3 Folkerettslege rammer og utanlandsk rett

3.1 Folkerettslege rammer

Utlevering av lovbrytarar mellom statar byggjer på prinsippet om at ein stat sjølv avgjer om ein person skal utleverast eller ikkje. Noregs folkerettslege forpliktingar knytte til utlevering set rammer for om eit utleveringskrav skal etterkommast eller ikkje. Noreg kan avslå eit krav om utlevering på alle grunnlag overfor statar Noreg ikkje har ein folkerettsleg avtale om utlevering med.

Europeisk konvensjon 13. desember 1957 om utlevering (utleveringskonvensjonen) er den viktigaste konvensjonen om utlevering og er ratifisert av alle 47 medlemsland i Europarådet, i tillegg til Israel, Sør-Afrika og Sør-Korea. Dersom vilkåra i konvensjonen er oppfylte, medfører dette ei forplikting for Noreg til å utlevere. Noreg har dessutan avtalar om utlevering med Australia, USA og Canada. Desse avtalane medfører òg ei plikt til utlevering dersom bestemte vilkår er oppfylt. I tillegg forpliktar Den internasjonale straffedomstolen sine vedtekter Noreg til å utlevere dersom domstolen ber om det. Utover dette er Noreg tilslutta ei rekke konvensjonar knytta til ulike former for internasjonal og grenseoverskridande kriminalitet med føresegner om utlevering.

Ingen av dei folkerettslege avtalane på området set rammer for den interne saksbehandlinga i kvar enkelt stat. Denne reguleringa er overlaten til den nasjonale lovgivinga i statane. I utleveringskonvensjonen er dette overlate til den staten som mottek utleveringskravet å bestemme, jf. art. 22 i utleveringskonvensjonen. Det same gjeld utleveringsavtalen Noreg har med Australia, medan avtalane med USA og Canada synest å føresetje ei rettsleg prøving av utleveringskravet.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen av 4. november 1950 (EMK) stiller krav til statane i saker om utlevering og set òg rammer for statane sitt handlingsrom i utleveringssaker. Konvensjonen, som er inkorporert i norsk rett gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettslova), stiller først og fremst krav til den staten som den ettersøkte skal utleverast til, men det blir òg stilt nokre krav til landet som mottek kravet om utlevering.

Dei mest sentrale føresegnene er EMK artikkel 3 om forbodet mot tortur, artikkel 6 om retten til rettferdig rettargang og artikkel 8 om retten til privat- og familieliv. Andre relevante føresegner etter EMK er artikkel 2, jf. EMKs tilleggsprotokoll 6 og 13, om retten til liv og artikkel 5 om retten til fridom og tryggleik.

EMK artikkel 3 er særleg sentral i utleveringssaker då den ettersøkte ofte peiker på soningsforholda i staten som ber om utlevering som avslagsgrunn. Dersom det er tvil om soningsforholda er i tråd med artikkel 3, vil departementet innhente garantiar frå staten som ber om utlevering og vurdere om desse tilfredsstiller krava som kan utleiast av føresegna.

Vidare er EMK artikkel 6 av betydning, spesielt dersom grunnlaget for utleveringa er ein fråværsdom. Dette må forståast i lys av at utlevering ikkje skal skje dersom det er særleg grunn til å tru at dommen ikkje byggjer på ei rett vurdering av skuldspørsmålet, jf. utleveringslova § 10 første ledd. Dersom vedkommande ikkje var til stades under behandlinga av si eiga sak, kan det oppstå tvil om skuldspørsmålet har vore godt nok opplyst. I desse tilfella vil den nærmare vurderinga avhenge av om retten til den ettersøkte til å forsvare seg likevel vart vareteken på ein tilfredsstillande måte, eller om staten som ber om utlevering forsikrar at den ettersøkte kan få saka si prøvd for retten på ny.

EMK artikkel 8 kan òg ha noko å seie i utleveringssaker, men det er berre i heilt spesielle unntakstilfelle at privat- eller familielivet til den ettersøkte vil vege tyngre enn behovet for utlevering. I desse tilfella vil vurderinga av om EMK artikkel 8 er til hinder for utlevering, særleg avhenge av grovskapen til lovbrotet.

For ein nærmare omtale av føresegnene og praksis frå Den europeiske mennskerettsdomstolen (EMD) sjå punkt 4.3 i NOU 2022: 15 Utleverings- og arrestordreloven.

3.2 Utanlandsk rett

I NOU 2022: 15 kapittel 5 blir det gitt ei oversikt over reglane for utlevering i Norden og i nokre utvalde europeiske statar utanfor Norden; Frankrike, Nederland, Tyskland og Storbritannia. Det blir i hovudsak vist til denne forklaringa, likevel slik at det blir gitt ei kort oversikt nedanfor om saksbehandlinga og kven som er sentralmyndigheit i desse landa.

På Island, og i Finland, Sverige og Nederland, er det justisdepartementa som er sentralmyndigheit og behandlar saker om utlevering.

I Finland avgjer justisdepartementet utleveringssaka, men det innhentar fråsegn frå Høgsterett dersom den ettersøkte meiner at vilkåra for utlevering ikkje er oppfylte. På Island er det òg justisdepartementet som tek avgjerda, men den ettersøkte kan etter dette krevje avgjerd frå tingretten i Reykjavik av om vilkåra for utlevering er oppfylte.

Justisdepartementet i Nederland avgjer utleveringsspørsmålet etter ei rettsleg behandling av utleveringskravet. Departementet har høve til å utsetje avgjerda si, innhente fleire opplysningar frå staten som ber om utlevering og sende saka over til retten for ny rettsleg prøving dersom det blir rekna som nødvendig.

I Sverige avgjer regjeringa saka etter at påtalemakta har uttalt seg om vilkåra for utlevering er oppfylte. Dersom den ettersøkte ikkje samtykker til utlevering, blir saka send til Högsta domstolen, som einaste rettsinstans. Finn Högsta domstolen at vilkåra er oppfylte, blir saka send til regjeringa, som avgjer saka. Dersom Högsta domstolen kjem til at vilkåra ikkje er oppfylte, kan regjeringa ikkje samtykke til utlevering.

Det danske riksadvokatembetet, som er utpeika som sentralmyndigheit i utleveringssaker i Danmark, får utleveringskrava direkte frå utanlandsk myndigheit. Påtalemakta bringar saka inn for domstolen, som endeleg avgjer om utlevering skal skje.

Ein meir detaljert gjennomgang av utanlandsk rett står i utvalet sin omtale i utgreiinga punkt 10.5.2.3.