18 Imøtegåelsesretten
18.1 Gjeldende rett
Straffeloven § 270 tredje ledd pålegger redaktøren en straffesanksjonert plikt til å innta imøtegåelser av en anførsel i et «blad eller tidsskrift», altså den trykte pressen. Elektroniske medier er ikke omfattet av bestemmelsen, heller ikke enkeltstående trykte publikasjoner slik som bøker.
Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 430 med mindre endringer. Straffelovkommisjonen foreslo i NOU 2002: 4 side 426–427 å oppheve bestemmelsen og viste til at den ble ansett som en del av presseetikken og at regelen etter kommisjonens syn var lite egnet til å sanksjoneres med straff. Justisdepartementet gikk likevel inn for å videreføre bestemmelsen fordi den korresponderer med beriktigelsesplikten som følger av kringkastingsloven § 5-1, jf. nedenfor, men var åpen for at bestemmelsen på sikt kunne vise seg å være overflødig, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.13.3.
Imøtegåelsesretten etter straffeloven § 270 tilkommer den som «anførslene direkte angår», noe som kan være både juridiske og fysiske personer. Imøtegåelsen behøver ikke å være begrenset til kun å erklære bladet eller tidsskriftets anførsler for uriktige. Den angrepne kan også gi sin egen framstilling av saken, men loven gir utelukkende en rett til å besvare fakta med fakta, jf. tredje punktum. Eventuelle vurderinger som avisen har knyttet til beskyldningene, omfattes altså ikke av imøtegåelsesretten. En redaktør er i sin fulle rett til å nekte å innta et tilsvar som inneholder subjektive vurderinger eller forhold utenfor saken, og her gjelder det et «alt eller ingenting»-prinsipp, jf. Borgarting lagmannsretts dom inntatt i RG 2011 s. 1572.
Kravet om imøtegåelse må framsettes senest ett år etter publiseringen av den anførselen som gir grunnlag for imøtegåelsesrett. Fristen gjelder uavhengig av om den som ønsker imøtegåelse har hatt kunnskap om publiseringen. Imøtegåelsen skal inntas «i første eller annet nummer av bladet». Videre skal den plasseres «på like iøynefallende sted som det imøtegåtte». Straffetrusselen er bot, som også kan ilegges løpende fram til imøtegåelsen trykkes.
For kringkastingsprogram er en tilsvarende rett lovfestet i kringkastingsloven § 5-1, omtalt som en rett til «beriktigelse». Retten til beriktigelse inntrer der den omtaltes «rettmessige interesser» er krenket. Det kan dreie seg om krenkelse av vedkommendes ære og omdømme, men også andre hensyn, for eksempel økonomiske interesser, vil kunne begrunne beriktigelse. Retten til beriktigelse er begrenset til faktiske opplysninger, på samme måte som etter straffeloven § 270 tredje ledd. Det kreves ikke at den omtalte fører bevis for at de offentliggjorte opplysningene var uriktige. Dersom opplysningene utvilsomt er sanne, kan imidlertid den omtaltes «rettmessige interesser» ikke anses krenket etter denne bestemmelsen. Fristen for å sette fram krav om beriktigelse er tre måneder fra det tidspunkt kringkastingsprogrammet ble sendt. Det framgår av Ot.prp. nr. 77 (1996–97) punkt 7 at beriktigelsen må tas inn uten unødig opphold, og så vidt mulig på samme måte og tidspunkt, eventuelt i samme programpost, som de opplysningene som beriktiges. Medietilsynet har ingen håndhevingsmyndighet med bestemmelsen. I Ot.prp. nr. 77 (1996–97) punkt 4.6 er det vist til at den som er blitt krenket gjennom en offentliggjøring av uriktige faktiske opplysninger, og som forgjeves har krevd opplysningene beriktiget, vil ha valget mellom å klage til PFU eller å gå til sivilt søksmål. Kringkastingsloven § 5-1 gjennomfører EØS-avtalens direktiv om audiovisuelle medietjenester artikkel 28, jf. Prop. 9L (2012–2013) punkt 9.2.
18.2 Medieansvarsutvalgets vurdering
Verken imøtegåelsesretten etter straffeloven § 270 tredje ledd eller den korresponderende retten til beriktigelser i kringkastingsloven § 5-1 var konkret omtalt i utvalgets mandat. Utvalget vurderte heller ikke disse bestemmelsene av eget tiltak.
18.3 Høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet å erstatte den straffesanksjonerte bestemmelsen om imøtegåelsesrett i straffeloven § 270 tredje ledd med en ny teknologinøytral pliktbestemmelse i medieansvarsloven. Plikten var begrenset til redaksjonelt innhold, det vil si at man ikke kunne kreve imøtegåelser på redaksjonell plass av brukergenerert innhold. Departementet så ikke behov for å møte overtredelser av en slik plikt med straff eller andre sanksjoner. Forslaget, som også ville åpne for å oppheve kringkastingsloven § 5-1, lød slik:
§ 6 Plikt til å publisere imøtegåelser av redaksjonelt innhold
Redaktøren plikter snarest mulig å publisere imøtegåelser av faktiske opplysninger i mediet. Redaktøren plikter ikke å innta verdivurderinger. Krav om imøtegåelser kan avvises dersom det ville innebære en straffbar handling eller påføre redaktøren erstatningsansvar.
Krav om imøtegåelser må fremsettes av den som anførslene direkte angår senest tre måneder etter at opplysningene har blitt publisert. Dersom redaktøren nekter å publisere en imøtegåelse, skal han eller hun snarest mulig gi en begrunnelse for beslutningen og opplyse om klagemuligheter gjennom pressens selvdømmeordning.
18.4 Høringsinstansenes syn
Samtlige av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget går imot eller uttaler seg kritisk til å gi en bestemmelse om imøtegåelsesrett i medieansvarsloven. Dette gjelder Aller Media/Dagbladet, Fagpressen, Mediebedriftenes Landsforening, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, NRK og TV 2. Hovedinnvendingene er at forslaget er problematisk vurdert opp i mot EMK artikkel 10 og prinsippet om redaksjonell uavhengighet. For eksempel viser Norsk Redaktørforening til at «bokstavelig fortolket vil enhver kunne kreve imøtegåelse av enhver opplysning, uavhengig av om den er rettsstridig ærekrenkende eller ikke». Flere peker også på at forslaget kan være problematisk med tanke på de hensyn ytringsfriheten skal verne. NIM viser til at «det for eksempel kan gjøre terskelen høyere for hvem og hva mediene «tør» å rette kritikk mot».
Høringsinstansene peker videre på at bestemmelsen er unødvendig fordi imøtegåelse er godt ivaretatt i Vær Varsom-plakaten og medienes selvjustissystem. For eksempel uttaler Norsk Presseforbund:
«PFU mottar ofte klager over manglende tilsvar og imøtegåelse, og har klare regler for når man har krav på tilsvar eller imøtegåelse. Ikke alle klager blir behandlet eller når gjennom, men klagene viser likevel at folk er klar over denne rettigheten, og rent faktisk benytter seg av klagemuligheten knyttet til dette.»
NIM viser også til at en lovregulering er unødvendig fordi imøtegåelse allerede inngår som et moment i saker om erstatning for ærekrenkelser:
«Imøtegåelsesadgangen vil da inngå som et moment – men langt fra det eneste momentet – i den helhetsvurderingen som må foretas for å avgjøre hvorvidt en ærekrenkende ytring er rettsstridig eller ikke, slik dette nå fremgår av skadeerstatningsloven § 3-6 a annet ledd (som langt på vei utgjør en kodifisering av momenter som har vært avgjørende i praksis fra EMD). Lovfesting av en plikt til å oppfylle en spesiell del av denne helhetsvurderingen er følgelig ikke uproblematisk.»
Flere peker også på at forslaget åpner for misforståelser, blant annet fordi begrepet «imøtegåelse» brukes på en annen måte i lovforslaget enn i presseetikken. Norsk Redaktørforening kommenterer at:
«Den etiske imøtegåelsesretten er en rett til å komme til orde samtidig med publisering av alvorlige beskyldninger av faktisk art. Den imøtegåelsesretten som loven foreskriver er en rett til å imøtegå i etterkant, det som i presseetikken kalles tilsvar.»
Norsk Redaktørforening viser i tillegg til at gjeldende bestemmelse i straffeloven § 270 tredje ledd «svært sjelden har vært påberopt».
Medietilsynet er på sin side enig i at en bestemmelse om tilsvarsrett kan høre hjemme i medieansvarsloven, men er skeptiske til hvorvidt forslaget ivaretar kravene i AMT-direktivet slik at det åpner for å oppheve kringkastingsloven § 5-1. Tilsynet viser til at «kringkastere som ikke har den samfunnsfunksjonen som ansvarsreglene er ment å gjelde, kan falle utenfor virkeområdet til loven» og bemerker derfor at utkastet «ikke vil gi imøtegåelsesrett overfor alle kringkasterne, slik som ordlyden i AMT-direktivet artikkel 28 forutsetter».
Riksadvokaten støtter ellers synspunktet om at straff ikke er en hensiktsmessig reaksjon for brudd på plikten til å innta imøtegåelser, og mener straffeloven § 270 tredje ledd kan oppheves.
18.5 Departementets vurdering
I lys av høringen legger departementet til grunn at de beste grunner taler for å frafalle forslaget om en lovbestemmelse om imøtegåelsesrett i medieansvarsloven.
Som departementet la til grunn i høringsnotatet, er imøtegåelsesretten i utgangspunktet et presseetisk spørsmål. Dette var grunnen til at Straffelovkommisjonen foreslo å oppheve bestemmelsen om imøtegåelsesrett i tidligere straffelov § 430 (nå straffeloven § 270 tredje ledd). Justisdepartementet gikk likevel inn for å videreføre bestemmelsen med henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i kringkastingsloven § 5-1, jf. ovenfor i punkt 18.1. Departementet viste likevel til at norske medier i stor grad oppfyller tilsvarende forpliktelser etter Vær Varsom-plakaten, og at det derfor ikke «så bort i fra at en lovbestemmelse på sikt kunne bli overflødig».
Når departementet i høringsnotatet foreslo å lovfeste en rett til imøtegåelse i medieansvarsloven, var det først og fremst for å bygge opp under en effektiv bransjeregulering og selvdømmeordning. Høringen har avdekket at bransjen ikke ønsker en slik løsning, og dette er i seg selv et tungtveiende argument mot forslaget. I tillegg mener departementet at høringsinstansene har fremmet vektige argumenter mot det konkrete forslaget, jf. særlig hensynet til ytringsfrihet og redaksjonell uavhengighet. Om forslaget skal videreføres, må det modereres og presiseres betydelig. Flere høringsinstanser har dessuten pekt på at en lovbestemmelse om imøtegåelsesrett kan framstå som unødvendig all den tid muligheten for imøtegåelse vil inngå som et moment i en helhetsvurdering av hvorvidt en ærekrenkende ytring er rettsstridig eller ikke, slik dette nå framgår av skadeerstatningsloven § 3-6 a andre ledd. Departementet slutter seg til vurderingen.
Utover de forpliktelsene som følger av AMT-direktivet når det gjelder kringkasting, og som er gjenomført i kringkastingsloven § 5-1, er det heller ingen internasjonale føringer som tilsier at de redaktørstyrte journalistiske mediene underlegges en slik lovregulering av imøtegåelsesretten. Europarådsrekommandasjonen «On the right of reply in the new media environment» (Rec (2004)16) inviterer i fortalen til at imøtegåelsesretten kan sikres gjennom effektive sam- og selvreguleringsordninger, noe som altså er etablert i Norge gjennom pressens egen selvdømmeordning.
Departementet opprettholder likevel forslaget om å oppheve straffeloven § 270 tredje ledd. Det er lite som tyder på at bestemmelsen har hatt noen særlig betydning i praksis. Departementet er bare kjent med et fåtall rettsavgjørelser hvor krav etter tidligere straffelov § 430 (nå § 270 tredje ledd) har blitt påberopt i private straffesaker, og ingen domfellelser. Dette tyder også på at selvreguleringen fungerer godt. Den som krever faktiske opplysninger beriktiget og som ikke får kravet oppfylt i det aktuelle mediet, vil normalt klage til Pressens Faglige Utvalg, og ikke kreve sine rettigheter håndhevet gjennom domstolene. Dette må også anses å være betydelig mindre ressurskrevende for samfunnet og den enkelte.
Departementet anser det også som prinsipielt betenkelig å knytte straffansvar til redaktørens unnlatelse av å publisere en imøtegåelse. Et straffansvar vil være en sterk inngripen i redaktørens redaksjonelle uavhengighet. Det må antas at en slik vegring fra redaktørens side normalt vil være godt forankret, i lys av de presseetiske reglene som gjelder på området og som håndheves strengt av PFU. Det kan også være vanskelig å se for seg hvordan bruk av en straffereaksjon her kan anvendes uten at det kommer i konflikt med ytringsfriheten og det forholdsmessighetskravet som gjelder ved inngrep, jf. EMK artikkel 10 nr. 2. Departementet viser også til riksadvokatens vurdering om at straffeloven § 270 tredje ledd bør oppheves.
Kringkastingsloven § 5-1 må opprettholdes av hensyn til forpliktelsene i AMT-direktivet. Det er likevel naturlig at departementet vurderer behov for endringer i denne bestemmelsen i forbindelse med den forestående revisjonen av kringkastingsloven.