4 Gjeldande rett

4.1 Retten til å ha andre personar til stades

Pasientar og brukarar sin rett til å medverke i samband med at dei får helse- og omsorgstenester, følgjer av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1. Retten til medverknad er ein prosessuell rett som har sitt utspring i autonomien til den enkelte. Pasientar og brukarar sin sjølvråderett og medråderett er eit gjennomgåande prinsipp i pasient- og brukerrettighetsloven. Det overordna formålet med medverknad er å sette pasientar og brukarar i ein aktiv posisjon slik at dei mellom anna skal kunne få informasjon som er nødvendig for å kunne ivareta eigne interesser i eit samspel med helsepersonellet. Det er såleis ein tett samanheng mellom retten til å medverke og retten til informasjon i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2.

Ein del av retten til medverknad handlar om at pasienten og brukaren kan bestemme at andre personar skal kunne delta ved undersøking og behandling. Denne retten går fram av fjerde ledd i § 3-1, som lyder:

«Ønsker pasient eller bruker at andre personer skal være til stede når helse- og omsorgstjenester gis, skal dette som hovedregel imøtekommes».

Føresegna er generell og gjeld til dømes tilfelle der det er språkproblem, pasienten eller brukaren har legeskrekk eller frykt for sprøyter, ved gynekologiske undersøkingar m.m. Føresegna omfattar òg det tilfellet at den som føder får ha med far til barnet, medmor eller andre personar under fødselen. På same måte blir også undersøking og behandling i samband med svangerskap og barsel omfatta. Retten til å ha ein annan person til stades under fødsel var tidlegare særleg regulert i barnelova § 1a. Føresegna blei likevel oppheva då den blei rekna som overflødig sett i samanheng med føresegna i pasient- og brukerrettighetsloven, jf. Prop. 105 L (2012–2013) Endringer i barnelova (farskap og morskap) punkt 13.

Pasienten og brukaren har ein rett til å medverke, men ingen plikt. Dei skal få tilbod om å medverke, men det er opp til pasienten og brukaren sjølve om dei vil bruke denne retten. Rett til å medverke inneber òg ein rett til å nekte andre personar å delta i samband med yting av helse- og omsorgstenester. Dette gjeld til dømes studentar eller andre som skal delta for å lære, men som ikkje har bestemte oppgåver ved undersøkinga eller behandlinga. Omsynet til ein forsvarleg og hensiktsmessig opplæring for studentar må vegast mot omsynet til pasienten sin integritet.

Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 fjerde ledd skal ein som hovudregel kome pasienten sitt ønske i møte. Utgangspunktet i lova er at ein skal respektere pasienten si oppfatning. Dette har sin bakgrunn i retten til å ta avgjerder om eiga helse, som står sentralt i helseretten. Føresegna må også sjåast i lys av Grunnlova § 102, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 17 om rett til vern av privatlivet, og vidare formålsparagrafen i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-1 andre ledd som slår fast at føresegnene i lova skal «fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd».

I forarbeida til føresegna i § 3-1, jf. Ot.prp. nr. 12 (1998–99) Lov om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) punkt 5.1.6, heiter det:

«Det er helsepersonells oppgave å sjekke at deltakelse av andre personer er tilrådelig. Det kan f.eks. tenkes situasjoner der pasienten ønsker at et familiemedlem deltar, mens helsepersonellet har grunn til å tro at dette skyldes press, f.eks. i mishandlingssaker. Andre situasjoner er tilfeller der pasienten tydelig blir urolig eller oppkavet av andres nærvær. Slike tilfeller vil likevel være unntaket. Hovedregelen om at pasienten skal få bestemme hvem skal delta under behandlingen eller undersøkelsen skal i de langt fleste tilfeller respekteres.»

Ordlyden i føresegna i § 3-1 fjerde ledd blei endra frå «så langt som mulig» til «som hovedregel» i samband med at lov om kommunale helse- og omsorgstjenester blei vedtatt i 2011. Det går fram av departementet sin spesialmerknad til føresegna at endringa inneber ei styrking av pasienten og brukaren sin rett, samanlikna med gjeldande ordlyd, jf. punkt 48 side 517 i Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven).

I Helsedirektoratet sitt rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven står følgande om når ein ikkje kan kome ønsket om nærvær i møte:

«Retten til å være til stede/medvirke etter tredje og fjerde ledd må imidlertid ikke gå på bekostning av det forsvarlige (se Helse- og omsorgsdepartementets brev 13. juni 2014 til Legeforeningen). Dersom medvirkning i form av tilstedeværelse kan føre til at helsehjelpen ikke kan gjennomføres på forsvarlig måte, vil medvirkningen ikke være i pasientens interesse. Det er helsepersonellets ansvar å påse at behandlingen er forsvarlig. Dette innebærer at det også er helsepersonellet som etter en konkret vurdering må avgjøre om pårørende kan være til stede når helsehjelp ytes. Ved vurderingen vil det være relevant å legge vekt på hvordan pårørendes tilstedeværelse antas å ville påvirke pasienten i behandlingssituasjonen. Helsepersonell som den profesjonelle part må imidlertid forventes å kunne utføre helsehjelpen med andre til stede. Det vil derfor kun være i unntakstilfeller at helsepersonell kan nekte pårørende å være til stede ved ytelse av helsehjelpen.»

4.2 Barn sin rett til medverknad, samvær med foreldra m.m.

Barn sin rett til å medverke er omtalt i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 første ledd. Her kjem det fram at barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høyrest. Vidare skal det leggjast vekt på kva barnet meiner, i samsvar med alderen og kor modent barnet er. Føresegna har bakgrunn i Grunnlova § 104, FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 12 og barnelova § 31 som lovfestar prinsippet om barnet sin rett til å seie si meining og bli høyrd. Barn må derfor sikrast ei gradvis aukande grad av medverknad ved mottak av helse- og omsorgstenester. Føresegna i § 3-1 fjerde ledd inneber at barn har rett til å ha foreldra eller andre hos seg når helsehjelpa blir gitt. Retten må sjåast i samanheng med pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 om rett til informasjon når pasienten og brukaren er under 18 år, som heng tett saman med retten til medverknad.

Når barn kjem i følgje med foreldre eller andre føresette, må helse- og omsorgstenesta tilpasse vurderinga av kor vidt ein bør kome foreldra sitt ønske om deltaking i møte, medrekna om det er tilrådeleg, jf. Ot.prp. nr. 12 (1998–99) punkt 5.1.6. I nokre tilfelle kan foreldra sitt nærvær setje barnet i ein vanskeleg situasjon. Barnet kan til dømes ha behov for å snakke med helsepersonell aleine, eller det kan vere tilfelle der det er informasjon som barnet ikkje ønsker at foreldra skal bli kjende med. Dersom foreldre og/eller andre insisterer på å følgje barnet – med grunnlag i barnet sin rett til å bli følgd – må helsepersonell i vurderinga av om deltaking er forsvarleg, også ta omsyn til barnet si meining og omsynet til kva som er best for barnet.

Føresegna om barn sin rett til medverknad bør sjåast i samanheng med pasient- og brukerrettighetsloven § 6-2 om barn sin rett til samvær med foreldra eller andre med foreldreansvaret under heile opphaldet i helseinstitusjon. Det kan gjerast unntak frå denne retten dersom samvær er utilrådeleg av omsyn til barnet, til dømes i mishandlingssaker, eller samværsretten har falt bort etter reglane i barnelova eller barnevernsloven. Foreldre som ikkje har samværsrett, vil heller ikkje ha rett til samvær når barnet oppheld seg i ein helseinstitusjon. Det må gjerast ei avveging av kva som er det beste for barnet, og i denne vurderinga må det leggjast vekt på barnet si meining. Det er barnet som har ein rett til å ha ein eller begge foreldra hos seg. Dersom barnet gir uttrykk for eit ønske om at foreldra ikkje skal vere til stades, må det leggjast stor vekt på det. Det er til sjuande og sist helsepersonellet si oppgåve å vurdere om samvær med foreldra i helseinstitusjonen er tilrådeleg.

Med heimel i spesialisthelsetjenesteloven § 3-6 har departementet fastsett forskrift om barns opphold i helseinstitusjon. Forskrifta regulerer dei særlege pliktene for helseinstitusjonar innanfor spesialisthelsetenesta når det gjeld barn som oppheld seg i institusjonen, og utfyller føresegna om barnet sin rett til samvær etter pasient- og brukerrettighetsloven § 6-2. Forskrifta jamstiller fosterforeldre eller andre som opptrer i foreldres sted, med foreldra. Av § 6 i forskrifta går det fram at det skal vere mogleg for foreldra å vere til stades under behandlinga viss barnet ønsker det og nærværet ikkje gjer behandlinga vanskeleg. Ved alvorleg og/eller livstruande sjukdom skal begge foreldra få vere hos barnet. I merknader frå departementet til forskrifta heiter det at det som oftast er aktuelt at berre ein av foreldra er til stades under opphaldet i institusjonen, men at begge foreldra bør få høve til å vere hos barnet dersom det er eit ønske frå barnet eller foreldra. Søsken bør òg få godt høve til samvær. Forholda bør leggjast til rette for at barnet kan ha minst ein av foreldra hos seg ved innsovning og oppvakning frå narkose. Vidare går det fram av § 7 i forskrifta at barn i helseinstitusjon kan ta i mot besøk utanom vanleg besøkstid. Den fagleg ansvarlege ved avdelinga kan nekte besøk dersom medisinske årsaker tilseier det. Eventuelle besøksnekt skal grunngjevast. I tillegg følgjer det av § 8 i forskrifta at ein av foreldra som er hos barnet skal få tilbod om overnatting i institusjonen, helst i rimeleg nærleik av barnet. Dersom det av omsyn til plass ikkje er mogleg å tilby overnatting i institusjonen, skal institusjonen dekke utgifter til hotell m.m.

I Helsedirektoratet sitt rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven står følgande om grensar for barnet sin rett til samvær med foreldra under opphald i helseinstitusjon:

«Retten til å ha en av foreldrene hos seg gjelder ikke dersom dette er utilrådelig av hensyn til barnet. Dette må vurderes ut fra barnets sykdomstilstand og barnets beste. Det kan for eksempel i mishandlingstilfeller være aktuelt å nekte foreldre å være til stede under undersøkelse og behandling. Dersom en av eller begge foreldrene er årsaken til barnets sykdom eller sterkt påvirker barnets helse, vil helsepersonellet måtte vurdere om det er tilrådelig at barnet har foreldrene hos seg under oppholdet.»

Lovføresegna i pasient- og brukerrettighetsloven § 6-2 og forskrifta om barns opphold i helseinstitusjon har eit anna formål og ei vidare rekkevidde enn føresegna i § 3-1. Retten til medverknad gjeld direkte i situasjonar der det blir gitt helsehjelp, medan retten til samvær og besøk er knytt til barn sin generelle rett til å ha foreldra hos seg og ivaretaking av foreldreansvaret under institusjonsopphald.

4.3 Kravet til forsvarlege helse- og omsorgstenester m.m.

Slik det går fram av både forarbeida og rundskrivet som det er vist til i punkt 4.1, skal helsepersonellet etter ei konkret vurdering avgjere om ein kan kome pasienten sitt ønske i møte. Sjølv om det blir trekt opp ytterlegare retningslinjer i forarbeida og rundskrivet, er det ut i frå ordlyden i gjeldande lovføresegn ikkje klart kor langt høvet for helsepersonellet til å utøve skjønn strekker seg, og dermed kva for omsyn som kan og ikkje kan grunngi unntak frå hovudregelen.

Sett i samanheng med kravet til forsvarleg yrkesutøving i helsepersonelloven § 4, som inneber at helsepersonell har ei sjølvstendig plikt til å opptre forsvarleg og yte forsvarleg helsehjelp, er det likevel klart at det ikkje er høve til å tillate at andre personar får vere til stades under behandling dersom det hindrar helsepersonellet i å gi forsvarleg helsehjelp.

Helsepersonellet si plikt til forsvarleg yrkesutøving er tett knytt saman med verksemdene si plikt til å organisere seg og ha system som fører til at helse- og omsorgstenestene som blir tilbodne er forsvarlege, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og helsepersonelloven § 16. Også verksemdene si plikt til å tilby forsvarlege helse- og omsorgstenester kan dermed tenkast å setje grenser for når ein kan tillate at andre personar kan vere til stades medan det blir gitt helse- og omsorgstenester. Dette blei illustrert under koronapandemien, då smittevernomsyn blei avgjerande for kor vidt fødande fekk lov til å ha med partnaren under fødselen.

4.4 Plikta til å oppfylle pasienten eller brukaren sin rett til å medverke

Plikta til å oppfylle pasienten og brukaren sin rett til å medverke, medrekna retten til å ha andre personar til stades når det blir gitt helse- og omsorgstenester, ligg på den som yter tenesta. Dette er ikkje direkte lovregulert i dag, men må tolkast inn i helsepersonellet og helseverksemdene si plikt til å yte forsvarlege helse- og omsorgstenester.

For å sikre at pasienten verkeleg ønsker at ein familiemedlem eller andre deltar, jf. Ot.prp. nr. 12 (1998–99) punkt 5.1.6, er det viktig å sikre at helsepersonellet forstår ønska og behova til pasienten og at pasienten blir forstått. Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 stiller krav til at informasjonen skal vere individuelt tilpassa og forståeleg for pasienten og brukaren. Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven) skal bidra til å sikre rettstryggleik og forsvarleg hjelp og tenester for personar som ikkje kan kommunisere forsvarleg med offentlege organ utan tolk. Lova skal òg hjelpe til med å sikre at tolkar held ein standard som er fagleg forsvarleg.

4.5 Retten til å klage

Meiner pasienten eller brukaren at det ligg føre brot på pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 om rett til medverknad, kan vedkommande, eller ein representant, klage til statsforvaltaren. Dette følgjer av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 første ledd. Klagen skal sendast til den som har treft enkeltvedtaket eller avgjerda. Gjeld klagen avgjerd som er treft av helsepersonell, kan ein sende klagen til vedkommande helsepersonell personleg, til helsepersonellet sin overordna eller til verksemda.