12 Hovedregel om straffe- og erstatningsansvar i mediene

12.1 Gjeldende rett

Hovedregelen i norsk rett er at enhver som har ytret seg eller medvirket til å framsette en ytring er straffe- og erstatningsrettslig ansvarlig for ytringens innhold. Utgangspunktet er at de samme reglene for plassering av rettslig ansvar gjelder, uavhengig av om en ytring framsettes gjennom redaktørstyrte journalistiske medier eller gjennom andre kanaler eller fora. Dette omtales gjerne som det «naturlige ansvarssystemet». Det strafferettslige redaktøransvaret og de andre ansvarsreglene på mediefeltet representerer dermed ulike unntak fra, eller supplement til, dette systemet, jf. også ovenfor i punkt 6.1.

Straffeloven legger ansvaret for en ulovlig ytring hos «den som» på ulike måter fremmer eller formidler en ytring, jf. blant annet straffeloven § 183 om oppfordring til straffbar handling, straffeloven § 185 om hatefulle ytringer, straffeloven § 209 om brudd på taushetsplikt, straffeloven § 236 om ulovlig utbredelse av grove voldsskildringer, straffeloven § 263 om trusler, straffeloven § 266 om hensynsløs adferd, straffeloven § 267 om krenkelse av privatlivets fred, straffeloven § 311 om framstilling av seksuelle overgrep mot barn eller framstilling som seksualiserer barn og straffeloven § 317 om pornografi. Tilsvarende gjelder straffebud i spesiallovgivningen, jf. blant annet åndsverkloven § 79 om straff for bestemte opphavsrettsinngrep, og likestillings- og diskrimineringsloven § 39 om grove overtredelser av diskrimineringsforbudet som er begått av flere i fellesskap.

Avhengig av hvordan det enkelte straffebudet må tolkes, kan dette ramme både den personen som faktisk fremmer den ulovlige ytringen – den originære ytreren – og en annen person som videreformidler ytringen, for eksempel en journalist eller redaktør. Straffeloven § 15 fastslår at medvirkning er straffbart med mindre noe annet er bestemt i det enkelte straffebudet. Bestemmelsen gjelder også spesiallovgivningen. Medvirkningsansvar er et selvstendig og likeverdig straffegrunnlag som kan inntre uavhengig av om hovedmannen kan straffes. Når det gjelder journalister og redaktører, kan det i konkrete tilfeller være noe uklart om deres deltakelse i å formidle en ytring gjennom det aktuelle mediet rammes direkte av gjerningsbeskrivelsen eller om de skal anses som medvirkere. Hva man klassifiseres som, har i utgangspunktet ingen betydning for spørsmålet om straff kan idømmes. Generelt er det imidlertid slik at hvilken rolle man har ved utførelsen av det straffbare forholdet, får betydning for straffutmålingen.

Det alminnelige skyldkravet i straffeloven er forsett, jf. straffeloven § 21, men enkelte straffebestemmelser om ulovlige ytringer rammer også uaktsomhet eller grov uaktsomhet, for eksempel forbudet mot hatefulle ytringer i straffeloven § 185. For enkelte straffebud som rammer ulovlige ytringer, er det en forutsetning for straff at ytringen er framsatt offentlig, for eksempel straffeloven § 183 om oppfordring til straffbar handling, § 185 om hatefulle ytringer og § 267 om krenkelse av privatlivets fred. Straffeloven § 10 andre ledd inneholder en legaldefinisjon av «offentlig handling». I andre punktum er det bestemt at en handling som består i å framsette en ytring er offentlig når ytringen er framsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer. Det har i denne sammenheng ingen betydning hvilken formidlingsform som benyttes eller om ytringen faktisk mottas av et større antall personer.

Erstatningsansvar for ulovlige ytringer kan oppstå på ulovfestet grunnlag etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Vilkårene er at ytreren har opptrådt uaktsomt, at det foreligger et økonomisk tap for skadelidte, og at det er årsakssammenheng mellom den skadevoldende ytringen og tapet som har oppstått. I praksis er det ikke så vanlig at en ytring medfører skade som kan måles i penger. Skadelidte vil derfor normalt søke oppreisningserstatning (erstatning for «tort og svie«), men et slikt krav må ha hjemmel i lov. De i praksis viktigste grunnlagene er skadeserstatningsloven §§ 3-6 og 3-6 a, som hjemler krav på oppreisningserstatning for henholdsvis privatlivskrenkelser og ærekrenkelser.

Skadeserstatningsloven § 3-6 gir grunnlag for å ilegge erstatningsansvar for «[d]en som har krenket privatlivets fred», såfremt «han har utvist uaktsomhet eller vilkårene for straff er oppfylt». Bestemmelsen må ses i sammenheng med straffebestemmelsen om krenkelse av privatlivets fred i straffeloven § 267. Et vilkår for straff her er at krenkelsen har skjedd gjennom «offentlig meddelelse», som typisk vil være publisering i et medium. Det er kun rettsstridige ytringer som rammes av straffeloven, det vil si at det må gjøres en totalvurdering av hvordan ytringen ble formidlet i lys av kontekst og situasjon, der hensynet til privatlivets fred blir avveid mot ytringsfriheten, jf. Rt. 2007 side 687 avsnitt 57. Dersom ytringen ikke er rettsstridig, foreligger det dermed heller ikke erstatningsansvar med grunnlag i at «vilkårene for straff er oppfylt».

Skadeserstatningsloven § 3-6 a gjelder krav på erstatning ved krenkelse av ære og omdømme. For at det skal foreligge erstatningsansvar, må ytringen være egnet til å krenke en annens æresfølelse eller omdømme; det kreves ikke bevis for at en slik krenkelse rent faktisk har funnet sted. Ansvarsgrunnlaget er uaktsomhet. For at det skal foreligge erstatningsansvar må ytringen være rettsstridig, og i andre ledd er det inntatt en bestemmelse som tar sikte på å klargjøre den avveiningen som skal foretas. Bestemmelsen skal gjenspeile den praksisen som Høyesterett har utviklet i lys av en rekke avgjørelser fra EMD. Et viktig prinsipp her, er at det vernet som følger av henholdsvis artikkel 8 om vern av privatlivet, herunder æren og omdømmet, og artikkel 10 om ytringsfrihet er likeverdige, jf. også ovenfor i punkt 4.3.

12.2 Medieansvarsutvalgets vurdering

Flertallet argumenterte for at det naturlige ansvarssystemet var det som i størst grad ville gi en teknologinøytral løsning og likebehandle mediene. Det var også bakgrunnen for at flertallet ikke anbefalte en egen medieansvarslov, jf. ovenfor i punkt 6. Mindretallet, som anbefalte en ny lov, gikk på sin side ikke nærmere inn i hvordan ansvarsreglene på medieområdet konkret burde utformes og inngå i den nye loven.

12.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en bestemmelse i medieansvarsloven som slår fast at også ved publisering gjennom mediene vil hovedregelen være at enhver er ansvarlig for sine egne ytringer etter lovgivningens alminnelige regler. Formålet var blant annet å markere de særlige ansvarsreglenes subsidiære karakter. Bestemmelsen ble foreslått utformet slik:

§ 9 Hovedregel om straffe- og erstatningsansvar

Den som ytrer seg eller medvirker til publisering av redaksjonelt eller brukergenerert innhold, er straffe- og erstatningsansvarlig for innholdet etter lovgivningens alminnelige regler.

12.4 Høringsinstansenes syn

Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), NRK og Fagpressen støtter forslaget. NRK uttaler:

«Den tydeliggjør at det særlige redaktøransvaret er et sekundært ansvarsgrunnlag, samt at enhver er ansvarlig for egne ytringer. Selv om bestemmelsen bare er en konstatering av gjeldende rett, er den viktig av pedagogiske grunner.»

NIM har lignende betraktninger:

«Selv om en slik konstatering rettslig sett er overflødig, er NIM enig i at en slik presisering kan ha flere fordeler. De bevisstgjørende og pedagogiske effektene er kanskje særlig påtrengende for brukergenerert innhold på internett.»

12.5 Departementets vurdering

Høringen gir støtte til forslaget om å lovfeste en hovedregel om at enhver som ytrer seg eller medvirker til publisering av en ytring gjennom mediene er straffe- og erstatningsrettslig ansvarlig for innholdet etter lovgivningens alminnelige regler. Departementet viser til at et overordnet hensyn som ligger til grunn for forslaget om en ny medieansvarslov er å fjerne rettslig usikkerhet og tydeliggjøre hvilke regler som gjelder ved å lage et mer enhetlig rettslig system for plassering av straffe- og erstatningsansvar for innhold i de redaktørstyrte journalistiske mediene. Selv om en slik lovregel bare vil være en konstatering av gjeldende rett, har den klare pedagogiske fordeler, noe også flere av høringsinstansene peker på.

For det første vil bestemmelsen få fram at det strafferettslige redaktøransvaret er et sekundært ansvarsgrunnlag, noe det kan synes å ha vært en del misforståelser rundt. Normalt vil redaktøren kunne holdes ansvarlig direkte etter straffelovens ulike straffebud, enten som hovedmann eller medvirker, jf. at redaktøren er definert som den som «treffer avgjørelse om innholdet», jf. lovforslaget § 3 bokstav a. Det er kun i de tilfeller han ikke har hatt faktisk kunnskap om publiseringen at det er nødvendig å ty til det særlige redaktøransvaret.

For det andre er det behov for å tydeliggjøre at hovedregelen om at enhver er ansvarlig for egne ytringer gjelder uavhengig av om det dreier seg om redaksjonelt innhold, brukergenerert innhold eller markedsføring. Unntakene fra det naturlige ansvarssystemet er derimot knyttet til publisering av redaksjonelt innhold og markedsføring, og ikke brukergenerert innhold. Det foreslås likevel en særregel om betinget ansvarsfrihet for brukergenerert innhold, jf. lovforslaget § 13.

For det tredje, som NIM er inne på i sin høringsuttalelse, kan en slik bestemmelse ha en viktig påminningsfunksjon overfor mediebrukerne om at de kan holdes rettslig ansvarlig for brukergenerert innhold de publiserer på de redaktørstyrte journalistiske plattformene. Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget, med en liten redaksjonell endring, se lovutkastet § 8.