11 Målrettede industrielle satsinger

Dramatiske menneskeskapte klimaendringer utgjør en trussel mot samfunnsstrukturer og økonomi i en historisk unik skala. Omstillingstempoet som er nødvendig for å begrense de verste konsekvensene av klimaendringer utfordrer etablerte teorier for innfasing og dimensjonering gjennom korreksjoner for markedssvikt. Krever dette store politiske satsinger – eksempelvis enkeltnæringer – og i så fall hvorfor, og hvordan?

Også for større satsinger er det utvalgets innstilling at hovedansvaret for rask og tilfredsstillende grønn kapitalbygging og omstilling hviler på miljø- og klimapolitikken. Denne vil bestå i utslippskostnader, og supplerende politikk som regulering og støtte til teknologisk endring skal strebe mot nøytralitet og kostnadseffektivitet for å holde utfordringen om tilbud av løsninger så åpen som mulig.

Utvalget er usikkert, og ikke helt forent om vektleggingen av farene og fordelene for Norge som stat i slike satsinger:

• Staten bør unngå å ta valg som helst bør tas av uavhengige, risikovillige investorer (disse kan også mobilisere og satse stort).
• Politikken bør være spesielt aktsom på styringssvikt. Ikke bare er feilinvesteringer mer sannsynlig og mer ødeleggende når en satser folkets penger. Satsing pådrar seg kostbare politiske kamper, tilkarringsvirksomhet, fortrengning og utestengning av aktører som er mindre velplasserte og har svakere gjennomføringsevne (jf. erfaringer med offentlige innkjøp og prosjekter i Norge og andre land).

Det er flere ukontroversielle sider ved tilrettelegging for norsk næringsutvikling, herunder skatte- og næringspolitikken, kompetansepolitikk, generell støtte til forskning og utvikling, gode offentlige tjenester og at Norge følger engasjert med på regelverksutviklingen i EU.

De mer kontroversielle sidene handler ofte om målrettede satsinger, fordelaktig tilgang til fellesressurser og om offentlige subsidier. I støtte til langtrekkende omstillende forskning og utvikling er subsidier er relativt ukontroversielle. Mer kontroversielt er støtte til næringsvirksomhet og skalering basert på mer «moden» teknologi. Spill og argumentasjon for satsing og støtte vil kunne lykkes av saklige eller usaklige grunner, så en kvalitet i en tilbakelent og nøytral klima- og næringspolitikk er at den demper interessekampen og styringssvikten.

Størrelse og politisk ansvar: Med disse advarslene mot satsinger på bestemte næringer eller andre strategier følger en advarsel som trolig er knyttet til størrelse; «satsinger» kan være – for «tunge» til å kunne delegeres til byråer som arbeider delegert etter regelbundne kriterier. Dermed blir satsinger nødvendigvis gjenstand for politisk inngripen med alle farer for tilkarringsvirksomhet, styringssvikt, manglende åpenhet og innsikt som dette innebærer.

En viktig del av «satsinger» blir derfor erkjennelsen av at ansvaret og transparensen hører hjemme på det politiske planet alene. På godt og vondt. Illustrasjoner kan være Norges forrige og nåværende satsinger på CCS, og EUs satsinger nå på havvind og hydrogen: Dette kan være velinformerte og nødvendige beslutninger (eller ikke) i en gitt situasjon. Uansett er det er ingen delegerte ikke-politiske organer som kan ta slike. Kanskje i mindre format, men ikke i en norsk kontekst størrelsesordenen ti og tjue milliarder kroner.

En hypotetisk test kan være om satsingene kunne blitt gjennomført av uavhengige markedsaktører under en tilstrekkelig høy og uniformt belastende forventet utslippspris. Men ansvaret for å ta en slik beslutning på politisk nivå er uansett fundamentalt.

Hvorfor og hvordan

To viktige spørsmål blir hvorfor og hvordan. En satsing på havvind kan tenkes som eksempel:

• Hvorfor: Fra EUs side – og Norges – kan det hevdes at en så høy forventet kvotepris klarer man ikke skape, og da er satsingen en forsering av en konsekvens som ellers ville bli forsinket.
• Hvordan: Trolig med investering av skattebetaleres penger, ved subsidierte kreditter, nærstående banker, selskap eller fond (som den Europeiske Investeringsbanken), subsidierte garantier eller andre favoriserende ordninger som differansekontrakter, innmatingstariffer, grønne sertifikater eller CO₂-fond.

Potensialet for styringssvikt og tap er åpenbart, og like åpenbart er det at hvis slike beslutninger tas så er det folkets penger som er i spill og ansvarstaking (accountability) politisk er den eneste mulighet.

Noen angitte begrunnelser for «satsinger»:

I. Forpliktelsesproblemet

Satsing kan sikte mot nødvendig forutsigbarhet ved å skape forpliktelse. Bred politisk enighet og en solid, offentlig dialog om dilemmaene er da nødvendig. Grunnlovens paragraf om rett til et uskadd miljø kan sees på som en forpliktelse, en endring av kontrollrettigheter.

Erkjennelsen av at det er forpliktelsesproblemet som motiverer er da viktig, ikke minst fordi ansvaret for å begrense styringssvikt ikke er mindre, men også fordi forpliktelsesproblemet også byr på andre grep.

Ett viktig grep er at nasjoner lar seg forplikte gjennom internasjonale avtaler. En illustrasjon er at EU’s beslutninger generelt gir trygghet ikke bare for en høy kvotepris, men også for markedsmuligheter assosiert med en høy kvotepris og andre beslutninger tatt i EU. De internasjonale avtalene gjennom klimakonvensjonen (Kyoto 1997, Paris 2015), International Maritime Organization og FN er andre viktige illustrasjoner. Elektrisitetsorganet ACER (mulig reforhandlet) spiller også en slik rolle.

Norge bør prioritere hardt sitt engasjement i internasjonalt samarbeid, og kriterier i dette engasjementet bør være landets spesielle eksponering og potensiale for innflytelse: skipsfart, sjømat, hav, skog, petroleum, CCS og prosessindustri, elektrisitet i nord-Europa.

For Europabetraktninger spesielt anfører utvalget:

• For etableringer hvor det etterspørres ulike former for subsidier er det viktig at Norge er nært knyttet til Europa og europeiske satsinger på næringsutvikling, og at disse også sikrer norsk næringsliv verdiskapingsmuligheter ute.
• EU utvider egne ordninger og medlemslandenes anledning til å støtte for klimavennlig verdiskaping, og Norge bør engasjere seg i rammebetingelsenes utforming, og deltakelse, eksempelvis i hydrogen, batterier, vindkraft, CCS skipsfart og solenergi.
• Mye av innsatsen i EU handler om å omstille en fossilt basert energi- og transportsektor, høyst relevant for norsk olje og gass.
• Norske fossile ressurser kan kanskje finne erstatningsmarkeder/anvendelser, men selv det vil møte motstand i et klimaperspektiv. CCS og hydrogen er trolig spesielt interessant for Norge gjennom et slikt potensiale for forlenget livslisens.
• Det norske energisystemet for øvrig har i mindre grad slike utslipp, men satsingene i EU vil antakeligvis gi drahjelp, ikke minst direkte til verdiene i fornybarressurser hvis ikke subsidieelementene i EU holder kraftprisene for lave.
• I enkelte næringer pekes det på behov for en norsk «treningsarena» gjennom et hjemmemarked. Der dette er viktig er det også være som en påminnelse om at konkurranse utenfra i «norske» utbygginger ikke bare er nyttig i seg selv for læring og for gode løsninger, men også fordi verdiskaping i eksportrettede norske klimavennlige leveranser.
• Norge bør sikre at vi blir integrert og får tilgang til å delta i de europeiske verdikjedene og satsingene. Satsing i Norge kreves spesielt i tilfeller hvor EU-ordninger betinger nasjonal medfinansiering.
• Generelt bør tilstrebes konkurranse og åpne ordninger som vektlegger addisjonelle effekter på verdiskaping og klimagassutslipp.

II. Lange verdikjeder, koordinering og stiavhengighet

Lange verdikjeder med koordineringsproblemer og stiavhengighet kan tilsi at myndighetsvalg kan mobilisere på effektiv måte. Barrierer for store transisjoner som det grønne skiftet kan være at i en lang (eller bred) verdikjede er det mange aktører som må på plass. For elektrifisering, hydrogen, batterier og CCS må underleverandører, kunder, teknologi, infrastruktur og produksjonskapasitet på plass samtidig, og kompatibilitet krever valg. Kompleksiteten i dette bør ikke undervurderes og samarbeid om raske prosesser på tvers av regulatoriske siloer er et eksempel på nødvendige grep. Denne gode begrunnelsen for «satsing» har også med seg at selv når en koordinert satsing er «nødvendig» kan den mislykkes.

III. Informasjonsbarrierer

En barriere for klimavennlige investeringer kan være tvil, usikkerhet eller uenighet om hva som raskt og stort kan bidra til klimamålene. Mye av dette problemet er behandlet under forpliktelse, ovenfor, som når vi peker på at EU har større tyngde enn Norge i å skape marked og respons.

I enkelte nisjer kan kanskje Norge i velvalgt samarbeid kan skape noe, gjennom anvendelser og demonstrasjon. Eksemplene bør være fra industrier/teknologier der Norge har spesielle muligheter, som f.eks. skipsfart (nærskipsfart på annen måte enn i internasjonal), prosessindustri, offshore, og CCS. Farene er også åpenbare: Industriene griper mulighetene, men endringen internasjonalt kan utebli.

Tiltak som bidrar til informasjonsdeling blir dermed viktig. Det anbefales å gjennomgå hvordan staten i sin virksomhet kan initiere god rapportering, også styrket gjennom samarbeid internasjonalt (EU, FN, Norden).

IV. I energipolitikken kan ligge noen grep knyttet til forpliktelse og koordinasjon

Utydelighet i norsk energi- og kraftpolitikk kan være en barriere for klimavennlige investeringer og omstilling. Dog: Reell tvil og usikkerhet kan ikke alltid adresseres.

Trolig bør Norge kunne gi godt politisk forankrede signaler om hvordan landet vil dekke eget energibehov, om elektrisitetssamarbeid i Nordsjøområdet, og om hva slags rammer som vil legges for grønn energieksport, i elektrisitet og annen form. Noe usikkerhet vil – og trolig bør – gjenstå.

En slik viktig forankring kan være å klargjøre at/om det er brukere som betaler for kraft, som for annen energi, altså at ny kraft vil bli bygget bare hvis brukerne kan betale for den. I Norge har over en lang historie kraftutbygging vært basert på betalingsvilje/-evne hos brukerne – dvs. uten subsidier. Et unntak har vært ett tiår med kryss-subsidiering i form av grønne sertifikater. Med slike tvinger politiske beslutninger inn ny kraft – forhåpentlig på en konkurranseåpen måte – og skiller for en tid investeringsbeslutningens kostnad fra brukernes betalingsvilje/evne. Tapspotensialet er et viktig politisk ansvar.

En viktig avklaring er utviklingen av energisamarbeid og kraftutveksling/hydrogen/CCS i nordsjøbassenget. Geologien, metrologien, infrastrukturen og kompetansen er mest verd i samarbeid og samhandel, og Norge bør klare på en langsiktig måte å formulere sine forutsetninger for dette samarbeidet.

Mindre kontroversielt enn en satsing er å legge til rette for satsing: Eksempelvis vil havvind på norsk sokkel og hydrogeninfrastruktur kreve miljøstudier, regulatorisk rammeverk, konsesjonsprosesser der miljø- og andre konflikter avveies/håndteres, kjøpere og investorer får melde sin interesse, og gi tilbud. En rask og gradvis utbygging kan gi læring som nyttig begrenser feilpotensialet.

Landvind og vannkraft kan ha blitt vanskeliggjort gjennom en kombinasjon av miljøkostnader og motstand i befolkningen. En minimumsambisjon er bedrede prosesser slik at utbygging helst skjer der miljø- og andre kostnader er lave relativt til verdien av kraften. Hvordan verdier som lander lokalt kan bidra i bedre prosesser bør vurderes.

V. Særskilte forutsetninger for verdiskaping i Norge

Det er ukontroversielt at Norge bør utnytte områder hvor vi har kompetanse og komparative fortrinn til å utvikle nye næringer. Så selvsagt er det, at nasjoners komparative fortrinn avsløres gjennom at en industri eksporterer. Næringer som får subsidier – hvis de da skulle blomstre – risikerer å fortrenge mer lovende – ikke minst grønne – verdiskapingsmuligheter.

For kompetanse og infrastruktur i Nordsjøen vil gode grunner til å videreutvikle disse for nye klimavennlige anvendelser gjerne være privatøkonomisk lønnsomme hvis de er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Det samme gjelder i stor grad for kompetanse, verdikjeder og kapasitet relatert til hav, skipsfart, sjømat, skog, elektrisitet.

Likevel: hvis det er omstillingskostnader – ledighet og strandet kapital – så vil disse i stor grad falle på storsamfunnet: Støtte til omstilling inn i nye næringer kan derfor vurderes. Likevel: Hvis det er lønnsomhet og lønnsevne som gjør det vanskelig å trekke ressurser ut av petroleumssektoren, så er subsidier til alternativene trolig nytteløst eller vanskelig. Alternativer finnes.

Petroleumsindustrien har en opprydningsforpliktelse, og samfunnet kan trenge å investere i kunnskap, ikke bare om miljøkonsekvenser, men også verdiskaping i sirkularitet, og ombruk. Opprydningen vil ellers bli dårlig og sløsende.

For petroleums- og leverandørindustrien vil omstillingspotensialet og behovet kunne kreve tilrettelegging: Dette kan være løsninger for karbonfangst og lagring (CCUS), produksjon av hydrogen- og ammoniakk, offshore installasjoner som havvind, og grønn maritim transport.

Andre områder der hvor man bør fjerne barrierer og utnytte eksisterende kompetanse, kapasitet og fortrinn i klimavennlig retning kan være havbaserte næringer, el-industrien (for eksempel relevant for CCS, hydrogen og batteriproduksjon), skog og prosessindustri.

Utslipp i Europas konkurranseutsatte industrier er muligheter for å bidra til klimagassreduksjon internasjonalt gjennom eksport av nyutviklede løsninger. Mulighetsrommet endres og krever norsk engasjement, bl.a. ved at karbontoll trolig skal finne sin form, og da vil også CO₂-kompensasjon og gratiskvoter modifiseres eller elimineres. Støtte til teknologisk utvikling og endring, som gjennom forskningsrådene (Norsk, Nordisk, Europeisk), Enova etc. skal trolig opprettholdes og styrkes. Her blir nye løsninger, energiøkonomi og demonstrasjonseffekt viktige kriterier.

Norge er en ledende aktør internasjonalt i viktige konkurranseutsatte utslippsintensive industrier – eksempler er petroleum, prosessindustriene, og skipsfart. Teknologisk endring som en reelt tidsbegrenset livslisens er her en viktig politisk forpliktelse, med eksportpotensiale som en nyttig forpliktelsesmekanisme.

Norsk etablert petroleumsnæring har en styrke i lønnsomhet og omstillingsevne som kan gis økt levetid i nye miljøvennlige anvendelser – havvind, skipsfart, energi. Svakheten som ligger i en ikke-fornybar ressurs og i fremtidig global klimapolitikk vil motivere.

Viktige muligheter kan ligge i ny bruk av plattformer og rørinfrastruktur, og i karbonfangst og lagring som industri for Europa. Tilsvarende er det mulighet for at også norsk naturgass i Europa kan gis utslippsfrihet og forlenget fremtid gjennom konvertertering til hydrogen med karbonfangst. Dette er muligheter som kan gi lønnsomhet til nasjonalstatens kollektivt eide ressurser, og som norsk politikk vanskelig kan unnlate å arbeide med, inkludert i engasjert internasjonalt samarbeid.

I næringer som baserer seg på tilgang til naturressurser og arealer hvor det kan oppstå grunnrente, bør det tydelig kommuniseres og legges til rette miljøavgifter og grunnrentebeskatning eller andre mekanismer for å sikre at felleskapet får sin andel av verdiskapingen. Forutsigbarhet rundt dette fra tidlig næringsutvikling vil understøtte klimavennlige investeringer.

11.1 Eksempelnæringer for klimavennlige investeringer

Oppnåelse av norske klimamål frem mot 2030 og 2050 er avhengig av betydelige investeringer i utvikling og implementering av lavutslippsteknologi og -løsninger. I et teknologiutviklingsperspektiv, er tidsperioden frem mot 2050 relativt lang. 2030-målene ligger imidlertid nokså nært oss i tid, og utslippskuttene frem mot 2030 vil i stor grad måtte basere seg på kjent teknologi. Med basis i norske utfordringer, eksisterende næringsstruktur og naturgitte/opparbeidede fortrinn, vil utvalget omtale noen næringer og satsinger.

11.1.1 CO₂-håndtering – Langskip-prosjektet

Norges ledende posisjon innen CO₂-håndtering bygger på over 50 års erfaring fra olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel og 25 års erfaring med offshore CO₂-lagring. Norsk sokkel har egnede geologiske lagringsformasjoner for CO₂-lagring, og Norge kan spille en viktig rolle i utviklingen av CO₂-håndtering som klimavirkemiddel. Tilgang til CO₂-lager kombinert med store energiressurser kan gi Norge muligheter for framtidig industriutvikling. Kombinasjonen av petroleumsressurser og CO₂-lager muliggjør også produksjon av såkalt blått hydrogen fra naturgass med svært lave samlede utslipp.

Langskip er et norsk demonstrasjonsprosjekt for CO₂-håndtering. Langskip består av fangst av om lag 400 000 tonn CO₂ per år fra Norcems sementfabrikk i Brevik i Porsgrunn kommune som første fangstanlegg. CO₂ skal transporteres fra fangstanlegget med skip til en mottaksterminal i Øygarden kommune. Fra mottaksterminalen sendes CO₂ videre i rør om lag 100 kilometer ut i havet til en brønn der den injiseres i en geologisk struktur under havbunnen for lagring. Northern Lights, som er et samarbeid mellom Equinor, Shell og Total, skal bygge og drive transport- og lagringsinfrastrukturen i Langskip. Transport- og lagringsinfrastrukturen er skalerbar og Northern Lights planlegger utbyggingen i flere faser. Gjennom tilskuddsavtalen får Northern Lights statsstøtte til første fase, som har en planlagt transport- og lagringskapasitet på 1,5 mill. tonn CO₂ årlig.

Langskip vil også omfatte fangst av ytterligere om lag 400 000 tonn CO₂ per år fra Hafslund Oslo Celsios (tidligere Fortum Oslo Varme) avfallsforbrenningsanlegg på Klemetsrud i Oslo. Utover volumene fra Norcem og eventuelt Fortum Oslo Varme, kan Northern Lights selge øvrig lagerkapasitet til andre fangstaktører. En forutsetning for at Langskip skal lykkes er etterfølgende prosjekter internasjonalt som benytter seg av læringen og infrastrukturen som blir etablert i prosjektet.

Teknologisenteret Mongstad (TCM) har vært i drift siden 2012. En lang rekke teknologileverandører har testet eller planlegger å teste CO₂-fangstteknologiene sine ved senteret. Forskningsprogrammet CLIMIT støtter utviklingen av flere ulike teknologier og løsninger som kan gjøre CO₂-håndteringen mer kostnadseffektiv og sikker. CLIMIT og TCM er også viktige for gevinstrealiseringen av Langskip blant annet gjennom å levere kunnskap og teknologi til Langskip, samt videreføre kunnskap og erfaringer fra Langskip til ny teknologi og etterfølgende prosjekter.

11.1.2 Hydrogen

Ifølge Støre-regjeringens Meld. St. 11 (2021–2022) Tilleggsmelding til Meld. St. 36 (2020–2021) Energi til arbeid – langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser, er verdens hydrogenforbruk i dag om lag 90 mill. tonn, eller rundt 1 prosent av globalt energiforbruk. Forbruket er konsentrert i industriell virksomhet, raffinering av råolje, produksjon av ammoniakk og metanol i kjemisk industri og i jern- og stålindustri. Nesten alt produseres fra naturgass eller annen fossil energi uten fangst og lagring av CO₂, såkalt grått hydrogen. Dagens produksjon medfører direkte utslipp av 900 mill. tonn CO₂ per år. Det ligger et betydelig potensial til å redusere utslipp i en rekke sektorer ved bruk av hydrogen. For at hydrogen skal være en lavutslipps eller utslippsfri energibærer, må det produseres med ingen eller svært lave utslipp, som ved elektrolyse av vann med fornybar kraft (grønn hydrogen), eller fra naturgass med CO₂-håndtering (blått hydrogen).

Med klimakravene i Parisavtalen kan det bli et betydelig europeisk marked for hydrogen og det er fra myndighetenes side et ønske om å bidra i utviklingen av et marked for hydrogen i Europa blant annet gjennom å delta i relevante samarbeidsfora og programmer for hydrogen, samt i regelverksutforming for hydrogen i Europa som EØS-land. Samtidig er det stor usikkerhet om og eventuelt når et hydrogenmarked vil oppnå en størrelse av betydning, og i hvilke segmenter hydrogen eventuelt kan vinne fram. Det bør bygges en sammenhengende verdikjede for hydrogen der produksjon, distribusjon og bruk utvikles parallelt.

Solberg-regjeringen lanserte i juni 2020 en hydrogenstrategi og videre i juni 2021 et veikart for hydrogen som del av Meld. St. 36 (2020–2021) Energi til arbeid – langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser. Regjeringen Støre la våren 2022 frem Meld. St. 11 (2021–2022) Tilleggsmelding til Meld. St. 36 (2020–2021) Energi til arbeid – langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser, hvor det fremgår at den stiller seg bak veikartet for hydrogen.

Veikartet for hydrogen angir retning og ambisjon for utvikling i produksjon og bruk av hydrogen i Norge i et fem-, ti- og 30-års-perspektiv. Det skal legges til rette for at det i samarbeid med private aktører kan etableres hydrogenknutepunkter innenfor maritim transport, industriprosjekter med tilhørende produksjonsanlegg og flere pilotprosjekter for utvikling og demonstrasjon av nye og mer kostnadseffektive hydrogenløsninger og -teknologier. Det skal blant annet opprettes et eget forskningssenter (FME) innen hydrogen og ammoniakk og gjøres en helhetlig utredning av hydrogen. I saldert budsjett 2022 ble det bevilget 220 millioner til infrastruktur og knutepunkter for hydrogen. Totalt ble det bevilget over 1.5 milliarder i offentlig støtte til hydrogenprosjekter i 2021. Disse antas å videre ville utløse om lag 2,2 milliarder kroner i private midler.

Ammoniakk

Ammoniakk brukes i dag primært i gjødselproduksjon. I tillegg kommer prosjekter hvor ammoniakk brukes som hydrogenbærer, dvs. som et kostnadseffektivt alternativ for transport og lagring av hydrogen. Globalt forbruk av ammoniakk er på om lag 200 mill. tonn årlig. Mindre enn 1 pst. av ammoniakkproduksjonen er basert på hydrogen produsert med lave eller ingen utslipp. Det er allerede et etablert marked for internasjonal handel av ammoniakk, noe som gjør at framtidig bruk av ammoniakk som hydrogenbærer kan bygge videre på eksisterende infrastruktur og regelverk. En eventuell økt produksjon av hydrogen produsert med ingen eller lave utslipp vil også kunne muliggjøre økt produksjon av ammoniakk produsert med ingen eller lave utslipp. IEA (2021) anslår at produksjon av slik ammoniakk kan komme opp i rundt 10 mill. tonn i 2030 dersom kunngjorte prosjekter blir realisert.

11.1.3 Grønn skipsfart

Det globale skipsmarkedet forventes å vokse fremover, samtidig som utslippene må ned. Norge er allerede godt i gang med elektrifiseringen av fergene og nye båter står for tur. Norske bedrifer kan hevde seg godt internasjonalt ved å ta en tidlig posisjon innenfor design, integrasjon og drift av el- og hydrogeninfrastruktur.

Gjennom Enova støtter regjeringen opp om omstillingen i næringstransporten og bidrar til å sette fart på nullutslippsløsninger både på sjø og land. Gjennom det offentlig-private partnerskapet Grønt skipsfartsprogram modnes lav- og nullutslippsprosjekter, som vil legge grunnlag for en grønn flåtefornyelse også i de større segmentene.

Grønt Skipsfartsprogram (GSP) er et partnerskapsprogram mellom private og offentlige aktører. Programmets visjon er at Norge skal etablere verdens mest effektive og miljøvennlige skipsfart. Programmet ble opprettet i januar 2015, og bestod ved oppstarten av 16 private bedrifter og organisasjoner samt 2 departementer.

Våren 2022 talte programmet mer enn 100 partner – mer enn 90 private bedrifter og organisasjoner samt 11 statlige observatører. Grønt Skipsfartsprogram er finansiert delvis av offentlige bevilgninger over statsbudsjettet og delvis av medlemmene selv. Norges Rederiforbund leder styringsgruppen.

Utslipp av klimagasser skal reduseres med 50 prosent innen 2030 for innenriks skipsfart og fiske – en enorm utfordring. For å nå målet må man i 2030 ha ca. 700 lavutslippsskip og ca. 400 nullutslippsskip fordelt på alle skipskategorier.

11.1.4 Havvind

Industri og myndighet ser store muligheter i utvikling og etablering av ny, lønnsom næringsvirksomhet til havs. Utviklingen innenfor vindkraft til havs skjer raskt, og landene rundt Norge har store ambisjoner for framtidig utvikling. EU har et mål om 60 GW havvind innen 2030, og 300 GW innen 2050. Norsk leverandørindustri og olje- og gassnæringen har verdensledende kompetanse på sine områder. Dette gjør at norske aktører er godt posisjonert for å levere teknologi og produkter til et voksende internasjonalt marked.

Potensialet for fornybar energiproduksjon er stort i de norske havområdene, der det meste er dypt hav. I andre deler av verden skjer utbygging av vindkraft til havs i hovedsak på grunt hav med bunnfast vindkraft. Flytende vindkraft er per i dag langt mer kostbart. Enova er i dag hovedvirkemiddelet for å utvikle og modne frem ny teknologi for vindkraft til havs og har finansiert prosjekter for havvind på ulikt modenhetsnivå. Det største som er tildelt støtte er Hywind Tampen som har mottatt 2,3 mrd. kroner i støtte. Enova gir også forprosjektstøtte til storskala havvindprosjekter.

Olje- og energidepartemetet skal gjennomføre arealtildeling og konsesjonsprosess for havvind, samtidig som det skal legges til rette for innovasjon, industriutvikling og sameksistens med andre aktører på norsk sokkel. Sommeren 2021 gjennomførte departementet en høring av rettleder for arealtildeling, konsesjonsprosess og søknader for vindkraft til havs, og forslag til endringer i havenergilova og havenergilovforskriften.

Regjeringen la i mai 2022 frem sine planer for utbygging av havvind i Norge. Ønsket er å utvikle Norge som havvindnasjon. Ambisjonen er å tildele områder for 30 GW havvindproduksjon i Norge innen 2040. Dette vil ha potensiale til å produsere nesten like mye kraft som produseres i dag i Norge.

Regjeringen åpner for bruk av ulike nettløsninger. Det vil bli vurdert kabler med toveis kraftflyt, radialer til Europa og radialer til Norge for hver utlysning. Regjeringen tar sikte på å gjennomføre neste runde med tildeling av konsesjoner for havvind i nye områder i 2025.

Danmark, Tyskland, Nederland og Belgia undertegnet i mai 2022 en avtale om samarbeid om tidobling av havvind-kapasiteten i Nordsjøen til minst 150 gigawatt innen 2050. Å bygge ut havvindanlegg som kan produsere 150 gigawatt, vil koste nærmere 1400 milliarder kroner, og kunne forsyne rundt 230 millioner europeiske husstander med grønn energi. Rundt halvparten av EUs innbyggere vil dermed kunne få elektrisitet fra vindmøller til havs. EU-kommisjonen har anslått at det trengs 300 gigawatt havvind i EU fram mot 2050. Sverige har også nylig lansert planer for storstilt utbygging av havvind.

11.1.5 Batteriverdikjeden

Verdiskapningspotensialet for batteriproduksjon antas av flere å være stort. NHO-prosjektet Grønne elektriske verdikjeder (Valstad et al., 2020) anslår omsetningspotensialet i norsk batteriverdikjede til om lag 90 milliarder kroner i 2030 og 180 milliarder kroner i 2050.

Verdikjeden for batterier spenner fra mineraler, til råmaterialer som nikkel, kobolt og aluminium som videre prosesseres til input til komponenter som igjen inngår i battericellene, som benyttes til forskjellige formål (transport, stasjonær lagring) før de samles inn, gjenbrukes eller resirkuleres.

I EU har det over flere år foregått en satsing på å bygge opp en europeisk batteriverdikjede og det er etablert to IPCEI-prosjekter. Norge har ikke deltatt i IPCEI for batterier.

Norske virkemiddelaktører har i løpet av de siste 5 år gitt FoU-finansiering til ulike aktører i batteriverdikjeden. Det har likevel vært en utfordring for flere aktører å skaffe til veie de mengdene med kapital som trengs. Finansiering av første pilotfabrikk av komponenter har også vist seg å være utfordrende. Det er flere forhold som gjør det vanskelig å yte finansiering til denne fasen. Kommersielle banker ønsker ikke å yte store lån der realsikkerheten er svak og betalingsevnen usikker. Slik usikkerhet gjør seg også gjeldende for finansiering fra virkemiddelapparatet.

11.1.6 Havbruk

Direkte klimagassutslipp innenfor havbruksnæringen stammer først og fremst fra drift av fõrflåter og merder og drift av servicefartøy, arbeidsfartøy og brønnbåter basert på fossilt drivstoff. Det er i dag om lag 1000 oppdrettsanlegg i Norge. I dagen brukes enten dieselaggregat eller strøm fra land til å forsyne oppdrettsanlegg og servicefartøy med strøm. Enova har anslått at 60 prosent av oppdrettsanleggene allerede er tilknyttet strømnettet. Ifølge Miljødirektoratet (2022) bruker en oppdrettslokalitet som ikke er elektrifisert om lag 70 000 liter diesel per år.

Potensialet for utslippskutt i havbruksnæringen ligger derfor primært i elektrifisering av oppdrettsanlegg og fartøy og overgang til klimavennlig drivstoff som grønt hydrogen eller ammoniakk. En studie utført av Bellona og ABB (2021) viste at elektrifisering av sjøfasen i lakseoppdrett kan kutte utslipp av om lag 300 000 tonn CO₂e årlig. I Klimakur 2030 (Miljødirektoratet, 2020) legges det frem tiltak innenfor havbruksnæringen som kan bidra til en utslippsreduksjon på 1,066 mill. tonn CO₂e i tidsrommet 2021–2030. Kostnaden ved å elektrifisere inntil 80 prosent av havbruksproduksjonen er anslått til om lag 650 kr/tonn årlig CO₂-reduksjon. Ytterligere reduksjoner forventes å ha en betydelig høyere kostnad, men over tidsperioden fram mot 2030 kan man forvente at teknologiutvikling og kostnadsreduksjon for batteriteknologi vil redusere disse kostnadene.

En betydelig andel av fôr som benyttes innenfor havbruksnæringen benytter importerte råvarer som soya. I Norge blir eksempelvis 70 prosent av importert soya brukt til fiskefôr (Laksefakta, 2021). Selv om det er gjort grep for å sikre at importert soya brukt i havbruksnæringen ikke bidrar til avskoging av regnskog, medfører produksjon og transport av slike råvarer klimagassutslipp av betydning. Havbruksnæringen kan dermed også potensielt kutte indirekte utslipp tidligere i verdikjeden gjennom mer bærekraftige og «kortreiste» fôrråvarer.

Videre kan bedre ressursutnyttelse, bedre utnyttelse av restråstoff og økt sirkularitet også bidra til bedre klima- og miljømessig bærekraft i havbruksnæringen. Det er et stort potensiale for å utnytte marine råvarer som alger, tang, og andre i fremtidens bærekraftige matsystemer. Ifølge Væterinerinstituttets fiskehelserapport for 2021 (Sommerset et al., 2022), døde flere laks enn noen gang en for tidlig død i norsk oppdrett i 2021. Ifølge rapporten var antallet døde laks i sjøfasen 54 millioner i 2021, tilsvarende 15,5 prosent av samlet antall. Det store antallet fisk som dør for tidlig er ikke først og fremst et klimaproblem, men representerer også et potensiale for mer effektiv ressursutnyttelse og en lavere utslippsintensitet i produksjonen.

11.1.7 Bærekraftig skogbruk og industriutvikling basert på tre

Tre er en fornybar og svært anvendelig ressurs. FNs klimapanel peker på bruk av tre som erstatning for andre energikrevende og fossilbaserte produkter som et viktig klimatiltak og bærekraftig skogbruk kan spille en viktig rolle i en grønn omstilling. Skogen i Norge er et stort karbonlager som årlig binder CO₂ tilsvarende omtrent halvparten av de samlede norske klimagassutslippene.

Størst klimanytte ved bruk av tre som erstatning for fossile materialer får en ved å bruke treet i langlevde produkter, slik som byggematerialer og møbler. Da fortsetter karbonlagringen i trevirket i mange år, inntil treverket eventuelt blir brutt ned eller brent. Tre som byggemateriale kan også erstatte andre fossilbaserte eller energikrevende byggematerialer, slik som stål og betong, og kan dermed bidra til å redusere klimagassutslipp. Stål og betong står for om lag åtte prosent av verdens utslipp av klimagasser. Tre er dessuten en viktig råvare for produksjon av kjemikalier som erstatter oljebaserte produkter. Mulighetene for økt verdiskaping gjennom resirkulering og ombruk av produkter fra tømmer er fremdeles stort.