10 Redaktørplikt mv.
10.1 Gjeldende rett
10.1.1 Plikt til å utpeke og oppgi navn på redaktør
Det finnes i dag flere lovbestemmelser som direkte eller indirekte pålegger bestemte medier en plikt til å utpeke en redaktør, og i tillegg også opplyse om hvem som er redaktør. Straffeloven § 270 andre ledd ilegger straffansvar for utgiver og redaktør dersom det «i et blad eller tidsskrift ikke er angitt hvem som er redaktør», eller «dersom feil person er oppgitt å være redaktør». Plikten er avgrenset til «blad eller tidsskrift», som her skal forstås som den trykte periodiske pressen. Indirekte pålegger bestemmelsen dermed en plikt til å utnevne redaktører for periodiske publikasjoner. Straffetrusselen er bot. Også den som har samtykket til å uriktig bli oppgitt som redaktør kan straffes med bot.
Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 429. Straffelovkommisjonen foreslo i NOU 2002: 4 punkt 10.2 side 426–427 å oppheve bestemmelsen. Kommisjonen viste til at formålet bak bestemmelsen ikke kan begrunne en straffereaksjon. Kommisjonen pekte på at det er lite tenkelig at noen skulle bli straffet for overtredelse av bestemmelsen dersom skriftet ellers har et akseptabelt innhold. Og dersom skriftets innhold gir grunnlag for sanksjoner, er det neppe grunn til å supplere sanksjonene med en straff for at redaktørens navn ikke var oppgitt. Da komisjonens utredning var på høring, var det flere av høringsinstansene som pekte på at bestemmelsen må ses i sammenheng med redaktørplikten og at den ville høre hjemme i en framtidig medieansvarslov. Justisdepartementet gikk på denne bakgrunn inn for å videreføre bestemmelsen, men slik at fengselsstraff ble fjernet som straffalternativ, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.13.3 side 156.
På kringkastingsområdet finnes det også ulike lovbestemmelser hvor en plikt til å utnevne redaktør framgår mer eller mindre eksplisitt, jf. kringkastingsloven § 6-3 og kringkastingsforskriften § 7-8. Disse pliktnormene er ikke straffesanksjonert, men kan håndheves av Medietilsynet som tilsynsorgan og overtredelse kan medføre en formell advarsel som eneste sanksjonsmulighet, jf. kringkastingsloven § 10-2.
Med ikrafttredelsen av mediefridomslova i 2009 fikk man et generelt uttrykk for redaktørplikten ved at det i lovens § 3 er fastsatt at alle medier som omfattes av loven skal ha en redaktør. Som det framgår av drøftelsen under punkt 11 har denne bestemmelsen likevel et noe annet formål enn straffeloven § 270 andre ledd.
10.1.2 Plikt til å oppgi kontaktinformasjon til mediet
Kringkastingsloven fastsetter i § 2-16 en forpliktelse for tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester til å «sørge for at seerne på en enkel og direkte måte» har tilgang til opplysninger som gjør det mulig å komme i direkte kontakt med tjenesteyteren/kringkasteren. Bestemmelsen er en gjennomføring av EUs direktiv om audiovisuelle medietjenester (AMT-direktivet) artikkel 5 og kom inn i loven i 2012. Det framgår av direktivets fortale at bakgrunnen for identifikasjonsreglene er de audiovisuelle medietjenestenes betydning for meningsdannelsen i samfunnet og at seerne derfor bør kunne identifisere hvem som er ansvarlig for innholdet i tjenesten. Det er altså seernes behov for å vite hvem som er ansvarlig for en tjeneste som legitimerer reglene om identifikasjonsplikt, jf. Prop. 9 L (2012–2013) punkt 7.1.1. En noenlunde tilsvarende bestemmelse om tjenesteyterens opplysningsplikt finnes for informasjonssamfunnstjenester etter ehandelsloven § 8, som blant annet vil kunne gjelde for nettaviser.
10.1.3 Plikt til å oppgi foretaksnavn og trykkested
Straffeloven § 270 første ledd slår fast at «[d]en som står for trykkingen av et skrift, og som unnlater å oppgi foretaksnavn og trykkested, straffes med bot». På samme måte straffes den som gir uriktig informasjon om disse forholdene, jf. bestemmelsens andre punktum. Pliktsubjektet her er altså ikke redaktøren, men den som har ansvaret for trykkingen, det vil si trykkeriets eier eller daglige leder (i andre punktum referert til som «en trykker»). Unnlatelse av å overholde plikten straffes med bot. Bestemmelsen er ikke en særregel for de redaktørstyrte journalistiske massemediene, men har historisk sett likevel blitt sett i sammenheng med regler for pressen i straffeloven. En slik regel kan gjøre det enklere å finne fram til utgiver og redaktør av et medium.
Plikten er knyttet til trykking av ethvert «trykt skrift». «Trykt skrift» må her forstås på samme måte som i § 269, og kan ikke tolkes utvidende til å omfatte elektronisk publisering, jf. nedenfor i punkt 13.1. I motsetning til redaktøransvaret og plikten til å angi redaktør i § 270 andre ledd, er bestemmelsen likevel ikke begrenset til periodiske publikasjoner (pressen). Derfor kan straffebestemmelsen også for eksempel ramme den som står for trykkingen av en bok. I tredje punktum er det gjort visse unntak knyttet til trykking av «stemmesedler, prisangivelser, formularer og lignende».
Straffelovkommisjonen foreslo å oppheve bestemmelsen, med samme begrunnelse som forslaget om å oppheve plikten til å angi hvem som er redaktør, jf. punkt 10.1.1. Justisdepartementet gikk likevel inn for å videreføre bestemmelsen idet straffebudet ble ansett å være et «naturlig supplement» til åndsverkloven 1961 § 52 hvor det framgikk at «trykte verk skal være påført opplagsnummer, trykkeri, trykkested og trykkeår», jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.13.3.
10.2 Medieansvarsutvalgets vurdering
Medieansvarsutvalget gikk ikke konkret inn på spørsmålet om hvordan redaktørfunksjonen bør defineres og forankres i lovverket. Utvalget vurderte verken den straffesanksjonerte plikten til å opplyse om hvem som er redaktør i periodiske publikasjoner, eller plikten som påhviler trykkeren av et skrift om å gi opplysninger om foretaksnavn og trykkested.
10.3 Høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet en bestemmelse som pålegger eier eller utgiver av et medium som omfattes av loven en plikt til å utpeke redaktør for mediet. Departementet viste til at bestemmelsen viderefører mediefridomslova § 3 første ledd, men slik at pliktsubjektene angis mer eksplisitt enn i gjeldende lov. Departementet gikk ikke inn for at manglende etterlevelse av plikten skal kunne sanksjoneres.
Videre foreslo departementet en ny bestemmelse i medieansvarsloven som pålegger redaktører for alle medier som omfattes av loven en plikt til å opplyse i mediet hvem som er redaktør. Bestemmelsen erstatter straffeloven § 270 andre ledd, som derfor ble foreslått opphevet. Departementet foreslo også å innføre en ny plikt for redaktøren til å sørge for at mediebrukerne har tilgang til kontaktinformasjon til mediet. Departementet vurderte i tilknytning til dette behovet for å pålegge redaktøren å opplyse også om hvem som er utgiver og eier av mediet, men kom til at dette er tilstrekkelig ivaretatt gjennom lov om åpenhet om eierskap i medier. Departementet ba likevel om høringsinstansenes synspunkter.
Departementet gikk ikke inn for å knytte lovbestemte sanksjoner til overtredelse av bestemmelsene. Departementet foreslo likevel en forskriftshjemmel om håndheving og tilsyn for det tilfelle at manglende etterlevelse av plikten til å opplyse hvem som er redaktør og gi kontaktinformasjon til mediet skulle vise seg å bli et framtidig problem.
I høringsnotatet ba departementet også om synspunkter på behovet for å opprettholde straffeloven § 270 første ledd, som pålegger den som står for trykkingen av et skrift en plikt til å oppgi foretaksnavn og trykkested. Departementet viste til at forslaget til ny medieansvarslov i utgangspunktet ikke gjør det nødvendig å endre bestemmelsen, men at det likevel var naturlig å vurdere spørsmålet ettersom bestemmelsen har nær sammenheng med ansvarsreglene.
Departementets forslag lød slik:
§ 4 Plikt til å utpeke redaktør
Utgiver eller eier av et medium som er omfattet av loven plikter å utpeke en redaktør for mediet.
§ 5 Opplysningsplikt
Redaktøren skal sørge for at det er tydelig opplyst i mediet hvem som er redaktør.
Redaktøren skal sørge for at mediebrukerne på en enkel og tydelig måte har tilgang til kontaktopplysninger til mediet.
Departementet kan gi forskrift om opplysningsplikten.
10.4 Høringsinstansenes syn
Medietilsynet, Mediebedriftenes Landsforening, Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund og Fagpressen uttrykker støtte til forslaget om å videreføre mediefridomslovas bestemmelse om redaktørplikt i den nye loven. De støtter også forslaget om en bestemmelse som pålegger redaktøren en plikt til å tydelig opplyse i mediet om hvem som er redaktør og til å gi kontaktopplysninger til mediet.
Norsk Journalistlag peker på at det er viktig å opprettholde plikten til å utpeke en redaktør ettersom det «tydeliggjør, både overfor redaktøren selv, journalistene, eierne, kildene, myndighetene og allmennheten, hvem som er tildelt redaktørrollen». Høringsinstansene som uttaler seg slutter seg også til departementets vurdering om at manglende etterlevelse av plikten ikke bør sanksjoneres.
Når det gjelder plikten til å opplyse i mediet hvem som er redaktør, peker Medietilsynet blant annet på at «hensynet til kritisk medieforståelse i befolkningen tilsier at det er viktig å vite hvem som er avsender av et budskap for å kunne vurdere budskapets relevans, tillit og verdi for egen meningsdannelse». Videre viser Medietilsynet til EU-kommisjonens arbeid mot spredning av «falske nyheter» og desinformasjon og til at en plikt til å opplyse om hvem som er redaktør «vil støtte opp om EU-kommisjonens initiativ om åpenhet og transparens omkring medieinnhold». Norsk Presseforbund peker på at bestemmelsen har «naturlig sammenheng med redaktørstyrte mediers troverdighet i samfunnet, og mulighet for samfunnet til å kunne kontrollere at redaktøren følger de kravene som blant annet stilles i Vær Varsom-plakaten punkt 2.2».
Til spørsmålet om det i medieansvarsloven bør stilles krav om at også eier og utgiver identifiseres i mediet, uttaler TV 2 at det ikke er behov for å innføre ytterligere regulering av en opplysningsplikt, og at det uansett ikke bør kreves at opplysningene gis i selve mediepublikasjonen. Medietilsynet mener også at dette er tilstrekkelig regulert gjennom lov om åpenhet om eierskap i medier. Medietilsynet støtter ellers departementet i at kringkastingsloven § 2-16 ikke kan oppheves, blant annet fordi virkeområdet for den nye medieansvarsloven vil være snevrere enn virkeområdet til AMT-direktivet artikkel 5, som § 2-16 gjennomfører. Denne bestemmelsen er også mer spesifikk med hensyn til hvilke opplysninger som skal publiseres.
Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening, Norsk Presseforbund, og Riksadvokaten går inn for å oppheve straffeloven § 270 første ledd. Disse høringsinstansene mener det ikke lenger er behov for å ha en straffesanksjonert plikt til å opplyse om hvem som står for trykkingen av et skrift.
10.5 Departementets vurdering
10.5.1 Redaktørplikt
Høringen gir bred oppslutning til forslaget om å lovfeste en redaktørplikt som viderefører gjeldende bestemmelse i mediefridomslova § 3. Hovedpoenget med en redaktørplikt er ikke å sikre at noen faktisk redigerer. Dette vil følge som en praktisk nødvendighet i alle medier hvor kapasiteten for publisering av redaksjonelt innhold på en eller annen måte er begrenset. Poenget med å konkret utpeke en redaktør er snarere å sikre at det er tydelig markert – både overfor redaktøren selv, øvrige ansatte, selskapsledelsen, eierne, kildene, publikum, politiet og rettsvesenet – hvem som er tildelt denne funksjonen.
Denne markeringen sikrer at redaktøren selv er bevisst på, og tar et personlig ansvar for, innholdet i det som publiseres. Dette legger til rette for at virksomheten overholder gjeldende lovgivning, etiske regler og publisistiske prinsipper. Videre sikrer det både krenkede enkeltpersoner, politiet og rettsvesenet et klart ansvarspunkt. Et klart ansvarspunkt er særlig viktig i tilfeller hvor noen opplever at det har blitt framsatt uriktige faktiske opplysninger eller mener seg krenket av innhold publisert i mediene, og ønsker å holde noen ansvarlig.
Høringen gir også støtte til departementets vurdering om at det ikke er behov for å lovregulere sanksjon eller håndheving av selve plikten til å utpeke redaktør. Departementet viser til at begrepet «redaktør» er funksjonelt definert, jf. ovenfor i punkt 9.5. Med andre ord vil en redaksjon ha én eller flere «redaktører» uavhengig av om plikten til å uttrykkelig utpeke en slik funksjon er overholdt. Dermed ser ikke departementet noen stor risiko for at det særlige strafferettslige eller erstatningsrettslige redaktøransvaret kan omgås ved å unnlate å overholde en lovfestet «redaktørplikt». Departementet legger ellers til grunn at spørsmålet stort sett vil aktualiseres som et bevisspørsmål i saker om overtredelse av bestemmelser som setter grenser for ytringsfriheten. Gjeldende bestemmelse i mediefridomslova § 3 er heller ikke sanksjonert. Departementet ser heller ikke behov for å gi en hjemmel til å gi nærmere regler om tilsyn og håndheving i forskrift.
10.5.2 Plikt til å oppgi navn på redaktør og kontaktopplysninger
Høringsinstansene gir også tilslutning til forslaget om å lovfeste en plikt til å opplyse om hvem som er redaktør i mediet, tilsvarende det som i dag gjelder for den periodiske pressen etter straffeloven § 270 andre ledd. Så lenge en redaktør er utpekt vil det normalt være enkelt for publikum å finne fram til vedkommende, selv om navn og kontaktopplysninger ikke er publisert i selve mediet. Selv om verken de elektroniske nyhets- og aktualitetsmediene eller alle kringkastere i dag er pålagt å identifisere en redaktør, er det likevel vanlig praksis og i tråd med de presseetiske prinsippene å gjøre det. Dette kunne i seg selv tale for at en lovfesting er unødvendig. Departementet ser likevel flere gode grunner til å lovfeste en slik plikt:
For det første er det et sentralt formål med redaktørplikten å sikre et klart ansvarspunkt for innholdet i mediene – både for krenkede enkeltpersoner, politiet og rettsvesenet. Dette har sammenheng med at redaktøren har et særlig strafferettslig og erstatningsrettslig ansvar for publisert innhold, jf. straffeloven § 269, skadeserstatningsloven § 3-6 og lovforslaget §§ 9 og 10. Dette tilsier at det bør være offentlig kjent hvem som har den redaksjonelle myndigheten og ansvaret. For det andre, selv om det ikke kan sies å være et påtrengende behov for en slik bestemmelse i dag, endrer mediebildet seg raskt og det kan vokse fram nye former for redaktørstyrte journalistiske medier hvor en praksis med å opplyse navn på redaktør ikke er like befestet. For det tredje er åpenhet om hvem som redigerer viktig fordi de redaktørstyrte journalistiske mediene er sentrale for meningsdannelsen i samfunnet. For å kunne ta stilling til den informasjonen som formidles gjennom mediene, og for å kunne vurdere budskapenes relevans og verdi som grunnlag for egen meningsdannelse, er det nødvendig å vite hvor informasjonen kommer fra og hvilke interesser som står bak. Dette blir bare viktigere i en tid hvor desinformasjon og propaganda sprer om seg, og behovet for kildekritikk øker.
Etter straffeloven § 270 andre ledd kan både redaktøren og utgiveren straffes dersom det i et blad eller tidsskrift ikke er oppgitt hvem som er redaktør. Etter departementets vurdering bør plikten til å opplyse om redaktørens identitet ligge hos redaktøren alene. For det første dreier det seg om en publisering i selve mediet, noe som vil ligge innenfor redaktørens myndighet både etter gjeldende mediefridomslov og lovforslaget § 7. For det andre går departementet ikke inn for at bestemmelsen skal sanksjoneres, jf. nedenfor. Dette vil redusere behovet for å legge plikten på utgiveren i tillegg til redaktøren.
Forslaget om en bestemmelse som pålegger redaktøren å sørge for at det gis kontaktinformasjon til mediet er ny i norsk rett, men forslaget er begrunnet i de samme hensynene som ligger bak bestemmelsen om identifikasjonsplikt i kringkastingsloven § 2-16. De redaktørstyrte journalistiske mediene har stor betydning for meningsdannelsen i samfunnet. Mediebrukerne bør derfor ha tilgang på informasjon som gjør det mulig å enkelt komme i kontakt med den eller de som er ansvarlige for innholdet i tjenesten. Høringsinstansene støtter opp om forslaget, og departementet opprettholder det. Departementet har likevel omformulert lovteksten slik at den angir tydeligere minstekrav til hvilke kontaktopplysninger som skal oppgis. Dette vil bringe bestemmelsen i samsvar med kringkastingsloven § 2-16 og ehandelsloven § 8, som inneholder lignende krav. Etter departementets vurdering er dette en presisering og ikke en utvidelse i forhold til forslaget i høringsnotatet. Departementet overlater det ellers til bransjen å vurdere behovet for nærmere regler for hvordan opplysningene skal gis.
Departementet går ikke inn for å knytte sanksjoner til overtredelse av plikten til å publisere navnet på redaktøren og kontaktinformasjon. Departementet støtter Straffelovkommisjonens vurderinger om at formålet bak bestemmelsen i gjeldende straffelov § 270 andre ledd ikke kan begrunne en straffereaksjon, jf. ovenfor i punkt 10.1.1. Departementet mener det vil skape bedre insentiver for etterlevelse dersom mediene selv gjennom sine organisasjoner sørger for at plikten blir etterfulgt, enn om bestemmelsen ble håndhevet av offentlige myndigheter. Etter en fornyet vurdering ser departementet ikke behov for å gi en forskriftshjemmel om tilsyn og kontroll.
Forslaget vil erstatte straffeloven § 270 andre ledd (opplysningsplikt for trykt skrift), som dermed kan oppheves. Kringkastingsloven § 2-16 omfatter også andre aktører enn de som vil omfattes av medieansvarsloven, og må derfor opprettholdes. Departementet vil etter den forestående revisjonen av kringkastingsloven likevel vurdere om kringkastingsforskriften § 7-8 kan oppheves. Forslaget til bestemmelse om plikt til å utpeke redaktør fremmes som § 4, mens forslaget til bestemmelse om opplysningsplikt fremmes som § 5.
10.5.3 Plikt til å oppgi foretaksnavn og trykkested
Høringen gir støtte til forslaget om å oppheve straffeloven § 270 første ledd om plikt til å oppgi foretaksnavn og trykkested. Bestemmelsen er ikke en særregel for de redaktørstyrte journalistiske massemediene, men må likevel sees i sammenheng med disse reglene. Etter departementets vurdering, gjør de øvrige endringene som foreslås i § 270 det ikke lenger naturlig å opprettholde regelen. Departementet viser til Straffelovkommisjonens vurdering av at det er lite tenkelig at noen skal bli straffet for overtredelse dersom skriftet ellers har et akseptabelt innhold. Straffetrusselen virker neppe preventivt overfor den som bevisst ønsker å spre et trykt skrift med ulovlig innhold. Departementet viser også til at det etter lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv (åndsverkloven) ikke lenger gjelder noe krav om å opplyse om trykkeri og trykkested. Etter § 112, som avløser tidligere lov § 52, stilles det kun krav om at trykte verk påføres ansvarlig utgiver, opplagsnummer og trykkeår. På denne bakgrunn foreslår departementet å oppheve straffeloven § 270 første ledd.