernloven § 6-3 første ledd. Det følger av bestemmelsen at barn over 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelser som berører ham eller henne. Paragraf 6-3 er en spesialbestemmelse om medvirkning når det tas administrative eller rettslige avgjørelser i saker etter barnevernloven. Aldersangivelsen på syv år skal ikke oppfattes som en nedre grense for rett til medvirkning, men som en angivelse på når barnet uansett vil være i stand til å danne seg egne synspunkter, og dermed skal få informasjon og anledning til å uttale seg.

Videre foreslås det å videreføre i ny § 1-6 at barn som barnevernet har overtatt omsorgen for kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til og hjemmelen til å gi nærmere regler i forskrift om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon. Dette følger i dag av § 4-1 annet ledd. Som en konsekvens av dette foreslås § 4-1 annet ledd opphevet.

Departementet viser til Barnevernsproffenes høringsuttalelse hvor det bes om at begrepet medvirkning byttes ut med «samarbeid med barn og unge». Departementet viderefører begrepet medvirkning i loven. Medvirkning er et innarbeidet begrep i dagens barnevernlov, og brukes også eksempelvis i helse- og utdanningssektoren. Begrepet samarbeid synes snevrere enn medvirkning. Medvirkning er en grunnleggende rettighet for barnet som blant annet skal vise at barnets mening skal ha innvirkning i hele beslutningsprosessen, og at barnet skal få tilpasset og tilstrekkelig informasjon. Departementet foreslår for øvrig å innføre en ny bestemmelse om at barnevernet skal utøve sin virksomhet med respekt for, og så langt som mulig i samarbeid med, barn og foreldre, se kapittel 7 i proposisjonen.

Departementet ser at Dommerforeningens fagutvalg for offentlig rett påpeker et dilemma for dem som arbeider i barnevernet. Det kan i enkelte situasjoner synes som om det ikke er til barnets beste å medvirke. Departementet viser til at hensynet til barnets beste er grunnleggende for barnevernets arbeid. Dette fremkommer av barnevernloven § 4-1 første ledd. Prinsippet er også nedfelt generelt for alle saker som gjelder barn i Grunnloven § 104 annet ledd og i FNs barnekonvensjon artikkel 3. Det er en tett sammenheng mellom barnets beste og barnets rett til medvirkning. FNs barnekomité har uttalt at en forsvarlig vurdering av barnets beste først kan skje når barnet har fått anledning til å uttale seg, og det er lagt tilstrekkelig vekt på barnets synspunkter.4 Barnekomitéen uttaler videre at de to prinsippene utfyller hverandre; barnets beste skal være målet, og fremgangsmåten for å nå dette målet er å høre på barnet. Det er således i prinsippet ikke noe motsetningsforhold mellom retten til medvirkning og barnets beste.

Likevel har departementet forståelse for dommerforeningens fagutvalg sin oppfatning om at en rett til medvirkning kan reise vanskelige problemstillinger i konkrete saker. Eksempelvis vil det i enkelte hastesituasjoner være nødvendig å handle raskt. Dersom det er fare for at et barn blir vesentlig skadelidende og tiltak må iverksettes umiddelbart, har barneverntjenesten rett og plikt til å gripe inn, jf. barnevernloven § 4-6. Retten til medvirkning vil også gjelde i slike tilfeller. Av hensyn til barnets beste må det gjøres en tilpasning av hvordan barnets rett til å medvirke skal gjennomføres i hastesituasjonen.5

Retten til medvirkning omfatter ikke en rett for barnet til å uttale seg direkte for fylkesnemnda. Etter barnevernloven § 7-9 kan fylkesnemnda oppnevne en talsperson for barnet i saker som skal behandles for nemnda. Fylkesnemnda kan også velge å høre barnet direkte, hvis barnet ønsker det. Departementet vil vurdere lovutvalgets forslag om en direkte uttalerett for barneverntjenesten og for fylkesnemnda i forbindelse med arbeidet med en ny barnevernlov. Det er også naturlig å se dette i sammenheng med oppfølgingen av NOU 2017: 8 Særdomstoler på nye områder?. I utredningen foreslås det å avvikle fylkesnemndene og at tvangssaker etter barnevernloven i stedet skal behandles av utvalgte tingretter som første instans.

Fotnoter

1.

Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven, s. 208–209.

2.

Ot.prp. nr. 45 (2002–2003) Om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov), s. 62–63.

3.

Se eksempelvis Bufdirs brukerundersøkelse for 2016 og Paulsen, V. (2016). Ungdommers erfaringer med medvirkning i barnevernet, publisert i Fontene Forskning 1/2016, s. 4-15.

4.

Se FNs barnekomités generelle kommentarer nr. 12 (2009) avsnitt 70–74 og nr. 14 (2013) avsnitt 43–45.

5.

Sivilombudsmannen har uttalt seg om dette i sak 2016/1152 av 11. november 2016. Departementet fulgte opp Sivilombudsmannens uttalelse i brev om barns medvirkning under barnevernets saksbehandling av 5. april 2017 til alle landets kommuner, fylkesmenn, Bufdir, fylkesnemndene og Statens helsetilsyn.

Til dokumentets forside