Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 52 L (2018–2019)

Endringer i patentloven mv. (forenklinger)

Til innholdsfortegnelse

6 Opplysning om designerens navn i søknad om designregistrering

6.1 Gjeldende rett

Retten til å søke om registrering av en design tilhører i utgangspunktet den som har laget designen, jf. designloven § 1 første ledd. Designeren vil imidlertid kunne overdra sin rett til en annen, som i så fall vil være rette søker etter § 1 første ledd. Etter designloven § 13 fjerde ledd skal navnet på designeren uansett angis i søknaden, og navnet skal innføres i Patentstyrets designregister. Dersom designeren ikke oppgis, vil søknaden bli avslått, med mindre mangelen rettes etter bestemmelsene i designloven § 19, jf. designloven § 17 første ledd første punktum og § 20. Opplysning om designerens navn er imidlertid ikke et vilkår for at søknaden skal anses som innlevert (få søknadsdato), jf. designloven § 19 andre ledd.

Begrunnelsen for kravet om at designerens navn skal oppgis i søknaden, er hensynet til designerens rettsstilling. Det stilles imidlertid ikke krav om at retten til designen må dokumenteres ved noen overdragelseserklæring eller lignende i tilfeller søkeren er en annen enn designeren. En lignende bestemmelse finnes for patentsøknader i patentloven § 8 fjerde ledd, der det kreves at oppfinnerens navn skal angis i søknad om patent. Søknaden må i tillegg inneholde en erklæring om rett til oppfinnelsen hvis patent søkes av andre enn oppfinneren. Retten til oppfinnelsen kan i tvilstilfeller kreves dokumentert nærmere. Varemerkeloven oppstiller på sin side ikke krav om at navnet på den som har utformet varemerket som søkes registrert, skal oppgis i søknaden, jf. varemerkeloven § 12.

Designloven gjennomfører designdirektivet (Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/71/EF av 13. oktober 1998 om rettslig beskyttelse av mønstre). Direktivet overlater til statene å fastsette saksbehandlingsreglene for registrering, jf. fortalen punkt 6, og omhandler ikke spørsmålet om designerens navn skal oppgis i søknaden. Etter Genèveavtalen 2. juli 1999 til Haagoverenskomsten 6. november 1925 om internasjonal registrering av design, som Norge er tilsluttet, kan statene etter artikkel 5 nr. 1 kreve at designerens navn oppgis. Det er imidlertid bare et fåtall av medlemsstatene som krever dette.

Søknader om internasjonal designregistrering etter Genèveavtalen behandles av Det internasjonale byrået ved Verdens immaterialrettsorganisasjon (WIPO). Det er ikke et obligatorisk krav fra WIPO at designeren oppgis i selve den internasjonale søknaden, og byrået vil bare skrive til søkeren om manglende angivelse av designeren der et utpekt land har oppstilt krav om angivelse av designerens navn som et vilkår for å få søknadsdato etter nasjonal rett og avgitt erklæring om dette til WIPO, jf. Genèveavtalen artikkel 5 nr. 2 b i. Siden angivelse av navnet på designeren ikke er et vilkår for at søknaden skal anses innlevert og få søknadsdato etter den norske designloven § 19 andre ledd, vil Det internasjonale byrået følgelig ikke skrive til søkeren om dette. Dermed må Patentstyret skrive til søkeren med krav om at designerens navn oppgis når den norske videreføringen av den internasjonale registreringen senere behandles av Patentstyret. Dersom kravet ikke etterkommes, vil søknaden bli avslått for Norges del, jf. designloven § 57 andre ledd og designforskriften § 37. Dette skjer i en del saker.

6.2 Regelverket i Danmark og Sverige

Etter dansk rett kreves ikke at designerens navn oppgis i søknaden, men både søker og designer er gitt en selvstendig rett til å be om at designerens navn innføres i designregisteret, jf. den danske designloven § 13 stk. 4. En slik løsning gir designeren mulighet til å ivareta sine interesser i å bli navngitt som designer, uavhengig av søkeren. Dette gir også en mer fleksibel løsning for saksbehandlingen av internasjonale designregistreringer.

Etter svensk rett kreves derimot at søknaden opplyser om hvem som har skapt designen, og at søkeren må dokumentere sin rett til designen dersom vedkommende ikke er designeren selv, jf. 10 § andre stycket mönsterskyddslagen. Sverige er imidlertid ikke tilsluttet Haagsystemet for internasjonal designregistrering.

6.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet s. 44 ble det gitt uttrykk for at man bør gå bort fra kravet om å oppgi designerens navn i søknaden. Det ble vist til at kravet skaper problemer ved Patentstyrets behandling av internasjonale designregistreringer der Norge er utpekt. Et slikt krav har antakelig også mindre praktisk betydning så lenge det ikke samtidig kreves noen tilsvarende erklæring fra søkeren om retten til designen som det som kreves for patentsøknader etter patentloven § 8 fjerde ledd, og Patentstyret heller ikke kan kreve at retten til designen dokumenteres nærmere. Det ble gitt uttrykk for at eventuelt å innføre krav til slik dokumentasjon, ville harmonere dårlig med designlovens system, som legger opp til begrenset prøving under søknadsbehandlingen av forholdet til andres rettigheter. Spørsmålet om rett til designen er i første rekke et privatrettslig anliggende mellom søker og designer, som ivaretas gjennom alminnelige kontraktsrettslige regler, og gjennom adgangen for designeren til å kreve administrativ overprøving eller reise søksmål om retten til designen innen de frister som gjelder for dette, jf. designloven §§ 25 og 26, jf. §§ 29 og 30. Innehaver av opphavsrett til en design vil dessuten, uavhengig av designlovens regler, ha rett til navngivelse på eksemplarer av verket og ved tilgjengeliggjøring etter åndsverkloven § 5 første ledd.

På denne bakgrunn ble det i høringsnotatet foreslått å endre designloven § 13, slik at det ikke lenger skal være et krav at designerens navn oppgis i søknaden. Endringen vil innebære en forenkling ved at Norge kan underrette WIPO om at det ikke lenger er et krav etter norsk rett at designerens navn oppgis i søknaden, slik at opplysning om dette kan tas ut av det internasjonale søknadsskjemaet. Samtidig unngås problemer i den etterfølgende saksbehandlingen i Patentstyret knyttet til å få oppgitt designerens navn. Designerens interesser ble foreslått ivaretatt ved en løsning som i dansk rett, med en adgang for både søker og designer til uavhengig av hverandre å be om at designerens navn innføres i Designregisteret. Det ble gitt uttrykk for at målet med en slik løsning er å ivareta designerens interesser i navngivelse, uten samtidig å skape unødvendige problemer for saksbehandlingen av internasjonale designregistreringer.

6.4 Høringen

Forslaget har fått støtte fra Advokatforeningen og Norsk forening for Industriens Patentingeniører (NIP). Norsk forening for Industriens Patentingeniører (NIP) viser til at forslaget vil gi en harmonisering. Advokatforeningen viser til at endringen vil gi overensstemmelse med de fleste EU/EØS-landene og forenkle WIPO-søknadsprosessen, samtidig som muligheten til å gi søker og designer uavhengig av hverandre mulighet til å be om at designerens navn inkluderes i designregisteret, fremstår som en hensiktsmessig løsning.

Norske Patentingeniørers Forening (NPF) mener derimot at hensynet til å erkjenne designerens innsats må veie tyngst:

«NPF har forståelse for forenklet prosess i lys av internasjonale designsøknader, jf. høringsnotatet side 44, men mener hensynet til å erkjenne designerens innsats veier tyngre. Å fjerne kravet til å oppgi designers navn bidrar ikke til å løfte betydningen av designbeskyttelse som en beskyttelsesverdig industriell rettighet. Videre mener NPF at designloven og patentloven burde være likestilt med hensyn til de krav som stilles for å opplyse om hvem som er hhv. oppfinner og designer for søknaden om patent eller design.»

6.5 Departementets vurderinger

Departementet fastholder at det er ønskelig å fjerne kravet til å oppgi designerens navn i søknader om registrering, da dette vil gi en forenkling av søknadsprosessen for internasjonale designregistreringer. Det er hensiktsmessig at norsk rett gir søkerne en like god stilling på dette punktet som de fleste andre landene tilsluttet Haagsystemet. Hvis kravet om navngivelse skulle videreføres, burde dette i så fall kombineres med lignende forpliktelser for søkeren som etter patentloven til å levere erklæring om og eventuelt dokumentasjon for retten til designen. Slike regler ville imidlertid passe dårlig på designområdet, som legger opp til et enkelt søknadssystem, med begrenset prøving av forholdet til andres rettigheter forut for registrering. Samtidig vil designeren uansett kunne ivareta sine rettigheter gjennom å fremme krav om overføring eller oppheving av en designregistrering innen visse frister, jf. designloven § 25. Som alternativ til søksmål vil et slikt krav kunne gjøres gjeldende ved administrativ overprøving hos Patentstyret.

Etter departementets syn er det samlet sett mest hensiktsmessig å gå over til en løsning som i dansk rett, der designeren uavhengig av søkeren kan be om å bli navngitt i designregisteret. Dette forenkler saksbehandlingen betydelig for internasjonale registreringer, samtidig som man sikrer at det er anledning for designeren til fortsatt å ivareta sine interesser.

Det vises ellers til forslaget om endring av designloven § 13 og merknadene til bestemmelsen. I etterkant av proposisjonen vil departementet følge opp med endringer i bestemmelsene i designforskriften om søknadens og Designregisterets innhold.

Til toppen
Til dokumentets forside