6 Høyringsinstansane sitt syn

Det generelle inntrykket frå høyringa er at departementet sitt forslag har fått brei oppslutning blant eit stort fleirtal av høyringsinstansane. Av dei 58 høyringsinstansane som har merknader, er det 51 instansar som klart støttar lovforslaget.

Høyringsforslaget får gjennomgåande støtte mellom anna frå Helsedirektoratet, dei regionale helseføretaka og brukarutvala deira, kommunesektoren, profesjonsorganisasjonar, arbeidstakarorganisasjonar, pasient- og brukaromboda og pasient- og brukarorganisasjonar. Høyringsinstansane som er gjennomgåande positive til forslaget, peiker på at ei presisering av retten til å ha med seg støttepersonar mellom anna vil gi pasientar og brukarar auka tillit til helse- og omsorgstenesta, betre dialogen og samspelet med helsepersonell og auke pasienttryggleiken.

Fleire av høyringsinstansane som i utgangspunktet støttar forslaget, saknar like fullt ei nærmare omtale i høyringsnotatet av ulike omsyn som må vurderast opp mot kvarandre og praktiske utfordringar ved oppfylling av retten, særleg knytt til plassmangel ved sjukehusa, omsynet til andre pasientar, teieplikt/personvern og omsynet til eit forsvarleg arbeidsmiljø. Nokre høyringsinstansar har i tillegg kommentarar og innspel til utforminga og rekkevidda av det konkrete lovforslaget. Nokre instansar meiner det er behov for i større grad å klargjere høvet til å gjere unntak, anten i sjølve lovteksten eller i lovforarbeida og rundskriv. Andre etterlyser ei vurdering i høyringsnotatet av forholdet mellom retten til å ha med seg støtteperson og anna regelverk, som til dømes dekning av reise- og opphaldsutgifter etter pasientreiseregelverket og barn sine særlege rettar ved opphald i helseinstitusjon. Enkelte instansar viser til at det må leggjast til rette for at støtteperson kan delta i digitale møter saman med pasienten. Andre meiner ei avgjerd om å nekte å ha med seg støtteperson må bli grunngjeven og nedteikna i pasientjournalen, også med omsyn til ein eventuell klage.

Det er eit lite mindretal av høyringsinstansane, i hovudsak enkelte helseføretak, som er eintydig negative til lovforslaget. Dei viser til at ein allereie innanfor gjeldande regelverk kan leggje til rette for at pasienten kan ha med seg støttepersonar og at det derfor ikkje er behov for lovendringar. Dersom det oppstår ein tilsvarande situasjon som under koronapandemien må helseføretaka, uavhengig av rekkevidda av lovføresegna, sette grenser for retten for å redusere smitte og sikre forsvarleg drift. Fleire er bekymra for at lovforslaget fører til ei innsnevring av høvet til å gjere unntak frå retten. Det er mange praktiske utfordringar knytt til gjennomføring av retten, som til dømes plassmangel, einingar med rom med fleire senger, gamle bygg som er lite føremålstenlege, brannforskrifter m.m. Vidare peiker dei på utfordringar knytt til nærvær av pårørande i læringsmiljøet for studentar som er i praksis, ivaretaking av teieplikt, personvern og arbeidsmiljøet for tilsette. Nokre meiner at lovforslaget i det minste bør avgrensast til poliklinisk behandling og ikkje gjelde for døgnopphald, sidan nærvær frå andre under heile opphaldet ikkje vil vere mogleg innanfor dei ressursrammene ein har når det gjeld areal og personell.

Helsedirektoratet skriv i sitt høyringssvar:

«Helsedirektoratet støtter forslaget til klargjøring av gjeldende rett. Vi har likevel noen merknader til forslaget. Vi viser til at etter gjeldende rett skal pasientens ønske om at andre personer skal være til stede «som hovedregel imøtekommes». Etter forslaget kan det gjøres unntak fra retten til å ha andre personer til stede «dersom det er nødvendig for å kunne gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester». Selv om dette forslaget til endring skal være en tydeliggjøring av gjeldende rett, kan endringen innebære at anledningen til unntak anses som noe snevrere enn etter gjeldende rett. Som det framgår av høringsnotatet, åpner en språklig tolking av «som hovedregel» i gjeldende § 3-1 fjerde ledd for at også andre grunner enn slike som hindrer forsvarlig helsehjelp, kan medføre at pasienten blir nektet å ha med andre personer. Det er også slik unntaket har blitt forstått i praksis. Det framgår av høringsnotatet at «Dette kan vere problematisk dersom det eksempelvis oppstår situasjonar der det blir sett bort frå ønsket til pasienten om å ha med ein støtteperson grunna plassmangel eller liknande forhold, og pasienten sine rettar dermed blir innskrenka.»

Vi er enige i at det kan være problematisk dersom pasienten nektes å ha med andre personer i slike tilfeller. Samtidig vil vi peke på at pasienten under et pasientforløp, for eksempel en fødsel, kan være innlagt i flere dager. Om lag 30 % av fødslene blir i dag igangsatt av ulike årsaker. Praksis rundt igangsettelse varierer noe fra fødeinstitusjon til fødeinstitusjon, og med ulik årsak til igangsettelse, men innebærer ofte innleggelse i sykehus for observasjon før fødselen starter. Pasienten kan motta helse- og omsorgstjenester både i dagene før, under, og etter selve fødselen. Praksis for andre personers tilstedeværelse før og etter fødsel varierer i dag utfra kapasitet ved de ulike fødeinstitusjonene, da mange fødeinstitusjoner ikke har enerom til denne pasientgruppen. Dersom pasienten ønsker at andre personer skal være til stede under innleggelsen, kan rettigheten i praksis i enkelte tilfeller bli vanskelig å oppfylle, for eksempel på grunn av plassmangel, selv om man ikke kan si at tilstedeværelse av andre personer hindrer forsvarlig helsehjelp. Vi viser eksempelvis til at både nye og gamle sykehusbygg (inklusive fødestuer) er marginalt dimensjonert, og at det ikke er tatt høyde for at pasienter skal kunne ha med seg støttepersoner gjennom et lengre behandlingsforløp.

Vi vil videre peke på at pårørende som er til stede under hele innleggelsen også kan være en belastning for andre pasienter på samme rom, selv om slik tilstedeværelse som hovedregel ikke anses som uforsvarlig. Etter vår vurdering ville det derfor vært klargjørende om det i høringsnotatet hadde vært en nærmere gjennomgang av hele pasientforløpet, inkludert aktuelle problemstillinger som kan oppstå i praksis. Vi stiller også spørsmål ved om de potensielle organisatoriske og økonomiske konsekvensene av forslaget er tilstrekkelig vurdert. Vi savner i denne sammenheng en noe grundigere gjennomgang av økonomiske og administrative problemstillinger, selv om man mener at disse vil være små.»

Pasient- og brukaromboda (felles høyringsfråsegn) støttar forslaget og meiner det er positivt at departementet foreslår lovendringar som både styrker pasientane sin rettstryggleik og gir helsepersonell og helsetenesta klarare føringar for korleis retten skal forståast og praktiserast. Pasient- og brukaromboda har i fleire saker erfart at pasientar blir nekta å ha med støttepersonar når det blir gitt helsehjelp, utan at det er grunngjeve i kravet til forsvarlege tenester. Grunnar som blir oppgitt kan vere plassmangel, omsyn til helsepersonellet, omsyn til andre pasientar og bebuarar, pårørande som opplevast som krevjande m.m. Det kan òg vere tilfelle der ein innfører besøksrestriksjonar utan at pasienten er blitt høyrd.

Dei regionale helseføretaka er òg jamt over positive til forslaget.

Helse Midt-Norge RHF skriv mellom anna, i samarbeid med det regionale brukarutvalet og dei underliggande helseføretaka, at det ikkje er kjent at det i dag er eit problem å få ha med pårørande der det er ønskeleg frå pasientens side, men at presiseringa av lovføresegna vil vere nyttig ved krevjande vurderingar av kva som er medisinsk forsvarleg. Retten til å ha med andre personar bør utformast universelt og ikkje avgrensast til spesifikke situasjonar, som til dømes fødselsomsorg. Vidare bør det utarbeidast rettleiingsmateriell og sikrast erfaringsdeling for å sikre lik praksis når ein skal balansere omsynet til å yte forsvarleg og omsorgsfull helsehjelp mot retten til å ha med pårørande. Det er òg behov for å klargjere korleis ein skal praktisere dekning av reise- og opphaldskostnader til pårørande i samband med den føreslegne presiseringa.

Helse Sør-Øst RHF påpeiker mellom anna at omgrepet «helse- og omsorgstenester» er svært vidt. Derfor bør det i rundskriv presiserast at lovføresegna ikkje gir pasientar ein generell rett til å ha pårørande eller andre til stades i situasjonar der dette kan gå ut over moglegheita til å yte forsvarleg helsehjelp, som ved operasjonar, invasive prosedyrar, biopsiar eller andre komplekse behandlings- eller utredningssituasjonar. Det bør òg presiserast i rundskriv at føresegna ikkje inneber ein generell rett til å ha pårørande som overnattar på sjukehus saman med seg.

Helse Nord RHF si vurdering er at forslaget til lovendring ikkje inneber ein stor endring frå kva som er praksis i dag, og viser til at høyringssaka har vore behandla i Regionalt brukarutval i Helse Nord (RBU). RBU ønsker eit særleg fokus på pasientar innan psykisk helsevern og rusfeltet, der ein må ivareta omsynet til andre pasientar og det ofte er lite hensiktsmessige lokale og plassmangel. RBU viser òg til at høyringsnotatet ikkje omtaler korleis barn som pårørande skal ivaretakast, og kva for undersøkingar og behandlingar det ikkje vil vere hensiktsmessig at dei deltar i. RBU er særleg glad for at lovforslaget gjer det mogleg for pasientar å ha med seg både personlege assistentar og pårørande til undersøking og behandling. RBU påpeiker vidare at ein må leggje til rette for å ha med andre personar også ved digitale konsultasjonar, både som ein digital deltakar og fysisk saman med pasienten. RBU meiner at det bør bli gitt pasientreiserettar til dei som reiser til pasienten for å støtte hen under ein digital konsultasjon. Brukarutvalet ved UNN støttar òg forslaget og påpeiker at dei avgjerdene som helsepersonell tar i slike samanhengar blir dokumentert i pasienten sin journal.

Helse Vest RHF skriv i si høyringsfråsegn at dei i utgangspunktet er av den oppfatning at pasienten sin rett til ha andre personar til stades når helsehjelpa blir gitt, er ivaretatt innanfor gjeldande lovgiving. Dei ser like fullt at lovforslaget betre kan klargjere denne retten enn det som følgjer direkte av gjeldande lovtekst. Trass i det, ser dei behov for meir utfyllande «tolkingsmoment» knytt til kravet til forsvarlege helse- omsorgstenester. Helse Vest RHF viser her til Helse Bergen HF sitt høyringssvar, og meiner at fleire av helseføretaket sine innspel gir god rettleiing til tolking av dette kravet. Helse Vest RHF oppmodar derfor departementet til å bruke deler av helseføretaket sine innspel som utfyllande presiseringar i utarbeidinga av lovproposisjonen.

Akershus universitetssykehus HF sluttar seg i hovudsak til lovforslaget, og skriv følgande:

«Det bør tydeliggjøres hvordan retten til å ha andre personer til stede skal balanseres mot andre pasienters rettigheter, særlig i situasjoner der flere pasienter behandles i samme areal. I praksis er det ofte hensynet til andre pasienters personvern som er avgjørende om andre personer kan tillates til stede. Dette gjelder spesielt i felles behandlingsrom, akuttmottak og sengeområder med begrenset mulighet for skjerming. Ahus etterlyser at det konkretiseres hvordan helsepersonell skal vurdere og dokumentere slike avveininger. Det er også ønskelig med veiledning om hvordan medpasienters rett til å nekte tilstedeværelse av andre personer skal ivaretas. Ahus støtter at bestemmelsen er generell og at unntak fra retten kun kan gjøres når det er nødvendig for å kunne gjennomføre helsehjelpen forsvarlig. Allikevel er det fagmiljøer på Ahus som mener det kan være utfordrende at grensen for å nekte å ha med seg pårørende, går ved «forsvarlighet». Enkelte mener det bør kunne begrenses tilgang for pårørende dersom kvaliteten på helsehjelpen reduseres, eller at det kan gå ut over andre pasienter. Formuleringen «rett til å ha andre personer til stede når helse- og omsorgstjenester gis» fremstår som svært åpen. Det bør presiseres at pasienter ikke kan forvente å ha med seg ledsagere hele døgnet. Eksempelvis vil det ofte ikke være mulig å ha ledsagere til stede på sengerom med flere pasienter store deler av døgnet, grunnet bygningsmessige begrensninger og gjeldende brannforskrifter. Det er også lite sannsynlig at eksisterende eller nye arealer kan tilpasses slik at dette blir normen.»

Sykehuset Østfold HF skriv at dei ikkje har motførestillingar mot at ein eksisterande rett tydeleggjerast i lovverket. Sidan dette er ein rett som allereie eksisterer for alle pasient- og brukargrupper, støtter dei forslaget om ikkje å ta inn ei eiga lovføresegn for gravide og fødande. Helseføretaket viser til at sjølv om forslaget kan oppfattast som ein styrking av retten, så vil det i dei aller fleste tilfelle vere heilt uproblematisk, sidan det allereie leggjast til rette for at pasientar kan ha med seg andre personar når dei mottar helsehjelp. Når det gjeld plassmangel, påpeiker helseføretaket at der helsehjelpa blir gitt poliklinisk, er det vanskeleg å sjå føre seg at ein ikkje vil finne løysingar for å ivareta pasientane sitt behov for å ha andre personar til stades, sjølv i tilfelle av plassmangel. Samstundes påpeiker helseføretaket at der helsehjelpa blir gitt over lengre tid, til dømes på sengepost, kan omsynet til omgivnadene føre til situasjonar der nærvær av andre personar enn pasienten sjølv gir risiko for at helsehjelpa ikkje kan bli gitt på forsvarleg vis. Også omsynet til å gi andre pasientar forsvarleg helsehjelp må vere ein del av vurderinga. Helseføretaket meiner det er viktig at det går tydeleg fram av forarbeida til lovforslaget at det er helsepersonellet i den aktuelle situasjonen som har kompetansen til å vurdere kva som er forsvarleg, og at dette inkluderer vurdering av kor mange som kan vere til stades når det blir gitt helsehjelp.

Nasjonal kompetansetjeneste for utviklingshemning og psykisk helse støttar forslaget og meiner det synest å vere ei klar presisering samanlikna med gjeldande lovtekst, og at det i høgste grad vil vere ei viktig forbetring også for andre enn fødande. Hovudutfordringa med lovføresegna slik det er utforma i høyringsnotatet, er at det ikkje går fram kva som er forventa dersom pasientar sjølve ikkje munnleg eller skriftleg er i stand til å gi uttrykk for at dei ønsker å ha med støtteperson eller kven dei ønsker å ha med. Blant menneske med intellektuelle funksjonsnedsettingar eller kognitive funksjonsvanskar, som til dømes eldre med demenssjukdom, personar med traumatiske hjerneskadar eller personar med alvorlege psykiske lidingar, førekjem det personar som ikkje sjølve er i stand til å gjere greie for eigne plager, behov og ønsker og som blir lagde inn i døgnavdelingar, både i somatikken og psykisk helsevern utan tilgang på eigna støtteperson. Denne gruppa har stor hyppigheit av dei fleste helseplager, men er ofte avhengige av at dei får følgje av nokon dei kjenner for at de skal kunne få nødvendig helsehjelp. Det er derfor behov å tydeleggjere, til dømes i forarbeida, at regelen også gjeld der pasienten er i en helsetilstand der hen sjølv ikkje kan gi uttrykk for dette. Ein må da ta utgangspunkt i kva ein trur pasienten hadde ønskt dersom vedkommande var i stand til å gi uttrykk for dette og at informasjon frå nærmaste pårørande vil vere nødvendig i ein slik vurdering.

Av dei få kommunane som har uttalt seg om lovforslaget, gir alle si støtte til forslaget.

Trondheim kommune uttaler at høvet til å gjere unntak ikkje bør avgrensast til situasjonar der det er nødvendig å gjere unntak av omsynet til forsvarleg tenesteyting. Kommunen viser til at det å styrke pasienten sin rett til å med seg nokon, gjer at ein opnar rommet for pasienten sine relasjonar på godt og vondt. Kommunen understrekar at det å gripe inn i tenesteytinga til ein pasient kan vere eit uttrykk for utøving av vald, utnytting eller negativ sosial kontroll. Kommunen meiner at slike press-situasjonar der det klart ikkje er i pasienten si interesse å ha med andre, òg bør gi grunnlag for unntak.

Stavanger kommune påpeiker at retten til å ha med andre personar når det blir gitt helse- og omsorgstenester, er eit viktig prinsipp. Kommunen støttar forslaget om å avgrense retten til å med seg andre personar dersom det er nødvendig for å kunne gi forsvarlege helse- og omsorgstenester. Samstundes meiner kommunen at høyringsforslaget ikkje er tilstrekkeleg slik det er utforma, og at forslaget òg må ta høgd for omsynet til dei tilsette sin rett til eit forsvarleg arbeidsmiljø. Kommunen har erfaring for at det oppstår situasjonar der pårørande av ulike grunnar har ei åtferd som ikkje berre hindrar forsvarleg tenesteyting, men som òg skapar eit uforsvarleg arbeidsmiljø for de tilsette. Dette kan vere høglydt kritikk, kjefting, utskjelling, filming m.m. Kommunen meiner dette er eit aukande problem. Kommunen viser til at helse- og omsorgslovgivinga og arbeidsmiljøloven er likestilte lovverk, og at forslaget til lovendring må ta høgd for dette. I motsett fall vil ikkje dei tilsette ha rettstryggleik i møte med pasientar, brukare og pårørande. Kommunen viser her til Helsedirektoratets rundskriv om bilde, film- og lydopptak i helse- og omsorgstenesta, kor direktoratet konkluderer med at helse- og omsorgstenesta i ytste konsekvens kan vise bort personar eller avslutte tenesteytinga der det er nødvendig ut frå omsynet til forsvarlege tenester, arbeidsmiljø, teieplikt eller personvern. Kommunen meiner det som står i rundskrivet synast å stå delvis i motstrid til høyringsforslaget som ligg føre, som berre gjer unntak frå retten til å ha med andre personar i tilfelle kor det er nødvendig av omsyn til å kunne gi forsvarlege helse- og omsorgstenester. Kommunen meiner det er behov for å klargjere dette for å sikre samanheng i lovverket.

Målselv kommune sluttar seg til forslaget og understrekar at det er viktig at helsepersonell aktivt informerer pasientar og brukarar om denne retten. Kommunen meiner at denne retten også bør gjelde for foreldre til barn som er pasientar eller brukarar, særleg i tilfelle der foreldra ikkje bur saman eller ein forelder er aleineforsørgjar. Retten bør òg gjelde der møte mellom pasient/brukar og helsepersonell går føre seg via skjerm. Dersom det er behov for tolk, kan ikkje det fortrenge retten til å ha med seg ein annan person.

KS – Kommunesektorens organisasjon støttar intensjonen bak forslaget som har vore på høyring, men vil samstundes peike på nokre viktige omsyn som bør ivaretakast i det vidare arbeidet. For det første må det understrekast at denne retten er frivillig. Nokre pasientar, som ungdomar, personar utsett for vald i nære relasjonar eller andre i sårbare livssituasjonar, kan oppleve det vanskeleg å si nei til at pårørande er til stades, sjølv når det ikkje er ønskeleg. KS anbefaler at det i lovteksten eller tilhøyrande rettleiing presiserast at pasienten aktivt må samtykke til at andre er til stades, og at helsepersonell har ansvar for å sikre at dette samtykket er informert og frivillig. Når pasienten ikkje har samtykkekompetanse, er det ein føresetnad at pasienten sin nærmaste pårørande framleis har rett til å medverke saman med pasienten. For det andre må det gå fram tydeleg at retten til å ha med seg andre personar ikkje er uavgrensa. I somme situasjonar, som ved heimebesøk, konsultasjonar i små rom eller ved gruppebehandling, kan det vere praktiske eller faglege omsyn som tilseier at talet på personar må avgrensast. Høvet til å avgrense talet på personar er noko snever. Ein kan sjå føre seg situasjonar der behandlinga blir upraktisk, tungvint og eventuelt meir kostbar, utan det er uforsvarleg. KS meiner at det i større grad må opnast for at helsepersonellet kan bruke skjønn i slike tilfelle. Det må komme tydeleg fram at praktiske og økonomiske omsyn for tenesteutøvarane er legitime omsyn som kan gi høve til å avgrense talet på personar ein pasient kan ha med seg.

Blant profesjonsorganisasjonar som har uttalt seg, støttar dei fleste jamt over forslaget. Det gjeld Den norske legeforening, Helsesykepleierne NSF, Jordmorforbundet NSF, Den Norske Jordmorforening og Norsk Tannpleierforening.

Legeforeningen uttaler mellom anna:

«Legeforeningen er positive til en tydeliggjøring av pasientenes rett til å ha med andre personer når det blir gitt helse- og omsorgstjenester. Legeforeningens erfaring er at dette som hovedregel forsøkes praktisert i dag i helsevesenet. Legeforeningen ser at en tydeligere rettighet kan være egnet til å styrke pasientsikkerheten, gi bedre forutsetninger for medbestemmelse og det kan også redusere bekymring eller risiko for grenseoverskridende atferd. Legeforeningen mener også at det er en fordel at forslaget gjelder helse- og omsorgstjenester generelt, og ikke begrenses til svangerskaps- og fødselsomsorgen. Sistnevnte var et av områdene der pasientenes behov for å ha med andre ble særlig synlig under pandemien. Likevel er det etter Legeforeningens erfaring slik at behovet for å ha med pårørende eller andre støttepersoner er vel så viktig i andre behandlingssituasjoner, Det kan være en viktig rettighet for alle pasienter, for eksempel ikke-demente, skrøpelige eldre som har høy terskel for å stå på kravene i møte med helsetjenesten.»

Samstundes påpeiker Legeforeningen følgande når det gjeld høvet til å gjere unntak frå retten:

«Legeforeningen ønsker samtidig å minne om at det er en rekke hensyn som skal ivaretas ved unntaksadgangen og som bør vurderes og klargjøres i forarbeidene til loven. Dette må også følges opp i etterfølgende veiledning til de som skal anvende loven i praksis som helsepersonell, pasienter eller pårørende.

For Legeforeningen er det helt sentralt å understreke at retten til å ha med andre når det ytes helsehjelp aldri kan gå på bekostning av forsvarligheten. Om det vil være nødvendig å begrense retten til å ha andre til stede, må naturlig nok vurderes konkret av det enkelte helsepersonell ut ifra omstendighetene i de aktuelle situasjonene, men Legeforeningen mener at det ved styrking/tydeliggjøring av en pasientrettighet er viktig å være oppmerksom på andre hensyn som skal ivaretas samtidig.

Som nevnt innledningsvis er Legeforeningens erfaring at helsevesenet forsøker å imøtekomme pasienters ønske om å ha andre til stede så langt det er mulig også i dag. Når det gjelder bakgrunnen for lovforslaget, vil Legeforeningen fremheve at begrunnelsen for å begrense andres tilstedeværelse under pandemien i stor grad var hensynet til faglig forsvarlighet. Det antas derfor at liknende situasjoner vil kunne oppstå i fremtiden, selv om loven endres som foreslått. Det kan derfor være grunn til å stille spørsmål ved om forslaget «treffer» situasjonen som begrunner lovforslaget.

Etter Legeforeningens syn er det uansett hensiktsmessig at rettigheten tydeliggjøres i loven, og at loven gir tydeligere veiledning for når denne rettigheten kan begrenses. Derfor etterlyser også Legeforeningen en mer utfyllende gjennomgang av de hensyn som skal ivaretas av unntaksadgangen.

I høringsnotatet er det vist til at terskelen for å gjøre unntak fra retten til å ha med andre skal ligge der pasientens rett til å ha med støttepersoner vil være i strid med forsvarlighetsplikten i helsepersonelloven §§ 4 og 16, spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Legeforeningen legger til grunn at departementet med dette mener at det kan gjøres unntak fra retten til å ha med andre både for å sikre at helsehjelpen til den aktuelle pasienten kan gjennomføres på en forsvarlig måte, men også ut i fra mer overordnede, men likevel konkrete, vurderinger på systemnivå. For eksempel ansvaret for å yte forsvarlig helsehjelp til andre pasienter, eller for at virksomheten skal kunne organisere helsehjelpen på en forsvarlig måte.

Når det gjelder helsehjelpen til den aktuelle pasienten, har Legeforeningen behov for å kommentere sitatet fra Helsedirektoratets rundskriv som gjengis på side 4 i høringsnotatet. I rundskrivet legges det til grunn at helsepersonell som den profesjonelle part «må forventes å kunne utføre helsehjelpen med andre til stede». Det er en forenkling, som ikke gir en dekkende fremstilling av de kryssende hensyn som må veies mot hverandre i en behandlingssituasjon. En rekke prosedyrer vil kreve ro og konsentrasjon fra personellet som utfører prosedyren, noe som kan gjøre det nødvendig å begrense andres tilstedeværelse. Det kan også være plassmangel, som kan gjøre at det ikke er tilrådelig at flere er til stede. Det kan i tillegg være behov for å begrense andres tilstedeværelse av andre årsaker som kan påvirke behandlingssituasjonen, for eksempel i situasjoner det kan være grunn til å mistenke vold i nære relasjoner og pasienten møter sammen med pårørende. Alle disse forholdene må behandles i veiledningsmateriale, slik at helsepersonell kan ha støtte for å sette nødvendige grenser.

Legeforeningen viser videre til at det for eksempel er vanlig praksis på norske nyfødt- og barneavdelinger at avdelingen stenges for søsken i perioder med mye RS-virus eller lignende luftveisvirus. Det gjelder særlig avdelinger hvor flere små og sårbare barn ligger i samme rom. Det er fordi disse barna kan bli svært syke av slike virus. Legeforeningen legger til grunn at en slik praksis vil kunne fortsette, og ligger innenfor rammen av det som etter en medisinsk faglig vurdering anses som nødvendig for å kunne gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester.

Legeforeningen ønsker også bemerke at begrepet «helse- og omsorgstjenester» favner vidt. Ved sykehusopphold vil det for eksempel oppstå spørsmål om man med dette sikter til deltakelse i en avgrenset del av sykehusoppholdet, som undersøkelser og behandling. Legeforeningen legger til grunn at bestemmelsen ikke er ment å innføre en generell rett til å ha med en eller flere personer under hele sykehusoppholdet, inkludert overnatting på pasientrom. I tråd med ovenstående kan det heller ikke stilles krav til dimensjonering for at pasienter skal kunne ha med seg et ubegrenset antall pårørende. Det er ikke sykehusene dimensjonert, eller tilrettelagt for i dag. Det kan derfor være nødvendig å begrense tilstedeværelse av hensyn til å kunne gi forsvarlige omsorgstjenester. Både av hensyn til behandlingen av den aktuelle pasienten, men også av hensyn til andre pasienter som kan ha behov for rolige omgivelser.

Når det gjeld økonomiske og administrative konsekvensar av lovforslaget, har Legeforeningen følgande merknader:

«I høringsnotatet legger departementet til grunn at forslaget ikke vil innebære noen økonomiske eller administrative konsekvenser. Legeforeningen mener at dette bør utredes nærmere. Forslaget innebærer en presisering av virksomhetenes ansvar, for å sørge for at pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 oppfylles. Legeforeningen mener at det er riktig og viktig at hovedansvaret for å legge til rette for oppfyllelse av pasientrettigheter ligger på virksomheten. Det er en forutsetning for at det enkelte helsepersonell kan ivareta sitt ansvar i den konkrete behandlingssituasjonen, at virksomheten har lagt til rette for det. Legeforeningen mener samtidig at det bør vurderes nærmere (og mer konkret) om tydeliggjøringen av pasientenes rett til å ha med en eller flere støttepersoner vil kreve ressurser om det skal følges opp i praksis ute virksomhetene. Det er nærliggende å anta at en tydeligere rettighet med korresponderende plikt for virksomhetene til å legge til rette for oppfyllelse, på sikt vil gi økonomiske konsekvenser. For eksempel vil det være mindre rom for å vise til ressurshensyn ved planlegging og organisering av tjenestene eller tilrettelegging av lokaler. At rettigheten tydeliggjøres i pasient- og brukerrettighetsloven, vil også kunne føre til at flere vil fremme krav om å ha med ledsager eller pårørende, noe som igjen kan føre til flere henvendelser / spørsmål om økonomiske rettigheter knyttet til dette som må behandles, for eksempel dekning av reiseutgifter. Forholdet til disse pasientrettighetene kan med fordel også avklares i videre lovforarbeid.»

Jordmorforbundet NSF skriv i si høyringsfråsegn at dei sluttar seg til forslaget fullt ut slik det ligg føre, og viser til at kontinuerleg støtte under fødsel gir redusert stressnivå hos fødekvinna, auka kjensle av meistring og tryggleik, færre komplikasjonar, kortare fødselsforløp og betre fødselsopplevingar. For jordmødrer er nærvær av støtteperson ein ressurs i kommunikasjonen med den fødande, noko som bidrar til betre samarbeid, færre misforståingar og høgare kvalitet på omsorga. Lovfesting av retten til å ha med støtteperson vil gi auka tryggleik for pasientane, samtidig som det gir helsepersonell tydelegare rammer for praksis. Jordmorforbundet NSF presiserer vidare at ein berre bør kunne gjere unntak frå retten der nærværet faktisk hindrar forsvarleg helsehjelp. For å unngå ulik praksis, er det nødvendig med nasjonale retningslinjer som omtaler kva for situasjonar som kan gi grunnlag for å gjere unntak. Ei avgjerd om å nekte ein støtteperson å vere til stades bør grunngjevast og dokumenterast skriftleg i pasientjournalen. Jordmorforbundet NSF peiker på at ein særleg utfordring ved oppfylling av retten til medverknad er plassering av støtteperson på barselavdelingar og observasjonspostar, kor mange framleis nyttar dobbelt- og tremannsrom. Mangelen på familierom eller einerom gjer det vanskeleg å leggje til rette for at støttepersonen kan vere der heile døgnet, samstundes som ein må ivareta omsynet til andre pasientars privatliv og teieplikt. På fleirmannsrom kan fortrulege samtalar eller personlege opplysningar lett høyrast av andre, noko som kan utfordre teieplikta. Dette stiller krav til at verksemdene etablerer klare rutinar og organisatoriske løysingar som balanserer pasientane sin rett med dei praktiske rammene for plasskapasitet, slik at ein kan ivareta omsynet til pasientane sitt privatliv og teieplikta.

Den Norske Jordmorforening støttar òg forslaget. Foreininga viser samstundes til at det er behov for å tydeleggjere omgrep og gi tydelege føringar for korleis unntak frå retten skal praktiserast. Det er uklart om formuleringane «helse- og omsorgstenester» og «ved undersøking og behandling» inneber ein rett til å ha støtteperson til stades under heile sjukehusopphaldet, ved all aktiv behandling (til dømes ved induksjon), eller berre i samband med undersøking og prosedyre. Ulik tolking av dette har tidlegare skapt uvisse, særleg i fødselsomsorga når kvinner har vore innlagde til observasjon eller igangsett fødsel.

Helsesykepleierne NSF gir si støtte til forslaget og meiner det bør tydeleggjerast at retten til å ha med andre personar i møte med behandlande instans ikkje er avgrensa til pasientar som sjølve mottar helsehjelpa, men også bør gjelde foreldre som representerer barn som mottar helsehjelp. Dette kan til dømes vere slektning, venn eller annan nær person som forelderen sjølv vel. Dette er særleg viktig i situasjonar der foreldra ikkje bur saman og samarbeidet mellom dei er krevjande eller konfliktfylt, der den eine forelderen står aleine i møte med helsevesenet og har behov for støtte for å ivareta barnet sine interesser eller det er behov for emosjonell støtte eller hjelp til å forstå og følgje opp informasjon og avgjerder.

Norsk Tannpleierforening er positiv til forslaget og meiner at det vil vere særleg positivt for sårbare pasientgrupper, som eldre, personar med kognitiv svikt eller språkbarrierar, barn og unge som kan ha behov for å ha foreldre eller andre trygge vaksne med seg, og pasientar med tannhandlingsangst. Samstundes vil foreininga peike på at mange tannhelseklinikkar har små behandlingsrom, noko som kan vere ei utfordring med omsyn til plass, smittevern (særleg ved aerosolgenererande prosedyrar) og arbeidsflyt. Vidare vil barn sin særlege rett til å medverke innebere at det i enkelte situasjonar er nødvendig å kunne snakke med barnet utan at føresette er til stades, til dømes når barnet har behov for å uttrykke seg fritt eller i saker der nærvær av foreldra kan leggje press på barnet. Det er òg behov for nasjonale retningslinjer for korleis retten til støtteperson skal ivaretakast i praksis utan det fortrenger omsyna til forsvarleg hjelp, smittevern eller arbeidsmiljø.

Blant arbeidstakarorganisasjonane som har uttalt seg er Fellesorganisasjonen (FO), Fagforbundet og Unio, som alle gir si støtte til forslaget. Dei synest det er bra at departementet har valt ei generell innretning på lovforslaget, slik at endringane ikkje berre omfattar gravide, men også alle andre som har behov for følgje til helse- og omsorgstenester. FO synest også det er bra at høyringsnotatet understrekar viktigheita av helsepersonellets overordna plikt til å yte forsvarlege helse- og omsorgstenester, og at dette ansvaret nokre gonger kan innebere å rå ifrå eller nekte pasient og brukar å ha med seg følgje i situasjonar kor dette gjer det vanskeleg eller umogleg å yte forsvarlege helse- og omsorgstenester.

Forslaget får òg jamt over støtte frå pasient- og brukarorganisasjonar.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) ser positivt på å lovfeste retten til å ha med seg støtteperson. FFO meiner det er fornuftig og til det beste for pasienten at det gjerast ei avgrensing mot tilfelle der nærvær av støtteperson kan vere til hinder for å yte nødvendig helsehjelp. FFO Vestland påpeiker at gjeldande lovformulering kan tolkast som om helsepersonell har eit breitt skjønn til å avslå pasienten sitt ønske, og støttar derfor ei innsnevring av høvet til å gjere unntak til tilfelle der det ikkje kan ytast forsvarleg helsehjelp. Samtidig må det vere ein høg terskel for å nekte nærvær av pårørande eller støtteperson. Det blir vist til sårbare grupper som har særleg behov for støtteperson; som barn og unge vaksne med utfordringar knytt til kommunikasjon (teiknspråk, framandspråk eller mangelfullt skriftspråk), personar med nedsett kognitiv funksjon, pasientar med komplekse medisinske behov og pasientar med psykiske lidingar.

Norges Handikapforbund gir si fulle støtte til forslaget og peiker på at rett til sjølvvalt støtteperson vil styrke medverknaden, kan gi meir presis dialog og jamne ut avstanden som nokre gonger kan opplevast mellom tenestemottakar og tenesteytar.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) gir òg si fulle støtte til forslaget i høyringsnotatet om å tydeleggjere denne viktige retten. NFU har erfaringar med at personar med utviklingshemming blir nekta å ha med seg pårørande eller andre støttepersonar i møtet med helsevesenet. Blant personar med utviklingshemming er det mange som treng hjelp eller støtte til å gjere greie for egne plager, behov og ønsker. Mange av desse kan vere heilt avhengige av å ha med seg nokon for å få nødvendig helsehjelp.

Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag (LHL) støttar forslaget. LHL legg til grunn at det ikkje innførast nokon ny materiell rett, men at det presiserast når det grunn for å nekte pasienten eller brukaren å ha med nokon. LHL meiner det er viktig med klare kriterium for når helse- og omsorgstenestene kan avvise pasienten eller brukaren sitt ønske om å ha med seg nokon under gjennomføringa av helse- og omsorgstenester.

Pårørendealliansen (PA) skriv at dei har erfart at det har vore betydelege variasjonar i praksis, med uklare grensar for når helsepersonell kan nekte støttepersonar å vere til stades. Det har òg vore store forskjellar mellom sjukehus og kommunale helsetenester i praktiseringa av retten. Vidare meiner PA at i situasjonar der nærvær av støtteperson blir vurdert å ikkje vere til det beste for pasienten, må helsepersonellet dokumentere dette skriftleg. PA har erfaring med at pårørande, særleg til personar med kognitiv svikt eller alvorlege psykiske lidingar, kan bli nekta å vere til stades ved behandling. Det er derfor viktig at det alltid blir gitt ei skriftleg grunngiving for eventuelle unntak, slik at pasient og pårørande får ei reell moglegheit til å forstå, vurdere og eventuelt imøtegå avgjerda. Ein slik praksis vil bidra til større openheit, likebehandling og tillit mellom pasientar, pårørande og helsetenesta.

Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP) støttar forslaget som styrkar medverknaden og påpeiker at ingen skal måtte møte vanskelege situasjonar aleine, dersom dei sjølve ønsker å ha nokon ved si side. Ikkje alle har føresetnader for å handtere møte med helsevesenet aleine. Personar med språkbarrierar, traume eller lav tiltru til systemet kan vere stå i ekstra sårbare situasjonar. For psykisk sjuke kan nærvær av omsorgspersonar vere avgjerande for å trygge pasienten, sikre kvalitet i behandlinga og unngå bruk av tvang.

Barselopprøret støttar forslaget til lovendringar og skriv blant anna følgande i si høyringsfråsegn:

«[…] Vi erfarer at retten til å ha med seg en støtteperson stadig brytes i forbindelse med svangerskap, fødsel og barseltid, selv i dag. De vanligste situasjonene er i forbindelse med igangsettelser av fødsler og under barselopphold på sykehus hvor kvinner opplever at deres støttepersoner sendes hjem når visittiden er over. Begrunnelsen for at støttepersonene ikke kan være sammen med den gravide eller den nybakte moren, er gjerne plassmangel eller henvisninger til at dette er «vanlig praksis» på den aktuelle avdelingen. Vi håper at de foreslåtte endringene vil bidra til å endre dagens praksis.

Vi er glade for at den foreslåtte formuleringen åpner for at retten til støtteperson omfatter flere personer, ikke bare én person. Noen har behov for å ha flere personer til stede samtidig, og noen har behov for at rollen som støtteperson rullerer mellom flere.

De foreslåtte endringene spesifiserer at retten til støtteperson gjelder «når helse- og omsorgstjenester gis». Vi går ut ifra at dette også gjelder barselopphold i sin helhet. Vi antar altså at opphold på barsel, uansett om det måtte være på f.eks. en barselavdeling eller et pasienthotell, ikke kan defineres som noe annet og på den måten medføre at retten til støtteperson faller vekk for barselkvinner.

[…] Departementet har konkludert med at det ikke er nødvendig med en egen regulering for fødsels- og barselomsorgen i tillegg til den generelle formuleringen i den nye § 3-1. Barselopprøret vil avslutte med å påpeke at det er behov for et eget, samlet lovverk for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Gravide, fødende og barslende har særlige behov som ikke ivaretas i dagens lovfestede rettigheter, og rettighetene som omfatter disse gruppene er få og generelle. Vi trenger et klart og tydelig lovverk som sikrer rettighetene til gravide, fødende og barslende.»

Tvillingforeningen er positiv til at det nå blir foreslått ei presisering av lovteksten. Foreininga viser til at departementet meiner at det ikkje er nødvendig med ein særleg regulering på føde- og barselområdet. Foreininga vil likevel understreke at kvinner ved opphald på barselavdelingar i dag ikkje utan vidare kan rekne med at partner får vere saman med mor og barn i perioden dei er innlagde. Forhold som påverkar dette er kapasiteten og utforminga av sjukehuset (enkeltrom versus rom med fleire senger). Det vil derfor vere avhengig av det enkelte sjukehus om dei kan innfri kvinna sin rett til å ha med seg ein person. Foreininga viser til at etter ein fødsel kan særleg kvinner som vore gjennom ein fleirbarnfødsel oppleve stort behov for støtte. Samtidig er det ikkje berre mor som treng støtte, men òg barna har krav på ein støtteperson kvar og ikkje berre ein på deling, i tilfelle der begge/alle barna må leggjast inn på intensivavdeling for nyfødde eller barneavdeling.

Hørselsforbundet sluttar seg til lovforslaget og understrekar at det er viktig at ein legg opp til ein høg terskel for unntak. For personar som har utfordringar med høyrselen kan det vere krevjande å oppfatte kva som blir sagt i samtalar med helsepersonell. Personar som har utfordringar med høyrselen brukar meir energi på å lytte, noko som kan gjere det vanskeleg å forstå, ta stilling til og hugse informasjon som blir formidla. Dette blir forsterka i omgivnadar kor det er bakgrunnsstøy, til dømes støyande ventilasjon og dårleg akustikk. Tolk vil i mange tilfelle vere viktig for å sikre god kommunikasjon, men kan ikkje alltid erstatte behovet for å ha med seg ein nærståande eller annan person som ein sjølv ønsker.

Autismeforeningen støttar i hovudsak lovforslaget, og viser til at det for mange autistiske pasientar vil det vere ein føresetnad at pårørande deltar for at for at helsetenestene skal kunne gjennomførast på eit forsvarleg vis. Pårørande speler ei viktig rolle for personar med autisme ved å omsette og strukturere informasjon, avlaste sansepress og stress og sikre informert samtykke og oppfølging av behandlingar. Foreininga ber om at departementet i forarbeida gir ei utgreiing av lovforslaget der ein legg stor vekt på vurderingar av samtykkekompetanse og behovet for nærvær av andre for pasientar med nedsett funksjonsevne, og at dette blir tydeleg for helsepersonell som gjer desse vurderingane. Det bør gå tydeleg fram korleis avveginga mellom forsvarleg yting av helsetenester og pasientar sin rett til medverknad skal handterast, særleg ved spørsmål om samtykke og fullmakt og eventuelle gråsoner knytt til dette. Foreininga meiner også at helsepersonell bør bli pålagde å grunngi desse vurderingane i tilfelle der retten til nærvær av pårørande blir nekta.

Norsk Fibromyalgi Forbund skriv at retten til å ha med støtteperson må vere utan atterhald. Det skal ikkje vere nødvendig å «forklare seg» eller få tillating for å ta med seg ein støtteperson. Pårørandeomgrepet må utvidast. Mange står aleine eller har nettverk som ikkje er familie. Det må vere likegyldig om ein tar med seg ein venn, frivillig støttespelar, likeperson eller brukarrepresentant. Ein må også leggje teknisk og praktisk til rette for å ha med seg støtteperson når møter skjer digitalt på skjerm. Vidare må tenestene aktivt informere om denne retten og det må bli ei rutine å spørje: «Ønsker du å ha med deg nokon i dette møtet?»

Personskadeforbundet (LTN) er positiv til forslaget. LTN viser til at unntak ikkje bør kunne gjerast på grunn av praktiske forhold som plassmangel. Dersom ein pasient blir nekta å ha med støtteperson, bør det alltid bli gitt ei skriftleg grunngiving som gir høve til å klage. Vidare trengs det ei synleggjering av kostnadane knytt til å ha med seg andre personar. Dette er spesielt viktig dersom ein har med helsepersonell frå kommunen til spesialisthelsetenesta. Det må i tillegg presiserast at det offentlege dekker lønn og dei påfølgande utgiftene som assistentane har ved desse opphalda knytt til reise, kost og losji, og at dette ikkje skal belastast pasient, brukar eller pårørande.

Av frivillige og ideelle organisasjonar som har uttalt seg, er mellom anna Sanitetskvinnene, som støttar forslaget. Dei er einige i at den eksisterande formuleringa er for vag og at pasienten og brukaren sin rett kan bli sett til side av årsaker som ikkje er strengt nødvendige, til dømes plassmangel. Foreininga meiner formuleringa «dersom det er nødvendig» i forslaget bør endrast til «dersom det er strengt nødvendig», for ytterlegare å understreke at unntak berre kan gjerast der kor det er absolutt nødvendig. Foreininga støttar at svangerskap, fødsel og barsel ikkje bør presiserast i loven, da denne retten er svært viktig også ved andre helse -og omsorgstenester. Foreininga påpeiker i tillegg viktigheita av å ha med seg ein støtteperson for ulike pasientgrupper og i ulike situasjonar. Dette gjeld mellom anna for å ta høgd for risikoen for seksuelle overgrep og anna grenseoverskridande åtferd overfor pasientar utført av helsepersonell. Saker som Frosta-saka kan føre til at fleire kvinner kvir seg for å gå til legen, og spesielt til gynekologiske undersøkingar som er ein viktig del av det å halde seg frisk som kvinne, mellom anna når det gjeld å ta celleprøver som kan påvise livmorhalskreft. Høvet til å ha med seg støtteperson ved undersøking kan derfor både førebygge alvorleg sjukdom og auke pasienttryggleiken. Vidare er det viktig å kunne ha med seg ein støtteperson for kvinner med kvinnesjukdomar (endometriose, PCOS, PMDD, lipødem og vulvodynier) og kvinner med traumeproblematikk (valdtekt m.m.), kor pasienten ikkje opplever å bli tatt på alvor. Foreininga viser dessutan til at moglegheita til å ha med seg ein person som ein sjølv vel, er viktig for at innvandrarkvinner i større grad skal ta i bruk helsetenesta og føle seg trygge.

Blant dei få instansane som er eintydig negative til lovforslaget, er det i hovudsak enkelte helseføretak. Fleire er bekymra for at lovforslaget fører til ei innsnevring av høvet til å gjere unntak frå retten til å ha med seg nokon.

Helse Bergen HF, Haukeland universitetssjukehus, uttaler mellom anna i si høyringsfråsegn om behovet for lovendring:

«Dei kliniske einingane ser pårørande som ein ressurs og involverer pårørande når pasienten ønskjer det. Det blir lagt til rette for at pasientane kan ha med seg pårørande eller andre støttepersonar til polikliniske timer, når det blir gitt informasjon om plan for vidare utgreiing eller behandling, eller ved gjennomføring av behandlingstiltak under sjukehusopphald. Vidare blir det lagt til rette for at pårørande kan være til stades når pasientar er i ein kritisk fase i behandlinga eller i livets siste dagar. Kvinner i fødsel får ha med seg partnar eller støtteperson med mindre det er tvingande nødvendig av omsyn til forsvarleg helsehjelp å gjere unntak. Vi ser også at vi i aukande grad kan legge til rette for digital kommunikasjon med pårørande som ikkje har moglegheit for å delta på fysiske konsultasjonar i sjukehuset. Vi meiner at dagens regelverk legg til rette for at helsepersonell i stor grad kan imøtekomme behova for å ha med seg støtteperson for den einskilde pasienten, samtidig som vi balanserer omsynet til andre pasientar og eit forsvarleg arbeidsmiljø i sjukehuset. Vårt utgangspunkt er derfor at det ikkje er behov for å endre ordlyden i regelverket.»

Når det gjeld omfanget av lovforslaget, skriv helseføretaket:

«Forslaget til ny ordlyd i § 3-1, fjerde ledd gir ikkje ei avgrensing knytt til i kva tilfelle ein har rett til å ha med seg støttepersonar til sjukehuset. Det blir tvert i mot understreka at retten ikkje er avgrensa til konkrete tilfelle som for eksempel å ha partnar til stades under fødsel. Slik saka blir presentert i høyringsnotatet, kan det bli forstått slik at det blir innført ein rett for vaksne å ha med seg pårørande/støttepersonar, tilsvarande den retten barn har til å ha foreldre/føresette hos seg under heile opphaldet i helseinstitusjon. Ei slik forventning vil det ikkje vere mogleg å imøtekomme innanfor dei ressursrammene vi har i dag. Dette gjeld både areal og personell. Det er derfor viktig at det kjem tydeleg fram i ordlyd eller forarbeid i kva tilfelle ein har rett til å ha med seg støttepersonar, dersom ny § 3 -1 fjerde ledd blir innført.»

Helseføretaket er såleis skeptisk til ein lovfesta, men ikkje avgrensa rett. Det peikast på at helselovgivinga ikkje må gjere det vanskelegare å gjere nødvendige prioriteringar, og prioriteringskriteria nytte, ressurs og alvor må gjelde også når ein vil lovfeste pasientrettar. Helseføretaket tilrår at pasienten sin rett til å ta med seg pårørande eller støttepersonar blir avgrensa til visse polikliniske konsultasjonar, når det blir gitt viktig informasjon om utgreiing og behandling, ved gjennomføring av spesifikke behandlingstiltak under sjukehusopphald, under fødsel eller i særs kritiske fasar, og at behovet skal vurderast av behandlingsansvarleg lege.

Når det gjeld omsynet til å kunne gi forsvarleg helsehjelp, viser Helse Bergen HF til følgande:

«Tilbakemeldinga frå kirurgiske fagmiljø er at dei er redd for at ein lovfesting kan gje ei auka forventning om at vi har plikt til å leggje til rette for at følgjepersonar får vere med i operasjonsstovene ved kirurgi. Dei opplyser at dei allereie i dag får spørsmål frå pasientar som ønskjer å ha med seg følgjepersonar på kirurgiske inngrep, samt at følgjepersonen skal filme frå operasjonssalen. Omsynet til fagleg forsvarleg verksemd vil i mange tilfelle kunne gje grunn til eit avslag. Mellom anna er det vanskeleg å vareta dei strenge krava til sterilitet og hygiene for personar som ikkje kjenner til korleis ein skal bevege seg på ei operasjonsstove. Men i tillegg vil ressursomsyn og at ein følgjeperson kan påverke teamet når dei skal operere, spele inn. Dersom ein må bruke tid på å hjelpe pårørande med å skifte, vaske hender og gje opplæring i korleis ein skal bevege seg i operasjonsstove vil dette føre til forseinkingar i drifta og auka ressursbruk. Sjukehuset vil også peike på at vi ofte ikkje har nok plass til å ta inn mange personar i rom der det blir utført prosedyrar som krev steril oppdekking. Pasienten, helsepersonellet og eventuelle utdanningskandidatar må då prioriterast. Det er vidare viktig å sikre smittevernet på sjukehuset; smitterisikoen er aukande etter kor mange personar som er i rommet, og kor lenge besøk varer.»

Når det særleg gjeld plassmangel, skriv Helse Bergen HF:

«Haukeland universitetssjukehus driv i til dels gamle bygg, og nokre sengepostar har opp mot 80 prosent av pasientane i fleirsengsrom. Dei fleste pasientane som ligg på sjukehus treng ro, og mange blir slitne dersom dei har mykje besøk eller deler rom med andre pasientar som har fleire av sine pårørande hos seg. Vi skal òg vareta pasientane sin rett til personvern. For å sikre at pasientane får ro og personvern, må vi ha reglar om besøkstid. Dagens ressurssituasjon tilseier at det vil vere slik også i framtida. Dersom ein vel å innføre rett til å ha med seg ein eller fleire støttepersonar, så må det presiserast i kva tilfelle ein slik rett gjeld og understreke at sjukehusa framleis kan avgrense besøk til besøkstid, og at besøk i nokre tilfelle må skje i fellesareal og ikkje på pasientromma. Det må vere mogleg å avgrense besøk av omsyn til fysisk plass, andre pasientar sin rett til ro og personvern, studentar i praksis og arbeidsmiljø, i tillegg til ei vurdering av kva som er mogleg dersom pasienten skal få forsvarleg helsehjelp.»

Helse Bergen HF viser vidare til omsynet til utdanning av helsepersonell:

«Ved Haukeland universitetssjukehus har vi til ei kvar tid mange tusen studentar i klinisk praksis, både som ledd i grunnutdanning, vidareutdanning og i etterutdanning. Dersom det blir mange fleire pårørande og støttepersonar til stades i sjukehuset, vil det kunne gjere det vanskeleg å vareta studentar og rettleiarar sitt behov for å vere til stades i eit trygt læringsmiljø.»

Når det gjeld dekning av utgifter til støttepersonar, uttaler helseføretaket:

«Høyringsnotatet omtalar ikkje om retten til å ha med seg støttepersonar fører til at vedkommande har rett til å få dekka reise og opphaldsutgifter knytt til rolla som støtteperson. Dersom endringa blir satt i verk er det viktig at det kjem tydeleg fram i ordlyd eller forarbeida at retten til å få dekka utgifter til støtteperson er knytt til om det er nødvendig å ha med nokon som kjenner pasienten for å få gjennomført helsehjelpa forsvarleg. Videre må det komme fram at det er opp til behandlingsansvarleg lege å vurdere om det føreligg eit slikt behov. Vi er også uroa for at lovforslaget kan skape større forventning knytt til pårørande sitt nærvær i sjukehuset. Pårørande kan ha store omsorgsoppgåver mens pasienten er heime, og treng kanskje den avlastinga som eit sjukehusopphald kan gje.»

Helseføretaket viser òg til at auka fokus på kva pasientar har rett til, gjennomgåande gir økonomiske og administrative konsekvensar, og fører med seg auka bruk av ressursar for å handtere fleire klagesaker.

Helse Fonna HF skriv i sitt høyringssvar at dei ikkje er einige i at det er tale om ei presisering av retten til å ha med andre når det blir gitt helse- og omsorgstenester, men ei utviding av retten, og som vil kunne få vidtrekkande økonomiske og administrative konsekvensar. Helseføretaket skriv vidare:

«Høringsbrevet innledes med å vise til situasjonen under pandemien da flere gravide og fødende ikke fikk ha med seg partner eller støtteperson på kontroller, under fødsel og i barsel. Videre presiseres det i høringsbrevet at lignende vil kunne skje igjen av hensyn til forsvarlighet og vi kan ikke se at lovendringen vil gi økte rettigheter til denne pasientgruppen dersom en tilsvarende smittesituasjon skulle oppstå. Da vil jo helseforetakene likevel måtte sette begrensninger for å redusere smitte og sikre forsvarlighet. Helse Fonna mener det er viktig at fødende får ha med seg støtteperson. Vanlig praksis i dag er at fødende får ha med støtteperson(er) under svangerskap, fødsel og barsel og vi kan ikke se at en lovendring vil utgjøre en forskjell i disse tilfellene.

En lovfestet rett slik den er foreslått vil ikke bare omfatte poliklinisk behandling. Vi leser departementets forslag slik at «når helse- og omsorgstjenester gis» også vil omfatte innlagte pasienter. Departementet viser til Ot.prp. nr. 12 (1998–99) punkt 5.1.6 som sier at «det er helsepersonells oppgave å sjekke at deltakelse av andre personer er tilrådelig». Vi mener det er ulik terskel for når noe er utilrådelig og forslaget som fremmes nå hvor eneste unntak er der det ikke vurderes som forsvarlig.

Det vil være store utfordringer knyttet til pasienter på flermannsrom og forventningen om at den enkelte pasient får ha med seg noen til enhver tid sett opp mot privatliv og fred for den enkelte pasient som trenger hvile, ro, behandling m.m. Det vil medføre store kostnader dersom sykehusene må bygge om for å tilrettelegge for enmannsrom til de fleste pasienter. Enmannsrommene må prioriteres til pasienter som av helsemessige- eller andre vektige grunner har behov for det, og det kan ikke styres av om pasienten ønsker å ha med seg støtteperson under oppholdet.

Videre vil belastningen kunne bli stor på personalet. Dersom alle inneliggende pasienter vil ha med seg en ekstra person under oppholdet, vil det bli uhåndterlig for de enkelte avdelingene. Det er ikke praktisk gjennomførbart. Som hovedregel er det viktig for både driften og av hensynet til andre pasienter, at pårørende og andre støttepersoner forholder seg til visittid. Der det er grunn til å fravike dette av hensyn til pasienten, så gjøres det så langt som mulig også i dag. Vår erfaring er at helsepersonell strekker seg langt for å imøtekomme pasienters ønsker og behov på dette området.

Dersom pbrl § 3-1 endres som foreslått, vil terskelen for at helsepersonellet nekter en tredjeperson å være med inn være høyere enn i dag og de vil måtte argumentere med uforsvarlighet. Det kan være særlig utfordrende der pasienten føler seg presset til å ha med person som utsetter dem for mishandling, press m.m. De mer skjønnsmessige nyansene som helsepersonellet tidligere har kunnet utøve til beste for pasienten, vil forsvinne med lovendringen. Helse Fonna HF mener det er stor risiko for at dette vil kunne påvirke pasientsikkerheten og kvaliteten på helsehjelpen og slik sett ikke være i pasientens interesse, selv om intensjonene med lovendringen er gode. Vi er ikke enige i departementets påstand om at lovfestingen ikke innebærer noen endring i gjeldende rett.

Når loven gir rettigheter, vil det også måtte være klageadgang. Vi kan ikke se at dette omtales i høringsbrevet. Det er åpenbart at klagebehandling vil medføre økt belastning administrativt og vi er ikke enige i departementet sin antagelse om at lovreguleringen ikke vil medføre nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.»

Sykehuset Innlandet HF uttaler at dei ønsker å vidareføre gjeldande ordlyd i lovteksten. Føresegna må ikkje snevrast inn og ein må behalde eit skjønn for helse- og omsorgstenesta. Det bør presiserast at denne retten berre gjeld for poliklinisk behandling og ikkje for døgnbehandling. Helseføretaket ser ei auka mengd med klagesaker kor det oftare visast til lovføresegner. Derfor er det behov for klare og tydelege rammer i lovgivinga. Vidare meiner helseføretaket at ein må ta omsyn til arbeidskvardagen og sikkerheita til helsepersonellet. Helsepersonell er i aukande grad utsett for vald, truslar og andre straffbare gjerningar, ofte utførte av pårørande. Det kan vere fysiske åtak, uønskt seksuell merksemd m.m. som bidrar til sjukefråvær, mistrivnad og fråfall frå yrket. Dette krev førebyggjande tiltak frå arbeidsgivar for å sikre eit trygt arbeidsmiljø. Da treng ein til dømes høve for å kunne vise bort pårørande som ikkje berre er til hinder for helsehjelpa, men som òg fører til stort ubehag for dei tilsette. Helseføretaket viser til at det i stadig aukande grad er pasientar og pårørande som filmar, gjer lydopptak, tar bilde og som truar med publisering. Også i desse tilfella bør tilsette ha høve til å vise bort pårørande.

Sykehuset i Vestfold HF stiller seg undrande til at forslaget skal vere budsjettnøytralt. Helseføretaket peiker på at dei framleis har einingar med stuer med både to og tre senger og i observasjonseininga er det fleire stuer med fire senger og ei stue med åtte senger. Det er uklart om forslaget inneber ein rett til å ha pårørande til stades gjennom eit heilt sjukehusopphald. Dette vil i så fall ha store implikasjonar både for praktisk tilrettelegging, økonomi og handtering av teiepliktig informasjon om andre pasientar. Desse omsyna vil bli utfordra dersom åtte pasientar i same rom skal ha ein pårørande til stades ved senga gjennom store delar av døgnet. Helseføretaket etterlyser tydelegare føringar for praktisk gjennomføring av retten i sjukehusavdelingar.