Prop. 169 L (2016–2017)

Endringer i barnevernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og foreldre)

Til innholdsfortegnelse

12 Særlige fristregler for akuttvedtak når barn kun oppholder seg i Norge

12.1 Gjeldende rett

1. juli 2016 trådte lovendring i kraft om gjennomføring av Haagkonvensjonen 1996 om hvilke stater som har kompetanse til å treffe beskyttelsestiltak overfor barn.1 Samtidig ble barnevernloven endret for at loven skulle være i overenstemmelse med konvensjonens regler. Etter lovendringen i barnevernloven § 1-2 annet ledd fremgår det at §§ 4-4, 4-6, 4-7, 4-9, 4-10, 4-11, 4-25, 4-26 og 4-29 gjelder for barn som oppholder seg i Norge, men som ikke har vanlig bosted her. Dette innebærer at det kan treffes vedtak om hjelpetiltak, frivillig opphold på atferdsinstitusjon og akuttvedtak dersom det er fare for at barnet ellers vil bli vesentlig skadelidende. Det er ikke adgang til å treffe vedtak om omsorgsovertakelse eller tvangsopphold på atferdsinstitusjon for barn som har vanlig bosted i en annen stat.

Midlertidig vedtak om å ta barnet ut av hjemmet i en akuttsituasjon etter § 4-6 annet ledd faller bort dersom det ikke sendes begjæring om omsorgsovertakelse til fylkesnemnda innen seks uker, jf. fjerde og femte ledd. Det samme gjelder for foreløpige vedtak om forbud mot flytting og vedtak om å ta et nyfødt barn fra foreldrene før de reiser hjem fra sykehuset, jf. § 4-9 tredje ledd. Det kan også treffes midlertidig akuttvedtak om opphold på institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-25. Akuttvedtak om opphold på atferdsinstitusjon faller bort hvis ikke begjæring om tvangsopphold på atferdsinstitusjon er sendt fylkesnemnda innen to uker, jf. § 4-6 fjerde og femte ledd.

12.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår særlige fristregler når det gjelder varigheten av akuttvedtak for barn som har vanlig bosted i annen stat, men som oppholder seg i Norge.

Utvalget mener det av hensyn til å sikre barn med vanlig bosted i en annen stat tilstrekkelig beskyttelse samtidig som barnets og foreldrenes rettssikkerhet ivaretas, er nødvendig å endre fristreglene for varigheten av akuttvedtak ved at det tas inn regler om avbrytelse av fristene.

Utvalget viser til at gjeldende rettstilstand er uheldig og potensielt i strid med statens forpliktelse til å gi alle barn som oppholder seg i Norge nødvendig beskyttelse mot omsorgssvikt, jf. blant annet FNs barnekonvensjon artikkel 19 og Grunnloven § 104 tredje ledd. Utvalget viser videre til at rettstilstanden ikke synes å være tilsiktet av lovgiver. Meningen til både lovgiver og konvensjonsstatene som utarbeidet Haagkonvensjonen 1996, var å gi regler som forhindrer at ingen stat har jurisdiksjon når et barn trenger beskyttelse. At hastevedtak skal kunne gi barn med vanlig bosted i en annen stat beskyttelse så lenge det er nødvendig for å sikre barnet, er forutsatt i konvensjonen og i Prop. 102 LS (2014–2015).

Utvalget foreslo på denne bakgrunn at følgende avgjørelser er fristavbrytende for hastevedtak rettet mot barn med vanlig bosted i utlandet:

  • a) begjæring til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak, eller

  • b) vedtak om å få overført jurisdiksjon etter lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn § 5.

Forslaget omfatter både akuttvedtak om bosted utenfor hjemmet etter gjeldende § 4-6, midlertidig vedtak etter § 4-9 og akuttvedtak om opphold i institusjon for barn med alvorlig atferdsvansker etter § 4-25.

12.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er generelt positive til utvalgets forslag om hastevedtak (akuttvedtak), men kun Bufdir har eksplisitt kommentert utvalgets forslag om fristforlengelse når barn har vanlig bosted i en annen stat. Direktoratet er enig i realiteten i utvalgets forslag, men foreslår noen presiseringer i lovforslaget.

Direktoratet foreslår blant annet at betegnelsen «anmodning til bostedsstaten» bør brukes i stedet for «begjæring om tiltak». Sistnevnte begrep er hentet fra barnevernlovens terminologi og passer ikke like godt i den mer avdempede språkbruken ved henvendelser mellom stater. Det bør fremgå av lovbestemmelsen at fremme av anmodning til bostedsstaten anses fristavbrytende når anmodningen er mottatt av norsk sentralmyndighet for Haagkonvensjonen av 19. oktober 1996.

Direktoratet foreslår også at det skal gå tydeligere frem av loven at det er snakk om overføring av jurisdiksjon til Norge. Det bør også gå tydeligere frem hvilket tidspunkt som er fristavbrytende. Direktoratet mener det av hensyn til tidsaspektet må være tilstrekkelig at det er fattet vedtak, ikke om endelig vedtak foreligger (klage).

Direktoratet påpeker for øvrig at lang saksbehandlingstid kan føre til at hastevedtak blir stående i flere måneder før de avgjøres, og at det kan være et rettssikkerhetsproblem. Direktoratet foreslår at det vurderes om det skal være en maksimal tidsramme for hvor lenge et hastevedtak overfor et barn med vanlig bosted i utlandet, kan vedvare. En slik ramme vil ikke løse en vanskelig situasjon, men kan legge press på aktørene for å finne en løsning.

12.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet foreslår særskilte fristregler når det gjelder akuttvedtak om barn som har vanlig bosted i en annen stat, men som oppholder seg i Norge. Det foreslås at fristen for når akuttvedtak faller bort forlenges i to situasjoner, både ved anmodning til bostedsstaten om å treffe beskyttelsestiltak, og ved vedtak om å få overført jurisdiksjon til Norge. Det foreslås også en grense på seks måneder for hvor lenge slike akuttvedtak kan vare.

Barnevernloven har i dag fristregler for når akuttvedtak faller bort, på henholdsvis seks og to uker. Vedtaket faller bort med mindre det fremmes begjæring for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse eller tvangsplassering på institusjon etter §§ 4-12 eller 4-24. For barn som har vanlig bosted i en annen stat, har Norge ikke jurisdiksjon til å treffe vedtak etter §§ 4-12 og 4-24, og barneverntjenesten vil i slike tilfeller ha behov for å kontakte myndighetene i staten der barnet har vanlig bosted for å avklare hvordan barnet skal følges opp videre. Det kan ta tid å oppnå kontakt med og få avklaring fra utenlandske myndigheter, og det gjør at det kan bli vanskelig å overholde de ordinære fristreglene for akuttvedtak.

Etter lovendringen om gjennomføringen av Haagkonvensjonen 1996 har det derfor oppstått et behov for å ha særskilte fristregler for akuttvedtak når barn har vanlig bosted i en annen stat for å sikre tilstrekkelig beskyttelse av barn.

Departementet legger til grunn at særskilte fristregler vil styrke både barnets og foreldrenes rettssikkerhet i akuttsituasjoner. Videre vil forslaget tydeliggjøre Norges forpliktelser etter FNs barnekonvensjon til å beskytte barn som blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt.

Bufdir er sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1996 og er også tillagt oppgaver for barnevernsaker på tvers av landegrenser utenfor konvensjonssamarbeidet. Bufdir bistår kommunene i barnevernsaker med tilknytning til flere land og har derfor særskilt kompetanse på saksfeltet. Departementets forslag til lovregulering er i hovedsak i samsvar med utvalgets forslag, men Bufdirs forslag til presiseringer er innarbeidet i lovforslaget.

Fristavbrudd ved anmodning til bostedsstaten om å treffe beskyttelsestiltak

Departementet foreslår at det skal anses fristavbrytende hvis det rettes en anmodning til staten der barnet har vanlig bosted om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak for barnet.

Etter at det har blitt fattet et akuttvedtak for et barn som oppholder seg i Norge, kan det være behov for at barneverntjenesten i Norge sender en anmodning til myndigheten i staten hvor barnet har vanlig bosted, om at denne staten bør iverksette beskyttelsestiltak for barnet. Barnevernslovutvalget foreslår at når det sendes en slik anmodning, avbryter det lovens frist slik at akuttvedtaket ikke bortfaller. Departementet er enig og foreslår å følge opp utvalgets forslag.

Departementet støtter for øvrig innspillet fra direktoratet om at betegnelsen «anmodning til bostedsstaten» brukes i stedet for «begjæring om tiltak» slik utvalget foreslår. Departementet har også valgt betegnelsen staten der barnet har «vanlig bosted» fremfor «bostedsstaten», slik at begrepsbruken samsvarer med Haagkonvensjonen 1996 og barnevernloven.

Det er et spørsmål om når en anmodning til en annen stat om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak skal anses å være fremmet. Direktoratet foreslår at fremme av anmodning til bostedsstaten anses fristavbrytende når anmodningen fra den norske barneverntjenesten er mottatt av norsk sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1996. Alternativt kan fristen anses å være avbrutt ved mottak av anmodning i en annen stats sentralmyndighet. Departementet er enig med direktoratet i at det da kan være vanskelig for barneverntjenesten å forutberegne hvor lang tid det vil ta og at tidsfristen blir vanskeligere å overholde. Departementet foreslår derfor at mottak hos norsk sentralmyndighet skal være fristavbrytende. Departementet er enig i at det vil samsvare med skjæringstidspunktet i ordinære hastevedtak, der det er fristavbrytende at fylkesnemnda har mottatt begjæring om tiltak.

Fristavbrudd ved vedtak om overføring av jurisdiksjon

Departementet opprettholder utvalgets forslag om at vedtak om å få overført jurisdiksjon til Norge etter lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5 vil være fristavbrytende. Det presiseres at forslaget gjelder overføringer av jurisdiksjon til Norge fra en annen konvensjonsstat.

Det følger av lov om Haagkonvensjonen § 5 annet ledd at den myndighet i Norge som er, eller vil være, kompetent til å behandle en sak etter norsk rett, kan rette en anmodning til en annen konvensjonsstat om overføring av jurisdiksjon, jf. Haagkonvensjonen artikkel 8 og 9. Dette innebærer at det er barneverntjenesten, fylkesnemnda eller domstolen som behandler eller eventuelt skal behandle barnevernsaken, som tar stilling til spørsmål om overføring av jurisdiksjon. Overføring kan skje på alle trinn av saken, og følger de prosessregler som gjelder for sakstypen. Når et forvaltningsorgan overfører saken, skal beslutningen anses for å være et enkeltvedtak som kan påklages. Disse reglene fremgår av lov om Haagkonvensjonen § 5.

Når barn er midlertidig akuttplassert etter barnevernloven, vil kompetansen til å vedta at barnevernsaken skal overføres til Norge ligge til barneverntjenesten, med mindre det er fremmet sak for fylkesnemnda og spørsmålet om overføring av jurisdiksjon skal behandles der. Departementet har i Prop. 102 LS (2014–2015) kapittel 7.4.5 uttalt at når barneverntjenesten har adgang til å beslutte overføring av jurisdiksjon, skal kompetansen ligge til barneverntjenestens leder.

Bufdir har stilt spørsmål ved om det er tidspunktet for når vedtak om overføring av jurisdiksjon fattes eller tidspunktet for endelig vedtak som er fristavbrytende. Departementet støtter direktoratets forslag om at det av hensyn til tidsaspektet i akuttsaker må være tilstrekkelig at norske myndigheter har fattet vedtak om å få overført jurisdiksjon til Norge, ikke om endelig vedtak foreligger. Departementet gjør for øvrig oppmerksom på at det i all hovedsak er aktuelt å overta jurisdiksjon i saker der barn har norsk statsborgerskap eller har oppholdstillatelse i Norge. I andre tilfeller må det søkes Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse før Norge kan overta jurisdiksjonen, se Prop. 102 LS (2014–2015) kapittel 7.4.5 og 11.

For saker som gjelder barn med vanlig bosted i en stat som ikke har ratifisert Haagkonvensjonen 1996, vil det ikke være mulig å overføre jurisdiksjon. Barneverntjenesten må i disse sakene anmode bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak, som beskrevet over. I saker der bostedsstaten ikke er villig til å treffe nødvendige tiltak, vil barnevernet kunne treffe hjelpetiltak og eventuelt akuttvedtak i en nødrettssituasjon. Når barnet har oppholdt seg i Norge over lengre tid vil barnets vanlige bosted kunne endres, eventuelt at barnets bosted ikke lenger lar seg fastsette slik at norske myndigheter har jurisdiksjon til å treffe nødvendige tiltak, som omsorgsovertakelse, jf. § 1-2. Det må vurderes konkret om barnet har oppnådd vanlig bosted i Norge eller om barnets bosted ikke lar seg fastsette, jf. Prop. 102 LS (2014–2015) kapittel 3.3.1.

Varighet for akuttvedtak om barn som har vanlig bosted i en annen stat, men som oppholder seg i Norge

Departementet foreslår at det settes en grense for hvor lenge et midlertidig vedtak i akuttsituasjoner kan vedvare for barn som oppholder seg i Norge, men har vanlig bosted i en annen stat.

Når det gjelder opprettholdelse av hastevedtak i påvente av avklaring fra annen stat, kan lang saksbehandlingstid føre til at hastevedtak blir stående i flere måneder før de avgjøres. Det kan være et rettssikkerhetsproblem. Direktoratet foreslår at det vurderes om det skal være en maksimal tidsramme for hvor lenge et hastevedtak overfor et barn med vanlig bosted i en annen stat kan vedvare. Direktoratet påpeker at en slik ramme ikke vil løse en vanskelig situasjon, men kan legge press på aktørene for å finne en løsning.

Departementet støtter direktoratets syn om at det bør innføres en maksimal tidsramme for lengden på akuttvedtaket. Selv om det er særskilte tidshensyn i saker om barn som har vanlig bosted i en annen stat, men som oppholder seg i Norge, er det behov for å sette en grense for hvor lenge et akuttvedtak kan vedvare før det bortfaller. Departementet foreslår å sette en maksimalgrense på seks måneder. Dette bør være tilstrekkelig til at norske myndigheter kan komme i kontakt med myndighetene i staten barnet har vanlig bosted, og avklare hvordan barnet skal følges opp videre. Departementet understreker at barneverntjenesten fortløpende skal vurdere om vilkårene for akuttvedtaket er oppfylt, og oppheve vedtaket dersom vilkårene ikke lenger er tilstede.

Departementet foreslår at reglene om særlige fristregler for barn som har bosted i en annen stat, men oppholder seg i Norge, inntas for midlertidige vedtak i akuttsituasjoner etter § 4-6 og foreløpige vedtak etter § 4-9 om forbud mot flytting og vedtak om å ta et nyfødt barn fra foreldrene før de reiser hjem fra sykehuset. Videre vil bestemmelsene gjelde for midlertidig akuttvedtak om opphold på institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-25.

Fotnoter

1.

Prop. 102 LS (2014–2015) Lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 mv.

Til dokumentets forside