3 Samtykke til inngåelse av avtaler ved noteveksling med Sveits og Liechtenstein om anvendelse av de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjon 1996
3.1 Bakgrunn
Europarådets utleveringskonvensjon 1957 med tilleggsprotokoller trådte i kraft 18. april 1960. Konvensjonen regulerer utlevering generelt, og er undertegnet og ratifisert av alle Europarådets medlemsstater, i tillegg til enkelte andre stater. Konvensjonen har til dels omstendelige og tidkrevende prosedyrer for utlevering. Konvensjon 19. juni 1990 om gjennomføring av Schengen-avtalen av 14. juni 1985 (Schengen-konvensjonen) avbøter delvis utfordringene for slikt samarbeid mellom Schengen-statene. For ytterligere å forenkle utleveringsinstituttet utarbeidet EU på 1990-tallet to konvensjoner om utlevering: konvensjon 10. mars 1995 om forenklet utleveringsprosedyre mellom medlemsstatene i Den europeiske union (EUs utleveringskonvensjon 1995) og konvensjon 27. september 1996 om utlevering mellom medlemsstatene i Den europeiske union (EUs utleveringskonvensjon 1996). Begge konvensjonene effektiviserer og supplerer anvendelsen av utleveringskonvensjonen 1957. I tillegg supplerer EUs utleveringskonvensjon 1996 anvendelsen av bl.a. Schengen-konvensjonen.
EUs utleveringskonvensjon 1995 gir anvisning på en forenklet utleveringsprosedyre der den ettersøkte samtykker til dette. Denne konvensjonen er ikke trådt i kraft.
EUs utleveringskonvensjon 1996 inneholder materielle vilkår for utlevering. Den oppstiller bl.a. lempeligere krav til strafferamme enn utleveringskonvensjonen 1957 (artikkel 2) og snevrer inn adgangen til å nekte utlevering på grunnlag av foreldelse (artikkel 8). EUs utleveringskonvensjon 1996 trådte i kraft 5. november 2019.
I 2002 forhandlet EU frem Rådets rammebeslutning 13. juni 2002 om den europeiske arrestordren og om prosedyre for overlevering mellom medlemsstatene (2002/584/JIS) (den europeiske arrestordren). Innad i EU er de to utleveringskonvensjonene erstattet av denne rammebeslutningen, jf. beslutningens artikkel 31. Den europeiske arrestordren sikrer at ettersøkte personer overleveres mellom EU-statene etter raskere prosedyrer basert på gjensidig anerkjennelse av hverandres rettsavgjørelser. Mellom EU og Norge og Island gjelder avtale 28. juni 2006 mellom Den europeiske union og Island og Norge om overleveringsprosedyre (parallellavtalen), som har bestemmelser som nesten, men ikke helt, tilsvarer den europeiske arrestordren. Parallellavtalen innebærer i likhet med den europeiske arrestordren et systemskifte i forhold til utleveringsinstituttet, med ytterligere forenklinger sammenliknet med EUs to utleveringskonvensjoner. For EUs medlemsstater har dermed ikrafttredelsen av EUs utleveringskonvensjon 1996 bare betydning i forhold til Sveits og Liechtenstein.
3.2 Trepartsavtaler med Sveits og Liechtenstein
Norge, Sveits og Liechtenstein har inngått avtaler med EU som knytter statene til Schengen-samarbeidet. For at Schengen-regelverket også skulle komme til anvendelse mellom Norge, Island, Sveits og Liechtenstein, ble det inngått såkalte trepartsavtaler mellom statene. Trepartsavtalene er enkelt utformet, og innebærer at parallelle «Schengen-avtaler» statene har med EU, også skal gjelde mellom Norge, Island og Liechtenstein og Sveits i den grad disse reglene er identiske. Ved gjennomføringen av arrestordreavtalen i Prop. 137 LS (2010–2011) Lov om pågriping og overlevering til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre (arrestordreloven) og om samtykke til inngåing av avtale 28. juni 2006 mellom EU, Island og Noreg om overleveringsprosedyre mellom partane s. 46 uttalte departementet at det var høyst usikkert om EUs utleveringskonvensjon 1995 og EUs utleveringskonvensjon 1996 noen gang ville tre i kraft. Dette var noe av årsaken til at departementet ikke fant det «naturleg å kome med forslag til gjennomføring av reglane i dei to konvensjonane no». Departementet presiserte samtidig at det ville komme tilbake til spørsmålet om situasjonen endret seg.
Ettersom EUs utleveringskonvensjon 1996 trådte i kraft i 2019 er det ønskelig at de Schengen-relevante bestemmelsene i konvensjonen, omtalt nedenfor i kapittel 4, skal gjelde mellom Norge, Sveits og Liechtenstein. Sveits og Liechtenstein har begge underrettet EU om at de godtar de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjon 1996, og disse bestemmelsene kommer derfor til anvendelse mellom EU, Sveits og Liechtenstein. Fordi Norge ikke notifiserte EU om at man godtok de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjon 1996, kommer ikke trepartsavtalen til anvendelse, se punkt 4.1.
3.3 Departementets vurdering
Departementet foreslår at Norge inngår avtaler ved noteveksling med Sveits og Liechtenstein om å benytte de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjon 1996 mellom statene. Stortingets samtykke er nødvendig ettersom gjennomføring av avtalene krever lovendringer, jf. Grunnloven § 26 andre ledd. For gjennomgang og vurdering av de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjon 1996 og behov for lovendringer, se kapittel 4.
Notene foreslås enkelt utformet med henvisning til de Schengen-relevante bestemmelsene. Utkast til notevekslinger i engelsk originaltekst med oversettelse til norsk følger som trykte vedlegg til proposisjonen. Inngåelse av avtalene gjennom noteveksling vil finne sted etter at Stortingets samtykke foreligger.
Når det gjelder EUs utleveringskonvensjon 1995, er det etter departementets syn ikke nødvendig å vurdere denne nå. For at denne konvensjonen skal tre i kraft etter artikkel 16 må flere EU-stater inngi sin notifikasjon. Det er fortsatt høyst usikkert om dette vil skje og om konvensjonen kommer til å tre i kraft. Dersom situasjonen endrer seg vil departementet vurdere nærmere om også disse bestemmelsene bør få anvendelse mellom Norge, Sveits og Liechtenstein.