1 Council Act of 27 September 1996 drawing up the Convention relating to extradition between the Member States of the European Union (96/C 313/02)

THE COUNCIL OF THE EUROPEAN UNION,

Having regard to the Treaty on European Union, and in particular Article K.3 (2) (c) thereof,

Whereas, for the purposes of achieving the objectives of the Union, the Member States regard the improvement of extradition between the Member States of the European Union as a matter of common interest coming under the cooperation provided for in Title VI of the Treaty;

DECIDES that the Convention, including the Annex thereto, the text of which is appended hereto and which is signed today by the Representatives of the Governments of the Member States of the Union, is hereby drawn up;

RECOMMENDS that it be adopted by the Member States in accordance with their respective constitutional rules.

Done at Brussels, 27 September 1996.

For the Council

M. LOWRY

The President

Convention drawn up on the basis of Article K.3 of the Treaty on European Union, relating to extradition between the Member States of the European Union

THE HIGH CONTRACTING PARTIES to this Convention, Member States of the European Union,

REFERRING to the Act of the Council of the European Union of 27 September 1996,

DESIRING to improve judicial cooperation between the Member States in criminal matters, with regard both to prosecution and to the execution of sentences,

RECOGNIZING the importance of extradition in judicial cooperation for the achievement of these objectives,

STRESSING that Member States have an interest in ensuring that extradition procedures operate efficiently and rapidly in so far as their systems of government are based on democratic principles and they comply with the obligations laid down by the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms signed in Rome on 4 November 1950,

EXPRESSING their confidence in the structure and operation of their judicial systems and in the ability of all Member States to ensure a fair trial,

BEARING IN MIND that by Act of 10 March 1995 the Council drew up the Convention on simplified extradition procedure between the Member States of the European Union,

TAKING ACCOUNT of the interest in concluding a Convention between the Member States of the European Union supplementing the European Convention on Extradition of 13 December 1957 and the other Conventions in force on the matter,

CONSIDERING that the provisions of those Conventions remain applicable for all matters not covered by this Convention,

HAVE AGREED AS FOLLOWS:

Article 1

General provisions

• 1. The purpose of this Convention is to supplement the provisions and facilitate the application between the Member States of the European Union:

  • of the European Convention on Extradition of 13 December 1957 (hereinafter referred to as the ‘European Convention on Extradition’),

  • the European Convention on the Suppression of Terrorism of 27 January 1977 (hereinafter referred to as the ‘European Convention on the Suppression of Terrorism’),

  • the Convention of 19 June 1990 applying the Schengen Agreement of 14 June 1985 on the gradual abolition of checks at their common borders in relations between the Member States which are party to that Convention, and

  • the first chapter of the Treaty on Extradition and Mutual Assistance in Criminal Matters between the Kingdom of Belgium, the Grand-Duchy of Luxembourg and the Kingdom of the Netherlands of 27 June 1962, as amended by the Protocol of 11 May 1974 (hereinafter referred to as the ‘Benelux Treaty’) in relations between the Member States of the Benelux Economic Union.

• 2. Paragraph 1 shall not affect the application of more favourable provisions in bilateral or multilateral agreements between Member States, nor, as provided for in Article 28 (3) of the European Convention on Extradition, shall it affect extradition arrangements agreed on the basis of uniform or reciprocal laws providing for the execution in the territory of a Member State of warrants of arrest issued in the territory of another Member State.

Article 2

Extraditable offences

• 1. Extradition shall be granted in respect of offences which are punishable under the law of the requesting Member State by deprivation of liberty or a detention order for a maximum period of at least 12 months and under the law of the requested Member State by deprivation of liberty or a detention order for a maximum period of at least six months.

• 2. Extradition may not be refused on the grounds that the law of the requested Member State does not provide for the same type of detention order as the law of the requesting Member State.

• 3. Article 2 (2) of the European Convention on Extradition and Article 2 (2) of the Benelux Treaty shall also apply where certain offences are punishable by pecuniary penalties.

Article 3

Conspiracy and association to commit offences

• 1. Where the offence for which extradition is requested is classified by the law of the requesting Member State as a conspiracy or an association to commit offences and is punishable by a maximum term of deprivation of liberty or a detention order of at least 12 months, extradition shall not be refused on the ground that the law of the requested Member State does not provide for the same facts to be an offence, provided the conspiracy or the association is to commit:

  • (a) one or more of the offences referred to in Articles 1 and 2 of the European Convention on the Suppression of Terrorism; or

  • (b) any other offence punishable by deprivation of liberty or a detention order of a maximum of at least 12 months in the field of drug trafficking and other forms of organized crime or other acts of violence against the life, physical integrity or liberty of a person, or creating a collective danger for persons.

• 2. For the purpose of determining whether the conspiracy or the association is to commit one of the offences indicated under paragraph 1 (a) or (b) of this Article, the requested Member State shall take into consideration the information contained in the warrant of arrest or order having the same legal effect or in the conviction of the person whose extradition is requested as well as in the statement of the offences envisaged in Article 12 (2) (b) of the European Convention on Extradition or in Article 11 (2) (b) of the Benelux Treaty.

• 3. When giving the notification referred to in Article 18 (2), any Member State may declare that it reserves the right not to apply paragraph 1 or to apply it under certain specified conditions.

• 4. Any Member State which has entered a reservation under paragraph 3 shall make extraditable under the terms of Article 2 (1) the behaviour of any person which contributes to the commission by a group of persons acting with a common purpose of one or more offences in the field of terrorism as in Articles 1 and 2 of the European Convention on the Suppression of Terrorism, drug trafficking and other forms of organized crime or other acts of violence against the life, physical integrity or liberty of a person, or creating a collective danger for persons, punishable by deprivation of liberty or a detention order of a maximum of at least 12 months, even where that person does not take part in the actual execution of the offence or offences concerned; such contribution shall be intentional and made having knowledge either of the purpose and the general criminal activity of the group or of the intention of the group to commit the offence or offences concerned.

Article 4

Order for deprivation of liberty in a place other than a penitentiary institution

Extradition for the purpose of prosecution shall not be refused on the ground that the request is supported, pursuant to Article 12 (2) (a) of the European Convention on Extradition or Article 11 (2) (a) of the Benelux Treaty, by an order of the judicial authorities of the requesting Member State to deprive the person of his liberty in a place other than a penitentiary institution.

Article 5

Political offences

• 1. For the purposes of applying this Convention, no offence may be regarded by the requested Member State as a political offence, as an offence connected with a political offence or an offence inspired by political motives.

• 2. Each Member State may, when giving the notification referred to in Article 18 (2), declare that it will apply paragraph 1 only in relation to:

  • (a) the offences referred to in Articles 1 and 2 of the European Convention on the Suppression of Terrorism; and

  • (b) offences of conspiracy or association – which correspond to the description of behaviour referred to in Article 3 (4) – to commit one or more of the offences referred to in Articles 1 and 2 of the European Convention on the Suppression of Terrorism.

• 3. The provisions of Article 3 (2) of the European Convention on Extradition and of Article 5 of the European Convention on the Suppression of Terrorism remain unaffected.

• 4. Reservations made pursuant to Article 13 of the European Convention on the Suppression of Terrorism shall not apply to extradition between Member States.

Article 6

Fiscal offences

• 1. With regard to taxes, duties, customs and exchange, extradition shall also be granted under the terms of this Convention, the European Convention on Extradition and the Benelux Treaty in respect of offences which correspond under the law of the requested Member State to a similar offence.

• 2. Extradition may not be refused on the ground that the law of the requested Member State does not impose the same type of taxes or duties or does not have the same type of provisions in connection with taxes, duties, customs and exchange as the law of the requesting Member State.

• 3. When giving the notification referred to in Article 18 (2), any Member State may declare that it will grant extradition in connection with a fiscal offence only for acts or omissions which may constitute an offence in connection with excise, value-added tax or customs.

Article 7

Extradition of nationals

• 1. Extradition may not be refused on the ground that the person claimed is a national of the requested Member State within the meaning of Article 6 of the European Convention on Extradition.

• 2. When giving the notification referred to in Article 18 (2), any Member State may declare that it will not grant extradition of its nationals or will authorize it only under certain specified conditions.

• 3. Reservations referred to in paragraph 2 shall be valid for five years from the first day of application of this Convention by the Member State concerned. However, such reservations may be renewed for successive periods of the same duration.

  Twelve months before the date of expiry of the reservation, the depositary shall give notice of that expiry to the Member State concerned.

  No later than three months before the expiry of each five-year period, the Member State shall notify the depositary either that it is upholding its reservation, that it is amending it to ease the conditions for extradition or that it is withdrawing it.

  In the absence of the notification referred to in the preceding subparagraph, the depositary shall inform the Member State concerned that its reservation is considered to have been extended automatically for a period of six months, before the expiry of which the Member State must give notification. On expiry of that period, failure to notify shall cause the reservation to lapse.

Article 8

Lapse of time

• 1. Extradition may not be refused on the ground that the prosecution or punishment of the person would be statute-barred according to the law of the requested Member State.

• 2. The requested Member State shall have the option of not applying paragraph 1 where the request for extradition is based on offences for which that Member State has jurisdiction under its own criminal law.

Article 9

Amnesty

Extradition shall not be granted in respect of an offence covered by amnesty in the requested Member State where that State was competent to prosecute the offence under its own criminal law.

Article 10

Offences other than those upon which the request for extradition is based

• 1. A person who has been extradited may, in respect of offences committed before his surrender other than those upon which the request for extradition was based, without it being necessary to obtain the consent of the requested Member State:

  • (a) be prosecuted or tried where the offences are not punishable by deprivation of liberty;

  • (b) be prosecuted or tried in so far as the criminal proceedings do not give rise to the application of a measure restricting his personal liberty;

  • (c) be subjected to a penalty or a measure not involving the deprivation of liberty, including a financial penalty, or a measure in lieu thereof, even if it may restrict his personal liberty;

  • (d) be prosecuted, tried, detained with a view to the execution of a sentence or of a detention order or subjected to any other restriction of his personal liberty if after his surrender he has expressly waived the benefit of the rule of speciality with regard to specific offences preceding his surrender.

• 2. Waiver on the part of the person extradited as referred to in paragraph 1 (d) shall be given before the competent judicial authorities of the requesting Member State and shall be recorded in accordance with that Member State’s national law.

• 3. Each Member State shall adopt the measures necessary to ensure that the waiver referred to in paragraph 1 (d) is established in such a way as to show that the person has given it voluntarily and in full awareness of the consequences. To that end, the person extradited shall have the right to legal counsel.

• 4. When the requested Member State has made a declaration pursuant to Article 6 (3), paragraph 1 (a), (b) and (c) of this Article shall not apply to fiscal offences except those referred to in Article 6 (3).

Article 11

Presumption of consent of the requested Member State

Each Member State, when giving the notification referred to in Article 18 (2) or at any time, may declare that, in its relations with other Member States that have made the same declaration, consent for the purposes of Article 14 (1) (a) of the European Convention on Extradition and Article 13 (1) (a) of the Benelux Treaty is presumed to have been given, unless it indicates otherwise when granting extradition in a particular case.

Where in a particular case the Member State has indicated that its consent should not be deemed to have been given, Article 10 (1) still applies.

Article 12

Re-extradition to another Member State

• 1. Article 15 of the European Convention on Extradition and Article 14 (1) of the Benelux Treaty shall not apply to requests for re-extradition from one Member State to another.

• 2. When giving the notification referred to in Article 18 (2), a Member State may declare that Article 15 of the European Convention on Extradition and Article 14 (1) of the Benelux Treaty shall continue to apply except where Article 13 of the Convention on simplified extradition procedure between the Member States of the European Union1 provides otherwise or where the person concerned consents to be re-extradited to another Member State.

Article 13

Central authority and transmission of documents by facsimile

• 1. Each Member State shall designate a central authority or, where its constitutional system so requires, central authorities responsible for transmitting and receiving extradition requests and the necessary supporting documents, as well as any other official correspondence relating to extradition requests, unless otherwise provided for in this Convention.

• 2. When giving the notification referred to in Article 18 (2) each Member State shall indicate the authority or authorities which it has designated pursuant to paragraph 1 of this Article. It shall inform the depositary of any change concerning the designation.

• 3. The extradition request and the documents referred to in paragraph 1 may be sent by facsimile transmission. Each central authority shall be equipped with a facsimile machine for transmitting and receiving such documents and shall ensure that it is kept in proper working order.

• 4. In order to ensure the authenticity and confidentiality of the transmission, a cryptographic device fitted to the facsimile machine possessed by the central authority shall be in operation when the equipment is being used to apply this Article.

  Member States shall consult each other on the practical arrangements for applying this Article.

• 5. In order to guarantee the authenticity of extradition documents, the central authority of the requesting Member State shall state in its request that it certifies that the documents transmitted in support of that request correspond to the originals and shall describe the pagination. Where the requested Member State disputes that the documents correspond to the originals, its central authority shall be entitled to require the central authority of the requesting Member State to produce the original documents or a true copy thereof within a reasonable period through either diplomatic channels or any other mutually agreed channel.

Article 14

Supplementary information

When giving the notification referred to in Article 18 (2), or at any other time, any Member State may declare that, in its relations with other Member States which have made the same declaration, the judicial authorities or other competent authorities of those Member States may, where appropriate, make requests directly to its judicial authorities or other competent authorities responsible for criminal proceedings against the person whose extradition is requested for supplementary information in accordance with Article 13 of the European Convention on Extradition or Article 12 of the Benelux Treaty.

In making such a declaration, a Member State shall specify its judicial authorities or other competent authorities authorized to communicate and receive such supplementary information.

Article 15

Authentication

Any document or any copy of documents transmitted for the purposes of extradition shall be exempted from authentication or any other formality unless expressly required by the provisions of this Convention, the European Convention on Extradition or the Benelux Treaty. In the latter case, copies of documents shall be considered to be authenticated when they have been certified true copies by the judicial authorities that issued the original or by the central authority referred to in Article 13.

Article 16

Transit

In the case of transit, under the conditions laid down in Article 21 of the European Convention on Extradition and Article 21 of the Benelux Treaty, through the territory of one Member State to another Member State, the following provisions shall apply:

• (a) any request for transit must contain sufficient information to enable the Member State of transit to assess the request and to take the constraint measures needed for execution of the transit vis-a-vis the extradited person.

  To that end, the following information shall be sufficient:

  • the identity of the person extradited,

  • the existence of an arrest warrant or other document having the same legal effect or of an enforceable judgment,

  • the nature and the legal description of the offence,

  • a description of the circumstances in which the offence was committed, including the date and place;

• (b) the request for transit and the information provided for in point (a) may be sent to the Member State of transit by any means leaving a written record. The Member State of transit shall make its decision known by the same method;

• (c) in the case of transport by air without a scheduled stopover, if an unscheduled landing occurs, the requesting Member State shall provide the transit Member State concerned with the information provided for in point (a);

• (d) subject to the provisions of this Convention, in particular Articles 3, 5 and 7, the provisions of Article 21 (1), (2), (5) and (6) of the European Convention on Extradition and Article 21 (1) of the Benelux Treaty shall continue to apply.

Article 17

Reservations

No reservations may be entered in respect of this Convention other than those for which it makes express provision.

Article 18

Entry into force

• 1. This Convention shall be subject to adoption by the Member States in accordance with their respective constitutional requirements.

• 2. Member States shall notify the Secretary-General of the Council of the European Union of the completion of the constitutional procedures for the adoption of this Convention.

• 3. This Convention shall enter into force 90 days after the notification referred to in paragraph 2 by the State, Member of the European Union at the time of adoption by the Council of the Act drawing up this Convention, which is last to complete that formality.

• 4. Until this Convention enters into force, any Member State may, when giving the notification referred to in paragraph 2, or at any other time, declare that as far as it is concerned this Convention shall apply to its relations with Member States that have made the same declaration. Such declarations shall take effect 90 days after the date of deposit thereof.

• 5. This Convention shall apply only to requests submitted after the date on which it enters into force or is applied as between the requested Member State and the requesting Member State.

Article 19

Accession of new Member States

• 1. This Convention shall be open to accession by any State that becomes a member of the European Union.

• 2. The text of this Convention in the language of the acceding State, drawn up by the Council of the European Union, shall be authentic.

• 3. The instruments of accession shall be deposited with the depositary.

• 4. This Convention shall enter into force with respect to any State that accedes to it 90 days after the deposit of its instrument of accession or on the date of entry into force of this Convention if it has not already entered into force at the time of expiry of the said period 90 days.

• 5. Where this Convention is not yet in force at the time of the deposit of their instrument of accession, Article 18 (4) shall apply to acceding Member States.

Article 20

Depositary

• 1. The Secretary-General of the Council of the European Union shall act as depositary of this Convention.

• 2. The depositary shall publish in the Official Journal of the European Communities information on the progress of adoptions and accessions, declarations and reservations, and also any other notification concerning this Convention.

In witness whereof, the undersigned Plenipotentiaries have hereunto set their hands.

Done in a single original, in the Danish, Dutch, English, Finnish, French, German, Greek, Irish, Italian, Portuguese, Spanish and Swedish languages, each text being equally authentic, such original remaining deposited in the archives of the General Secretariat of the Council of the European Union. The Secretary-General shall transmit a certified copy to each of the Member States.

Pour le gouvernement du Royaume de Belgique

Voor de Regering van het Koninkrijk België

Für die Regierung des Königreichs Belgien

For regeringen for Kongeriget Danmark

Für die Regierung der Bundesrepublik Deutschland

Για την Κυβέρνηση της Ελληνικής Δημοκρατίας

Por el Gobierno del Reino de España

Pour le gouvernement de la République française

Thar ceann Rialtas na hÉireann

For the Government of Ireland

Per il Governo della Repubblica italiana

Pour le gouvernement du Grand-Duché de Luxembourg

Voor de Regering van het Koninkrijk der Nederlanden

Für die Regierung der Republik Österreich

Pelo Governo da República Portuguesa

Suomen hallituksen puolesta

På finska regeringens vagnar

På svenska regeringens vagnar

For the Government of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland

ANNEX

Joint Declaration on the right of asylum

The Member States declare that this Convention is without prejudice either to the right of asylum to the extent to which it is recognized by their respective constitutions or to the application by the Member States of the provisions of the Convention relating to the Status of Refugees of 28 July 1951, as supplemented by the Convention relating to the Status of Stateless Persons of 28 September 1954 and by the Protocol relating to the Status of Refugees of 31 January 1967.

Declaration by Denmark, Finland and Sweden concerning Article 7 of this Convention

Denmark, Finland and Sweden confirm that – as indicated during their negotiations on accession to the Schengen agreements – they will not invoke, in relation to other Member States which ensure equal treatment, their declarations under Article 6 (1) of the European Convention on Extradition as a ground for refusal of extradition of residents from non-Nordic States.

Declaration on the concept of ‘nationals’

The Council takes note of the Member States’ undertaking to apply the Council of Europe Convention of 21 March 1983 on the Transfer of Sentenced Persons in respect of the nationals of each Member State within the meaning of Article 3 (4) of the said Convention.

The Member States’ undertaking mentioned in the first paragraph is without prejudice to the application of Article 7 (2) of this Convention.

Declaration by Greece re Article 5

Greece interprets Article 5 from the standpoint of paragraph 3 thereof. This interpretation ensures compliance with the conditions of the Greek constitution, which:

• expressly prohibits extradition of a foreigner pursued for activities in defence of freedom, and

• distinguishes between political and so-called mixed offences, for which the rules are not the same as for political offences.

Declaration by Portugal on extradition requested for an offence punishable by a life sentence or detention order

Having entered a reservation in respect of the European Convention on Extradition of 1957 to the effect that it will not grant extradition of persons wanted for an offence punishable by a life sentence or detention order, Portugal states that where extradition is sought for an offence punishable by a life sentence or detention order, it will grant extradition, in compliance with the relevant provisions of the Constitution of the Portuguese Republic, as interpreted by its Constitutional Court, only if it regards as sufficient the assurances given by the requesting Member State that it will encourage, in accordance with its law and practice regarding the carrying out of sentences, the application of any measures of clemency to which the person whose extradition is requested might be entitled.

Portugal reaffirms the validity of undertakings entered into in existing international agreements to which it is party, in particular in Article 5 of the Convention on Portuguese accession to the Convention Applying the Schengen Agreement.

Council declaration on the follow up to the Convention

The Council declares:

• (a) that it considers that there should be a periodic review, on the basis of information supplied by the Member States, of:

  • the implementation of this Convention,

  • the functioning of this Convention after its entry into force,

  • the possibility for Member States to amend the reservations entered in the framework of this Convention with a view to easing the conditions for extradition or withdrawing its reservations,

  • the general functioning of extradition procedures between the Member States;

• (b) that it will consider, one year after entry into force of this Convention, whether jurisdiction should be given to the Court of Justice of the European Communities.

Rådsakt av 27. september 1996 om utarbeidelse av konvensjon om utlevering mellom medlemsstatene i Den europeiske union (96/C 313/02)

RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION,

med henvisning til traktaten om Den europeiske union, herunder særlig artikkel K.3 (2) (c), og

som tar i betraktning at medlemsstatene, med henblikk på å oppnå unionens målsetninger, anser en utvidelse av mulighetene for utlevering mellom medlemsstatene i Den europeiske union som et spørsmål om felles interesse, som faller inn under det samarbeidet som er innledet i henhold til traktatens avdeling VI,

BESLUTTER at konvensjonen, inkludert vedlegget til denne, hvis tekst er vedlagt og som er signert i dag av representanter fra medlemsstatenes regjeringer, herved er nedtegnet, og

ANBEFALER at den vedtas av medlemsstatene i samsvar med deres respektive konstitusjonelle regler.

Utført i Brussel, 27. september 1996.

For Rådet

M. LOWRY

President

KONVENSJON utarbeidet på grunnlag av artikkel K.3 i traktaten om Den europeiske union, om utlevering mellom Den europeiske unions medlemsstater

DE HØYE KONTRAHEREDE PARTER i denne konvensjon, Den europeiske unions medlemsstater,

SOM VISER TIL Rådets rettsakt av 27 september 1996,

SOM ØNSKER å forbedre det rettslige samarbeidet i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater, med hensyn både til rettsforfølgning og fullbyrdelse av dommer,

SOM ERKJENNER at utlevering spiller en viktig rolle for det rettslige samarbeidet i arbeidet for å nå disse målene,

SOM UNDERSTREKER at det er i medlemstatenes felles interesse å sikre at utleveringsprosedyrene fungerer effektivt og raskt, så fremt deres styreformer bygger på demokratiske prinsipper, og medlemsstatene overholder forpliktelsene i Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, undertegnet den 4. november 1950 i Roma,

SOM UTTRYKKER tillit til den måten deres rettssystemer er bygd opp på og virker på, og til samtlige medlemsstaters evne til å sikre en rettferdig rettergang,

SOM HENVISER TIL at Rådet ved rettsakt av 10. mars 1995 utarbeidet konvensjonen om forenklet utleveringsprosedyre mellom medlemsstatene i Den europeiske union,

SOM TAR HENSYN TIL hensiktsmessigheten av at Den europeiske unions medlemsstater inngår en konvensjon som supplerer Den europeiske utleveringskonvensjon av 13. desember 1957, og de andre gjeldende konvensjonene på området,

SOM TAR I BETRAKTNING at bestemmelsene i disse konvensjonene fortsatt gjelder i alle spørsmål som ikke er behandlet i den følgende konvensjonen,

ER BLITT ENIGE OM FØLGENDE:

Artikkel 1

Alminnelige bestemmelser

• 1. Formålet med denne konvensjon er å utfylle bestemmelsene i og lette anvendelsen mellom Den europeiske unions medlemsstater av:

  • den europeiske konvensjon av 13. desember 1957 om utlevering, heretter kalt «Den europeiske utleveringskonvensjon»,

  • den europeiske konvensjon av 27. januar 1977 om bekjempelse av terrorisme, heretter kalt «Den europeiske konvensjon om bekjempelse av terrorisme»,

  • konvensjon av 19. juni 1990 om gjennomføring av Schengen-avtalen av 14. juni 1985 om gradvis avskaffelse av kontrollen på de felles grenser, i forholdet mellom medlemsstatene som er parter i denne konvensjonen, og

  • kapittel 1 i traktat om utlevering og gjensidig hjelp i straffesaker mellom Kongeriket Belgia, Storhertugdømmet Luxembourg og Kongeriket Nederland av 27. juni 1962, endret ved protokoll av 11. mai 1974, heretter kalt «Benelux-traktaten», for så vidt gjelder forholdet mellom medlemsstatene i Den økonomiske union Benelux.

• 2. Avsnitt 1 påvirker ikke anvendelsen av gunstigere bestemmelser i bilaterale eller multilaterale avtaler mellom medlemsstatene, og heller ikke, som omhandlet i artikkel 28 nr. 3 i Den europeiske utleveringskonvensjon, avtaler om utlevering som er inngått på grunnlag av ensartet eller gjensidig lovgivning som gir grunnlag for fullbyrdelse på et medlemsstats territorium av arrestordre utstedt på en annen medlemsstats territorium.

Artikkel 2

Straffbare handlinger som kan medføre utlevering

• 1. Utlevering skal tillates for straffbare handlinger som etter lovgivningen i den anmodende medlemsstat kan medføre frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon med varighet på minst tolv måneder, og etter lovgivningen i den anmodede medlemsstat kan medføre frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon med varighet på minst seks måneder.

• 2. Utlevering kan ikke avslås med den begrunnelse at lovgivningen i den anmodede medlemsstat ikke inneholder bestemmelser om samme type frihetsberøvende reaksjon som lovgivningen i den anmodende medlemsstat.

• 3. Artikkel 2 nr. 2 i Den europeiske utleveringskonvensjon og artikkel 2 nr. 2 i Benelux-traktaten kommer tilsvarende til anvendelse når visse straffbare handlinger straffes med bøter.

Artikkel 3

Forbund og sammenslutninger

• 1. Når den straffbare handlingen det kreves utlevering for betegnes som et forbund eller en sammenslutning om straffbare handlinger etter den anmodende medlemsstatens lovgivning, og den kan medføre frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon av en varighet på minst tolv måneder, kan utlevering ikke avslås med den begrunnelse at de samme forhold ikke anses som en straffbar handling etter lovgivningen i den anmodede medlemsstat, når forbundet eller sammenslutningen har som formål å begå:

  • (a) En eller flere av de straffbare handlingene som er omhandlet i artikkel 1 og 2 i Den europeiske konvensjon om bekjempelse av terrorisme, eller

  • (b) Enhver annen straffbar handling som kan medføre frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon av en varighet på minst tolv måneder, og som angår ulovlig narkotikahandel og andre former for organisert kriminalitet eller andre voldshandlinger som er rettet mot en persons liv, fysiske integritet eller frihet, eller som medfører en kollektiv fare for personer.

• 2. Ved vurderingen av hvorvidt forbundet eller sammenslutningen har som formål å begå en av de straffbare handlingene som nevnt i denne artikkelens nr. 1 bokstav a eller b, skal den anmodede medlemsstat ta hensyn til opplysningene som fremkommer i pågripelsesbeslutningen eller en annen beslutning med samme virkning, eller i den fellende dommen over personen som begjæres utlevert, samt redegjørelsen for de straffbare handlingene som er omhandlet i artikkel 12 nr. 2 bokstav b i Den europeiske utleveringskonvensjon, eller i artikkel 11 nr. 2 bokstav b i Benelux-traktaten.

• 3. Enhver medlemsstat kan, samtidig med avgivelse av notifikasjon som nevnt i artikkel 18 nr. 2 bokstav b, erklære at den forbeholder seg retten til ikke å anvende nr. 1, eller til å anvende den under visse nærmere angitte omstendigheter.

• 4. Enhver medlemsstat som har tatt forbehold i medhold av nr. 3, skal gjøre det mulig å utlevere etter vilkårene i artikkel 2 nr. 1 for den adferd hvor en person medvirker til at en gruppe personer som handler med et felles formål, begår en eller flere straffbare handlinger i forbindelse med terrorisme som omhandlet i artikkel 1 og 2 i Den europeiske konvensjon om bekjempelse av terrorisme, ulovlig narkotikahandel og andre former for organisert kriminalitet eller andre voldshandlinger som er rettet mot en persons liv, fysiske integritet eller frihet, og som medfører en kollektiv fare for personer, når slike straffbare handlinger kan medføre frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon av en varighet på minst tolv måneder, også når vedkommende ikke deltar i selve utføringen av den eller de aktuelle straffbare handlingene; en slik medvirkning skal være forsettlig, og være basert på en kjennskap til at gruppen har til hensikt å begå den eller de aktuelle straffbare handlingene.

Artikkel 4

Beslutning om frihetsstraff et annet sted enn i fengsel

Utlevering med henblikk på rettsforfølgning kan ikke avslås med den begrunnelse at begjæringen, i overenstemmelse med artikkel 12 nr. 2 bokstav a i Den europeiske utleveringskonvensjon eller artikkel 11 andre ledd bokstav a i Benelux-traktaten, bygger på en beslutning truffet av rettsmyndighetene i den begjærende medlemsstat om frihetsberøvelse et annet sted enn i fengsel.

Artikkel 5

Politiske lovbrudd

• 1. Ved anvendelse av denne konvensjon kan den anmodede stat ikke anse noen straffbar handling som et politisk lovbrudd, en straffbar handling som har forbindelse med et politisk lovbrudd, eller en straffbar handling som er sprunget ut av politiske motiver.

• 2. Hver medlemsstat kan, når den gir underretningen omhandlet i artikkel 18 nr. 2 bokstav b, erklære at den kun vil anvende nr. 1 på:

  • (a) Straffbare handlinger som nevnt i artikkel 1 og 2 i Den europeiske konvensjon om bekjempelse av terrorisme, og

  • (b) Straffbare handlinger i form av sammensvergelser eller sammenslutninger, tilsvarende den atferd som er beskrevet i artikkel 3 nr. 4, som har til formål å begå en eller flere av de straffbare handlingene som er omhandlet i artikkel 1 og 2 i Den europeiske konvensjon om bekjempelse av terrorisme.

• 3. Bestemmelsene i artikkel 3 nr. 2 i Den europeiske utleveringskonvensjon og i artikkel 5 i Den europeiske konvensjon om bekjempelse av terrorisme påvirkes ikke.

• 4. Forbehold som er tatt i henhold til artikkel 13 i Den europeiske konvensjon om bekjempelse av terrorisme får ikke anvendelse for utlevering mellom medlemsstatene.

Artikkel 6

Fiskale lovbrudd

• 1. For straffbare handlinger knyttet til skatter, avgifter, toll og valutahandel, skal utlevering tillates på de betingelser som er fastsatt i denne konvensjonen, Den europeiske utleveringskonvensjonen og Benelux-traktaten, når lovbruddet etter den anmodede medlemsstats lovgivning utgjør en tilsvarende lovovertredelse.

• 2. Utlevering kan ikke avslås med den begrunnelse at lovgivningen i den anmodede medlemsstat ikke pålegger samme type skatt eller avgift, eller at lovgivningen ikke inneholder samme type skatte-, avgifts-, toll- eller valutabestemmelser som lovgivningen i den anmodende medlemsstat.

• 3. Enhver medlemsstat kan, når den gir underretningen omhandlet i artikkel 18 nr. 2, erklære at den i forbindelse med fiskale lovbrudd kun vil tillate utlevering for forhold som kan utgjøre en overtredelse av lovgivning knyttet til særavgifter, merverdiavgift eller toll.

Artikkel 7

Utlevering av egne statsborgere

• 1. Utlevering kan ikke avslås med den begrunnelse at personen som begjæres utlevert er statsborger i den anmodede medlemsstat, jf. artikkel 6 i Den europeiske utleveringskonvensjon.

• 2. Hver medlemsstat kan, når den gir underretningen omhandlet i artikkel 18 nr. 2, erklære at den ikke tillater utlevering av egne statsborgere, eller at den kun tillater slik utlevering på visse nærmere angitte betingelser.

• 3. Forbehold som nevnt i nr. 2 er gyldige i fem år fra den første dagen den aktuelle medlemsstat anvender konvensjonen. Forbeholdene kan imidlertid fornyes for ytterligere perioder av same varighet.

  Depositaren skal underrette medlemsstaten om forbeholdets utløp tolv måneder før utløpet.

  Medlemsstaten skal, ikke senere enn tre måneder før utløpet av hver femårsperiode, underrette depositaren om hvorvidt den opprettholder forbeholdet, endrer det i retning av en lempelse av utleveringsbetingelsene eller tilbakekaller det.

  I fravær av underretning som nevnt i forrige avsnitt, skal depositaren meddele medlemsstaten at dens forbehold anses som automatisk forlenget med en seks måneders periode, hvor medlemsstaten må underrette depositaren innen utløpet av perioden. Hvis underretning ikke foreligger etter utløpet av perioden, anses forbeholdet bortfalt.

Artikkel 8

Foreldelse

• 1. Utlevering kan ikke avslås med den begrunnelse at strafforfølgningen eller straffegjennomføringen ville vært foreldet etter den anmodede medlemsstats lovgivning.

• 2. Den anmodede medlemsstat kan unnlate å anvende nr. 1 når utleveringsbegjæringen er begrunnet i straffbare handlinger som medlemsstaten har jurisdiksjon over i henhold til egen straffelov.

Artikkel 9

Amnesti

Utlevering skal ikke tillates for en straffbar handling som er omfattet av amnesti i den anmodede medlemsstat, hvis denne staten var kompetent til å rettsforfølge den aktuelle handlingen i medhold av egen straffelov.

Artikkel 10

Andre straffbare handlinger enn de som ligger til grunn for utleveringsbegjæringen

• 1. En person som har blitt utlevert kan, for straffbare handlinger som er begått før utleveringen og som ikke utleveringsbegjæringen baserte seg på, uten samtykke fra den anmodede medlemsstat:

  • (a) rettsforfølges eller idømmes straff, hvis de straffbare handlingene ikke kan straffes med frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon,

  • (b) rettsforfølges eller idømmes straff i det omfang rettsforfølgningen ikke medfører anvendelse av tiltak som begrenser deres personlige frihet,

  • (c) pålegges å etterkomme en straffedom eller et tiltak som ikke innebærer frihetsstraff, herunder bøtestraff eller annet tiltak som måtte tre i stedet, også selv om den begrenser deres personlige frihet,

  • (d) rettsforfølges, idømmes straff eller tilbakeholdes med henblikk på fullbyrdelse av en straffedom eller av annen frihetsberøvende reaksjon eller ilegges andre former for begrensninger av sin personlige frihet, hvis de etter utleveringen uttrykkelig har gitt avkall på anvendelse av spesialitetsregelen for spesifikke forbrytelser begått før utleveringen.

• 2. Avkall etter nr. 1 bokstav d meddeles de kompetente rettsmyndigheter i den begjærende medlemsstat, og protokollføres i overenstemmelse med den nasjonale lovgivningen i denne staten.

• 3. Hver medlemsstat skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at avkall etter nr. 1 bokstav d innhentes på en slik måte at det fremkommer at vedkommende har gitt dette frivillig, og med fullt kjennskap til følgende av det. Den utleverte skal i denne forbindelse ha rett til juridisk bistand.

• 4. Når en medlemsstat har fremsatt en erklæring i henhold til artikkel 6 nr. 3, anvendes denne artikkels nr. 1 bokstav a, b og c ikke på andre fiskale lovbrudd enn de som er nevnt i artikkel 6 nr. 3.

Artikkel 11

Presumsjon om samtykke fra den anmodede medlemsstaten

Hver medlemsstat kan, når den gir underretningen omhandlet i artikkel 18 nr. 2, eller på et hvilket som helst annet tidspunkt, erklære at i dens forbindelser med andre medlemsstater som har avgitt samme erklæring, anses dens samtykke i henhold til artikkel 14 nr. 1 bokstav a i Den europeiske utleveringskonvensjon og artikkel 13 nr. 1 bokstav a i Benelux-traktaten for å være gitt, med mindre den gir uttrykk for annet, når den i et konkret tilfelle tillater utlevering.

Når medlemsstaten i en konkret utleveringssak har gitt uttrykk for at dens samtykke ikke må anses for å være gitt, kommer artikkel 10 nr. 1 fremdeles til anvendelse.

Artikkel 12

Videre-utlevering til en annen medlemsstat

• 1. Artikkel 15 i Den europeiske utleveringskonvensjon og artikkel 14 nr. 1 i Benelux-traktaten kommer ikke til anvendelse på begjæringer om videre utlevering til en annen medlemsstat.

• 2. Enhver medlemsstat kan, når den gir underretningen omhandlet i artikkel 18 nr. 2, erklære at artikkel 15 i Den europeiske utleveringskonvensjon og artikkel 14 nr. 1 i Benelux-traktaten likevel kommer til anvendelse, med mindre annet er bestemt i artikkel 13 i konvensjonen om forenklet utleveringsprosedyre mellom medlemsstatene i Den europeiske union2, eller der personen som saken gjelder gir samtykke til videre-utlevering til annen medlemsstat.

Artikkel 13

Sentralmyndighet og oversendelse av dokumenter per telefaks

• 1. Hver medlemsstat skal utpeke en sentralmyndighet eller, hvis det er påkrevd i henhold til deres konstitusjonelle system, flere sentralmyndigheter, som er ansvarlig for oversendelse og mottakelse av utleveringsbegjæringer og tilhørende dokumenter, samt annen offisiell korrespondanse knyttet til utleveringsbegjæringer, med mindre annet er bestemt i denne konvensjonen.

• 2. Hver medlemsstat skal, når den gir underretning som omhandlet i artikkel 18 nr. 2, angi sentralmyndigheten som er utpekt i henhold til avsnitt 1 i denne artikkelen. Medlemsstaten skal informere depositaren om enhver endring i utpekelsen.

• 3. Utleveringsbegjæringen og de tilhørende dokumentene som nevnt i avsnitt 1 kan bli sendt per telefaks. Hver medlemsstat skal være utstyrt med en faksmaskin til bruk i sending og mottakelse av slike dokumenter, og skal påse at denne fungerer.

• 4. For å sikre autentisitet og konfidensialitet, skal det ved bruk av telefaks etter denne artikkelen anvendes en kryptografisk innretning som er montert på faksmaskinen som tilhører sentralmyndigheten.

  Medlemsstater skal konsultere hverandre angående den praktiske gjennomføringen knyttet til anvendelse av denne artikkelen.

• 5. For å sikre autentisiteten av utleveringsdokumentene skal den begjærende medlemsstatens sentralmyndighet erklære i begjæringen at den sertifiserer at dokumentene som oversendes til støtte for begjæringen er originaler, og de skal sørge for paginering av dokumentene. I de tilfellene der den anmodede medlemsstaten motsetter seg at dokumentene korresponderer med originalene, skal deres sentralmyndighet være berettiget til å kreve at den anmodende stats sentralmyndighet oversender originaldokumentene eller bekreftede kopier av disse innen rimelig tid, enten gjennom diplomatiske kanaler eller på annen måte som er avtalt i fellesskap.

Artikkel 14

Supplerende opplysninger

Hver medlemsstat kan, når den gir underretning som omhandlet i artikkel 18 nr. 2, eller på ethvert annet tidspunkt, erklære at i dens forbindelser med andre medlemsstater som har avgitt samme erklæring, kan rettsmyndighetene eller andre kompetente myndigheter i disse andre medlemsstatene når det er naturlig henvende seg direkte til dens rettsmyndigheter eller andre kompetente myndigheter som er ansvarlige for rettsforfølgningen av personen som blir begjært utlevert, med anmodning om supplerende opplysninger, jf. artikkel 13 i Den europeiske utleveringskonvensjon eller artikkel 12 i Benelux-traktaten.

Medlemsstaten skal, når den fremsetter en slik erklæring, angi hvilke rettsmyndigheter eller andre myndigheter som er kompetente til å anmode om, meddele og motta slike supplerende opplysninger.

Artikkel 15

Bekreftelse av ekthet

Dokumenter eller kopier av dokumenter som fremlegges av hensyn til utlevering, fritas fra bekreftelse av ekthet og andre tilsvarende formaliteter, med mindre annet uttrykkelig kreves i medhold av denne konvensjon, Den europeiske utleveringskonvensjon eller Benelux-traktaten. I så fall betraktes kopier av dokumenter som bekreftet når de har blitt bekreftet som rett kopi av den judisielle myndighet som utstedte originalen eller av sentralmyndigheten henvist til i artikkel 13.

Artikkel 16

Transitt

I tilfelle transitt, i henhold til vilkårene uttrykt i artikkel 21 i Den europeiske utleveringskonvensjon og artikkel 21 i Benelux-traktaten, gjennom en medlemsstats territorium til en annen medlemsstat, får følgende bestemmelser anvendelse:

• (a) anmodningen om transitt skal inneholde tilstrekkelige opplysninger til at transittmedlemsstaten kan vurdere anmodningen og beslutte de tvangsmidler overfor den utleverte person som er nødvendige for gjennomføringen av transittreisen.

  I den forbindelse anses følgende opplysninger for tilstrekkelige:

  • den utlevertes identitet,

  • om det foreligger en arrestordre eller en annen beslutning med same virkning eller en rettskraftig dom,

  • det straffbare forholdets karakter og rettslige beskrivelse,

  • en beskrivelse av det straffbare forholdets omstendigheter, herunder dato og sted.

• (b) anmodningen om transitt samt opplysningene omhandlet i bokstav a kan fremsettes til transittmedlemsstaten ved bruk av ethvert middel som etterlater et skriftlig spor. Transittmedlemsstaten kan meddele sin beslutning på samme måte.

• (c) Hvis det i forbindelse med flyreiser uten planlagt mellomlanding forekommer en uforutsett landing, skal den anmodende medlemsstat gi transittmedlemsstaten opplysningene omhandlet i bokstav a.

• (d) Med mindre annet følger av bestemmelsene i denne konvensjon, særlig artikkel 3, 5 og 7, skal artikkel 21 nr. 1, 2, 5 og 6 i Den europeiske utleveringskonvensjon og artikkel 21 nr. 1 i Benelux-traktaten fortsatt gjelde.

Artikkel 17

Forbehold

Det kan ikke tas andre forbehold med hensyn til denne konvensjon enn de som uttrykkelig er anført i konvensjonen.

Artikkel 18

Ikrafttredelse

• 1. Denne konvensjon skal vedtas av medlemsstatene i samsvar med deres respektive forfatningsregler.

• 2. Medlemsstatene skal underrette generalsekretæren i Rådet for Den europeiske union når de har fullført de prosedyrer som kreves etter deres forfatningsregler for å vedta denne konvensjon.

• 3. Denne konvensjon trer i kraft 90 dager etter at den siste av de stater som var medlem av Den europeiske union på det tidspunkt Rådet vedtok rettsakten om å utarbeide denne konvensjonen, har gitt underretning som nevnt i nr. 2.

• 4. Før konvensjonen er trådt i kraft, kan enhver medlemsstat, når den gir underretningen omhandlet i nr. 2, eller på et hvilket som helst annet tidspunkt, erklære at for dens eget vedkommende skal denne konvensjon gjelde for dens forbindelser med de medlemsstater som har avgitt samme erklæring. Slike erklæringer trer i kraft 90 dager etter at de er deponert.

• 5. Denne konvensjon får anvendelse kun på begjæringer som fremsettes etter dens ikrafttredelse eller etter at den begynner å anvendes mellom den anmodede medlemsstat og den anmodende medlemsstat.

Artikkel 19

Nye medlemsstaters tiltredelse

• 1. Denne konvensjon er åpen for tiltredelse fra enhver stat som blir medlem av Den europeiske union.

• 2. Teksten til konvensjonen på den tiltredende stats språk, slik den er utformet av Rådet for Den europeiske union, skal være gyldig.

• 3. Tiltredelsesdokumentene skal deponeres hos depositaren.

• 4. Denne konvensjon skal for enhver tiltredende stat tre i kraft 90 dager etter at vedkommende stat har deponert sitt tiltredelsesdokument, eller den dag konvensjonen trer i kraft, dersom den ennå ikke er trådt i kraft ved utløpet av nevnte periode på 90 dager.

• 5. Dersom denne konvensjon ennå ikke er trådt i kraft på det tidspunkt en tiltredende medlemsstat deponerer sitt tiltredelsesdokument, skal artikkel 18 nr. 4 få anvendelse for denne medlemsstat.

Artikkel 20

Depositar

• 1. Generalsekretæren i Rådet for Den europeiske union skal være depositar for denne konvensjon.

• 2. Depositaren skal i De Europeiske Fellesskaps Tidende offentliggjøre opplysninger om vedtakelser og tiltredelser, erklæringer og forbehold, samt alle andre underretninger som vedrører denne konvensjon.

Som bekreftelse på dette har nedenstående befullmektigede undertegnet denne protokoll.

Utferdiget i én original, på dansk, nederlandsk, engelsk, finsk, fransk, tysk, gresk, irsk, italiensk, portugisisk og svensk, med samme gyldighet for alle tekstene, som skal deponeres i arkivene til Den europeiske unions rådssekretariat. Generalsekretæren skal sende en bekreftet kopi til hver medlemsstat.

Pour le gouvernement du Royaume de Belgique

Voor de Regering van het Koninkrijk België

Für die Regierung des Königreichs Belgien

For regeringen for Kongeriget Danmark

Für die Regierung der Bundesrepublik Deutschland

Για την Κυβέρνηση της Ελληνικής Δημοκρατίας

Por el Gobierno del Reino de España

Pour le gouvernement de la République française

Thar ceann Rialtas na hÉireann

For the Government of Ireland

Per il Governo della Repubblica italiana

Pour le gouvernement du Grand-Duché de Luxembourg

Voor de Regering van het Koninkrijk der Nederlanden

Für die Regierung der Republik Österreich

Pelo Governo da República Portuguesa

Suomen hallituksen puolesta

På finska regeringens vagnar

På svenska regeringens vagnar

For the Government of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland

VEDLEGG

Felles erklæring om retten til asyl

Medlemsstatene erklærer at denne konvensjonen ikke må berøre retten til asyl, slik denne er anerkjent i deres respektive forfatninger, eller medlemsstatenes anvendelse av bestemmelsene i konvensjon om flyktningers stilling av 28. juli 1951 supplert med konvensjonen om statsløses stilling av 28. september 1954 og protokollen om flyktningers stilling av 31. januar 1967.

Erklæring fra Danmark, Finland og Sverige vedrørende artikkel 7 i denne konvensjon

Danmark, Finland og Sverige bekrefter at de – som meddelt under forhandlingene om tiltredelse av Schengen-avtalen – i deres forbindelse med andre medlemsstater som forsikrer at de vil handle på samme måte, ikke vil påberope seg de erklæringer som de har fremsatt i henhold til artikkel 6 (1) i den europeiske utleveringskonvensjon som begrunnelse for å nekte å utlevere personer fra ikke-nordiske stater som er bosatt i disse landene.

Erklæring vedrørende begrepet «statsborger»

Rådet noterer seg medlemsstatenes tilsagn om å anvende Europarådets konvensjon av 21. mars 1983 om overføring av domfelte overfor statsborgere fra alle medlemsstater, jf. artikkel 3 nr. 4 i den nevnte konvensjonen.

Medlemsstatenes tilsagn som omhandlet i første avsnitt påvirker ikke anvendelsen av artikkel 7 nr. 2 i denne konvensjonen.

Erklæring fra Hellas vedrørende artikkel 5

Hellas forstår artikkel 5 på grunnlag av nr. 3 i samme artikkel. Denne forståelsen sikrer overholdelsen av bestemmelsene i den greske grunnloven:

• Som uttrykkelig forbyr utlevering av en utlending som forfølges på grunn av sin kamp for frihet, og

• Som skiller mellom politiske forbrytelser og såkalte blandede forbrytelser, for hvilke det ikke gjelder samme regler som for politiske forbrytelser

Erklæring fra Portugal vedrørende utlevering som begjæres for en forbrytelse som kan straffes med livsvarig fengsel eller annen frihetsberøvende reaksjon

Da Portugal har tatt forbehold med hensyn til den europeiske utleveringskonvensjonen av 1957, ifølge hvilket landet ikke tillater utlevering av personer som begjæres utlevert for en forbrytelse som kan straffes med livsvarig fengsel eller annen frihetsberøvende reaksjon, erklæres det at når det begjæres utlevering for en forbrytelse som kan straffes med livsvarig fengsel eller annen frihetsberøvende reaksjon, vil Portugal i overensstemmelse med de relevante bestemmelsene i sin grunnlov, som fortolket av forfatningsdomstolen, kun tillate utlevering dersom landet er tilfreds med den begjærende medlemsstatens forsikring om at den i overensstemmelse med sin lovgivning og praksis med hensyn til fullbyrdelse av straff, vil fremme mildere tiltak, som vil kunne komme den personen som begjæres utlevert til gode.

Portugal bekrefter gyldigheten av de forpliktelser landet har påtatt seg i henhold til gjeldende internasjonale avtaler hvor det er part, særlig artikkel 5 i konvensjonen om Portugals tiltredelse til konvensjonen om gjennomføring av Schengen-avtalen.

Erklæring fra Rådet vedrørende oppfølgning av konvensjonen

Rådet erklærer:

• a) At det anser det som hensiktsmessig å drøfte, med jevne mellomrom og på grunnlag av opplysninger fra medlemsstatene:

  • Iverksettelse av denne konvensjonen

  • Hvordan den fungerer, når den er trådt i kraft

  • Medlemsstatenes mulighet til å endre de forbeholdene som er tatt med hensyn til denne konvensjonen i retning av en lemping av utleveringsbetingelsene, eller en frafallelse av disse forbeholdene

  • Hvordan utleveringsprosedyrene mellom medlemsstatene fungerer generelt

• b) At det et år etter konvensjonen ikrafttredelse vil vurdere om Det Europeiske Fellesskapets Domstol eventuelt skal tillegges kompetanse.