4 Gjennomgang og vurdering av de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjon 1996

4.1 Innledning

I 2003 ble det vedtatt av Rådet for Den Europeiske Union at EUs utleveringskonvensjon 1995 og EUs utleveringskonvensjon 1996 artiklene 2, 6, 8, 9 og 13 skulle anses for å være en videreutvikling av Schengen-konvensjonen del III kap. 4 om utlevering, jf. EUs rådsbeslutning 27. februar 2003 (2003/169/JHA). Artikkel 1 er også omfattet, jf. ordlyden i artikkel 2, i den grad den er relevant for de nevnte bestemmelsene. Artikkel 1 inneholder imidlertid ingen materielle bestemmelser og denne er derfor ikke vurdert nærmere nedenfor eller inntatt i notevekslingen.

Selv om EUs to utleveringskonvensjoner videreutvikler Schengen-regelverket, har Norge ikke tilsluttet seg disse og de er ikke gjennomført i norsk rett. Tilslutning til de Schengen-relevante delene av konvensjonene ble vurdert, men i samråd med EU-kommisjonen ble det bestemt å utsette notifiseringen i påvente av forhandlingene mellom EU og Norge om en parallellavtale til EUs rammebeslutning om arrestordren, jf. Prop. 137 LS (2010–2011) punkt 14 (s. 46). Forhandlingene resulterte i parallellavtalen fra 2006, som dermed erstattet EUs to utleveringskonvensjoner i forholdet mellom EU og Norge. Det var derfor ikke aktuelt for Norge verken å notifisere EU eller å gjennomføre konvensjonene for å regulere utlevering mellom Norge og EU-statene. I stedet foreslo departementet å regulere overlevering til og fra EU-stater og Island i arrestordreloven. I parallellavtalen artikkel 34 nr. 1 bokstav c fremgår det at avtalen erstatter de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjoner av 1995 og 1996 i den utstrekning de er i kraft. Det er imidlertid ønskelig at de Schengen-relevante bestemmelsene kan anvendes mellom Sveits, Liechtenstein og Norge, se kapittel 3.

Kort om innholdet i de aktuelle artiklene i EUs utleveringskonvensjon 1996:

• Artikkel 2 (strafferamme) bestemmer at utlevering skal skje dersom handlingen som ligger til grunn for begjæringen kan straffes med frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i minimum seks måneder, i den anmodede staten. Bestemmelsen krever i tillegg at handlingen kan straffes med frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i minst 12 måneder, i den anmodende staten. Når det gjelder aksessorisk utlevering, omtalt i punkt 4.2.1, er det tilstrekkelig at handlingen kan straffes med bøter.

• Artikkel 6 (fiskale lovbrudd) slår fast at utlevering for fiskale lovbrudd skal skje hvis vilkårene etter bl.a. konvensjonen er oppfylt.

• Artikkel 8 (foreldelse) fastsetter at utlevering ikke kan nektes fordi adgangen til strafforfølgning eller straffullbyrding ville vært foreldet etter den anmodede stats regler. Utlevering kan uansett nektes ved foreldelse dersom begjæringen gjelder straffbare forhold som den anmodede staten ifølge sin lovgivning har jurisdiksjon over, jf. nr. 2.

• Artikkel 9 (amnesti) slår fast at utlevering ikke kan skje for forhold som er omfattet av amnesti i den anmodede stat, såfremt denne hadde myndighet til å strafforfølge forholdet etter egen lovgivning.

• Artikkel 13 (sentralmyndighet og oversendelse av utleveringsbegjæring) bestemmer at statene skal utpeke en sentralmyndighet som er ansvarlig for å oversende og motta utleveringsbegjæringer med vedlegg. Det bestemmes videre at utleveringsbegjæringen med vedlegg kan oversendes per telefaks, jf. nr. 3. For å verifisere hvorvidt begjæringen er ekte kan anmodende stat bekrefte at dokumentene tilsvarer originaldokumentene, jf. nr. 5. Dersom anmodede stat betviler at dokumentene tilsvarer originaldokumentene, kan sentralmyndigheten kreve at anmodende stat oversender originaler eller bekreftede kopier innen rimelig tid.

De nevnte artiklene og eventuelle behov for endringer i utleveringsloven gjennomgås nedenfor. EUs utleveringskonvensjon 1996 og uoffisiell oversettelse av denne til norsk, følger som vedlegg til denne proposisjonen.

4.2 Krav til strafferamme (konvensjonens artikkel 2)

4.2.1 Gjeldende rett

Utleveringsloven § 3 første ledd bestemmer at utlevering i utgangspunktet bare kan skje dersom handlingen eller en tilsvarende handling kan straffes i Norge med fengsel i mer enn ett år. Loven oppstiller strengere krav til strafferamme enn utleveringskonvensjonen 1957, hvor det i artikkel 2 nr. 1 heter at utlevering skal skje for forbrytelser som etter lovgivingen i den anmodede stat kan medføre fengsel i minst ett år eller mer. Kravet til strafferamme var et bevisst valg da loven ble gitt, jf. Ot.prp. nr. 30 (1974–75) Om 1) lov om utlevering og annen rettshjelp i straffesaker 2) lov om endringer i lov 3 mars 1961 nr. 1 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige s. 27. Bakgrunnen for ikke å harmonisere norsk lovgivning med utleveringskonvensjonen 1957 på dette punkt skyldes delvis at det ville åpne for utlevering for lovbrudd av mindre alvorlig karakter, og delvis at kravet om fengsel i mer enn ett år var i samsvar med kravene i de andre nordiske landene.

Annet ledd gir likevel Kongen fullmakt til å avtale at utlevering kan finne sted ved lavere strafferamme enn det som er angitt i første ledd. Med andre ord kan det ved avtale gjøres unntak fra hovedregelen i utleveringsloven om at forholdet må kunne medføre fengsel i mer enn ett år.

Utleveringsloven oppstiller ikke krav til strafferamme i anmodende stat, men det forutsettes at handlingen er straffbar både i Norge og i vedkommende stat, jf. utleveringsloven § 1 og § 3 tredje ledd.

Etter EUs utleveringskonvensjon 1996 artikkel 2 nr. 1, skal utlevering kunne skje for handlinger som kan straffes i anmodede stat med frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i minst 6 måneder. I tillegg må handlingen kunne straffes med frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i minst 12 måneder i den anmodende staten. Kravet til strafferamme etter EUs utleveringskonvensjon er derfor lavere enn etter gjeldende rett.

EUs utleveringskonvensjon 1996 artikkel 2 utvider også adgangen til aksessorisk utlevering. Aksessorisk utlevering innebærer at det ved utlevering for flere handlinger, er tilstrekkelig at kravet til strafferamme er oppfylt for én av handlingene. Etter utleveringsloven § 3 tredje ledd er kravet i dag at de øvrige handlingene skal kunne medføre fengselsstraff eller anbringelse i anstalt.

4.2.2 Forslaget i høringsnotatet 8. januar 2025

Departementet foreslår i høringsnotatet at Norge anvender de Schengen-relevante reglene i EUs utleveringskonvensjon 1996 overfor Sveits og Liechtenstein. Når det gjelder kravet til strafferamme, innebærer konvensjonens artikkel 2 at utlevering skal skje dersom handlingen som ligger til grunn for begjæringen i anmodede stat kan straffes med frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i minimum seks måneder. Bestemmelsen krever i tillegg at handlingen i anmodende stat kan straffes med frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i minst 12 måneder. Departementet foreslår ikke endring av utleveringsloven § 3, da det allerede etter annet ledd åpnes for å gjøre unntak fra strafferammekravet etter avtale med fremmed stat. Når det gjelder aksessoriske forhold og utvidelsen av gjeldende rett slik at det er tilstrekkelig at aksessoriske forhold er straffbare etter norsk rett, er dette en endring som allerede er foreslått av Utleverings- og arrestordreutvalget. NOU 2022: 15 Utleverings- og arrestordreloven ble sendt på høring høsten 2022, og forslaget til endring ble derfor ikke behandlet på ny i høringsnotatet 8. januar 2025.

4.2.3 Utleverings- og arrestordreutvalgets forslag

I NOU 2022: 15 Utleverings- og arrestordreloven foreslår utvalget å lempe på kravet til strafferamme, som i dag følger av § 1 første ledd første punktum, og bringe den nye bestemmelsen på linje med utleveringskonvensjonen 1957 (s. 71 flg.). Etter forslaget skal utlevering derfor kunne skje for forhold som etter norsk rett kan medføre fengsel i ett år eller mer, jf. lovforslaget § 12 første ledd. Adgangen for Kongen til å inngå avtale om å fravike kravet til strafferamme foreslås videreført, jf. lovutkastet § 12 tredje ledd.

Når det gjelder aksessoriske forhold foreslår Utleverings- og arrestordreutvalget å endre gjeldende rett slik at det er tilstrekkelig at de aksessoriske forholdene oppfyller kravet til dobbel straffbarhet og ikke lenger er et krav om fengselsstraff. Utvalget viste til at artikkel 1 i annen tilleggsprotokoll til utleveringskonvensjonen 1957 åpner for aksessorisk utlevering for bøteforhold. Norge har tatt forbehold til denne bestemmelsen, og argumentasjonen da forbeholdet ble inngitt var blant annet at utleveringsinstituttet bør reserveres for relativt grovere lovbrudd og at saken ikke bør kompliseres med mindre alvorlige lovbrudd. Utvalget påpekte imidlertid at det for den ettersøkte vil være en fordel å få avgjort alle sine saker samlet. Så lenge minst ett av forholdene oppfyller kravet til strafferamme, påpeker utvalget at forholdsmessighetshensynet langt på vei vil være ivaretatt.

4.2.4 Høringsinstansenes syn – høringsnotatet 8. januar 2025

Advokatforeningen, Riksadvokaten, Politidirektoratet, Politihøgskolen og Finnmark politidistrikt har kommet med innspill til lempeligere krav til strafferamme for utlevering til Sveits og Liechtenstein.

Advokatforeningen er ikke enig i departementets forslag om å oppheve kravet om strafferamme for lovbrudd som ligger til grunn for utleveringen.

Finnmark politidistrikt, Politidirektoratet og Riksadvokaten uttaler seg generelt om forenklingene i utleveringsloven i forholdet til Sveits og Liechtenstein og fremholder at de er positive til forslagene. Riksadvokaten uttaler blant annet at:

«Sett i lys av den forenklingen som er innført i relasjon til EUs medlemsstater gjennom europeisk arrestordre, fremstår det naturlig å lempe eller forenkle reglene om utlevering i relasjon til Liechtenstein og Sveits, og riksadvokaten ser ikke betenkeligheter ved de foreslåtte endringene.»

Politihøgskolen er enig med departementet i at betenkelighetene ved lavere strafferamme er atskillig mindre når rettsvesenet i anmodende stat har grunnleggende likhetstrekk med det norske. Videre er de enige i at forslaget ikke vil kreve en endring i utleveringsloven § 3, ettersom det allerede foreligger en unntaksadgang i annet ledd. Politihøgskolen stiller imidlertid spørsmål ved om departementets forslag i tilstrekkelig grad sikrer at unntaket som gjelder her, fanges opp av rettsanvenderne.

4.2.5 Høringsinstansenes syn – utleverings- og arrestordreutvalgets forslag

Det nasjonale statsadvokatembetet, Oslo Statsadvokatembeter, Kripos og Oslo politidistrikt har inngitt merknader til utleverings- og arrestordreutvalgets forslag om aksessoriske forhold og strafferammen og er i stor grad positive til utvalgets forslag. Det Nasjonale Statsadvokatembetet og Kripos har imidlertid påpekt at begrepet «aksessoriske forhold» bør klargjøres og dersom det benyttes i lovbestemmelsens tittel, bør det også gjenfinnes i bestemmelsen. Oslo Statsadvokatembeter uttaler kun at utlevering for aksessoriske forhold anses lite kontroversielt og kommenteres derfor ikke. Oslo politidistrikt deler utvalgets syn vedrørende aksessoriske forhold og vurderingen av straffbarheten.

4.2.6 Departementets vurdering

Utleverings- og arrestordreutvalget foreslår å endre strafferammekravet i utleveringsloven § 3 første ledd slik at utlevering kan skje for handlinger som etter norsk rett kan medføre fengsel i ett år eller mer. Departementet vil vurdere dette nærmere i forbindelse med den videre oppfølgningen av utvalgets forslag.

EUs utleveringskonvensjon 1996 artikkel 2 har et lavere strafferammekrav enn det som følger av utleveringsloven § 3 første ledd. Departementet presiserer at det ikke er tale om å oppheve kravet til strafferamme, som påpekt av Advokatforeningen. Det vil fortsatt gjelde et krav om strafferamme i anmodende stat på minst 12 måneder etter konvensjonen. I anmodede stat vil strafferammekravet være minst seks måneder. Den lavere strafferammen vil kun gjelde i saker om utlevering mellom Norge, Sveits og Liechtenstein. Departementet bemerker at det for overlevering mellom Norge, Island og EU-statene, allerede i dag ikke oppstilles noe strafferammekrav i staten som mottar arrestordren, jf. arrestordreloven §§ 6 og 17. Med andre ord er det allerede en videre anledning til overlevering mellom EU og Norge og Island enn det som nå foreslås skal gjelde mellom Norge, Sveits og Liechtenstein. Sveits og Liechtenstein er stater som står Norge nær både rettslig og politisk, og skiller seg ikke ut fra EU-landene på dette området. Betenkelighetene ved lavere strafferamme i anmodede stat er atskillig mindre når rettsvesenet i anmodende stat har grunnleggende likhetstrekk med det norske. Selv om forslaget innebærer at norske myndigheter potensielt må utlevere for mindre alvorlige handlinger, får det kun virkning overfor disse to landene. Departementet kan derfor ikke se at det foreligger betenkeligheter med å senke strafferammekravet i saker om utlevering mellom Norge, Sveits og Liechtenstein. Endelig må det tas i betraktning at konvensjonens artikkel 2 krever at handlingen må kunne straffes med frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon på minst 12 måneder i den anmodende staten. Dette vil formentlig sikre at Norge ikke risikerer å utlevere lovbrytere for rent bagatellmessige forhold.

Utleveringsloven § 3 annet ledd gir Kongen fullmakt til å avtale med fremmed stat at utlevering skal skje ved lavere strafferamme enn det som er angitt i utleveringsloven § 3 første ledd. Avtalene med Sveits og Liechtenstein om anvendelsen av de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjon 1996 vil være slike avtaler. For utlevering til Sveits eller Liechtenstein innebærer avtalene at kravet til strafferammen i Norge vil være seks måneder. For staten som begjærer utlevering, vil kravet til strafferammen være frihetsstraff eller annen frihetsberøvende reaksjon i minst 12 måneder.

For å sikre at unntaket i strafferammekravet ved utlevering til Sveits og Liechtenstein fanges opp av rettsanvenderne, vil departementet innta informasjon om dette i departementets rundskriv om utlevering.

Når det gjelder aksessoriske handlinger, er departementet enig i Utleverings- og arrestordreutvalgets forslag om at det er tilstrekkelig at disse handlingene er straffbare etter norsk rett. Dette innebærer at loven vil åpne for aksessorisk utlevering for handlinger som kan straffes med bøter og andre strafferettslige reaksjoner, så lenge ett av forholdene vedkommende utleveres for oppfyller strafferammekravet etter hovedregelen. Ingen av høringsinstansene hadde innsigelser til dette forslaget. Departementet foreslår å gjøre denne endringen generell, slik at den ikke er begrenset til å gjelde for Sveits og Liechtenstein. Dette gjør at Norge kan trekke sitt forbehold til artikkel 1 til annen tilleggsprotokoll til utleveringskonvensjonen 1957. Siden departementet endrer någjeldende utleveringslov, gjøres det kun en mindre endring i gjeldende ordlyd i utleveringsloven § 3 tredje ledd.

4.3 Fiskale lovbrudd og amnesti (konvensjonens artikkel 6 og artikkel 9)

4.3.1 Gjeldende rett

EUs utleveringskonvensjon 1996 artikkel 6 gjelder fiskale lovbrudd, det vil si lovbrudd som skader statens finanser. Bestemmelsen slår fast at utlevering for fiskale lovbrudd skal skje hvis vilkårene etter bl.a. konvensjonen er oppfylt, dersom forholdet utgjør et tilsvarende straffbart forhold etter den anmodede stats lovgivning. Utleveringsloven regulerer ikke særskilt fiskale lovbrudd. Utlevering kan dermed skje for slike lovbrudd, hvilket er i samsvar med EUs utleveringskonvensjon 1996 artikkel 6.

EUs utleveringskonvensjon 1996 artikkel 9 slår fast at utlevering ikke kan skje for forhold som er omfattet av amnesti i anmodede stat. Utleveringsloven har ingen uttrykkelig bestemmelse om amnesti, men utlevering kan bare skje når handlingen, eller tilsvarende handling, etter norsk lov kan medføre fengsel i mer enn ett år, jf. § 3 første ledd. Dette innebærer at det heller ikke må være gitt amnesti for forholdet i Norge for at utlevering kan finne sted. Norsk rett er således i tråd med konvensjonen artikkel 9.

4.3.2 Forslaget i høringsnotatet 8. januar 2025

Departementet foreslår ingen lovendringer i høringsnotatet for å kunne anvende artikkel 6 i EUs utleveringskonvensjon 1996 ovenfor Sveits og Liechtenstein, fordi det ikke foreligger noen hindringer for å utlevere for fiskale lovbrudd i gjeldende utleveringslov.

Når det gjelder amnesti i artikkel 9 i EUs utleveringskonvensjon, innebærer utleveringslovens krav til dobbel straffbarhet at utlevering uansett skal nektes for forhold som det er gitt amnesti for i Norge, og departementet mener derfor det ikke er nødvendig med en endring av utleveringsloven på nåværende tidspunkt.

4.3.3 Utleverings- og arrestordreutvalgets forslag

I NOU 2022: 15 Utleverings- og arrestordreloven går utvalget inn for å videreføre gjeldende rett og uttaler at de ikke ser et behov for særskilte lovbestemmelser for fiskale lovbrudd.

Videre foreslår utvalget at det inntas en egen bestemmelse om amnesti. Det vises likevel til at amnesti sjelden besluttes i Norge og egentlig vil bli overflødig som en egen avslagsgrunn for utlevering, se NOU 2022: 15 punkt 8.14.4 side 138. I utvalgets forslag er amnesti foreslått som en fellesbestemmelse også for arrestordre. Som utvalget peker på innebærer kravet til dobbel straffbarhet at utlevering uansett skal nektes for forhold som det er gitt amnesti for i Norge.

4.3.4 Høringsinstansenes syn – høringsnotatet 8. januar 2025

Politihøgskolen, som eneste høringsinstans med innspill til dette forslaget, slutter seg til departementets syn om at det ikke er nødvendig med endringer i norsk lov for å innfri forpliktelsene etter konvensjonen.

4.3.5 Høringsinstansenes syn – utleverings- og arrestordreutvalgets forslag

Det er ingen høringsinstanser som har innspill til dette.

4.3.6 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at det ikke er nødvendig å regulere fiskale lovbrudd særskilt i utleveringsloven. Ettersom det etter norsk rett ikke foreligger hindringer for å utlevere for fiskale lovbrudd, vil det ikke være behov for en slik bestemmelse for å etterleve artikkel 6 i EUs utleveringskonvensjon 1996.

Etter departementets syn er det ikke nødvendig med endring av utleveringsloven med hensyn til amnesti på nåværende tidspunkt. Departementet opprettholder derfor sitt forslag som omtalt i høringsnotatet. Departementet vil imidlertid vurdere dette nærmere i forbindelse med oppfølging av forslagene i NOU 2022: 15 Utleverings- og arrestordreloven.

4.4 Foreldelse (konvensjonens artikkel 8)

4.4.1 Gjeldende rett

Utlevering kan ikke skje når adgangen til strafforfølgning eller straffullbyrding er foreldet etter norsk lov, jf. utleveringsloven § 9 første punktum. Fremmes begjæringen av en stat som deltar i Schengen-samarbeidet, følger det av § 9 tredje punktum at det med hensyn til avbrytelse av foreldelsesfristen er anmodende stats regler som kommer til anvendelse. Bestemmelsen gjennomfører med dette Schengen-konvensjonen artikkel 62 nr. 1, og får i dag anvendelse overfor Schengen-statene Sveits og Liechtenstein. Det er i rettspraksis lagt til grunn at regelen ikke er begrenset til å gjelde avbrytelse av foreldelsesfristen, men at den også omfatter suspensjon, jf. bl.a. LB-2018-146950. Loven forutsetter at forholdet heller ikke er foreldet i staten som begjærer utlevering gjennom kravet til dobbel straffbarhet, jf. utleveringsloven §§ 1 og 3.

4.4.2 Forslaget i høringsnotatet 8. januar 2025

Departementet foreslår i høringsnotatet 8. januar 2025 å gjennomføre EUs utleveringskonvensjon 1996 artikkel 8 ved å endre utleveringsloven § 9 tredje punktum slik at den harmonerer med ordlyden i konvensjonen. Dette innebærer at § 9 første punktum ikke skal gjelde ved utlevering til stater som deltar i Schengen-samarbeidet, slik at utlevering til Schengen-statene Sveits og Liechtenstein i utgangspunktet ikke kan nektes fordi forholdet ville vært foreldet i Norge. Endringen i seg selv vil ikke innebære en plikt til utlevering når forholdet er foreldet etter norsk rett, men opphever forbudet mot utlevering ved foreldelse og gir en adgang til utlevering i disse tilfellene. Utlevering kan uansett nektes ved foreldelse dersom begjæringen gjelder straffbare forhold som den anmodede staten ifølge sin lovgivning har jurisdiksjon over, jf. reservasjonen i artikkel 8 nr. 2. Departementet foreslår å begrense unntaket ved at utlevering fortsatt skal nektes ved foreldelse dersom begjæringen gjelder straffbare forhold som er helt etter delvis begått på norsk territorium.

4.4.3 Høringsinstansenes syn – høringsnotatet 8. januar 2025

Både Riksadvokaten og Politihøgskolen er positive til departementets forslag til endringer og støtter at reglene overfor Schengen-statene Sveits og Liechtenstein harmonerer med foreldelsesreglene overfor EU-statene. Advokatforeningen uttaler at de er negative til at det skal gis adgang til å utlevere borgere på bakgrunn av straffbare forhold som etter norsk rett er foreldet. Det etterspørres en prinsipiell vurdering av dette og påpekes at det synes å være en lovteknisk uheldig løsning at forbudet oppheves samtidig som det innføres en lovfestet unntaksregel.

4.4.4 Departementets vurdering

Departementet anser det ikke betenkelig å innføre de samme mulighetene for utlevering til Schengen-statene Sveits og Liechtenstein, som allerede er innført for EU-statene. Departementet påpeker at endringen i seg selv ikke vil medføre en plikt til utlevering når forholdet er foreldet etter norsk rett, men det vil gi en adgang til utlevering i disse tilfellene. Sveits og Liechtenstein har i likhet med Norge rettssystemer som bygger på rettsstatsprinsipper, med stor vekt på domstolenes uavhengighet og borgernes rettssikkerhet. Departementet presiserer at man ikke ønsker å utvide regelverket mer overfor Schengen-statene Sveits og Liechtenstein enn hva man har gjort for EU-statene. Det følger av arrestordreloven at en arrestordre skal avslås dersom handlingen er foreldet, og begått helt eller delvis på norsk territorium, jf. arrestordreloven § 8 første ledd bokstav k. Det er derfor nødvendig å lovfeste et tilsvarende unntak også i utleveringsloven. Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget slik det fremgår i høringsnotatet.

4.5 Oversendelse av utleveringsbegjæringer og sentralmyndighet (konvensjonens artikkel 13)

4.5.1 Gjeldende rett

Utleveringsloven § 13 regulerer mottak av og krav til utleveringsbegjæringer fra fremmed stat, og bestemmer at utleveringsbegjæringen skal fremsettes diplomatisk vei når ikke annet følger av overenskomst med vedkommende stat. Schengen-konvensjonen artikkel 65 gir anvisning på en enklere oversendelsesmåte og gjelder i dag overfor Schengen-statene Sveits og Liechtenstein. Utleveringsloven § 13 annet til femte ledd bestemmer hvilke opplysninger en utleveringsbegjæring skal inneholde og hvilke dokumenter som skal vedlegges begjæringen. Etter utleveringsloven § 13 tredje ledd skal det ved begjæring om utlevering til rettsforfølgning fra fremmed stat vedlegges original eller bekreftet avskrift av pågripelsesbeslutning eller annen beslutning som er utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning og som forutsetter at det er skjellig grunn til mistanke mot vedkommende for den straffbare handlingen. Ved utlevering til fullbyrding av dom, skal den fellende dommen vedlegges i original eller bekreftet avskrift, jf. utleveringsloven § 13 fjerde ledd.

Kravet til original eller bekreftet avskrift skal tolkes strengt, og det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en ubekreftet kopi, jf. HR-2017-985-U avsnitt 12. Kravet ble imidlertid lempet på i midlertidig lov 17. juni 2022 nr. 60 om tilpasninger i regelverket om internasjonalt samarbeid som følge av utbruddet av covid-19 § 4 annet og tredje ledd. Etter disse bestemmelsene var det tilstrekkelig at det forelå en kopi av pågripelsesbeslutningen eller dommen. De midlertidige reglene ble opphevet 1. juli 2023.

Forsendelsesmåten for utleveringsbegjæringen er ikke uttrykkelig regulert i utleveringsloven. Imidlertid vil § 13 tredje ledd i utgangspunktet være til hinder for at anmodende stat kan oversende utleveringsbegjæring til Norge via telefaks slik det er foreskrevet i EUs utleveringskonvensjon 1996 artikkel 13 nr. 3.

EUs utleveringskonvensjon 1996 artikkel 13 bestemmer at statene skal utpeke en sentralmyndighet som er ansvarlig for å oversende og motta utleveringsbegjæringer med vedlegg. Det bestemmes videre at utleveringsbegjæringen med vedlegg kan oversendes per telefaks, jf. nr. 3. For å verifisere hvorvidt begjæringen er ekte kan anmodende stat bekrefte at dokumentene tilsvarer originaldokumentene, jf. nr. 5. Dersom anmodede stat betviler at dokumentene tilsvarer originaldokumentene, kan sentralmyndigheten kreve at amodende stat oversender originaler eller bekreftede kopier innen rimelig tid.

4.5.2 Høringsnotatet 8. januar 2025

Departementet påpekte i høringsnotatet at EUs utleveringskonvensjon 1996 artikkel 13 ikke vil medføre noen realitetsendring sammenliknet med dagens praksis. Utleveringsbegjæringer oversendes allerede i dag mellom sentralmyndighetene i Norge, Sveits og Liechtenstein i medhold av Schengen-konvensjonen.

Departementet påpekte i høringsnotatet at telefaks er en utdatert og usikker forsendelsesmåte, som i svært liten grad brukes i internasjonalt rettslig samarbeid i dag. Det var derfor ikke ønskelig å foreslå en lovendring som tillater oversendelse av utleveringsbegjæringer med telefaks. Departementet foreslår i stedet å gå videre med forslaget i NOU 2022: 15 Utleverings- og arrestordreloven hva gjelder krav til dokumentene som skal følge med utleveringsbegjæringer og åpne for at det er tilstrekkelig å motta kopi av dom eller pågripelsesbeslutning.

4.5.3 Utleverings- og arrestordreutvalget forslag

I NOU 2022: 15 Utleverings- og arrestordreloven foreslår utvalget å lempe på kravet til original dom eller pågripelsesbeslutning som vedlegg til utleveringsbegjæringen. Utvalget påpekte at en lemping av originalkravet vil innebære at det blir vanskeligere å verifisere dokumentets opphav og at innholdet i dokumentet samsvarer med originaldokumentet. Det ble også fremhevet at utleveringskonvensjonen 1957 krever at avgjørelsen foreligger i original eller bekreftet avskrift. Utvalget kom likevel frem til at det var gode grunner for å lempe på kravet om originaldokument. Det ble vist til at flere stater benytter elektroniske løsninger, slik at en rekke dokumenter kun foreligger elektronisk. Det ble også fremhevet at Europarådets fjerde tilleggsprotokoll til utleveringskonvensjonen 1957 åpner for å bare vedlegge kopi av avgjørelsen. Norge er ikke tilsluttet denne protokollen, men utvalget påpeker at dette er illustrerende for at man i enkelte internasjonale fora beveger seg bort fra originalkrav. Utvalget fremhevet også at forslaget om å lempe på originalkravet måtte ses i sammenheng med utvalgets forslag om at begjæringen som hovedregel må fremsendes via diplomatiske kanaler.

4.5.4 Høringsinstansenes syn – høringsnotatet 8. januar 2025

Politihøgskolen er positiv til departementets merknad i høringsbrev av 8. januar 2025 om å åpne for å motta kopi av dokumenter i utleveringssaker. Politihøgskolen fremhever at også den siktede vil være tjent med en effektivisering av informasjonsutvekslingen mellom landene.

4.5.5 Høringsinstansenes syn – utlevering og arrestordreutvalgets forslag

Politihøgskolen og Vestfold, Telemark og Buskerud Statsadvokatembeter har kommentert utvalgets forslag hva gjelder krav til dokumenter som skal medfølge begjæringen. Politihøgskolen påpeker at de er enige i at dersom begjæringen blir fremsendt gjennom diplomatiske kanaler, blir dens autentisitet vurdert og prøvd i flere ledd. De finner det imidlertid mer betenkelig å gå bort fra kravet til original eller bekreftet kopi når utvalget samtidig går inn for at begjæringer kan sendes elektronisk. Det fremheves at hvorvidt rettssikkerheten til den ettersøkte ivaretas tilstrekkelig, vil avhenge av de teknologiske løsningene som i fremtiden anerkjennes i denne sammenheng. Vestfold, Telemark og Buskerud Statsadvokatembeter støtter utvalgets forslag og uttaler at de ikke kan se noen betenkeligheter ved de foreslåtte endringene om å lempe på originalkravet.

4.5.6 Departementets vurdering

Når det gjelder fremsendelseskanalen for utleveringsbegjæringer mellom sentralmyndighetene til Norge, Sveits og Liechtenstein, medfører ikke avtalene med Sveits og Liechtenstein behov for lovendring.

For krav til dokumentene som vedlegges utleveringsbegjæringen og fremsendelsemåten, er departementet enig i utvalgets forslag om å fjerne kravet til original eller bekreftet avskrift av pågripelsesbeslutning eller dom i utleveringsloven § 13 tredje og fjerde ledd. Departementet fastholder forslaget om å endre utleveringsloven § 13 for så vidt gjelder dette kravet. Departementet foreslår videre å gjøre endringen generell, slik at den ikke er begrenset til å gjelde for Sveits og Liechtenstein.

Mange stater har, i likhet med Norge, innført digital saksbehandling i domstolene. Endringen fjerner usikkerheten om et dokument mottatt fra utlandet er å anse som en original eller bekreftet kopi, og gjør det klart at en kopi er tilstrekkelig. Det sentrale er at utleveringsdokumentene er fremsatt av kompetent myndighet på rett måte. Departementet må foreta rimelige undersøkelser for å sikre utleveringsbegjæringens autentisitet, og fremsendelseskanalen vil fortsatt være diplomatisk vei, hvis ikke annet følger av overenskomst med fremmed stat, jf. utleveringsloven § 13 første ledd. Til Politihøgskolens høringsuttalelse til NOU 2022: 15, bemerker departementet at selv om utvalget foreslår å åpne for digital fremsendelse, innebærer ikke dette en lempning for så vidt gjelder hvilke myndigheter dokumentene skal fremsendes gjennom. Fordi utleveringsloven § 13 oppstiller et krav til original eller bekreftet kopi, vil ikke forsendelsesmåten i praksis kunne være annet enn per post eller kurer. Ved å lempe på originalkravet i § 13 tredje ledd bestemmelsen vil andre forsendelsesmåter være mulig, men fremsendelsen må fortsatt skje diplomatisk vei, hvis ikke annet følger av overenskomst med fremmed stat. Fristen for å fremsende en utleveringsbegjæring blir ofte satt til 4 uker, jf. utleveringsloven § 20 første ledd, og en lemping av kravet til original eller bekreftede avskrifter i § 13 tredje og fjerde ledd vil etter departementets syn avhjelpe tidspresset for anmodende myndighet slik at utleveringsdokumentene mottas innen fristen.