Prop. 31 L (2019–2020)

Lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier (medieansvarsloven)

Til innholdsfortegnelse

3 Utvikling i medieteknologi og utfordringer på ytringsfrihetsområdet

3.1 Innledning

Gjeldende ansvarsregler på mediefeltet ble i stor grad utformet før utviklingen av nettbaserte og digitale produksjons- og formidlingsformer, hvor brukerne og aktører utenfor de etablerte mediene har fått en helt ny posisjon i mediebildet. Den teknologiske utviklingen har endret tradisjonelle medier radikalt, samtidig som nye medieformer har vokst fram. For å kunne vurdere behovet for endringer i disse reglene, er det derfor nødvendig å se nærmere på hvordan mediesektoren har endret seg og hvilke utfordringer dette medfører – både for borgerne, medieaktørene og offentligheten (det offentlige rom).

Enkelte utfordringer har direkte sammenheng med teknologiske endringer og nye medietjenester. Et eksempel er bruken av algoritmer for å personifisere og filtrere nyheter og kommersielt innhold for brukerne. Andre utfordringer er knyttet til mer grunnleggende politiske og sosiale endringer i samfunnet. Dette gjelder for eksempel økt overvåkning av kommunikasjonsnettene for å bekjempe terror og annen alvorlig kriminalitet, og økt spredning av propaganda, desinformasjon eller hatefulle ytringer på nettet. Felles for alle disse utfordringene er likevel at de i større eller mindre grad påvirker infrastrukturen for ytringer og muligheten til å få fram et mangfold av nyheter, informasjon og meninger i et åpent og sunt debattklima.

Som departementet kommer nærmere tilbake til i neste kapittel, pålegger både Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 staten en positiv forpliktelse til å tilrettelegge for at borgerne kan utøve sin ytringsfrihet. Myndighetene må derfor aktivt vurdere om det er behov for tiltak for å sikre at så vel ytringsfriheten som andre menneskerettigheter ivaretas i praksis. Tiltak kan bestå i nødvendig tilpasning av lovgivning eller andre virkemidler.

3.2 Nye medietjenester og endrede roller

Digitaliseringen har endret medielandskapet fundamentalt, både når det gjelder produksjon, distribusjon og konsum av tjenester og innhold. Utviklingen av «web 2.0»», som gir mulighet for interaktive og brukerstyrte medietjenester, står her sentralt. I dette nye medielandskapet har aktørene fått endrede roller. Hvilken rolle framstår imidlertid ikke alltid like klart, noe som også kompliserer spørsmålet om rettslig ansvar for rettsstridige ytringer.

Utviklingen har tilrettelagt for at mediebrukerne selv kan være aktive innholdsprodusenter og -distributører. I dag kan praktisk talt alle med tilgang til en datamaskin publisere tekst, lyd og bilder til et stort publikum – enten det er i kommentarfeltene til de redaksjonelle mediene, på sosiale medier, i blogger eller i andre nettfora. Blant annet beskriver Mediemangfoldsutvalget i NOU 2017: 7 Det norske mediemangfoldet – En styrket mediepolitikk for borgerne i punkt 6.5.3 hvordan dette har påvirket innholdsmangfoldet i mediene:

«På innholdssiden har digitaliseringen senket terskelen for å produsere og publisere innhold. Sosiale medier og blogger har gitt ikke-profesjonelle en mulighet til å publisere innhold. Brukergenerert innhold har økt enormt i volum og får i noen tilfeller en rekkevidde som var nærmest umulig tidligere. «Informasjonsmonopolet» som mediene på mange måter hadde i massemedienes æra er brutt, og vi har i dag et mediesystem der kommunikasjonen fra én til mange er supplert og i noen grad erstattet av en kommunikasjon én til én og mange til mange.»

Utviklingen har også tilrettelagt for at profesjonelle aktører – både myndigheter, selskaper og organisasjoner – kan kommunisere direkte med publikum. Dette endrer informasjonsstrømmen og muligheten til påvirkning av så vel holdninger som beslutningsprosesser, og dermed også medienes og redaktørenes tradisjonelle portvokterrolle.

De tidligere klare grensene mellom sektorer, markeder, medietjenester og sjangre endres og viskes til dels også ut. De nye mediehusene tilbyr et mangfold av ulike tjenester og innhold på en rekke plattformer som radio, TV, nett-TV, nettavis, sosiale medier etc. Aktørene i de tidligere klart avgrensede avis- og TV-sektorene konkurrerer i dag i de samme markedene.

Det brukergenererte innholdet er også tett forbundet med den tradisjonelle journalistikken. De fleste mediehusene har innsett det potensialet som ligger i brukergenerert innhold, og benytter seg aktivt av dette i nyhets- og innholdsproduksjon. Brukere blir invitert til å kommentere og dele innhold. Journalister diskuterer saker med brukerne på nett, får innspill og tips, samt hjelp til å spre redaksjonelt innhold og sette dagsorden. De tradisjonelle mediene utfører på denne måten mellommann- eller nettvertfunksjoner tilsvarende det sosiale medier og andre plattformer har bygget forretningsmodellene sine rundt.

Utviklingen av elektroniske medier har altså ført til en tettere kobling mellom produsentene og konsumentene av innhold. Dette har ført til at redaktøren har gått fra rollen som portvokter med makt til å bestemme informasjonsflyten til en mer mangfoldig rolle, der innholdet i mediet redaktøren leder dels er uredigert (brukergenerert), dels styres av individuelle journalister og deres direktekommunikasjon med publikum, og dels også styres av distributørene gjennom deres tekniske løsninger, jf. mer nedenfor.

I tillegg synes utviklingen å ha lagt til rette for en tettere kobling mellom innholdsprodusenter og annonsører. Innholdsmarkedsføring («content marketing») redigeres i utstrakt grad av ansatte i mediehusene med journalistbakgrunn, i samarbeid med kommersielle aktører.

Medieutviklingen har gjort at skillelinjene mellom de redigerte og de ikke-redigerte mediene ikke lenger framstår som like klare for mediebrukerne. Dette kan bidra til å komplisere spørsmålet om rettslig ansvar for rettsstridige ytringer i elektroniske medier. For det første foregår det i sosiale medier, søkemotorer og andre nettbaserte medietjenester en automatisert redigering av innholdet ved bruk av algoritmer som sorterer og velger ut den informasjonen tjenesten antar at brukeren vil være interessert i. Denne type verktøy baserer seg på historisk informasjon brukeren har lagt igjen, blant annet personopplysninger, tidligere nettsøk, delinger og «likes». I stor grad vil denne seleksjonen og sankingen av data være kommersielt motivert. Det kan utvilsomt være positivt at medietjenestene får en slikt personlig innretning; i den endeløse strømmen av tilgjengelig informasjon trenger brukerne verktøy til å orientere seg ut fra egne interesser og sortere bort uønsket informasjon. Samtidig kan det bidra til at det allmennyttige innholdet og meningsmangfoldet man ellers ville blitt eksponert for blir utilgjengelig. Begrepet «ekkokammer» brukes når nettbrukere ikke blir eksponert for motstridende synspunkter, noe som kan bidra til økt polarisering i samfunnet.

I tillegg til at algoritmene brukes til å positivt selektere og framheve innhold, brukes også filtre til å avdekke innhold som strider mot tjenestenes brukervilkår og som tilbyderne dermed kan blokkere eller fjerne. Dette trenger ikke nødvendigvis å være innhold som er i strid med nasjonal lov. Plattformene er private aktører som håndhever egne universelle regler for hvilket innhold som tillates på plattformen. Denne typen automatisert «redigering» kan være problematisk når den utøves uten en nærmere vurdering av kontekst, og/eller på bakgrunn av uklare og skjønnsmessige regler. Fjerning av ytringer får på denne måten skje uten den åpenheten og transparensen man får ved domstolsbehandling av spørsmål om inngrep i ytringsfriheten. Også de redaktørstyrte journalistiske mediene benytter seg delvis av filtre til å avdekke potensielt ulovlig eller uønsket innhold i kommentarfeltene i tilknytning til redaksjonelt stoff, og uten at brukerne nødvendigvis gis tilfredsstillende varsel om dette eller opplysninger om klagemuligheter.

For det andre har mediehusene i større grad begynt å distribuere sitt redaksjonelle innhold på egne profiler i sosiale medier, men også gjennom publiseringstjenester som for eksempel Facebook Instant Articles, Google AMP, Apple News og lignende hybrider av redaksjonelle og sosiale medietjenester. I noen tilfeller er begrunnelsen raskere nedlastingstid på mobil, og dermed bedre distribusjon via plattformene. I andre tilfeller er det også mulighetene til annonsesalg via den sosiale plattformen som gjør det attraktivt for mediene å bruke tjenesten. Motsatt har de sosiale mediene begynt å eksperimentere med egne tjenester basert på kjøp av rettigheter til levende bilder («original content») som tilbys sammen med audiovisuelt innhold produsert av brukerne. Sommeren 2017 lanserte Facebook den reklamefinansierte strømmetjenesten Facebook Watch for sine amerikanske brukere. Høsten 2019 ble det svenske mediehuset Expressen første nordiske medium som skal produsere et daglig, eksklusivt nyhetsprogram for Facebook Watch.

Slike publiseringsmodeller kan gjøre det utydelig hvem som er rettslig ansvarlig for det redaksjonelle innholdet; er det det sosiale mediet som distributør eller redaktøren av det aktuelle mediet, eller begge? Og hvem har ansvaret for ytringene i kommentarfeltet? Det kan også oppstå spørsmål som utfordrer redaktørens uavhengighet og redaksjonelle suverenitet fordi tjenesteyteren vil kunne overstyre redaktøren og fjerne en artikkel eller en video dersom innholdet strider mot det sosiale mediets retningslinjer. Endelig kan denne maktforskyvningen til de sosiale mediene være problematisk i et mangfoldsperspektiv. Redaktøren har mindre kontroll over hvem av de sosiale mediebrukere som faktisk får se det redaksjonelle innholdet da dette i stor grad styres av algoritmer.

Bruken av algoritmer og automatiseringsverktøy aktualiserer spørsmålet om hvilken rolle og hvilket ansvar de nye medieplattformene har, og hvordan dette skiller seg fra de redaktørstyrte journalistiske mediene. I den internasjonale debatten som oppstod etter at Facebook gjentatte ganger sensurerte brukernes publisering av det ikoniske fotografiet «Napalm Girl» høsten 2016, ble det også fra pressehold påpekt at Facebook i realiteten utøver en redaktørfunksjon.

3.3 Overvåking, datalagring og fortrolig kommunikasjon

Muligheten til å ytre seg anonymt og et sterkt kildevern er nødvendige forutsetninger for en kritisk og undersøkende presse. Som nevnt i punkt 2.5 sendte Justis- og beredskapsdepartementet høsten 2018 på høring et forslag til endringer i straffeprosessloven og tvisteloven, som tar sikte på å styrke kildevernet og vernet av medienes virksomhet ytterligere. Et formelt og sterkt kildevern kan imidlertid få redusert betydning i praksis dersom de kanalene kilden og journalistene bruker til å kommunisere med ikke oppleves som trygge. Frykten for overvåking og for å legge igjen personopplysninger eller andre elektroniske spor i kommunikasjonsnettene, kan føre til at kilder avstår fra å dele informasjon om forhold av samfunnsmessig betydning. Dette vil kunne ha en nedkjølende effekt på den kritiske journalistikken og medienes mulighet til å utøve sin vaktbikkje-funksjon.

Myndighetene har en plikt til å verne om retten til liv og beskytte samfunnet mot kriminalitet. De senere årene har det vokst fram nye former for avansert organisert kriminalitet som i seg selv er egnet til å true stabiliteten i samfunnet. Dette har ført til at politi og etterretningstjenester i mange land har fått utvidete fullmakter til å ta i bruk overvåking og andre skjulte etterforskningsmetoder for å for eksempel avdekke planlegging av terror. Også i Norge har straffeprosessloven og politiloven blitt endret for å gi politiet større anledning til å ta i bruk skjulte tvangsmidler som ledd i en effektiv kriminalitetsbekjempelse, jf. lov 17. juni 2016 nr. 54 om endringer i straffeprosessloven mv. (skjulte tvangsmidler). I flere land er det også vedtatt lovgivning som pålegger internettilbydere å lagre trafikkdata i perioder opp til ett år og som politiet kan kreve utlevert i etterretnings- og etterforskingsøyemed.

Mens det tidligere har blitt fokusert på hvordan slike tiltak kan komme i konflikt med retten til privatliv og vernet av den personlige integriteten, jf. her Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, har søkelyset i de senere årene i stadig større grad blitt rettet mot negative konsekvenser for ytringsfriheten og den kritiske og uavhengige journalistikken. Bekymringen økte særlig i omfang etter at Edward Snowden i 2013 avslørte omfattende bruk av masseovervåking fra det amerikanske etterretningsbyrået NSA.

En av konklusjonene i en verdensomspennende, uavhengig undersøkelse om kildevernet som UNESCO gjennomførte i 2015, var at uten en betydelig styrking av den rettslige beskyttelsen mot overvåking og datalagring, vil det være vanskelig å opprettholde den delen av undersøkende journalistikk som hviler på bruken av hemmelige kilder (World Trends in Freedom of Expression and Media Development: Special Digital Focus side 68). Ansvarlighet og åpenhet om bruken av masseovervåking så vel som individuell overvåking vurderes i rapporten som nødvendig for at hemmelige kilder fortsatt skal kunne kontakte journalister og være trygg på at konfidensialiteten ivaretas.

Både Europarådet og FN har de seneste årene vedtatt en rekke rekommandasjoner og resolusjoner hvor det advares mot følgene for ytringsfriheten av masseovervåking og kommunikasjonskontroll, jf. blant annet Europarådets ministerkomites rekommandasjon «On the protection of journalism and safety of journalists and other media actors» (CM/Rec(2016)4) del I punkt 7 og del II punkt 38. I saken Big Brother Watch and OthersmotStorbritannia (EMD 2013-58170, 2014-62322 og 2015-24960) fant Den europeiske menneskerettsdomstol blant annet at masseovervåkingsprogrammene som ble avslørt av Snowden utgjorde en krenkelse av ytringsfriheten i artikkel 10 fordi det ikke var iverksatt tilstrekkelige tiltak for å sikre kildevernet, i tillegg til at de også utgjorde en krenkelse av artikkel 8. Klagerne fikk likevel ikke medhold på alle punkter, og deres anmodning om at saken behandles på nytt i domstolens storkammer er tatt til følge.

Muligheten til å ytre seg anonymt og gjennom bruk av krypterte kommunikasjonsnett vil i mange tilfeller være en nødvendig forutsetning for faktisk å kunne utøve ytringsfrihet. Samtidig må altså denne retten avveies mot andre viktige samfunnsinteresser.

3.4 Propaganda og desinformasjon

Nettet har hatt en enorm positiv betydning for borgernes mulighet til å utøve sin ytringsfrihet, både når det gjelder å innhente informasjon og å ytre seg. Et åpent og demokratisk internett er samtidig sårbart for misbruk. Når enhver kan publisere uten redaksjonell kontroll tuftet på bransjeetiske normer og retningslinjer, vil det også påvirke kvaliteten på det som publiseres.

Nettets struktur har gjort det enklere å spre propaganda, løgner og desinformasjon for å fremme politiske eller kommersielle interesser. Det kan få store konsekvenser for vår forståelse av virkeligheten og de valg vi tar som enkeltindivid og samfunn. Særlig i kjølvannet av den amerikanske valgkampen høsten 2016, hvor det ble avdekket til dels svært avanserte operasjoner for å forsøke å påvirke valgutfallet, har det vært fokus på det som med en upresis og dårlig samlebetegnelse gjerne omtales som «falske nyheter». Begrepet er uheldig fordi det rommer en rekke kategorier av både lovlige og ulovlige ytringer som krever ulik respons. Dessuten har begrepet blitt misbrukt av enkelte politikere og andre for å diskreditere medier som publiserer innhold man er uenig i.

I en større undersøkelse som Medietilsynet foretok i 2017, svarte 45 prosent av respondentene at de daglig eller ukentlig ser nyhetsartikler eller nyhetsinnslag som de tror er oppdiktet. 55 prosent av de spurte svarte at de ukentlig eller oftere leser nyheter de ikke oppfatter som helt sanne. Mens 62 prosent svarte at de oftest ser usann informasjon presentert som nyheter på Facebook, svarte 21 prosent at de oftest ser dette i tradisjonelle medier. I 2019 har Medietilsynet også gjennomført en stor undersøkelse om nordmenns kritiske medieforståelse, forstått som «kunnskap og ferdigheter vi trenger for å orientere oss i dagens dynamiske medielandskap, og ta informerte valg om det medieinnholdet vi konsumerer, lager og deler». Undersøkelsen, som var lagt opp som en blanding av spørsmål og oppgaver, viste at 43 prosent av respondentene anses å ha høy kritisk medieforståelse, mens 9 prosent anses å ha lav kritisk medieforståelse. De yngste og de eldste aldersgruppene er overrepresentert i sistnevnte gruppe. Nesten seks av ti i gruppen 60+ blir vurdert til å ha lav kritisk medieforståelse. Respondentene ble også testet i evnen til å avsløre «falske nyheter». Mens halvparten av de spurte (alle aldersgrupper vurdert samlet) svarte at de hadde kommet over en usann/falsk nyhet i løpet av de siste månedene, klarte fire av ti ikke å avsløre den falske nyheten de ble eksponert for i undersøkelsen.

Samtidig som propaganda og desinformasjon sprer seg, særlig i sosiale medier, har tidspress og en stadig større global mediekonkurranse ført til økt bekymring for kvaliteten og etterretteligheten i den løpende nyhetsrapporteringen i de redaktørstyrte journalistiske mediene. På sikt kan det bidra til å svekke tilliten til mediene, en tillit som et moderne demokrati er avhengig av. I Norge har de redaktørstyrte journalistiske mediene gjennomgående høy grad av tillit, men også her i landet har mediene iverksatt ulike tiltak som skal motvirke utviklingen. Blant annet gikk de toneangivende nasjonale mediene i 2017 sammen om å opprette en uavhengig organisasjon, Faktisk.no, som skal faktasjekke det offentlige ordskiftet, samt avdekke og forhindre spredning av oppdiktede meldinger som gir seg ut for å være ekte nyheter.

Utviklingen stiller også krav til myndighetene om å legge større vekt på befolkningens mediekompetanse, inkludert kunnskap om og evner til å utøve kildekritikk. Medietilsynet har de siste årene hatt dette som målsetning for sitt arbeid og prioriteringer. Blant annet utviklet Medietilsynet, i samarbeid med Utdanningsdirektoratet og Faktisk.no, i 2018 et undervisningsopplegg om kildekritikk og «falske nyheter» til bruk i ungdomsskolen. Opplegget er videreført og oppdatert i år. I forkant av årets kommunestyre- og fylkestingsvalg iverksatte Medietilsynet også, i samarbeid med Landslaget for lokalaviser og Faktisk.no, kampanjen «Stopp. Tenk. Sjekk.» for å styrke befolkningens evne til å avsløre «falske nyheter», og da særlig i målgruppen over 60 år. Kampanjen var også en del av regjeringens tiltaksplan for å styrke motstandsdyktigheten mot påvirkning og hybride trusler i gjennomføringen av valget.

Arbeidet mot feilinformasjon, desinformasjon og propaganda er også prioritert i internasjonale organisasjoner som EU og Europarådet. I 2018 gjennomførte EU en bred offentlig høring om spredning av falsk informasjon på nettet, og en uavhengig ekspertgruppe ga sine anbefalinger til Kommisjonen for hvordan medlemslandene i EU bør tilnærme seg utfordringene.

3.5 Hatefulle ytringer og netthets

Måten nettet fungerer på har også bidratt til et tøffere debattklima hvor diskriminerende og hatefulle ytringer, trusler og annen trakassering av meningsmotstandere (i samfunnsdebatten ofte referert til som «netthets» eller «trolling») blitt en av ytringsfrihetens hovedutfordringer. Slike ytringer har ikke bare stort skadepotensiale for den som rammes. De kan også føre til selvsensur og manglende deltakelse i samfunnsdebatten, noe som på sikt kan true demokratiet. Blant annet med henvisning til en slik potensielt skadelig utvikling besluttet riksadvokaten i juni 2019 å sentralisere etterforskningen av hatefulle ytringer, trusler og andre lovbrudd mot visse ungdomspolitikere.

Norge er etter en rekke internasjonale konvensjoner forpliktet til å forby hatefulle ytringer. Hatefulle ytringer er imidlertid ikke noe entydig begrep, og det finnes ingen internasjonal anerkjent definisjon av hvordan begrepet «hate speech» skal forstås. I dagligtalen og den politiske debatten forstås hatefulle ytringer gjerne som ytringer som er av hatefull eller diskriminerende art, og som er rettet mot en bestemt minoritetsgruppe eller mot et individs (antatte) gruppetilhørighet. Den rettslige forståelsen av begrepet «hatefulle ytringer» er snevrere. Straffeloven § 185 rammer den som offentlig setter fram en diskriminerende eller hatefull ytring. Grov uaktsomhet er tilstrekkelig for straff. Strafferammen er bot eller fengsel i tre år. Er ytringen ikke satt fram offentlig, men i nærvær av andre, er strafferammen bot eller fengsel i ett år. Etter lovens definisjon skal man med en diskriminerende eller hatefull ytring forstå det å «true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, eller d) nedsatte funksjonsevne.»

På bakgrunn av ytringsfriheten og lovforarbeidene har Høyesterett lagt til grunn at straffeloven § 185 kun rammer «kvalifisert krenkende» ytringer. Høyesterett har presisert at utsagn som «oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser» eller «innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd» vil kunne regnes som «kvalifisert krenkende», jf. Rt. 2002 side 1618 og Rt. 2007 side 1807. Det samme vil kunne gjelde for ytringer som er «utelukkende sjikanøse», jf. Rt. 2012 side 536. Ytringer som etter sitt innhold er hatefulle eller diskriminerende kan også fanges opp av andre straffebestemmelser.

I en diskusjon av debattkulturen på nettet er det viktig å være presis på hvilke ytringer som ikke er beskyttet av ytringsfriheten og hvilke som er det, men som likevel kan oppfattes som uakseptable og uønskede fordi de fører til et dårlig debattklima og reduserer utsatte gruppers deltakelse i offentligheten. Som Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har slått fast en rekke ganger, beskytter ytringsfriheten også ytringer som er støtende, sjokkerende og foruroligende, jf. blant annet Handyside mot Storbritannia (EMD-1972-5493) avsnitt 49. Det er ingen menneskerett å ikke bli krenket.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) gjennomførte høsten 2017 en undersøkelse som kartlegger omfanget og karakteren av hatefulle ytringer i nettdebatter på NRK Nyheter og TV 2 Nyhetenes Facebook-profiler. Hatefulle ytringer ble i undersøkelsen definert som «stigmatiserende, nedsettende, krenkende, sjikanerende eller truende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn – som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, alder, politisk syn og sosial status», jf. rapporten «Hatefulle ytringer i offentlig debatt på nett» punkt 2.1.1. Denne definisjonen er altså videre enn den strafferettslige definisjonen av hatefulle ytringer i straffeloven § 185, jf. ovenfor. LDO fant at ca ca. ti prosent av ytringene var hatefulle. Dette var ytringer som stod igjen tolv timer etter publisering, med andre ord etter at mediehusene hadde hatt tid til å redigere kommentarfeltene. Etter nyhetstema var 60 prosent av kommentarene knyttet til saker som omhandlet integrering, 33 prosent religion og tro, 29 prosent til nyhetssaker som omhandlet flyktninger, migrasjon og asyl, 18 prosent til terror og 17 prosent til likestilling (noen av ytringene kunne altså klassifiseres på flere måter). YouGov undersøkte på oppdrag fra LDO konsekvensene av hatefulle ytringer og hvordan det påvirker folk som deltar i debatten på Facebook. I undersøkelsen svarte 53 prosent av respondentene at de avstår fra å debattere på grunn av den negative tonen i Facebook-debattene. 61 prosent av disse var kvinner.

Regjeringen vedtok i 2016 en strategi mot hatefulle ytringer, som omfatter 23 ulike tiltak innenfor ulike områder, herunder mediesektoren. Strategien legger til grunn en videre forståelse av begrepet hatefulle ytringer enn straffeloven. Flere av tiltakene er rettet inn mot holdningsarbeid og fremme av et sunnere debattklima innenfor skole og i arbeidslivet. På mediefeltet rettes innsatsen inn mot å tilrettelegge for mediemangfold i tillegg til å gjennomgå ansvarsreglene på mediefeltet. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har ansvar for å følge opp mange av Kulturdepartementets tiltak i strategien. Bufdir har utviklet ny kunnskap om hatefulle ytringer og jobbet med å skape økt oppmerksomhet om hatefulle ytringer nasjonalt, blant annet gjennom regionale dialogmøter og konferanser i samarbeid med lokale aktører. Strategien gjelder fram til 2020. I august 2019 samlet kommunal- og moderniseringsministeren representanter for ungdomspartiene og sentralstyret i KS til dialogmøte om hatefulle ytringer og netthets mot politikere. I tillegg arbeider regjeringen med en handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion, samt en egen handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer.

En annen side av denne negative utviklingen er at også journalister i økende grad blir utsatt for trusler og trakassering på nett. Journalisters sikkerhet er en grunnleggende forutsetning for at mediene skal kunne utøve sin demokratiske funksjon. Trusler og trakassering kan føre til at journalister bevisst eller ubevisst driver selvsensur, både med hensyn til hva de skriver om og hvordan de rapporterer nyheter. De seneste årene har det vært stor oppmerksomhet i ulike internasjonale organisasjoner som FN, Europarådet og OSSE om hva som kan gjøres for å bedre journalisters sikkerhet på nett. Gjennom ulike undersøkelser er det dokumentert at kvinnelige journalister er særlig utsatt for kjønnsrelaterte trusler og trakassering, som kan ha et større skadepotensiale. En undersøkelse Norsk journalistlag foretok i 2015 viste at én av fire kvinnelige journalister har mottatt seksualiserte trusler og kommentarer, mot én av 20 mannlige journalister.

Konsekvensen av et tøffere debattklima er at flere medier, også her i Norge, har stengt eller sterkt begrenset muligheten til å kommentere artikler på egne plattformer og overlatt debatten til sosiale medier. Det har blitt pekt på at de redaktørstyrte mediene dermed har redusert muligheten for direkte dialog med leserne basert på egen journalistikk, noe som kan anses uheldig.

3.6 Oppsummering

Digitaliseringen har utvilsomt ført til en betydelig demokratisering av den offentlige samtalen. I dag har enhver med tilgang til en datamaskin i prinsippet en ubegrenset mulighet til å innhente og formidle informasjon og synspunkter. Dette har gjort at redaktørens rolle som portvokter ikke lenger er like framtredende, og det har bidratt til å skape uklarhet når det gjelder det rettslige ansvaret for innhold som publiseres.

Beslutninger om publisering tas nå i stor grad av enkeltpersoner uten et bevisst forhold til publisistiske og etiske prinsipper, og av aktører med andre motiver enn den tradisjonelle mediebransjen. Det har tilrettelagt for spredning av hatefulle ytringer, propaganda og desinformasjon som kan skade den offentlige samtalen. Samlet sett kan utviklingstrekkene departementet har beskrevet i dette kapitlet innebære en risiko for at tilliten til mediene svekkes, en tillit som et moderne demokrati er avhengig av.

Til forsiden