5 Departementet sine vurderingar og forslag

5.1 Innleiing

I tråd med Stortingets oppmodingsvedtak nr. 220 (2024–2025) fremmar departementet forslag om å lovfeste ei kompensasjonsordning basert på anbefalingane i NOU 2022: 19 Oljepionerene – en kompensasjonsordning. Den foreslåtte kompensasjonsordninga vil vere ei ex gratia-ordning og inneber ikkje eit rettsleg erstatningsansvar for staten.

Departementet foreslår ei ordning som baserer seg på Oljepionerkommisjonens «modell 2», som er forslaget frå fleirtalet i utgreiinga til kommisjonen. Departementet foreslår at det skal opprettast ei uavhengig nemnd som skal behandle søknader om kompensasjon, sjå punkt 5.6 nedanfor. I tråd med anbefalinga frå kommisjonen foreslår departementet at kompensasjonsordninga skal vere tidsavgrensa, og at søknader om kompensasjon må vere fremma for nemnda innan to år frå lova trer i kraft, sjå punkt 5.7.

Departementet foreslår, i tråd med fleirtalet i kommisjonen, at også etterlatne skal vere omfatta av ordninga dersom den avdøde oppfylte vilkåra for økonomisk kompensasjon.

Etter forslaget er det ikkje stilt vilkår om statsborgarskap, trygdetilknyting eller liknande. Norske og utanlandske arbeidstakarar skal med det ha same høve til å søke om kompensasjon etter ordninga.

5.2 Verkeområdet til ordninga og vilkår for økonomisk kompensasjon

5.2.1 Pionertida

For å vere omfatta av ordninga må søkaren etter forslaget ha arbeidd i petroleumsverksemda offshore på norsk kontinentalsokkel i «pionertida». Som beskrive ovanfor var medlemmene i Oljepionerkommisjonen ikkje einige om kva tidsperiode som burde leggast til grunn for «modell 2». Tre medlemmer foreslo at pionertida i petroleumsverksemda offshore skulle definerast som perioden 1966–1985 («modell 2A»), og tre medlemmer foreslo at tidsperioden skulle vere 1966–1990 («modell 2B»). Éin medlem foreslo kommisjonens «modell 4» og at tidsperioden skulle vere 1966–1995.

Departementet foreslår å sette pionertida til perioden 1966–1990. Departementet viser til at sjølv om petroleumsloven tredde i kraft i 1985, var det først frå 1990 at det blei meir merksemd rundt helse-, miljø- og sikkerheitsarbeid knytt til helseskadar på grunn av eksponering for kjemikalium. På 1980-talet var merksemda i større grad knytt til å forhindre personskadar og storulykker, særleg i lys av Alexander Kielland-ulykka. Departementet viser til at det blei sett i gang fleire forskriftsarbeid etter at lova tredde i kraft, og at det tok noko tid å ferdigstille og implementere regelverket for arbeidsmiljø og sikkerheit. Det tok også litt tid før arbeidsmiljø blei ein del av internkontrollen i verksemdene. Vidare var det først frå 1990-talet at det blei lagt meir vekt på arbeidet med å kartlegge eksponering for kjemikalium og potensielle helseskadar. Slik departementet ser det, taler dette for at skjeringstidspunktet bør settast til 1990. Departementet viser elles til vurderingane i NOU 2022: 19 punkt 10.5.1. Endeleg viser departementet til at 1990 er det same skjeringstidspunktet som blei lagt til grunn i kompensasjonsordninga for nordsjødykkarane.

5.2.2 Aktivitetsområde og arbeidstakargrupper

Departementet foreslår, i tråd med fleirtalet i kommisjonen, at ordninga avgrensast til visse aktivitetsområde og arbeidstakargrupper. Avgrensinga baserer seg på at ei gruppe arbeidstakarar som utførte visse typar aktivitetar, var særleg utsett for eksponering for helseskadelege kjemikalium. Dette gjeld ifølge fleirtalet i kommisjonen arbeidstakarar som arbeidde innanfor aktivitetsområda «boring og brønn» og «produksjon og vedlikehald». Arbeidet offshore innanfor desse aktivitetsområda innebar eksponering for hydrokarbon, boreslam og benzen. Dette er helseskadelege eksponeringsforhold som ein ikkje fann for andre tilsvarande grupper i landbasert verksemd på den same tida, sjå NOU 2022: 19 punkt 9.2.3. At ei gruppe oljearbeidarar offshore blei utsett for denne typen eksponering for helseskadelege kjemikalium som ikkje var samanliknbar med landbasert verksemd, er ein av hovudgrunnane til at kommisjonen konkluderte med at ei kompensasjonsordning vil vere ei riktig og hensiktsmessig oppfølging av denne gruppa. Departementet foreslår derfor at det er eksponering for desse kjemikalia innanfor dei nemnde aktivitetsområda som skal leggast til grunn for kompensasjonsordninga.

I tråd med anbefalinga frå kommisjonen foreslår departementet at lovteksten bør avgrense dei aktuelle arbeidstakargruppene, slik at ordninga blir mest mogleg målretta, sjå NOU 2022: 19 punkt 10.3. Her går det fram at det innanfor «boring og brønn» særleg var dekksarbeidarar, boredekksarbeidarar, tårnmenn, assisterande tårnmenn, riggmekanikarar, slamsloggarar og sementerarar som blei eksponerte for dei nemnde kjemikalia. Innanfor «produksjon og vedlikehald» var det særleg prosessoperatørar, laboratoriemekanikarar, mekanikarar, elektrikarar, automatikarar, maskinistar og teknisk cleanerar som blei eksponerte. Departementet foreslår å presisere særskild i lova at søkaren må ha tilhøyrt ein av desse arbeidstakarkategoriane for å ha rett til kompensasjon. Ei slik avgrensing er i tråd med føresetnaden i modell 2 som omfattar «spesifikke grupper innanfor desse områda».

5.2.3 Medisinske kriterium

5.2.3.1 Varig sjukdom eller skade

I tråd med fleirtalet i kommisjonen, foreslår departementet at arbeidstakaren må ha fått ein dokumentert varig sjukdom eller skade som har mogleg samanheng med kjemisk eksponering for boreslam, hydrokarbon eller benzen i arbeidet offshore for å ha krav på kompensasjon.

Kunnskapsgrunnlaget i kapittel 8 i NOU 2022: 19 inneheld ein grundig gjennomgang av kjemikalieeksponering offshore og helseeffektar i samband med det. Av punkt 8.2.3 i rapporten går det fram kva sjukdommar og skadar som kan oppstå ved eksponering for boreslam, hydrokarbon og benzen i arbeidet offshore. Ifølge kommisjonen er det basert på dagens kunnskap «dokumentert sammenheng mellom eksponering for boreslam, hydrokarboner og benzen og sykdommer som blodkreft, lungekreft, lymfekreft, lungehinnekreft (mesoteliom) og løsemiddelskader på sentralnervesystemet», sjå punkt 8.2.3.5 i rapporten.

I punkt 8.2.3.4 blir også eggstokkreft, strupekreft, mesoteliom (som omfattar lungehinnekreft og bukhinnekreft) og asbestose nemnde som sjukdommar som har ein dokumentert samanheng med eksponering for asbest i samband med at asbest blant anna blei brukt som tilsetjing i boreslam. Sjå også tabell 8.4 i rapporten.

Etter departementet sitt syn bør det, slik kommisjonen legg til grunn, vere sjukdommar og skadar som har ein dokumentert samanheng med eksponering for boreslam, hydrokarbon og benzen, som skal kunne gi rett til kompensasjon. Dette er eksponeringsforhold som var særskilde for arbeidet offshore i pionertida, og som ikkje var like for elles samanliknbare arbeidstakargrupper i det landbaserte arbeidslivet i tilsvarande periode. Det finst fleire typar blod- og lymfekreft, men det er ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) berre nokre av desse som har ein dokumentert samanheng med eksponering for dei nemnde kjemikalia. Dette omfattar akutt myelogen leukemi, myelodysplastisk neoplasi (MDS), myelomatose og kronisk lymfatisk leukemi. Departementet legg til grunn at det er desse typane blod- og lymfekreft, samt dei andre sjukdommane og skadane som er nemnde ovanfor, som bør vere omfatta av ordninga og kunne gi rett til kompensasjon.

Ifølge rapporten punkt 8.2.3.2 kan boreslam på hud føre til hudskadar, typisk i form av toksisk kontakteksem. Slik departementet les rapporten, ser denne diagnosen likevel ikkje ut til å ha vore ein del av fleirtalet sitt forslag til modell 2. Departementet viser til at modell 2 stiller krav om at sjukdommen eller skaden må vere «varig», og skil seg såleis frå modell 4 der relevante helseskadar er utvida betydeleg, sjå NOU 2022: 19 side 103. At sjukdommen eller skaden må vere «varig», tilseier etter departementet sitt syn at kortvarige og meir forbigåande tilstandar fell utanfor forslaget frå kommisjonen. Om ein sjukdom eller skade er varig, må i utgangspunktet vurderast konkret. Ifølge STAMI finst det ikkje eit tilstrekkeleg vitskapleg kunnskapsgrunnlag for å gruppere toksisk kontakteksem som ein særskild og definert kronisk sjukdom som ifølge av eksponering for komponentar i boreslam. Departementet viser elles til at toksisk kontakteksem også førekom i andre landbaserte bransjar i den same perioden, og også førekjem i ein del yrke i dag.

Departementet viser vidare til at denne diagnosen ikkje ser ut til å ha vore ein del av kostnadsberekningane Oslo Economics gjorde i samband med modell 2, sjå NOU 2022: 19 punkt 15.1. Departementet legg til grunn at å inkludere toksisk kontakteksem vil utvide populasjonen av moglege dekningsberettiga betydeleg i høve til kommisjonsutgreiinga sitt anslag. Departementet vil vidare vise til at departementet oppfattar toksisk kontakteksem som å vere av ein litt annan karakter enn dei svært alvorlege kreftsjukdommane som går fram av rapporten sitt punkt 8.2.3, og at også dette talar for at det fell utanfor modell 2.

Basert på kunnskapsgrunnlaget i rapporten og anbefalinga frå STAMI foreslår departementet på denne bakgrunn at akutt myelogen leukemi, myelodysplastisk neoplasi (MDS), myelomatose, kronisk lymfatisk leukemi, lungekreft, mesoteliom (lungehinnekreft og bukhinnekreft), eggstokkreft, strupekreft, asbestose og løysemiddelskadar på sentralnervesystemet skal kunne gi rett til kompensasjon etter ordninga. Departementet foreslår at dette skal gå fram direkte av lova, og at lista skal vere uttømmande.

5.2.3.2 Mogleg samanheng

I Oljepionerkommisjonen sin modell 2 blir det stilt krav om varig sjukdom eller skade som på gruppenivå har dokumentert samanheng med eksponering for boreslam, hydrokarbon eller benzen i offshorearbeidet. På individnivå må det vere ein «mogleg samanheng» mellom sjukdommen eller skaden og kjemikalieeksponeringa.

Kravet om «mogleg samanheng» inneber eit lempelegare årsakskrav enn i dei generelle yrkesskadeordningane, ved at det ikkje er stilt krav om sannsynlegheitsovervekt. Etter forslaget frå kommisjonen skal det vere nok at det er mogleg at sjukdommen eller skaden kjem av eksponering for dei nemnde kjemikalia i arbeidet offshore. Ifølge kommisjonen er det «tilstrekkelig at en medisinsk undersøkelse viser at det er mulig at helseskader er relatert til kjemikalieskader i arbeidet. Skaden/sykdommen skal anses som forårsaket av arbeidet med mindre det kan påvises at dette åpenbart ikke er tilfellet. Eventuell tvil vil i så fall komme oljepioneren til gode», sjå NOU 2022: 19 punkt 11.3.1.

For å vurdere om det for dei enkelte oljepionerane ligg føre ein mogleg samanheng mellom skaden eller sjukdommen og kjemikalieeksponering i arbeidet offshore, føreset Oljepionerkommisjonen at det alltid skal gjennomførast (forenkla) individuelle arbeidsmedisinske utgreiingar, sjå punkt 5.8 nedanfor.

Departementet vil vise til at sentrale moment i vurderinga av om det ligg føre ein mogleg samanheng mellom eksponering og varig sjukdom eller skade, vil vere kor lenge vedkommande arbeida offshore innanfor eitt eller fleire av dei aktuelle aktivitetsområda og arbeidstakargruppene i pionertida (eksponeringstid), og tida det tok frå eksponeringa til sjukdommen oppsto eller diagnosen blei stilt (latenstid). Til eksempel oppstår akutt blodkreft vanlegvis innanfor 10 år etter eksponeringsopphøyr, mens lymfekreft og lungekreft vanlegvis opptrer innanfor 30 år etter eksponeringsopphøyr, sjå NOU 2022: 19 punkt 8.2.3.

Når det i kompensasjonsordninga berre skal stillast krav om «mogleg samanheng», er det, slik departementet ser det, naturleg å senke kravet til eksponeringstid og latenstid i forhold til den etablerte praksisen etter dei universelle yrkesskadeerstatningsordningane. Etter å ha innhenta innspel frå STAMI, meiner departementet at følgande eksponeringstider og latenstidene bør vere rettleiande i vurderinga av om det ligg føre ein mogleg samanheng på individnivå.

Departementet understrekar at tidsanslaga i tabell 5.1 berre skal vere rettleiande for nemnda og for helsepersonell som gjer arbeidsmedisinske utgreiingar. Departementet viser vidare til at eksponeringstida ikkje treng å vere samanhengande, og at latenstida uansett bør bli rekna frå tidspunktet for første eksponering. Dersom ein oljepioner for eksempel har arbeidd offshore i perioden mellom 1966 og 1990 (pionertida) innanfor relevant aktivitetsområde og arbeidstakargruppe i fem år, og har fått påvist lungekreft etter 15 år, vil kravet om mogleg samanheng normalt vere oppfylt, slik departementet ser det. Departementet legg med andre ord til grunn at det ikkje i alle tilfelle er nødvendig å gjere ei arbeidsmedisinsk utgreiing for å kunne få kompensasjon. Dersom eksponerings- eller latenstida er lågare enn tabellen anslår, meiner departementet at det på bakgrunn av ei individuell arbeidsmedisinsk utgreiing må takast konkret stilling til om den faktiske eksponerings- og/eller latenstida vil utelukke at det er mogleg samanheng mellom eksponeringa og sjukdommen.

5.3 Størrelsen på kompensasjonen

Det var ikkje ein del av mandatet til kommisjonen å foreslå størrelse på kompensasjonen. Kommisjonen har derfor ikkje tatt stilling til dette spørsmålet. For å kunne synleggjere dei økonomiske og administrative konsekvensane av dei ulike modellane, la kommisjonen tre alternative nivå for kompensasjon til grunn: nivå tilsvarande kompensasjon i nordsjødykkarsaka (inntil 65 G), nivå tilsvarande grunnerstatning i yrkeskadeforsikringsordninga (inntil 30 G) og nivå tilsvarande rettferdsvederlag frå staten (inntil 250 000 kroner). Etter berekningar frå Oslo Economics vil dei totale kompensasjonsutbetalingane for dei tre nemnde alternativa utgjere høvesvis 5,2 milliardar kroner, 2,2 milliardar kroner og 122,5 millionar kroner.

Departementet foreslår å sette nivået på kompensasjonen til åtte gonger folketrygdas grunnbeløp på tidspunktet for vedtak i nemnda, eventuelt tidspunktet for rettskraftig dom. I dag inneber dette ein kompensasjon på 1 041 280 kroner.

Departementet legg til grunn at beløpet ikkje skal graderast basert på uføregrad, jf. punkt 5.9 nedanfor, og at kompensasjonen skal utbetalast som ei eingongsyting. For ordens skyld viser departementet til at det ikkje skal bereknast renter frå tidspunktet då sjukdommen eller skaden oppstod, fram til tidspunktet for vedtak i nemnda.

Departementet legg vidare fram forslag om at det fastsettast særskilt i lova at kompensasjonsutbetalinga ikkje skal vere skattepliktig. Det same blei gjort for nordsjødykkarane, sjå skatteloven § 5-15 første ledd bokstav m og Ot.prp. nr. 68 (2003–2004).

5.4 Frådrag for andre ytingar

5.4.1 Kommisjonens anbefaling

Kommisjonen anbefaler at tidlegare arbeidsgivarfinansierte erstatningsutbetalingar for den same skaden eller sjukdommen, inkludert eventuelle forlik, bør komme til frådrag ved kompensasjonsberekninga. Arbeidsgivarfinansierte erstatningsutbetalingar omfattar blant anna yrkesskadeerstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Når det gjeld frådrag for utbetalt kompensasjon i ei eventuell seinare personskadeerstatningssak for den same skaden, meiner kommisjonen at dette vil vere eit spørsmål som må avgjerast av retten i dei enkelte tilfella.

5.4.2 Frådrag for tidlegare utbetalt erstatning eller kompensasjon

Slik departementet ser det, tilseier rettferds- og likskapsomsyn at tidlegare utbetalt erstatning eller kompensasjon for den same skaden eller sjukdommen bør komme til frådrag ved utbetaling av kompensasjon etter denne ordninga. Personar som tidlegare har fått avslag på for eksempel krav om yrkesskadeerstatning, bør etter departementet si vurdering ikkje komme dårlegare ut enn dei som har fått gjennomslag for krava sine. Departementet viser i den samanhengen også til at det i kompensasjonsordninga for nordsjødykkarane blei gjort frådrag både for yrkesskadeerstatning og for ei statleg finansiert strakshjelpsordning, jf. Innst. S. nr. 137 (2003–2004) punkt 2.3.

På denne bakgrunnen foreslår departementet at tidlegare utbetalt yrkesskadeerstatning og annan kompensasjon eller erstatning frå arbeidsgivar for den same skaden eller sjukdommen som det er søkt om kompensasjon for, skal komme til frådrag ved utbetaling av kompensasjon. Sidan utbetalingane kan ligge langt tilbake i tid, foreslår departementet at tidlegare utbetalt beløp skal reknast om til dagens kroneverdi.

Departementet legg, i tråd med anbefalinga frå kommisjonen, til grunn at søkaren skal ha plikt til å opplyse om tidlegare utbetalingar som kan gi grunnlag for frådrag, inkludert eventuelle forlik. Som nemnt nedanfor i punkt 5.16 foreslår departementet i tillegg ein eigen heimel som gir nemnda høve til å hente inn informasjon frå forsikringsselskap og tidlegare arbeidsgivarar om blant anna tidlegare utbetalt yrkesskadeerstatning. I forlenginga av dette foreslår departementet at det også blir fastsett ei føresegn som gir nemnda høve til å kreve tilbakebetalt urettmessig eller for høg kompensasjon som kjem av at søkaren forsettleg eller aktlaust har gitt uriktige eller ufullstendige opplysningar i søknaden, jf. punkt 5.17 nedanfor.

5.4.3 Frådrag for utbetalt kompensasjon ved framtidige ytingar

Høve til å gjere frådrag for tidlegare utbetalt kompensasjon ved seinare utbetaling av yrkesskadeerstatning er regulert i forskrift 21. desember 1990 nr. 1027 om standardisert erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven kapittel 2, jf. skadeerstatningsloven § 3-1 tredje ledd. Etter gjeldande rett finst det eit skjønnsmessig høve til å gjere frådrag i yrkesskadeerstatning som skal dekke lidt tap for «annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers». For yrkesskadeerstatning som skal dekke tap av framtidig inntekt og meinerstatning er det ikkje høve til å gjere frådrag, jf. Rt. 2007 s. 1415.

Departementet reknar med at den største tapsposten for personar som søker om yrkesskadeerstatning etter å ha fått utbetalt kompensasjon, vil vere lidd tap, ettersom forholda ligg langt tilbake i tid. Departementet legg derfor til grunn at personar som søker om yrkesskadeerstatning etter å ha fått tilkjent kompensasjon, som regel vil komme tilnærma likt ut som dei som allereie har fått tilkjent yrkesskadeerstatning før dei søker om kompensasjon. På denne bakgrunnen meiner departementet at det ikkje er hensiktsmessig å foreslå eigne særreglar om frådrag for utbetalt kompensasjon ved seinare utbetaling av yrkesskadeerstatning.

5.4.4 Lovbestemte trygdeytingar

Departementet legg til grunn at kompensasjon etter den foreslåtte ordninga skal komme i tillegg til lovbestemte trygdeytingar. Det skal derfor ikkje gjerast frådrag for slike ytingar.

5.5 Etterlatne

Departementet foreslår, i tråd med anbefalinga frå kommisjonen, at etterlatne skal kunne få kompensasjon dersom den avdøde oppfylte vilkåra. Den samla retten til kompensasjon for etterlatne vil svare til det beløpet den avdøde ville ha fått etter ordninga dersom vedkomande hadde vore i live.

Departementet har i denne samanhengen særleg sett til yrkesskadeforsikringsloven som fastset at personar som ein avdød arbeidstakar heilt eller delvis hadde forsørgaransvar for, kan ha rett til erstatning etter lova, sjå yrkesskadeforsikringsloven § 12. Kven som her skal reknast som etterlatne, er nærmare regulert i forskrift 21. desember 1990 nr. 1027 om standardisert erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring. Det følger av denne forskrifta at erstatning skal gå til ektefelle eller sambuar og til barn som var under 20 år på tidspunktet for dødsfallet, ettersom det vil innebere tap av forsørgjar.

Utgangspunktet til departementet er at reguleringa for dei etterlatne etter kjemikalieskadde oljepionerar bør følge same prinsipp som yrkesskadeforsikringsloven. Samtidig vurderer departementet at omsynet til tap av forsørgjar ikkje står like sterkt for denne gruppa, sidan dei fleste barna av oljepionerar antakeleg ikkje er i ein alder kor det er naturleg at dei blir eller ville blitt forsørgja av den avdøde. Dette gjer at det etter departementet sitt syn ikkje blir like naturleg å stille krav om at barna var under 20 år på tidspunktet for dødsfallet for å kunne få krav på kompensasjon.

Departementet foreslår etter dette at etterlatne etter kompensasjonsordninga først og fremst skal vere ektefelle og sambuar. Registrert partnar likestillast med ektefelle, sjå ekteskapsloven § 111 andre ledd. I tilfelle der avdøde ikkje hadde ektefelle, sambuar eller registrert partnar, eller denne er død, foreslår departementet at kompensasjonen skal gå til den avdøde sine barn, utan nærmare vilkår om forsørging eller alder på barna. Dersom det i slike tilfeller er fleire barn etter avdøde, skal kompensasjonen etter departementet sitt forslag deles likt mellom desse. Slik situasjonen er etter yrkesskadeforsikringsloven, vil andre arvingar etter avdøde, som for eksempel barnebarn, etter departementet sitt forslag ikkje ha rett til kompensasjon.

For at nemnda skal få oversikt over kven dei etterlatne er, og kunne ta stilling til om søkarane er berettiga kompensasjon, foreslår departementet at etterlatne som søker om kompensasjon må legge fram dokumentasjon om relasjonen til den avdøde, for eksempel i form av ei skifteattest, jf. punkt 5.7 nedanfor.

5.6 Oljepionernemnda

I tråd med anbefalinga frå kommisjonen foreslår departementet at det skal opprettast ei nemnd som skal forvalte kompensasjonsordninga. Oljepionernemnda skal vere uavhengig og ikkje underlagd instruksjonsmyndigheita til departementet. Departementet eller andre organ skal heller ikkje kunne gjere om vedtak i nemnda om behandling av søknader om kompensasjon.

Departementet foreslår at nemnda skal bestå av ein nemndsleiar og to ordinære medlemmer. Departementet foreslår vidare å regelfeste at nemnda skal ha både juridisk og arbeidsmedisinsk kompetanse. Det vil også kunne vere hensiktsmessig å se til at nemnda har innsikt i petroleumsverksemda. Etter forslaget skal departementet oppnemne medlemmene i nemnda.

I tråd med anbefalingane frå kommisjonen meiner departementet at det er hensiktsmessig å knyte sekretariatet i nemnda til ein eksisterande instans som har rutinar og system som kan handtere utbetalingar, behandling av personopplysningar med vidare. Departementet foreslår å legge sekretariatet i nemnda til Arbeids- og velferdsdirektoratet (Nav). Nemnda vil da kunne nytte seg av infrastrukturen til Nav for saksbehandling og utbetaling. Sekretariatet skal fullt og heilt vere underlagt den faglege instruksjonsmyndigheita til nemnda.

5.7 Søknad om økonomisk kompensasjon og dokumentasjonskrav

Departementet meiner, i tråd med anbefalingane frå kommisjonen, at kompensasjonsordninga skal vere tidsavgrensa. Departementet foreslår at det skal settast ein to-årsfrist for å fremme søknad om kompensasjon, rekna frå lova si iverksetjing. Etter departementet sitt syn vil ein slik frist gi potensielle søkarar god tid til å hente inn relevant dokumentasjon og sende inn søknad. Søknader som fremmast etter dette tidspunktet skal etter departementets forslag ikkje behandlast.

Søknad skal fremmast på skjema fastsett av nemnda. Det er dei enkelte søkarane som sjølve må dokumentere at vilkåra for å få økonomisk kompensasjon er oppfylte. Departementet meiner det bør regulerast særskilt i lova kva for ei dokumentasjon søkaren, som eit minimum, må legge fram. Konkret foreslår departementet å stille krav om at søknaden må innehalde dokumentasjon som viser følgande:

• at søkaren har arbeidd i petroleumsverksemda offshore på norsk kontinentalsokkel i pionerpertida,

• at vedkommande arbeidde innanfor eitt av dei lovfastsette aktivitetsområda og arbeidstakargruppene, inkludert opplysningar om kva tid arbeidet blei utført, og kor lenge arbeidet varte,

• at vedkommande har fått påvist varig skade eller sjukdom som angitt i lova og informasjon om når denne helsetilstanda blei påvist,

• om og i kva utstrekning vedkommande har mottatt yrkesskadeerstatning eller annan kompensasjon for skaden eller sjukdommen som det blir søkt om kompensasjon for.

Dokumentasjon kan for eksempel gå fram av attestar, lønnsslippar, opplysningar frå arbeidsgivar, sjukehusepikrisar, fagforeiningsdokument eller skatteopplysningar.

Etterlatne må dokumentere at avdøde oppfylte vilkåra for å få rett til kompensasjon, og at dei er berettiga til kompensasjon gjennom si relasjon til avdøde, for eksempel ved å sende inn skifteattest. Departementet legg vidare til grunn at barn som søker om kompensasjon må opplyse om den avdøde hadde ektefelle eller sambuar som framleis lever, og om den avdøde har fleire barn.

Dersom søkaren, trass i oppmoding frå nemnda, ikkje legg fram den dokumentasjonen som lova krev, vil nemnda normalt kunne avslå søknaden gjennom forenkla behandling, fordi det vil vere openbert at vilkåra ikkje er oppfylte, sjå punkt 5.10 nedanfor.

Nemnda kan under behandling av dei enkelte søknadene også be om fleire opplysningar frå dei enkelte søkarane eller hente inn opplysningar sjølv, sjå nedanfor i punkt 5.16, dersom nemnda meiner det er nødvendig.

Etter at søknaden er tatt til behandling og nemnda har fått nødvendig dokumentasjon, avgjer nemnda om det er nødvendig å tilvise søkaren til arbeidsmedisinsk utgreiing, jf. punkt 5.8.

5.8 Arbeidsmedisinsk utgreiing

Kommisjonen sin modell 2 føreset at det skal gjennomførast ei arbeidsmedisinsk spesialistutgreiing av kvar enkelt søkar for å vurdere om det ligg føre mogleg samanheng mellom kjemikalieeksponering og angitt sjukdom eller skade. I Noreg blir slike arbeidsmedisinske utgreiingar gjennomførte ved dei fem arbeidsmedisinske avdelingane under dei regionale helseføretaka i Tromsø, Bergen, Trondheim, Skien og Oslo og ved arbeidsmedisinsk poliklinikk ved Statens arbeidsmiljøinstitutt.

Departementet foreslår at det skal gjennomførast ei arbeidsmedisinsk utgreiing i dei tilfelle det er nødvendig. Departementet legg til grunn at i tilfelle der det er lagt fram dokumentasjon som klart viser at det ligg føre ein mogleg samanheng mellom kjemikalieeksponering og sjukdommen eller skaden, kan det vere unødvendig å gjennomføre ei arbeidsmedisinsk utgreiing i det heile. Dette kan for eksempel vere tilfelle der søkaren har fått godkjent krav om yrkesskadeerstatning på bakgrunn av ein sjukdom eller skade som gir rett til kompensasjon etter ordninga, sjå også nedanfor under punkt 5.11 om «hurtigspor». Dersom søkaren for eksempel oppfyller dei rettleiande tidsanslaga for eksponeringstid og latenstid, sjå punkt 5.2.3.2, vil det normalt heller ikkje vere nødvendig å tilvise til arbeidsmedisinsk utgreiing. Dette vil korte ned saksbehandlingstida og sikre ei hurtigare behandling enn det kommisjonen la opp til.

I dei tilfella det er nødvendig å gjennomføre ei arbeidsmedisinsk utgreiing, vurderer departementet at det av ressursomsyn og i lys av det meir lempelege kravet til årsakssamanheng, vil vere tilstrekkeleg med forenkla arbeidsmedisinske utgreiingar. Det er klarlagt at det er rekna som fagleg forsvarleg å basere ordninga på slike forenkla utgreiingar, sjå NOU 2022: 19 punkt 11.3.2 og 11.4.

Forenkla arbeidsmedisinske utgreiingar inneber ei hurtigare behandling enn ordinære utgreiingar. Departementet legg til grunn at utgreiinga ofte kan gjennomførast som ei kontorforretning, basert på ein dokumentgjennomgang. Dei arbeidsmedisinske avdelingane avgjer om det i tillegg er nødvendig med for eksempel telefonkontakt eller fysisk oppmøte med ei meir inngåande undersøking.

5.9 Gradering

Kommisjonen opna for at individuelle undersøkingar vil kunne gi grunnlag for gradert kompensasjon. Slik departementet ser det, vil eit slikt graderingssystem i praksis utelukke forenkla arbeidsmedisinske utgreiingar, slik det er gjort greie for i punktet ovanfor. Effektivitetsomsyn, kostnadsomsyn og omsynet til eit allereie pressa arbeidsmedisinsk miljø taler etter departementet si meining klart for at det ikkje bør leggast opp til gradert kompensasjon i denne ordninga. Departementet foreslår derfor at oljepionerar som tilfredsstiller krava i lova, skal ha rett til ein standardisert kompensasjon utan gradering.

5.10 Saksbehandlinga i nemnda

Departementet foreslår at lova skal gi reglar om saksbehandlinga i nemnda. Departementet legg samtidig til grunn at nemnda og sekretariatet utarbeider nødvendige rutinar for den nærmare saksbehandlinga.

Etter mønster av føresegnene i kapittel 12 i den nye forvaltningsloven, foreslår departementet at det skal gå fram av lova at nemnda som hovudregel skal ta avgjerder i møte. Møta kan avviklast både som fysiske møte og som fjernmøte der medlemmene kan sjå og kommunisere med kvarandre. Nemnda skal gjere ei fri bevisvurdering basert på den skriftlege framstillinga og dokumentbevisa som ligg føre. Det er ikkje lagt opp til munnleg bevisføring for nemnda.

Departementet meiner også at det av effektivitetsomsyn bør opnast for at enkelte saker kan avgjerast ved forenkla behandling. Behovet gjer seg særleg gjeldande når det er openbert at vilkåra for økonomisk kompensasjon ikkje er oppfylte og/eller søkaren ikkje har lagt fram nødvendig dokumentasjon. Departementet foreslår at det skal gå særskilt fram av lova at leiaren for nemnda i slike saker kan gjere vedtak aleine, det vil seie utan at saka har vore behandla i nemndsmøte. Søkaren har likevel rett til å rette opp feil og manglar i søknaden før søknaden eventuelt blir avslått, sjå forvaltningsloven § 11 fjerde ledd.

Vidare foreslår departementet, også det etter mønster frå den nye forvaltningsloven, å opne for at nemnda kan ta avgjerder etter skriftleg sirkulasjon av dokumenta i saka. Det er aktuelt dersom saka er kurant på bakgrunn av fast praksis i nemnda, eller dersom saka er diskutert i møte og det berre er behov for mindre avklaringar, suppleringar eller endringar før avgjerda blir tatt. Det er også aktuelt dersom avgjerda kunne vore delegert til leiaren i nemnda.

Ei avgjerd i nemnda knytt til ein søknad om kompensasjon vil vere eit enkeltvedtak og skal vere skriftleg og grunngitt. Vedtaket skal gjerast ved alminneleg fleirtal, med mindre saka blir avgjort av leiaren i nemnda aleine, og det skal opplysast om eventuell dissens. Det skal førast protokoll med opplysningar om kva tid vedtaket er gjort, kva vedtaket gjeld og kva medlemmene i nemnda har stemt.

5.11 Betydninga av ei rask saksbehandling (hurtigspor)

Det er fleire som har spilt inn til departementet at dei ønsker eit «hurtigspor» for behandling av søknader om kompensasjon. Etter departementet sitt syn er det viktig at søknadene behandles på ein rask, men samtidig forsvarleg måte.

Når det gjeld tidsbruken er det klare utgangspunktet, at nemnda skal behandle søknadane utan ugrunna opphald. Normalt skal søknadane behandlast i den rekkjefølga som dei kjem inn til nemnda. Dersom det viser seg å vere hensiktsmessig å foreta ei nærmare prioritering av søknadane, føreset departementet at nemnda gjer dette, basert på saklege kriterium og i tråd med god forvaltningsskikk.

Departementet har vidare tatt andre grep for å sikre ei rask saksbehandling. Som omtalt under punkt 5.8 er det blant anna lagt opp til at det vil vere tilstrekkeleg med ei forenkla arbeidsmedisinsk utgreiing. Det skal med andre ord ikkje vere krav om ei fullstendig utgreiing. Departementet føreset vidare at nemnda kan vurdere det slik at dokumentasjonen som er lagt fram i samband med søknaden viser at det vil vere unødvendig å gjennomføre ei arbeidsmedisinsk utgreiing i det heile. Det kan for eksempel vere tilfelle dersom søkaren har fått godkjent krav om yrkesskadeerstatning på bakgrunn av ein sjukdom eller skade som gir rett til kompensasjon etter ordninga. Dette vil korte ned saksbehandlingstida og sikre ei enda raskare behandling enn det kommisjonen har lagt opp til. Tilsvarande har departementet lagt vekt på omsynet til effektivitet når det vurderast at kompensasjonen ikkje skal graderast, sjå punkt 5.9.

Av omsyn til ei effektiv behandling i nemnda har departementet også foreslått at nemndsleiaren aleine kan avslå søknader dersom det er openbert at vilkåra for å få økonomisk kompensasjon ikkje er oppfylte, sjå punkt 5.10. Dette vil frigjere kapasitet i nemnda til å behandle dei resterande søknadane.

Departementet er av den oppfatning at desse tiltaka samla sett vil sikre ei rask og forsvarleg behandling av søknadene.

5.12 Høve til å klage

Hovudregelen i norsk forvaltningsrett er at ein part eller andre med rettsleg klageinteresse kan klage på enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. Departementet foreslår likevel at det ikkje skal vere klagerett på Oljepionernemnda sine vedtak knytte til søknader om økonomisk kompensasjon frå nemnda.

Sidan nemnda er uavhengig, inneber klagerett at det må opprettast ei eiga, uavhengig klagenemnd for å behandle slike klager. Dette vil ha betydelege administrative kostnader. Departementet ser ikkje at det er grunn til å opprette ein slik klageinstans for denne ordninga, og viser i samband med det til at den foreslåtte ordninga er ei ex gratia-ordning. Vidare viser departementet til at det ikkje ble gitt klagerett på nemndsavgjerder i kompensasjonsordninga for nordsjødykkarane, jf. Innst. S. nr. 137 (2003–2004) punkt 2.3.

Vedtak i nemnda kan i alle tilfelle bringast inn for domstolane, jf. punkt 5.13 nedanfor. Vedtaket kan vidare rettast eller gjerast om i samsvar med gjeldande rett, som er nærmare beskrive i forarbeida til den nye forvaltningsloven, sjå Prop. 79 L (2024–2025) kapittel 22. Det vil også, på vanleg måte, kunne klagast til Sivilombudet.

Etter departementet sitt forslag, vil det likevel vere høve til å klage på avgjerder om innsyn etter offentleglova, partsinnsyn etter forvaltningsloven, avgjerder om pålegg om å gi opplysningar og avgjerder om sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. For slike avgjerder kan departementet, som har det administrative og budsjettmessige ansvaret for nemnda, vere klageinstans utan at det rokkar ved uavhengigheita til nemnda. Denne løysinga er også lovfesta i den nye forvaltningsloven, sjå Prop. 79 L (2024–2025) punkt 27.5. Det inneber at klager over avgjerder som ikkje gjeld retten til økonomisk kompensasjon, skal behandlast av departementet.

5.13 Domstolsbehandling

Departementet foreslår at det eksplisitt skal gå fram av lova at nemnda sine vedtak skal kunne bringast inn for domstolane, og at retten da skal kunne prøve alle sider av vedtaket. Rett saksøkt blir i tilfelle staten ved Oljepionernemnda.

Departementet foreslår ein søksmålsfrist på tre månader frå det tidspunktet vedtaket i Oljepionernemnda har komme fram til den vedtaket gjeld. Vidare foreslår departementet å fastsette at retten kan gi oppfrisking for å oversitte søksmålsfristen etter reglane i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14.

5.14 Teieplikt

Den generelle forvaltningsmessige teieplikta er regulert i forvaltningsloven §§ 13 flg. og gjeld i utgangspunktet for alle som utfører teneste eller arbeid for eit forvaltningsorgan. Innanfor enkelte forvaltningsområde gjeld ei strengare teieplikt enn det som følger av dei generelle føresegnene i forvaltningsloven. Dette omfattar for eksempel barnevernet, jf. barnevernloven § 6-7 andre ledd og sosiale tenester innanfor arbeids- og velferdsforvaltninga, jf. sosialtjenesteloven § 44 andre ledd. Også profesjonsbestemt (eller yrkesmessig) teieplikt er gjerne strengare enn det som følger av føresegnene i forvaltningsloven. Blant anna er helsepersonell, tilsette i finans- og verdipapirføretak, eigedomsmeklarar og tilsette ved familievernkontor underlagde ei slik teieplikt, jf. helsepersonelloven §§ 21 flg., verdipapirhandelloven § 10-4, finansforetaksloven § 16-2 og eiendomsmeglingsloven § 3-6.

Oljepionernemnda vil vere eit offentleg organ. Det inneber blant anna at dersom ikkje anna er bestemt i eller i medhald av lov, er det dei alminnelege reglane om teieplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e som vil gjelde for medlemmene i nemnda og sekretariatet.

Departementet foreslår at reglane om teieplikt i forvaltningsloven, jf. ovanfor, skal gjelde for alle som utfører teneste eller arbeid for nemnda. Samtidig foreslår departementet å fastsette særskilt at dersom nemnda tar imot opplysningar som er underlagde strengare teieplikt enn det som følger av forvaltningsloven, skal dei strengare reglane gjelde. Forslaget kjem av at nemnda vil kunne ta imot opplysningar frå personar som er underlagde ei strengare teieplikt enn det som følger av dei alminnelege reglane i forvaltningsloven, for eksempel opplysningar frå helsepersonell i samband med dei arbeidsmedisinske utgreiingane.

5.15 Behandling av personopplysningar

Personopplysningsloven gjennomfører Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger (personvernforordninga) i norsk rett.

Etter personopplysningsloven § 2 gjeld lova og personvernforordninga ved heilt eller delvis automatisert behandling av personopplysningar og ved ikkje-automatisert behandling av personopplysningar som inngår i eller skal inngå i eit register. Etter personvernforordninga artikkel 4 nr. 1 er personopplysningar alle opplysningar om ein identifisert eller identifiserbar fysisk person. Etter artikkel 4 nr. 6 er eit register all strukturert samling av personopplysningar som er tilgjengeleg etter særlege kriterium, enten samlinga er plassert sentralt, er desentralisert eller er spreidd på eit funksjonelt eller geografisk grunnlag.

Formålet med arbeidet til nemnda er å behandle innkomne søknader for å vurdere om vilkåra for økonomisk kompensasjon er oppfylte, og det utgjer også formålet med behandlinga av personopplysningar i dei fleste tilfella. Behandlinga av personopplysningar omfattar også eventuell etterkontroll av opplysningar som søkaren har gitt, og vurdering av eventuelle tilbakebetalingskrav dersom det viser seg at søkaren har fått utbetalt for mykje.

Departementet legg til grunn at Oljepionernemnda sjølv vil vere behandlingsansvarleg etter personvernforordninga artikkel 4 nr. 7. Det inneber at det er nemnda som vil ha ansvar for å sjå til at personopplysningane som nemnda behandlar, er adekvate, relevante og avgrensa til det som er nødvendig for formåla dei blir behandla for, jf. personvernforordninga artikkel 5 nr. 1 bokstav c.

For at behandlinga av personopplysningar skal vere lovleg, må nemnda vidare ha eit behandlingsgrunnlag etter personvernforordninga artikkel 6. Etter artikkel 6 nr. 1 bokstav e er behandling av personopplysningar lovleg dersom «behandlingen er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt». Etter departementet sitt syn er det klart at behandling av personopplysningar i nemnda oppfyller vilkåra i personvernforordninga artikkel 6 bokstav e.

For at personvernforordninga artikkel 6 bokstav e skal kunne bli nytta som rettsleg grunnlag, må det etablerast eit såkalla supplerande rettsleg grunnlag, jf. artikkel 6 nr. 3 bokstav b og Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 6.3.2. Departementet foreslår derfor ein særskild lovheimel som gir nemnda rett til å behandle personopplysningar som er nødvendige for formålet med arbeidet til nemnda.

Behandling av kompensasjonssøknader i nemnda vil nødvendigvis også innebere å behandle særlege kategoriar av personopplysningar (tidlegare kalla sensitive personopplysningar) etter personvernforordninga artikkel 9.

Artikkel 9 stiller opp særskilde reglar for behandling av slike opplysningar. Etter artikkel 9 nr. 2 bokstav g kan særlege kategoriar personopplysningar behandlast dersom behandlinga er nødvendig av omsyn til viktige allmenne interesser, på grunnlag av «nasjonal rett som skal stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd, være forenelig med det grunnleggende innholdet i retten til vern av personopplysninger og sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og intereresser».

Personopplysningane som skal behandlast, vil blant anna omfatte helseopplysningar, sidan nemnda skal ta stilling til om vedkommande oljepioner oppfyller dei medisinske kriteria for å få kompensasjon. Det kan også komme fram opplysningar om fagforeiningsmedlemskap.

Sjølv om behandlinga av personopplysningar i nemnda vil vere inngripande fordi ho omfattar store mengder helseopplysningar om dei enkelte søkarane, vurderer departementet at behandlinga av særlege kategoriar av personopplysningar vil vere forholdsmessig sett opp mot samfunnsnytten av arbeidet til nemnda. Departementet viser til at behandlinga av personopplysningar i nemnda er ein heilt nødvendig føresetnad for at nemnda skal kunne gi kompensasjon. Behandlinga gjeld dessutan ei avgrensa gruppe personar, det vil seie personar som søker om kompensasjon på vegner av seg sjølve eller avdøde oljepionerar. Vidare er behandlinga av personopplysningar avgrensa til å gjelde vurdering av om vilkåra for å innvilge søknaden er oppfylte, etterkontroll, utbetaling av kompensasjon og behandling av eventuelle tilbakebetalingskrav. Departementet har i denne vurderinga også sett til at Oljepionernemnda vil vere ei tidsavgrensa nemnd som skal behandle personopplysningar berre i ein avgrensa periode. Endeleg viser departementet til at nemndssekretariatet er lagt til Arbeids- og velferdsdirektoratet, som allereie har rutinar og system for å handtere særlege kategoriar av personopplysningar i samsvar med personvernregelverket. Slik departementet ser det, er vilkåra for at nemnda skal kunne behandle særlege kategoriar av personopplysningar etter personvernforordninga artikkel 9, oppfylte.

5.16 Innhenting av opplysningar

Sjølv om søkaren er ansvarleg for å dokumentere at dei nærmare vilkåra for å få kompensasjon er oppfylte, meiner departementet at nemnda bør ha tilgang til å hente inn nødvendige opplysningar frå andre enn søkaren sjølv.

Slik departementet vurderer det, er behovet nemnda har for å hente inn opplysningar frå andre i hovudsak knytt til eit ønske om å effektivisere saksbehandlinga. Det kan også gi nemnda eit betre faktisk grunnlag for å ta stilling til den konkrete søknaden. Nemnda kan vidare ha behov for å kunne kontrollere om vilkåra for kompensasjon er oppfylte, og ta stilling til eventuelle tilbakebetalingskrav.

Det kan i denne samanhengen for eksempel vere aktuelt å hente inn opplysningar om tidlegare yrkesskade- og yrkessjukdomssaker. Dette kan gi informasjon om tidlegare arbeidsforhold og tidlegare medisinske vurderingar som kan vere relevante for behandlinga av dei konkrete søknadene. På same måte kan for eksempel opplysningar frå Aa-registeret gi nemnda relevant informasjon om behandling av kompensasjonssøknader.

Departementet legg vidare til grunn at det kan vere behov for å hente inn informasjon om tidlegare utbetalingar for den same skaden eller sjukdommen for å vurdere spørsmålet om å gjere frådrag i kompensasjonsutbetalinga. Sjå meir om dette ovanfor under punkt 5.4.

Departementet foreslår derfor å fastsette ei føresegn i lova som gir nemnda heimel til, utan hinder av lovbestemt teieplikt, å hente inn opplysningar frå andre offentlege myndigheiter, tidlegare arbeidsgivarar og forsikringsselskap. Departementet foreslår at føresegna skal vere avgrensa til å gjelde dei opplysningane som er nødvendige for å behandle kompensasjonssøknader og eventuelle tilbakebetalingskrav og å kontrollere opplysningar som søkarane har gitt.

Departementet går ut frå at eventuelle førespurnader om utlevering av opplysningar etter den foreslåtte føresegna vil vere av eit avgrensa omfang og gjelde spesifikke opplysningar. Departementet foreslår at den som blir pålagd å gi opplysningar etter den foreslåtte føresegna, skal ha plikt til å gjere det utan godtgjering. Ved pålegg om å gi opplysningar gjeld reglane i forvaltningsloven § 14. Det er derfor blant anna høve til å klage til departementet på avgjerder som nemnda tek om pålegg om å gi opplysningar, sjå også ovanfor under punkt 5.12.

Dersom nemnda hentar inn opplysningar utanfrå, er det ein føresetnad at nemnda legg fram opplysningane for søkaren i tråd med reglane i forvaltningsloven § 17 andre ledd. At opplysningar som kjem utanfrå blir lagt fram for søkaren, er sentralt for at søkaren skal kunne korrigere eventuelle feil eller supplere med andre relevante opplysningar, slik at nemnda tek avgjerder på eit korrekt grunnlag. Opplysningane må derfor leggast fram på eit tidspunkt som gir søkaren reell moglegheit for kontradiksjon.

5.17 Tilbakebetaling

Som omtalt i punkt 5.7 skal søkaren ha plikt til å gi nemnda dei opplysningane som er nødvendige for at nemnda skal kunne behandle søknaden. Søkaren skal i denne samanhengen også opplyse om eventuell tidlegare erstatning eller kompensasjon for den same skaden eller sjukdommen, som skal komme til frådrag ved utbetaling av kompensasjon.

For å hindre misbruk og sikre at utbetalingane av kompensasjon etter ordninga blir korrekte, foreslår departementet også ein uttrykkeleg heimel for nemnda til å kunne krevje tilbake urettmessig eller for høg kompensasjon, som enten kjem av at nemnda har gjort ein feil, eller at mottakaren eller nokon som opptredde på vegner av mottakaren har gitt ufullstendig eller uriktig informasjon. Etter forslaget er det krav om at mottakaren eller den som har opptredd på vegner av mottakaren, forstod eller burde ha forstått at opplysningane som blei gitt var ufullstendige eller uriktige, eller at utbetalinga kom av ein feil frå nemnda si side. Departementet vil samtidig vise at eit krav om tilbakebetaling etter omstenda kan opplevast som svært inngripande, og at det derfor kan vere grunn til å bruke heimelen med ei viss forsiktigheit.

Departementet foreslår at det skal gå fram av lova at vedtak om tilbakebetaling dannar tvangsgrunnlag for utlegg.