Prop. 92 LS (2014-2015)

Endringer i straffegjennomføringsloven (straffegjennomføring i annen stat), samtykke til inngåelse av avtale med Nederland av 2. mars 2015 om bruken av et fengsel i Nederland og endringer i statsbudsjettet 2015

Til innholdsfortegnelse

8 Merknader til endringene i straffegjennomføringsloven

Til § 1 a Straffegjennomføring i annen stat

Første ledd

Bestemmelsen gir kriminalomsorgen hjemmel til å beslutte at domfelte som er dømt til ubetinget fengselsstraff, kan gjennomføre straffen i en annen stat som Norge har inngått avtale med. Sammenholdt med lovutkastet § 1 a annet ledd, utvider bestemmelsen lovens virkeområde, ved at loven også kan gjelde i en annen stat som Norge har inngått avtale med.

Inngåelse av en avtale med en annen stat om å leie fengselsplasser vil kreve Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 26 annet ledd. Videre er det flere begrensninger knyttet til hvilken stat det kan være aktuelt å inngå avtale med. Det må være en forutsetning at det er en stat som etter Norges vurdering ivaretar grunnleggende rettssikkerhetsgarantier. I tillegg vil geografien sette naturlige begrensninger. Videre må for eksempel bygninger og innholdet i straffegjennomføringen tilfredsstille kravene som stilles i den norske straffegjennomføringsloven.

Det er kun ubetinget fengselsstraff som gjennomføres i et fengsel, som vil kunne være gjenstand for en avtale med en annen stat. Begrunnelsen for dette er at norsk jurisdiksjon vil være begrenset til det fengsel som er stilt til disposisjon av utenlandske myndigheter.

Bestemmelsen sammenholdt med lovutkastet annet ledd innebærer at alle straffegjennomføringslovens regler gjelder med unntak av de begrensninger som følger av lovutkastet tredje og fjerde ledd. Hjemmel for overføring av innsatte til et fengsel i en annen stat som Norge har inngått avtale med, vil derfor følge av de vanlige reglene i straffegjennomføringsloven § 14 om overføring av innsatte mellom fengsler. Det vil også kunne være aktuelt med nyinnsettelser etter straffegjennomføringsloven § 11.

Det vil avhenge av straffens lengde om det er lokalt eller regionalt nivå i kriminalomsorgen som fatter vedtak om overføring av innsatte mellom fengsler i første instans, jf. straffegjennomføringsloven § 6. Saksbehandlingen skal følge forvaltningsloven med de begrensninger som følger av straffegjennomføringsloven § 7. Beslutning om overføring etter straffegjennomføringsloven § 14 er enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2, som kan påklages etter forvaltningsloven §§ 28 flg. Beslutning om direkte innsettelse i fengsel etter straffegjennomføringsloven § 11 er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages.

Annet ledd

Det følger av denne bestemmelsen at domfelte som gjennomfører straff i en annen stat som Norge har inngått avtale med, er å anse som innsatt i fengsel i Norge, og skal ha de rettigheter og plikter som følger av dette. Retten til helsetjenester er regulert særskilt i bestemmelsens tredje ledd.

Domfelte skal ikke miste sine rettigheter og plikter etter straffegjennomføringsloven eller annen lovgivning, selv om straffegjennomføringen finner sted i en annen stat som Norge har inngått avtale med. Domfelte vil blant annet beholde sitt medlemskap i folketrygden, jf. folketrygdloven § 2-17.

I noen tilfeller vil det være behov for å kjøpe tjenester i den staten som Norge inngår leieavtale med for å ivareta domfeltes rettigheter og plikter. Dette kan for eksempel være bibliotekstilbud eller religiøse tjenester. Behovet for å kjøpe andre typer av tjenester av den andre staten må vurderes konkret ut fra tilbudet og forholdene for øvrig i mottakerstaten. Ordningen vil kunne innebære avvik fra straffegjennomføringsloven § 4 og prinsippet om at ansvarlige offentlige etater skal sørge for de tjenester som innsatte har krav på (forvaltningssamarbeidsmodellen). Det vises her til bestemmelsens fjerde ledd.

Dersom kriminalomsorgen vil kjøpe tjenester fra mottakerstaten, må tjenestene kvalitetssikres av norske myndigheter. Det sentrale i denne vurderingen er hvorvidt tjenestene oppfyller samme krav til kvalitet og forsvarlighet som tilsvarende tjenester i Norge.

Det kan tenkes tilfeller der det vil være vanskelig å oppfylle kravene til kvalitet og forsvarlighet for tjenester som innsatte har rett på. Dersom et fengsel i en annen stat ikke kan gi innsatte de rettigheter eller plikter som følger av norsk lov, kan de innsatte ikke gjennomføre straffen i det aktuelle fengselet.

Konstruksjonen at den innsatte er «å anse som innsatt i fengsel i Norge», har også den virkning at vedkommende ikke kan nektes innreise til Norge ved f.eks. permisjon under soningen eller tilbakeføring til soning i Norge selv om den innsatte er en utlending som er utvist fra Norge.

Tredje ledd

Bestemmelsen regulerer domfeltes rett til helsehjelp i en annen stat som Norge har inngått avtale med. Kriminalomsorgen må sørge for at den innsatte gis forsvarlig helsehjelp i mottakerstaten av likeverdig kvalitet som tilsvarende helsehjelp i Norge. Dette innebærer at norske myndigheter, før det inngås avtale med annen stat om leie av fengselsplasser, må undersøke om helsetjenesten i den aktuelle staten faktisk kan levere et forsvarlig og likeverdig tilbud.

Statens helsetilsyn skal føre tilsyn med at staten oppfyller sin forpliktelse til å sørge for at de domfelte som gjennomfører straff i annen stat får tilbud om helsehjelp som er likeverdig med det tilbudet de ville hatt krav på, dersom straffegjennomføringen hadde funnet sted i Norge. Reglene i helsetilsynsloven skal gjelde tilsvarende for utøvelsen av dette tilsynet. Det vil blant annet være aktuelt å føre tilsyn med hvorvidt kriminalomsorgen inngår tilstrekkelige og tilfredsstillende avtaler om kjøp av helsetjenester. Helsetilsynet kan gi pålegg til Kriminalomsorgsdirektoratet etter helsetilsynsloven § 5. Se nærmere redegjørelse i punkt 5.3.1 og 5.3.3.

Dersom en domfelt som gjennomfører straff i en annen stat mener helsehjelpen han eller hun har fått tilbud om ikke er likeverdig med den helsehjelpen vedkommende ville hatt krav på ved straffegjennomføring i Norge, skal han eller hun kunne klage til Fylkesmannen etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.

Fjerde ledd

Bestemmelsen gir Kongen myndighet til å fastsette utfyllende forskrifter og til å fastsette de unntak fra straffegjennomføringsloven §§ 4, 7, 8 første ledd og 27 som er nødvendige for at straff skal kunne gjennomføres i en stat som Norge har inngått avtale med.

Straffegjennomføringsloven § 4 slår fast at kriminalomsorgen i samarbeid med andre offentlige etater skal legge til rette for at domfelte får de tjenester som de etter lovgivningen har krav på. Dette innebærer at for eksempel helsetjenester, opplæringstjenester og bibliotektjenester ikke ytes av kriminalomsorgen, men av de offentlige etater som ellers tilbyr slike tjenester i samfunnet. Behovet for å kunne gjøre unntak fra straffegjennomføringsloven § 4 er begrunnet i at det kan være tjenester som av praktiske grunner ikke kan leveres av de aktuelle etatene i Norge. Det understrekes at de innsatte skal ha krav på tjenester av like god kvalitet. En hjemmel til å kunne gjøre unntak fra straffegjennomføringsloven § 4 må derfor sammenholdes med lovforslagets § 1 a annet og tredje ledd.

Det kan videre fastsettes unntak fra straffegjennomføringsloven § 7, for så vidt gjelder anvendelsen av forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt for tilsatte i mottakerstaten, jf. forvaltningsloven § 13. Det presiseres at det bare er aktuelt å fastsette unntak fra forvaltningslovens regler om taushetsplikt, og ikke f.eks. bestemmelsene om krav til saksbehandling mv. En forutsetning for å fastsette unntak, vil være at den andre staten har tilsvarende regler om taushetsplikt som Norge og at de har mekanismer for å følge opp brudd på taushetsplikten.

Straffegjennomføringsloven § 8 første ledd omhandler blant annet krav om vandel for tilsatte i kriminalomsorgen. Ved en avtale om leie av fengselsplasser med en annen stat, vil som utgangspunkt mottakerstaten også stille med fengselsbetjenter. Mottakerstatens tilsatte er således ikke «tilsatt» av norsk kriminalomsorg, slik at bestemmelsen om vandel ikke vil gjelde på samme måte. Etter departementets syn er det nærliggende å tolke bestemmelsen slik at det kan foreligge et vandelskrav for mottakerstatens tilsatte fordi de utfører arbeid for kriminalomsorgen, og særlig sett i sammenheng med arbeidets omfang og viktighet. Departementet foreslår derfor at det i forskrift kan gjøres unntak fra de norske reglene om vandel for tilsatte fra mottakerstaten.

Straffegjennomføringsloven § 27 regulerer undersøkelser av personer og gjenstander på fengselsområdet. Bestemmelsen gir kriminalomsorgen adgang til å undersøke personer og gjenstander med teknisk utstyr eller hund. En praktisk situasjon vil være å pålegge besøkende å passere gjennom en «metallportal» ved innkomst i fengselet. Etter straffegjennomføringsloven § 27 tredje ledd kan advokater, offentlig myndighetsrepresentant, herunder diplomatiske eller konsulære representanter bare pålegges slik undersøkelse i fengselsavdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå. Departementet legger til grunn at det kan oppstå behov for å gi forskrift om unntak fra denne bestemmelsen ved en avtale med en annen stat om leie av fengselskapasitet, for eksempel som følge av andre sikkerhetsrutiner i den andre staten.

Til dokumentets forside