Prop. 169 L (2016–2017)

Endringer i barnevernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og foreldre)

Til innholdsfortegnelse

7 Samarbeid med barn og foreldre

7.1 Gjeldende rett

Å sørge for god involvering og medvirkning fra barn og foreldre er helt sentralt i barnevernets arbeid. Tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige, jf. § 1-4. Gjeldende barnevernlov har ingen generell bestemmelse om at barnevernet skal samarbeide med foreldre og barn.

Prinsippet om samarbeid mellom barnevernet og familier kommer imidlertid til uttrykk flere steder i barnevernloven, som ved utarbeidelse av tiltaksplaner ved tiltak etter fylte 18 år, jf. § 4-15 fjerde ledd, og ved utarbeidelse og endringer i tiltaksplan ved plassering i institusjon, jf. § 4-28 annet ledd. Det fremgår også direkte av loven at opplysninger så langt som mulig skal innhentes i samarbeid med den saken gjelder, jf. § 6-4. Frivillige hjelpetiltak er det mest brukte tiltaket i barnevernet. Samarbeid og frivillighet fra foreldrenes side vil i mange tilfeller være en forutsetning for at et hjelpetiltak skal ha en effekt.

Det følger av barnevernloven at barn skal gis mulighet til medvirkning og at det skal tilrettelegges for samtaler med barnet, jf. § 4-1. Det er også en egen forskrift om barnets medvirkning der det blant annet er gitt nærmere regler om hvordan barnevernet skal tilrettelegge for barnets medvirkning, herunder at barn skal gis mulighet til medvirkning under hele sakens forløp i barnevernet og få tilstrekkelig og tilpasset informasjon. Når barnet er part i saken, vil barnet også måtte samtykke til hjelpetiltak som rettes mot barnet og til frivillige plasseringer utenfor hjemmet. Medvirkning forutsetter samarbeid med barnet. Videre er det av vesentlig betydning at barnets perspektiv og meninger inkluderes i barnevernets vurdering av hva som er barnets beste.

Foreldre som er part i barnevernsaken har partsrettigheter etter forvaltningsloven. Barn har tilsvarende rettigheter når de er å anse som part, jf. barnevernloven § 6-3 annet ledd. I forvaltningsloven er det gitt bestemmelser om at partene har rett til innsyn i sakens dokumenter og forhåndsvarsling av enkeltvedtak. Barneverntjenesten har en veiledningsplikt overfor parter, men også overfor andre som henvender seg til barneverntjenesten med spørsmål. Plikten kan omfatte blant annet veiledning om gjeldende regelverk og praksis. Videre har barneverntjenesten en utrednings- og informasjonsplikt. Det følger av forvaltningsloven § 17 at barneverntjenesten skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Barneverntjenesten skal sørge for at faktum blir klargjort så langt det er mulig, og at de opplysningene som fremkommer kontrolleres. Barneverntjenesten skal som hovedregel forelegge partene i saken opplysninger som de mottar under saksforberedelsen, slik at parten har mulighet til å imøtegå den informasjonen barneverntjenesten har mottatt.

Betydningen av samarbeid med barn og foreldre er fremhevet i forarbeidene til barnevernloven og i rundskriv og retningslinjer, herunder i Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven. I rundskriv Q-16/2013 om forebyggende innsats for barn og unge fremheves det at samarbeid med familier og foresatte er viktig som et element i den forebyggende innsatsen. I retningslinjer Q-42/2015 om behandlingen av barnevernsaker der barn har tilknytning til andre land, er god kommunikasjon og samarbeid med familien fremhevet som sentrale elementer i barneverntjenestens arbeid, og at det må tas hensyn til at familien har en annen etnisk, språklig, religiøs eller kulturell bakgrunn. Det presiseres at ikke alle familier er kjent med barnevernet som en offentlig myndighet, og at det derfor er viktig at barneverntjenesten gir grundig og god informasjon om barneverntjenestens arbeid, hvordan barnevernet kan bistå familien og om barn og foreldres rettigheter. Videre fremgår det at barnevernet må påse at alle parter forstår detaljene i og konsekvensene av det som blir sagt og skrevet, og at det skal benyttes kvalifiserte tolker i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer.

7.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å lovfeste innledningsvis i loven at barnevernet skal utøve sin virksomhet med respekt for og så langt som mulig i samarbeid med barnet og barnets foreldre.

Utvalget skriver at dette vil fremheve betydningen av å gi foreldre og barn mulighet til å medvirke og ha innflytelse gjennom hele barneverntjenestens arbeid, fra undersøkelsessak til valg av tiltak, gjennomføring og oppfølging. Utvalget viser til at godt samarbeid med familien kan være helt avgjørende for at barneverntjenesten får et fullstendig og riktig bilde av familien og barnets behov. Utvalget viser videre til at godt samarbeid i en tidlig fase også kan være avgjørende for hvilke tiltak som kan iverksettes og hvordan disse fungerer.

Utvalget legger til grunn at barnevernet og familier må samarbeide for å gi barnet god omsorg og beskyttelse. Utvalget viser også til at bedre samarbeid er viktig for å skape bedre tillit til barneverntjenesten. Utvalget trekker særlig frem viktigheten av god kommunikasjon i møte med innvandrerbefolkningen, og skriver at samarbeidsplikten innebærer et krav til kultursensitivitet.

Utvalget mener grunnlaget for samarbeid med familien bør styrkes gjennom å innføre en samarbeidsplikt innledningsvis i loven og en lovbestemmelse om bruk av familieråd ved valg av fosterhjem. For nærmere beskrivelse av forslaget om nettverksinvolvering, se kapittel 8.

7.3 Høringsinstansenes syn

Av de høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget, er flertallet positive til en bestemmelse om samarbeid mellom barnevernet og barn og foreldre. Dette omfatter blant annet Bufdir, fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker,Fylkesmannen i Rogaland, Asker kommune, Askøy kommune,Gjerstad kommune, Halden kommune, Kristiansand kommune, Lister barnevern, Vennesla kommune ved Midt-Agder barneverntjeneste, Barnevernledernettverket i Nord-Trøndelag, Stavanger Universitet, Universitetet i Bergen, VID – vitenskapelig høgskole, Høgskolen i Østfold, RKBU Midt-Norge, Barnevernsproffene, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Barnevernspedagogene iAkademikerforbundet, FSA – forening for sosialt arbeid (ICSW-Norge), Redd Barna, Norsk barnevernssamband og Den norske legeforening. Flere av høringsinstansene har innspill til bestemmelsen.

De av høringsinstansene som er positive til forslaget fremhever viktigheten av samarbeid mellom barnevernet og barn og foreldre, og at det er positivt at dette lovreguleres innledningsvis i loven. Halden kommune uttaler at «det er til barnets beste at foreldrene blir behandlet med respekt og får tilstrekkelig hjelp til å ivareta barnet …».

Gjerstad kommune støtter forslaget, og uttaler at samarbeid ikke minst er viktig i «… de alvorligste sakene der barneverntjenesten må overta omsorgen for barn. I disse sakene vil et godt samarbeid gjøre prosessen mindre smertefull for barnet». Samtidig blir det av enkelte instanser, blant annet Asker kommune, påpekt at samarbeid kan være krevende i de tilfeller der det er nødvendig å iverksette tvangstiltak. Den norske legeforening er positiv til intensjonen med bestemmelsen, men er samtidig opptatt av at barnevernet må gripe inn med nødvendige og effektive tiltak (for eksempel omsorgsovertakelse) der dette er nødvendig.

Barnevernsproffene er positiv til forslaget, men vil ikke at barn og foreldre skal sidestilles som samarbeidspartnere, og vil at loven skal uttrykke at barn er barnevernets viktigste samarbeidspartner.

Flere av høringsinstansene trekker frem behovet for å ivareta barn og foreldres etniske, språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn i møte med barnevernet. Bufdir uttaler:

«Vi mener at endringsforslagene vil bidra til en lov som er bedre tilpasset dagens samfunns- og familiebilde, med økt innvandring og økt andel barn med etnisk minoritetsbakgrunn i barnevernet. Forsvarlighetskravet og samarbeidsplikten innebærer krav til kultursensitivitet og bruk av kvalifisert tolkebistand ved behov.»

RKBU Midt-Norge støtter lovforslaget og viser til at familiemønstrene har forandret seg, og samfunnet har blitt mer flerkulturelt. RKBU Midt-Norge uttaler blant annet:

«[D]et er bra at forslaget vektlegger respekt og samarbeid med foreldre, også innenfor rammer av etnisitet, religion, kultur og språk, samtidig som forsvarlighetskravet opprettholdes (…) Dette vil imidlertid kunne gi faglige utfordringer for barnevernet generelt, men også spesielt knyttet til kultursensitiv forståelse og praksis. Det er derfor viktig at barnevernet tilføres kulturkompetanse gjennom opplæring og tydelig veiledning, samt at det utarbeides relevante rundskriv og retningslinjer.»

Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet uttaler at:

«Det er viktig å presisere kravet til kultursensitivitet og gi føringer for å ivareta plikten til å utøve barnevernpraksisen med respekt for -, og i samarbeid med, barnet og foreldrene.»

Taternes Landsforening og Likestillings- og diskrimineringsombudet er positive til forslaget om en samarbeidsbestemmelse og anerkjenner behovet for kultursensitivitet, men savner en henvisning til nasjonale minoriteter og urfolk. Likestillings- og diskrimineringsombudet uttaler at «… noen ganger har også disse gruppene behov for tolk eller medhjelper som kan formidle budskap på tvers av språklige og kulturelle barrierer».

Enkelte høringsinstanser, blant annet Askim kommune og Trøgstad kommune viser til at det er behov for mer kulturkompetanse i barnevernet, flere kulturelt tilpassede hjelpetiltak, og behovet for tolker. Enkelte kommuner gir uttrykk for at slike tiltak vil kreve opplæring og økte kostnader. Uttalelsene er ikke knyttet til lovforslaget om samarbeid, men generelt til utvalgets forslag om å vektlegge hensynet til barnet og foreldrenes etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.

Noen av høringsinstansene har innspill til hvem samarbeidsplikten skal rette seg mot. Fylkesnemndenefor barnevern og sosiale saker skriver i sin høringsuttalelse at de støtter lovforslaget og viser til utvalgets begrunnelse. Det uttales imidlertid:

«Fylkesnemndenes flertall mener … at barneverntjenestens plikt til å samarbeide bør avfattes slik at også andre enn barnet selv og foreldrene dekkes der det er aktuelt. For eksempel bør barneverntjenestens plikt gjelde også overfor nærstående som søsken og besteforeldre der det er aktuelt for spørsmål om samvær og annen kontakt.»

Videre fremgår det av høringsuttalelsen at Fylkesnemnda i Troms og Finnmark mener at begrepet «foreldre» i utkastet § 4 andre ledd bør erstattes med «omsorgspersoner». Norsk fosterhjemsforening skriver i sin høringsuttalelse at det bør fremgå av loven at barneverntjenesten også må vise respekt og samarbeide med barnets fosterforeldre og barnet i fosterfamilien.

Enkelte instanser har innspill til bestemmelsens ordlyd. Universitetet i Tromsø ved Institutt for barnevern og sosialt arbeid mener begrepet «respekt» synes å være et symbolsk begrep som vanskelig lar seg måle, hevdes eller sanksjoneres.

7.4 Departementets vurdering og forslag

God dialog og samarbeid mellom barnevernet og barn og foreldre er en forutsetning for godt barnevern. Et godt samarbeid med barn og foreldre kan bidra til større tillit til barnevernet og bidra til at flere barn får hjelp som virker på et så tidlig tidspunkt som mulig. Departementet mener viktigheten av å samarbeide med barn og foreldre bør tydeliggjøres i loven, og ønsker derfor å gå videre med utvalgets forslag om å innta en generell bestemmelse innledningsvis i loven om at barnevernet skal utøve sin virksomhet med respekt for og så langt som mulig i samarbeid med barn og foreldre.

Departementet har vurdert de innspillene som har kommet, blant annet fra fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker og Norsk Fosterhjemsforening, om at samarbeidsplikten bør utformes slik at den retter seg mot flere enn kun barnet selv og barnets foreldre. Departementet er enig i at det er sentralt at barnevernet samarbeider med andre nærstående i barnets liv, for eksempel besteforeldre og fosterforeldre. Gjennom godt samarbeid med foreldrene vil øvrig familie og andre av barnets nærstående kunne bli involvert og bidra i barnevernsaken. Departementet mener imidlertid at i en innledende bestemmelse i barnevernloven bør samarbeidet med barnet og barnets foreldre fremheves. Det er særlig barnet, men også foreldrene, som er de sentrale aktørene og som skal motta hjelp fra barnevernet. Departementet vil videre bemerke at det nå er lovfestet at barneverntjenesten i omsorgskommunen har ansvar for å følge opp hvert enkelt barn i fosterhjem og for oppfølging av fosterhjemmet, jf. barnevernloven § 4-22 fjerde ledd første punktum.

Samarbeidsplikten vil gjelde for hele barnevernet, både statlig og kommunalt barnevern og for private som utfører arbeid eller tjenester for det offentlige etter barnevernloven. Plikten til å samarbeide gjelder for alle typer saker og på alle stadier av en sak.

Barnevernet skal gi hjelp til barnets beste, og departementet er enig med Barnevernsproffene i at barnet selv er barnevernets viktigste samarbeidspartner. Lovforslaget er nært knyttet til barnets rett til medvirkning, se kapittel 6. Manglende foreldreferdigheter er imidlertid den vanligste begrunnelsen for at barnevernet setter i verk tiltak i familier.1 Godt samarbeid med foreldre er derfor avgjørende for å gi barn den hjelpen de har behov for. Foreldre vil ofte være en viktig ressurs som har kunnskap om barnets behov, og foreldre må derfor så langt som mulig involveres i beslutninger om barnet.

Barnevernet arbeider etter mildeste inngreps prinsipp og skal alltid forsøke hjelpetiltak der det kan gi tilfredsstillende forhold for barnet. I en slik fase er samarbeid om hjelpetiltak helt avgjørende for å kunne komme inn med riktig hjelp og motvirke mer inngripende tiltak på sikt. Barn og foreldre må imidlertid ha innflytelse og få medvirke på alle stadier av en sak og i alle saker.

Enkelte av høringsinstansene viser til at det kan være vanskelig å få til et godt samarbeid i saker der barnevernet må iverksette tvangstiltak. Departementet har forståelse for at det kan være utfordrende å oppnå samarbeid i tvangssaker. Barnevernet må imidlertid tilstrebe samarbeid i alle saker og på alle stadier av en sak på en måte som er til barnets beste. Samtidig deler departementet utvalgets oppfatning om at samarbeidsplikten ikke kan være absolutt. Det vil ikke alltid være mulig å oppnå samarbeid med barn eller foreldre, for eksempel fordi barnevernet ikke kommer i kontakt med en forelder eller foreldrene ikke ønsker å samarbeide. Barnevernet har imidlertid en plikt til å samarbeide med barn og foreldre så langt som det er mulig. I tvangssaker gjelder dette blant annet i forbindelse med barnevernets oppfølging av barn og foreldre, tilrettelegging for samvær og eventuell tilbakeføring.

God kommunikasjon og dialog er avgjørende for å få til et godt samarbeid. Det er derfor sentralt at barnevernet gir god informasjon om hva barnevernet er, hvordan de jobber og hva de kan bidra med. Barnevernet må sørge for at partene forstår det som blir sagt og skrevet.

Barnevernet må arbeide systematisk for å oppnå godt samarbeid med barn og foreldre. Hvordan barnevernet konkret skal samarbeide vil avhenge av omstendighetene i den enkelte sak, herunder hvilken fase man befinner seg i, hvilke tiltak som er iverksatt og hvilke forutsetninger som ligger til grunn for et vedtak. Videre vil samarbeidsviljen hos barn og foreldre ha betydning.

Departementet har videre vurdert utvalgets forslag om å lovfeste at barnevernet skal utøve sin virksomhet i respekt for barn og foreldre. Familier som møter barnevernet er ofte i en vanskelig livssituasjon, og kan oppleve det som stigmatiserende å være i kontakt med barnevernet og som et inngrep i privat- og familielivet. Det er derfor av stor betydning at barnevernet behandler barn og foreldre på en respektfull måte og forstår viktigheten av å behandle de involverte hensynsfullt og profesjonelt. Dette gjelder også i krevende situasjoner og der det foreligger motstridende synspunkter i barnevernsaken.

Departementet mener det ikke kan lovfestes at foreldre og barn skal oppleve respekt, da dette er en subjektiv følelse som ikke er egnet til lovregulering. I at barnevernet skal utøve sin virksomhet med respekt for barn og foreldre ligger det at barn og foreldre skal møtes med verdighet. Barn og foreldre må bli lyttet til og tatt på alvor. Barnevernet må ikke være enig med barnet eller foreldrene, men skal vise respekt for deres synspunkter og behov. Barn og foreldre må få informasjon om beslutninger som tas og barneverntjenesten må forklare hva som er begrunnelsen. Dersom det er konflikt mellom barnets og foreldrenes interesser, skal barnevernet ivareta barnets interesse.

Barnevernet møter en stadig mer mangfoldig befolkning. God kommunikasjon er avgjørende for å skape tillit og for å kunne samarbeide om barneverntiltak. Det å ta hensyn til familiens språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn og sørge for at partene er informert er viktig for å oppnå samarbeid og kunne gi god hjelp. Det er viktig at ansatte i barnevernet er bevisst at manglende felles referanserammer og ulik forståelse av barneoppdragelse kan oppleves som barrierer for samhandling og etablering av tillit.2 Barnevernet må ta seg tid til å gi tilstrekkelig og god informasjon. Det skal benyttes kvalifiserte tolker i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer og barn skal ikke brukes til tolking eller annen formidling av informasjon, se forvaltningsloven § 11 e. Barnevernet må i samarbeid med familien, ta hensyn til nasjonale minoriteters og urfolks særlige rettigheter.3 Dette omfatter blant annet samiske barns og foreldres språk og kultur.

I Prop. 73 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven (barnevernsreform) er det fremhevet at kartlegging og evalueringer av barnevernet viser at ansatte etterspør mer kunnskap om arbeid rettet mot minoritetsfamilier, og at Sametinget har pekt på at kommuner med samisk befolkning har manglende kunnskap om samiske barns rettigheter og behov. Det kan være behov for å bedre kunnskapsnivået om samisk språk og kultur innen barnevernet, slik at vurderinger av tiltak for samiske barn kan bygge på en bred forståelse av samiske barns situasjon. Tilsvarende vil også kunne gjelde nasjonale minoriteter.

Det er viktig å etterstrebe kulturkompetanse for å få til et godt samarbeid. Barnevernsreformen omfatter en flerårig, nasjonal satsing på kompetanseheving i barneverntjenestene. Departementet skal legge frem en kompetansestrategi for det kommunale barnevernet som skal gjelde for perioden 2018–2024. Det fremgår av Prop. 73 L (2016–2017) at departementet legger vekt på at opplæring i undersøkelses- og tiltaksarbeid overfor barn og familier med ulik kulturell bakgrunn skal være et viktig element i kompetansearbeidet. For nærmere beskrivelse av de konkrete tiltakene på dette område vises det til kapittel 7.3.4 i Prop. 73 L (2016–2017).

Departementet foreslår etter dette en bestemmelse i samsvar med utvalgets forslag, jf. utkastet til ny § 1-7.

Fotnoter

1.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB). I 2015 oppgis dette som årsak i 29 prosent av tilfellene. Begrepet «manglende foreldreferdigheter» er ikke nærmere definert i barnevernstatistikken, men det viser til saker der barnevernet vurderer at foreldre ikke har tilstrekkelige muligheter, ferdigheter eller kunnskap til å gi barnet nødvendig omsorg og støtte. Andre begrunnelser som ofte oppgis, er psykiske problemer hos foreldrene (17 prosent), stor grad av konflikt hjemme (11 prosent) og rusmisbruk (8 prosent).

2.

Paulsen, V. m.fl. (2014). Møter mellom innvandrere og barnevernet. Kunnskapsstatus. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning AS.

3.

Se blant annet FNs barnekonvensjon artikkel 30, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og FNs erklæring om urfolks rettigheter. Grunnloven § 108 angir statens forpliktelse til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Til dokumentets forside