7 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 3

Bestemmelsens tredje ledd innebærer at dersom en person er begjært utlevert for flere lovbrudd, er det tilstrekkelig at kravet om strafferamme er oppfylt for ett av lovbruddene. Dette betegnes som aksessorisk utlevering. Endringen i bestemmelsens tredje ledd innebærer at det ikke lenger vil være et krav om at aksessoriske handlinger kan straffes med fengselsstraff eller anbringelse i anstalt. Handlingen må imidlertid fortsatt være straffbar både etter norsk og anmodende stats rett. Dette medfører at handlinger som kan straffes med bøter, rettighetstap eller annen straff, og som ikke innebærer fengsel, vil kunne være del av en utleveringssak så lenge minst ett av lovbruddene oppfyller kravet til strafferamme som følger av første eller annet ledd. Se de alminnelige merknadene i punkt 4.2.6.

Til § 9

Endringen i tredje punktum innebærer at utlevering til en Schengen-stat kan finne sted selv om adgangen til henholdsvis strafforfølgning eller fullbyrding av straffen er foreldet etter norsk rett, med mindre forholdet er begått på norsk territorium. Bestemmelsen gjennomfører EUs utleveringskonvensjon 1996 artikkel 8, se nærmere de alminnelige merknadene i punkt 4.4. Statene som deltar i Schengen-samarbeidet og omfattes av paragrafen her, er Sveits og Liechtenstein. Det er i utgangspunktet foreldelsesreglene i anmodende Schengen-stat som skal legges til grunn ved vurderingen av om utlevering skal skje. Forholdet kan derfor ikke være foreldet i landet som begjærer utlevering. Bestemmelsen innebærer at utleveringsbegjæringen alltid skal avslås dersom forholdet er foreldet og ble begått helt eller delvis på norsk territorium, herunder på Svalbard, Jan Mayen eller i de norske bilandene, eller i andre områder underlagt norsk jurisdiksjon. Dette tilsvarer arrestordreloven § 8 første ledd bokstav k. Utover dette opphever bestemmelsen forbudet mot utlevering ved foreldelse, og gir en adgang, men ingen plikt til utlevering når forholdet er foreldet etter norsk rett. Se de alminnelige merknadene i punkt 4.4.4.

Til § 13

Endringene i tredje og fjerde ledd innebærer at det er tilstrekkelig å motta kopi av pågripelsesbeslutning eller fellende dom, og at kravet til original eller bekreftet kopi fjernes. Mange stater har digital saksbehandling i domstolene, og en digital versjon vil nå være tilstrekkelig. Det gjøres ingen endring i fremsendelsesmåten, slik at denne fortsatt vil følge av § 13 første ledd. Endringen muliggjør imidlertid at dokumentene kan mottas elektronisk. Se de alminnelige merknadene i punkt 4.5.6.

Til § 23 c

Bestemmelsen er ny og regulerer i hvilken utstrekning norske myndigheter skal yte bistand til Den europeiske påtalemyndighet, EPPO. Se nærmere de alminnelige merknadene punkt 5. Etter bestemmelsen skal norske myndigheter bistå EPPO i samme utstrekning som det ytes bistand til EU-stater i dag. Det betyr at norske myndigheter i utgangspunktet vil være forpliktet til å yte bistand, jf. utleveringsloven § 23 a første ledd, med mindre det foreligger en avslagsgrunn. Slike avslagsgrunner er angitt i utleveringsloven § 23 a annet og tredje ledd, men tredje ledd bokstav a gjelder ikke for anmodninger fra en stat som er tilsluttet Schengen-samarbeidet eller Den europeiske union. Dette innebærer at tredje ledd bokstav a ikke vil gjelde for anmodninger fra EPPO. De angitte avslagsgrunnene i § 23 a er imidlertid ikke uttømmende, jf. «så vidt mulig» i første ledd. Bestemmelsen inneholder en sikkerhetsventil som åpner for avslag dersom andre forhold gjør at det ikke er mulig å gjennomføre bistandshandlingen, for eksempel på grunn av praktiske forhold eller at det ikke er hjemmel i norsk rett til å etterkomme den. Departementet bemerker imidlertid at den skjønnsmessige friheten til å avslå en rettsanmodning som følger av § 23 a tredje ledd, vil være begrenset av våre folkerettslige forpliktelser til å etterkomme rettsanmodninger som for eksempel Den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker 10. april 1959 med protokoller eller Avtale mellom Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om anvendelsen av visse bestemmelser i konvensjonen av 29. mai 2000 om gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater og i protokoll av 2001 til denne konvensjon. Ved anmodning om bruk av tvangsmidler gjelder dessuten ytterligere skranker, se nærmere § 24, men det innebærer eksempelvis at unntaket i § 24 tredje ledd annet punktum får tilsvarende anvendelse for EPPO. Ny § 23 c angir at en anmodning om rettslig bistand skal behandles på tilsvarende måte som anmodninger fra stater i Den europeiske union. Dette innebærer at bestemmelser om rettslig samarbeid i blant annet domstolloven og utleveringsloven gjelder tilsvarende i samme utstrekning som de får anvendelse overfor en EU-stat. Opplistingen er ikke uttømmende, og i den grad andre lovbestemmelser får anvendelse i saker om gjensidig hjelp i straffesak for en EU-stat, vil de også kunne anvendes overfor EPPO. Forskrift om internasjonalt samarbeid i straffesaker kommer til anvendelse så langt den passer. Se de alminnelige merknadene i punkt 5.5.